Deres referanse Vår referanse Dato. Alminnelig høring Endringer i barneloven mv. om bedre beskyttelse av barn

Transkript

1 OSLO TINGRETT Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet Postboks 8036 Dep Dok Oslo Deres referanse Vår referanse Dato Alminnelig høring Endringer i barneloven mv. om bedre beskyttelse av barn Vi viser til høringsbrev datert 2. november 2016 fra BLD. Oslo tingrett vil med dette avgi høringsuttalelse. Lovforslaget er så vidt vi forstår utarbeidet av departementet, uten noen ekstern utredning. Lovforslaget særlig forslaget om endringer i barneloven (plikt for domstolen til av eget tiltak å reise sak om tap av foreldreansvar m.v.) reiser spørsmål av svært prinsipiell karakter og skaper dernest en rekke praktiske utfordringer for domstolen og partene som i begrenset grad er berørt i høringsnotatet. Høringssvaret begrenser seg i stor grad til påpekning av problemstillinger, snarere enn å gå grundig inn i enkelthetene. Forslaget om ny 64d i barneloven om plikt for domstolen til av eget tiltak å reise sak om tap av foreldreansvar, fast bosted og samvær etter dom i straffesaker 1. Innledende merknader Oslo tingrett mener det er positivt at det tas initiativ til å finne en løsning for å hindre at barn som er utsatt for eller står i fare for å bli utsatt for alvorlig vold og/eller seksuelle overgrep fra egne omsorgspersoner, skal fortsette å bo hos eller ha samvær med vedkommende. Tingretten innser at det med dagens system kan være utfordrende for den andre forelderen selv å ta ut stevning for å få en rettslig avgjørelse om tap av foreldreansvar m.v. Vi har imidlertid ikke grunnlag for å ha en oppfatning om hvor omfattende dette problemet er. 2. Prinsipielle innvendinger mot den foreslåtte ordningen Den foreslåtte ordningen i ny 64 d i barneloven at domstolen av eget tiltak skal reise sak om tap av foreldreansvar m.v - synes langt på vei å være en prinsipiell nyskapning for norske domstoler. Vi har merket oss departementets synspunkt om at slike ordninger allerede finnes i barneloven, jf. nåværende 38 første ledd, jf 60 a Postadresse Sentralbord Saksbehandler Bankgiro Organisasjonsnummer Postboks 8023 Dep., 0030 Oslo Geir Engebretsen Kontoradresse Telefaks Telefon Ekspedisjonstid Internett/E-post Oslo Tinghus, C. J. Hambrospl (1500) tingrett oslo.tingrett.eksp@domstol.no

2 og 38 tredje ledd. De nevnte bestemmelsene gjelder imidlertid mer begrensede temaer, og saker der partsforholdet er annerledes. Disse bestemmelsene er dessuten allerede relativt utfordrende for domstolen å håndtere. Det aktuelle lovforslaget reiser etter Oslo tingretts syn vesentlig mer prinsipielle spørsmål enn de nevnte ordningene. Lovforslaget legger opp til at en dommer både får ansvar for å reise sak, for så selv å sørge for at saken opplyses på forsvarlig måte, for til slutt å skulle avgjøre saken ved dom. Denne kombinasjonen av mange og ulikeartede roller strider mot den upartiske rollen dommeren er tiltenkt å ha i vanlige rettstvister. Vår oppfatning er at ordningen er betenkelig på helt prinsipielt grunnlag, og at den kan svekke tilliten til domstolen som en nøytral og uavhengig dømmende instans, både for partene og for allmenheten. Lovforslaget innebærer etter vår oppfatning et brudd med norsk rettstradisjon, uten at dette er nærmere drøftet i høringsnotatet. Også i dag er det slik at domstolen i saker etter barneloven og barnevernloven har ansvar for at saken er tilstrekkelig opplyst før man treffer avgjørelse. Det følger av dette at dommeren har plikt til å supplere bevisførselen hvis det er nødvendig av hensyn til barnets beste. I slike saker er det imidlertid partene selv som bringer saken inn for domstolen, og som fritt kan trekke saken fra domstolsbehandling. Partene velger også hvordan saken skal legges opp for domstolen og hvilke krav domstolen skal ta stilling til. Hovedansvaret for å belyse sakene for domstolen ligger hos partene. Dommerens ansvar for sakens opplysning er derfor av en annen karakter og av et mer begrenset omfang i disse sakene. I høringsnotatet på s 43 uttales det at: "[d]epartementet legger til grunn at partene vil følge opp saken slik det er vanlig i sivile saker selv om de ikke selv har tatt initiativ til å bringe saken inn for domstolen". I dette ligger det formodentlig at departementet mener at det i liten grad vil bli opp til domstolen selv å opplyse saken. Det er vanskelig å se hva departementets forutsetning bygger på. Etter Oslo tingretts oppfatning er det grunn til å tro at mange parter i saker av denne typen tvert i mot vil unnlate å forholde seg til en slik rettslig prosess. Det gjelder både den domfelte og den andre forelderen, i den grad ikke begge er domfelt. Vi antar at mange som gjøres til parter i disse sakene ikke kommer til å inngi tilsvar, og heller ikke vil ønske å bidra til sakens opplysning eller ønske å møte i rettsmøter. Vi peker på at den andre forelderen, i påvente av en rettskraftig dom (noe som ofte tar lang tid), allerede vil ha hatt anledning og god grunn til - å ta ut stevning av eget tiltak. Dersom vedkommende ikke har gjort det, antar vi at det i mange tilfeller skyldes at vedkommende ikke ønsker å reise sak, eller ikke makter å følge opp en slik sak. Etter tingrettens vurdering vil derfor realiteten i en del av disse sakene være at domstolen i praksis vil få et ikke ubetydelig ansvar for sakens opplysning uten medvirkning fra noen av partene. I tillegg til de prinsipielle betenkelighetene ved at dommeren selv velger hvordan saken skal belyses og hvilke prosessuelle grep som skal tas, vil det kunne være vanskelig for domstolen å vite hva som kreves for en tilstrekkelig og forsvarlig opplysning av saken. Det er f.eks. vanskelig å vite hvem som bør innkalles som vitner, og det vil i praksis kunne bli utfordrende å få tilgang til å høre barnet uten foreldrenes medvirkning. Dommerens eget ansvar for å "drive etterforskning" av saken, vil derfor kunne bli omfattende og komplisert i noen saker. Dette gjelder selv om barneverntjenesten i noen grad vil kunne bidra med opplysninger. Oslo tingrett Side 2 av 7

3 Det er Oslo tingretts klare oppfatning at ansvaret for å fremme en slik sak for retten og hovedansvaret for å sørge for sakens opplysning, bør ivaretas av andre enn domstolen. Vi savner først og fremst en nærmere vurdering av hvorvidt det kan finnes andre og bedre metoder som vil gjøre parten (den forelderen som eventuelt ønsker å frata den andre forelderen foreldreansvar m.v.) i stand til å reise sak selv. Dette vil klart være mest i tråd med alminnelige prinsipper for domstolsbehandling. Vi nøyer oss med å peke på muligheten for å gi vedkommende part/parter rutinemessig informasjon om straffedommen, fulgt av en mulighet for å innvilge vedkommende ubetinget fri sakførsel og bistand for å vurdere barnas behov. Det er foreldrene selv som i mange saker vil være de nærmeste til å vurdere om det overhodet er behov for saksanlegget, eller om spørsmålet om foreldreansvar, samvær m.v. er en aktuell problemstilling. I saker der begge parter er domfelt, eller der den ene parten unnlater å beskytte et barn mot en overgriper, vil dette være en sak for barnevernet med bruk av de virkemidler som følger av barnevernloven. Disse spørsmålene og flere tilgrensende spørsmål bør etter vårt syn utredes nærmere. 3. Uavklarte spørsmål knyttet til domstolens igangsettelse av saken Det er en rekke uavklarte og prinsipielle spørsmål knyttet til hvordan en domstol skal sette i gang/reise en slik sak. Her er noen eksempler: Hvem skal gjøres til parter? Skal domstolen ta ut stevning mot begge foreldrene? Hvem er i tilfelle saksøker og hvem er saksøkt? Skal domstolen ved saksanlegget av eget tiltak nedlegge påstand om tap av foreldreansvar, daglig omsorg og samværsrett for alle partens/partenes barn? Skal saker som gjelder flere barn med ulike mødre/fedre forenes til felles behandling? Hvilken domstol skal i tilfelle ha ansvar for å reise sak? Skal barna de som er over en viss alder gjøres til parter? På dette feltet synes det å være en rekke spørsmål som ikke er problematisert eller nærmere drøftet i høringsnotatet. Dette er en mangel. 4. Nødvendigheten av fri sakførsel En avgjørelse om tap av foreldreansvar m.v. innebærer et alvorlig inngrep i vedkommendes privatliv, jf. EMK artikkel 8. Personer som opplever at staten reiser en slik sak mot dem, vil etter vårt syn ha behov for juridisk bistand. For Oslo tingrett synes det klart at staten bør dekke sakskostnader for de private partene når saken reises av staten av eget tiltak. Fri sakførsel gis i dag i alle saker som gjelder tvangsinngrep etter barnevernloven og lov om psykisk helsevern. Saker som gjelder tap av foreldreansvar m.v. har etter vårt syn vesentlige likhetstrekk med sakene etter tvisteloven kapittel 36, og vi mener en tilsvarende bestemmelse om dekning av sakskostnader som i tvisteloven 36-8 bør vurderes innført. Vi tilføyer at domstolen, dersom utredningsansvaret skulle bli lagt på domstolen, jf. ovenfor, vil ha en klar fordel av at partene er representert ved prosessfullmektig, og ikke opptrer som selvprosederende. 5. Konkrete merknader til departementets oppfatning om sakskostnadsspørsmålet Departementet har i høringsnotatet s 47 gitt en helt kort redegjørelse for sitt syn på sakskostnadsansvaret. Oslo tingrett viser til merknadene ovenfor i punkt 4. Bestemmelsene om sakskostnader etter tvisteloven kapittel 20 passer etter vårt syn dårlig for disse sakene. Hvem anses som saksøker og hvem er saksøkt, og hva skal eventuelt til for å få fullt medhold i en slik sak når saken er reist av staten? Oslo tingrett Side 3 av 7

4 Det er under enhver omstendighet grunn til å peke på at de fleste som blir gjort til part i en sak som gjelder foreldreansvar m.v., vil ha eller i alle fall oppleve behov for advokatbistand. Som følge av dette vil ikke ubetydelige kostnader kunne pådras hvis vedkommende ikke har krav på fri sakførsel. Etter vårt syn er det ikke tilstrekkelig å henvise vedkommende til å få dekket sakskostnader etter de alminnelige reglene i tvisteloven kapittel 20. Utsiktene vedkommende har til å kunne inndrive sitt krav på sakskostnader fra motparten vil trolig være fraværende i mange av disse sakene. Den som eventuelt skal dekke slike sakskostnader vil gjerne være en person som er dømt til en lengre fengselsstraff, og som ikke har inntekt. Også dersom den domfelte selv har krav på fri sakførsel, vil mulighetene for motparten å få tilkjent sakskostnadene fra det offentlige, være svært begrenset. Vi viser til vilkåret i rettshjelpsloven 22 fjerde ledd, som er snevert og som praktiseres meget strengt. Det er dessuten en forutsetning at den tapende parten (den domfelte) selv søker om slik dekning. Oppsummeringsvis vil derfor et slikt saksanlegg lett kunne sette den andre parten i en svært vanskelig økonomisk stilling basert på et saksanlegg vedkommende ikke har kontroll over. 6. Andre problemstillinger Det er Oslo tingretts oppfatning at enkelte av disse sakene vil vise seg å være mer komplekse og kompliserte enn de helt enkle typetilfellene som danner utgangspunkt for lovforslaget. Høringsnotatet unnlater etter vårt syn å drøfte mange viktige problemstillinger, noe som kan ha ført til forhastede konklusjoner. Vi vil peke på noen av disse problemstillingene: a. At tap av foreldreansvar m.v. skal gjelde alle barna til den straffedømte Forslaget legger opp til at avgjørelsen om tap av foreldreansvar m.v. skal gjelde alle barna til den straffedømte, uavhengig av alder, og uavhengig av om barnet selv har vært offer for den straffbare handlingen (eller står i fare for å bli utsatt for en straffbar handling) (høringsnotatet s 27). Utgangspunktet, som ikke er nærmere problematisert, vil ha gode grunner for seg i en del typiske tilfeller. Forslaget er imidlertid unyansert og problematisk i mange tilfeller. Etter vårt syn vil det være nødvendig før saken reises og alle barn involveres i saken ved domstolens utredning å vurdere hvorvidt det er grunnlag og behov for å reise sak om rettighetstap overfor alle barna. At domstolen av eget tiltak skal pålegges å reise sak og nedlegges påstand om tap av alle rettigheter i forhold til alle barna uten en forutgående vurdering, er vanskelig å forene med de strenge inngrepskriteriene for tvangstiltak i barnevernloven. Dette gjelder ikke minst siden lovforslaget legger en markert føring for domsresultatet, bl.a. ved at tap av alle rettigheter skal være den klare hovedregelen. Det vil etter Oslo tingretts erfaring være en rekke faktorer som vil kunne innvirke på vurderingen, f.eks. lovbruddets art, forskjellig bosted, barnas alder, om barnet er direkte fornærmet og om den aktuelle rettigheten gjelder fast bosted eller f.eks. samvær med tilsyn. b. Om strafferettslig medvirkning Oslo tingrett Side 4 av 7

5 Forslaget nevner helt kort at også personer som er dømt for medvirkning til det grove lovbruddet vil omfattes. Synspunktet er ikke problematisert eller nærmere drøftet. Vi reiser spørsmål ved om det f.eks. alltid vil være like opplagt at det skal reises sak om fratakelse av foreldreansvar m.v. mot en person som er dømt for passiv medvirkning til grov familievold på grunn av manglende inngripen, og at hovedregelen skal være at vedkommende skal miste enhver kontakt med alle barna. Vi viser også her til de strenge inngrepskriteriene som gjelder i barnevernloven, jf. ovenfor. Vi mener at det før saken reises må foretas en vurdering av disse spørsmålene av noen andre enn dommeren. c. Behov for avklaring av når den straffbare handlingen anses utført mot egne barn Lovforslaget drøfter ikke nærmere hva som skal til for at en person er dømt for vold eller overgrep mot egne barn. Hva innebærer det i praksis? Er det tilstrekkelig at barnet har vært vitne til vold mot den andre forelderen? Må barnet/barna være nevnt eksplisitt i tiltalebeslutningen, eller vil barna per se være ofre i slike saker? Spørsmålet bør drøftes nærmere. d. Om forslaget innebærer tap av alle rettigheter under ett Lovforslaget legger opp til at foreldrene skal tape alle rettigheter under ett (foreldreansvar, fast bosted og samvær), og det uttales at lovforslaget legger en "markert føring" for dette domsresultatet. For å oppnå det, innføres et nytt begrep som skal bidra til å avklare når tap av alle rettigheter skal bli resultatet. Det heter i utkastet 64 d tredje ledd at avgjørelsen skal gjelde tap av alle rettigheter (foreldreansvar, bosted og samvær) "med mindre ei anna avgjerd klart er til beste for barnet". Begrepet finnes allerede i barneloven 60a, men det ville være ønskelig med en nærmere avklaring av hva kriteriet "klart" til barnets beste innebærer? Hva kreves i tillegg til en normal barnets bestevurdering? Hvis en domstol mener at det er til barnets beste f.eks. fortsatt å ha en viss kontakt med forelderen, fremstår det som uheldig at dommeren skal være avskåret fra å komme til et resultat i tråd med en alminnelig vurdering av barnets beste. Barnets beste er et innarbeidet prinsipp, og er retningsgivende for alle avgjørelser der barn involveres, både nasjonalt og internasjonalt. Vi mener det er uheldig å innføre et nytt begrep, og at en vanlig barnets-bestevurdering bør være avgjørende for vurderingen også her. En avgjørelse i slike saker vil uansett bygge på helhetlige skjønnsmessige vurderinger. e. Bruk av rettsoppnevnte sakkyndige Departementet har i høringsnotatet så vidt nevnt bruk av rettsoppnevnt sakkyndig i noen sammenhenger. Oslo tingrett legger til grunn at det i relativt mange av disse sakene vil være et stort behov for psykologfaglig bistand etter barneloven 61. f. Høringsnotatet drøfter, men åpner ikke for noe midlertidig "statlig grep" før straffedommen er rettskraftig, jf. notatet s 39. Når det er behov for at noen andre enn foreldrene reiser sak for å frata en person foreldreansvar m.v., vil behovet trolig oppstå lenge før det foreligger en rettskraftig dom. Behovet for Oslo tingrett Side 5 av 7

6 en løsning på slike utfordringer vil gjerne være større, ikke mindre, på et tidlig stadium av saken. På bakgrunn av formålet bak lovforslaget å øke beskyttelsen av volds- og overgrepsutsatte barn - stiller vi derfor spørsmål til den tidsmessige avgrensningen til rettskraftig straffedom. Forslaget om endringer i straffeloven om plikt for dommeren til å vurdere kontaktforbud overfor barn Straffeloven 319 pålegger i dag retten en plikt til å vurdere rettighetstap etter straffeloven 56 når noen kjennes skyldig i seksuelle overgrep mot barn. Departementet foreslår å utvide denne plikten til å omfatte en plikt til å vurdere kontaktforbud etter straffeloven 57. Det foreslås også at retten skal ha plikt til å vurdere kontaktforbud når noen kjennes skyldig i en straffbar handling etter straffeloven 282 b, mishandling av "sin eller nåværende eller tidligere ektefelles eller samboers slektning i rett nedstigende linje". Forslaget må sees i sammenheng med forslag til ny 64 f i barneloven hvor det foreslås at når det er besluttet kontaktforbud etter straffeloven 57 eller besøksforbud etter straffeprosessloven 222 a kan den forbudet gjelder ikke kreve samvær etter avtale eller avgjørelse så lenge forbudet gjelder, hvis ikke forbudet bestemmer noe annet. Oslo tingrett vil for det første påpeke at en slik plikt for retten har lite for seg hvis ikke påtalemyndigheten samtidig pålegges en plikt til å forberede spørsmålet for retten. Det må fremlegges informasjon om gjeldende samværsavtale eller avgjørelse og legges til rette for at barnet høres. Videre må det innhentes synspunkter fra den/de som har foreldreansvaret til barnet, og også gjøres forberedelser til at disse kan føres som vitner for retten om dette anses ønskelig. Er ikke spørsmålet tilstrekkelig opplyst vil dommerne måtte velge mellom å utsette hovedforhandlingen, eller konkludere med at det ikke skal idømmes kontaktforbud. En utsettelse av hovedforhandlingen vil av hensyn til de berørte som regel være lite ønskelig. Oslo tingrett viser videre til at barneloven har saksbehandlingsregler som sikrer en god og forsvarlig behandling av hvilket samvær mellom barn og foreldre som er til det beste for et barn. I saker som gjelder mishandling i nære relasjoner vil det finnes tilfeller der det likevel kan være aktuelt med ulike former for samvær mellom tiltalte og det fornærmede barnet. Det vises til at denne typen straffesaker ofte er komplekse og kompliserte, at de kan gjelde begge barnets foreldre, og at dommen kan gjelde medvirkning. Avhengig av sakens alvor, vil det finnes tilfeller der det er aktuelt å prøve ut samvær med tilsyn i en periode. Hvis retten finner at det ikke er noen risiko for at barnet igjen vil bli utsatt for mishandling, vil det kunne være aktuelt med en opptrapping av samvær hvis dette anses til barnets beste. Basert på disse sakenes kompleksitet vil det være lite heldig, og ikke nødvendigvis til barnets beste, om dette spørsmålet skulle avgjøres etter en mer overfladisk behandling av dette spørsmålet i en straffesak. Oslo tingrett mener derfor at retten ikke bør ha en slik plikt i saker som gjelder overtredelse av straffeloven 282 b. I saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn er det lite trolig at det vil være aktuelt med samvær. Oslo tingrett har derfor ikke innvendinger mot at retten pålegges en plikt til å vurdere Oslo tingrett Side 6 av 7

7 kontaktforbud i disse sakene, så sant det følges opp med en plikt for påtalemyndigheten til å forberede spørsmålet. Særlig vil dette kunne være hensiktsmessig i saker hvor det er brukt besøksforbud. Kontaktforbud kan ilegges for en lengre periode enn besøksforbud, jf straffeloven 58 og også inneholde et påbud om elektronisk kontroll, noe som vil kunne redusere belastingen for den forbudet skal beskytte. Oslo tingrett Geir Engebretsen sorenskriver Hanne Signe Nymoen tingrettsdommer/avdelingsleder Oslo tingrett Side 7 av 7