Mitt Afrika IV Forfatteren og journalisten Robert Ruark sa: En gang Afrika, alltid Afrika. Da Ernest Hemmingway ble spurt om hva hans neste prosjekt var, svarte han at det var å tjene nok penger til å dra tilbake til Afrika igjen. Jakt - og våpenskribenten Craig Buddington hadde planlagt å gjøre en Afrika safari i sitt liv, - nå har han vært der 74 ganger! Det er noe rart med denne Afrika- basillen, har du først fått den i blodet, ja da er det ikke så enkelt å bli kvitt den. Ikke misforstå meg, - jeg har intet umiddelbart ønske om å bli kurert med det første! Nå var det gått to år siden siste tur (2008) og en uro hadde begynte å bre seg i kroppen. Heldigvis så ringte min gode venn Harald Mikkelsen meg tidlig på vinteren 2010 og minte meg på at vi hadde snakket om en Afrika-safari på et møte for en tid tilbake. Er det ikke på tide å gjøre alvor av turen snart, spurte han. Han hadde et par kompiser som var interessert i å være med det. Flott, svarte jeg, da blir vi fem stykker, Åge Walter blir også med, men det blir ikke før i august på grunn av NM 2010. Da var vi i gang. Så var det bare å få gjort de nødvendige avtaler, bestemme seg for hva man ville jakte på, hvilke område man skulle dra til, bestille flybilletter etc. Som selvutnevnt reiseleder fikk jeg frie hender, så det tok ikke lang tid før alt var klart. Jeg valgte også denne gangen Safari Management og Tom Jensen som Outfitter. Den 14 aug møttes vi i avgangshallen på Gardemoen, Harald, Geir (Svendsen) og jeg fra Alta, Gunnar (Lindback, venn av Harald) fra Stockholm og Åge Walter (Hansen) fra Sarpsborg. Turen gikk via Frankfurt til Johannesburg, Sør- Afrika, en flytur på ca 13 timer. Etter ca. 4 timer i bil nordover i Limpopo- provinsen var vi fremme i campen Valamanzi (som betyr leiren ved vannet), - et fantastisk idyllisk sted og med en meget høy standard og komfort. Her kunne du sitte med en G&T eller en kald øl i kveldssola ute på terrassen og se på de ville dyrene som kom ned til vannet for å drikke. (Bilde av Valamanzi.) Da det fremdeles var tidlig på ettermiddagen ble det bestemt at vi skulle få skutt inn våpna og tatt en liten rekognosering i terrenget før det ble mørkt, - på disse breddegrader kommer den afrikanske natta fort og ca kl. 1830 er det svart som i ei bukseræv. Etter middagen fikk vi
tildelt våre guider eller PH er ( PH= Profesional Hunter) og det ble også diskutert og bestemt hvilke dyr den enkelte skulle jakte på. En av PH ene er forresten ei dame, Caroline, første kvinnelige profesjonelle jeger jeg har møtt. Hun er ei flott jente, dyktig jeger og skikkelig trivelig og et hyggelig innslag i et for øvrig maskulint miljø. Da de andre i jaktlaget var førstegangsjegere i Afrika skulle de jakte på plains game, dvs. antiloper, zebraer, vortesvin etc. Jeg hadde gjort avtale med guidene flere måneder i forveien om at jeg ønsket å konsentrere min jakt om det største levende vilt på landjorda, nemlig elefanten. Elefantjakt, som går under kategorien farlig vilt (dangerous game), krever en del planlegging og det er en noe mer komplisert prosedyre mht licenser, fellingstillatelser osv. Derfor må en slik jakt være klarert på forhånd. Jaktstart (bilde av giraff) Etter en rask frokost mandags morgen var vi klar til å dra ut like før sola rant. Mens vi forventningsfulle og spente står og ser utover landskapet før avmarsj, får Åge Walter gjennom kikkerten øye på en flokk elefanter på en åsrygg noen kilometer borte. Dyrene går rolig og beiter i morrassola og synes å ha all verdens tid. Guiden min, Reinhard, bestemmer seg fort for at vi skal forsøke å komme oss innpå dyra for å se om flokken innholder en okse (bull elefant) da det er det jeg har fått fellingstillatelse på. Jeg lader opp min cal. 458 Lott med 500 grains helmantel (solids) da dette er det eneste som er tillatt på denne type vilt. Jakta er i gang! Det tok sin tid å komme opp i det området hvor vi hadde observerte elefantene. Terrenget var meget kupert, bratt og vanskelig å ta seg frem i. Vinden var vanskelig og roterte hele tiden, noe som gjorde det ekstra tidkrevende å komme inn på dyra og jakter du på elefant må du nært, helst 10-15 meter, - 30 meter er et langt hold! Det er primært hjerneskudd du går for og da må du nært da hjernen er relativt liten og kula har ca 50-60 cm bein den må passere før den rekker fram. Elefanten har ikke verdens beste syn, men dens luktesans og hørsel er fenomenal! Tiltross for sin enorme størrelse er elefanten utrolig smidig og rask. Skrittlengden er stor og en distanse på 10 m er gjort i løpet av et par skritt, skuddet ditt må derfor sitte perfekt og være av tilstrekkelig kaliber ellers har du dårlige odds.
Vi fikk konstatert at det var en okse i flokken, ikke spesielt stor riktig nok, ca 30 år gammel(elefanten kan bli 60-70 år ). Etter nøye vurdering fant vi ut at selv om vi skulle være så heldig å få felt dyret, ville det være umulig å få fraktet ut elefanten ut av området på grunn terrengets beskaffenhet. Vi valgte derfor å vente med den videre jakt inntil dyra fikk forflyttet seg til et gunstigere område. Vi trakk oss derfor forsiktig tilbake, men du verden det var spennende så lenge det varte. Kudu-, vortesvin- og zebrafall På vei tilbake fikk vi øye på 5 Kudu okser, en av de så ut til å være et fint trofe. Gunnar, som hadde valgt å følge meg første dagen, fikk nå en mulighet å prøve seg. En omgående bevegelse for å komme inn fra riktig vindretning var nødvendig. Etter en lang og forsiktig innpåmarsj, gjør trackeren Pony tegn til at nå har vi dyrene like foran oss. I det tette buskaset hadde vi faktisk kommet oss på 30 40 m hold. Gunnar var raskt klar med støtte på skytestaven og med sin 30-06 lar han skuddet gå. Det blir imidlertid litt langt bak og det blir nødvendig med et oppfølgingsskudd. Stolt kan Gunnar smile til fotografen ved siden av sin flotte Kudu. (Bilde av Gunnar og hans kudu.) Da elefantene fortsatt befant seg i det utilgjengelige terrenget, bestemte vi oss for å bruke ettermiddagen til zebrajakt. Sent på ettermiddagen får vi øye på en liten flokk zebraer på ca. 350 m hold. Forsiktig snek vi oss nærmere i kveldsola og klarte tilslutt å komme inn på 160 m. Hingsten som jeg hadde sett meg ut stod imidlertid inne i et tett skogholt, men ved å flytte litt på meg fikk jeg et klart bilde av bogen og lar skuddet gå. Jeg hører 400 grains kula i cal. 458 slår inn i dyret som forsvinner, men hingsten faller om etter 50 m og jeg kan konstatere at skuddet satt perfekt midt i bogen. Det blir mørkt før vi er tilbake i leiren og status etter først dag kan gjøres opp. Geir har fått en flott Kudu og det samme har Gunnar. Harald og Åge Walter har skutt hver sitt vortesvin (warthog). Grisen som Åge Walter hadde felt var imponerende og den viser seg å kvalifisere for en notering i SCI s rekordbok!
(Bilde av Åge W med vortesvinet.) En vellykket dag med storfornøyde jegere. Dagen avsluttes med en herlig middag tilberedt av vår eminente chef Louise. Etter et par nightcaps og utveksling av erfaringer etter dagens jakt ved leirbålet under en stjerneklar Afrika-himmel, var det på tide å komme seg til sengs for å være klar til en ny jaktdag. Elefantjakt Nest morgen var det store spørsmål om elefantene hadde beveget seg inn i et for oss gunstigere område. Første oppgave var nå å få lokalisert flokken. Sporeren vår, Pony, mente vi skulle prøve å leite syd for det stedet vi hadde sett de dagen før. Igjen viste det seg at Pony skulle få rett, han har en egenskap til å kunne tenke som dyrene og gang på gang har jeg erfart at hans evne til å forutse dyrenes reaksjonsmønster er ganske fenomenal. Flokken var imidlertid på marsj og vi hadde ikke sjansen til å holde samme tempo som elefantene. Nok en gang var det Pony s intuisjon som kom oss til hjelp. Dyrene måtte avskjæres dersom vi skulle ha en mulighet til å komme på hold og med Pony s lokalkunnskap og forutseenhet, klarte vi å komme i en gunstig posisjon. Dyrene hadde stoppet opp for å beite og vi kunne tydelig høre trær og greiner som ble brukket ned. En elefant spiser ca. 350 kilo for dagen og Pony hadde for lengst også luktet dyrene og krypende og dels ålende prøvde vi å finne ut hvor i flokken oksen vi hadde bestemt oss for å forsøke og felle befant seg. Så tidlig på morgenen var vinden rimelig stabil, nå gjaldt det å bevege seg så stille som mulig for ikke å risikere og støkke flokken. Heldigvis for oss så fikk vi lokalisert oksen i venstre utkant av flokken. Avstand var fremdeles for stor, så vi måtte nærmere. I skjul av noen busker og trær klarte vi sakte, sakte å komme inn på ca 15m hold. Dyrene beitet fremdeles rolig, så de var tydelig ikke oppmerksom på oss. Oksen står med venstre side mot meg slik at her ligger det an til et sideveis hjerneskudd. Jeg må innrømme at adrenalinnivået var rimelig høyt, men jeg ble helt rolig da jeg slo av sikringen og fant siktepunktet en håndsbredd foran venstre øre-åpning og lot kula (Barns X Solid i 500 grs ) fly mot målet. I samme øyeblikk som skuddet gikk tok jeg ladegrep for om nødvendig å være klar med et oppfølgingsskudd. Denne prosedyren hadde jeg repetert hundrevis av ganger på skytebanen så vel som mentalt og bevegelsen var blitt en ren refleks.
Å oppleve reaksjonen av et perfekt hjerneskudd mot en voksen elefant er en ganske heftig og spektakulær erfaring man aldri glemmer. Det første som skjer er at bakbeina svikter, deretter forbeina og overkroppen. Drønnet av flere tonn som går i bakken merker du godt i og med at du står så nært fallet. Jeg gav dyret umiddelbart et hjerteskudd fra kloss hold som en ren sikkerhetsforanstaltning. Heldigvis for oss så stakk resten av flokken av i riktig retning ifra oss da det smalt. Det er nemlig umulig å forutsi hvordan en elefant-flokk vil reagere i den panikken og det kaoset som oppstår når det smeller og det kan fort oppstå en farlig situasjon. I fjor ble tre jegere drept og flere stygt kvestet under elefantjakt. Så man skal vite hva men gir seg i kast med! (Bilde av KK og elefanten. ) Så lå den der, min første elefant, det største en jeger kan oppleve! At dette var stort er det ingen tvil om, nå først merket man reaksjon på spenningen som ble utløst. Et berg av kjøtt og muskler, godt over 4,5 tonn, man blir liten ved siden av en slik kjempe og man føler en viss ydmykhet, men samtidig en stolthet for å ha lyktes i å ha gjennomført et perfekt skudd, - a clean kill! Oksen ante ikke hva som skjedde, den var død får den traff bakken! Etter et elefant- fall er det en viss tradisjon som skal følges. Skytteren blir malt i ansiktet med elefantblod og PH en skjærer av elefanthalen som presenteres skytteren som et hederstegn som er en høvding verdig. (Bilde av KK med halen og champagnen ) Så blir the skinners (slakterne) tilkalt og de ankommer etter en times tid med to digre 4x4 traktorer m/lasteapparat, henger og slakteutstyr for å ivareta kjøttberget og trofeet. De har også med seg champagne og mat, for her skal det feires, - det er nemlig ikke dagligdags at det felles en elefant! Jungeltelegrafen har tydeligvis fungert godt, for etter hvert dukker det folk opp fra alle kanter, alle vil delta i begivenheten (samt få en del av kjøttet med seg hjem). Resten av jaktlaget vårt har også fått beskjed og ankommer elefant-fallet fra forskjellige kanter.
Det blir skåling og gratulasjoner og fotografering fra alle bauer og kanter. Vi har denne gangen vært så heldig å få med oss en profesjonell filmfotograf som skal følge oss hele uken, slik at alle våre jaktsituasjoner blir presentert oss i form av en DVD senere på vinteren. Å flå og slakte en elefant er ingen enkel sak, husk vi snakker om flere tonn som skal håndteres. Skinnet er en tomme tykt og innvollene ville liksom aldri ta slutt. Tenk deg ei steik på flere hundre kilo! Da jeg fikk skåret ut hjerte var det med nød og neppe at jeg klarte å løfte det! Hele prosessen gikk likevel utrolig fort og da det hele var over lå der ingen ting igjen, alt skulle benyttes. Under middagen i campen fikk vi selvsagt servert grillet elefant (ikke helstekt!) og det smakte aldeles fortreffelig. Ikke ulikt elgkjøtt i smak og farge. Det ble tidlig kveld på meg denne dagen, adrenalin- kicket hadde nok vært større enn jeg ville innrømme, - jeg må nok også medgi at jeg drømte om elefantjakt den natta! Zebraen som ble Wildebeest eller var det motsatt? Ny dag og nye sjanser. Fremdeles hadde vi fire dager til å jakte og vi hadde allerede lagt ned mange fine trofeer. Jeg bestemte meg å bli med Geir denne dagen, han ville prøve å felle en fin zebra. Jeg ville se etter en Waterbuck, en antilope som ikke er lett å finne. Den er på størrelse med en stor hjort og ligner faktisk på den bortsett fra horna da. Jeg har prøvde tre ganger tidligere å finne en Waterbuck uten å ha lyktes, så kanskje denne gangen. Men det var primært Geir s zebra det gjaldt å komme på hold i dag. Vi var flere ganger i nærheten av et par små flokker med zebraer, men de var blandet med både blesbucker, impalaer og wildebeest og da var det for mange øyne som fulgte med og vi hadde store problemer med å komme på ansvarlig skuddhold. Til slutt lyktes vi, det sto flere zebraer samt noen wildebeest inne i et lite skogholt, en av zebraene stod imidlertid slik til at det var mulig å få inn et pent bogskudd. Holdet er ca 120 m. Geir gjorde seg klar med skytestaven som støtte. Dyrene er tydelig urolige og starter å bevege seg idet øyeblikket Geir lar skuddet fra sin Blaser 300 Winmag gå. Hele flokken av dyr tar av og blir borte. Spørsmålet som melder seg er om skuddet traff for langt bak, jeg ser at Geir ikke er helt komfortabel med situasjonen. Jeg ser også at Pony, sporeren vår, rister på hodet, - her er det noe som ikke stemmer. Han har funnet vannblandet vominnhold på bakken, men det stemmer ikke med sporene, de tilhører nemlig en wildebeest og ikke en zebra. Forvirringen er total og ganske riktig, 150 m borte ligger en wildebeest okse. Kuleinnslaget viser dog tydelige spor på at kula har kulbutert. Dette var merkelig! Geir skjøt da vitterlig på en zebra, men her ligger det ugjendrivelig en flott wildebeest okse. Hva har skjedd?
Nok en gang kommer teknikken oss til hjelp. Vi ber filmfotografen om å spole hele seansen tilbake og kjøre den sakte fremover bilde for bilde. Da får vi se at en Wildebeest langt til høyre for den zebraen som Geir vitterlig skjøt mot viser tydelige treffreaksjon. Geir blir mer og mer stuss.- Så dårlig skyter jeg da ikke, sier han, og avtrekket var godt. Her må det være andre ting som har skjedd! Tilbake til skuddplassen, sammenligne situasjonen med bildene på videoen og sjekker greiner, kvister og trær mellom skytteren og der dyret angivelig sto. Ganske riktig, 30 m foran Geir finner vi ei fersk grein som er skutt tvers av! Den har tydeligvis fått kula til å skjene mot høyre og samtidig forårsake at den har begynt å kulbutere. Så lite skal det altså til før ei spiss, høyhastighetskule endrer retning, - en viktig lærdom å ta med seg! Dermed ble altså zebraen til en wildebeest. Senere på dagen får Geir sin ordentlige zebra med et perfekt lungeskudd! (Bilde av Geir og wildebeest ) (Bilde av Geir og zebra ) Det blir ingen waterbuck på meg den dagen, vi finner riktignok en stor bukk, men det høyre hornet er brukket på midten så den lar vi gå. Forhåpentligvis finner vi en ny senere, vi har ennå tre dager å jakte på. Resten av jaktlaget hadde også hatt en vellykket dag, - Harald hatt skutt en fantastisk Eland (verdens største antilope-art og som kan bli opp mot 1000 kg), Gunnar hadde nedlagt en Zebra og Åge Walter kom tilbake med en flott Bushbuck! (Bilde av Harald, Caroline og Eland ) Denne kvelden blir det mange gode historier og kommentarer rundt leirbålet, spesielt får Geir en rekke spørsmål om hvordan få en wildebeest når man angivelig skyter en zebra. Magic, magic, kommer det tørt fra Geir.
Fuglejakt Det blir flere begivenhetsrike dager før vi nærmer oss avreise. Åge Walter feller en imapala og en Waterbuck, Harald skyter en flott Oryx og en Zebra, mens Geir legger ned en Blesbuck og en utrolig flott Nyala, the pretty boy of Africa. Jeg lykkes også å få felt min Waterbuck samt en rekordstor Wildebeest okse. (Bilde av Harald og hans Oryx ) (Bilde av Geir og Nyala) (Bilde av KK og Waterbuck ) Siste dagen velger vi å la riflene bli igjen i campen og i stedet prøve oss på litt fuglejakt. I området er det en del villduer som vi støkkjakter på. Det blir en fin forrett til middagen med grillede duebryst, utmerket! Under middagen blir vi underholdt av staben (kokker, skinnere, trackere etc) med lokal dans og sang akkompagnert av jungeltrommer. Det blir en trollsk stemning under nattehimmelen og vi kunne ikke fått en finere ramme rundt avslutningen på en vellykket Afrika-safari. Det er bare en ting som er feil med det hele, - DU MÅ TILBAKE!!!! Vi planlegger allerede neste tur, vil du bli med for å oppleve et riktig jeger-eventyr uten at det trenger å koste deg skjorta, så meld deg på! I mellomtiden koser vi oss med bildene og minnene fra turen og venter spent på at trofeene skal ankomme samt å få se DVD en som filmfotografen har fått lagte. (Bilde av jaktlaget og trofeene.) Knut Saxe Kjeldsberg