Østlandet Skjøtselplan for slåttemark på Sørhaug, Nordre Land kommune, Oppland fylke. FIRMANAVN OG ÅRSTALL: Vegetasjonsrådgiver Tanaquil Enzensberger 2014 PLAN/PROSJEKTANSVARLIG: Tanaquil Enzensberger OPPDRAGSGIVER: Fylkesmannen i Oppland LITTERATURREFERANSE: Enzensberger, T. 2014. Skjøtselsplan for slåttemark på Sørhaug, Nordre Land kommune, Oppland fylke.
Innhold A B GENERELL DEL Slåttemarksutforminger på Østlandet Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker SPESIELL DEL Søkbare egenskaper for Naturbase Skjøtselsplan KILDER ORTOFOTO/KART BILDER ARTSLISTE
A. Generell del Slåttemarker er arealer som regelmessig blir slått. Semi-naturlig slåttemark, eller såkalt natureng, er slåttemarker som er formet gjennom rydding og lang tids tradisjonell slått. De er ofte overflateryddet, men ikke oppdyrket og tilsådd i seinere tid, og ikke eller meget lite gjødslet. De blir slått seint i sesongen. Slåttemarkene blir eller ble gjerne høstbeitet og kanskje også vårbeitet. Hvordan slåttemarkene har vært skjøttet varierer noe fra sted til sted og hvor man er i landet. Slåttemark er urte- og grasdominert og oftest meget artsrik. Den kan være åpen eller tresatt. Tresatte slåttemarker med styvingstrær som blir høstet ved lauving er i dag meget sjeldne. Slike såkalte lauvenger ble gjerne beitet om våren, slått en gang seint om sommeren og høstbeitet. I tillegg ble greinene på trærne høstet til lauvfôr med et tidsintervall på 5-8 år. I gammel tid spilte også myr en viktig rolle som slåtteareal (slåttemyr). De fleste jordvannsmyrene i Norge har tidligere vært slått, men myrslåtten opphørte i stor grad alt for lenge siden og forekom bare noen få steder fram til slutten av 1950-årene. Gjengroingen av slåttemyr går imidlertid gjerne langsomt så flere myrer bærer i dag likevel fortsatt preg av denne høstingen. Det er registrert få lauvenger og slåttemyrer som fortsatt er i hevd. De ulike slåttemarkene tilhører våre mest artsrike naturtyper, med meget stor betydning også for andre organismer enn karplanter. Rundt 70 prosent av våre dagsommerfugler er for eksempel knyttet til åpen engvegetasjon (særlig urterik slåttemark) og en rekke vadefugler bruker strandenger (slått eller beita) som hekkeområder og rasteplasser ved trekk. I tillegg har slåttemarker stor betydning for mange truete beitemarksopper. Slåttemarker kan ikke erstattes av beitemarker fordi de inneholder vegetasjonstyper og flere arter som ikke opprettholdes av beite. I sammenligning med beitemarker har de høyest artsmangfold per m 2 og også de største bestandene av flere truete engarter. Gjennom historien har de vært, og vil også i framtiden være, viktige levende genbanker. I tillegg er de bærekraftige økosystemer som har vært et nøkkelelement i norsk landbruk i tusener av år. I løpet av 1900-tallet har de imidlertid blitt blant våre mest truete naturtyper. Slåttemarksutforminger på Østlandet Den store variasjonen i vår slåttemarksvegetasjon i Norge er foreløpig bare delvis kartlagt. I det følgende har vi likevel forsøkt å peke på noen utforminger av slåttemarksvegetasjon som kan sees som karakteriske for Østlandet og dermed gir denne regionen et særskilt forvaltningsansvar. Vi gir også eksempler på noen verdifulle lokaliteter. Telemark er kjerneområde for søstermarihånd. I Svartdal-Hjartdalbygdene, Seljord og Hjartdal kommuner finnes flere orkidérike slåttemarker med store søstermarihåndforekomster. Engene kan defineres som flekkgrisøreeng (boreal slåtteeng) med arter som småengkall, storblåfjær, marinøkkel, lifiol, skogmarihånd, brudespore, kvitkurle, grønnkurle og stortveblad. I tillegg er vårmarihånd, rødflangre, hjertegras, handmarinøkkel, storengkall og ormetunge registrert i noen av dem. Noe tørrere tjæreblomeng finnes også i Svartdal-Hjartdal med blant annet søstermarihånd, prestekrage,
tiriltunge, hårsveve, rødknapp, flekkmure, marinøkkel, gjeldkarve og engkvein. En viktig slåttemarkslokalitet med en stor søstermarihåndbestand er også registrert i Flesketveit i Tokke. Den boreale slåttemarka (flekkgrisøreeng) er skogtraktenes blomsterenger og fine utforminger finnes også bl.a. i Oslo og Akershus på Nordli, Eidsvoll, med innslag av bl.a. grov nattfiol, brudespore, flekkgrisøre, hjertegras, vill-lin og marinøkkel, og på Sør-Kringler på Nannestad der det finnes en rekke rødlistede sopparter. Også Rajesetra i Kongsberg kommune i Buskerud har fine slåtteenger med mye søstermarihånd, samt marianøkleblom, harerug, storblåfjær, flekkgriseøre, dunkjempe og gjeldarve. Veirublom, sandarve og vanlig marinøkkel er også funnet i tørrenger på Rajesetra. Østlandets største solblombestand er registrert på Mikkelrud i Aurskog-Høland i Oslo og Akershus. Lokaliteten har vært slått kontinuerlig i ca. 300 år og er meget artsrik med arter som bakkesøte, brudespore, flekkmarihånd, flekkgrisøre, marinøkkel og rødknapp. En annen meget artsrik lokalitet i Aurskog-Høland er Lysaker. Der vokser bl.a. flekkgrisøre, brudespore, enghaukeskjegg, bakkesøte, vanlig nattfiol, prestekrage og knollerteknapp. På flere av disse lokalitetene finnes den boreale enga (flekkgrisøreenga) i mosaikk med tørr-frisk fattigeng (som også kan være meget artsrik) og/eller skogstorkenebb-ballblomenger (frisk, næringsrik eng). Denne boreale engtypen er frodigere enn flekkgrisøreeng. Dette er fjelltraktenes og Nord-Norges blomsterenger. I sør er de kulturavhengige (først og fremst knyttet til slåttemark) også i sterk tilbakegang. Særlig viktige lokaliteter finnes i den sør-vestligste delen av ballblomens utbredelsesområde for eksempel i Telemark i Svartdal- Hjartdalområdet. Nevnes bør også Bøenseter i Aremark i Østfold; her vokser bl.a. bakkesøte, stavklokke, marinøkkel, gullkløver, nattfiol, harerug, blåknapp, solblom, enghaukeskjegg og griseblad. Gode insektforekomster med flere nye arter for Norge er også registrert her. I Hedmark finnes flere enger innen Gravberget-området i Våler kommune. Karakteristiske arter for disse engene er småengkall, knollerteknapp, prestekrage, gulaks, karve og harerug samt skogmarihand, hvitbladtistel og ballblom i enkelte friskere partier. Disse engene er fortsatt i hevd ved slått og har ikke blitt gjødslet. I Stange kommune finnes rikere engtyper ved Oppset med bl.a. brudespore, flekkgriseøre, solblom og storblåfjær. Stjerneområder med artsrik frisk fattigeng, boreal slåtteeng og/eller frisk næringsrik eng finnes også i Buskerud i øvre Numedal og Hallingdal. Rygh-setra i Nedre Eiker, som skjøttes av Naturvernforbundet, bør også nevnes. I Oslofjorden finnes rester av slåttemarker på kambrosilur blant annet på Hovedøya. Her finnes eng (knollmjødurteng) som domineres av smaltimotei og har et stort artsmangfold med blant annet aksveronika, fagerknoppurt, enghavre, gullkløver, bakkekløver og rundskolm. Denne enga har skjøtselsplan og slås årlig. En viktig lokalitet med kalkrike tørrenger med arter som dunhavre, hjertegras, marianøkleblom, flekkmure, gjeldkarve, flekkgrisøre og gulmaure finnes i Telemark, på Marker-gårdene i Skien. Viktige dunhavreenglokaliteter finnes også i sentrale fjellstrøk. Slåttemarkene i Vågå i Oppland har for eksempel karakteristiske arter som bitterblåfjær, blåmjelt, fjellnøkleblom, marinøkkel, bakkesøte og brudespore (Norderhaug 1988). Restenger av denne typen er viktige å ivareta. På kambrosiluren i dalførene fantes det tidligere knoppurteng, men de fleste av disse kalktørrengene har forsvunnet. En av de viktigste gjenværende kalktørrengene på Østlandet finnes på Gile i Østre Toten. Den er artsrik med arter som markmalurt, dragehode, bakkestarr, smånøkkel og mange rødlistete arter av beitemarkssopp.
Generelle råd ved skjøtsel og restaurering av verdifulle slåttemarker Skjøtsel Den beste måten å skjøtte ei gammel artsrik eng på, er å følge opp den tradisjonelle driftsforma, uten gjødsel og med sein slått. Det tradisjonelle slåttetidspunktet har variert noe fra sted til sted avhengig av klima og høyde over havet. Derfor er det viktig å finne ut hva som har vært vanlig på den aktuelle lokaliteten eller i nærområdet fra gammelt av. Det ble imidlertid meget sjeldent slått før 10. juli! En bør benytte lett redskap (ljå, tohjuls slåmaskin eller lettere traktor der det er mulig). Graset må bakketørkes, eventuelt hesjes, før det fjernes. Bakketørkinga er viktig for at frøa til engartene skal få modne ferdig og bli liggende igjen på enga når høyet samles og kjøres vekk. Enkelte steder har engene i tillegg vært beitet, enten vår eller høst eller begge deler. Bare beiting kan ikke erstatte slått, men er det eneste mulighet for skjøtsel i en periode, er storfebeiting mest skånsomt. Kyrne velger ikke ut godbitene slik sauen gjør. Beitepresset må i tilfelle ikke være for stort, og en må vente seg noe manuell etterrydding. Der det forekommer tidligblomstrende arter som til eksempel søstermarihånd er det særlig viktig å unngå vårbeite. Restaurering Når det gjelder restaurering av enger som er i gjengroing og utvidelse av eksisterende slåtteareal er det viktig ikke å sette i gang med mer omfattende restaurering enn det en greier å følge opp med skjøtsel i ettertid. Der det er mange delfelt som skal restaureres, kan det være lurt å ta det trinnvis over flere sesonger. Slik blir det mer overkommelig, og en får en følelse med hvor omfattende de ulike tiltaka er, og hva en kan forvente å få gjennomført per sesong. Hogst/grovrydding bør helst gjennomføres på frossen og gjerne bar mark. Dette for å unngå skader på undervegetasjonen. Samtidig er det lettvint for å få så lave stubber som mulig. Rydding i snø kan være noe mer tungvint. Mindre busker og oppslag kan også ryddes på sommeren når det er tørt og mye av biomassen er samlet i bladene. I slåtteenger som ikke har vært tresatt er det ikke noe poeng å sette igjen trær. Gamle styvingstre må imidlertid spares. Et og annet lauvtre med fin og vid krone kan og få stå. All gran/furu og fremmede treslag (eksempelvis platanlønn) bør fjernes. Etter hogst er det spesielt viktig at alt ryddeavfall, kvist, stubber og lignende blir samla sammen og brent på egna steder, og aller helst frakta ut av området. Dette for å unngå unødig oppgjødsling. Ryddeavfall som ligger spredd utover vil elles fort føre til ny dominans av uønska rask- og storvokst konkurransesterk vegetasjon. Oppflising og spredning av flis i området er av samme grunn ikke å anbefale. Gjenstående biomasse vil ta opp noe av næringen som frigjøres fra de døde røttene til trær og busker som har blitt ryddet vekk. Dette gir en gjødselseffekt som lett forårsaker oppvekst av uønska nitrogenkrevende arter (som for eksempel bringebær, brennesle). Gradvis gjenåpning er derfor viktig. Gjødslingseffekten sammen med økt lysinnstråling fører gjerne også til en del etterrenning (skuddvekst fra rot eller stubbe). Det er mest effektivt å slå lauvrenningene i juli, når det er minst energi samla i rotsystemet. Dette faller normalt sammen med slåttetidspunktet. Det kan likevel være nødvendig å rydde lauvrenninger flere ganger utover i første sesongen, og i tillegg året etter.
Osp og or sprer seg ved rotskudd, og rydding kan i mange tilfelle føre til utstrakt renning. Disse kan det derfor lønne seg å ringbarke (sokke). Det bør da skjæres et fem cm bredt band rundt treet nedenfor nederste greina. Det er viktig at snittet er så dypt at all barken (både ytterbark og innerbark) forsvinner, slik at transporten av næringsstoff helt sikkert er brutt. Det er lettest å ringbarke om våren. Etter tre sommere må de døde trærne fjernes. Stubber må kappes helt ned til bakken, enten i forbindelse med hogsten eller ved etterrydding på barmark. Større stubber vil gå raskere i forråtning om en skiller barken fra veden med et spett eller lignende, og så stapper jord i mellom. Med unntak av osp og or kan en unngå ny skudd-dannelse på denne måten. Dette kan til eksempel være aktuelt i kanter som hindrer lysinnstråling til slåttemarka. Problemarter som bringebær- og rosekratt, brennesle, mjødurt eller liknende går normalt ut ved slått, men det kan være nødvendig med slått flere ganger per sesong i begynnelsen med ljå eller krattrydder. Det er viktig å fjerne alt slått plantemateriale. Felt med einstape (bregne) bør slås ned med kjepp (ikke skjæres ned). På denne måten fortsetter bregna med å transportere næring fra røttene, og utarmer så rotsystemet sitt. Den bør så fjernes på høsten. For mer utfyllende om skjøtsel, restaurering og hevd, se: Skjøtselsboka for kulturlandskap og gamle norske kulturmarker som finnes på DNs hjemmesider: http://www.dirnat.no/content/1916/
B. Spesiell del: SØKBARE EGENSKAPER FOR NATURBASE Navn på lokaliteten: Sørhaug ID i Naturbase: BN00028271 Registrert: Tanaquil Enzensberger Kommune: Nordre Land Eventuelle tidligere registreringer (år og navn) og andre kilder (skriftlige og muntlige): Lokaliteten er ført til Naturbase etter feltundersøkelser ved Geir Gaarder i 1998 (Gaarder 1999), og eier Geir Høitomt. Hovednaturtype: D01 Slåttemark Utforminger: D0126 Fattig slåtteeng D0127 Rik slåtteeng Områdenr.: Dato: 11. 09. 2014 Skjøtselsavtale: Inngått år: 2015 Utløper år: 2025 Verdi: Svært viktig (A) Annen dokumentasjon (bilder, belagte arter m.m.) Påvirkningsfaktorer (kodeliste i håndbok 13, vedlegg 11) Stedkvalitet Tilstand/Hevd Bruk (nå): Vegetasjonstyper: < 20 m x God x Slått x Torvtekt G4 Frisk fattigeng G7 Tørreng 20-50 m Svak Beite (x) Brenning 50-100 m Ingen Pløying Park/hage stell > 100 m Gjengrodd (x) Gjødsling Dårlig Lauving (x) G7a Tjæreblomeng G14 Frisk, næringsrik gammeleng OMRÅDEBESKRIVELSE (for Naturbase og som grunnlag for skjøtselsplanen) Innledning: Lokaliteten er i 2000 blitt registrert som slåttemark i Naturbase etter feltundersøkelser ved Geir Gaarder og eier Geir Høitomt i 1998 (Gaarder 1999). I forhold til nyere krav til områdebeskrivelse er imidlertid beskrivelsen utilstrekkelig. I forbindelse med implementering av handlingsplan for slåttemark har Tanaquil Enzensberger utført ny feltundersøkelse av lokaliteten 11. 09. 2014, delvis i følge med grunneier Geir Høitomt, noe som har resultert i ny områdebeskrivelse med endret avgrensing. BELIGGENHET OG NATURGRUNNLAG: Sørhaug hører til Tranligrenda omkring 7 km fra Dokka, og ligger omkring 150 moh på sørsiden av Randsfjorden ved Dokkadeltaet. Uten at det er sett sterke indikatorer innen karplanter, er det grunn til å tro at arealet hører til i Sb-OC-Sørboreal vegetasjonssone, overgangsseksjonen (Moen 1998). Berggrunnen på stedet består av harde gneiser, men lenger oppe i dalsiden ligger skifrige bergarter som kan gi gunstigere base- og næringsforhold (NGU Berggrunn, Internett). Området ligger under marin grense. De øvre (vestligste) partiene ved tunet har morenemark, mens lokaliteten forøvrig har mektige lag av finkornete, breelvavsatte løsmasser. (NGU Løsmasser, Internett). Mot nord, øst og vest er lokaliteten inngjerdet eller følger eiendomsgrensa, men mot et mer gjødselpreget areal og skog i sør er avgrensingen utført ved skjønn.
NATURTYPER, UTFORMINGER OG VEGETASJONSTYPER: Småbruket Sørhaug er delt i små partier med ulik brukshistorie og arrondering. På nordsiden av tunet er det slåttemark helt ned til Nylinna og Jevnakervegen. De bratteste delene nærmest Nylinna og stikkveg til nabo i øst har minst gjødselpreg og er meget artsrik. De litt slakere partiene ved tunet har fått noe mer gjødsel, men overgangene mellom noe gjødslet mark og ugjødslet mark er utvisket, og mange av habitatsspesialistene som er registrert er også funnet på de tidligere noe gjødslete partiene nær tunet. Inntil og sør for tunet ligger hagen, som er tradisjonelt brukt til frukttrær og bærbusker, med slått av feltsjiktet. Rett sør for dette faller terrenget i en bratt liten slåtteteig. Sørøstsiden av Sørhaug er avgjerdet sammen med tresatt mark og benyttes nå (2014) som beitemark for hest. Den bratteste delen av beitet er svært artsrik når det gjelder karplanter og beitemarkssopp. Ugjødslet slåttemark er en sjelden og truet og prioritert naturtype, som det er om å gjøre å bevare mest mulig av. Derfor er både hagen og deler av (nåværende) beite tatt med innenfor slåttemarkslokaliteten. Vegetasjonstypene skifter mellom G4 Frisk fattigeng og G14 Frisk næringsrik gammeleng på de høyeste nivåene og går over mot G7 Tørreng i de bratteste partiene. ARTSMANGFOLD: Karplantefloraen er svært artsrik og typisk, med hele 32 habitatsspesialister (naturengplanter), blant disse flere relativt krevende arter, som engnellik, gullkløver og marinøkkel. De opprinnelig innsådde artene timotei og hundegras finnes fåtallig. Nitrofile problemarter, som bringebær og stornesle er enda mer fåtallige, og da helst i frukthagen. I 1998 og i 2014 ble det registrert 28 ulike beitemarksopper. Blant disse er gulbrun narrevokssopp, røykkøllesopp og lutvokssopp i rødlistekatergori nær truet (NT), vridd køllesopp, lillagrå rødskivesopp, rødnende lutvokssopp og svartdogget vokssopp i rødlistekategori sårbar (VU) og grå narremusserong i rødlistekategori sterkt truet (EN). I 2014 ble det også registrert flere sopparter som danner mykorrhiza med lauvtrær i nord av lokaliteten. BRUK, TILSTAND OG PÅVIRKNING: Det var tradisjonell drift med slått og husdyrbeite på Sørhaug fram til for 35 år siden, da nåværende eier overtok eiendommen etter sine besteforeldre. I denne perioden ble det slakeste arealet nærest tunet pløyd opp. Det ble også gjødslet noe på områdene nærmest huset, hagen, tunet og på slåtteteigen på sørsiden. I de siste 35 årene har nåværende eier fortsatt å slå partiene mot nord og øst årlig, mens bakken og flata nedenfor i sørøst har blitt disponert som hestebeite sammen med skogsområdet. Arealene er ikke blitt gjødslet etter bruksoverdragelsen og er stort sett i god hevd. I grenseskillet mot naboen i nordvest har 10-15 m 2 av vegetasjonen mistet engpreget på grunn av store trær i grenseskillet, som nå er ryddet. Det har også etablert seg et par treklynger i det bratteste engpartiet mot naboeiendommen 144/24 i øst. Enkelte steder utgjør gjengroingsvegetasjon utenfor lokalitetsgrensene en trussel for forekomstene av beitemarkssopp. Dette er særlig merkbart i bakken ned til Nylinna, der det står en rekke store trær (osp, bjørk, hegg), trolig på Vegvesenet sin grunn. FREMMEDE ARTER: Bortsett fra spredt timotei, hundegras og rødkløver er det ikke sett fremmede arter på lokaliteten. KULTURMINNER: I følge kulturminnebasen Askeladden er det ikke gjort funn av fornminner på lokaliteten, men på Våten et par hundre meter unna er det gjort arkeologiske funn med opphav i yngre steinalder. Bygningene på tunet ser ikke ut til å ligge i SEFRAK-registeret. SKJØTSEL OG HENSYN: De biologiske verdiene blir best ivaretatt om lokaliteten blir behandlet som ugjødslet slåttemark. Det ville derfor være fint om de åpne delene av arealet som nå disponeres som beite også ble slått. Langs utkantene bør kratt og trær helst ryddes for å unngå at beitemarkssoppen blir skadet av mykorrhizasopp. Det gjelder særlig trerekka langs Nylinna (trolig utenfor eiendommen), men også to treklynger som har etablert seg i grensen mot naboeiendommen 144/24 i øst. Her anbefales det å fjerne alle trær og busker og deretter holde nyskudd nede, om nødvendig ved hjelp av stubbebehandling eller årlig slått med rydningssag. DEL AV HELHETLIG LANDSKAP: Lokaliteten har ekstra stor interesse på grunn av at det fortsatt er mulig å lese sammenhengen i tradisjonelle driftsformer i området, hvor brukene slo flommark og våtmark som en del av driftsgrunnlaget. I nærliggende Dokkadeltaet naturreservat utføres nå restaureringsslått på enkelte teiger.
VERDIBEGRUNNELSE: Slåttemarka er i god hevd og inneholder mange habitatsspesialister, blant disse mer enn 30 naturengplanter, og minst 9 ulike beitemarkssopp som er høyt rangert på rødlista. Lokaliteten vurderes derfor å tilhøre verdikategori svært viktig (A). SKJØTSELSPLAN DATO: 2014-13-10 UTM 32: 561841,6740139 UTFORMET AV: Tanaquil Enzensberger Gnr/bnr.: 142/9 KONTAKT MED GRUNNEIER/BRUKER: Geir Høitomt AREAL (nåværende): 7,1 daa FIRMA: Vegetasjonsrådgiver Tanaquil Enzensberger AREAL ETTER RESTAURERING: ca 8,4daa TYPE KONTAKT (befaring, tlf, e-post med mer): Grunneier Geir Høitomt var til stede ved feltundersøkelse 11. 09. 2014, og har sett og drøftet områdebeskrivelse og skjøtselsplanen per e-post. MÅL: Hovedmål for lokaliteten: Å bevare og utvikle en artsrik slåttemarkslokalitet. Konkrete delmål: Bevare slåttepreget vegetasjon. Bevare forekomster av beitemarksopp, med flere arter i høye rødlistekategorier (se artsliste). Restaurere gjengroingspreget areal. Ev. spesifikke mål for delområde(r): Deler av beitemark i sørøst tas i bruk som slåttemark igjen. Fjerning av gjengroingskratt i utkanten mot øst. Fjerning av alle trær i mellom eiendomsgrensa og Nylinna (mykorrhizasopp på trerøttene er en trussel mot beitemarkssoppene inne i enga). Tilstandsmål arter: Habitatsspesialister blant karplantene (naturengplanter) skal ha minst samme antall og omfang som i dag (2014). Habitatsspesialister blant soppene (beitemarkssopp) skal ha minst samme antall og omfang som i dag (2014). Mål for bekjempelse av problemarter/gjengroing: Utenfor frukthagen bør det ikke forekomme trerøtter med mykorrhizapartnere som kan skade beitemarksopp.
AKTUELLE TILTAK: Generelle tiltak: Slåttemarksarealet på 7,1 daa slås fortsatt årlig. Deler av nåværende beite (2,5 daa) slås årlig. Deler av slåtten krever ekstra innsats da slåtteredskapen må holdes med tau på grunn av det bratte lendet. Prioritering (år) svært viktig svært viktig Ant daa og kostnad/daa 6 daa 5,6 daa Kontroll (Dato) Aktuelle restaureringstiltak, utover de generelle: Gjerde mot hestebeitet flyttes. Oppskott mot nabo i øst fjernes. Trær og kratt ved Nylinna fjernes. For å stoppe framrykkende mykorrhizasopp må rydding kombineres med stubbepåstryking og årlig oppfølging. viktig svært viktig svært viktig svært viktig Aktuelle årlige skjøtselstiltak utover de generelle: Tradisjonelt slåttetidspunkt i midten av august. Slåttemateriale rakes bort og fjernes. Om mulig bakketørkes høyet. Det er fordelaktig om slåttematerialet kan brukes som fôr. Før- og etterbeite kan vurderes om det blir aktuelt. Arealene må ikke gjødsles. viktig svært viktig viktig uprioritert svært viktig Utstyrsbehov: Eier disponerer traktor og tohjuls slåmaskin til å utføre slåtten. Oppfølging: Skjøtselsplanen skal evalueres innen 5 år: 2020. Behov for registrering av spesifikke artsgrupper: Ved evalueringen bør særlig forekomstene av beitemarkssopp på lokaliteten følges opp. Tilskudd søkt år: Søkt til: Tilskudd tildelt år: Tildelt fra: SKJØTSELSAVTALE PARTER: Fylkesmannen i Oppland og grunneier Geir Høitomt ANSVAR: Personer som har ansvar for iverksettelse av skjøtselsplanen: Geir Høitomt Kilder Muntlig informasjon fra Geir Høitomt, eier av Sørhaug. Gaarder, G. 1999. Botaniske undersøkelser av kulturlandskap i sørvest-oppland i 1998. Miljøfaglig Utredning Rapport 1999:15.
Ortofoto/kart Ortofoto med slåttemarkslokaliteten Sørhaug avgrenset med blå strek. Kartgrunnlag fra GisLink.no.
Bilder Slåttemarka på Sørhaug i juli med utsikt mot våtmarksområdene i Dokkadeltaet. Foto: Geir Høitomt. Det bratteste partiet i slåttemarka på Sørhaug etter slåtten i september. Foto: Tanaquil Enzensberger 11.09. 2014.
Det bratteste partiet i slåttemarka på Sørhaug i slutten av juni. Foto: Geir Høitomt 20.06. 2014. Mykorrhizasopper inne på engarealet representerer et problem på Sørhaug fordi de truer verdifulle forekomster av beitemarksopp. Foto: Tanaquil Enzensberger 11.09.2014.
Artslister Karplanter registrert på lokaliteten. *=habitatsspesialister (naturengplanter): Aurikkelsveve*, bakkestjerne, bleikstarr, blåklokke*, dunkjempe*, engfiol*, engforglemmegei, engfrytle*, enghumleblom, engklokke, engknoppurt*, engkvein, engnellik*, engsmelle, engsoleie, engsyre, engtjæreblom*, finnskjegg*, firkantperikum, fløyelsmarikåpe*, fuglevikke, følblom, gjeldkarve*, gjerdevikke, grannmarikåpe, grasstjerneblom, groblad, gulaks*, gullkløver*, gullris, harerug*, hundekjeks, hundegras, hvitkløver, hvitmaure*, hårsveve*, jonsokkoll*, karve, kattefot*, kjerteløyentrøst*, kvastsveve, legeveronika*, lintorskemunn, marianøkleblom*, marinøkkel*, markjordbær, nyseryllik, prestekrage*, ryllik, rød jonsokblom, rødkløver, rødknapp, rødsvingel, sauesvingel*, setermjelt*, skogkløver*, skogmarihånd, skogstorkenebb, skogsveve, smalkjempe*, smyle, småengkall*, småsyre, stemorblom, stormaure, sumpmaure*, sølvbunke, sølvmure*, tepperot*, timotei, tiriltunge*, tveskjeggveronika, tyrihjelm, ugrasløvetann, vårpengeurt. Sopp registrert på lokaliteten: Beitemarkssopp: Elfenbeinshette, gulbrun narrevokssopp (NT), vridd køllesopp (VU), røykkøllesopp (NT), gul småfingersopp, rødgul småkøllesopp, beiterødspore, belterødspore, bronserødspore, lillagrå rødspore (VU), silkerødspore, engvokssopp, grønn vokssopp, grå vokssopp, gul vokssopp, honningvokssopp, kjeglevokssopp, krittvokssopp, limvokssopp, liten vokssopp, lutvokssopp (NT), mønjevokssopp, rødnende lutvokssopp (VU), skarlagenvokssopp, skjørvokssopp, svartdogget vokssopp (VU), grå narremusserong (EN). Mykorrhizasopp og andre: Bjørkemusserong, brunskrubb, gul kamfluesopp, kamfingersopp, lakrisriske, lakssopp, mørk rødspore, pepperrørsopp, rød fluesopp.