POSITIV Utgitt av HivNorge nr. 3-2008 til felts mot stigma «JEG HADDE KONTAKT MED URENE GRUPPER OG LEGENE VILLE IKKE SITTE VED SIDEN AV MEG...» Foto: Olav André Manum
MEDISINER FOR I MORGEN Nye behandlingsmuligheter har endret livet til mange mennesker som lever med diagnosen hiv, men fremdeles er det viktig å forske frem flere medisiner. Det som startet som to små kvalitetsbevisste legemiddelselskaper for over 100 år siden er i dag et av de ledende selskapene i å utvikle medisiner for morgendagen. I løpet av de siste fire årene har vår forskning brakt frem åtte nye medisiner, noe som gjør oss til et av de mest produktive legemiddelselskapene i verden. De nye legemidlene gir behandling innen flere viktige sykdomsområder, som kreft, hiv/aids, revmatologi og psykiske lidelser. Over 50 andre substanser er under utvikling. Målet er å utvikle innovative medisiner som fyller udekkede medisinske behov, til nytte for enkeltpasienter og samfunnet. To extend and enhance human life. Bristol-Myers Squibb Norway Ltd PO Box 464 NO-1323 Høvik Phone: +47 67 55 53 50 Telefax: +47 67 55 53 52 Web: www.b-ms.no
SLØYFA 05: en sentral rolle for LO LO bør ha en sentral rolle i arbeidet mot diskriminering av hivpositive i arbeidslivet sier LO-sekretær Trine Lise Sundnes. Etter Fafo-undersøkelsen som kom på forsommeren, vet vi at det er en del mennesker som sliter. 06: ET LIV MED HIV Stigma og bekjempelsen av stigmaet knyttet til hiv og aids har vært en vesentlig del av psykologiprofessor Gro Therese Lies liv siden hennes første møte med hiv i 1983 i København. ANGRER PÅ ÅPENHETEN 16: Nils valgte å være åpen om sin hvistatus på jobben. Det angrer han på. Sjefen informerte bedriftshelsetjenesten og ville lage en beredskapsplan. Det kostet meg nesten jobben, sier han. 12: SPØRSMÅL MED SVAR Min mann har testet positiv for flere år siden og insisterte på at vi ikke skulle bruke kondom. Jeg er fortsatt negativ. Hvordan er dette mulig? Dette og flere spørsmål svarer lege Frank O. Pettersen ved Ullevål universitetssykehus på. 14: MOSAIKK Smånytt om mangt: Femidomet fyller femten år. Tenåringer i Canada har mindre sex. Kvinner har mindre mulighet til behandling. «Den røde sløyfa er det internasjonale symbol for hiv/ aids problematikken. Den symboliserer støtte til de som lever med hiv/aids og folkene rundt dem, et ønske om mer informasjon og opplæring til mennesker som ennå ikke er smittet, håpet om å finne effektive behandlingsmetoder, kurer eller vaksine mot hiv/ aids, og medfølelse for de som har mista venner eller familie pga aids. Alle kan gå med sløyfa. Den betyr ikke at du er homofil eller har sykdommen, slik mange tror. Er det noen som tilbyr deg en slik sløyfe, bør du ta den i mot i respekt for aidsrammede!» Cathrine (17) særoppgave om hiv og aids 21: FOKUS PÅ KRIMINALISERING Med mer enn 24.000 deltakere fra 194 land og med mer enn 3.000 journalister ble Aids 2008-konferansen i Mexico den nest største i konferansens historie. Det mest interessante var det massive fokuset på kriminalisering, diskriminering og stigmatisering av hivpositive. 26: skal jeg si fra på første date? PSYKOLOGEN SVARER Når skal jeg si det? På første date? Slik at han vet hva og hvem han har å forholde seg til? Og jeg får avvisningen overstått? Eller senere slik at han (og jeg) kan føye fordømmelse over at jeg ikke sa fra før, til avvisningen som kanskje ville kommet uansett? positiv NR 3 2008 POSITIV UTGIVER HivNorge Ansvarlig redaktør Evy-Aina Røe Redaksjon/layout: Arne Walderhaug Bidragsytere Olav André Manum Arne Walderhaug Frank O. Pettersen Ragnar Kværness Inger-Lise Hognerud FORMIGIVING: Concorde as Trykk Merkur Trykk A/S ISSN 0809-9391
GSK_annonse125x190mm:Layout 1 13.02.2008 15:13 Side 1 GlaxoSmithKline er et av verdens ledende forskningsbaserte legemiddelfirmaer. Målet med våre legemidler er å gi mennesker bedre helse, slik at flere klarer mer, føler seg bedre og lever lenger. GSK 02/2008 GlaxoSmithKline AS, Postboks 180 Vinderen, 0319 Oslo. Telefon: 22 70 20 00 www.gsk.no VI ER HER FOR DEG! HivNorge tilbyr informasjon og rådgivning om hiv/aids, fadderordning, veiledning om rettigheter og plikter, og andre tilbud for hivpositive og pårørende. Ta gjerne kontakt med oss.
PROFILEN TRINE LISE SUNDNES [38] LO-sekretær LO må med i kampen landskapet åpent for diskriminering. Hva er LOs rolle i kampen mot diskriminering av hivpositive arbeidstakere? LO bør ha en sentral rolle i denne kampen. Etter Fafo-undersøkelsen som kom på forsommeren, vet vi at det er en del mennesker som sliter. Denne rapporten var en øyeåpner når det gjelder virkeligheten for hivpositive på norske arbeidsplasser. Blant annet avslørte undersøkelsen at 50 prosent av arbeidstakerne mener arbeidsgiverne må legge forholdene til rette for de ikke smittede dersom det finnes en hivpositiv på arbeidsplassen. Videre synes en av tre personer det er greit at hivpositive passer barn, men ikke dersom barna er respondentens egne. For meg avslørte denne undersøkelsen at vi fremdeles sitter fast i aids-hysteriet fra 80-tallet. At denne kunnskapsmangelen fører til diskriminering på arbeidsplassen og at arbeidstakere ikke våger å være åpne om sin status på jobben er noe vi i LO ikke kan akseptere. Vi ønsker å bidra til at myndighetene prioriterer en ny informasjonskampanje og vi er i ferd med å sette problemet på dagsordenen i egen organisasjon. Våre tillitsvalgte og våre verneombud vil være helt sentrale i arbeidet mot diskriminering av hivpositive og vi må sørge for å skolere dem slik at de har den kunnskapen som skal til for å få slutt på diskrimineringen. Hva hvis også den tillitsvalgte har fordommer mot hivpositive? Det er ingen grunn til å tro at våre 850.000 medlemmer er bedre eller verre enn befolkningen for øvrig. Dette gjelder også våre tillitsvalgte. Derfor må det holdningskapende informasjon til. Men det er også viktig for den enkelte arbeidstaker å huske at dersom han eller hun ikke får hjelp hos sin tillitsvalgte, skal de kunne gå direkte til forbundene og få hjelp der. LO har en struktur som burde være i stand til å fange opp disse problemene nettopp fordi vi er til stede på de fleste arbeidsplasser. Det vi drøfter nå er hvordan vi skal forholde oss til kunnskapsbehovet. Skal vi ta hivutdanning inn i den generelle tillitsvalgtutdanningen eller skal vi bruke fagbladene våre? Uansett er det viktig at LO sier fra, for dersom våre holdninger, politikk og synspunkter ikke blir uttalt ligger Hvordan stiller LO seg til et samarbeid med HivNorge i denne sammenhengen? Vi må ta til med skolering og det vil være helt naturlig for oss å gjøre dette i samarbeid med HivNorge. Vi håper blant annet at HivNorge vil stille sine hivinformanter til rådighet. Vi ønsker også å få vite det dersom noen av Hiv- Norges medlemmer opplever diskriminering på arbeidsplassen, slik at vi kan gå inn og hjelpe. På den annen side er vi ikke medlem i HivNorge selv om enkelte forbund er det. LO sentralt kommer ikke til å bli det heller. På grunn av vårt høye medlemstall betyr det at dersom LO skulle være demokratisk representert i Hiv- Norge, ville vi måtte ta over hele organisasjonen. Det er bedre at HivNorge er en likeverdig samarbeidspartner. Samtidig er det viktig at vi samarbeider med andre relevante organisasjoner om dette, som Næringslivets Hovedorganisasjon på arbeidsgiversiden. De har også et ansvar her. Vi bør sette oss ned med HivNorge og med utgangspunkt i Fafos rapport drøfte strategier for at hivpositive skal få skikkelige vilkår i arbeidslivet. Det er nemlig grunn til å tro at det finnes mørketall og at diskrimineringen av hivpositive i arbeidslivet rammer flere enn vi er klar over. Er det yrker eller jobber hivpositive ikke bør ha, for eksempel i Helsesektoren? Vi organiserer over hele linjen i norsk arbeidsliv og selv om vi langt fra er størst innen for eksempel sykepleien, har vi medlemmer også der. Jeg ser ikke noe prinsipielt i veien for at en hivpositiv skal kunne være sykepleier for eksempel, eller ambulansesjåfør. Han eller hun må kunne være åpen om sin status og arbeidsgiver må legge forholdene til rette for den som er hivpositiv på lik linje med alle andre kronikere. Tekst og foto: Olav André Manum positiv NR 3 2008 5
6
Tekst og Foto: olav andré manum TIL FELTS MOT STIGMA Stigma og bekjempelsen av stigmaet knyttet til hiv og aids har vært en vesentlig del av psykologiprofessor Gro Therese Lies liv siden hennes første møte med hiv i 1983 i København. ET LIV MED HIV Siden den gang har hun arbeidet utrettelig for å forebygge hiv i Tanzania så vel som i Norge og store deler av resten av verden. Kampen mot stigmatisering og myndiggjøring av utsatte grupper har vært en vesentlig del av metodikken. Kampen mot hiv kan ikke vinnes uten at vi også vinner kampen mot stigma, sier psykologisprofessoren ved Universitetet i Bergen. Stigma hindrer oss nemlig i å identifisere oss med den/de andre og hindrer oss dermed i å ta forholdsregler. Det begynte i 1983 i København. Jeg jobbet med oppsøkende virksomhet blant mer eller mindre bortkomne norske ungdommer i København, minnes hun. En dag kom en av disse ungdommene inn på kontoret og kastet seg bokstavelig talt om halsen på meg. Han brøt ut i krampegråt. På rømmen med hiv Denne gutten hadde hiv. Han hadde rømt fra isolat på infeksjonsavdelingen på Ullevål sykehus. Det var et smitteregime han ikke orket. Han ble behandlet i glassbur, pleierne kom inn til ham i noe som minnet GRO THERESE LIE Psykologiprofessor ved Universitetet i Bergen «Jeg hadde kontakt med de urene gruppene, jeg hadde jobbet med hivpositive og aidssyke, og jeg ble dermed betraktet som uren selv...» om romdrakter, maten ble skjøvet inn under døren og ingen ville ha noen som helst nærkontakt med ham. Hudkontakt med gutten var nærmest forbundet med livsfare. Så han flyktet. Til København. Her ble skuffelsen stor. Hans gamle narkotikamiljø ville ikke lenger ha noe med ham å gjøre. De nektet å dele chillumene og sprøytene sine med ham. Han ble en utstøtt blant utstøtte. Det ble for mye for ham og han gråt i Gro Therese Lies armer. Dødsvarsel fra Oslo Dagen etter mottok Lie et telegram fra Ullevål sykehus. På den tiden var kunnskapen om hiv og aids liten, men frykten var stor. Ullevål sykehus advarte på det sterkeste mot kontakt med denne gutten. Han bar på en dødelig smitte og Lie leste telegrammet slik at enhver kontakt sannsynligvis ville resultere i at man selv ble smittet og kom til å dø. I en periode etter dette telegrammet forberedte jeg meg på å dø, forteller Lie. Det var forferdelig, men dødsangsten vek etter hvert for informasjonsbehovet. Jeg forsøkte å skaffe meg informasjon om hva positiv NR 3 2008 7
ET LIV MED HIV Å stå midt i livet, der hvor folk er, der hvor de ferdes, har vært en forutsetning for Gro Therese Lies kamp for å forebygge hiv og stigmaet som ofte følger med diagnosen. denne sykdommen var og kom over bilder av utmagrede, døende mennesker. Det var fæle bilder og jeg spurte meg selv om det var dette som var min skjebne. Dette var en periode som også vakte til live gamle traumer fra tenåringstiden da faren døde av kreft i svært ung alder. Hun lærte at dødelige sykdommer ikke diskriminerer, det kan ramme alle, uavhengig av levesett, livssituasjon og personlig moral. Dette gjaldt også hiv. Hun fant imidlertid ut om hvordan hiv smittet og ble raskt klar over at hiv var langt mindre smittefarlig enn for eksempel hepatitt, en sykdom hun hadde jobbet med i en årrekke. Da hun kom tilbake til Bergen etter sine tilmålte to år i København begynte hun å jobbe med forebygging av hiv i Bergen kommune. Kontakt med de urene Der tok hun blant annet kontakt med homofile miljøer. Det var ikke noe nytt for henne, men for flere av kollegene i Bergen kommune var det et sjokk. Mange av legene nektet å sette seg ved siden av henne i kantina. Jeg hadde kontakt med urene grupper, jeg hadde jobbet med hivpositive og aidssyke, og jeg ble dermed selv betraktet som uren. Slik ble jeg selv utsatt for stigmatisering på denne arbeidsplassen, sier hun i dag Hun var likevel overbevist om at hun gjorde det riktige. For om vi lukket øynene og overlot homofile og andre til usynligheten ville det forebyggende arbeidet være forgjeves. Da faren min døde, og lenge etter den tid, for den saks skyld, var også kreft en sykdom forbundet med stigma, forteller hun. Og erfaringen med den falske dødsdommen fra Ullevål sykehus kombinert med minnene om det stigmaet kreft ga før i tiden, fortalte meg noe vesentlig ikke bare om risiko for ensomhet og utstøtelse, men også om nødvendigheten av kunnskap om vi skal kunne komme både sykdom og stigma til livs. Stigma Kanskje er disse personlige opplevelsene også noen av årsakene til at hun kan gi en så presis beskrivelse av hvordan stigma fungerer. Kanskje er det all hennes senere innsats i kampen mot hiv og aids verden over som har lært henne det: Som mennesker tenker vi lett at de som bærer stigmaet er de andre, de som ikke er som oss, de som har levd et utsvevende liv, de som har skyld i det selv. Men de vi omgås med, våre venner, de er per definisjon ikke de andre, altså kan de heller ikke være rammet av hiv. Alt vi trenger å gjøre er å støte de smittede vekk fra oss fordi vi innbiller oss at de er så annerledes. Altså trenger jeg ikke beskytte meg. Dét er den enkle grunnen til at stigma bidrar til å øke spredningen av hiv, slår Lie fast. Derfor er det slik at om vi skal lykkes med å forebygge hiv må vi også forebygge stigma. Den falske alarmen i København hadde lært Lie at en diagnose som hiv kan ramme hvem som helst, inklusive en selv og at det aldri har 8 positiv NR 3 2008
noen hensikt å snakke om eller fordele skyld. Opplevelsen med å miste faren i ung alder hadde dessuten vært med på å bevisstgjøre henne i forhold til betydningen av myndiggjøring, kunnskap og makt over eget liv og egne valg. Det var en erkjennelse hun tok med seg til Tanzania da hun og flere kolleger fra Universitetet i Bergen ble engasjert av helsemyndighetene i landet for å drive forebyggende arbeid der. Tanzania Tanzania ble en utfordring. På det meste har hun bodd tre år sammenhengene i dette landet, men hun har også pendlet mellom Tanzania og Norge i de siste 20 årene. På invitasjon fra Universitetet i Dar es Salaam og Helseministeriet i Tanzania dro en delegasjon fra Universitetet i Bergen til det østafrikanske landet på midten av 1990-tallet. I utgangspunktet fantes det ikke en gang midler til å starte et prosjekt, men bergenserne ønsket å sette i gang likevel. Finansieringen fikk komme etter hvert. Men hva hadde en norsk psykolog å bidra med i kampen mot aids i Tanzania? Landet hadde mer enn 120 ulike stammer med ofte svært ulike kulturer, tankesett og verdinormer. At de ulike stammene også snakket svært forskjellige språk gjorde ikke saken enklere. Den gangen snakket jeg ikke engang swahili, sier Gro Therese Lie og ler. Myndighetene i Tanzania bestemte at det norsk-tanzanianske hiv/ aids-prosjektet skulle konsentrere arbeidet sitt i Arusha- og Kilimanjaroregionene. Jeg bestemte meg for ikke å bo i et vestlig boligområde slik bistandsarbeidere ofte gjør, forklarer Lie, jeg ville bo midt blant lokalbefolkningen. Derfor brukte vi litt tid på å finne de rette stedene slik at det faktisk var mulig å få dette til, rent praktisk. Det sto helt klart for meg at jeg måtte lære folks hverdag og folks verdier å kjenne før jeg kunne gå i gang med å snakke med folk om seksualitet og hiv-forebygging. Ulik seksuell praksis, ulike løsninger Så snart det var ordnet begynte Lie å kartlegge verdisystemene. Hun begynte med kvinnene i landsbyen der hun bodde. Det var uomgjengelig nødvendig å snakke om sex. Spørsmålet om når kan dere si nei? kom på banen. Kunne disse kvinnene i det hele tatt si nei til sex? Men jo, kvinnene kunne fortelle at etter en fødsel og mens de fremdeles ammet barnet, altså i en periode på to år, hadde de både rett og plikt til å være seksuelt avholdende. Tradisjonell medisin og moral slo fast at mannens sæd og mors melk var uforenlige og å ha ubeskyttet sex ( og ingen annen sex var mulig ) var det samme som å forgifte både mor og barn. Og hvilken mor vil påta seg et slikt ansvar, spør Lie. Ingen forventet at menn skulle være avholdende av den grunn. Tidligere hadde dette vært ordnet ved at mannen tok seg flere koner. Så kunne han tilpasse seksuallivet og velge seksualpartner etter hvert som konene ble gravide. Med kristendommen ble dette systemet undergravd og mennene fikk ikke ta seg mer enn én kone. Da fikk han elskerinner som uoffisielt hadde samme status og rettigheter som en del av familien slik andre og tredjekonene hadde hatt i forgangen tid. Men også dette systemet ble undergravd, ikke minst på grunn av såkalt modernisering, dårligere materielle betingelser og fattigdom. Mennene hadde ikke lenger råd til å ha elskerinner og underholde elskerinnenes barn. Sex derimot anså de som en rettighet de ikke ville gi slipp på. Dermed ble det vanligere for menn å gå til prostituerte i de periodene konen skulle være avholdende, og konene ble straks mer sårbare for hiv. Masaiene, en annen folkegruppe i dette sammensatte og svært mangfoldige landet, praktiserte en helt annen seksualmoral. Her var det ikke uvanlig med mange seksualpartnere, men det foregikk under streng sosial kontroll, og seksuelle forbindelser til mennesker utenfor masaienes egen folkegruppe ble regnet som urene. Det betyr at så lenge folk holdt seg til gruppen, så var de beskyttet mot aids, men om smitten først kom inn, kunne den spre seg med eksplosiv kraft i dette samfunnet, forklarer Lie. Vi måtte dermed tenke risiko og forebygging ut fra helt andre forhold enn trofasthet og kondom, slik vi var vant til fra Norge, slår Lie fast. Det urene Men det viste seg snart at forebygging ikke var nok. Forestillingen om det urene var sterk også i Afrika. Moralbegrepene i Tanzania definerte også de andre, de som introduserte hiv og satte hele lokalsamfunnet i «Men tenk om det er faren din, tenk om det er broren din, søsteren din. Tenk om det er deg! sa vi til dem.» fare. Det viste seg snart at folk ønsket å få vite hvem de hivpositive var slik at de kunne fordrives fra fellesskapet. Mange mente dette var den beste beskyttelsen. Men tenk om det er faren din, tenk om det er broren din, søsteren din. Tenk om det er deg! sa vi til dem, forteller Lie. Hva gjør du da? Dersom vi ikke klarte å forebygge denne tendensen til stigmatisering og utdrivelse, ville vi heller ikke klare å forebygge hiv, forklarer Lie, for ingen ville tørre å insistere på beskyttelse, tørre å teste seg, eller tørre å betro seg til noen hvis de risikerte å bli støtt ut fra fellesskapet. Løsningen ble å oppfordre folk til å ta kontakt med helsestasjonene Lie og kollegene hadde vært med å bygge opp, og å sørge for barfotrådgivere i en rekke landsbyer slik at kunnskap og opplysning nådde ut til landsbybefolkningen. Barfotrådgiverne var mennesker som innbyggerne i landsbyen følte seg likeverdige med og trygge på. Hos dem kunne de få vite hvordan de skulle ta vare på helsen sin og beskytte seg selv eller andre mot smitte. Dette kunne de gjøre uten å risikere at hemmeligheten deres ble kjent. Det var avgjørende for at denne strategien skulle lykkes. Felleskapskulturer Afrikanske kulturer er svært fellesskapsorienterte. Fellesskapet, samfunnet har ofte forrang foran individet. Det blir tydelig for eksempel i ønsket om å fordrive dem som setter fellesskapet i fare. Samtidig er disse kulturene svært inkluderende og gode til å ta vare på enkeltmennesket ut i fra en tankegang om at dette tjener til fellesskapets beste. Lie og kollepositiv NR 3 2008 9
ET LIV MED HIV Aids angår alle. For ved å viske ut skillet mellom en selv og de andre, de urene visker man også bort mye av forutsetningene for stigmatisering. Dette har Gro Therese Lie gjort i Norge så vel som i Tanzania som på bildet nederst til høyre, hvor Lie er samlet med noen av sine barfotrådgivere. gene så raskt at den sterke felleskapsfølelsen også kunne mobiliseres som ressurs i bekjempelsen av hiv og stigma. Vi gjorde det raskt til et prinsipp å mobilisere lokale verdier som en ressurs i kampen for forebygging og mot stigma, sier Lie. Kollektive problemer krever kollektive løsninger og ved bruke den lokale fellesskapskulturen som ressurs har vi også klart å redusere stigma og sørget for at fellesskapet tar vare på dem som er rammet. De gjør livet bedre for alle parter og det gjør det mulig å komme videre i forhold til å forebygge. Et viktig middel i denne sammenhengen er prosjekter og organisasjoner som bygger opp enkeltmenneskers og kanskje spesielt kvinners evne til å ta makt og kontroll over eget liv. Det er også en viktig forutsetning for å forebygge hiv. Det hjelper ikke at en kvinne har kunnskap om kondombruk dersom mannen har rett til å nekte å bruke den og det til syvende og sist er han som bestemmer. Derfor er det avgjørende å støtte grasrotorganisasjoner som jobber med inkludering og forebygging og som støtter enkeltmennesker i kampen mot stigma og hiv. Det gir resultater! sier Gro Therese Lie. Hun er betenkt over den tendensen til usynliggjøring av hivpositive som vi har sett i Norge de siste årene. Det nytter ikke å si at det er homofile, promiskuøse afrikanere og sprøytenarkomane som rammes. Det er det samme som å stigmatisere store grupper og det fungerer i hvert fall ikke forebyggende. Vi, inklusive norske politikere og helsemyndigheter, må forstå at sykdommen rammer begge kjønn og mennesker fra alle sosiale lag. Denne usynliggjøringen av hivpositive rammer ikke minst norske kvinner og gjør livet som hivpositiv kvinne langt vanskeligere enn det burde være. Hemmelighetskremmeriet, løgnene og forstillelsen er verre blant hivpositive kvinner i Norge enn det var i Afrika for femten år siden, hevder hun. Dette påfører kvinnene her hjemme mye unødvendig lidelse og samfunnets store og unødvendige kostnader, både menneskelig og økonomisk. Men nettopp fordi vi ikke har den samme inkluderende tendensen som mange afrikanske fellesskap er preget av, så har en del hivpositive kvinner i Norge mindre å gå på enn afrikanske kvinner, sier Lie. Derfor blir støttegrupper og organisasjoner her så viktige fordi disse kan gi den psykiske og sosiale støtten de fleste av oss trenger for å bekjempe stigma og for å kunne være med som ressurs for å forebygge hiv. Å stå fram som hivpositiv krever også at en lever i et sosialt miljø som kan gi støtte og aksept. Derfor blir HivNorge en viktig organisasjon både for å påvirke samfunnet, for gjensidig støtte og som ressurssenter for den enkelte. 10 positiv NR 3 2008
Forskning nytter Fremskritt er vår tradisjon www.msd.no DEN RØDE SLØYFA Den røde sløyfa symboliserer solidaritet med verdens hivpositive og aidssyke. Ved å bestille pins av solidaritetssløyfa støtter du Hivfondet og HivNorges arbeid for hivpositives rettigheter og alminneliggjøring av hiv i samfunnet. Pinsen koster minimum 40 kroner per stk, og du kan bestille så mange du ønsker. Ønsker du å bestille sløyfer kan du ta kontakt på post@hivnorge.no eller på tlf 21 31 45 80 eller du kan skrive til oss: HivNorge, Christian Krohgs gate 34, 0186 Oslo. Bestilligen sendes i posten med åpen giro. 11
SMS [ SPØRSMÅL MED SVAR] Vil ikke bruke kondom ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK Farlige syfilisvarianter? Jeg har lest et sted at det finnes en syfilis-variant som er mer vanlig blant hivpositive. Dette skal visstnok være utbredt i enkelte homsemiljøer i USA. Hvor vanskelig er det å behandle syfilis når man er hivpositiv? Lars, Holmestrand I Norge har vi sett en økning i antall syfilistilfeller blant menn som har sex med menn uavhengig av hivstatus. Dette er bekymringsfullt, for en økning i antall seksuelt overførbare infeksjoner i denne gruppen, betyr at mange praktiserer usikker sex og dermed også risikerer å bli smittet med hiv. For de fleste lar syfilis seg behandle ganske greit, i hvert fall om man får stilt diagnosen tidlig slik at man unngår de såkalte senstadiene av sykdommen der man kan få komplikasjoner i hjernen, hjertet og blodårene. Jeg ser solen, mor fra Ibsen, refererer til hjerneskaden ved senstadiet av syfilis som kan gi seg utslag i sinnssykdom. Det kan være vanskeligere å behandle i hvert fall senstadiene ved syfilis hos personer som lever med hiv, og at hivpasienter lettere får tilbakefall av syfilis etter tilsynelatende vellykket behandling. Men at det er noe ved selve syfilis-bakterien som gjør den vanskeligere å behandle, er ukjent for meg. Men hos de fleste personer som lever med hiv, ser vi at behandlingen er effektiv. Frank O Pettersen Lege, Ullevål universitetssykehus?min mann testet positiv for flere år siden og insisterte på at vi ikke skulle kondom. Jeg er fortsatt negativ, men jeg lurer på hvordan det er mulig? Trine, Bergen Smitterisikoen per vaginalt samleie mellom mann og kvinne når mannen er hivpositiv og kvinnen hivnegativ (såkalte diskordante par) er ganske liten, men den er der! Risikoen øker over tid. For å være sikker på å unngå smitteoverføring, må man bruke kondom og bruke det riktig. Risikoen er enda høyere fra mann til mann ved analt samleie. Slike tall er imidlertid unøyaktige og må tolkes med forsiktighet, for det er mange, små enkeltfaktorer som kan påvirke smitterisikoen for den enkelte. Smitterisikoen kan øke hvis det oppstår sår eller rifter på penis eller i skjeden under samleiet, noe som skjer ofte, og som det lett kan gjøre uten at man merker det, spesielt om kvinnen ikke er tilstrekkelig våt i skjeden ved samleiet. Risikoen øker også hvis dere har andre kjønnssykdommer. Smittsomheten varierer også med mengden virus som mannen har i blodet og i sæden. Mengden virus skal falle til under målbare verdier når den hivpositive ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK er vellykket behandlet med hivmedisiner, og smittsomheten faller da tilsvarende. Det kan finnes unntak, for noen medisiner virker ikke like godt inni testiklene, men dette er nok i praksis unntakene. Statistikk er vanskelig å forholde seg til for den enkelte. Det er nemlig ikke slik at om en smitterisiko sies å være 1 per 1000 samleier, så kan man ha 999 ubeskyttede samleier og bruke kondom gang nr. 1000. Smitteoverføringen kan skje ved hvilket som helst av de 1000 ubeskyttede samleiene, eller senere for den saks skyld. Tallet representerer bare et gjennomsnitt av ubeskyttede samleier som mange par har hatt. Det er uansett slik at over tid vil flere og flere av parene som praktiserer usikker sex, oppleve at den hivnegative partneren blir hivpositiv, i hvert fall hvis den hivpositive ikke er effektivt behandlet med medisiner. Det er viktig for helsen til de hivnegative som lever med hivpositive partnere, at man forsøker å unngå smitteoverføring. Det er dessuten en lov i Norge som gjør at den som smitter noen med hiv, kan bli straffeforfulgt og dømt selv om vedkommende var åpen om sin hivstatus. Dette handler også om kjønnsroller og maktforhold innen et forhold, og dessverre ser det ut til at mange (kvinner) fortsatt har problemer med å bli hørt og respektert av partneren sin når de ber om at vedkommende skal bruke kondom. Jeg vil forslå at du blir med partneren din neste gang han skal til hivkontroll, slik at dere kan snakke om dette med legen hans. Alternativt kan dere oppsøke en sexolog og snakke om kondombruk og om hvordan man kan trene seg opp til å bruke av kondom og likevel oppnå seksuell tilfredsstillelse. Dette handler imidlertid ikke bare om din partners seksuelle tilfredsstillelse, men også om din framtidige helse. Frank O Pettersen Lege, Ullevål universitetssykehus ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK 12 positiv NR 3 2008
Luft i tarmene? I den siste tiden har jeg opplevd mye luft i tarmene, noe som kan forårsake ubehagelige situasjoner. Kan det ha noe med hivmedisinene jeg går på, og er det noe jeg kan gjøre for å lindre dette? Laila, Oslo Noen hivmedisiner kan gi endring i tarmens oppførsel, for å si det slik. Hvordan den enkelte merker det, varierer veldig, men vanlige plager er løs avføring, luft, romling, kvalme, evt. oppkast, sur mage for eksempel. Det er imidlertid vanligst at slike bivirkninger kommer kort tid etter man starter på eller bytter hivmedisiner, og vi ser ofte at problemene er forbigående, såkalt korttidsbivirkninger. I motsatt fall, må vi undersøke om det kan skyldes andre ting eller endre på medisineringen. Hvis jeg forstår deg rett, virker det som om dette har tilkommet etter en tids behandling, og da er jeg mer i tvil om det skyldes medisinene. I hvert fall kan det også skyldes andre ting, som for eksempel en tarminfeksjon. Hvis man praktiserer såkalt rimming (slikking av entetarmsåpningen), kan man få i seg tarmparasitter som kan gi slike symptomer du beskriver. Ellers finnes det mange andre tilstander som kan gi luft i magen. Hvis det ikke gir seg, bør du ta det opp ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK med din behandlende lege for å vurdere om du har andre symptomer i tillegg (eks. løs mage) som kan klargjøre årsaksforholdet. Det er flere preparater som hevdes å hjelpe mot luft i magen, men få av dem har vitenskapelig dokumenterte effekter. Noen opplever at Biola kan virke tarmregulerende. Probiotika, nå i form av frysetørrede laktobasiller (Idoform og Paraghurt), har ikke dokumentert positive effekter til tross for at liknende preparater har vært på markedet i 80 år. Andre har effekt av kli-tilskudd (ViSiblin), men sistnevnte bør du ikke begynne med før du har diskutert med legen din. Frank O Pettersen Lege, Ullevål universitetssykehus Rompa mi er blitt for slank! ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK CD4-tall Ved siste måling viste CD 4-tallene mine 0,88. Hva er normalt CD 4-tall hos mennesker som ikke er hivsmittet? Petter, Hamar Normalområdet for CD4-tall oppgis til 300-1400 (eller 0,3-1,4 avhengig av hvordan man benevner konsentrasjonen). De fleste steder i verden, nå også på Ullevål universitetssykehus, angir antall CD4-celler per ml, dvs. 0,88 tilsvarer 880 celler/ml. Du hadde altså kjempefine CD4-tall ved siste måling! CD4-tallene varierer betydelig mellom den enkelte og hos den enkelte fra tid til annen avhengig av mange forhold. For eksempel vil CD4-tallene til en hiv-negativ person falle forbigående om vedkommende får influensa, Frank O Pettersen Lege, Ullevål universitetssykehus?jeg har vært positiv i over 15 år og jeg går på behandling. I den senere tiden synes jeg at jeg har mistet mye fett, særlig i ansiktet og på rompa. Hva kan jeg gjøre for å bedre dette? Tore, Kristiansand Det er noen hivmedisiner som kan gi endring av fettfordelingen på kroppen. I tillegg mister vi muskulatur etter hvert som vi blir eldre, og da mener jeg fra fylte 30-40 år strengt tatt ikke eldre i tradisjonell forstand, altså. Begge disse aspektene kan jo også gjøre seg gjeldende samtidig. Da må man forsøke å gjøre noe med det som er mulig å forandre, nemlig medisinene. Du bør ta opp med legen din om de medisinene du bruker nå, er blant dem som kan gi slike bivirkninger i fettfordelingen. Det kan også tenkes at noen medisiner du har brukt har gitt tendens til slike endringer i fettfordelingen og at de først blir synlige etter som du blir eldre. Fysisk trening kan forsinke muskelsvinnet som kommer med årene, og det vil kunne forebygge at rumpa di blir seende mindre ut, men det vil ikke påvirke reduksjonen i mengde underhudsfett i ansiktet. I noen tilfeller sprøyter man inn fett under huden i ansiktet for å skjule fett-tapet, men det gjøres nok kun i uttalte tilfeller. Frank O Pettersen, lege, Ullevål universitetssykehus positiv NR 3 2008 13
MOSAIKK Kondomer Unge kvinner har mindre kunnskap om hvordan man kan beskytte seg mot hiv enn unge menn. 70 prosent av verdens menn mellom 15 og 24 vet at kondom beskytter, bare 55 prosent av unge kvinner på samme alder gjør det. [Kilde: Unaids] Kunnskap Ungdom mellom 15 og 24 år står for 45 prosent av alle nysmittede. Likevel viser data fra 64 land at denne aldersgruppen mangler kunnskap om hvordan hiv smitter og hvordan de skal beskytte seg. Bare 40 prosent av de unge mennene og 38 prosent av de unge kvinnene i disse landene hadde god nok kunnskap til å beskytte seg. [Kilde: Unaids] Knapp vekst Unaids opplyser i sin siste rapport at hivepidemien vil ha mindre konsekvenser for den økonomiske veksten i land med høy forekomst av hiv enn først antatt. Veksten i disse landene vil reduseres med mellom 0,5 til 1,5 prosent over en periode på ti år, opplyses det. [Kilde: Unaids] Kriminalisering Ghanesiske myndigheter forbyr utedeling av kondomer til homofile fanger slik at de kan beskytte seg mot hivsmitte. Homoseksualitet er nemlig forbudt i Ghana. Dette melder nettstedet African Veil. Kutt i økonomien Lederen for Mosambiks Confederation of Business Associations sier at landets næringsliv nå merker nedgang i produktiviteten på grunn av hiv og aids. Verdensbanken bekrefter dette. Femten prosent av den voksne befolkningen i Mosambik er hivpositive. [Kilde: Mail &Guardian] Femidomet 15 år I år er femidomet 15 år. En ny rapport fra organisasjonen Oxfam hevder at helsemyndigheter har kastet bort alle disse årene og talløse liv ved bevisst å ignorere den enkleste og best mulige intervensjon for å bidra til å beskytte kvinner mot hivinfeksjon og andre seksuelt overførbare sykdommer. Dette hevdet Oxfam under en presentasjon på Aids 2008 i Mexico City. Selv om femidomet altså et kondom for kvinner som settes inn i skjeden før sex ikke har bivirkninger og er enkelt å bruke, er det vanskelig å få tak i og det er dyrt. Mange vet heller ikke at det finnes. Andre igjen har negative forestillinger selv om studier viser at de som bruker det er svært fornøyd. Mange fagfolk og ledere beklager det faktum at kvinner er spesielt utsatt for hivsmitte, men underslår at man har dette effektive forebyggende middelet mot hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer, samt mot uønsket graviditet. Det er å svikte kvinnene, hevder Oxfam. Ifølge Oxfam-rapporten oppgir mange brukere at de foretrekker femidom framfor Helsemyndigheter har kastet bort tid og liv ved bevisst å ignorere den enkleste og best mulige intervensjon for å bidra til å beskytte kvinner mot hivinfeksjon og andre seksuelt overførbare sykdommer, hevder organisasjonen Oxfam. Foto: Olav André Manum kondom. Noen av grunnene de oppgir er: Femidom kan settes på plass på forhånd og vil ikke forstyrre/avbryte seksualakten i samme grad som mange opplever at kondom kan gjøre. Syntetisk femidom (uretanplast) har en myk, fuktig overflate som føles naturlig under sex. For menn er opplevelsen nærmere det å ikke bruk kondom fordi femidom ikke klemmer rundt penis slik kondomer gjør. Femidom er sterkere enn kondom, noe som gjør bekymringen for sprekk mindre. Man slapper mer av og har større glede av sexen. Selv om femidom ikke er ment for analsex, foretrekkes femidom framfor kondom av enkelte menn som har sex med menn. Til forskjell fra latex skades ikke syntetisk femidom av ojebaserte glidemidler eller påvirkes av temperatur eller fuktighet. De kan derfor lagres nesten over alt. Der femidom blir markedsført som et befruktningshemmende produkt, blir de i mindre grad knyttet til kondomer og opplevelse av promiskuitet. Kilde: Folkehelsa «Oxfam hevder at helsemyndigheter har kastet bort alle år ved å ignorere den beste og enkleste løsningen...» 14 positiv NR 3 2008
ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK Mindre sex Færre kanadiske tenåringer mellom 15 og 19 år forteller at de har sex jevnlig, melder Canada Statistics. På slutten av nittitallet kunne 47 prosent av tenåringene i denne gruppen fortelle at de hadde debutert og hadde sex med jevne mellomrom. I 2005 hadde denne andelen gått ned til 43 prosent. I samme tidsrom hadde også andelen av ungdommer som debuterte seksuelt før fylte 15 år sunket fra 12 til åtte prosent. Det er først og fremst blant jentene at endringen hadde skjedd. På slutten av 90-tallet rapporterte 51 prosent at de jevnlig hadde sex. Denne andelen har nå sunket til 43 prosent. Andelen av dem som brukte kondom var høyest i de yngste årskullene. På alderstrinnet 15 til 17 år brukte 81 prosent kondom sist de hadde sex, mens bare 70 prosent av 18- og19-åringene hadde gjort det samme. Andelen som brukte kondom sank etter hvert som det utviklet seg langvarige forhold. [Kilde: The Body] Ungdom og sexliv Forskeren Harriet Birungi fra Population Council i Kenya, utførte i 2007 en studie om seksualatferd blant 732 ungdommer i nabolandet Uganda. Deltakerne i studien var ungdom i alderen 15-19 år. Alle var født med hiv. Studien ble presentert på Aids 2008 i Mexico. Hjelpetjenestene for hivpositiv ungdom i Uganda ser ut til å anta at disse ungdommene ikke har et seksualliv, sier Birungi. De blir oftest rådet til å ikke innlede seksuelle forbindelser eller tenke på å få barn. Hvis de innleder et forhold, bør det være med en annen hivpostiv. Birungi ville finne ut om ungdommenes seksualitet, ønsker, oppfatninger, erfaringer, verdier og praksis. Studien ble gjennomført ved hjelp av spørreundersøkelse, fokusgrupper og dybdeintervjuer. Resultatene viste at 52 prosent av ungdommene hadde inngått forhold og 33 prosent hadde hatt samleie. 44 prosent hadde ønske om å ha sex og 41 prosent så ingen grunn til at ikke hivpositive kan ha samleie. Bare 30 prosent svarte at de brukte kondom. En tredel av ungdommene hadde vært åpne om sin hivstatus overfor partneren, men ønsket seg helst hivnegative partnere. [Kilde: Folkehelsa] KVINNER ØKER MEST 33.000 nye tilfeller av hiv registreres i Brasil hvert år. For hver 16. mann med hiv, er det ti kvinner. Antallet nye tilfeller blant menn faller, mens kvinnenes andel er økende. [Kilde: Response] FOREBYGGE Ny forskning bekrefter tidligere funn at omskjæring av menn forebygger hiv hos menn. Den samme forskningen slår imidlertid fast at dette ikke nødvendigvis gjelder for deres kvinnelige partnere. [Kilde: Global Voice] gratis i Myndighetene i Malawi startet å dele ut gratis antiretroviraler til aidsrammede i 2004. Antallet dødsfall som skyldes aidsrealterte sykdommer har sunket med hele 75 prosent i løpet av denne perioden. [Kilde: The Body] gratis 2 I 2007 kjøpte myndighetene i Brasil én milliard kondomer til utdeling til helsestasjoner og frivillige organisasjoner. Lagrene ventes å være tomme i 2009. Myndighetene har nå bestilt nye kondomer. Folk flest sier nå at de har fått gratis kondomer av helsemyndighetene i landet minst én gang. [Kilde: Response] illustrasjonsfoto: CRESTOCK MOSAIKK Kvinnerettigheter Ifølge en undersøkelse gjennomført av Unaids er det Øst-Europa og Sentral-Asia som kommer dårligst ut i arbeidet for å sikre kvinner lik tilgang på behandling og forebygging av hiv og aids. Afrika sør for Sahara kommer best ut. Undersøkelsen viser også at noen av de mest effektive programmene for å sikre rettferdighet og likhet mellom mann og kvinner er holdningsedringskampanjer rettet mot menn og gutter. Unaids understreker imidlertid at slike kampanjer ikke er nok. De må følges opp med endringer i lovverket som krever straff for vold og overgrep og disse lovene må brukes slik at overgrep blir straffet. Kvinner må også myndiggjøres på annen måte. Loven må sikre kvinners økonomiske uavhengighet, for eksempel gjennom å sikre deres eiendoms- og arverettigheter, i tillegg til at de må få makt til å ta kontrollen over eget liv generelt. En undersøkelse fra Swaziland og Botswana slår fast at kvinner som ikke klarer å skaffe seg nok mat heller ikke klarer å ta kontroll over sitt eget seksualliv (i 70 prosent av tilfellene). Det er også femti prosent større sjanse for at de vil gi seg i kast med sex med mye eldre menn, 80 prosents sjanse for at de vil selge sex for å overleve og 70 prosent større sjanse for at de ikke vil beskytte seg eller kreve at partneren bruker kondom. [Kilde: Unaids] positiv NR 3 2008 15
ÅPENHET STRAFFE Nils hadde så god kontakt m sin at han valgte å være åpe legen om sin hivstatus. De fast i dag. Denne åpenhete reportasje: ARBEIDSLIV Bildet er et illistrasjonsfoto og personene har ingenting med artikkelen å gjøre. 16 positiv NR 3 2008
reportasje ved olav andré manum ILLUSTRASJONSFOTO: CRESTOCK T SEG Nils jobber i en skole tilknyttet helsesektoren. Åpenheten angrer han på i dag, og tilliten til sjefen er helt ødelagt. Jeg tør for eksempel ikke bruke henne som referanse hvis jeg skal skifte jobb. Det gjør den videre karriereveien veldig kronglete. Han hadde forventet at folk som jobbet med helsespørsmål var oppdatert i forhold til smittefare og smitteveier. Det viste seg imidlertid ikke å være tilfelle. Sjefen min mente jeg burde være åpen av hensyn til både kollegene og elevene på skolen, og hun forlangte at jeg skulle informere de andre og elevenes foreldre. Hun informerte også bedriftshelsetjenesten om min status og innkalte meg til et møte i denne forbindelse, for å lage en beredskapsplan som hun sa. ed noen av kollegene og sjefen n da han fikk sjokkmeldingen fra t burde jeg ikke ha vært, slår han n kostet meg nesten jobben. Forsøkt presset til å si opp Men jeg har en sterk følelse av at hun innkalte meg til dette møtet for å si meg opp og sørge for å ha medisinsk faglig backup, sier Nils i dag. Alternativt var strategien å gjøre arbeidsdagen så vanskelig for meg at jeg ville velge å si opp selv. Heldigvis hadde noen tipset Nils om HivNorge og at denne organisasjonen hadde en juridisk rådgiver, så han ringte henne. Det ga ham den hjelpen han trengte. Inger-Lise Hognerud fra HivNorge stilte opp på møtet og kort fortalt ble det verken oppsigelse eller beredskapsplan. Den beredskapen vi hadde er god nok, slår Nils fast, hiv er ikke så smittsomt at det trengs ekstraordinære tiltak. Vi har prosedyrer for behandling av sår og disse er mer enn gode nok for å hindre at jeg utsetter andre for smitte, sier Nils. Alt er forandret Dette fikk han og HivNorges representant forklart for sjefen i tydelige ordelag. Et lyspunkt var det også for Nils at tillitsvalgte positiv NR 3 2008 17
stilte seg helt på hans side og ville kjøre sak. Det orket ikke Nils. Men mye er likevel ødelagt. Nils pleide å glede seg til å gå på jobben, han blomstret og følte at han hadde krontroll over livet og karrieren. Han hadde utviklingsmuligheter. Slik er det ikke lenger. Han føler at han ikke har kontroll over livet sitt. Det tiskes og viskes i gangene. Det er direkte utrivelig. Taushetsplikten og konfidensialiteten har sannsynligvis ikke vært overholdt, og Nils vil helst slutte, men synes det er vanskelig å søke ny jobb når han ikke kan bruke sjefen som referanse. Jeg sitter fast et sted jeg ikke lenger trives, sier han. Jeg vil derfor ikke råde noen til å være åpen om sin hivstatus på jobben, sier han. Vi råder medlemmene til å tenke seg om før de forteller det på arbeidsplassen... Inger-Lise Hognerud, HivNorge Ikke noe enkelttilfelle Han er ikke alene. Medlemmenes problemer i arbeidslivet og på arbeidsmarkedet er en gjenganger når HivNorges individuelle medlemmer henvender seg til sin interesseorganisasjon. Holdningene de møter baserer seg på kunnskaper som ikke har blitt oppdatert siden 1980-tallet, sier Inger-Lise Hognerud, juridisk rådgiver i HivNorge. Hun understreker imidlertid at disse holdningene har konsekvenser. Vi har medlemmer som mener seg oppsagte fordi de er hivpositive, slår hun fast. Det hersker også enighet om at å opplyse om sin hivpositive status på jobbintervju som regel er ensbetydende med ikke å få jobben. Problemet er at slike påstander er vanskelig å dokumentere. Allerede på åttitallet slo Høyesterett fast at en persons positive hivstatus ikke skal være oppsigelsesgrunn. Henki Hauge Karlsen vant saken mot arbeidsgiveren som hadde sagt ham opp fordi han var hivpositiv. Dermed har hivpositive et vern mot oppsigelse på grunn av status. Det betyr imidlertid ikke at oppsigelser kan forekomme, men det blir oppgitt andre årsaker til at en ansatt mister jobben. Det kan handle om bemanningsreduksjon, omlegging av driften og andre forhold som det er vanskelig å bevise henger sammen med den oppsagtes hivstatus. Karriereveiene stenges Hognerud er imidlertid klar på at det først og fremst ikke er oppsigelser hivpositive arbeidstakere frykter mest: Det kan være karriereveier som plutselig lukker seg, eller for åpne hivpositive utstøting, utfrysing og «Sjefen informerte bedriftshelsetjenesten om min status for å lage en beredskapsplan» stigmatisering på arbeidsplassen. Det kan bety at folk som gjerne vil jobbe, som godt kan jobbe fordi de ikke har helseproblemer, slutter fordi belastningen blir for stor. I stedet for å jobbe velger de heller å uførepensjonere seg. Dette er en unødvendig belastning for den enkelte og fører til unødvendige utgifter for det offentlige. HivNorges holdning er å råde medlemmene våre til å tenke seg godt om før de står frem som hivpositive på arbeidsplassen, sier Hognerud. Hun forstår godt dersom HivNorges medlemmer velger å holde tett om sin status. Det å forbli i skapet har imidlertid også sine omkostninger. Det er svært energikrevende å måtte skjule seg, dekke over alle spor, forsøke ikke å si for mye, måtte lyve når man nok en gang skal til legesjekk, lyve om hvorfor man hele tiden må ta medisiner og kanskje også høre på kollegenes nedsettende eller stigmatiserende kommentarer om hivpositives påståtte utsvevende liv. Arbeidstakerorganisasjonene må på banen Hognerud mener at samtlige arbeidstakerorganisasjoner må engasjere seg og sørge for at hivpositive får de samme mulighetene og rettighetene på norske arbeidsplasser som mennesker som lever uten hiv. Vi skal ikke se bort i fra at tillitsvalgte på en arbeidsplass kan ha de samme fordommene som alle andre. Sett fra vår synsvinkel er det derfor to ting som skal til om vi skal få bukt med dette problemet: For det første må det en storstilt informasjonskampanje til. Vi må ta et oppgjør med holdningene fra åttitallet. Kunnskapen fra den gang må oppdateres. Dette kan myndighetene og organisasjonene gjøre i samarbeid med oss. Folk må få vite at hiv ikke er veldig smittsomt, at de som får behandling omtrent ikke er smittebærere i det hele tatt og at hivpositive selv er veldig, veldig bevisste på hvordan de skal unngå å smitte andre og gjør alt de kan for å klare det. Det trengs informasjon som er i tråd med det vi vet nå, sier Hognerud, slik det nå er lever folk i villfarelsene og skrekkpropagandaen fra åttitallet. Oppdatert kunnskap vil bidra til å endre de negative holdningene hivpositive møter på arbeidsplassene. Her har myndighetene et stort ansvar. For det andre mener Hognerud at det trengs positivt lederskap. Lederne på arbeidsplassene, inklusive tillitsvalgte og andre ansattes repre- Forbigåelser, karriereveier som stenges, utfrysing og trakassering er noe av det hivpositive frykter dersom de avslører sin hivstatus. Derfor velger de aller fleste å tie. Med god grunn. 18 positiv NR 3 2008
Henki-saken 30. september er en merkedag i hivhistorien i Norge. Den dagen i 1988 slo Høyesterett fast at positiv hivstatus ikke er grunnlag for å si opp en ansatt. reportasje: ARBEIDSLIV Henki Hauge Karlsen (bildet) fikk endelig rettslig kjennelse for at han var blitt usaklig og ulovlig oppsagt fra restauranten Papillon i Fredrikstad. Høyesterett slo fast at han måtte få jobben tilbake. Høyesteretts avgjørelse var av stor prinsipiell betydning siden den skapte presedens for lignende saker og i praksis gir hivpositive et oppsigelsesvern de ellers ikke ville ha hatt. Høyesteretts avgjørelse kom etter tre års kamp hvor Henki fikk støtte av en rekke grupper, ikke minst Henki-aksjonen en støttegruppe som kjempet en omfattende kamp for Henkis og dermed alle hivpositives rettigheter på arbeidsmarkedet. Saken dannet presedens for lignende saker senere, ikke minst i saken Widar Wenæs førte mot Rikshospitalet for å få jobben som anestesisykepleier han var blitt nektet da han fortale om sin positive hivstatus under forberedelsene til å begynne i jobben han var blitt tilbudt. Dette var i 1997. Også Wenæs vant på alle punkter. Dette er de to eneste sakene om ulovlig oppsigelse på grunn av hivstatus som er ført her i landet og begge slår altså fast at slik oppsigelse er ulovlig. Implikasjonen er også at hiv ikke smitter ved sosial kontakt og at hivpositive kan inneha alle typer stillinger, også innenfor helsevesenet. Henki Hauge Karlsen fikk imidlertid ingen glede av dommen. Han kom aldri i arbeid igjen og døde 28. desember 1988 bare noen måneder etter at Høyesterett hadde avsagt sin historiske dom. FOTO: ARNE WALDERHAUG sentanter, må ta dette problemet på alvor og gjøre det helt klart at de ikke vil tolerere noen som helst form for diskriminering av hivpositive. De må også tørre å gå foran med et godt eksempel og vise at sosial kontakt med hivpositive ikke innebærer noen form for smitterisiko, forklarer Hognerud som ikke kan se noen som helst grunn til at hivpositive ikke skulle kunne ha en hvilken som helst jobb. Også innen helsevesenet. Det går an Dette betyr også at organisasjonene i arbeidslivet må ta et tak for å komme denne diskrimineringen til livs, slår Hognerud fast. Ikke alle historier er like nedslående: Anne kan stå som et godt eksempel på at det er mulig å fungere med åpenhet, men hun understreker at folk må tenke seg godt om og lage seg en skikkelig strategi. Selv har hun vært hivpositiv i en årrekke og syntes det var vanskelig å holde dette skjult for arbeidsgiveren. Det gikk med mye krefter på å holde seg i skapet, sier hun. Å hele tiden måtte tenke over om jeg nå hadde sagt for mye, hvilken unnskyldning hadde jeg brukt sist gang jeg gikk til legekontroll? Det gikk nesten utover evnen til å utføre jobben og jeg følte jeg måte gjøre noe. Som aktiv i HivNorge laget hun en plan. Hun jobbet på asylmottak hvor spørsmålet om hiv til stadighet er en aktuell problemstilling. Hun fikk derfor HivNorge til å komme og holde et seminar om hiv, rettigheter, plikter osv. Over bordet fikk sjefen min så et direkte spørsmål om hvordan hun ville forholde seg til en hivpositiv medarbeider. Hun svarte i meget positive vendinger om at hun ville forsøke å legge forholdene til rette slik at vedkommende skulle kunne fungere optimalt, forteller Anne. Så da jeg fortalte henne om min status, maktet hun å holde dette løftet i så høy grad at hun i dag er en av mine nærmeste venner, sier Anne. >>> Hva mener organisasjonene? Se neste side. positiv NR 3 2008 19