ET LITE STYKKE NORGE: Vegard Smith (4) vekker oppsikt på førskolen Isaac Perol i Ferrol.

ET LITE STYKKE NORGE: Vegard Smith (4) vekker oppsikt på førskolen Isaac Perol i Ferrol.

En spansk en FERROL, SPANIA: Forsvarets fregattprosjekt i Spania er ikke bare stål, våpen og milliarder. Det er sitrontrær og spanskkurs, «churros» og kjærester. Om noen uker drar Vegard Smith (4) hjem. Da er han nesten blitt en spansk en. Det skjer noe med Vegard når vi kommer til førskolen Isaac Peral like utenfor fregattbyggherren Izars langstrakte mur i havnebyen Ferrol. Fra å virke sjenert og tilbaketrukket, er det som en sprøyte latinerblod settes i fireåringen. Han spoler rundt med klassekameratene. Og hvem klarer å snakke HØYEST!? Og hvem er han med kamera? Jeg vil være med på bildet! Og jeg, og! Og jeg! Adios, du blyge nordmann. Ja, han synes det er veldig stas å komme til skolen, sier moren, Ingrid Smith. Sammen med ektemannen Sigurd reiste hun og de to barna Vegard og Torbjørn (6) til Ferrol i regionen Galicia i Nord-Spania da hovedkontrakten for bygging av de fem nye fregattene ble undertegnet for tre år siden. Siden har tredjemann, Peder (2), funnet plass i familien. Ingrid leverer ham i barnehagen. Også den ligger like utenfor Izars murer, et byggverk som preger hele kystbyen på rundt 80 000 mennesker. Hjemme i seksromsleiligheten i sentrum totalskurte vaskehjelpen Carmen enhver krok da vi forlot husets morgenstemning noen minutter tidligere, etter at Sigurd forsvarssystematisk hadde gjort klar dagens matpakker og bykset jobbvilter til Izar. Det er så deilig å slippe å gjøre husarbeid. Hun stryker alle klærne også! meddeler Ingrid, ikke så lite henrykt. Hva med barnepass? Vi har tre spanske og to norske barnevakter, sier Ingrid, og så ruller legen, som har permisjon for å skrive doktorgrad, en smittsom latter ut bak hvite tenner. Med timesatser som ikke overstiger femti kroner, er den slags luksus mulig. INGRID ER UTAGERENDE, ja, litt som en spanjol! sier Inma. Vi møter henne og venninnen på kafé like ved førskolen. Det er vanlig at mødrene leverer barna og møtes etterpå, før arbeid i hjemmet tar til. Inma er moren til en av Torbjørns venner, Antonio. Nå går praten lynraskt på det lille utestedet. Nordmenn virker velutdannet, og de oppfører seg pent. Det virker som om de er veldig strukturerte og liker å organisere. Sier de noe, så gjør de det også, forteller Inma. Vi himler med øynene. Hennes mann jobber også på Izar, noe som er svært vanlig i Ferrol. Byen er bygd opp under verftet og marinebasen som ligger bak de samme murene. Men nordmennene her er også fleksible til å skifte kurs om det er nødvendig, sier venninnen Mayka, uten på noen måte å virke smiskete. Jammen er det noen gode gutter (og én kvinne!) Sjøforsvaret har satt i arbeid her nede, tenker vi, og holder selvsagt godt munn om at beskrivelsen ikke nødvendigvis stemmer for alle nordmenn fra Lindesnes og rett nord; kvinnene vi snakker med vet det selvsagt selv. INGRID HAR LÆRT seg spansk blant annet gjennom kafébesøk som dette, et språk hun så godt som ikke kunne da hun kom for tre år siden. Jeg har fått utrolig mye igjen for å ha tatt meg tid til å lære spansk, forteller Ingrid, som brukte et halvår på å forstå og snakke rimelig bra. Er det vanskelig å forstå og innfinne seg med spanjolenes levemåte? Nei, det synes jeg ikke. Hva er annerledes? spør hun seg selv. Spanjoler lever livet ute, og investerer ikke så mye i hjemmene sine. Og klær! Du kommer ikke i allværsjakke på skolen. De er svært pene i tøyet. Og så er jo måltidene på andre tidspunkter. Hun forteller at få mødre jobber utenom hjemmet. Tradisjonelt kommer mannen og barna hjem til siestaen klokken to. I det hele tatt er det ikke et menneske å se i Ferrols gater før fem. NORSK START I SPANIA: Familien Smith starter dagen på norsk med brunost. F.v. Vegard, Sigurd, Peder og Ingrid. Sistemann, Torbjørn (6), holder sengen. DE VELKLEDDE kvinnene rundt bordet fekter med armene: 21

ISSN 0332-9062 Bildene fra førstesiden viser øverst fra venstre eiendomsformidler Fregattfolk Peder Smith, verkstedsar- i Patricia Prieto Martinez, Ingrid Smith, Sigurd Smith, Hallvard Flesland kommende skipssjef på KNM Fridtjof Nansen, verkstedsarbeider ved Izar, beider ved Izar og Mona Orningård sekretær ved Sjøforsvarets avdeling i Ferrol. Tema side 20-25 Da min mann og jeg var på middag hos dere, sier Inma, og ser på Ingrid, ble jeg veldig overrasket over at Sigurd hjalp deg uten at du trengte å spørre. Her har vi mer et macho-samfunn. Men det må sies at det ikke bare er mannen som står for at det er sånn, også vi kvinner er med å bygge opp under den tradisjonen. De forteller at det er vanskelig å få jobb i Ferrol, så om man først er heldig, jobber man mye. Kelneren kommer med «churros» en slags smultbakst, og fortryllende spansk kaffe. I baren sitter et par middelaldrende mannfolk, i en tv spytter en nyhetsoppleser ut siste elendighet fra verden. Men den lille kafeen i lille Ferrol virker trygg, som en sørlandsby en overskyet sommerdag. Sjelden mer enn en time, varer kafébesøkene. Blant annet må den varme lunsjen forberedes. INGEN AV NORDMENNENE i Ferrol har imidlertid lagt seg til den spanske døgnrytmen. Selv ikke familien Smith. NORSKE VENNER: Elise (f.v.), Inger-Astrid, Wivi, Norunn og Britt holder godt sammen og møtes daglig på «Strandpromenaden» i tettstedet Ares. Jeg vil gjerne lære meg alt om de menneskene og det landet jeg kommer til, men det betyr ikke at jeg må gjøre alt på samme måten som de innfødte, sier Ingrid, og spaserer latinsk rett ut i gaten og over veien. Kommer du til å ta med deg noen vaner hjem? Ja, jeg vil ta med hjem kosen med ungene, det å være sammen med dem uten å gjøre noe spesielt. Hjemme er det ofte så avmålt tid, og da skal man ofte «gjøre noe». Bare å gå med ungene til skolen; jeg tror det er godt for barn. Men hvem har tid til det? Ja, tiden er et problem. Men jeg tror egentlig ikke at vi hår så dårlig tid. Og man kan søke om redusert arbeidstid. Jeg skal jobbe 75 prosent når jeg kommer hjem. Hjemme igjen i leiligheten raser fortsatt vaskehjelpen Carmen rundt, og Ingrid slår over til spansk både i ord og fakter. Og brått er det lett å glemme at vi er i en norsk familie. Men på kjøkkenet henger det en huskelapp: «Middager koteletter, pølser» SJØFORSVARETS representanter på Izar jobber i en lang gang med tilstøtende kontorer nede ved en av de enorme kaiene på verftsområdet. Som en velkomst til den norske fløyen, står et spansk og et norsk flagg krysset over hverandre i et hjørne. Der møter vi Paul Kolseth. Han forteller at den første tiden i Ferrol var litt kinkig: Da vi kom ned, måtte vi brøyte vei. Noe er fortsatt vanskelig, for eksempel helsevesenet, sier Paul, og forteller at kona Britt har måttet dra hjem ved et par anledninger for å få tilstrekkelig behandling. 22

SPANSKE VENNER: Ingrid (t.v.) møter ofte venninnene Inma og Mayka etter at hun har levert ungene i skole og barnehage. Derfor sitter også spansken som hagl. UT I DET FRI: Espen Herland liker seg i friluft og viser gladelig frem atlanterhavsbølger like utenfor Ferrol. Det er sikkert sånn det er for utlendinger i Norge også, tror vestlendingen. Vi blir stående i et slags vakuum mellom Norge og Spania. Byråkratiet her nede kan til tider være utrolig omfattende og vanskelig. Det er ikke så umulig nå som vi har etablert rutiner, men i begynnelsen var det ikke enkelt. For eksempel trekkes telefon, gass og olje direkte fra kontoen din, og slikt er det jo ikke så lett å gjette seg til. Men nå går det greit. Han kjører oss til Ares, et tettsted 17 km vest for Ferrol. Her finnes et lite stykke Norge. I Ares kan man boltre seg i større eneboliger med hage. Tilfeldigvis var det noen ledige hus der da de første, blant dem Paul Kolseth, kom til Spania. Det er sjelden vi får skryt av konene, vet du, men de sier at her har de det helt prima, så da! ETTERSOM SJØFORSVARETS folk får utenlandstillegg, dekket utgifter til bolig og to hjemreiser på tre år i tillegg til lønnen de hadde hjemme, trenger ikke en eventuell ektefelle eller samboer å jobbe. Men i fleste tilfeller har parene to inntekter hjemme, og derfor er det ikke all verdens å hente økonomisk på oppholdet, mener Kolseth. Men vi får oppleve kultur og andre ting som du ikke kan måle i kroner. Er det mye med den spanske levemåten du har hatt problemer med å godta eller forstå? Nei, jeg synes ikke det er så annerledes fra hjemme. De har jo en litt forskjellig klesstil fra oss. Og så er de jo aldri hjemme i huset! Her er vakkert og grønt året rundt, har jeg hørt? Ja, det er et mareritt. Du må slå plenen hele året! Fra Kolseth løsner en ærlig latter, og vips svinger vi inn i badebyen Ares: 4500 mennesker, ganget med tre om sommeren, 40 skjenkebevillinger. Eg trur de lever av å selgje pils til naboen, sier Paul. PÅ CAFETERIA Verde Mar ved stranden møter vi ikke mindre enn Britt Kolseth, Wivi Nyland, Inger-Astrid Eriksen, Norunn Skomsvold og Elise Nyland. De møtes hver dag i halv etttiden på kafeen. Hva heter dette havneområdet? lurer vi. Nei, vi kaller det bare strandpromenaden, sier Britt. Hvorfor velger dere å bo et sted hvor det er så mange nordmenn? Vår yngste datter, Lene, var bare tolv år da vi kom ned. For oss var det viktig at det skulle være andre nordmenn i nærhe- 23

HUS FOR MONSEN: Wilhelm Martin Monsen sjekker at huset i Ares er som det skal før han, kona og de nyfødte barna flytter ned i august. Boligformidler Patricia Prieto Martinez (t.v.) og eier Maria Lopez Dena svarer på engelsk og spansk. ten, som hun kunne være sammen med, forteller Inger-Astrid. Datteren er nå blant de fire norske elevene i Santiago, noen mil sør for Ferrol. Det er fint å bo her, for her kan vi være lenge ute også, sier Elise på 19. Når jeg først ikke skulle jobbe, ville jeg ha det fritt og åpent rundt meg. De som bor i byen er også så opptatt hele tiden, sier Inger-Astrid. Kvinnene sitter så visst ikke bare på kafé: Timer går med til spanskkurs, aerobics og hobbyverksted. ELISE FORTELLER at hun har lyst til å bli i Spania. I halvannet år har hun nemlig vært sammen med sin Antonio. Han bor her i Ares, rett nede ved postkontoret. En motorsykkel svinger et stykke fra bordet vårt. Hei, se der er faren, forresten! Mor Wivi virker ikke like begeistret for tanken om at datteren skal bli igjen. Paul har satt seg til rette ved bordet og forteller at han har lagt merke til at de spanske herrene, etter den tradisjonelle spaserturen på søndager, tar seg et glass på pub mens konene går hjem og forbereder maten. Jeg prøvde å innføre det etter en søndagstur, men det fungerte ikke så bra. Mer latter. Kona Britt smiler lurt. Gleder du deg til å dra hjem? lurer vi. Ja, vi gjør det, men det har også noe å gjøre med innstillingen på at du skal hjem. Vi har hatt det helt fantastisk her nede. TILBAKE I FERROL møter vi Espen Herland. Han har vært her i tre år, og skal være et fjerde. Da jeg valgte bolig, ville jeg bort fra de andre med håp om å bli godt integrert i det spanske miljøet. Det har da også Espen klart ettersom han fant Teresa Cobelo Casas (27). De har vært sammen i to og et halvt år. Romantisk nok var hun hans privatlærer i spansk. Men nå har Espen byttet. Lærer, vel og merke. Han driver med golf, klatring og sosialt samvær med Teresa. Er det noe som virkelig overrasket deg i ditt inntrykk av Spania? Jeg visste ikke at man snakket fire forskjellige språk i landet, og at det er så mange ulike typer folk her i landet. Spanjolene virker å ha en veldig sterk tilhørighet til sine regioner. Har det spanske oppholdet forandret deg? Nja. Jeg har begynt å drikke kaffe. Og mer vin. Mest har jeg forandrer mitt syn på oss nordmenn. Vi finner oss jo egentlig i enormt mye. Her har vi mye å lære av spanjolene. Jeg tok med meg Tata (klengenavnet til Teresa, red. anm.) til Norge. Det er ikke så lett å forklare at man henger ned en gardin over ølflaskene i dagligvarebutikkene etter at ølsalget er stengt, mens butikken fortsatt er åpen. Sånt godtar vi nordmenn. Ja, hvordan forklarer du det for en spanjol? Nei, det blir jo komikveld, det, sier Espen. HAN TAR OSS MED på biltur til kysten. Landskapet minner om Skottland, frodig som Vestlandet om våren, bare roligere i kurvene. Atlanterhavet dundrer imidlertid mot klippene. Vintrene i Ferrol er milde, men det er også somrene, så frykt ikke for å gå i bakken av heteslag. Regner gjør det titt og ofte. Espen forteller at nordmennene har brukt mye tid på å reise rundt å se seg om i området, og resten av landet. Om vi hadde streket opp alle turene de ansatte har vært på i Spania, ville vi ha dekket de aller fleste steder. Det har gått sport i å kjøre rundt og se ting. 24

SÅ DET SPRUTER: Rundt tusen fagarbeidere jobber kun med de norske fregattene hos Izar i Ferrol. MARITIM BY: Nær sagt hvor enn du snur hodet i Ferrol, får du øye på master eller fartøyer fra Izar. FREGATT-PROSJEKTET Avtale om byggingen av fem fregatter til Sjøforsvaret, signert i juni 2000. I dag er den økonomiske rammen for prosjektet på 15 317 millioner kroner, vedtatt av Stortinget i stortingsproposisjon nr 1 (2002-2003). Izar har fått kritikk fra flere hold, blant annet fra Teknologibedriftenes Landsforening (TBL), som mener det statseide selskapet konkurrerer ut norske bedrifter fordi selskapet får økonomisk støtte av den spanske stat. TBL mener også Izar ikke imøtekommer gjenkjøpsavtalen med norske verft i tilstrekkelig grad. Izar-ledelsen har argumentert med at de norske verftene ikke klarer å levere etter Sjøforsvarets spesifikasjoner. Fra flere hold hevdes det at de fem fregattene vil bli mye dyrere enn antatt, hovedsaklig på grunn av uklarheter rundt våpnene som skal ombord. De tre første fartøyene produseres i Ferrol, med noen blokker produsert i Norge, mens de to siste fartøyene etter planen ferdigstilles i Norge, med blokker produsert i Spania. Rundt tusen arbeidere, hvorav så godt som alle er spanjoler, bygger for tiden de norske fregattene ved Izar i Ferrol. Produksjonen foregår også ved Bergens Mekaniske Verksted. Produksjon ved Kleven i Florø og ved Izars verft i Gijon i Spania vil bli startet opp i nærmeste fremtid. Izar-gruppen er et av verdens ti største skipsverft. Den statseide industrigruppen har 11 000 ansatte, hvorav ca. 2000 er i Ferrol, og er et resultat av fusjonen mellom de spanske verftene Bazan og Astilleros Espanoles i desember 2000. FRIDTJOF NANSEN KNM Fridtjof Nansen skal være klar til overtakelse 1. oktober 2005, med sjøsetting i mars-april neste år. Fartøyene Roald Amundsen, Otto Sverdrup, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl vil etter planen bli levert fortløpende med ett års mellomrom fra høsten 2006 til 2009. 25 av de i alt 50 offiserene er allerede plukket ut til F 310 KNM Fridtjof Nansen. Noen har allerede startet den omfattende treningen for fregattklassen. På det meste må offiserene gjennom kursing på 48 uker. Fregattene får en samlet besetning på 120, inkludert 30 vernepliktige og 40 vervede og lærlinger. Første skipssjef blir kommandørkaptein Hallvard Flesland. Fart: 26 knop Lengde: 133,3 meter Bredde: 16,8 meter Høyde: 32,25 meter Deplasement: 5291 tonn Besetning - standard: 120, maks: 146 Våpen: 1 stk Otomelarer-kanon 76 mm, 8 stk Norsk sjømålsmissil fra Kongsberg Defence and Aerospace, 32 stk Evolved Sea Sparrow Missile (anti-luft missil), 4 stk 12,7 mm kanon, ca 10 stk Sting-Ray antiubåttorpedoer. Amerikanske Lockheed Martin er hovedleverandør av våpensystemet. Sensor: 1 stk SPY 1F gir en tredimensjonal fremstilling. 3 stk navigasjonsradarer 2 stk Target illuminating system (følger innkommende missiler) Lunsjen etter en helg går ofte med på å tegne og fortelle om turer. VED ET BOLIGFORMIDLER-KONTOR i Ferrol sentrum møter vi Wilhelm Martin Monsen. Han er på besøk fra Bergen for å ordne det praktiske før kona Toril, de da nyfødte tvillingene og han selv flytter ned i juli. Jeg har levert en liste over hva som må gjøres i alle rom. Vi må blant annet ha inn flere ovner, ettersom det er et sommerhus vi skal bo i. Og det er jo helt utrolig, men spanjoler har jo omtrent verken fyring eller isolasjon i husene sine! Men så er jo spørsmålet om det elektriske anlegget tåler de nye ovnene... Vi kjører mot den nye boligen. Familien Monsen falt også for Ares ettersom de ville bo litt landlig, slik som hjemme. Der har du vinutsalget! Da er vi reddet, fleiper Wilhelm Martin idet vi kjører forbi nettopp et vinutsalg. FAMILIEN MONSEN skal være i landet i tre år, med mulighet for et ekstra. Huset ligger med en utsikt til havet som ville fått en Hemingway til å humre av glede. De spanske eierne er på plass. Señora passer nøye på mens señor går i hagen og røyker, en hage på størrelse med en middelsk internasjonal fotballbane. Der borte har du til drinken! skyter Wilhelm Martin inn. Og selvsagt; hva er vel et liv uten eget sitrontre? Are Møster Ottesen amo@forsvaretsforum.no 25