Okhaldhunga Times Februar 2015 Kjære venner Hva koster en nordmann? Hva? Finnes det en pris på oss? På andre, innvandrere og slikt, ja. Men på oss? Jada, det gjør det. Fødselen av en splitter ny, nyfødt nordmann koster gjennomsnittlig 35 000 kroner, i følge Aftenposten den 7. desember 2014. Det er standardprisen på en sykehusfødsel her i Norge. Vi blir nok dyrere utover i livet, men dette er inngangspengene. Nyfødte nepalere har også en prislapp. Den er på 3 000 rupees, altså 200 kroner. Det er standardprisen på en sykehusfødsel her i Nepal. Man «får altså 175 nyfødte nepalere for en nyfødt nordmann». Vi har en vei igjen å gå, om vi vil fortsette å tro på en Gud som har like mye til overs for alle sine barn. Akutt nyfødtomsorg i Norge, og i Nepal. Leddgikt Ikke alle sykdommer er like dramatiske. Akutte sykdommer, fødsler og skader har lett for å få mest oppmerksomhet, i både fattige og rike land. Slik også i Okhaldhunga Times. Men alle de langsomme, kroniske sykdommene vi kjenner fra Norge finnes også her. Bare at de er vanskeligere å diagnostisere her, og vi mangler de de nye, dyre, «biologiske» behandlingsmetodene som er utviklet i den rike verden gjennom de siste tiårene. Abishek er bare tre år gammel. Etter at han lærte å gå fór han rundt i full fart, som andre småtasser. Men så sluttet han langsomt med det. Han ble grinete og sur. Ville ikke leke mer, og spiste dårlig. På helseposten var det ingen hjelp å få. De er best på sykdommer som kommer fort, og går fort. Mamma n ville ta ham til Okhaldhunga Sykehus, men svigerforeldrene nektet. «Dit er det langt, og altfor dyrt for oss.» De visste ikke at behandlingen er gratis her, for så små barn. Men han ble bare verre, og til slutt fikk moren mast seg til å få ta ham med hit.
Han kunne blitt brukt direkte i en lærebok om barneleddgikt. Bildet var så typisk at selv vi, med våre begrensede midler, kunne stille en sikker diagnose. Etter at vi begynte behandlingen gikk det noen dager, hvor han var sur og stille som før. Moren var redd, for hvis hun kom hjem til svigerforeldrene uten at gutten var bedre, visste hun at hun aldri ville få lov til å ta ham til sykehuset igjen. Men så en dag løsnet det. Han oppdaget at han kunne røre på hender og føtter, og til og med gå, uten at det gjorde vondt lenger! Kan du se en stolt mor i bakgrunnen? I Norge behandles leddgikt, og flere sykdommer i samme gruppe, på egne reumatologiske avdelinger. Behandlingen skreddersys til den enkelte pasient, og en bruker potente legemidler som kan ha farlige bivirkninger. Abishek trenger noen av de medisinene. Nå har han vært under slik behandling i flere måneder, og har fortsatt god effekt av dem. Vi famler oss fram, og føler oss som amatører på dette spesialist-området, som på mange andre. Men nå har jeg nettopp lært hva ordet «amatør» betyr. Det betyr omtrent «en som elsker». Ikke noen dårlig tittel, for oss ikke-spesialister. Sammen med moren til Abishek skal vi fortsette amatørarbeidet for ham, antagelig i årevis framover. Pippi er tilbake! Pippi, ordet betyr «bestemor» på lokal-språket her, ble påkjørt av en motorsykkel. Nå er hun tilbake etter intensiv og dyr behandling i Kathmandu. Baburam som kjørte motorsykkelen sitter bak og støtter henne mens barnebarnet Pabita mater henne. Hun smaker mat i munnen for første gang etter at hun har blitt matet gjennom tube inntil nå. Kirke og landsby deler nattevaktene for henne mellom seg!
- mens mor arbeider for å betale gjelden Baburam s mor arbeider hardt på sykehusbygget for å kunne betale gjelden fra behandlingen i Kathmandu. Hun smiler, for nå som gamlemor lever slipper sønnen å sone for drap. Men gjelden er større enn hun noen gang kan arbeide inn. Hun har fått støtte fra kirke og andre venner, hus og jord er pantsatt. Men ennå er det ikke nok. Et landsens sykehus Nytt sykehus reiser seg og tar form: Begge foto: Kristina Melling Grøthe. Men fremdeles er vi et typisk landsbysykehus. Rundt oss dyrkes jorda i bratte terasser: En stor gave Men også et landsens sykehus trenger skikkelig utstyr. Vi er ikke noe høyteknologisk sted, men vi kommer oss. Svært mange av pasientene våre, særlig nå utover i den tørre årstiden, kommer med bruddskader. Oftest er det etter at de har falt ned fra trær eller stup, hvor de har
samlet fór til familiens husdyr. For et drøyt år siden fikk vi i gave et «gjennomlysningsapparat», så vi kan nå se «levende røntgenbilder» på en skjerm mens vi drar bruddene på plass. Vi har fortalt om det før, men har lyst til å gjenta det. Fint utstyr, og vi synes vi blir stadig flinkere til å bruke det! Lille Prabin er en av dem som har nytt godt av dette utstyret. Han falt ned et stup og fikk et stygt, ustabilt brudd i håndleddet. Takket være gjennomlysningsapparatet kunne vi dra det på plass og stabilisere med stålpinner her. Han slapp åpen operasjon, og slapp å reise langt for behandling på et dyrt sted i Katmandu. Billig og rask behandling, og han kan reise hjem om en dag eller to. Han er like fornøyd som oss! Takk til Operasjonsavdelingen på Uddevalla Sykehus, og noen private givere. Poliklinikken Nå er det over en måned siden vi flyttet inn i det nye, fine poliklinikk-bygget, og vi har hatt evaluering med alle som jobber der. Det kom konstruktive forslag til endringer i arbeidsrutinene, ikke minst til hvordan vi kan hjelpe pasienter til ikke å rote seg bort på veien til laboratoriet, røntgen etc. Her holder det ikke med skilting: Nå går det et kontinuerlig, farget bånd fra registreringskontoret til dit man skal. Rødt, blodfarget, bånd går til laboratoriet. Hold i det, så når du fram! Et misjonssykehus får holde seg til Skriftens ord: «Ikke engang dåren skal fare vill».
Kø foran luka dert pasientene registreres, sett fra utsiden og innsiden. Den nye bygningen er en velsignelse, både for pasienter og stab. Karna Rai har vært kasserer på Okhaldhunga Sykehus i 34 år. Egentlig skulle han gått av med pensjon i høst, men han hadde så lyst til å få jobbe litt i det nye, fine bygget. Det fikk han lov til. Her er han i sving. Han bruker sykehusets prisliste når han, som her, skriver regning til pasientene. Jeg skal være med på å revidere den listen nå, og oppdaget nettopp at den er på 19 tettskrevne sider! Alt koster noe. De usynlige, men nødvendige Men de innlagte pasientene holder fremdeles til i de gamle bygningene. Og det er noen av de som har sin arbeidsplass der som har kommet for lite fram i lyset, også her i Okhaldhunga Times. «Sweepere», heter de her. Vaskehjelper i Norge. Uten dem ville det vært farligere å bli innlagt på sykehus, ennå være syk hjemme. Parbati vasker gummibelegget vi har under lakenet for å beskytte madrassene pasientene ligger på. Her trengs kraftige hender og gode skrubber! Surya bruker gamlemåten til gulvvask. De gamle sementgulvene her kan ikke moppes, slik det skal gjøres i det nye bygget. Her får pasienter og pårørende beskjed om å redde seg opp i sengene, og så spyles gulvet med store mengder vann, som til slutt skyfles ut.
Med broen kom Vaskemaskinen! I 53 år har alt sengetøy for pasienter, operasjoner og fødsler blitt vasket og skrubbet for hånd. Vi har ventet, lengtet og drømt om en stor vaskemaskin, og jammen var den stor. En gravemaskin måtte til for å kunne bære den på plass! Den vasker 50 kg tøy i en omgang. I tillegg har vi fått en sentrifuge som vil hjelpe oss å få tørket i regntiden, når solgløttene er på det korteste. Spenningen var stor mens gravemaskinen manøvrerte «den nye tiden» inn i vaskeriet, som nå har arvet lokalene der medisinlageret var før. Stor er gleden når de nå kan kjøre en svær vask med 50 kg sengetøy på en gang, noe de før brukte timer på å skrubbe! Bare tenk hvor mye vask det blir etter 800 fødsler.. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Julestjerneklubbben på oppdrag Skolesjefen i fylket har bedt julestjerneklubben ha møter på alle skolene, fordi det er så mange lærere som har alkoholproblemer. Nå er vi i gang, tre skoler har vi besøkt. Vi inviterer både foreldre og kvinnegrupper. I Kunta Devi Fortalte lederen i kvinnegruppen at de hadde besøk av politiet en gang i uken pga fyll, krangel og vold i hjemmene. De var fattige og mennene fordrukne. De tre første menn derfra er nå lagt inn til avrusing og ønsker og forandre seg selv og den negative kulturen de har i landsbyen. Julestjernene blomstrer!
På skoletur til Kunta Devi Fra pest og plage til yndling Fylkesmyndighetene omfavner de gamle alkoholikerne, og inviterte Julestjerneklubben med på rundtur i distriktet. Her taler Tilak, selve Julestjerne- sjefen, for 300 landsbyfolk og alle fylkets store menn. Vårt budskap er: Kom til oss sammen med dem dere ser på som en pest og en plage, og vi vil hjelpe dem tilbake som noen som forvandler landsbyen til det gode.
Tej er avruset for andre gang. Vi besøkte ham hjemme to måneder etter avrusning. Da var det bryllup i landsbyen og han kunne stolt fortelle at alkohol ikke fristet ham lenger. Han har vært en fordrukken lærer. Nå skal vi ha møte på hans egen skole, og hans historie vil de høre på. Den kan gi mange et håp om en forvandling. Hilsen Kristin og Erik Støtt gjerne fondet for utbygging av Okhaldhunga Sykehus. Da brukes Normisjons kontonummer: 1503.02.13537 Overføringen må merkes: Nytt sykehus i Okhaldhunga. Prosjektnummer: 118.15.354