Finkultur og populærkultur Hovedområder Hovedområdet dreier seg om: hvordan kommunikasjon påvirkes av kulturelle faktorer, som nasjonal kultur, gruppetilhørighet, etnisitet, kjønn og fag- og yrkesbakgrunn kulturelle verdier i ulike former for kommunikasjon hvordan kommunikasjon skaper og opprettholder sosiale relasjoner preget av solidaritet og makt, nærhet og avstand Læreplanmål gjøre rede for ulike teorier om forholdet mellom kultur og kommunikasjon analysere og drøfte hvordan kommunikasjon påvirker mellommenneskelige relasjoner og sosiale strukturer analysere og drøfte hvordan kommunikasjon påvirkes av sosiale faktorer drøfte sammenhengen mellom kulturelle verdier og kommunikasjonsformer innenfor og mellom kulturer I dette kapitlet skal du lære: om skillet mellom finkultur og populærkultur om Pierre Bourdieus kultursosiologi, herunder begrepene økonomisk, kulturell, sosial og symbolsk kapital, sosiale felt og distinksjon litt om kritikken mot Bourdieus teori Hvor fri er du i dine valg? Hva avgjør hva du skal ta på deg om morgenen? Hva bestemmer hvilken musikk du hører på, hvilke serier du ser på, hvilke bøker du leser, og hvilken mat du spiser? Vi tenker gjerne at vi bestemmer selv når vi står overfor slike valg, men gjør vi det? Den franske sosiologen Pierre Bourdieu, som utførte sine viktigste forskningsstudier i 1970- årene, mente at vi i slike valg er ubevisst styrt av forhold i samfunnet. Om vi hører på klassisk musikk eller pop, kjøper kunst på IKEA eller på Kulturelle uttrykk kan være litteratur, bildekunst, musikk, skuespill, fjernsynsprogrammer og andre skapende aktiviteter. 1
kunstauksjon, ser på actionfilmer eller går i operaen, er på ingen måte tilfeldig. Vår smak og vurdering av kulturelle uttrykk er i stor grad styrt av maktstrukturer i samfunnet, mente Bourdieu. I det han skrev om smak og klasse, brukte han begrepene kapital, «sosiale felt, «habitus» og distinksjon. De er sentrale i dette kapitlet. For å få en bakgrunn for å forstå dem skal vi ta et kulturhistorisk tilbakeblikk og se på etableringen av det vi kaller finkultur og populærkultur. Etableringen av skillet mellom finkultur og populærkultur I KK1 så vi at én måte å se på kultur på, var at kultur utgjør aktiviteter og kunstneriske uttrykk som film, musikk, teater og skjønnlitteratur. Noen mener at den beste kulturen, den som oppfattes som finest, er så komplisert at den kan forstås bare av en liten gruppe med mye kunnskap om kunst eller erfaring med å snakke om og oppleve god kunst. Den har blitt omtalt som finkultur. Kultur som er rettet mot et stort publikum, har blitt betegnet som populærkultur eller massekultur. Vi har ikke alltid hatt et skille mellom finkultur og populærkultur. Først på andre halvdel av 1800- tallet ble skillet tydelig (Storey 2003, s. 32). En av hovedårsakene til det er at eliten i samfunnet gjorde deler av det som før hadde vært en felles kultur, til finkultur. Fram til 1800- tallet ble dramaene til den engelske forfatteren William Shakespeare (1564 1616) sett av et bredt lag av befolkningen, i alle fall i England og USA. Men så ble stykkene flyttet fra plasser som var åpne for alle, og inn på teatre som var ment for de høyere lagene av befolkningen. Fra å være underholdning for de mange ble det dannelse for de få. Omtrent samtidig skrev den engelske forfatteren og litteraturkritikeren Matthew Arnold om forskjellen mellom finkultur og populærkultur i boka Cultural Anarchy (1869). Her definerte han kultur som «the best which has been thought and said in the world» (Arnold 1869: ix). Og denne kulturen var bare for den kulturelle eliten, de som kunne verdsette og oppleve kulturen på den rette måten. Han mente til og med at overklassen og middelklassen var kommet lenger i evolusjonen enn arbeiderklassen. Flertallet i befolkningen lot seg underholde av en helt annen kultur, nemlig massekulturen eller populærkulturen. Et eksempel er de såkalte penny dreadfulls, billig serielitteratur rettet mot arbeiderklassen i England. Utover på 1800- tallet og første halvdel av 1900- tallet fulgte flere andre teoretikere opp med liknende teorier. Evolusjon betegner innen biologien en endring av den genetiske sammensetningen i en populasjon, altså mikroevolusjon, eller utvikling av nye typer levende organismer, for eksempel arter eller slekter over tid, altså makroevolusjon. (snl.no/ evolusjon) 2
I 1947 lanserte de tyske filosofene og sosiologene Theodor Adorno og Max Horkheimer begrepet kulturindustri for å beskrive populærkulturen og måten den ble laget på. De hevdet at filmer, radioprogrammer, magasiner og andre kulturprodukter var veldig like: «all mass culture is identical», skrev de (Adorno & Horkheimer 2002, s. 95). Akkurat som industrien masseproduserer varer, ble filmene bygd opp etter mer eller mindre samme mønster og ble derfor forutsigbare. Massekulturen gjør massene til passive og sløve konsumenter. Den gir ikke rom for fantasi og refleksjon, hevdet de. Adorno og Horkheimer mente videre at massekulturen var med på å opprettholde sosial kontroll. De argumenterte for at den holdt arbeiderklassen i sjakk, slik at den ikke kunne lage vanskeligheter for eliten i samfunnet. Massene ble underholdt og ble ikke utfordret til å tenke kritisk om samfunnet rundt seg. For hvis de hadde gjort det eller virkelig kjent etter hvordan de hadde det, så ville de ha gjort opprør (Storey 2003, s. 27 29). Utover i 1950- årene fikk populærkulturen, som film og musikk, et enormt oppsving. Mye av denne kulturen kom fra USA, og mer fritid og økt tilgjengelighet av medier som tv og platespillere muliggjorde dette. Mange mener også at det var på denne tiden ungdomstiden ble skapt. Tidligere gikk man rett ut i jobb og voksenliv etter noen års skolegang. Da flere fikk anledning til å studere, fikk de mellom fem og sju år ekstra da de verken var barn eller voksne, altså ungdommer. Kulturprodukter ble rettet direkte mot tenåringer, og dermed ble det skapt en egen ungdomskultur. Ungdomskulturen og populærkulturen ble gjerne sett på som mindreverdige i forhold til finkulturen. Man kunne nyte dem uten å anstrenge seg nevneverdig, og de ble sett på som sløvende og hjernevaskende. Den amerikanske artisten Elvis Presley fikk mye oppmerksomhet da han slo gjennom i 1950- årene. Mange så på ham som en trussel mot god moral og musikksmak og var bekymret over hvor stor skade hans kontroversielle opptredener hadde på ungdommen. (Bilde) Dessuten beviste ungdommen hvor lettpåvirkelige de var av en slik underholdningsindustri siden de hylte som besatt og mistet alle hemninger, ifølge den voksne generasjonen. Det samme skjedde da det britiske bandet The Beatles slo gjennom og unge gutter begynte å spare til langt hår. Populærkulturen fikk skylda for at samfunnet, ifølge kritiske røster, holdt på å falle sammen. Etableringen av den retningen innen kunsten som vi kaller modernismen, har også hatt mye å si for skillet mellom finkultur og populærkultur (Storey 2003, s. 41). Modernistene var opptatt av å bryte grensene for det som før var blitt ansett som god kunst. Bildekunstnerne gikk fra å male figurative malerier til å lage abstrakte og nonfigurative bilder. (Definisjon med bilder i marg.) Dette var med på å etablere en minoritet og en majoritet på kunstfronten. Modernistisk kunst var i liten grad populær. Den delte publikum i to, de som forsto den Majoritet: En gruppe som er i flertall. Minoritet: En gruppe som er i mindretall. 3
(minoriteten), og de som ikke forsto den (majoriteten). Dermed var modernismen med på å skape et skille. Den ble sett på som finkultur fordi den var eksklusiv, man måtte ha gode kunnskaper om kunst for å forstå den. Populærkulturen var derimot gjerne lettere å forstå, og den var ofte laget for å tjene penger. I dag er det vanlig å se på populærkulturen på en annen måte. Denne kulturen er kommersiell, lett tilgjengelig og kanskje mindre intellektuelt krevende enn såkalt finkultur. Men den gjenspeiler mange menneskers kulturelle ønsker og behov og bør derfor tas alvorlig. I dag forskes det på alt fra sangtekster til Hollywood- filmer og tegneserier. I tillegg er det mer vanlig å blande uttrykksformer fra høykultur og populærkultur. Dessuten er det, som vi skal se seinere i kapitlet, legitimt å like både «høyere» og «lavere» kulturuttrykk. Likevel er det nok slik at noe av skillet mellom ulike kulturuttrykk henger igjen. Vi skal nå se på Pierre Bourdieus teori om hvilke sosiale faktorer som styrer mange av våre valg, og ikke minst hva slags kulturuttrykk vi foretrekker. Tenk deg om Hva mener du om å dele inn kulturprodukter i finkultur og populærkultur? Hvilke kulturuttrykk vil du betegne som populærkultur i dag, og hvilke vil du definere som finkultur? Økonomisk og kulturell kapital Når du tenker på kapital, tenker du sikkert først og fremst på økonomiske ressurser. Disse ressursene var viktige i Bourdieus teori, men han mente også at det fantes andre, sentrale personlige ressurser. Han kalte disse ressursene kapital, og han delte dem inn i kulturell, sosial og symbolsk kapital. Hvor mye et menneske har av de ulike typene kapital, vil bestemme hva slags posisjon det har i samfunnet, og hva slags kulturuttrykk det vil foretrekke, mente Bourdieu. Økonomisk kapital er enklest å forstå. Den handler om ressurser som penger og eiendom. Personer med høy økonomisk kapital kan vi finne i det private næringslivet. Kulturell kapital er en betegnelse for kunnskap, dannelse og utdannelse. Dannelse er en form for kunnskap vi gjerne får gjennom sosialisering i barndommen, og som det tar lang tid å opparbeide seg. Kunnskap om historie, kultur, litteratur, samfunnsfaglige og naturfaglige emner og dagsaktuelle temaer hører til denne kapitalformen. Slik kunnskap gjør at man kan ta del i samtaler i alle sammenhenger i voksenlivet. En slik form for kapital er ikke så lett å opparbeide seg seinere i livet, mente Bourdieu. Likevel gjør vi et forsøk på å bygge opp en form for dannelse i skolen. Her jobber 4
man gjerne mot en allmenndannelse, et minstemål av dannelse som bør være felles for alle innbyggerne i et samfunn. For eksempel er det en utbredt holdning at alle burde vite litt om bakgrunnen for den andre verdenskrigen og hva et demokrati er. Vi kan også opparbeide oss kulturell kapital gjennom utdanningsinstitusjoner som universiteter og høyskoler. Formell utdannelse gjør at vi får troverdighet på et fagfelt. Dessuten kan kulturell kapital knyttes til objekter fra finkulturen, som bøker, malerier og instrumenter. Å eie visse typer malerier eller ha bøker av anerkjente forfattere i bokhylla kan gi en person kulturell kapital. (Finn gjerne bilder.) Tenk deg om Finn eksempler på personer du mener har mye av henholdsvis økonomisk og kulturell kapital. Sosial og symbolsk kapital Har du fått sommerjobb gjennom bekjentskaper? Eller har du fått billetter til en konsert av noen du kjenner? Da har du i så fall dratt nytte av din sosiale kapital. Sosial kapital handler nettopp om å ha sosiale nettverk og de rette bekjentskapene, som kan hjelpe deg med noe eller være en inngangsbillett til et miljø. Hvis du er medlem i en gruppe eller organisasjon, kan det gi deg en posisjon eller muligheter du ikke ellers hadde hatt. Kanskje kan det å være med på en russebuss gi deg utvidede muligheter? I en del yrker, som journalistikk, vil det være en fordel å ha et stort nettverk og kjenne «de rette folka». Det kan gi innpass i lukkede miljøer og tilgang til informasjon som ellers ikke er lett tilgjengelig. Den siste formen for kapital er symbolsk kapital. Vi kan si at det handler om vår sosiale status. I noen kulturer kan ære være et mer dekkende begrep. I det hele tatt handler det om en persons anerkjennelse. Den sørafrikanske frihetskjemperen Nelson Mandela (1918 2013) kan fungere som et eksempel på en person med høy symbolsk kapital. Etter at han slapp ut fra et 27- årig fengselsopphold, høstet han stor anerkjennelse. Mange mennesker har hatt han som sitt største forbilde. Symbolsk kapital er den viktigste formen for kapital i de fleste ungdomsmiljøer. De som har høyest anerkjennelse, får en posisjon som gjør at de kan ha stor påvirkning på det som skjer, og på hvordan man bør oppføre seg i miljøet. Sammensetningen av kapital hos en person er likevel ikke bestemt én gang for alle. Det foregår hele tiden et samspill mellom de ulike formene for kapital. Økonomisk kapital kan brukes til å tilegne seg kulturell kapital ved å kjøpe dyre kunstverk eller plass til barna på anerkjente privatskoler. Høy kulturell kapital i form av høy utdannelse kvalifiserer til visse yrker som kan gi økonomisk kapital. Stor 5
kunnskap om kunst og musikk (kulturell kapital) gir i visse miljøer anerkjennelse (symbolsk kapital), som igjen kan gjøre personen interessant og dermed gi ham sosial kapital. Dette er bare noen eksempler. Spillet om ulike typer kapital kommer klart fram i mange miljøer, selv om det ofte er ubevisst. Vi skal nå se på hvordan dette kan arte seg på ulike områder i samfunnet som vi i denne sammenhengen kaller sosiale felt. Tenk deg om Finn eksempler på folk du mener har mye av henholdsvis sosial og symbolsk kapital. Sosiale felt På en rekke områder i samfunnet utspiller det seg en kamp om kapital. Slike områder, eller sosiale felt, dannes av folk som har noe felles, som interesser, yrke eller alder. Eksempler er kunstfeltet, legefeltet og ungdomsfeltet. Bourdieu skiller mellom det økonomiske feltet og de andre feltene. På det økonomiske feltet er det akseptert å foreta seg noe for å tjene penger. På de andre feltene er andre ting viktigere. De ulike feltene har ulik kapitalsammensetning, og på enkelte felt er det økonomiske feltet snudd på hodet. For mange kunstnere er det viktigere å høste anerkjennelse i kunstfeltet enn å tjene mye penger. På kunstfeltet kan altså kulturell og symbolsk kapital være viktigere enn økonomisk kapital. En romanforfatter som selger mange bøker, kan fort bli sett på som kommersiell og dermed miste status på det litterære feltet. Krimforfattere selger ofte i store opplag, og det kan være én av grunnene til at krimlitteraturen ikke har fått så stor anerkjennelse på det litterære feltet. Illustrasjon: Se vedlegg På de ikke- økonomiske feltene blir det kjempet to forskjellige kamper. Den ene handler om hva som skal fungere som kapital på feltet. Den andre handler om å skaffe seg mest mulig av den kapitalen. De som har høyest kapital og dermed den høyeste sosiale posisjonen på et felt, definerer den «riktige» og gode smaken. På den måten kan vi si at de er dominerende. De andre, de dominerte, vil streve etter tilgang til den riktige smaken, men den blir utdatert når den når ut til den dominerte klassen. La oss se på noen eksempler. En del merkeklær kan ha høy status på noen sosiale felt, men så fort mange kjøper disse klærne, mister de noe av sin status. Det samme gjelder musikk. Du har kanskje funnet fram til et band som ikke mange har hørt om, og du liker virkelig musikken deres. Du har sett at de har fått gode kritikker blant musikkanmelderne, selv om få av vennene dine har hørt om dem. Å høre på slike band kan gi deg en slags anerkjennelse for at du har peiling på musikk. Men så snart 6
dette bandet kommer inn på VG- lista, mister det en del av sin status for deg. Det er få som nå vil gi deg anerkjennelse for å ha god musikksmak eller spesielt god innsikt i musikk. Muligens kan disse teoriene være med på å forklare enkelte sider ved ungdommens bruk av medier. Da Facebook først ble tilgjengelig, ble mediet tatt i bruk av ungdom. En del år seinere ble foreldrene aktive brukere, og da var det ikke lenger like stas for ungdommen å bruke det. De valgte heller av andre sosiale medier. På hvert felt finnes det noe som alle uten videre mener er verdifullt. De som har mye kapital på ett felt, har gjerne interesse av å beholde feltet slik det er, mens de som har lite kapital, ønsker å forandre det. De sistnevnte, som kanskje er nye på feltet, kan forsøke å rokke ved det som blir ansett som verdifullt på et felt, for å skaffe seg mer kapital på feltet. På sin foredragsturné i 1891 gikk Knut Hamsun kraftig ut mot sine eldre forfatterkollegaer Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Jonas Lie og Alexander Kielland og kritiserte dem for å framstille enkle karakterer eller typer. Han mente at det var viktigere å få fram det individuelle og ubevisste ved enkeltmennesket. På den tiden utga han flere nyskapende romaner som han høstet anerkjennelse for. På den måten var han med på å endre synet på hva som var god litteratur. Vi kan si at han forandret hva som ble ansett som verdifullt på litteraturfeltet. Slik ser vi at de som til enhver tid er dominerende på et felt, er med på å styre hva som ses på som verdifullt, hva som er god smak. Tenk deg om Hva slags sosialt felt identifiserer du deg mest med? Hvem er de dominerende på dette feltet? Hva gir anerkjennelse på dette feltet? Livsstil og smak Du har sikkert lagt merke til at folk i en sosial gruppe ofte oppfører seg likt. Bourdieu bruker ordet habitus for å forklare hvordan sosiale grupper og samfunnsklasser forenes av et felles sett for å tenke og handle. Ordet er i slekt med det engelske ordet habit, som betyr vane. Habitus kan forklares som en innlært måte å oppføre seg på. Dette skaper en likhet i en bestemt gruppes livsstil. Bourdieu mener at habitus er noe som ligger ved oss hele livet. Vi blir formet fra våre tidligste år av våre sosiale omgivelser. Det viser seg klart gjennom kroppsspråket vårt, gjennom kunnskap om hvordan vi skal oppføre oss, og gjennom evnen til å sette pris på andres oppførsel. Bourdieu mener at 7
formingen av habitus danner en ramme for våre handlinger og for hvordan vi kommuniserer. Men innenfor denne rammen har vi muligheter til å ta en rekke egne valg. Hva har så dette med smak å gjøre? Jo, en gruppes kapital former den habitusen som styrer gruppens smak og livsstil. For Bourdieu er smaken en evne til å kunne skille mellom godt og dårlig. Han kaller det distinksjon, som stammer fra det engelske ordet for forskjell. Denne evnen er åpenbart ikke naturgitt, men bestemmes av de med mest kapital på et område. Når vi ser på gamle bilder, kan vi reagere på klærne og hårsveisene de hadde den gangen. Men det vil ikke si at alle hadde dårlig smak. Det var antakeligvis det som ble sett på som god smak da bildet ble tatt. Smaken vår på forskjellige områder er altså mindre personlig og selvstendig enn vi tror. Den styres av trendsettere og brukes av oss for eksempel for å vise tilhørighet til en gruppe. Bourdieus teori kan forklare hvorfor sosiale grupper med ulik sammensetning av økonomisk og kulturell kapital har forskjellig smak på ulike områder. Teorien kan altså forklare valgene vi gjør i hverdagen; hva slags klær vi har på oss, hva slags mat vi spiser, hvilken musikk vi hører på, og hvordan vi kommuniserer. Nedenfor ser du en skjematisk framstilling av lesestoff ut fra kapitalsammensetning. Illustrasjon: Se vedlegg Tenk deg om Hvis det er flere studieretninger på skolen din, kan du finne forskjell i oppførselen mellom elever på de ulike studieretningene? Hvis ja, kan det beskrives som ulik habitus, eller er det heller en oppførsel elevene tilegner seg når de begynner på de ulike studieretningene? Tre typer smak Bourdieu skilte i hovedsak mellom tre typer smak. Den første blir sett på som den legitime smaken. Den blir kalt den distingverte. Ifølge Bourdieu har de som har en distingvert smak, evnen til å skille mellom hva som er godt, in eller høyverdig, og hva som ikke er det. Det dreier seg gjerne om høyt utdannede mennesker, og de verdsetter produkter ut fra gjeldende estetiske kriterier. Ordet distingvert er i slekt med det engelske ordet to distinguish, som betyr å skille. Den andre typen smak kalte Bourdieu den vulgære. Vi kan like godt kalle den for den folkelige smaken. Hvis vi tar litteratur som eksempel, vil en med en distingvert smak sette pris på litteratur som er nyskapende i formen og åpner for refleksjon og erkjennelse, mens en med folkelig smak vil foretrekke litteratur som gir spenning og skaper følelser, for eksempel kriminallitteratur. Her er vi 8
inne på forholdet mellom finkultur og populærkultur. Finkultur er den formen for kulturuttrykk som blir satt pris på av de med høy kulturell kapital. Den tredje formen for smak finner vi hos de som prøver å oppnå den legitime smaken uten å klare det. For, som vi har sett tidligere, foregår det hele tiden en kamp om hva som er god smak. Å spise sushi var en gang knyttet til høy symbolsk og kulturell kapital. Siden vi nå får matretten masseprodusert i dagligvareforretningene, har den mistet mye av sin status. Når eliten har nytt et produkt lenge nok, blir det kjent og plukket opp av massene. Da må eliten løpe videre til noe nytt, og massene følger etter. Skillet mellom finkultur og populærkultur er ikke gitt én gang for alle. Det har vel så mye å gjøre med de sosiale faktorene i samfunnet. Hva som defineres som finkultur og populærkultur, endres kontinuerlig. Oppsummert kan vi si at ifølge Bourdieus teori vil vår sammensetning av ulike former for kapital, feltet vi opererer på, og vår habitus styre mange av våre valg i hverdagen. Teorien hans viser hvordan skjulte maktstrukturer påvirker mellommenneskelige relasjoner og sosiale faktorer. Men ikke alle er enig i Bourdieus teori. Den har blitt kritisert av ulike årsaker. Vi skal nå se på noen av innvendingene. Kritikk av Bourdieus teori Fra KK1 husker vi skillet mellom en beskrivende og en dynamisk kulturforståelse. Mye av kritikken mot Bourdieus teori går ut på at den har et for beskrivende og statisk kultursyn. Kritikerne mener at Bourdieus teorier gir menneskene liten frihet til å påvirke samfunnet gjennom sine handlinger og til å foreta egne valg. De mener at vi har mer frihet til å styre våre liv enn som så. Studien som Bourdieu bygger sin teori på, er gjort i Frankrike i 1970- årene, og den vil derfor ikke nødvendigvis være gyldig i andre land til andre tider. Frankrike er et mer klassedelt samfunn enn Norge, og Bourdieus teorier kan ikke uten videre overføres til norske forhold. En forskningsstudie av den norske sosiologen Ove Skarpenes (2007) konkluderer med at folk fra den norske middelklassen er svært forsiktige med å dømme folk etter hvilke kulturuttrykk de foretrekker, og dermed ikke bruker valg av kulturuttrykk til å skille mellom folk på den måten Bourdieu skisserer. Dessuten tyder mye på at populærkulturen står sterkt i den norske middelklassen, og at den folkelige smaken er den legitime, ikke den distingverte. Den amerikanske sosiologen Richard Peterson (1992) argumenterer for at forholdet mellom konsum av finkultur og populærkultur er i ferd med å bli erstattet av forholdet mellom det å være altetende og det å være smal når det gjelder kultur. De som har bred kjennskap til mange ulike kulturuttrykk, er nå de som har distinksjon. I stedet for bare å benytte seg av finkultur, konsumerer den dominerende 9
klassen også mye av det de før så på som populærkultur. Hvis vi tar for oss musikk, hører flere i middelklassen på forskjellige typer musikk enn i arbeiderklassen, mens det er flest som bare liker én eller noen få former for musikk i arbeiderklassen. Dette forholdet kan skisseres slik: Illustrasjon: Se vedlegg Analysemodell Under følger eksempler på analysespørsmål du kan bruke når du skal analysere tekster og andre kommunikasjonssituasjoner utfra Bourdieus teori. Dette er bare forslag, og du må finne de analysespørsmålene som passer best til den kommunikasjonssituasjonen du skal studere. Ikke alle spørsmålene passer på alle kommunikasjonssituasjoner, og for noen må du lage andre spørsmål enn de du finner her. Det viktigste er at du bruker fagstoffet. Se på spørsmålene mer som tips og inspirasjon enn som et skjema du må følge. Kapital Sosiale felt Habitus Direkte rettet mot læreplanmålene Hvilke former for kapital verdsettes av avsenderen eller kommunikasjonspartene? Hvordan kommer dette fram i kommunikasjonssituasjonen? Hva kan vi kalle det sosiale feltet der kommunikasjonssituasjonen finner sted? Er avsenderen eller kommunikasjonspartene en del av de dominerende eller de dominerte på feltet? Hva har det å si for kommunikasjonssituasjonen? Hvordan kan vi karakterisere avsenderen eller kommunikasjonspartenes habitus? Studer måten de snakker på, kler seg på, holdninger osv. Hvordan er dette med på å prege kommunikasjonssituasjonen? Drøft med bakgrunn i Bourdieus teori hvordan vi kan si at kommunikasjon påvirkes av sosiale faktorer. Drøft med bakgrunn i Bourdieus teori forholdet mellom kulturelle verdier og kommunikasjonsformer. 10
Oppgaver Spørsmål til teksten 1. Forklar følgende begreper: a) finkultur b) populærkultur 2. Hvilke hovedårsaker er det til at man begynte å skille mellom finkultur og populærkultur? 3. Forklar følgende begreper: a) økonomisk kapital b) kulturell kapital c) sosial kapital d) symbolsk kapital 4. Forklar følgende begreper: a) sosiale felt b) habitus c) distinksjon 5. Hva går kritikken mot Bourdieus teori ut på? Tenk deg om 6. Hva eller hvem er med på å styre hvilken musikk du hører på? 7. Hvilken rolle spiller populærkulturen i din hverdag? 8. Hvilken form for kapital anser du som den viktigste, og hvorfor? 9. Plasser følgende i diagrammet under: a) forfatterne Jo Nesbø, Karl Ove Knausgård og E.L. James b) matrettene frossenpizza, kjøttkaker med brun saus, lammesteik og sushi c) avisene VG, Aftenposten, Morgenbladet, Klassekampen og Dagens Næringsliv d) musikkbandene Vamp, Ole Ivars, Hellbillies, DDE, Kvelertak og Hekla Stålstrenga e) hvor du selv ønsker å befinne deg om 15 år 11
10. Nedenfor ser du personer beskrevet i forhold til kapitalsammensetning. Beskriv du ulike personene. Du kan ta for deg navn, bosted, utdannelse, yrke, politisk syn, fritidsinteresser, klessmak, musikksmak, litteratursmak og hva de liker å spise: En person med høy økonomisk kapital og lav kulturell kapital en person med høy kulturell kapital og lav økonomisk kapital en person med høy sosial og symbolsk kapital og lav kulturell kapital en person med lav økonomisk, kulturell, sosial og symbolsk kapital I hvor stor grad har du brukt stereotypier i framstillingen din? 11. Skisser kort kapitalsammensetningen i det sosiale feltet du kjenner best? Her kan du gjerne definere ungdomsmiljøet du er en del av, som et sosialt felt. 12. Hvem er de dominerende i ungdomsfeltet du tilhører? Noen på skolen? Kjendiser? Bloggere? 13. Finn eksempler på ulike sosiale grupper med ulik habitus. 14. Hva skjer når dine innlærte måte å oppføre deg på, din habitus, ikke lenger ikke lenger er gyldig eller fungerer, noe som for eksempel kan skje ved innvandring/utvandring? 15. Hva eller hvem er det som styrer vår smak på ulike områder? Kan vi egentlig ta egne valg, eller er det meste styrt av skjulte mekanismer vi ikke har styring over? 16. Hvor beskrivende synes du Bourdieus teori er for norske forhold? 12
Bruk stoffet 17. Se på en episode av en tv- serie, for eksempel Partydronninger eller Sofa, og svar på følgende spørsmål. a) Bruk Bourdieus ulike kapitalbegrep til å si noe om kommunikasjonen og forholdet mellom personene i tv- serien. b) Forklar begrepet sosiale felt ved å bruke personene i tv- serien som eksempel. c) Forklar begrepet habitus med bakgrunn i tv- serien. Studer måten personene snakker på, kler seg på, holdninger osv. Hva skal til for at noen av dem en eller annen gang skal endre habitus? d) Bruk tv- serien som utgangspunkt for å si noe om forholdet mellom kulturelle verdier og kommunikasjonsformer. Hva slags kulturelle verdier har de ulike personene, og hva er forskjellen på kommunikasjonen til de med ulike kulturelle verdier? e) Hvordan kan vi bruke Bourdieus kulturteori til å si noe om forholdet mellom kultur og kommunikasjon? f) Drøft hvordan vi med bakgrunn i Bourdieus teori kan si at kommunikasjon påvirkes av sosiale faktorer. 13
Litteratur Adorno T. & Horkheimer, M. (2002) Dialectics of Enlightenment. Stanford, California: Stanford University Press. [Publisert for første gang i 1947] Arnold, Mattew (1960). Culture and Anarchy. Cambridge: Cambridge University Press Bourdieu, Pierre (1986). The forms of capital. I J. Richardson (red.) Handbook of Theory and Research for the Sociology of Education. New York: Greenwood. Bourdieu, Pierre (1995). Distinksjonen. Oslo: Pax Forlag A/S Broady, Donald og Palme, Mikael (1989). "Pierre Bourdieus kultursociologi" i Thuen og Vaage (red.). Oppdragelse til det moderne. Oslo: Universitetsforlaget Kjeldstadli, Knut (1996). "Habitusser og andre troll - på sporet av det underjordiske. En kommentar til Pierre Bourdieus begrep om habitus", Dugnad 3 volum 22 Larsen, Håkon (2013). Den nye kultursosiologien. Oslo: Universitetsforlaget Skarpnes, Ove (2007). «Den legitime kulturens moralske forankring». Tidsskrift for samfunnsforskning, 49 (2), s. 265 273 Storey, John (2003). Inventing Popular Culture. From Folklore to Globalization. Oxford: Blackwell 14