Likheter og forskjeller i to tidsepoker Rune Simensen, 04hbmeda Fotografihistorie Høgskolen i Gjøvik, høsten 2004
Innledning Jeg skal her forsøke å beskrive, analysere og drøfte likheter og forskjeller på to bilder fra hver sin tidsepoke. Bildene er kanskje i prinsippet ganske like slik ved første øyekast. Men hva var meningen med dem, hva er det vi ser og hvorfor er de slik? De aktuelle bildene er hentet fra Roger Erlandsens bok: Pas nu paa! Nu tar jeg fra hullet (Inter-View 2004). Det var de nye fotografiske teknikkene (våtplate-prosessen) som muliggjorde visittkortenes utbredelse. En mann ved navn Disdéri utviklet i tillegg en metode for å lage ti fotografier på én glassplate som deretter ble kontaktkopiert og overført til kartong. Det ble enklere og billigere å fremstille dem og dermed fikk flere råd til å benytte seg av det. I 1862 var det nok i Norge allikevel bare de mer fornemme som lot seg avbilde. Det kan vi anta ut i fra karakteren på bildene. Noen år senere fikk bildene en litt mer personlig karakter og det kan tyde på at mennesker fra flere samfunnklasser fikk muligheten til å la seg avfotografere. Bilde 1 er tatt av Marcus Selmer ca 1862 og viser en ukjent mann på et såkalt visittkortbilde. Bilde 2 er tatt av Anders B. Wilse i 1930 og viser Knut Hamsun i et helfigurportrett. Bildene blir heretter kalt bilde 1 og bilde 2. Bilde 1 er altså et visittkortportrett, tatt ved de tider visittkortet ble stor mote, selvom det var introdusert i Norge mot slutten av 1850-årene. Mannen står med front mot fotografen, er iført fine, antagelig kostbare klær, han holder en flosshatt ganske elegant på sin høyre underarm, med fingrene krummet rundt hattebremmen. Han er iført en mørk, halvlang frakk, hvit skjorte og tversoversløyfe. Mørke bukser og blanke, pene, litt kraftige sko. Posituren er litt oppstilt og samtidig litt avslappet, det venstre benet litt foran, med vekten på høyre ben. Bak hans høyre ben skimtes foten av stativet som pga. eksponeringstiden måtte benyttes for å hjelpe til å holde motivet i ro. Den venstre hånden hviler fingerknokene på et bord og går litt ut og frem fra kroppen. Bakgrunnen er nøytralt lys og gulvet er dekket av et teppe med noe mønster. Bordet som hånden hviler på er dekket av en hvit duk med mønster på. Bordet er delvis dekket av et portière, som er delvis tilsidehengt med en tykk, flettet snor. Portièret har et slags preget mønster ser det ut til. Mannen ser direkte i kameraet og har et uttrykk som er litt alvorlig, formelt og samtidig ser han fornøyd ut. Håret er velfrisert, det samme er skjegget. Når det gjelder bilde 2 så ser vi en mann stående ute på åkeren. Det er slåttonn, det ser vi fordi han står foran ei hesje hvor det henger høy. Mannen er vendt litt mot høyre i forhold til kameraet, samtidig som han ser til venstre. 17
Begge hendene i lommen og jakken åpen. Han bærer et kort slips og en hatt. I jakkens brystlomme har han noe lyst, det kan være et lommetørkle. Fotografen har lagt selve skikkelsen «bakerst» i fokusområdet slik at bakgrunnen er ute av fokus forholdsvis nært opp til hovedmotivet. Mannens benklær er stripete. Hvorfor er det slik Når det gjelder bilde 1 så må man ha en viss innsikt i den historiske utviklingen av portretteringskunsten. Før fotograferingen ble utviklet såpass at man kunne bruke det til portrettering av mennesker, var det portrettmalerne som utførte slike ting. Det var utelukkende rike mennesker som hadde mulighet til å skaffe seg et portrett, og dermed ville man at det skulle vises på bildet. Det var da naturlig å fremstå på bildet som rik. En verdig fremtoning som alle kunne se var vellykket og rik, med fine klær, kostbare omgivelser osv. Når så fototeknikken ble tilgjengelig var det ofte portrettmalere som tok i bruk den for å nærmest lette sitt arbeid, men også for å opprettholde et levebrød. Dermed ble motivene med over i det nye mediet. Fotografiene skulle likne malerier. Når det så utviklet seg en skikk med å utveksle portretter av seg selv med andre mennesker for å oppnå sosial omgang, eller på en måte for å få bekreftet om man ble godtatt blant de menneskene man gjerne ville ha kontakt med, så var disse portrettene en videreføring av denne portrettradisjonen. Det er de samme kriteriene som ligger til grunn for oppsetningen av motivet. Det viktigste kriteriet er at man skulle fremheve seg selv. På et visittkortbilde var dette spesielt viktig. Visittkortet skulle presentere en selv for de man ønsket omgang med, på en mest mulig positiv måte. Hvordan fikk man frem dette? Jo, man ikledte seg de fineste klær for å signalisere sin stand i yrkeslivet og for å vise at man var velstående, samtidig som man fikk gjort det beste ut av sitt utseende. Man måtte ha en «verdig» positur. Rett i ryggen og blikket rakt og åpent. Det ser vi er tilfelle på bilde 1. Når det gjelder bilde 1 så ser vi at kulissene kan minne om en entré i et eksklusivt hus. Fordi at mannen på bildet ser rett i kameraet henvender han seg direkte til betrakteren og gir beskjed om at «her står jeg i din entré, som du ser er jeg velhavende, velpleiet og dannet. Jeg ønsker å komme i kontakt med Dem». Det var meget viktig på den tiden å få innpass i de «riktige» kretser. De med høy sosial status var redde for å bli blandet med folk av lavere sosial rang, men med industrialiseringen ble flere mennesker velstående og det var ikke uten videre lett å se hvem disse var. Visittkortene var derfor prøven som ble utført for å se om utvidet kontakt var interessant. 18
Nettopp derfor var det viktig å ta seg godt ut. Om disse bildene viste sannheten kan vi bare anta, men kvalifisert gjetning vil nok tilsi at virkeligheten ofte var noe mindre pompøs enn motivene skulle tilsi. Bilde 2 er også et slags portrettfotografi, men der vil jeg si at fotografen har lagt litt mer symbolikk inn i bildet. Det er antagelig ikke Hamsun som gestalter seg selv, snarere er det fotografen som gjerne vil vise sin oppfatning av ham. I motsetning til bilde 1 hvor mannen på bildet på en måte prøvde å selge seg selv. Man må også ta med i betrakningen når det gjelder bilde 2 at fotograferingen ble stadig billigere, fotografene ble flere og tilgjengeligheten ble bedre for almuen. Det førte til at man begynte å få portretter med en viss personlig stil. Man kunne tillate seg å eksperimentere litt. Det ble godtatt at man kunne prøve å visualisere personens egne mål, hans stand eller interesser. Hamsun på bilde 2 var jo en velrennomert forfatter, og det at han står foran avlingen på gården er neppe tilfeldig. Det var nettopp for boken Markens Grøde han fikk Nobelprisen i litteratur i 1920. I tillegg var han en naturkjær mann. Han var altså en mann med visjoner, en mann med tankegods og han var velstående. Det er forsøkt gjenskapt i bildet. Han ser ikke i kameraet, men derimot skuer han utover, på hva vet vi ikke, men det kan godt være at han skuer utover verden. Han er avslappet og uformell med hendene i lommen. Han er en verdensmann, han viser kanskje at han ikke frykter den store verden han skuer utover. Men det kan også være så enkelt at han ser nedover åkeren og lurer på hvor onnefolket er blitt av. Det at han har front litt mot bildets venstre kant og hodet mot høyre kant kan symbolisere at han er åpen, vidtfavnende. På den andre siden kan det være at fotografen synes motivet ble penest slik. Det kan være så enkelt. Jeg nevnte at motivet er ute av fokus rett bak Hamsun. Det kan tolkes dit hen at fortiden ligger bak oss, vi skimter den slik vi skimter historien, men det er fremtiden som er viktig. Det har vi klart for oss. Meningen med disse to bildene var altså at de skulle presentere innholdet for verden slik de ønsket å bli oppfattet. De skulle gi et godt inntrykk. Begge bildene er personlige vil jeg si, men på hver sin måte. Bilde 1 ved at mannen henvender seg til deg med sitt direkte blikk, han har stilt seg frem og nærmest sier «her er jeg». Det er forøvrig vanskelig å si noe bestemt om denne mannen. Det er en ukjent person, man har ingen preferanser som kan si noe om mannens virkelige status. Dermed blir det bare gjetninger ut i fra det man generelt vet fra samtidige kilder. Bilde 2 ved at Hamsun har en uformell, åpen stil og at han viser oss at han har verdensanskuelse. Det finnes imidlertid en annen, praktisk grunn til at en slik mer personlig og uformell stil ble muliggjort. 19
I 1862 ble det benyttet stativ for å holde motivet i ro fordi eksponeringstiden var forholdsvis lang. Når teknikken ble videreutviklet kunne man benytte korte eksponeringstider, stativet ble overflødig og dermed sto man friere i motivvalg. Det ble altså mulig å fange øyeblikket,selv om det nok ikke var tilfelle i disse to tilfellene. Allikevel kan vi anta at Wilse hadde mulighet til å gjøre flere forsøk før han var fornøyd med fotografiet av Hamsun. Mine egne tanker om motivene Bilde 1 forteller meg i første omgang at vi her har en mann med høy sosial rang, han er pent kledd, formell, og sannsynligvis i en god stilling. Vellykket i sin stivhet. Men må det være sånn i virkeligheten? Når vi vet at fotografering var kostbart og forbeholdt de rike så vet vi at det må være en viss sannhet over det. Men det kan være overdrevet. Mannen på bildet kan være en oppkomling som prøver å komme seg oppover på den sosiale rangstigen, og dette var måten å gjøre det på. Fotografen var bundet av konvensjonene som tilsa at dette var en riktig måte å fremstille en person på i henhold til tradisjonene. Bilde 2 er litt enklere på den måten. Vi vet at Knut Hamsun var en fremstående mann. Men kan det egentlig bare forholde seg slik at fotografen syntes denne oppstillingen var fin? Det ser unektelig litt stort ut når man skuer utover, man favner verden i sitt blikk. Å se bildet på den måten vil kanskje være å frata fotografen hans kompetanse, å nedvurdere hans kunstneriske syn. 20
Referanser Roger Erlandsen 2000, Pas nu paa! Nu tar jeg fra hullet! Inter-View, Bildene Bilde 1 Marcus Selmer ca. 1862 ukjent mann, visittkortbilde. Bilde 2 Anders B. Wilse, 1930 Knut Hamsun 21