Page 1 of 5 Rt-1965-1159. INSTANS: Høyesterett - dom DATO: 1965-11-20 PUBLISERT: Rt-1965-1159. STIKKORD: Den skattepliktige inntekt. SAMMENDRAG: Inntekt av travsport drevet som hobby er skattepliktig. Høyesteretts flertall (3 dommere) fant at hjemmelen for beskatningen, var byskatteloven 36, første ledd mens mindretallet viste til 37, første ledd. SAKSGANG: L.nr. 131 PARTER: Johan L. Vister (advokat Einar Blaauw - til prøve) mot Oslo kommune (kommuneadvokaten v/ høyesterettsadvokat Arvid Blehr) FORFATTER: Rode, Ryssdal og justitiarius Terje Wold. Mindretall: Roll-Matthiesen og Nygaard. Dommer Roll-Matthiesen: Ved ligningen av byggmester Johan L. Vister i Oslo for 1954 ble medtatt som inntekt overskudd ved travsport kr. 3 995. Vister reiste ved stevning av 21. august 1961 sak mot Oslo kommune med krav om reduksjon av inntekten med nevnte beløp. Ved Oslo byretts dom av 2. november 1962 ble kommunen frifunnet, idet byretten fant at ligningen var hjemlet i byskattelovens 36, første punktum. Eidsivating lagmannsrett stadfestet den 8. juni 1964 byrettens dom, men lagmannsretten kom til at vinningen kunne skattlegges etter byskattelovens 37 første ledd. Lagmannsretten fant etter dette ikke grunn til å komme inn på spørsmålet om vinningen også kunne skattlegges etter byskattelovens 36. Johan L. Vister har påanket lagmannsrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i at saken ble brakt inn for Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Vister har nedlagt denne påstand: «1. Ligningen av Johan L. Vister for inntektsåret 1954 oppheves forsåvidt overskudd på travsport er antatt å være skattepliktig inntekt. Side 1160 Ved ny ligning for dette år blir den antatte inntekt å redusere med kr. 3 995,-. 2. Johan L. Vister tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Oslo kommune har nedlagt slik påstand: «Lagmannsrettens dom stadfestes. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for alle retter.» Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak til avhør av Johan L. Vister. Det fremgår av Visters forklaring og de øvrige foreliggende opplysninger at Vister har drevet sammenhengende med travsport siden 1940. Etter at han i 1947 hadde solgt sitt gårdsbruk i Spydeberg, har han som regel bare hatt en hest om gangen, men av og til to. Han har selv kjørt løp på Momarken, men aldri på Bjerkebanen. Der har han i årenes løp i alt hatt 5-6 hester, som har vært kjørt av trener. Hestene har til dels vært oppstallet på Bjerkebanen. I årene 1954-1961 hadde han overskudd på travsporten i tre år: I 1954 med kr. 3 995, i 1956 med kr. 3 470 og i 1957 med kr. 200. De øvrige år i denne periode var det underskudd med til sammen kr. 16 652. I årene 1962, 1963 og 1964 var det også underskudd, til sammen kr. 10 185, således at det samlede resultat for tiden 1954-1964 var underskudd på kr. 19 172. Nærværende sak gjelder som nevnt overskuddet i 1954. Spørsmålet om inntektsligning av overskuddet i 1956 oppsto ikke på grunn av særreglene som følge av overgang til skatt av årets inntekt.
Page 2 of 5 Om saksforholdet ellers og om partenes anførsler henviser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsretten, og jeg er enig med lagmannsretten i at hjemmelen for beskatningen er byskattelovens 37 første ledd. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse, men etter prosedyren for Høyesterett finner jeg grunn til å komme med noen tilføyelser. Etter den tidligere gjeldende skattelovgivning var tilfeldige inntekter ikke gjenstand for beskatning. Skattelovkomitéen av 1899 foreslo en radikal forandring heri, og etter det av komitéen utformede forslag til nye skattelover var det så vidt skjønnes ganske på det rene at en inntekt av den karakter det her er tale om gikk inn under lovforslaget. Finansdepartementet uttalte i Ot.prp. nr. 5/1909 at departementet fant i det store og hele å kunne slutte seg til komitéens oppfatning av hva som begrepsmessig skulle anses som inntekt, dog således at komitéens forslag om beskatning av gaver burde innskrenkes betydelig. Departementet fant imidlertid at de av komitéen foreslåtte lovforskrifter var unødig detaljerte og at mer summariske forskrifter måtte være å foretrekke. Departementet foretok derfor en omredigering uten at det under den videre behandling av loven kan ses å være fremkommet noe som pekte hen på at en inntekt som den foreliggende skulle falle utenfor beskatning. Resultatet ble byskattelovens 36 og 37. Den nå gjeldende 36 omfatter bl.a. «enhver fordel som er vunnet ved eiendom, kapital, arbeide eller Side 1161 virksomhet». Etter den måte Vister har drevet travsporten på og hvorom jeg henviser til det tidligere refererte, kan jeg ikke se at begrepet «virksomhet» i den forstand skattelovens 36 bruker dette begrep passer. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på spørsmålet, idet jeg som nevnt mener at forholdet går inn under 37 første ledd. Vister har fått gevinst ved de oppebårne premier, og jeg kan ikke se annet enn at «tilfellet i større eller mindre grad har vært medvirkende». Vel er det så at det er mange faktorer som er medvirkende for et gunstig resultat i travsporten, men at tilfellet også vanligvis spiller inn i kampen om premier synes meg klart. Bl. a. vil resultatet avhenge av hvilke andre hester som deltar og i hvilken form disse andre hester er på travs-dagen. Jeg kan ikke være enig med Vister i at det for anvendelsen av 37 første ledd må kreves at en tilfeldig hendelse umiddelbart slår ut i en fordel. Verken bestemmelsens ordlyd eller dens forhistorie gir tilstrekkelig grunnlag for en slik fortolkning. Og jeg kan heller ikke være enig i at oppregningen i 37 første ledd medfører at den inntekt det her er tale om faller utenfor, jfr. tilføyelsen «etc», som viser at meningen nettopp har vært ikke å gi noen uttømmende oppregning. Etter det anførte kommer jeg til at lagmannsrettens dom må bli å stadfeste. Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger. Hensett til at saken gjelder et tvilsomt lovfortolkningsspørsmål, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Lagmannsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke. Dommer Rode: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men på et annet grunnlag. I likhet med byretten mener jeg at det følger av byskattelovens 36 første ledd at Vister er skattepliktig for den nettoinntekt han har hatt i inntektsåret 1954 ved å la sin travhest delta i pengepremierte løp. Jeg finner derfor ikke grunn til å komme inn på om den nevnte inntekt kan anses som en «gevinst, hvorved tilfellet i større eller mindre grad har vært medvirkende» av en slik art, at den går inn under byskattelovens 37 første ledd. Jeg kan i det vesentlige slutte meg til byrettens begrunnelse, men tar reservasjon for så vidt angår uttalelsen om at «retten (har) funnet å burde ta utgangspunkt i de beveggrunner som må antas å ligge bak hans hobby». Etter min mening kan ikke Visters subjektive motivering være
Page 3 of 5 bestemmende for skatteplikten, verken i den ene eller annen retning. Det avgjørende må være om grunnlaget for inntektservervet objektivt sett er av Side 1162 den art, at den derved vunne fordel går inn under skattelovens inntektsbegrep. Som nevnt av førstvoterende har Vister gjennom en årrekke holdt en eller to travhester for å starte dem i løp hvor premiene bestod i ikke ubetydelige pengebeløp, og med det mål i størst mulig utstrekning å oppnå at hesten blir premieplassert. Jeg mener at dette språklig må betegnes som virksomhet og de innkjørte premiebeløp som fordel vunnet ved denne virksomhet. For så vidt den representerer fortjeneste, går denne fordel etter min mening inn under det som i henhold til byskattelovens 36 første ledd skal henregnes til inntekt, idet det innkjørte premiebeløp er en økonomisk fordel som med større eller mindre grad av påregnelighet er direkte innvunnet ved den virksomhet som Vister har drevet kontinuerlig og i lengre tid. Partene er enige om at Vister har drevet denne virksomhet som «hobby» - dvs. at motivet ikke har vært å oppnå økonomisk vinning - og at deltakelse i travsport også er lite egnet som måte til å oppnå sådan. Men dette kan etter min mening ikke være avgjørende for at den økonomiske vinning som virksomheten har gitt, ikke skal være gjenstand for beskatning. Jeg kan ikke se at skattelovens tekst eller forarbeider gir støtte for noen annen oppfatning, og heller ikke se noen grunn til at fordel vunnet ved en virksomhet av den art det her er tale om, skal veie mindre som skattefundament enn en fordel vunnet ved arbeid eller virksomhet som har et klart økonomisk formål. Det er etter min mening ikke grunnlag for å konstatere at det foreligger en slik doms- eller administrativ praksis når det gjelder ligningen av gevinst ved travsport, at lovens regler for så vidt må vike. Når det gjelder omkostningsavgjørelsen, er jeg enig med førstvoterende. Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Roll- Matthiesen. Dommer Ryssdal: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Rode. Justitiarius Terje Wold: Som dommer Ryssdal. Av byrettens dom (hjelpedommer Jacob Wulfsberg): Prosessfullmektigene har lagt frem et betydelig materiale til nærmere belysning av sine standpunkter, fra lovforarbeider, teorier og praksis. Om tidligere lov vises til byskatteloven av 15/4 1882 33, om forarbeidene til skattelovene av 18/8 1911 vises til nevnte utkast fra skattelovkomitéen av 1899 103-107 og 379, Ot.prp. nr. 5 (1909) 96-99 og 288 og Indst. O. VI (1909) 162 sp. 1. Om ligningsmyndighetenes syn er vist til brev av 17/12 1948 fra skatteinspektøren i Akershus, omhandlet foran under ligningsrådets klagebehandling, til Oslo ligningskontors kontorsirkulære nr. 7/1949, datert 28/11 1949 om skattlegging av inntekt som hobby, omhandlet i revisor Nærups nevnte brev av 18/10 1955, til Riksskattestyrets Side 1163 rundskriv nr. 281, datert 4. 6. 1955, avsnitt II om behandling av travhester ved jordbruksligningen, omhandlet i nedenstående brev, og til Riksskattestyrets brev av 17. 1. 1956 til Oslo og Omlands Hesteeierforening omhandlet i revisor Nærups brev av 23. 1. 1956 og i overligningsnemndas avgjørelse. Videre bl.a. til skattedirektørens brev av 29. 9. 1958 (Lign.utv. 1958 472) om fradrag i inntekten for underskudd ved travsport, og til Lign.utv. IX 771 om inntekt ved salg av hundehvalper, jfr. ligningsrådets innstilling ovenfor. Av litteratur er særlig vist til Rygh: Formue og Indtægt, utg. 1923, 299 om byskatl. 37, første ledd, Fagernæs: Skattehåndbok, utg. 1956 329 under Travsport, Kvisli: Skatterett, utg. 1957, 14-17 og 35-40 om inntektsbegrepet etter skattelovene og forholdet mellom byskatl. 36 og 37, Thomle's kommentar under note 7 til byskatl. 36 (lsktl. 42), samt Lund: Våre skatteregler, utg. 1953, 152 om beskatning av hobby. I den siste er tatt inn et referat av HRD i Rt-1952-150 hvor salg av frimerkesamling ble ansett som næringsvirksomhet og skattlagt etter bysktl. 36, første ledd. Videre til en artikkel av h.r.advokat Ø. Thommessen om skattelovens begrep «næring» i Rt-1934-97.
Page 4 of 5 IV. Definisjonen i 36 faller i det alt vesentlige sammen med den som var gitt i byskatteloven av 1882 ( 33), og i nevnte utkast fra skattelovkomitéen ( 333) og i Ot.prp.nr.5 (1909), 26. Skattelovkomitéens 32 hadde samlet i forskjellige hovedpunkter en rekke eksempler på hva som således skulle anses som inntekt, til sist under «m) Gevinst hvorved tilfældet i overveidne grad har vært medvirkende så som gevinst ved lotteri ved oppdagelse av ertser og mineraler, ved landslodd, ved fund, etc.». Ot.prp.nr. 5 (1909) sløyfet storparten av de detaljerte bestemmelser i komité-utkastet og tok bestemmelsene under bokstav (k., l., og) m. inn i proposisjonens 27. En rekke av de uttalelser som det er referert til ovenfor under III tyder på at «virksomhet» i 36, første ledd, kun omfatter næringsvirksomhet og at tilfeldige inntekter av hobby er skattefri - så fremt de ikke går inn under 37, første punktum. Denne forståelse av 36 synes bl.a. å ha sin bakgrunn i at man har funnet det nærliggende å se reglene for inntektsansettelsen i sammenheng med reglene for fradrag av underskudd, jfr. bysktl. 38 d. «Tap på utestående fordringer i forretningsvirksomhet så vel som annet tap i næring eller forretningsforetagender» og 39, første punktum, «Underskudd som fremkommer i en næring eller virksomhet, når utbyttet beregnes etter reglene i forrige og de etterfølgende paragrafer, - - -.» Grensen mellom travsport som næring og som hobby har ligningsmyndighetene i Oslo vesentlig trukket opp på grunnlag av om hesteeieren over en noe lengere periode gjennomgående får overskudd eller underskudd. I siste fall kan det ikke sies å foreligge noen næring, og underskudd godkjennes ikke til fradrag etter bysktl. 38 d. Det er således opplyst at Axel Jensen som i 1930- årene hadde en betydelig stall, i noen år fikk godtatt underskudd på travsport til fradrag i sin øvrige inntekt, angivelig bl.a. ut fra et reklamesynspunkt, men da ligningsvesenet summerte opp for noen år og fant et samlet betydelig Side 1164 underskudd, ble ytterligere fradrag nektet under henvisning til at en slik virksomhet ikke kunne sies å være næring. Det vises for så vidt også til Riksskattestyrets nevnte brev av 17. 1. 1956: «En er dog enig i at ved vurderingen av om travsport skal kunne regnes som næring, bør det foreligge oversikt over så vel utgifter som inntekter for minst 2-3 år.» Videre til uttalelse i Lign.utv. 1958 472. - - - Det er da forståelig at hesteeiere som driver travsport som hobby har funnet det rimelig at de ikke skal skattelegges for inntekt i de spredte år da travsporten gir overskudd for dem, jfr. fra Riksskattestyrets brev av 17. 1. 1956: «Etter de opplysninger en fikk fra Det Norske Travselskap, ville det i alminnelighet nå ikke kunne regnes med reell gevinst med mindre premiebeløp pr. hest oversteg kr. 6000,- pr.år. I så fall ville bare en mindre del (ca. 15 %) av de hester som startet i 1953 kunne regnes å gi reelt overskudd det året.» Etter de, riktignok få, opplysninger som foreligger om ligningsvesenets praksis i Oslo har retten også inntrykk av at det ikke er lagt særlig vekt på å få klarlagt om hesteeierne har hatt slike inntekter - muligens ut fra visse hensiktsmessighetsbetraktninger om at arbeidet ved en generell kontroll ikke vil stå i rimelig forhold til de skattepliktige inntekter som vil bli oppdaget. Ved vurdering av om Visters overskudd av travsporten i 1954 skal anses som skattepliktig inntekt, har retten funnet å burde ta utgangspunkt i de beveggrunner som må antas å ligge bak hans hobby. Det er gleden av å ha hest, se den under trening og i løp, utsiktene til å vinne en pokal og senere dvele ved de hyggelige minner som den gir. Men også håpet om å vinne pengepremier virker stimulerende for hesteeierens interesse, og er vel for de fleste - også for Vister - det som setter spissen på det hele. Ellers hadde det jo vært unødvendig å sette opp pengepremier. Men dette at motivene er blandet og har en annen karakter enn ved virksomhet med et nøye beregnet økonomisk utbytte, sees ikke å utelukke anvendelsen av bysktl. 36. Dens definisjon av hva som skal henregnes til inntekt er - som det fremgår av den siterte ordlyd - særdeles omfattende. Vister har brukt penger og arbeid på sin travsportinteresse, og av denne sin innsats har han fått avkastning i form av pengepremier. Utsiktene til at det skal gå bra for en hest i det enkelte løp vil alltid være noe usikre, men når en hest anmeldes til et løp er dog ønsket at den blir plassert best mulig og kjører inn en av
Page 5 of 5 de oppsatte premier. - - - Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer Erling Slyngstad og sorenskriver Hj. Neiden): - - - Lagmannsretten finner det klart at det under forberedelsen av skattelovene fra 1911 var meningen at inntekter som den foreliggende skulle skattlegges - noe partene også er enige om. Videre finner lagmannsretten det noenlunde klart at byskattelovens 37 første ledd, både når den sees isolert og når den sees i sammenheng med de andre skattebestemmelsene, har fått en slik ordlyd at inntekt som den foreliggende kan skattlegges. Spørsmålet blir da om det - siden skattelovene ble gitt - har festnet seg en slik praksis at lovens ordlyd og mening må settes til side Side 1165 på dette punkt. Dette er etter lagmannsrettens mening ikke tilfelle. Likningsvesenets praksis på området sett i landsmålestokk kan nok ha vært noe vaklende og tilfeldig. Men likning av vinning som denne synes å ha vært foretatt i adskillig utstrekning - således i Oslo og Akershus. Det kan heller ikke sees å foreligge rettspraksis som fritar vinning som denne for skatt etter 37. - - -