BORGARTING LAGMANNSRETT

Transkript

1 BORGARTING LAGMANNSRETT -----KJENNELSE Avsagt: Saksnr.: Dommere: SAK-BORG/04 Lagdommer Lagdommer Lagdommer Mette D. Trovik Hans-Petter Jahre Cecilie Østensen Ankende part Erik Kursetgjerde Advokat Brynjar Nielsen Meling Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

2 Oslo tingrett avsa 16. august 2011 kjennelse med slik slutning: Rettsmøte berammet for behandling av politiets begjæring om at Anders Behring Breivik fort[s]att skal undergis fullstendig isolasjon, holdes for lukkede dører. Samme dag ble det av Oslo tingrett avsagt beslutning med slik slutning: Fornærmede og etterlatte gis ikke anledning til å være til stede under rettsmøtet den hvor spørsmålet om fortsatt isolasjon av Anders Behring Breivik skal behandles. Fornærmede, Erik Kursetgjerde, ved sin bistandsadvokat, advokat Brynjar N. Meling, har anket beslutningen til Borgarting lagmannsrett. Det fremgår av brev til Borgarting lagmannsrett 18. august 2011 at Oslo tingrett har vurdert, men ikke funnet grunn til å omgjøre sin beslutning. Påtalemyndigheten er orientert om anken. Det er per telefon meddelt lagmannsretten at ytterligere merknader ikke vil bli inngitt. Det er vist til begjæringen. Lagmannsretten bemerker: I straffesaker har fornærmede og etterlatte rett til å være til stede i et rettsmøte som holdes for lukkede dører med mindre særlige grunner taler for det, jf. domstolloven 127 andre og tredje punktum. Spørsmålet for lagmannsretten er om særlige grunner taler for at de fornærmede og etterlatte ikke skal gis rett til å være til stede i rettsmøtet 19. august 2011 til behandling av politiets begjæring om at siktede fortsatt skal undergis fullstendig isolasjon. Det er i anken vist til at utgangspunktet er at fornærmede skal få være til stede selv om rettsmøtet føres for lukkede dører. Det er anført at det ikke sees å foreligge slike forbehold som gjelder i etterforskningsøyemed, jf. straffeprosessloven 245 og 284. Det anføres også at det ikke kan være nok for å nekte tilstedeværelse at det er fare for at de fornærmede i vanvare kan komme til å lekke informasjon. Det må knyttes konkrete holdepunkter til vurderingen, som gjør faren kvalifisert og nærliggende. En generell henvisning til antallet er ikke nok. Det er også vist til at faren for lekkasje vil la seg avhjelpe med pålegg om taushet. Logistikkhensyn kan heller ikke tillegges vekt, da må politiet iverksette nødvendige ressurser for å ivareta dette SAK-BORG/04

3 Påtalemyndigheten har i e-brev 16. august 2011 til Oslo tingrett bedt om at fornærmede ikke gis anledning til å være til stede under rettsmøte 19. august 2011 for behandling av spørsmålet om fortsatt isolasjon av Anders Behring Breivik. Påtalemyndigheten har vist til at den er innforstått med de behov og ønsker de fornærmede har om å være til stede under fengslingsmøtet i denne omfattende og alvorlige saken, men at en slik adgang vil være uheldig i forhold til formålet med møtet og forholdet til sikkerheten. I e-brevet heter det videre: Når det gjelder bevisforspillelsesfaren, er påtalemyndigheten innforstått med at ingen av de fornærmede vil ha et bevisst ønske om å gå ut med informasjon som kan skade etterforskningen, men alene faren for at de i vanvare kan komme til å gjøre det, er etter påtalemyndighetens mening nok. Saken er ventet å omfatte inntil 1000 fornærmede, hvilket i seg selv innebærer en situasjon med lite kontroll over den informasjon som gis ut. Selv om de fleste ungdommene det her er snakk om må regnes som politisk aktiv og ellers oppegående, må det likevel tas høyde for en slik problemstilling. Selv om det er å anta at ikke alle de fornærmede vil møte i retten, må det likevel forventes at svært mange vil det. Dette gir store utfordringer i forhold til sikkerheten; dette i en sak der sikkerhetsspørsmålene fra før er i høysetet: I første omgang knytter det seg betydelig logistikk i forhold til å avklare om den enkelte person vitterlig er fornærmet i forhold til saken eller ikke. Dernest blir det spørsmål om hvordan man skal foreta sikkerhetskontroll/scanning før inngang i rettslokalene. Og under enhver omstendighet vil de fornærmedes behov kunne ivaretas av de utvalgte bistandsadvokatene som vil gis adgang til å være til stede. Annet og tredje punktum i domstolloven 127 lyder slik: I straffesaker har fornærmede rett til å være til stede med mindre særlige grunner taler mot det. Det samme gjelder etterlatte som nevnt i straffeprosessloven 93 a annet ledd første punktum. Bestemmelsene ble tilføyd ved lov 7. mars 2008 nr 5 om endringer i straffeprosessloven mv. (styrket stilling for fornærmede og etterlatte). I spesialmotivene er endringen omtalt slik, jf Ot.prp. nr 11 ( ) pkt 13.1: Forslaget gjelder fornærmedes og etterlattes rett til å være til stede i rettsmøter som føres for lukkede dører. Forslaget tilsvarer utvalgets lovutkast. Fornærmede (annet punktum) og etterlatte som nevnt i forslaget til 93 a annet ledd første punktum (tredje punktum), gis rett til å være til stede i rettsmøter som føres for lukkede dører. Rettigheten tilkommer alle fornærmede og etterlatte, uavhengig av om de har fått oppnevnt bistandsadvokat. Retten til å være til stede gjelder med mindre «særlige grunner taler mot det». Unntaket er ment som en sikkerhetsventil, forbeholdt ekstraordinære SAK-BORG/04

4 omstendigheter. Den klare hovedregelen er at fornærmede og etterlatte skal ha rett til å være til stede. Retten kan pålegge fornærmede og etterlatte å forlate rettssalen under avhør av et vitne eller en siktet etter reglene i straffeprosessloven 245 (etterforskingsstadiet) og 284 (under hovedforhandling). Bistandsadvokaten har alltid rett til å være til stede i rettsmøter som føres for lukkede dører, idet vedkommende regnes for å «ha med saken å gjøre», jf. domstolloven 127 første punktum. Som det går frem både av ordlyden i 127 og forarbeidene, har fornærmede rett til å være til stede med mindre særlige grunner taler mot det. Unntaket er ment som en sikkerhetsventil, forbeholdt ekstraordinære omstendigheter. Den klare hovedregelen er at fornærmede og etterlatte skal ha rett til å være til stede. Lagmannsretten legger dette rettslige utgangspunktet til grunn. Verken lovteksten eller forarbeidene sier noe nærmere om hvilke hensyn som kan utgjøre særlige grunner. Lagmannsretten anser det imidlertid klart at hensynet til etterforskningen er et relevant hensyn, men ser det slik at det skal mer til for å utelukke fornærmede og etterlatte enn for å lukke dørene etter domstolloven 125 første ledd bokstav c. Lagmannsretten finner som tingretten at det i saken her er ekstraordinære omstendigheter som tilsier at fornærmede og etterlatte ikke skal være til stede under rettsmøtet 19. august 2011 som skal behandle spørsmålet om fortsatt isolasjon av siktede. Lagmannsretten viser til at etterforskningen av saken fremdeles må anses å være i en innledende fase. Saken har et helt ekstraordinært omfang. Det fremgår av politiets begjæring om lukkede dører, gjengitt i tingrettens kjennelse, at etterforskningen ikke endelig har avklart om siktede kan ha hatt medhjelpere ved de to terroranslagene og at politiet holder dette åpent. Det vises i denne forbindelse også til siktedes egen forklaring om at det er to andre celler i Norge. Dette må tillegges stor vekt. Det er av aller største betydning at ikke informasjon som kan skade etterforskningen kommer ut, herunder at eventuelle medhjelpere av siktede ikke kan nås ved hans kommunikasjon eller opptreden i rettsmøtet. Det er ikke tvilsomt at de fornærmede og etterlatte ikke vil ha ønske om å spre informasjon som kan hindre politiets arbeid. Lagmannsretten er likevel enig med påtalemyndigheten i at med det svært store antall etterlatte og fornærmede i saken er risikoen stor for at noen av vanvare kan komme til å røpe forhold som kan skade etterforskningen og nærmere oppklaring av saken. Disse aktører vil vanskelig i en sak av denne karakter kunne ha den nødvendige oversikt over hvilken informasjon som kan skade etterforskningen. Et pålegg om taushet vil således ikke kunne avhjelpe faren for å spre informasjon/kommunikasjon som kan skade etterforskningen SAK-BORG/04

5 Lagmannsretten finner etter en samlet vurdering at det behov de fornærmede har for å være til stede under fengslingsmøtet på det nåværende stadiet må vike for hensynet til etterforskningen. Lagmannsretten viser for øvrig til at de fornærmedes rettslige interesser vil kunne ivaretas av bistandsadvokatene, som har rett til å være til stede. Lagmannsretten har merket seg at det fra påtalemyndigheten også er vist til at det vil være store utfordringer knyttet til å avklare om den enkelte som ønsker å være til stede vitterlig er fornærmet i saken, samt sikkerhetskontroll/scanning før inngangen i rettslokalet. Lagmannsretten er enig i at dette vil kunne være et hensyn som kan få betydning i relasjon til fornærmedes og etterlattes rettigheter etter domstolloven 127. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å ta stilling til hvilken vekt dette vil kunne ha for nærværende rettsmøte, da hensynet til etterforskningen nå uansett vil være avgjørende for at fornærmede og etterlatte ikke gis rett til å være til stede. Det er i anken også anført at det er en saksbehandlingsfeil ved tingrettens beslutning at ikke de anførsler som ble reist fra advokat Meling er særskilt drøftet. Lagmannsretten har foretatt en fullstendig prøvelse av spørsmålet om fornærmedes rett til å være til stede under rettsmøte og herunder også vurdert de anførsler advokat Meling har fremført. Det er etter dette ikke grunn til å ta stilling til om tingrettens beslutning var beheftet med saksbehandlingsfeil jf. også straffeprosessloven 385 fjerde ledd. Anken har etter dette ikke ført frem. Advokat Meling har i anken også begjært særskilt oppnevning og rett til å være til stede under rettsmøtet. Tingretten har i sitt oversendelsesbrev bemerket at advokat Meling er oppnevnt som bistandsadvokat. Lagmannsretten er enig med tingretten at det ikke skal foretas særskilt oppnevning til rettsmøter i saken, jf. straffeprosessloven 107 c andre ledd. Kjennelsen er enstemmig SAK-BORG/04

6 S l u t n i n g : Anken forkastes. Mette D. Trovik Hans-Petter Jahre Cecilie Østensen Bekreftes for førstelagmannen: SAK-BORG/04

7 Rettledning om ankeadgangen i sivile saker Reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 om anke til lagmannsretten og Høyesterett regulerer den adgangen partene har til å få avgjørelser overprøvd av høyere domstol. Tvisteloven har noe ulike regler for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger. Ankefristen er én måned fra den dagen avgjørelsen ble forkynt eller meddelt, hvis ikke noe annet er uttrykkelig bestemt av retten. Den som anker må betale behandlingsgebyr. Den domstolen som har avsagt avgjørelsen kan gi nærmere opplysning om størrelsen på gebyret og hvordan det skal betales. Anke til lagmannsretten over dom i tingretten Lagmannsretten er ankeinstans for tingrettens avgjørelser. En dom fra tingretten kan ankes på grunn av feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen, eller den saksbehandlingen som ligger til grunn for avgjørelsen. Tvisteloven oppstiller visse begrensninger i ankeadgangen. Anke over dom i sak om formuesverdi tas ikke under behandling uten samtykke fra lagmannsretten hvis verdien av ankegjenstanden er under kroner. Ved vurderingen av om samtykke skal gis skal det blant annet tas hensyn til sakens karakter, partenes behov for overprøving, og om det synes å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket eller ved behandlingen av saken. I tillegg kan anke uavhengig av verdien av ankegjenstanden nektes fremmet når lagmannsretten finner det klart at anken ikke vil føre fram. Slik nekting kan begrenses til enkelte krav eller enkelte ankegrunner. Anke framsettes ved skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Selvprosederende parter kan inngi anke muntlig ved personlig oppmøte i tingretten. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater inngir muntlig anke. I ankeerklæringen skal det særlig påpekes hva som bestrides i den avgjørelsen som ankes, og hva som i tilfelle er ny faktisk eller rettslig begrunnelse eller nye bevis. Ankeerklæringen skal angi: - ankedomstolen - navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger - hvilken avgjørelse som ankes - om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den - det krav ankesaken gjelder, og en påstand som angir det resultatet den ankende parten krever - de feilene som gjøres gjeldende ved den avgjørelsen som ankes - den faktiske og rettslige begrunnelse for at det foreligger feil - de bevisene som vil bli ført - grunnlaget for at retten kan behandle anken dersom det har vært tvil om det - den ankende parts syn på den videre behandlingen av anken Anke over dom avgjøres normalt ved dom etter muntlig forhandling i lagmannsretten. Ankebehandlingen skal konsentreres om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet og tvilsomme når saken står for lagmannsretten SAK-BORG/04

8 Anke til lagmannsretten over kjennelser og beslutninger i tingretten Som hovedregel kan en kjennelse ankes på grunn av feil i bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen eller saksbehandlingen. Men dersom kjennelsen gjelder en saksbehandlingsavgjørelse som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling, kan avgjørelsen for den skjønnsmessige avveiningen bare angripes på det grunnlaget at avgjørelsen er uforsvarlig eller klart urimelig. En beslutning kan bare ankes på det grunnlaget at retten har bygd på en uriktig generell lovforståelse av hvilke avgjørelser retten kan treffe etter den anvendte bestemmelsen, eller på at avgjørelsen er åpenbart uforsvarlig eller urimelig. Kravene til innholdet i ankeerklæringen er som hovedregel som for anke over dommer. Etter at tingretten har avgjort saken ved dom, kan tingrettens avgjørelser over saksbehandlingen ikke ankes særskilt. I et slikt tilfelle kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen. Anke over kjennelser og beslutninger settes fram for den tingretten som har avsagt avgjørelsen. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres normalt ved kjennelse etter ren skriftlig behandling i lagmannsretten. Anke til Høyesterett Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser. Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Slikt samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling. Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta til behandling anker over kjennelser og beslutninger dersom de ikke reiser spørsmål av betydning utenfor den foreliggende saken, og heller ikke andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller den i det vesentlige reiser omfattende bevisspørsmål. Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett. Anke over lagmannsrettens kjennelse og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg SAK-BORG/04