RAPPORT OM UTFORDRINGER KNYTTET TIL UTENLANDSKE INNSATTE.

RAPPORT OM UTFORDRINGER KNYTTET TIL UTENLANDSKE INNSATTE. NFF nedsatte i 2011 en arbeidsgruppe som skulle levere en rapport om utfordringer knyttet til utenlandske innsatte. Arbeidsgruppen har bestått av: Nina Bergene NFF sentralt Per Olav Mobekk NFF`s regionstillitsvalgt Nord Øst Hege Nikolaisen NFF tillitsvalgt Oslo fengsel Håkon Melvold enhetslederforeningen NFF (Ringerike fengsel) Arbeidsgruppen ble gitt følgende mandat: Arbeidsgruppen skal beskrive utfordringer for kriminalomsorgen med vekt på ansattes forhold som følger av at en økende andel av innsatte og domfelte er utlendinger. Dette er innsatte som ikke har tilknytning til riket og som skal ut av landet etter løslatelse. Gruppen skal videre beskrive utfordringer som følger av språkproblemer, manglende eller dårlig kulturforståelse mellom utenlandske innsatte og ansatte eller mellom innsatte. Gruppa skal også fremme forslag til tiltak som kan bedre de forhold som eventuelt avdekkes og beskrives. Gruppen skal levere sin rapport til forbundsstyret innen utgangen av 2011. I samarbeid med oppdragsgiver, er tidsfristen forlenget og det er gitt anledning til å utvide arbeidsgruppen. Andelen og kategori utenlandske innsatte er i betydelig endring. Antallet nasjoner representert i norsk straffegjennomføring har økt i takt med flere åpne grenser, og avtegner i stor grad tilstrømmingen av tilflytting til Norge i sin alminnelighet. Det kan bl.a. vises til stor representasjon fra øst-europa, der innslaget av mobile vinningskriminelle er påfallende. Denne situasjonen aktualiserer kjente problemstillinger, men reiser også nye av betydelig karakter. En antar at situasjonen vil være den samme i de fleste større anstalter, og at enheter for øvrig også på ulikt vis er preget av denne utviklingen. Denne rapporten er et dokument som i all hovedsak bygger på noen faktatall og erfaringer gjort i kriminalomsorgen. Rapporten er ikke forskningsbasert. Arbeidsgruppens konklusjoner må således sees i lys av dette. Av hensyn til problemstillingens karakter, har arbeidsgruppen funnet det nødvendig å belyse forhold ut over mandatets beskrivelse. 1

Rapporten omhandler: Definisjoner Faktatall Historikk/erfaringer Utfordringer Forslag til tiltak. DEFINISJONER I denne rapporten vil målgruppen være omtalt som utenlandske statsborgere (USB). Arbeidsgruppens mandat avgrenser oppdraget til å omhandle de som skal søkes overført til soning i hjemlandet, eller utvises ved endt soningstid. Problematikken som knytter seg til håndtering av utenlandske innsatte er imidlertid av en slik karakter at rapporten på noen områder beskriver forhold av generell karakter, uavhengig av den dømtes status og forventede situasjon etter løslatelse. NOEN FAKTATALL Tendens til økt andel utenlandske innsatte Andel utenlandske innsatte i: Sveits 71,6 %Italia 36,9 % Norge 32,6 % Sverige 28,7 % Nederland 27,7 % Danmark 21,9 % Island 17,7 % Storbritannia 12,9 % Per 3.2.2012 var 1209 av totalt 3828 innsatte i Norge USB (31,5 %) Blant nye varetekter i 2009 var 50 % utenlandske statsborgere 2

Andel utenlandske statsborgere som gjennomfører dom i Norge økte fra 6,5 % i 2006 til 13 % i 2009 Straffelengden for innsatte med utenlandsk statsborgerskap er gjennomsnittlig 56 % høyere enn for innsatte med norsk statsborgerskap Fengsel Totalt Norske USB % USB Oslo fengsel 1016 413 603 59 Sarpsborg 70 34 36 51 Ullersmo 126 63 63 50 Drammen 181 94 87 48 Bredtveit 82 44 38 46 Halden 114 67 47 41 Ringerike 224 133 91 40 Bergen 430 285 145 34 Åna 318 245 73 23 Trondheim 304 246 58 19 Kilde: Ragnar Kristoffersen KRUS, presentert på Faget i fokus 2011 I Kompis (kriminalosorgens journalsystem)er kun 35 av 1209 USB registrert med utvisningsvedtak. HISTORIKK/ERFARINGER Oslo fengsel avdeling A2 Særskilt og tilrettelagt straffegjennomføring for utenlandske innsatte har i liten grad vært benyttet i norsk kriminalomsorg. Noen tiltak har imidlertid vært igangsatt, og i denne rapporten vil vi vise til Oslo fengsels avdeling A2. Her ble det i mars 2005 etablert en egen avdeling som i all hovedsak skulle tilby soning til innsatte med uavklart oppholdsstatus. Fra fengselets egen rapport om denne virksomheten, vises det til følgende: 3

Målsettingen var: 1. Å arbeide med avklaring på utvisningsspørsmål. 2. Øke gjensidig forståelse av arbeidsoppgaver og problemstillinger i hhv fengselet og Utvisningsenheten i Utlendingsdirektoratet. 3. Øke de fengselsansattes kompetanse i utvisningsspørsmål. 4) Oppnå bedre kontroll over aktuelle saker i Utlendingsdirektoratet. Arbeidet ble organisert som et prosjekt, der en prosjektgruppe bestående av to representanter fra hhv fengselet og Utlendingsdirektoratet hadde regelmessige møter med avklart agenda. Av rapporten fremkommer det at denne delen av prosjektet ga åpenbart utbytte i form av raskere avklaringer på utvisningsspørsmål og en betydelig økning av kompetanse innenfor de respektive virksomheters oppgaveløsning og problemstillinger. De innsatte ga entydige tilbakemeldinger på tilfredshet der utvisningsspørsmålet ble avklart på et tidlig tidspunkt. Dette sentrale spørsmålet ga de innsatte og fengselet en mulighet for en tilpasset og riktig soningsprogresjon. Avdeling A2 ved Oslo fengsel fungerer også i dag som boenhet for den samme målgruppen. Siden oppstarten av prosjektet i 2005 har imidlertid det formelle samarbeidet med UDI opphørt, og den viktige effekten av dette blitt borte. Som fengselsavdeling ser man fortsatt å ha positivt utbytte av en definert enhet der struktur og kompetanse bidrar til trygghet, trivsel og en hverdag med svært få hendelser av uønsket karakter. Arbeidsgruppen ønsker å vise til denne virksomheten som eksempel på et vellykket tiltak som for det første bør vurderes videreført/gjenopprettet, men som også har stor overføringsverdi til andre fengsler/avdelinger. Kompetanseløftet. Kriminalomsorgens kompetanseløft er snart sluttført som opplæringstiltak i region sør. Som en del av dette skal deltagerne levere ulike oppgavebesvarelser. Av fire alternativ valgte nær halvparten av deltagerne i kull 1-8 oppgave omhandlende utenlandske domfelte/innsatte. Dette omfanget viser noe av det engasjement/fokus utfordringen har. Av besvarelsene er det flere sammenfallende og entydige oppfatninger av både utfordringer og løsninger. Disse beskrivelsene er for øvrig overensstemmende med det arbeidsgruppen selv har gjort av evalueringer, og hva den ellers har fanget opp av tilbakemeldinger i ulike sammenhenger. Nærmere beskrivelse av utfordringer og forslag til løsninger følger senere i rapporten. 4

UTFORDRINGER. Språk Verbal kommunikasjon De største fengslene har en andel av USB som utgjør 20 40 ulike nasjonaliteter og nesten like mange språk. Å skulle verbalkommunisere med alle disse på deres eget morsmål er selvfølgelig en umulighet. For å kunne ha en akseptabel hverdagskommunikasjon, kreves det derfor at den innsatte behersker enten norsk eller engelsk, da de fengselsansatte bare unntaksvis har kompetanse til å kommunisere på andre språk enn dette. Det foreligger ikke sikre tall på hvor mange av de utenlandske innsatte det er som ikke behersker disse språkene. En opptelling ved Ringerike fengsel viser imidlertid at det på et tilfeldig valgt tidspunkt av 73 utenlandske innsatte var umulig å kommunisere med 4, og at kommunikasjonen med ytterligere 10 var så problematisk at det var ansett uforsvarlig. Det er grunn til å anta at tilsvarende forhold kan være situasjonen også i andre fengsel av Ringerikes kategori. En regional undersøkelse i kriminalomsorgens region sør, viser at det av totalt 203 utenlandske statsborgere var knyttet språklige utfordringer til 154, mens det var oppgitt å ikke være mulig å kommunisere med 28. At det praktisk talt ikke er mulig å verbalkommunisere med nær 20% av utenlandske innsatte i norske fengsler representerer trolig den største utfordringen rettssikkerhetsmessig, risikomessig og i forhold til begrensninger i straffens innhold. Ut over denne ytterligheten av språkproblematikk, er det også en entydig opplevelse av at dårlig kommunikasjon er kilde til uro, usikkerhet, utrygghet og missforståelser som i sin tur genererer uønsket atferd og tilstander. Skriftlig kommunikasjon Skriftlig kommunikasjonen og forståelse byr på ytterligere utfordringer. Korrekt og sikkerhetsmessig forsvarlig oversettelsesarbeid og tolking er tidkrevende og kostbare tjenester som enhetene må kjøpe. Kostnadene alene er så store at alternative løsninger ofte blir valgt. Det rapporteres bl.a. om bruk av medinsatte som tolker også ved oversettelser av formelle dokument. Kontroll av innsattes kommunikasjon med omverdenen er regulert i straffegjennomføringsloven. Innsatte er pålagt å føre et språk som fengselsbetjenten forstår i sine telefonsamtaler når disse er avlyttet. Slik avlytting er hovedregelen i fengsler med høy sikkerhet. Dette innebærer at den innsatte av språklige grunner ikke får benyttet adgangen til å telefonere, eller at telefonsamtaler på fremmede språk blir ukontrollert. Det er grunn til å anta at det er store forekomster av begge varianter. I motsetning til kravet om å føre et forståelig språk ved telefonering, er det ikke tilsvarende krav til skriftspråket i brev innsatte sender eller mottar. Denne situasjonen medfører at det foregår en ukontrollert kommunikasjon mellom innsatte og omverdenen som anses svært uheldig med tanke på kriminell eller annen samfunnsskadelig virksomhet. De ulike 5

kontrollmulighetene fra talespråk/telefonering til skriftspråk/brev, oppleves inkonsekvent og som en betydelig svakhet i kommunikasjonskontrollen. Kultur og religion Kulturforskjeller oppleves spennende og lærerikt for både innsatte og ansatte. Men det er også her noen kollisjoner som synes uungåelige, og som har uheldige konsekvenser. Av ovennevnte oppgavebesvarelser fra kompetanseløftet i region sør, fremkommer det at kvinnesyn, kosthold og hygiene er de kulturområdene det knytter seg størst utfordringer til. Det kan synes som problemopplevelsen er betydelig større de innsatte imellom enn forholdet innsatt ansatt. Religion/trosretning og utøvelse er ikke registrert som nevneverdig problemområde. Fengselsansatte peker imidlertid på behov for hellig rom i alle fengsler, da adgangen til religionsutøvelse er svært varierende og ofte utilfredsstillende for religionsminoritetene. Sikkerhet. Den informasjon om utenlandske innsatte som følger ved innsettelse er ofte svært mangelfull. Ved nærmere undersøkelser hos operasjon grenseløs i politiet, viser det seg at det finnes en ukjent historikk om tidligere kriminalitet i hjemlandet, tilhørighet i kriminelle nettverk, betydelige ressurser og relasjoner til andre innsatte som er av svært betenkelig karakter. Sistnevnte forhold har ledet til betydelige risikosituasjoner ved flere fengsler. I motsetning til de som har en forhistorie i Norge, så som tidligere kriminalitet, sosial historikk, relasjoner, utdanning, yrkeserfaring m.v. vil tilsvarende være helt ukjent i forhold til en god del av de utenlandske. Dette faktum representerer stor grad av utrygghet blant de ansatte, og beslutninger/vedtak kan bli gjort på sviktende grunnlag. Kommunikasjonskontroll er tidligere omtalt. Manglene her innebærer også en betydelig risiko i tillegg til den belastende siden for den innsatte. Kulturforskjeller som sikkerhetsutfordring Mange innsatte som har erfaringer fra helt andre kulturer og regimer, har åpenbare problemer i sitt møte med den norske kriminalomsorgen med dens verdier og handlemåter. Humanitet, åpenhet og relasjonsbaserte arbeidsformer vil for noen være så fremmed at det skaper paranoide reaksjoner. Å beskytte seg selv mot overgrep, korrupsjon og ulik behandling vil for noen være det mest fremtredende instinkt. Velmenende norske fengselsbetjenter blir i sin inviterende og involverende kontakt med utenlandske innsatte av og til møtt med svært utagerende atferd. Truende, sjikanerende og nedlatende atferd er regelmessig så fremtredende at det skaper stor grad av utrygghet. Slik atferd er lite samsvarende med hva som aksepteres og forekommer i de innsattes hjemlige fengselsregimer. Denne delen av kulturmotsetninger har også et betydelig sikkerhetsaspekt ved seg. 6

Den innsattes egen sikkerhet fremstår i mange sammenhenger som betydningsfull og avgjørende for innhold og kvalitet i et fengselsopphold. Arbeidsdriften i norske fengsler er tradisjonell, og ikke preget av stor variasjon. Foruten spesielle arbeidsplasseringer som gjerne krever en særlig tillit, og skolevirksomhet, er verksteddrift den sysselsetting som favner den største gruppen av innsatte. Med de språkproblemer som ofte foreligger, er det av og til sikkerhetsmessig betenkelig og andre ganger umulig å gi disse innsatte nødvendig opplæring i bruk av farlig verktøy og redskap. Når også ordinær skolegang er uaktuelt, blir noen utenlandske innsatte uten sysselsetting i uakseptabel grad. Utfordringer med dynamisk sikkerhet I fengsel med store konsentrasjoner av utenlandske innsatte, oppstår det grupperinger der tilhørighet og ulike fellesnevnere er grunnlaget for sosialt samvær innsatte i mellom. I seg selv et naturlig og på mange måter positivt trekk, men som alltid har det ved seg at det snakkes et, for fengselsbetjenten, ukjent språk. Den dynamiske sikkerheten reduseres betydelig, og erstattes med utrygghet og misstilpasshet hos den som fører tilsyn med fellesskapet. Gode intensjoner om kontroll og positiv påvirkning fra de ansattes side forsvinner i slike sammenhenger. Det er i denne sammenheng verdt å påpeke at dette er den vanligste situasjonen i flere av de større fengslene på østlandsområdet. Ansattes faglige og arbeidsmiljømessige utfordringer De ansattes arbeidssituasjon er i mange fengsler og avdelinger radikalt endret de senere år. Å arbeide med utenlandske innsatte som representerer de utfordringer denne rapporten omhandler, innebærer noen konsekvenser som arbeidsgruppen mener det er behov for å sette et særlig søkelys på. Stikkordene i denne sammenheng er utrygghet knyttet til å ikke vite hvem man har med å gjøre, ikke kunne kommunisere verbalt, og sist men ikke minst å oppleve utilfredshet ved i stor grad å ikke kunne utøve en tjeneste som samsvarer med kompetansebakgrunn og faglige forventninger. Et slikt missforhold mellom egen kompetanse og forventninger til arbeidssituasjon v.s. den reelle situasjon, vil kunne skape slitasje og resignasjon eller en form for tilpasning som bygger på tilfeldigheter og ikke strukturert og planlagt tilrettelegging. Arbeidsgruppen vil peke på behovet for nødvendig kompetanse, styring og planlagte mål som absolutte nødvendigheter for å demme opp for unødige risikosituasjoner, slitasje og/eller utvikling av ukulturer. Tilbakemeldinger og andre erfaringer viser at mange finner arbeidet med utenlandske innsatte svært interessant dersom forholdene blir tilstrekkelig tilrettelagt. Fremtiden vil åpenbart kreve at store deler av kriminalomsorgens medarbeidere vil befatte seg med denne gruppen straffedømte. Arbeidsgruppen er således av den oppfatning at det snarest må defineres og gjennomføres nødvendige opplæringstiltak. Spesialisering som del av grunnopplæringen av fengselsbetjenter eller videreutdanning i kriminalomsorgens regi, synes som ideelle tiltak. Ny kompetanse vil trolig i hovedsak måtte bygge på fremtidig rekruttering av medarbeidere med annen språk og kulturbakgrunn enn bare den norske. Slike medarbeidere vil trolig 7

kunne danne et grunnlag og en kontinuitet i arbeidet med integrering av språk og kultur. FORSLAG TIL TILTAK Avklaring av utvisningsspørsmål Forslag til fremtidige tiltak i kriminalomsorgen må etter arbeidsgruppens oppfatning bygge på at det gjøres en selektering/gruppering innen kategorien utenlandske innsatte. Mandatet var å se på den gruppen som skal ut av landet under eller etter endt soning. Denne kategorien er det vanskelig å identifisere sikkert. Kriminalomsorgen har gjort flere undersøkelser som bl.a. viser at 30 48% av utenlandske straffedømte ble uttransportert fra Norge i 2011. Dette betyr at de fleste, 52 70%, blir løslatt til Norge. Andelen USB med endelig utvisningsvedtak under soning er vesentlig lavere enn de som faktisk blir uttransportert. Dette skyldes at endelig vedtak om utvisning eller opphold ikke blir avklart før kort tid før endt soningstid. Om det i fremtiden skal tilrettelegges for et soningsinnhold som er tilpasset det faktum at den dømte ikke skal tilbakeføres det norske samfunnet, er arbeidsgruppen av den klare oppfatning at det må foreligge en absolutt sikker identifisering av målgruppen. Slik situasjonen var på opptellingstidspunktet jfr. faktatall over, var bare 35 av 1209 USB registrert med utvisningsvedtak i KOMPIS. Sammenholdes dette tallet med de som faktisk blir uttransportert fra landet, 676 i 2010 (politiets utlendingsenhet), viser dette et betydelig missforhold mellom de til enhver tid registrerte straffedømte med utvisningsvedtak, og de som faktisk blir uttransportert. Arbeidet med en tidlig avklaring på dette sentrale spørsmålet, blir etter arbeidsgruppens forståelse, det mest sentrale og første ledd i kjeden av særlig tilrettelagte tiltak. Her vises det til avd. A2 ved Oslo fengsel og de gode erfaringer som der er gjort i samarbeidet med UDI. Tilbakeføring til det norske samfunnet For utlendinger som skal tilbakeføres det norske samfunn, vil det etter vår oppfatning foreligge helt andre behov for innhold i straffegjennomføringen. Rehabiliterende arbeid med straffedømte er i sin alminnelighet en svært krevende oppgave. Vi legger til grunn at utenlandske innsatte representerer den samme problematikken som norske når det gjelder kriminalitet, rus, psykiske lidelser, manglende utdanning m.v. Ved siden av disse problemområdene vil det for mange USB være en tilleggsutfordring å lykkes med den alminnelige integreringen i samfunnet. Summen av disse utfordringene er så omfattende at det å lykkes i noen grad vil kreve mer og annen kompetanse enn ved tilrettelegging for de som er kjent med, og i større grad tilpasset det norske samfunn ved innsettelse i fengsel. 8

Samarbeid med UDI For å kunne skille ut de straffedømte som skal utvises fra Norge, mener arbeidsgruppen det må opprettes et forpliktende samarbeid med UDI. Formålet må være å få avklart utvisningsspørsmålet så tidlig som mulig. Prosjektarbeidet ved avdeling A2 Oslo fengsel, viste at et slikt samarbeid er mulig, og med godt resultat. Ved å gjøre dette i stor skala, vil mange bli fanget opp og kunne nyttiggjøre seg en målrettet og riktig tilpasset soningsprogresjon. Tilbakeføring til annet land enn Norge De innsatte i norske fengsel som skal uttransporteres ved endt soningstid, vil være av mange ulike nasjonaliteter. Kriminalomsorgens kunnskap om hjemlige forhold og mulige kontakt med et mottagerapparat for disse innsatte er svært mangelfull. Vi anser det også helt urealistisk å tenke at det kan bygges opp nødvendig kompetanse og tilføres resurser som godtgjør at arbeid med bolig, jobb, behandling m.v. i respektive hjemland kan iverksettes. De innsatte som definitivt skal sendes ut av landet bør i utgangspunktet samlokaliseres. Her er arbeidsgruppen klar over, og vil poengtere at lang soning kan medføre at noen lærer det norske språket, og på annen måte tilpasser seg norske soningsforhold på en slik måte at det er naturlig å tilby opphold i ordinær avdeling hvor andre tiltak som for eksempel programvirksomhet er tilgjengelig. Ved en slik samlokalisering vil nødvendige resurser komme bedre til anvendelse. Innholdsmessig bør det tilrettelegges for engelskundervisning og yrkesfaglig utdanning. Videre bør det tilrettelegges for kontakt med aktuelle støtte og hjelpeinstanser. Dette kan være i form av kontakt med ulike trossamfunn og frivillige organisasjoner med internasjonal virksomhet. Erfaringer fra avd. A2 ved Oslo fengsel er at innsatte med felles skjebne avfinner seg med situasjonen langt bedre ved å være samlokalisert enn å være en del av sammensatte regimer der medinnsatte har helt andre muligheter og soningsinnhold. De merbelastninger utenlandske ofte opplever er knyttet til kontakt med sine pårørende. Manglende eller kostbar telefonkontakt og ingen besøk representerer ofte store savn. Enkle tiltak for å motvirke dette, og utligne forskjellene på de innsattes muligheter, vil kunne være særlig tilrettelagte tiltak for slik kommunikasjon. Bruk av skype over internett er eksempel på slik tilrettelegging. Slike enheter bør bemannes med tilpasset kompetanse. Nødvendig språk og kulturforståelse fremstår som absolutte kompetansebehov. Videre må det knyttes opp juridisk kompetanse og saksbehandlingsprosedyrer som er tilpasset de prosesser som gjennomføres ved soningsoverføring til hjemlandet eller ved effektuering av uttransportering ved løslatelse. Det mest avgjørende vil trolig være at det opprettes formelt samarbeid med UDI for å kunne arbeide effektivt med avklaring på utvisningsspørsmål. 9

Kartleggingsenhet Sikker identifisering og innsamling av nødvendig bakgrunnsdata om utenlandske innatte er resurskrevende både med tanke på tid, kompetanse og samarbeidsformer. Arbeidsgruppen anser det derfor som formålstjenlig at det opprettes en egen kartleggingsenhet, der avklaring av ovennevnte kan ha nødvendig prioritet. Med dette ene fokus vil en slik enhet fungere som mottaksavdeling, og gjennom dette tilrettelegge for en sikker og kvalitativt bedre straffegjennomføring i annen egnet enhet. Kompetanse/resursbank Norsk kriminalomsorg har i lang tid, og i stort omfang bistått med arbeid i andre land. Dette er land og regimer som også er representert med innsatte i norske fengsler. Den kunnskap om kultur og soningsforhold i disse landene som finnes blant norske kriminalomsorgmedarbeidere, bør utnyttes bedre. Som tidligere nevnt i rapporten, kan det synes som om integrering i norsk fengselskultur er problematisk for mange utlendinger. For å møte denne utfordringen på best mulig måte, mener arbeidsgruppen det må være et satsningsområde å få utnyttet den kompetansen som allerede finnes på best mulig måte. Vi har ikke konkrete forslag til tiltak, men mener det som et minimum bør etableres et register over tilgjengelig kompetanse på dette området. Fremtidig kompetanse Arbeidsgruppen mener det må satses særskilt på rekruttering av medarbeidere med annen språklig og kulturell bakgrunn. Dette vil gjelde spesielt for fengselsbetjenter og verksbetjenter. Med kunnskap om både norsk og annet lands språk og kultur, vil de innsatte kunne få en langt tryggere og kvalitativt bedre soning. Med et større innslag av slik kompetanse vil også arbeidssituasjonen for de øvrige bli mer håndterlig og tryggere. Uansett satsning på fremmedkulturelle medarbeidere, mener vi det også må bygges opp større kompetanse innenfor egen utdanning. Den toårige grunnutdanningen for fengselsbetjenter er i betydelig endring. Vi mener det i fremtiden også må tenkes påbygning/videreutdanning i kriminalomsorgsyrket. Slik påbygning kan gjøres ved å etablere et tredde år ved Kriminalomsorgens utdanningssenter. Et slikt år kan gi spesialopplæring innen et yrke som stadig blir mer krevende. Fremmedspråk og kultur vil kunne være et av flere områder for spesialopplæring. Informasjon til fremmedspråklige Det utarbeides stadig nye oversettelser av vesentlige dokument til flere språk. Arbeidsgruppen foreslår at det i tillegg utarbeides videoer eller lignende som er allmengyldige og sendes over lokalt TV-nett i de respektive anstalter. Slik formidling er erfaringsmessig en optimal måte å nå frem med informasjon på. 10

AVSLUTNING Denne rapporten er på langt nær uttømmende på verken problemstillinger eller løsningsforslag. Arbeidsgruppen anser imidlertid at de tema som er belyst i rapporten, er av vesentlig karakter og snarest bør underlegges vurderinger i forhold til tiltak på både kort og lang sikt. De førende dokumenter for kriminalomsorgen p.t. omhandler etter arbeidsgruppens syn i for liten grad både omtale og tiltak av utfordringer knyttet til utenlandske innsatte. 11