Forsikringsmomentets innflytelse på det offentlige og næringsdrivende sin lempningsadgang etter skadeserstatningsloven 5-2

Forsikringsmomentets innflytelse på det offentlige og næringsdrivende sin lempningsadgang etter skadeserstatningsloven 5-2 Kandidatnummer: 718 Leveringsfrist: 25.11.2016 Antall ord: 17 412

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDENDE DEL... 1 1.1 Innledning og tema for avhandlingen... 1 1.2 Avgrensninger... 2 1.3 Metoden... 4 2 BAKTEPPET... 6 2.1 Lempning som en del av erstatningsretten... 6 2.2 Forsikringsordninger som en del av erstatningsretten... 7 2.3 Forsikringsadgangens dynamikk og forholdet til kostnadseffektivitet... 10 3 LEMPNING REGULERT I SKL. 5-2... 12 3.1 Skadeserstatningsloven 5-2 forsikringselementets vekt... 12 3.2 Forarbeider... 13 3.2.1 Lempningsalternativene... 13 3.2.2 Forarbeidene om foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter... 16 3.2.3 Lempning av erstatningsansvar for skade voldt i næringsvirksomhet... 17 3.2.4 Statens lempningsadgang... 17 3.2.5 Selvassuranse for staten og private rettssubjekter.... 19 3.2.6 Antallet skadelidte influerer ikke lempningsvurderingen... 19 3.3 Legislative refleksjoner... 19 4 VURDERINGSTEMAET BELYST AV ANDRE LOVBESTEMMELSER... 24 4.1 Forurensningsloven 61... 25 4.2 Forurensningsloven 24 a... 27 4.3 Vannressursloven 49 tredje ledd... 28 4.4 Force majeure-regler behovet for lempning innsnevres... 29 4.5 Effektive ansvarsforsikringer oppstår og lempningsadgangen marginaliseres... 31 4.6 Konturene av en regel?... 32 5 LEMPNINGSADGANGEN BELYST AV HØYESTERETT... 33 5.1 Culpaansvar prevensjonshensynet toner ned forsikringshensynet... 33 5.1.1 Skadevolders forhold... 34 5.1.2 Skadelidtes klanderverdige forhold... 36 5.1.3 Profesjonsansvaret forsikringsplikten speiler et absolutt culpaansvar... 37 5.1.4 Culpa og forsikring... 39 5.2 Ulovfestet objektivt grunnlag skadetilfellet utelukker lempning... 39 5.2.1 Rt-1993-1201 «Lettbetongdommen»... 40 i

5.2.2 Skadehendelsen fremmer ansvarsforsikring... 41 5.3 Lovfestet objektivt grunnlag forsikringshensynets vekt beror på årsaksforholdet... 43 5.3.1 Rt-1996-1122... 43 5.3.2 Rt-2011-1394 og Rt-2007-431 fingerte kontraktsforhold... 45 5.3.3 Kort oppsummering... 50 6 SAMMENFATNING OG AVSLUTNING... 51 KILDELISTE... 54 ii

1 Innledende del 1.1 Innledning og tema for avhandlingen Denne avhandlingen belyser hvordan foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter influerer næringsdrivende og det offentlige sin lempningsadgang etter skadeserstatningsloven (skl.) 1 5-2. Bestemmelsen lyder: «Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlig tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.» Skl. 5-2 er plassert i kapittel 5 for «[a]lminnelige bestemmelser». Bestemmelsen gjelder etter ordlyden og den systematiske plasseringen for alle typer rettssubjekter og ansvarsgrunnlag, direkte ansvar og regress. Lempningsregelen omfatter personskade, tingskade og annen formuesskade. Lempningsvurderingen inntrer etter at erstatningsansvaret, en eventuell reduksjon av ansvaret som følge av skadelidtes medvirkning, og erstatningsutmålingen er avgjort. 2 Lempning utgjør et snevert unntak fra hovedregelen om full erstatning. Rettens adgang til å lempe ansvaret er betinget av en lovregel, og skl. 5-2 ble innført ved en lovendring i 1985. 3 Til sammenligning tilsiktet ikke innføringen av skl. 4-1 også i 1985 noen endring av gjeldende rett. 4 Skl. 4-1 oppstiller hovedregelen om full tapskompensasjon for «tingskade og annen formuesskade». Erstatningen «skal dekke den skadelidtes økonomiske tap». Den økonomiske kompensasjonen skal svare til differansen mellom den faktiske utviklingen og det hypotetiske hendelsesforløpet, jf. Rt-2011-1121 avsnitt 23. Avhandlingen er rettsdogmatisk. Den søker å identifisere de situasjoner der forsikringselementet influerer lempningsadgangen, og i hvilken grad. Det fremgår av skl. 5-2 at ansvaret «kan» lempes av retten på et skjønnsmessig grunnlag. Momentet «foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter» er kun ett av flere momenter i denne lempningsvurderingen. Ordlyden gir ingen klar indikasjon på den innbyrdes vekten av momentene. Slike retningslinjer må eventuelt fremgå av forarbeidene, systembetraktninger, særlovgivning eller rettspraksis. 1 2 3 4 Lov om skadeserstatning av LOV-1969-06-13-26. Rt-1997-883 «Nesse» s. 887. LOV-1985-6-21-81. Ot.prp.nr.75(1983-1984) s. 62. 1

En forsikring eliminerer noen usikre utgifter mot betaling av en premie. Forsikringsgiver overtar risikoen for de fremtidige usikre utgiftene. 5 Forsikringsavtalen dekker de tap som rammer den eller de sikrede verdiene, gitt at tapet skyldes årsaksforhold som omfattes av forsikringsavtalen. Også selvassuranse omfattes av forsikringsmomentet etter skl. 5-2. Selvassuranse innebærer at man bærer risikoen selv. Motivasjonen bak tegning av forsikring skyldes hovedsakelig to forhold. Forsikringstakeren har risikoaversjon, eventuelt søker forsikringstakeren en bedre kostnadskontroll. Premien representerer en sikker utgift som erstatter usikre utgifter, og forsikringen kan dermed påvirke forsikringstakers likviditet. 6 Risikoaversjon innebærer at en sikker premieutgift foretrekkes fremfor skadens forventningsverdi, enda premieutgiften objektivt sett er dyrere. Skadens forventningsverdi er produktet av maksimalt skadeomfang multiplisert med sannsynligheten for skaden. 7 Tegning av ansvarsforsikring kan være pliktig, og kan begrunnes ut ifra skadelidtes behov for full tapskompensasjon. Sett at skadevolder ikke er i stand til å dekke potensielle erstatningsansvar, eller ikke ser seg tjent med å tegne ansvarforsikring; den dyre premien ødelegger kostnadskontrollen. Den potensielle, rasjonelle skadevolder vil se seg tjent med å erstatte deler av skadelidtes tap. Og dermed får ikke skadelidte full tapskompensasjon. Slike betraktninger har foranlediget en rekke hjemler, som stiller krav til potensielle skadevoldere om tilstrekkelig sikkerhetsstillelse og forsikringsdekning. 1.2 Avgrensninger Avhandlingen tar for seg lempningsadgangen i relasjon tingskade og annen formuesskade. Tingskade omfatter skade på ting og tap som avledes av tingskade. Annen formuesskade omfatter tap som ikke står i noen sammenheng med tings- eller personskade. 8 Personskade behandles ikke. Den systematiske behandlingen av personskade er adskilt fra behandlingen av tingskade og annen formuesskade i skadeserstatningsloven. I juridisk litteratur er det antatt at personskader vurderes annerledes med henblikk på skadelidtes sårbarhet. 9 Og forarbeidene til skadeserstatningsloven fremhever at det for tingskade og annen formues- 5 6 7 8 9 Bull(2008), s. 24: Bull viser til at lovgivningen ikke inneholder noen legaldefinisjon av forsikring. Risikoaversjon er ikke alltid like aktuelt. I teorien skal de fleste større selskaper være risikonøytrale dersom eierne diversifiserer sine eierskap i ulike aksjeselskap. Den samlede risikoen reduseres betraktelig, se Shavell(1987) s. 189. Ullman (2006) s. 30. Hjelmeng(2007) s. 171. Lødrup(2009) s. 382. 2

skade er hensiktsmessig med erstatningsregler som virker preventivt. 10 Erstatningsretten oppstiller et nødvendig incentiv for færre skader. Til sammenligning antar man at motforestillinger på et selvstendig grunnlag avholder potensielle skadevoldere fra å påføre medmennesker personskade. Det offentliges ansvar omfattes av skl. 4-2 nr. 1 litra b. 11 Avhandlingen vurderer lempningsadgangen overfor skadevoldere som omfattes av regelen. Næringsdrivendes, statlig og kommunalt ansvar inkluderes. Enkeltpersoners lempningsadgang faller utenfor. Avgrensningen skyldes pulveriseringsadgangen, og den tapsabsorberende evnen, som det offentlige og næringsdrivende besitter, men som en personlig skadevolder ikke kan forventes å ha. En personlig skadevolder vil i større grad konfronteres med et erstatningsansvar som vedkommende ikke har forsikret. Oppgaven behandler kun lempning av deliktsansvar. Kontraktsansvaret faller utenfor. Det har blitt fremholdt i rettspraksis at grensen mellom erstatningskrav i kontrakt og deliktsansvaret er hvisket ut. 12 Og forarbeidene til skadeserstatningsloven anerkjenner at erstatningsansvar i kontrakt kan ligne et deliktsansvar: Det kan tenkes skade «som er av en slik karakter at den også kunne være voldt av en annen enn [kontrakts]parten». 13 Dermed kan skl. 5-2 anvendes i kraft av særlige faktiske forhold i et erstatningsoppgjør med sitt utspring i kontrakt. Men som utgangspunkt er det vidt ulike hensyn som preger erstatningsutmålingen, beroende på stiftelsesgrunnlaget. Hagstrøm understreker at deliktansvaret skal «ivareta en rekke samfunnsmessige hensyn». 14 Til sammenligning skal den positive kontraktsinteressen skape et oppfyllelsespress. 15 Høyesterett sin anvendelse av skl. 5-2 i kontraktsforhold indikerer at erstatningsansvaret reduseres i tråd med partenes egenkonstruerte risikosfærer, altså i kraft av deres private autonomi. Lempningsadgangen for kontraktsansvaret er annerledes utformet enn lempningsadgangen for deliktsansvar. Kjøpsloven 16 70(2) hjemler debitors lempningsadgang. Lovens sentrale plass i kontraktsretten gjør at bestemmelsen oppstiller et utgangspunkt for lempning av et kontraktsansvar. Bestemmelsen presiserer at det skal tas særskilt hensyn til tapets størrelse, hensett til de tap som «vanligvis oppstår i liknende tilfelle». Forklaringen er at debitors pulverise- 10 11 12 13 14 15 16 NOU 1977:33 s. 25: «For tingsskade eller annen formuesskade mener utvalget at økonomiske sanksjoner i en viss utstrekning kan påvirke folks aktpågivenhet og forsiktighet». Innst.O. 1985 s. 5. Rt-2004-1887 «Mandaldommen» avsnitt 37. Ot.prp.nr.75(1983-1984) s. 18. Hagstrøm(2011) s. 466. Hagstrøm(2011) s. 466 og Lødrup(2009) s. 55. Lov om kjøp av LOV-1988-05-13-27. 3

ringsevne tar utgangspunkt i kontraktsvederlaget. Som utgangspunkt dekker ikke realdebitors ansvarsforsikring den positive kontraktsinteressen. 17 Rt-2008-1887 «Mandaldommen» er den ledende dommen i relasjon lempning av kontraktansvar. Saken gjelder erstatningsansvar for mangelfull prosjektering av en molo, der en rådgivende ingeniør blir saksøkt for omkring 31 millioner norske kroner. Ansvaret lempes delvis. Flertallet på tre dommere anvender skl. 5-2, mindretallet lempningsregelen i kjl. 70(2). Mindretallet begrunner rettsanvendelsen under hensyn til kjøpslovens anvendelsesområde, og at vektleggingen av debitors snevre forsikringsadgang tydeligere fremgår av kjøpslovens lempningsregel(avsnitt 57). Dommen bygger på revisjonsbetraktninger. En tilfeldig skjevhet ved avtaleinngåelsen, som realiserer et større tap enn i de regulære tilfellene, rettes opp av domstolene i regi av en rimelighetsvurdering. Avgjørelsen bærer preg av norsk retts målsetning om rimelighet, snarere enn streng forutberegnelighet. 18 Det interessante er at det skjer mellom to profesjonelle parter. En forklaring kan være avtalens egenart. En avtale om oppføring av en molo er ikke en utpreget spekulativ avtale, i motsetning til en handel av omsettelig aktiva mellom profesjonelle parter. 1.3 Metoden Skl. 5-2 oppstiller den generelle erstatningsrettslige lempningsregel. Ordlyden og retningslinjene som fremgår av forarbeidene skal omfatte alle tenkelige scenarioer og får et høyt abstraksjonsnivå. Da særlovgivning preger erstatningsrettens utvikling, vil jeg trekke inn andre lempningsbestemmelser og uttalelser fra deres forarbeider. 19 Lemningsbestemmelsene er ikke utpreget positivrettslige, og de regulerer ansvarsomfanget i relasjon tingskader og annen formuesskade. Lempningsreglene er også yngre enn skl. 5-2. Og deres forarbeider inneholder uttalelser som er langt mer spesifikke og kan utdype forståelse av skl. 5-2. Når så lempningsadgangen speiler ulike ansvarsregimer, dannes utgangspunktet for forsikringsbehovet til de potensielle skadevolderne. I sin tur vil det prege forsikringsmomentets innflytelse på en eventuell lempningsadgang. Den anerkjente rettsøkonomen Steven Shavell viser til at «the effects of liability rules and of insurance are mutually dependent». 20 Lempningsadgangen berører ikke vilkårene for ileggelse av erstatning; vilkårene ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og adekvat årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og tapet. Samtidig springer lempningsreglene ut av og nyanserer erstatningsvilkårene. Derfor finner jeg det hensiktsmessig å redegjøre kort for erstatningsrettens utforming. Deretter vil retningslinjene som fremgår av skl. 5-2 og forarbeidene behandles både forarbeider i relasjon lempningsregelen generelt og forsikringsmomentet spesielt. Siden behandles de nyere lempnings- 17 18 19 20 Det må være utgangspunktet etter norsk rett, se Arntzen(2000) s. 150 flg., og svensk rett, Ullman(2006) s. 91. Et eksempel fremgår av Rt-2013-1228 avsnitt 25 til 27. Hagstrøm(2011) s. 43. Hagstrøm og Stenvik(2015) s. 27. Schwarcz(2012) s. 463. 4

bestemmelsene og et utvalg høyesterettsdommer. Det foregår en vekselvirkning mellom lovgiver og rettspraksis, der Høyesterett spiller en betydelig rolle på erstatningsrettens område. Gjennom flere dommer dannes konturene av hva som er gjeldende rett. 21 21 Hagstrøm og Stenvik(2015) s. 28. 5

2 Bakteppet I denne delen skal det redegjøres kort for behovet for en lempningsregel og nytten av å vektlegge forsikringsmomentet. Delen tjener som et bakteppe for den videre fremstillingen. 2.1 Lempning som en del av erstatningsretten De ulike ansvarsgrunnlagene har primært vokst frem i kraft av prevensjonshensynet og evnen til å pulverisere ansvaret. Ansvarsgrunnlaget vil i sin tur påvirke lempningsadgangen. Derfor finner jeg det hensiktsmessig å gi en kort innføring i hensynene som har utformet erstatningsretten. Et sentralt hensyn innen erstatningsretten er prevensjonshensynet. Erstatningsansvaret på subjektiv grunnlag ilegges som en konsekvens av at skadevolder kunne og burde ha handlet annerledes. Skadevolder hadde med andre ord en avvergingsmulighet for å forhindre skade. 22 Dermed oppstiller culpaansvaret incentiver til å handle aktsomt og ikke utsette sine omgivelser for skader nettopp fordi vedkommende har forutsetningene for å regulere sin skadevoldende handling. En underart av prevensjonshensynet, er hensynet til såkalt økonomisk prevensjon. Hensynet begrunner ansvar der det fremprovoserer skadeforebyggende og kostnadseffektive tiltak. 23 Pulveriseringshensynet er det grunnleggende hensyn der ansvar ilegges på objektivt grunnlag. Der prevensjonshensynet fokuserer på muligheten til å forhindre skade, begrunner pulveriseringshensynet erstatning ut ifra skadevolders evne til å finansiere tapet En skadevolder som i egen interesse eksponerer sine omgivelser for en stadig og ekstraordinær risiko, står nærmere til å finansiere tap enn tilfeldige skadelidte. 24 Skadevolder kan benytte statistiske metoder for å beregne tapet. 25 Siden kan påregnelige erstatningskostnader pulveriseres gjennom en ansvarsforsikring eller inngå som en alminnelig driftskostnad. Forsikringshensynet springer altså ut av pulveriseringshensynet. Videre kan symmetrihensyn tas til inntekt for at virksomheter som tjener på en aktivitet, også skal finansiere de tap som oppstår som følge av den. 26 Etter dette kan eksistensen av en lempningsadgang virke fremmed. Lempningsadgangen danner grunnlag for at skadelidte ikke får erstattet lidt tap fullt ut, et tap som skadevolder kunne 22 23 24 25 26 Eide og Stavang(2008) s. 241. Lødrup s. 116. Rt-2006-690 «Lillestrømdommen» avsnitt 59. Lødrup(2009) s. 120. Rt-2006-690 «Lillestrømdommen» avsnitt 56. 6

og burde avverget eller finansiert. Sentrale erstatningsrettslige hensyn, som hensynet til prevensjon og gjenopprettelse, tones ned. 27 Erstatningsbeløpets tyngende effekt, især overfor en personlig skadevolder, kan imidlertid begrunne lempning. Høyesterett har uttalt at «skadelidte kan ha en direkte interesse i at erstatningen settes til et beløp som skadevolderen kan ha mulighet for å betale». 28 Vider kan symmetrihensyn begrunne lempning. Fremveksten av lovfestede objektive ansvar og større tapseksponering preger erstatningsretten. Lempningsregelen i skl. 5-2 representerer en balanse i utviklingen. 29 Enda et argument for lempning, er selve erstatningsrettens utgangspunkt: Når lidt tap skal erstattes fullt ut, er det ikke alltid rom for proporsjonalitetsvurderinger mellom skyldgrad og erstatningsutmålingen. Skadelidte kan påvirke hendelsesforløpet uten at det kvalifiserer til skyldig medvirkning etter skl. 5-1. Slike betraktninger inngår som element i den brede vurderingen som skl. 5-2 legger opp til. I et historisk perspektiv viser Carsten Smith til privatrettslovboken for Kanton Zurich av 1855, som den første europeiske lovgivning som ga domstolen fri adgangen til erstatningsutmåling under hensyn til sakens omstendigheter. 30 Han viser til at bestemmelsen har tjent «som forløper for art. 43 i den sveitsiske «Obligationenrecht», som angir at dommeren ved erstatningsutmålingen skal bedømme «sowohl die Umstände als die Grösse des Verschuldens». 31 I Europa har lempningsadgangen i dag vunnet en viss hevd. En rekke land opererer med generelle lempningsbestemmelser. 32 I Norge ble den generelle lempningsbestemmelsen i skl. 5-2 innført i 1985. Det var tidligere lempningsregler på enkelte områder. Skl. 5-2 avløste blant annet skl. 2-2, som oppstilte en lempningshjemmel som omfattet det ordinære og det offentliges arbeidsgiveransvar. Lempningsregelen overfor barn og foreldre ble også avløst av skl. 5-2. 33 2.2 Forsikringsordninger som en del av erstatningsretten Utgangspunktet er at det er frivillig å tegne en forsikring. Forsikringsforholdet er et mellomværende mellom forsikringstaker og forsikringsgiver, som baserer seg på partenes private autonomi. Der det eksisterer en lovpålagt plikt til å tegne en form for forsikring, må den anses 27 28 29 30 31 32 33 NOU 1977: 33 - grunnlaget for endringen av skadeserstatningsloven i 1985 s. 23: «Man sier at hovedformålene med skadeserstatning er dels å gjenoppbygge skade, dels å forebygge at skade blir voldt». Rt-1997-883 s. 891. Smith(1977) s. 337. Smith(1977) s. 338. I.c. I kommentaren til PETL på side 179 vises det til Danmark, Sverige, Finland, Nederland, Polen, Portugal, Spania og Sveits. For en fullstendig liste vises det til NOU 1977: 33 s. 10-12. 7

for å være positivrettslig. Forsikringsadgangen hos potensielle skadevoldere og skadelidte influerer imidlertid erstatningsretten. I dag fremgår det klart av skl. 5-2. Men rettspraksis også fra tiden før skl. 5-2 viser at forsikringshensynet er et moment for fastleggingen av ansvarsomfanget. I Rt-1983-1052, «Gol Bygg-dommen», uttaler førstvoterende på vegne av flertallet på tre dommere: «Ankemotpartene har framhevet at ansvarsforsikringer bare dekker det ansvar forsikringstakeren har etter vanlige erstatningsregler, og at forsikringsadgangen derfor ikke kan ha betydning for spørsmålet om ansvar foreligger. Til dette er å bemerke at muligheten for forsikring er et av de momenter som rettspraksis har tillagt vekt ved avveiningen av om et ansvar bør pålegges». Avgjørelsen følger blant annet opp Rt-1975-1081. I Rt-1975-1081 ble en kommune ilagt ansvar for vannskader på en boligeiendom, som følge av «tilstopping av og tilbakeslag i en kommunal kloakkledning». Høyesterett vektla kommunens forsikringsadgang og ila ansvar på objektivt grunnlag. Kommunen hadde ikke utvist noen form for klanderverdighet. Høyesterett har også anvendt forsikringshensynet i relasjon adekvansvurderingen. I Rt-1973-1268, «Flymanøver-dommen», ble staten ved Forsvarsdepartementet frifunnet for ansvar. Et jagerfly hadde uaktsomt kuttet en kraftledning. Og som følge av strømstans led et oppdrettsanlegg tap. Høyesterett fremholdt at potensielle skadelidte måtte «ta hensiktsmessige tryggingstiltak, faktisk eller rettslig». Det er nærliggende å anse rettslige tryggingstiltak som en henvisning til skadelidtes forsikringsadgang. 34 I 1985 ble skl. 4-2 og 5-2 introdusert. Skl. 4-2 nr. 1 innebærer at skadelidtes skadeforsikring som hovedregel avskjærer et erstatningskrav for tingskade og annen formuesskade. Regelen gjelder «[i] det omfanget det er på den rene at en skade kan kreves dekket av forsikring...». Unntakene fremgår av 4-2 nr. 1 litra a og b. Etter litra a vil skade voldt ved forsett eller grov uaktsomhet ikke avskjære et erstatningskrav. Etter lita b vil skade voldt av skadevolder i «hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet» åpne for et erstatningskrav. Bestemmelsen oppstiller med andre ord svært vide unntak. Skl. 4-2 nr. 1 litra b innebærer kun at skadelidte har adgang til å rette et erstatningskrav mot skadevolder. Dermed er det ikke sagt at retten ikke tar hensyn til skadelidtes skadeforsikring. Adgangen til å lempe alle typer erstatningsansvar fremgår av skl. 5-2. Bestemmelsen oppstiller en adgang for å redusere, og til og med avskjære, et erstatningsansvar under hensyn til 34 Hagstrøm og Stenvik(2015) s. 423. 8

foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter. Er dermed skl. 5-2 egnet til å videreføre hovedregelen etter skl. 4-2 nr. 1, også for de typetifellene som rammes av unntaket i litra b? Det er saklige argumenter for å redusere eller avskjære erstatningsansvaret, som følge av skadelidtes effektive tapsfinansiering gjennom en skadeforsikring og transaksjonskostnadene 35 forbundet med tapsflytting. Og skl. 5-2 kan potensielt fremme mer likebehandling og økonomisk effektivitet enn skl. 4-2. I motsetning til skl. 5-2, er vurderingstemaet etter skl. 4-2 foreliggende forsikringer og «det omfanget» skadelidte dekkes, ikke forsikringsmulighetene. Det vises i teorien til det prinsipielle argumentet at «ansvarsforsikringen er ment å dekke ansvaret som følge av erstatningsretten, ikke å utvide ansvarsgrensen. I tråd med et slikt syn har nyere rettspraksis stort sett ikke lagt vekt på foreliggende forsikringer eller forsikringsmuligheter.» 36 Påstanden bygger på Rt-2007-158 og Rt-2007-172. Påstanden er etter mitt syn ikke begrunnet godt nok. For det første gjelder de nevnte dommene ansvar for personskade. Vurderingen av ansvar for personskader står i en annen stilling enn vurderingen av ansvar for tingskade og formuesskade. For det andre kommer ikke lempningsspørsmålet på spissen i noen av avgjørelsene. I dommen Rt-2007-172 kom en enstemmig Høyesterett til at den faktiske årsakssammenhengen mellom en elektrikers arbeidsulykke og den senere utviklingen av paranoid schizofreni var helt marginal. Førstoverende viser til de sakkyndige, som mener det ikke foreligger årsakssammenheng mellom arbeidsulykken og sinnslidelsen. Rettens konklusjon er klar: «Ulykken i seg selv har i det hele tatt ikke hatt betydning for at A utviklet paranoid schizofreni». I dommen Rt-2007-158 fant en enstemmig Høyesterett at det kun var en indirekte tilknytning mellom en bilkollisjon og utvikling av psykiske lidelser: «Det er skadelidtes egen forestilling og forklaring på sine plager, der disse hele tiden henføres til ulykken, som gjør at denne bidrar til skadeutviklingen.» For det tredje springer forsikringshensynet ut av pulveriseringshensynet, som er et anerkjent moment ved fastleggingen av erstatningsansvarets omfang. Det skulle tilsi at forsikringshensynet er en integrert del av «ansvaret som følger av erstatningsretten». For det fjerde utgjør økonomiske effektivitetskriterier en del av den juridiske metodetenkningen i erstatningsretten, særlig i relasjon formueskader og tingskade. 37 Vurderingen av ansvarets omfang og forsikringsmomentets vekt i lempningsvurderingen må vurderes under 35 36 37 I denne sammenheng er transaksjonskostnader en henvisning til evalueringskostnader forbundet med rettergang. Hagstrøm og Stenvik(2015) s. 424. Lødrup(2009) s. 118 og Eide og Stavang(2008) s. 282. 9

hensyn til effektiv ressursbruk. Effektiv ressursbruk foreligger der de totale ulykkeskostnadene minimaliseres. Ulykkeskostnadene er summen av skadekostnader og aktsomhetskostnader. 38 Forsikringshensynet representerer kun et utslag av den anerkjente erstatningsrettslige metodelæren, som følge av at en forsikring gjenoppretter en skade kostnadseffektivt. 39 Endelig må det presiseres at erstatningsvilkårene er skjønnsomme. En henvisning til «ansvaret som følger av erstatningsretten» tillegger erstatningsvilkårene en forutsigbarhet som er vanskelig å påvise. Selv om vurderingstemaet tilknyttet er erstatningsvilkår er klart, kan den rettslige vurderingen slå ulikt ut. 40 2.3 Forsikringsadgangens dynamikk og forholdet til kostnadseffektivitet Vurderingen av forsikringshensynet er sammensatt. Forarbeidene til skl. 5-2 viser til at forsikringsadgangen på skadevolders hånd «som regel alltid» foreligger. 41 Forurensingslovens forarbeider gir uttrykk for en lignende oppfatning. Der understrekes de fleksible mulighetene som ligger i forsikringsmarkedet: «Forsikringsmarkedet har erfaringsmessig vist en betydelig evne til å tilpasse forsikringstilbudet de dekningsbehov som samfunnsutviklingen, herunder rettsutviklingen, har skapt. Som regel er dette skjedd gjennom individuelle forsikringsdekninger som gradvis har utviklet seg til standardforsikringer». 42 Høyesterett har opprettholdt tilnærmingen. I dommen Rt-1992-453, «Furunkulosedommen», uttaler Høyesterett at forsikring er et «spørsmål om pris». Lovgiver anerkjenner at domstolene avgjør hvilke forsikringsmuligheter som foreligger. Sammenholdt med skl. 5-2, som anerkjenner skadevolders og skadelidtes forsikringsadgang, inviterer lovgiver til en lempningsvurdering der rettsøkonomiske 43 betraktninger inngår. Det innebærer at forsikringsadgangen ikke er avgjørende for lempningsvurderingen der en av partene kan avverge skaden kostnadseffektivt. Men der hverken skadevolder eller skadelidte kan avverge skadetilfellet kostnadseffektivt, oppstår spørsmålet om hvilken part som er billigste forsikrer. I den sammenheng er målsettingen et samfunnsøkonomisk fornuftig forhold mellom premie og risikoeksponering. Isolert sett taler det i favør lempning. Begrunnelsen kan være 38 39 40 41 42 43 Eide og Stavang(2008) 237 og 238. Sett fra skadelidtes og skadevolders perspektiv. Rt-2010-24, «Hanekleiv-dommen» illustrerer poenget: 3-2 dissens angående adekvansvurderingen. Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s. 66. Ot.prp.nr.33 (1988-1989) s. 92. Rettsøkonomien analyserer rettsregler ut ifra samfunnsøkonomiske betraktninger. Ullman(2006) understreker betydningen av rettsøkonomiske betraktninger i relasjon vurderingen av risikoallokering og ansvarsfordeling, s. 29: «Teorierna innehåller så många interessanta inslag att de förtjänar att uppmärksammas här; särskilt gäller detta försäkringens roll i fråga om riskfördeling». Det vises til at «[f]ortfattarna avslöjar inga större kunskaper om försäkring utan bygger sina teorier på en del grundläggande antaganden som berör några försäkringstekniska argument som traditionell försäkringsverksamhet vilar på», s. 30. 10

teoretisk. Allikevel er den anerkjent innen rettsøkonomien: Sett at skaden rammer verdier som dekkes av skadelidtes «all risk» forsikring. Forsikringen omfatter da skade som er forårsaket av en erstatningsansvarlig skadevolder. Til sammenligning må skadevolder tegne en separat ansvarsforsikring, eller en forsikring der erstatningsansvaret inngår som et integrert element i en kombinert forsikring, der forsikringen skal omfatte erstatningsansvaret. Dermed svekkes argumentet om at finansieringen av de mange skadelidtes skadeforsikringer blir dyrere enn finansieringen av skadevolders ansvarsforsikring. 44 Det kan tenkes tilfeller der skadevolder forsikrer billigere enn skadelidte. Mer der det oppstår tingsskade, viser Wilhelmsen til at en tingsskadeforsikring gjennomgående oppstiller en mer effektiv tapsfinanseringskilde enn en ansvarsforsikring: «Effektiviteten av en pulveriseringsmulighet avhenger dels av om man oppnår fullgod sikkerhet for at hele tapet er dekket, dels av at den prisen man må betale for pulveriseringen ikke er for høy i forhold til det reelle dekningsbehov. Sett i dette perspektivet er det klart at en tingsforsikring gir en mer effektiv pulveriseringsmekanisme enn ansvarsforsikring». 45 Konklusjonen speiler at forsikringsobjektet vurderes under hensyn til undersøkelser, tekniske og økonomiske forhold. 46 Til sammenligning «bygger ansvarsförsäkringen till stor del på en serie antaganden som ofta är av intellektuell natur». 47 Etter dette kan foreliggende forsikringer tale for eller imot lempning i kraft av pulveriseringshensynet, avhengig av om skadevolder eller skadelidte besitter den mest effektive forsikringsdekningen. Hensynet til såkalt statisk effektivitet 48 kan få avgjørende betydning for spørsmålet om lempning. Men sett at ansvar fremprovoserer skadeforebyggende tiltak og effektive ansvarsforsikringer på skadevolders hånd. Da taler hensynet til såkalt dynamisk effektivitet 49 og økonomisk prevensjon for et fullt erstatningsansvar. Wilhelmsen konstaterer at «dersom erstatning fra skadevolder fører til forebyggelse av skade, bidrar dette til en økning av tryggheten i samfunnet og til økonomisk effektivitet i den forstand at materielle verdier blir bevart». 50 I det perspektivet bør selv lempningsadgangen reduseres. 44 45 46 47 48 49 50 Shavell(1987) s. 214. Wilhelmsen(1990) s.158. Ullman(2006) s. 87. I.c. Bugge(1999) s. 82: Effektiv ressurbuk vurderes på skadetidspunktet. I.c.: Effektiv ressursbruk vurderes i et lengre tidsintervall. Wilhemlsen(1990) s. 159. Se også Ullman(2006) s. 31 som inntar samme standpunkt. 11

3 Lempning regulert i skl. 5-2 Avhandlingen vurderer lempningsadgangen hjemlet i skl. 5-2. I denne delen presenteres først en kort ordlydsfortolkning av bestemmelsen. Siden behandles forarbeidene i relasjon til lempningsalternativene, det offentlige og næringsdrivendes ansvar, og forsikringselementet. Opplegget søker å kartlegge lovgivers motiver rundt forsikringshensynets gjennomslagskraft overfor ulike ansvarssubjekter og ansvarsgrunnlag. 3.1 Skadeserstatningsloven 5-2 forsikringselementets vekt Etter skl. 5-2 kan erstatningsansvaret reduseres etter to alternativ, gjengitt i første og annet punktum. Første alternativ fastslår at ansvar kan reduseres dersom retten under hensyn til «skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige». Annet punktum lyder: «Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden». Vilkåret etter første alternativ er at ansvaret fremstår «urimelig tyngende». Det er med andre ord ikke tilstrekkelig med et «tyngende» ansvar for å oppnå lempning. Selv etter lempning skal erstatningen være tyngende. Men hva tjener som parameter for å fastslå at et ansvar er urimelig tyngende? Den absolutte terskelen som ligger i vilkåret «urimelig» underbygger primært lempningsbestemmelsens status som en unntaksregel. Ordlyden i skl. 5-2 indikerer at økonomiske kriterier står sentralt i vurderingen. Både den økonomiske bæreevnen og momentet foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter tar utgangspunkt i en økonomisk vurdering og pulveriseringsbetraktninger. Men skyldforhold er en referanse til prevensjonshensynet. Og momentet «forholdene ellers» innebærer at momentlisten ikke er uttømmende. Som nevnt i 1.1, gir ordlyden få indikasjoner på hvordan momentene skal vektes innbyrdes. Og med det annet alternativ fremstår bestemmelsen enda mer skjønnsom. Ansvaret kan reduseres «når det i særlig tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden». Annet alternativet inneholder ikke noe vilkår om at ansvaret skal fremstå som urimelig tyngende. Dermed er alternativet langt mer smidig enn det første, uten noen absolutte skranker. I Rt-2004-1887 «Mandaldommen» uttaler førstvoterende: «Jeg oppfatter bestemmelsen slik at det skal foretas en avveining av partenes interesser ut fra en rimelighetsvurdering av hvem som er nærmest til å bære ekstraordinært store skader». 51 Etter en ordlydsfortolkning spaltes 51 Rt-2004-1887 «Mandaldommen» avsnitt 38. 12

imidlertid skl. 5-2 i to regler. Slik jeg ser det, oppstiller første alternativ et lempningsalternativ der skadevolders økonomiske soliditet i betydelig grad influerer lempningsspørsmålet. Alternativet har en klar adresse til de tilfeller der skadevolder vil bli utsatt for økonomisk ruin gjennom et erstatningsansvar. Andre alternativ fremstår smidigere. Der er det større rom for pulveriseringsbetraktninger og overordnede samfunnsøkonomiske vurderinger. At det er rimelig at skadelidte bærer noe av tapet, behøver ikke ha noen sammenheng med skadevolders økonomiske soliditet. Nygaard påpeker at «vurderingstemaet ikkje er likt for dei to alternativa». 52 Han viser til at skadelidtes økonomi vektlegges mer etter annet alternativ, «jamvel om den ikkje er særskilt nevnt i lova». 53 Skadelidtes foranledning til å tegne en forsikring enda skadevolder dekker tapet med en ansvarsforsikring er et vektig moment i favør lempning. 54 Jeg mener at en slik tolkning enda det ikke fremgår særskilt av ordlyden fremgår implisitt av bestemmelsen. 3.2 Forarbeider 3.2.1 Lempningsalternativene Avhandlingen forutsetter en fullstendig kartlegging av lempningsregelens innhold. Ovenfor argumenterte jeg for at skl. 5-2 spaltes i to lempningsalternativer. I denne delen 3.2.1 vil jeg ta forarbeidene til inntekt for at alternativene i skl. 5-2 oppstiller to ulike regler. 3.2.1.1 Når tapet er urimelig tyngende Skl. 5-2 første punktum lyder: «Erstatningsansvaret kan lempes når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige». Forarbeidene understreker at full erstatning skal gjelde som den klare hovedregel. 55 Vilkåret «urimelig tyngende» skal forstås strengt. Å gi skadelidte «rimelig erstatning er et hovedmål». 56 Forarbeidene presiserer at terskelen for lempning øker i takt med hvor mye som allerede er lempet lempningsadgangen er eksponentiell: 52 53 54 55 56 Nygaard(2007) s. 405. Nygaard(2007) s. 408. Nygaard(2007) s. 408: Forsikringshensynet «kjem her meir fram i vurderinga». Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s. 65. Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s. 66. 13

«Jo mer det er tale om å redusere en full erstatningsdekning, jo sterkere grunner må det kreves. Det kan ikke i noe høve godtas å sette erstatningen så langt ned at den etter forholdene gir skadelidte en urimelig lav behovsdekning». 57 På den måten fremmer forarbeidene vern av den skadelidte, samtidig som skadevolder ikke vil ha mulighet til å redusere ansvar i større grad. Det må tolkes slik at forarbeidene ønsker å fremme reparasjonshensynet overfor skadelidte, og prevensjonshensynet overfor skadevolder. Men forarbeidene byr med dette ikke på annet enn overordnede retningslinjer. Derimot fastholder forarbeidene ved lempningsbestemmelsens status som en klar unntaksregel, ved at det skal mye til for å få redusert erstatningsansvaret nevneverdig. I vilkåret «urimelig tyngende» tar forarbeidene utgangspunkt i en differansebetraktning. Hensynet til skadevolder avveies mot hensynet til skadelidte: «Ved anvendelsen av lempningsregelen skal både skadevolderens og skadelidtes forhold vurderes. Hva som er «urimelig tyngende» for skadevolderen, vil bero på hva som er rimelig også i forhold til skadelidte». 58 Her mener jeg forarbeidene utvider ordlyden ved å tillegge skadelidtes evne til å dekke skaden vekt. Etter første alternativ legger ordlyden vekt på den ansvarliges bæreevne, tilsynelatende uten hensyn til skadelidte. Uttalelsen fra forarbeidene er derimot tydelig og kan dermed influere lempningsadgangen. Første alternativ inneholder dessuten momentet «forholdene ellers», som uansett bør fange opp skadelidtes forhold. Videre gjør annet alternativ det mindre betenkelig at skadelidte avlaster skadevolders urimelig tyngende erstatningsansvar. Forarbeidene presiserer at skyldmomentet øver betydelig innflytelse på lempningsspørsmålet: «Har skadevolderen voldt skaden ved forsett eller grov uaktsomhet vil det være et moment som taler mot at lemping skjer». 59 Skyldgraden vil influere hvilke tap som anses som påregnelig etter culpaansvaret. Etter dette blir første alternativ hovedsakelig presisert gjennom forarbeidene. Unntaket er uttalelsen vedrørende «urimelig». Uttalelsen representerer en svak utvidende tolkning, da første alternativ indikerer at det må foreligger en absolutt terskel for lemping. 57 58 59 I.c. I.c. I.c. 14

3.2.1.2 Når det er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden Skl. 5-2 annet punktum lyder: «Det samme gjelder når det i særlig tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden». Annet punktum er i forarbeidene betegnet som en snever unntaksregel. 60 Det fremgår også av ordlyden, jf. «særlige tilfelle». Forarbeidene presiserer at lempning til null er særlig aktuelt etter annet alternativ. 61 Momentene som fremgår av første alternativ inngår i vurderingen av annet alternativ. 62 Det som skiller alternativet fra første alternativ, er at det etter ordlyden mangler en absolutt terskel før det aktualiseres. Dermed er det ikke «noe vilkår for lemping at ansvaret vil være urimelig tyngende for den ansvarlige». 63 Alternativet rammer primært de tilfeller der tap dekkes effektivt av skadelidte. Har «skaden rammet store verdier som generelt er sterkt utsatt for skade», er regelen særlig aktuell. 64 Potensielt vil en slik lempningsregel kunne avbøte mot skjeve utslag av ulike ansvarsregimer. I praksis vil det særlig tenkes aktuelt overfor et objektivt ansvar. Culpanormen er relativ og kan lede til ansvarsfrihet overfor den som er særlig sårbar eller kjenner til faremomentene ved en aktivitet. 65 Et objektivt ansvar kan derimot representere vidtrekkende risikosfærer. 66 Adekvansbetraktninger inngår først i lempningsvurderingen. 3.2.1.3 Foreløpig sammenfatning Forarbeidene bekrefter at skl. 5-2 oppstiller to lempningsregler, slik ordlyden antyder. Følgene av lempning vil variere, beroende på hvilket alternativ som anvendes. Etter annet alternativ presiserer forarbeidene at lempning til null er særlig aktuelt. Dermed oppstiller skl. 5-2 første alternativ en lempningsregel som «skjærer toppen» av et erstatningsansvar. Skl. 5-2 annet alternativ oppstiller en adekvansmekanisme. Uttalelsene om lempningsvilkårene bidrar ikke stort til forståelsen av forsikringsmomentets gjennomslagskraft. Allikevel understreker forarbeidene at hensynet til effektiv ressursbruk og evne til å pulverisere tap influerer ansvarsomfanget, både fordi lempning etter første punktum er betinget av hva som er rimelig overfor den enkelte skadelidte, og som følge av utformingen av annet punktum. Forarbeidene antyder, som ordlyden, at skadelidtes kostnadseffektive forsikringsadgang kan tas til inntekt for lempning. 60 61 62 63 64 65 66 I.c. I.c. I.c. I.c. I.c. Lødrup(2009) s. 158 med henvisning til Rt-1957-985 «Brannslukkerapparatdommen» og Rt-1947-723 «Jernsplintdommen». Lødrup(2009) s. 369. 15

En særlig retningslinje er at skadevolders skyldgrad marginaliserer lempningsadgangen. Både individuell- og allmennpreventive hensyn taler mot lempning av en uaktsomt fremkalt skade. Men skyldgraden bør også tale for lempning der skadeomfanget er betinget av skadelidtes uaktsomme forhold. I begge henseender bør forsikringsadgangens vekt svekkes. 3.2.2 Forarbeidene om foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter Forarbeidene presiserer at en dekkende ansvarsforsikring marginaliserer lempningsadgangen etter første punktum. 67 Det harmonerer også med vilkåret «urimelig tyngende». For å sikre seg mot omgåelse av ansvaret, presiserer forarbeidene hva skl. 5-2 legger i «forsikringsmuligheter»: «[det]sentrale moment i denne forbindelse må være hvor nærliggende det ville vært for skadevolderen å tegne ansvarforsikring. Dersom den ansvarlige har unnlatt å tegne ansvarforsikring som dekker skaden når dette ellers er vanlig eller naturlig i den situasjon han var i, vil dette være et moment som taler mot ham i vurderingen av om ansvaret er urimelig tyngende». 68 Kommentaren «som dekker skaden når det ellers er vanlig» anerkjenner et premie-argument. Premien avhenger av de forsikrede verdier, forsikringsmarkedet og evnen til å bære selvrisiko. 69 Uttalelsen indikerer at en standardisert forsikring kan tjene som en parameter for skadevolders ansvarsomfang. Det understrekes også her at skadelidtes forhold kan tas til inntekt for lempning under hensynet til skadens urimelig tyngende effekt. Skadeforsikring på skadelidtes hånd er et moment som kan tale for lempning. 70 Forsikringshensynet inngår som et moment etter annet alternativ. Som nevnt vil lempning etter annet alternativ lettere lede til lempning til null. Forarbeidene åpner for lempning der skaden leder til et ekstraordinært tap sett fra skadevolders siden, men som for skadelidte fremstår som påregnelig: «Dersom skadens økonomiske omfang har det klart oppsiktsvekkende eller ekstraordinære ved seg, bør imidlertid ikke skadelidte ved erstatningsansvarets hjelp uten videre kunne oppnå full dekning for sitt tap. Spesielt gjelder dette dersom det etter omsten- 67 68 69 70 Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s. 66. I.c. Ot.prp.nr.33(1988-1989) s. 89. Ot.prp.nr.75(1983-1984) s. 66. 16

dighetene ville ha vært naturlig at skadelidte hadde sørget for å forsikre seg mot tapet». 71 Forarbeidene antyder at en rimelig dekningsgrad kan oppstille et tak for skadevolders ansvarsomfang. Alternativt kan ansvaret lempes til null, som følge av at skadelidte er særlig utsatt for skade. Men modellen er ikke ukomplisert. I praksis vil det kunne oppstå problemer med å identifisere hva som oppstiller en rimelig dekningsgrad. 3.2.3 Lempning av erstatningsansvar for skade voldt i næringsvirksomhet Forut for vedtakelsen av lempningsregelen ble det drøftet om lempningsregelen skulle inneholde en passus som ga uttrykk for næringsvirksomheters snevre lempningsadgang. Forslaget springer ut av den tanke at et erstatningsansvar for en bedrift er en regulær utgift. 72 Ansvaret skal dekkes på lik linje som all «annen gjeld som virksomheten måtte være ansvarlig for, selv om dette vil virke tyngende for bedriften». 73 Uttalelsen gir uttrykk for at nær sagt ethvert erstatningsansvar fremstår påregnelige, både ut ifra tapets tilknytning til skaden og omfanget av tapet. Passusen ble ansett for å være overflødig og uheldig. Et absolutt ansvar overfor næringsdrivende er fundert på forutsetninger som kan være uriktige for det konkrete erstatningsansvaret. Det var utslagsgivende for at man ikke valgte å lovfeste en regel som gjorde det nær sagt utelukket å lempe næringsdrivendes ansvar. 74 Betraktninger rundt skadevolders stilling vil uansett inngå i lempningsvurderingen i kraft av momentet «forholdene ellers». 75 Dermed fremstår ikke næringsdrivendes ansvar spesielt strengt eller mildt. 3.2.4 Statens lempningsadgang Statens ansvar kan lempes etter ordlyden og motivene bak lovbestemmelsen. Høyesterett har gitt tilslutning til statens lempningsadgang i Rt-1992-453, «Furunkulosedommen». Vedrørende statens lempningsadgang, er forarbeidene fiksert rundt skl. 5-2 annet alternativ. Et erstatningsansvar får neppe en urimelig tyngende effekt på statens drift. Som følge av mangfoldet av statens virksomheter, evne til å pulverisere tap og inntektsevne, er staten selvassurandør. Forarbeidene understreker at «[s]ynspunktet «selvforsikring på ska- 71 72 73 74 75 Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s. 11. Rt-1992-64 «P-pilledom II» s.79: Tapet gjaldt personskade, men momentet er et allment argument for ileggelse av ansvar på objektivt grunnlag. Ot.prp.nr.75(1983-1984) s.12. Ot.prp.nr 75 (1984-1985) s. 14. I.c. 17

devoldersiden» vil her ha atskillig tyngde». 76 For staten er det derfor mer nærliggende å søke lempning gjennom annet alternativ: «Departementet antar at det sjelden vil bli tale om lemping av det offentliges ansvar med mindre det gjelder en type skade som skadelidte har forsikret seg mot eller som det er vanlig at skadelidte i samme stilling som den faktisk skadelidte forsikrer seg mot». 77 Tidligere skl. 2-2, som ble avløst av nåværende 5-2, regulerte lempning av statens ansvar. Etter skl. 2-2 nr. 1 kunne ansvaret lempes: «for så vidt det ville virke urimelig tyngende. Det samme gjelder når det under hensyn til skadens størrelse, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter og forholdene ellers i særlige tilfelle finnes rimelig at skadelidte helt eller delvis bærer skaden». Om skadelidte har en nærliggende interesse i å forsikre seg, trekker forarbeidene linjer til generelle risikobetraktninger. Overfor ansvaret «for skade som skyldes feil eller forsømmelse i det offentliges servicevirksomheter på områder hvor skadelidte har eller burde ha forsikret sin interesse, og hvor det kan dreie seg om ansvar for veldige skader», presiseres den stadige risikoen for at skadelidte uansett er eksponert for skade. 78 Jeg oppfatter retningslinjen som streng overfor skadelidte. Etter mitt syn bør den ha en snever rekkevidde. Lempning som følge av skadelidtes eksponering bør ikke slå ben under bordet på et tilkjent erstatningskrav - i hvert fall ikke da det offentlige er underlagt et culpaansvar. Jeg kan ikke se at hensynet til prevensjon taler for at skadelidte skal avkortes med sitt krav, eller at full erstatning er betenkelig ut i fra hensynet til «overprevensjon». Etter skl. 2-1 tar aktsomhetsnormen høyde for hvilke krav en «med rimelighet» kan stille overfor det offentlige. Om det offentliges arbeidsgiveransvar oppsummerer en enstemmig Høyesterett aktsomhetsnormen etter skl. 2-1 slik i Rt- 2011-991: «På grunnlag av forarbeidene og rettspraksis anser jeg det uansett slik at brannvesenet må innrømmes et visst rom for feilvurderinger Men hvor stort dette rommet er, må bero på de konkrete omstendighetene». 76 77 78 Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s. 66. Ot.prp.nr.75 (1983-1984) s. 14. Ot.prp.nr.48(1965-1966) s. 43. 18

3.2.5 Selvassuranse for staten og private rettssubjekter. Dekkende ansvarsforsikring er et moment som taler mot lempning. Der skadevolder er selvassurandør forsterkes dette hensynet. Selvforsikring eller selvassuranse er en unnlatelse av å tegne en forsikring hos en ekstern forsikringsgiver. En juridisk person kan se det som mer tjenlig å dekke ansvar helt selv, heller enn å overdra eventuelle tapsutgifter til et forsikringsselskap. Selvforsikring kan finansieres gjennom egne reserver eller lån. Tapsfinansiering for staten skjer via egne reserver, eventuelt via statsbudsjettet gjennom beskatning. Når forarbeidene understreker at det skal mer til for å lempe ansvar overfor et ansvarssubjekt som er selvassurandør, kan det ha sammenheng med at selvassuranse i noen tilfeller fremstår som rimelig eller hensiktsmessig, og at det reflekterer skadevolders økonomiske bæreevne eller pulveriseringsevne. 3.2.6 Antallet skadelidte influerer ikke lempningsvurderingen Der flere skadelidte retter erstatningskrav, vil den totale summen kunne bli betydelig og fremstå som urimelig tyngende. Den vide ordlyden etter skl. 5-2 skulle tilsi at lempningsregelen omfatter slike tilfeller og tjener som rettslig grunnlag for å redusere ansvaret. Lempningsadgangen etter skl. 5-2 er imidlertid ikke utformet med tanke på å regulerer ansvaret overfor flere skadelidte. 79 I motivene anerkjenner man at flere krav kan fremstå som urimelig tyngende, men man antok at blant annet omstøtelsesreglene ivaretar skadelidtes behov for dekning. Erfaring tilsa dessuten at lempningsbestemmelsens begrensete reguleringsfelt i praksis ikke ville volde utfordringer. 80 Samtidig anerkjenner forarbeidene at problematikken er komplisert og forutsetter nærmere analyse. 81 Det vises til ansvarsregimer der ansvaret overfor hver skadelidte er absolutt begrenset. 82 3.3 Legislative refleksjoner Lempningsbestemmelsens status som den alminnelig erstatningsrettslige lempningsregel gjør at retningslinjene som fremgår av forarbeidene og rene systembetraktninger blir svært generelle. Allikevel antyder forarbeidene at skyldmomentet veier tungt. Skadevolders ansvar vil variere overfor ulike skadelidte, betinget av hvilken foranledning den enkelte skadelidte har til å avverge tapet. Det er et utslag av at culpanormen er relativ. 83 Når det først ilegges ansvar på subjektivt grunnlag, fremstår lempningsadgangen som svært snever. Forsikringsmomentet får 79 80 81 82 83 Ot.prp.nr.75(1983-1984) s.18-20. Ot.prp.nr.75(1983-1984) s. 20. I.c. Se atomenergiloven 30, LOV-1972-05-12-28 og sjøloven kapittel 10, LOV-1994-06-24-39. Lødrup(2009) s. 130 og 157 flg.: «Culpanormens relativitet». 19

en marginal innflytelse på lempningsadgangen. Erstatningsretten opprettholder sin preventive funksjon. Forarbeidene viser til at skadelidtes skadeforsikring kan tas til inntekt for å anse ansvaret som urimelig tyngende. Men selv om forarbeidene peker på at skadelidtes forsikring vil kunne influere lempningsadgangen etter første punktum, mener jeg lempningsadgangen er svært snever. Utgangspunktet er at effektiv ressursbruk oppnås av at skadevolder pålegges erstatningsansvar. 84 Et ansvar internaliserer de negative eksterne virkningene i skadevolders kostnader. Og om det ikke gjøres kostnadseffektivt på skadetidspunktet, vil erstatningsansvaret begrunnes ut ifra hensynet til gjenopprettelse, økonomiske prevensjon og dynamisk effektivitet. Praktiske forhold tilsier at vekten av forsikringshensynet tones ned. Vurderingen av hva som for partene representerer en forsvarlig forsikringsdekning, forutsetter forsikringsteknisk kompetanse. 85 En faktor som kan lede til at skadevolders forsikringsadgang ikke vurderes nøysomt, hensett til dekningsgrad beroende på premiekostnaden, er de mange alternative måtene å finansiere ansvarsforsikring på, og ansvar generelt. I en utredning til Olje- og energidepartementet viser Bull til «den store variasjonsbredde som finnes i forsikring m.h.t. forsikringsverdi/forsikringssum, dekningsomfang, premiebetalings- og oppgjørstidspunkter etc.». 86 Etter dette antar jeg at skadelidtes skadeforsikring eller skadevolders ansvarsforsikring ikke oppstiller noen parameter for ansvarets rekkevidde etter første alternativ. Men forsikringsmulighetene på skadevolders hånd skaper ansvar og innskrenker lempningsadgangen. Videre vil hensynet til forutsigbar og ensartet praksis, og utformingen av ansvarsgrunnlagene, tale mot å lempe et ansvar. Det gjelder også overfor ansvar som ilegges på objektivt grunnlag. Lødrup understreker at en risikoavveining som slår ut i skadevolders disfavør, i seg selv er et utilstrekkelig argument for lempning. 87 Det er jeg helt enig i. Ullman viser til at foretak i stor utstrekning klarer å kartlegge sine risiki. Større foretak tegner forsikring mot de tap som kan føre med seg de alvorligste konsekvensene, som ansvarsforsikring som omfatter katastrofeskader. 88 Små og mellomstore foretak er tjent med å tegne kombinert forsikring, der en ansvarsforsikring inngår. 89 84 85 86 87 88 89 Bugge(1999) s. 88. Nordisk institutt for Sjørett(1986) s. 15. Nordisk institutt for Sjørett(1986) s. 12. Lødrup(2009) s. 434. Ullman(2006) s. 71. Ullman(2006) s. 68. 20