Når barn er pårørende - informasjon til voksne med omsorgsansvar for barn som er pårørende Mange barn opplever å være pårørende i løpet av sin oppvekst. Når noe skjer med foreldre eller søsken, påvirkes barnas hverdag. Livet i familien består av store og små hendelser som kan gjøre barn til pårørende på ulike måter. Noen barn opplever at det skjer noe akutt med mamma eller pappa. For andre er det å være pårørende en del av hverdagen. Det er heller ikke uvanlig at barn er pårørende flere ganger i løpet av oppveksten. Mange ulike årsaker Det er vanlig å tenke på barn som pårørende når en av foreldrene er syke. Det kan være både psykisk sykdom, fysisk sykdom eller skade. I tillegg finnes det mange flere årsaker til at barn kan kalles pårørende eller at hverdagen blir vanskelig. Mange barn i Norge opplever at foreldre misbruker alkohol eller rusmidler. Barn er også pårørende når noen de nærmeste dør. Andre barn opplever belastninger i hverdagen ved et samlivsbrudd, eller når foreldrene er fattige. Flere barn enn vi tror, opplever også å være vitne vold i familien. Noen har også en forelder som sitter i fengsel. Er mitt barn pårørende? Det er ikke alltid like enkelt å vite om sitt eget barn er pårørende. Alle er vi ulike, og alle barn og familier er unike. Disse tre spørsmålene kan kanskje hjelpe deg til å finne ut av hva som gjelder for dine barn og hvordan de har det: Hvilken relasjon har barnet til den det gjelder? Gjelder det nær eller fjern familie? Har dere mye kontakt? Gjelder det noen som er betydningsfull for barnet? Hvordan er barnet berørt av det som skjer? Har barnet sett eller opplevd noe? Blir rutinene endret? Har hverdagen endret seg? Hvilke belastninger er barnet utsatt for? Har barnet opplevd noe du tror kan være vanskelig? Har barnet vist noen reaksjoner du tror handler om å være pårørende? Har barnet fått nye omsorgsoppgaver i familien? Hvis det er vanskelig å svare på spørsmålene, kan det være nyttig å tenke på hva barnet selv ville svart. Noen ganger får du først svar når du spør barnet selv. Se barna! Selv om det å være foreldre er noe av det største vi kan oppleve, kan det også være skikkelig utfordrende av og til. Ikke minst hvis foreldre opplever sykdom eller andre alvorlige situasjoner. Mange synes det er vanskelig å ivareta barna når vonde ting skjer. Foreldre kan kjenne på dårlig samvittighet og bekymring for barna. Likevel finner mange foreldre krefter til å være den mammaen eller pappaen barna trenger.
Å være barn som pårørende Hvis noe alvorlig skjer med en mamma eller pappa, påvirker det hele familien. Hverdagen endrer seg, og livet er ikke slik det pleier å være. For barn og unge kan dette påvirke tryggheten deres og opplevelsen av å være beskyttet og passet på. Barn bekymrer seg og lurer på hva som skjer. Samtidig vil de gjerne hjelpe til så godt de kan. Det finnes likevel ikke noe enkelt svar på hvordan barn har det. Noen mestrer det som er vanskelig, mens andre strever. Dette avhenger særlig av hvor gamle barna er, og hva som har skjedd med mamma eller pappa. Små barn reagerer annerledes enn større barn. Og sykdom kan variere i type, alvorlighet og varighet. Redd og alene Når barn forteller om å være pårørende, er det likevel noen fellestrekk i historiene deres. Mange forteller om å være redde og alene. Redselen handler ofte om ikke å vite. Vil mamma bli frisk igjen? Er pappa sint når ham kommer hjem? Kommer mamma til å drikke i kveld? Er det min skyld? Når barn ikke vet, er det vanskelig å forstå hva som skjer og da kan det ofte bli kaos i tankene. Mange Barn forteller også om å være alene om redselen. De føler seg alene om å takle det som skjer. Dette er en form for ensomhet mange prøver å skjule, men som vi voksne kan se hvis vi ser etter. Noen barn kan bli triste og lei seg, mens andre blir sinte og irriterte. Det er også vanlig å få vondt i kroppen, som hodepine eller magesmerter. Hverdagen Noe av det viktigste for barn er at de vanlige tingene i hverdagen fungerer som de pleier; ha med seg matpakke i barnehagen eller skolen, se barne-tv sammen, være sammen med venner og delta på fotballtreninga. Dette virker kanskje som små ting, men de er viktige for at barn skal være trygge og ha det godt. Når barn er pårørende kan det være lett å glemme de nære og enkle tingene. Det rare er at venner, skole og aktiviteter blir viktigere for barn når noe skjer med mamma eller pappa. Mange barn forteller at de gjerne vil leve et vanlig liv selv om mamma er syk. Spedbarn og småbarn Det kan være lett å glemme at små barn også kan være pårørende. Selv om de ikke har lært seg å snakke ennå, påvirkes barn av det som skjer med foreldre eller søsken. Barn er aldri for små til å få med seg ting som skjer. De gjør det bare på litt andre måter enn eldre barn. De får med seg endringer i stemninger, foreldre som det ikke er så lett å få kontakt med og endringer i hverdagens rutiner. Barn er ekstra avhengig av sine nære når de er små.
Store omsorgoppgaver Barn og unge ønsker det beste for foreldrene sine. Mange kjenner et stort ansvar, og ønsker å være til nytte. Barna sier også at de føler seg bedre når de får lov til å hjelpe. De både mestrer og utvikler seg, spesielt når de får anerkjennelse for det de gjør. Samtidig er det viktig å være klar over er at mange barn og unge har for store omsorgsoppgaver i familien. Dette er oppgaver som er belastende, og kan gå utover egen helse og utvikling. Eksempler kan være ansvar for husarbeid og pleieoppgaver. Derfor bør oppgaver som gis barn eller tas av barn, ikke være større en de kan mestre. Barn som utvikler egne problemer De fleste barn som er pårørende blir godt ivaretatt og klarer seg bra. Likevel er det noen som kan utvikle egne problemer. Dette er problemer som kan melde seg i oppveksten eller bli synlige når barna blir voksne. Det å være pårørende kan medvirke til at barn opplever angst, depresjoner, atferdsvansker, konsentrasjonsvansker eller frafall fra skole og utdanning. Ingen kan med sikkerhet si at et barn vil utvikle egne problemer. Imidlertid vet vi at det å være pårørende kan føre til vansker. Det vi også vet er at hvis barn utsettes for flere belastninger på en gang, så høyner det sannsynligheten for at barnet utvikler egne problemer. Eksempler på belastninger kan være mors psykiske helse, rusmisbruk hos foreldre, vitne til vold i familien eller samlivsbrudd. Hva kan du gjøre? Som forelder eller nær omsorgsperson er det mange ting du kan gjøre for å ivareta barna på en god måte. Du vil også oppdage at du ikke trenger å gjøre alt selv. Det finnes mange som både kan og vil hjelpe. Mange oppdager også at det er de små tingene som kan gjøre den største forskjellen. Det vi vet er at barn hjelpes best gjennom sine foreldre og nære omsorgspersoner. Barn og unge vil hjelpes av mennesker de kjenner, og har tillit til. Hjelp til barn virker best der de lever sine liv; i familien, i nabolaget, i barnehagen eller skolen. Når det er vanskelig å gjøre noe Selv om vi alle ønsker det beste for barna, er det ikke alltid lett å gjøre det vi ønsker. Hvis en mor er syk kan sykdommen ta så mye krefter at det ikke er overskudd igjen til barna. Noen føler skyld og skam for egen situasjon. Andre igjen har så mye sinne og uro, at det rett og slett er vanskelig å legge merke til hvordan barna har det. Felles for alle er likevel bekymringen for barna. Hvordan har de det? Hvordan går det på skolen? Hva vil skje i fremtiden? Bekymringen kan bli lammende for mange. Akkurat som barna kan gå alene med sine bekymringer, kan vi voksne gå alene med våre. Da er det vanskelig å gjøre noe.
Å involvere andre Det er særlig en ting som gjør det lettere å ta vare på barna. Det er å involvere andre i det som skjer. Snakk med noen som står barna nær om det som har hendt, og hvordan barna kan ivaretas. Dette gjelder uansett om det er du som er syk eller strever, om du er den andre forelderen eller om du er en nær omsorgsperson for barnet. Dette er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Det er ikke lett å være åpen om ting man kanskje skammer seg for. Det er ikke lett å snakke sammen hvis man er i konflikt med hverandre. Det er ikke lett å si fra om din bekymring til noen du er glad i, og ikke ønsker å såre. Men, det er dette som er den store utfordringen; å glemme seg selv for et øyeblikk og tenke på hva barna trenger. Mange forteller at dette var selve vendepunktet. Noen gode råd De fleste barn som er pårørende får den hjelpen, støtten og kjærligheten de trenger gjennom sin egen familie og nære omsorgspersoner. Disse barna blir sett, hørt og ivaretatt på en slik måte at de utvikler seg til å bli trygge og gode mennesker. Disse familiene kjennetegnes av tre ting: Tidlig ute: Selv om det aldri er for sent å gjøre noe, er det alltid best å begynne så tidlig som mulig. Da slipper bekymringene å vokse seg for store. Åpen og inkluderende: Gjennom å være åpen gir vi hverandre lov til å gjøre noe, voksne som barn. Hvis alle i familien inkluderes i det som skjer, blir alle regnet med og verdsatt. Det er noe barn trenger. Tilpasset barna: Barn er forskjellige og trenger forskjellige ting. Alder, personlighet og modenhet er avgjørende for barns behov. Det er vanskelig å gi tips og råd om hva som er god hjelp til barn og unge. Spesielt når man ikke kjenner det enkelte barn og den enkelte familie. Her er likevel noen råd andre har hatt nytte av: Ta vare på deg selv: Barna dine trenger deg i så god form du klarer å være. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for å hvile deg i form til å være der for barna. Snakk med barna: Barn og unge trenger konkret informasjon de forstår. La barna få vite at de ikke har skyld eller ansvar for det som har skjedd, at de har lov til å ha det bra og ikke er alene. La barna hjelpe til: Barn ønsker å være til nytte. Gi oppgaver som er til reell hjelp, men som ikke er større enn barnet kan mestre. La barnet leve sitt liv: Barn ønsker normale liv hvor de gjør helt vanlige ting. Aktiviteter kan også fungere som gode pauser fra sykdommen eller det som er vanskelig. Gi barnet lov til å spørre og reagere: Det er ikke lett å vite hva barn får med seg og hva de lurer på. Derfor er det godt for barn å vite at de kan spørre om ting de lurer på i stedet for å gå alene med tankene sine. Barn har også godt av å vite at det er lov å være trist eller lei seg, sinna eller glad.
Informer familie og nettverk: Hvis trygge voksne vet at mor er syk og at ting er vanskelig for tiden, kan barna ivaretas der de oppholder seg. Det kan være den gode naboen, pedagogen i barnehagen, læreren på skolen eller treneren på fotballen. Hvem kan hjelpe? Hvis du er bekymret for barna bør du vurdere å be om hjelp. Barna er ikke tjent med at du sliter deg ut eller at du går og bekymrer deg alene. Det finnes mange gode hjelpere som både kan og vil bidra. Det viktige er at du finner den hjelpen som passer for deg og barna. Familie og nettverk Det mest naturlige stedet å be om hjelp, er for mange i familien eller nettverket rundt. Kanskje det er en søster, onkel eller bestemor som kan ta med barna på kino eller en overnattingstur? Kanskje kan naboen hjelpe med henting på SFO, siden han allerede skal hente egne barn? Mange barn forteller at det som har hjulpet mest er den ene. Den spesielle voksenpersonen som alltid stilte opp og hadde tid. Som hørte godt etter, og bare var der. Slike hjelpere finnes oftest i familien eller nettverket rundt barnet. Skole og barnehage Barna våre tilbringer store deler av dagen i barnehagen og skolen, steder som er viktige for barn og unges trivsel og utvikling. Her kan man også få hjelp når livet er vanskelig. Hvis pedagogene i barnehagen eller skolen vet hva som skjer, kan de både ivareta barna når de er der, og fortelle deg om hva de ser og gjør. Både barnehagen og skolen har ansatte som skal hjelpe barn som strever. I barnehagen er det gjerne pedagogisk leder eller støttepedagogen som har dette ansvaret. I skolen kan du kontakte sosiallærer eller rådgiver. Barnehagen og skolen har også en egen hjelpetjeneste som heter Pedagogisk Psykologisk tjeneste (forkortes gjerne PP-tjenesten). Denne tjenesten kan hjelpe barn og familier direkte, eller hjelpe barnehagen eller skolen med hvordan de kan ivareta barna. Helsetjenester for barn og unge Alle kommuner har egne helsetjenester for barn og unge. Disse er enkle å komme i kontakt med, og har god kunnskap om hva barn og familier trenger. Akkurat som med voksne har alle barn sin egen fastlege. Dette er et godt sted å ta kontakt, hvis du ikke helt vet hva som vil være god hjelp for barna. Fastlegen vet mye om barn, og har god oversikt over andre hjelpetjenester.
Alle kommuner har helsestasjon og skolehelsetjeneste. Helsestasjonen er for barn fra 0-5 år, mens skolehelsetjenesten er for barn og unge fra 6-20 år. Her kan du få hjelp med det meste som har med barn og unges helse og trivsel å gjøre. Spesialisthelsetjenesten har egne avdelinger som jobber med barn og unges psykiske helse. Dette er steder som hjelper barn som står i fare for å utvikle egne problemer, eller som har utviklet egne problemer. For å få hjelp herfra trengs en egen henvisning fra lege. Barneverntjenesten Mange kvier seg for å kontakte barneverntjenesten hvis de har behov for hjelp. De fleste er allikevel godt fornøyd med hjelpen de får, når de først tar kontakt. Mange vet ikke at barnevernet samarbeider tett med familien, og at de aller fleste hjelpetiltakene er frivillige. Eksempler på hjelp kan være råd og veiledning, avlastning, økonomisk støtte, støttekontakt, besøkshjem eller hjelp til å få plass i barnehage eller SFO. Det er kun når barna ikke får den omsorgen de trenger at barnevernet har en plikt til å gripe inn. Frivillige I tillegg til hjelp fra offentlige tjenester, finnes flere frivillige og ideelle organisasjoner som kan hjelpe når barn er pårørende. Her nevner vi tre av dem: Røde kors er aktive i hele landet og kan tilby turer, leksehjelp og noen å snakke med Kreftforeningen gir råd og veiledning og arrangerer turer og gruppetilbud for barn og familier Barnas Stasjon drives av Blåkors, og er et tilbud til småbarnsfamilier som strever med rus og psykisk helse Nye lovregler for helsepersonell! 1.1 2010 fikk Norge nye bestemmelser i helselovgivningen som gir alt helsepersonell plikt til å bidra til å ivareta barna til pasientene sine. Dette gjelder pasienter som strever med psykisk helse, rusmiddelmisbruk eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Dette betyr at hvis du mottar helsehjelp og samtidig er en mamma eller en pappa, skal du også få hjelp til å ta vare på barna dine. Dette gjelder uansett hvor du måtte få behandling, hos fastlegen, på sykehuset eller hos hjemmesykepleien. Hvis ingen spør deg om barna dine, kan det være lurt å spørre selv: Hvordan kan jeg ta vare på barna mine?. På sykehus har de også egne barneansvarlige som skal sørge for at barn blir sett og ivaretatt.