Varsling og prioritering av redningsressurser ved snøskredulykker Sammendrag I perioden 1996-2017 har Hovedredningssentralene registrert 720 skredhendelser, med totalt 68 skredtatte personer, hvorav 121 (21,3 %) omkom og 22 (39,6 %) ble behandlet som pasienter. Utviklingen av effektive kameratredningssystemer har ført til at de fleste skredtatte i perioden 201-2017 var lokalisert og helt eller delvis framgravd ved redningstjenestens ankomst til skadestedet. De som ikke alt var lokalisert, var i hovedsak synlige eller elektronisk søkbare. Tallene viser altså at det er svært uvanlig at redningstjenesten må søke etter savnede i snøskredulykker, og når en først må lete etter skredofrene, så er de i all hovedsak synlige eller elektronisk søkbare. Siden 40 % av de skredtatte er mer eller mindre skadet, må skredulykker betraktes som en medisinsk nødsituasjon, og rask framføring av akuttmedisinsk personell må få høyeste prioritet. Dette innebærer at nærmeste kompetente medisinske ressurs alltid må dra direkte til skadestedet, uten tidstap som følger med henting av søksressurser. Bakgrunn Redningsinnsats i snøskredaksjoner er forankret i Nasjonale Retningslinjer for Redningstjeneste ved Snøskredulykker (NRR, 2012), og det skal inspirere til kompetanseheving og sikre godt samarbeid mellom redningsenhetene. Med et mål om effektiv og trygg innsats, må redningstjenesten arbeide for at de skredtatte skal få tilsvarende tidlig og avansert akuttmedisinsk behandling som andre pasienter i landet, enten ulykken skjer i nærheten av veg eller langt til fjells. Med pasienten i sentrum, må redningstjenesten derfor være forberedt på å endre aksjonsmåter i samsvar med den utvikling som kan registreres i ulykkesmønstre, akuttmedisin og i redningstjenestens operative evne. Formålet med denne artikkelen er å presentere et grunnlag for nødvendige justeringer i varsling, koordinering og ledelse av skredredningstjeneste, slik at de ulike aktivitetene støtter opp om redningstjenestens målsetting om å redde liv. Datagrunnlaget omfatter alle registrerte skredhendelser fra Hovedredningssentralene i Sør- og Nord-Norge i perioden fra 1996-2017, med supplerende opplysninger om redningstekniske forhold fra politilogger og andre tilgjengelige kilder. Alle data er anonymisert. Relevant informasjon fra denne databasen er brukt i flere større og mindre undersøkelser av norske snøskredulykker, i tillegg til en årlig oppdatering av nøkkeltall under ulike fagmøter og konferanser. Enkelte eksempler kan nevnes: (Lunde & Kristensen, 2011) og (2013), samt Lunde (201) og (Lunde & Njå, 2016). Denne databasen utgjorde også et grunnlag for Julia Fielers (2013) undersøkelse av dødsårsaker hos skredtatte i Nord-Norge, hvor enkelte av konklusjonene også bør ha innvirkning på forberedelse og gjennomføring av redningsaksjoner ved skredulykker. En styrke med denne databasen er at den baserer seg på en lang tidsperiode, og at den inkluderer alle registrerte skredhendelser, også nestenulykker og personskadeulykker. Dødsulykkene utgjør bare en tredjedel av de registrerte hendelsene, og det gir dermed et tynnere grunnlag for generalisering enn undersøkelser som omfatter hele populasjonen.
Det er mange og gode referanser å støtte seg til i utlandet, blant annet gjennom den internasjonale fjellredningskommisjonen IKAR. Norges Røde Kors Hjelpekorps har vært medlem der siden 70-tallet, og det har gitt organisasjonen og fagmiljøene i Norge en uvurderlig innsikt i forhold som har betydning for både skadeforebyggende og redningsteknisk innsats. I denne artikkelen vil jeg bare kort vise til Dale Atkins (D Atkins, 2008) og (201), Hermann Brügger et al (2013) og Pascal Haegeli et al (2011) og (2014), som eksempler på anbefalinger om utvikling og innsats i redningstjeneste ved snøskredulykker. Den norske skredredningstjenestens skredberedskap var også under lupen i 2009-2010, da forskere ved Universitetet i Stavanger deltok i aktivitetene til Rogaland Røde Kors skredgruppe, og siden presenterte perspektiver på ledelse og redningstjeneste ved skredulykker (Sommer & Njå, 2010). Det er mange momenter og anbefalinger i den rapporten som angir retning for en effektivisering av redningstjenesten i Norge. Resultater og anbefalinger Denne artikkelen er basert på samling, analyse og tolkning av data fra 720 HRS-registrerte skredhendelser i perioden 1996-2017. Det er registrert 68 skredtatte og 22 pasienter, og det er særlig data som beskriver skredtatte, funnmåter og situasjonen på skadestedet som har betydning for beredskapsutvikling. I tillegg kommer kunnskap om den generelle redningstekniske utviklingen som har foregått gjennom de siste 10-1 år, og som også har funnet rotfeste i norsk skredredningsberedskap. Innledningsvis er det viktig å påpeke noen gjennomgående endringer ved de registrerte hendelsene: Økning i antall skredhendelser. En forflytning av aktivitet og skadesteder - inn i brattere og mer alpint terreng. Ofte flere involvert i skredet. Oftere tidlig og direkte melding fra skadestedet (mobiltlf og PLB). De involverte er ofte godt utstyrt og godt trent. Ofte pasienter med (potensielt) alvorlige skader. Effektiv kameratredning de fleste skredofre er tidlig lokalisert og framgravd Det er spesielt viktig å se dette i sammenheng med utviklingen i luftredningstjenestens kapasitet og de skredtattes behov for hjelp. Sett ut fra tidsbruk og pasientenes behov, så vil det alltid være mest gunstig dersom den lønnede del av redningstjenesten kan dra rett ut og ordne opp på egen hånd. Profesjonaliseringen av skredredningstjenesten viser seg ved utvidet og standardisert opplæring i skredredning for mannskaper i luftredningstjenesten, i tillegg til at alle luftambulanse- og redningshelikopterbaser nå har tilgjengelig utstyr for elektronisk søk etter skredtatte (sendermottaker og RECCO). Flere skiheisanlegg har tilsvarende utstyr og opplæring, hvor skipatruljene ofte inngår i førsteinnsatsen ved skredulykker. De frivillige i redningstjenesten har jo ofte gått foran med utstyr og opplæring i denne disiplinen. Et eksempel på dette er innføring av underhengende antenne i luftambulansetjenesten, hvor den første antennen ble kjøpt inn av Troms Røde Kors skredgruppe og overlevert til bruk ved luftambulansetjenesten i Tromsø. Mulighetene for rask kameratredning har også blitt forbedret, gjennom økt fokus på anskaffelse og bruk av sikringsutstyr for folk som ferdes utenfor skiheistrasèer og på toppturer i fjellet. I 2
toppturkretser er det nå nærmest tabu å møte opp til tur uten å ha med redningsutstyr, og veldig mange har en eller annen form for opplæring eller øvelse i bruk av utstyret. Alt dette er resultat av en ønsket utvikling en utvikling som redningstjenesten må legge til grunn for sine aksjonsplaner. Vi opplever et paradigmeskifte i norsk skreredningstjeneste; fra søk etter savnede i skredmassene til redning av allerede lokaliserte og delvis framgravde skredofre. Redningstjenestens fokus på rask iverksettelse av effektive søk kan og bør endres til rask og sikker utrykning for å tilby tidlig avansert akuttmedisinsk behandling og evakuering. Skredofrene Antallet omkomne i snøskredulykker har heldigvis vært relativt beskjedent, sett i forhold til andre typer ulykker i Norge, med gjennomsnittlig 4,7 omkomne per år i langtidsperioden 1996-2010, mens vi i 6-års-perioden fra 2011-2017 opplevde 7.3 omkomne per år. Som det framgår av figur 1, så har vi sett en gradvis reduksjon i antallet omkomne per år de siste tre år, men dette er innenfor spennet av det som kan forventes som en statistisk tilfeldighet, på samme måte som at det var en svakt oppadgående trend i perioden 2012-2014. 14 12 10 8 6 4 2 0 4,67 13 Omkomne i norske snøskredulykker 1996-2017 (n=121) 7 8 1996-2010 2011 2012 2013 2014 201 2016 2017 Figur nr 1: Oversikt over antall omkomne per år i perioden 1996 til 2017.11.13 9 7 2 Dersom en ser på andre parametere som kan hjelpe oss til å se utviklingstrekk og endringer, finner vi at det har vært en gradvis økning i antallet registrerte skredredningsaksjoner, skredtatte og pasienter, og det gjelder også i den siste treårsperioden (tabell nr 1). Dette understreker at det ofte er tilfeldigheter som avgjør utfallet for den som først blir skredtatt. Som regel går det bra, noen ganger ikke. For den som er uheldig og blir totalt overdekket av snømassene, vil redningsdyktige turkamerater være avgjørende for å øke muligheten for overlevelse. I Norge omkommer likevel ca 0 % av de som blir totalt begravd i snøskred (Lunde & Kristensen, 2011). 3
Tabell nr 1: Antall aksjoner/skredtatte/pasienter i Norge, i tre tidsperioder fra 1996 til 2017 Dersom vi sammenligner periodene 1996-2004 og 200-2014, ser vi en økning til det doble i antallet registrerte skredhendelser, skredtatte og pasienter. Vi ser likevel at det er like skadelig å bli tatt av skred i dag som tidligere, med et forholdstall som ligger stabilt på ca 0,4 pasienter per skredtatt. Dette indikerer at det mangler gode sikringsmidler ved skredulykker, det vil si utstyr som kan hindre skade når ulykken først har skjedd. I fjellklatring ser vi at tau og sikringsmidler kan utgjøre forskjellen mellom en skremmende opplevelse og død, mens utstyr som ryggsekk med flyteputer ( skredsekk ) ikke har hatt samme positive effekt ved skredulykker i Norge. Vi har hatt flere omkomne skredtatte, som alle ble kritisk begravd, selv om de rakk å aktivere skredsekken. Haegeli et al (2014) har likevel påvist at mortaliteten ble halvert ved bruk av skredsekk, fra 22 % til 11 % ved skredulykker i fritt fjellterreng. Ryggsekk med flyteputer er derfor et viktig tiltak for å hindre at skredtatte blir helt begravd i snømassene. Opplysninger om at skredtatte har sånt utstyr taler for at de vil være synlige på overflaten, og luftredningstjenesten må derfor respondere med å dra direkte til skadestedet, uten tidstap. Hva møter redningstjenesten på skadestedet? Kunnskap om mulige scenarier på et skredulykkessted vil ha betydning for redningstjenestens beredskapsutvikling og respons. Figur nr 2 viser at det er ganske vanlig å møte flere involverte på skadestedet, og noen er mest sannsynlig skadet. Vi ser at det i tiårsperioden fra 200-2014 var 14 tilfeller med 3 skredtatte, og 6 tilfeller hvor redningstjenesten måtte ta hånd om 3 pasienter i samme skredet. I ett tilfelle var det 6 pasienter i ett og samme skred. Et eksempel fra lenger tilbake i tid var skredulykken ved Svellnosi i Lom, den 14. oktober 1993, hvor 32 skoleelever ble skredtatt ca 2200 m.o.h., og flere ble lettere skadet. Number of incidents 3 30 2 20 1 10 0 Norwegian avalanche incidents with relation to number of victims and groupsize 200-2014 14 32 6 A. Lunde 10/2016 21 10 3 2 4 1 3 4 1 0 1 0 1 1 0 2 2 0 3 4 6 7 8 9 10 Number of victims / involved per incident Incidents with victims Involved / group size Incidents with patients Figur nr 2: Antall norske redningsaksjoner med 3 til 10 skredtatte/pasienter/involverte i perioden 200-2014. Tatt i betraktning at det er ca 0,4 pasienter per skredtatt person, så vil ulykker med mange skredtatte kreve betydelige ressurser og god respons fra redningstjenesten. I dette materialet er det ikke registrert detaljerte opplysninger om pasienters tilstand, utover at de ble brakt til lokalt 4
legekontor ( Lettere skadet ) eller til sykehus ( Alvorlig skadet ) for undersøkelse og behandling. Hele spekteret av mekaniske skader er mulig, og flere av de skredtatte har fått varig mén. Tidlig og kyndig medisinsk behandling blir derfor svært viktig for å begrense skadeomfanget. Situasjonen på skadestedet og hvordan de skredtatte ble funnet forteller oss mye om hva som hyppigst blir arbeidsoppgavene for redningstjenesten. I 31 av 43 aksjoner i perioden 201-2017 var skredtatte allerede lokalisert og helt framgravd da redningstjenesten nådde fram. Disse hendelsene fordelte seg på 4 dødsulykker, 4 personskadeulykker med lettere skadde, 10 personskadeulykker med alvorlig skadde og 13 aksjoner uten pasienter. I ytterligere 3 aksjoner var de skredtatte lokalisert, men ikke framgravd, og her var det snakk om 2 dødsulykker og en ulykke uten pasienter. Til sist var det 9 aksjoner hvor skredtatte ikke var lokalisert, fordelt på 6 dødsulykker og 3 personskadeulykker med alvorlig skadde pasienter. Her ble 9 personer lokalisert på følgende måter: Synlige: ; Sender-Mottaker: 2; Hund: 1; Graving: 1. Disse tallene viser at det er svært uvanlig at redningstjenesten må søke etter savnede i snøskredulykker, og når en først må lete etter skredofrene, så er de i all hovedsak synlige eller elektronisk søkbare. Søkesystemet RECCO er sannsynligvis dårlig utnyttet av både turfolk (som må utstyre seg med RECCO-brikker) og redningstjenesten (som må sørge for at RECCO søkeenhet blir tatt med og brukt i førsteinnsatsen). Her kreves bevisstgjøring og trening, hos både turfolket og aktørene i redningstjenesten. Situasjonen på skadestedet ved ankomst Redningstjenesten 201-2017 (n=42) 31 9 3 A. Lunde / 2017 Ikke lokalisert Lokalisert - ikke fremgravd Lokalisert og fremgravd Figur nr 3: Viser situasjonen på skadestedet, ved skredulykker i Norge i perioden 201-2017, ved ankomst for redningsmannskapene. I de senere år har vi sett en økning i antallet skredofre som er lokalisert av kamerater, før redningstjenesten kommer fram til skadestedet. Figur 4 viser hvordan skredtatte i Norge har blitt lokalisert i perioden 1996-2017.
Figur nr 4: Viser utviklingen i funnmåter over to tidsperioder; 1996-2010 og 2011-2017. Andelen skredtatte som ble funnet ved visuelt søk i overflaten økte noe i siste tidsperiode, fra 70,7 til 74,9 %. De store endringene fra perioden 1996-2010 til 2011-2017 er likevel økningen i antallet som er funnet ved hjelp av sender-mottaker-utstyr, samtidig som behovet for å søke med tradisjonelle hjelpemidler som søkestang og hund er redusert. Dette er en ønsket utvikling, og sannsynligvis er økningen i antall skredtatte som er lokalisert med SM-utstyr enda høyere enn det som vises i dette materialet, nettopp fordi mange hendelser med skredtatte ikke blir registrert med behov for hjelp fra redningstjenesten. Den kjente overlevelseskurven fra Brügger et al (2001), som egentlig viser hvor fort folk dør hvis de blir helt begravd i snøskred i fritt fjellterreng, har blitt oppdatert de senere år, med data fra Canada, (Boyd, Haegeli, Abu-Laban, Shuster, & Butt, 2009), hvor hasteaspektet opprettholdes, men også hvor det understrekes at en ikke ubetydelig andel omkommer som følge av mekaniske skader. Dette ble også påvist av Julia Fieler (2013) i undersøkelsen av Nord- Norske skredulykker. En undersøkelse av skredskader i Norge i perioden 1996-2010 viste at det er omkomne i alle overdekningskategorier, og at hele 1,8 % av de som IKKE ble helt begravd omkom (Lunde & Kristensen, 2011). Som ved andre ulykker, så er det også ved skredulykker enkelte pasienter som er i fare for å dø av multitraumer og indre blødninger, og selv om det er en klar sammenheng mellom tid og grad av overdekning av snø og overlevelse, så gir det ikke mening å innrette innsatsen etter det som var virkeligheten før utvikling og innføring av mer effektive hjelpemidler for søk etter skredtatte kamerater. I dag er det mest vanlig at redningstjenesten kommer fram etter at kamerater har både lokalisert og delvis gravd fram de som var savnet og det som gjenstår er avansert førstehjelpsbehandling og rask evakuering til sykehus. Dette innebærer at skredulykker må oppfattes og håndteres som en medisinsk nødsituasjon, og at fokuset ved skader i fjellet, som ellers i samfunnet, må være på rask framføring av medisinsk personell. Dette oppnås i stor grad med dagens beredskapsordning, hvor luftambulanse og redningshelikopter kalles ut i første fase, men dersom vi skal klare å redde de med de mest alvorlige skadene, så må luftredningsressurser og annet medisinsk personell ta seg fram til skadestedet så raskt som mulig, uten først å hente frivillige søkeressurser. Dette er selvsagt ikke 6
til hinder for at ressurser som hundeekvipasjer og fagleder skred kan være med i første utrykning, så sant dette ikke går på bekostning av pasientens tid. Because avalanche rescue can be complex and outcomes are not always known, the best strategy to save lives after the accident is an integrated system that focuses on saving lives, not just finding someone (Dale Atkins, 201, p. 21). Når en oppsummerer forhold som påvirker sikkerhet ved ferdsel i skredterreng, og mulighet til å overleve dersom en blir tatt av skred (tabell nr 2), så viser det seg at den som må vente på redningstjenesten har absolutt dårligst odds. Tiltak Mål og Metoder Utstyr og kompetanse Forebyggende tiltak Unngå å løse ut skred Trygge vegvalg og god fjellskikk Kart, kompass, høydemåler Opplæring, erfaring, kjennskap, holdning Sikring Kameratredning Unngå å bli begravd Unngå mekaniske skader Redning innen 1 minutter ved rask og systematisk innsats av turkamerater Beskyttelsesutstyr ABS-ballong Avagear Avalung Opplæring/trening Overflatesøk (hurtig+grundig) SM-utstyr Avalanche ball Søkestang Spade Førstehjelpsutstyr Opplæring/trening Organisert redning Redning innen 4 (90) minutter ved godt forberedt og gjennomført organisert redningsinnsats Overflatesøk (hurtig+grundig) Lavinehund Elektronisk søkeutstyr Søkestang Spade Førstehjelpsutstyr Store mannskapsstyrker 1 Sannsynlighet for å overleve 0 Tabell nr 2: Ulike tiltak og tenkt mulighet for å overleve tur i skredterreng og en skredulykke. Dette viste seg også i norsk skredulykkesstatistikk basert på hendelser i perioden 1996-2010, hvor ca 30 % av alle skredtatte ble helt overdekket av snø, og av disse omkom ca 2 % (Lunde & Kristensen, 2011). Dette samsvarte ganske godt med undersøkelser fra Sveits som ble publisert i år 2000 (Tschirky, Brabec, & Kern, 2000), mens nyere undersøkelser viste at mortaliteten for totalt begravde skredofre i Sveits pr 2008 var redusert til 40% (Harvey & Zweifel, 2008). En må gå ut fra at denne trenden også kan la seg påvise i Norge, nemlig at bedre utstyr og opplæring har effektivisert særlig kameratredningen, slik at flere overlever å bli fullstendig overdekket av snø. De skredtatte blir likevel utsatt for en betydelig belastning, og vil i mange tilfeller være avhengig av avansert medisinsk hjelp etter at de er lokalisert og framgravd. Redningstjenesten må fremdeles være godt forberedt på å søke etter skredtatte som ikke er synlige på overflaten, både med elektroniske og tradisjonelle søkemidler, selv om dette totalt sett sjelden er nødvendig. Med utgangspunkt i den presenterte statistikken over funnmåter i Norge, så må en regne med at enda flere skredofre vil kunne søkes fram elektronisk. I tillegg til at RECCO må utnyttes bedre, så finnes det utstyr som kan søke opp og finlokalisere påskrudde mobiltelefoner, og det er derfor en naturlig forventning om at dette søkemiddelet 7
raskt blir en del av standardutstyret i luftredningstjenesten. Direkte utrykning av den profesjonelle redningstjenesten blir dermed ytterligere forsterket. Oppsummering og anbefaling: Basert på informasjon fra norske snøskredulykker i perioden 1996-2017 er det mulig å trekke fram enkelte utviklingstrekk som må endre redningstjenestens fokus fra søk til redning: Skadestedene er oftere i skredutsatt, alpint terreng De fleste skredtatte (87, %) er synlige eller søkbare med elektroniske søkemidler. 1,6 % av skredtatte lokalisert med hund, og 3, % lokalisert med søkestang siste 7 år (n=2) 8 av 10 er lokalisert og (delvis) framgravd når redningstjenesten kommer til stedet. Det er nesten én pasient for hver andre skredtatte Ofte alvorlige skader høyenergitraumer Skredulykker må derfor betraktes som en medisinsk nødsituasjon, og nærmeste kompetente medisinske ressurs må alltid dra direkte til skadestedet. Redegjørelsen over gir grunnlag for å anbefale et flytdiagram for varsling og prioritering av ressurser i den innledende fasen av en skredaksjon: Melding om skred Usikker situasjon? Er skredtatte synlig - eller har utstyr som kan bidra til raskt funn? (Sender-mottaker, RECCObrikke, ryggsekk med flyteputer)? Er skredtatte skadet? Og / eller Særskilt skredutsatt område? Mulig risikofylt oppdrag? Vanskelig tilkomst? Krever området spesiell risikovurdering? (Se Røde Kors skredkort) Ja Nei Prioriter helsepersonell og fagleder skred Ja Er det andre hundeekvipasjer på veg til stedet - med tidligere ETA? Må heli vente på hundeekvipasje, eller krever henting en uhensiktsmessig omveg? Nei Prioriter lavinehund Figur nr : Flytdiagram som viser anbefalt respons ved snøskredulykker. Albert Lunde og Christen Tellefsen. 8
TAKK til Hovedredningssentralene for tilgang til data, tillit, samarbeid, faglige samtaler og inspirasjon. TAKK til aktører i redningstjenesten som villig deler sine egne erfaringer, og som skriver grundige rapporter etter redningsaksjoner de blir lest! Referanser: Atkins, D. (2008). Time to change rescue attitudes for a new generation. Paper presented at the Proceedings International Snow Science Workshop Banff. Atkins, D. (201). Time To Put The RESCUE Back Into Avalanche Rescue. THE AVALANCHE REVIEW, VOL. 33, NO. 3 FEBRUARY 201, 20-21. Boyd, J., Haegeli, P., Abu-Laban, R. B., Shuster, M., & Butt, J. C. (2009). Patterns of death among avalanche fatalities: a 21-year review. Canadian Medical Association Journal, 180(), 07-12. Brugger, H., Durrer, B., Adler-Kastner, L., Falk, M., & Tschirky, F. (2001). Field management of avalanche victims. Resuscitation, 1(1), 7-1. Brugger, H., Durrer, B., Elsensohn, F., Paal, P., Strapazzon, G., Winterberger, E.,... Boyd, J. (2013). Resuscitation of avalanche victims: Evidence-based guidelines of the international commission for mountain emergency medicine (ICAR MEDCOM): Intended for physicians and other advanced life support personnel. Resuscitation, 84(), 39-46. doi:http://dx.doi.org/10.1016/j.resuscitation.2012.10.020 Fieler, J. (2013). North-Norwegian avalanche victims: a retrospective observational study. Universitetet i Tromsø. Haegeli, P., Falk, M., Brugger, H., Etter, H.-J., & Boyd, J. (2011). Comparison of avalanche survival patterns in Canada and Switzerland. Canadian Medical Association Journal, 183(7), 789-79. Haegeli, P., Falk, M., Procter, E., Zweifel, B., Jarry, F., Logan, S.,... Brugger, H. (2014). The effectiveness of avalanche airbags. Resuscitation, 8(9), 1197-1203. Harvey, S., & Zweifel, B. (2008). New trends of recreational avalanche accidents in Switzerland. Paper presented at the Proceedings ISSW. Lunde, A. (201). Norske redningsmannskapers skredrisikovurdering og -håndtering ved skredover-veg-aksjoner. University of Stavanger, Norway. Lunde, A., & Kristensen, K. (2011). SNØSKREDULYKKER OG SKREDOFRE TIL FJELLS 1996-2010. Paper presented at the Skredkonferansen 2011, Tromsø. Lunde, A., & Kristensen, K. (2013). Avalanche rescue and mission risk in Norway 1996-2010. Lunde, A., & Njå, O. (2016). The reliability of Norwegian rescue missions following road related avalanche incidents, modelled with Bayesian Belief Network. International Snow Science Workshop proceedings 2016. NRR, N. R. R. (2012). Retningslinjer for Redningstjeneste ved Snøskredulykker (Guidelines for avalanche rescue in Norway). doi:http://www.redningsfaglig.no/ Sommer, M., & Njå, O. (2010). Evaluering av øvelsesopplegg i forbindelse med snøskredredning i Rogaland 2010. Retrieved from Universitetet i Stavanger: Tschirky, F., Brabec, B., & Kern, M. (2000). Avalanche rescue systems in Switzerland: Experience and limitations. Paper presented at the Proceedings International Snow Science Workshop. 9