PEDRO CARMONA- ALVAREZ SAMTALER MED ONKEL NICA OG TANTE VIOLA
Volver a ser de repente tan frágil como un segundo volver a sentir profundo como un niño frente a Dios Violeta Parra Todos se equivocan menos yo Nicanor Parra Ha alt i ei gryte Trines matblogg
OM Å OVERSETTE YAHYA HASSAN
ETTER AT ONKEL NICA nå gjentatte ganger har insistert på at i sånne tilfeller som dette så går det ikke an å snakke med den munnen man hver eneste dag drar på seg foran speilet sammen med linsene leppestiften trollørene harelabbene og det litle hjertet som vi sier her på vestlandet, som er et fint forblåst land et hjem der det regner og drypper gjennom taket der fjellene om nettene reiser seg som Juan Rulfos døde og hvisker gudene vet hvilke ting i ørene på oss som her bor som her kaller oss vestlendinger selv om vi strengt tatt er fra østlandet og østfjellenes dialekter er brent på tungen som om vi da vi vokste opp bare hadde ett valg én tunge og én ungdomstid å drite oss ut på
LESER DU DIKTET SAKTE NOK ser du at det mangler en setning, og setningen er så har jeg kommet frem til at poesien er diktets beste venn diktet kan dra på seg sin egen munn eller revne eller snitt og snakke grovt og sønderrevet om grove og sønderrevne ting med stemmen til diktet reiser jeg meg opp fra elvebredden, fra dønningene, fra en ørken med blå steiner monoton og rykkete er jeg født det er diktets egen munn som lyder, Frue forsiktig, forsiktig! med å forveksle hund og katt! jeg holdt på å si: fra nå av snakker jeg bare med revnen du hører fra nå av ikke ett eneste ord fra denne tassen som ikke er utgravd med poesi jeg er så sliten av å gjøre meg stum blant de snakkende snakkende blant de døve og døv blant de blinde og én ting vet jeg: om nå synet skulle forsvinne i morgen den dag ville jeg lett bli adlet
fra Slask og Skurk til Herre på null komma svisj la meg bare få et esel så jeg kan ri diktet mitt fra Bergen til Voss og over vidda til Oslo og Gøteborg og Køben der Yahya Hassan sitter med sine hundre tusen tunger med hundre tusen indignerte perkere med hundre tusen joggebukser og bakgater som lyses opp av hundre tusen dikt i små leiligheter som snakker med revner til munn om de fryktelige tingene øynene ser øynene til alle mødrene mine og fedrene mine og Hassans fedre som ikke er de samme fedrene, men hey! diktet har alltid samme far, det har jeg lært på Skrivekunstakademiet i Hordaland
JEG HAR LÆRT Å SVARE PÅ TELEFONEN når telefonen later som om den har diktets stemme ytterst på truten jeg har lært meg å huske å ta telefonen og si ja ja ja når telefonstemmen ønsker seg dikt og sier hva med å få en degos til å oversette en perker hva med en liten palestina-utstilling i samme slengen pakkis-dag på skolen alle pakkisene kan bidra om de vil være med om de vil tegne kart og peke på kart og si jeg også ble født på kartet jeg har lært meg å si ja ja og derfor tar jeg telefonen også når telefonen ikke har diktets stemme ytterst på truten men en vanlig stemme som spør om ikke jeg har blitt banket opp av min far, for det hadde vært stas for avisen jeg jobber i, det hadde vært knall om du kunne si at du også stjal mopeder, at du også hadde sånne slaskete fettere med helervarer i bagen og det har jeg jo ikke men helvete heller, jeg kan juge jeg kan oversette hvemsomhelst og juge fetteren min litt opp fra slakter til badass
fra lastebilsjåfør til gangsta fra mekaniker til enteleki lett som ingenting, det for mitt arbeid er diktets arbeid det vil si å huske min fars joggebukser og han derre eksministeren som hengte seg han ulykkelige fra Uruguay som fikk kona druknet av Oslo-mørket, av de lange vintrene dette harde norske språket mot ungenes barndommer jeg er en telefonsvarer i ordets rette forstand jeg svarer ja ja jeg vil gjerne være på forsiden av dine dikt med mine fedre for mine fedre er Hassans fedre slik fedrene til dikterne alltid er de eldste gudene de som vil ete opp ungene sine som steiner som ørkensteiner, sier jeg vi har ørken i Chile vi har tørr jord i Chile vi har tusenvis av graver i en ørken som ligner alle andre ørkener slik alle diktets ørkener er ørkenen til Hassan det vil si København