Forord: Drømmen om det gode liv

Helge Herland, Bergen, redaktør NDF. Forord: Drømmen om det gode liv - Døve drømmer om det gode liv. - Drømmer de om å bli hørende? - Nei, de drømmer om det gode liv, sier jeg. Det gode liv betyr at vi døve blir akseptert av samfunnet, at vi får opplevelser, at vi får være friske, at vi får lov til å være oss selv. - Er det ikke vondt å være døv? - Nei, slett ikke. Det som gjør vondt er all uforstanden blant de som ikke kjenner oss. De som fremdeles mener at norsk tegnspråk bare er et hjelpemiddel for døve som ikke klarer å munnavlese og tale godt nok. Det er 90 år siden Norges Døveforbund ble stiftet i Rødbygget i Trondheim. Gjennom alle år har forbundet kjempet for at døve skal få det bedre i samfunnet. Frem til 1980 dreide kampen seg i stor grad om retten til utdanning, arbeid og tekniske hjelpemidler. De siste 20 årene har kampen i større grad dreid seg om retten til et tilgjengelig samfunn og til kulturelle goder. Døve ønsker som alle andre en best mulig livskvalitet. - Døve drømmer om at norsk tegnspråk kan få aksept som offisielt språk i Norge. - Vil ikke døve lære å snakke og munnavlese? - Jo, men du blir ikke lykkeligere av å snakke godt om du ikke samtidig oppfatter hva de andre sier til deg. Lykken ligger ikke i ørene, men i hva du har mellom ørene. - Jeg kan ikke høre når døve snakker sammen? 6 NDF 90 ÅR 2008

Hilde Haualand, Ås, videojournalist Døves Media. Hun er utdannet sosialantropolog. Døvesamfunnet - hvem, hva og hvor er det? Hvem er med i døvesamfunnet? Når døve sier at de tilhører en språklig og kulturell minoritet, er det ofte døvesamfunnet de tenker på selv om det ofte kan være vanskelig å beskrive akkurat hvordan dette miljøet er, eller hva som egentlig er døves kultur ut over det å bruke tegnspråk. Døvesamfunnet er både et uformelt og formelt omfattende sosialt nettverk der de fleste medlemmene er tegnspråklige døve, med mange hørende medlemmer. Det har mye til felles med andre grupper (ofte minoriteter som for eksempel samer, innvandrergrupper og homofile) som deler språk og/eller felles erfaringer. Det har også sine særtrekk som ofte er ukjent for folk uten kjennskap til døve og hvordan døve lever. Som med alle andre forsøk på å avgrense bestemte folkegrupper, er døvesamfunnets «grenser» også gjenstand for mye diskusjon. I engelskspråklige land vil man ofte se at det veksles mellom å skrive deaf og Deaf. Når «deaf» skrives med liten «d» mener man ofte det medisinske aspektet, det vil si selve det faktum at en person ikke hører. Når det skrives med stor «D», som i «Deaf» refereres det ofte til en person eller en gruppe som viser et sosialt og/eller kulturelt tilhørighetsforhold til døvesamfunnet. Selv om man i Norge eller i Norden sjelden ser at «døv» skrives med stor «D», er det likevel nyttig å kjenne til forskjellen mellom deaf og Deaf. En person som er medisinsk døv føler ikke nødvendigvis et sosialt eller kulturelt tilhørighetsforhold til andre døve. Samtidig kan en hørende som er vokst opp i et tegnspråklig miljø (for eksempel barn av døve), føle sterk NDF 90 ÅR 2008 9

Paal Richard Peterson, Oslo, generalsekretær i NDF. Om broer Mangt og meget er skrevet om broer. Ofte kan broer brukes som symbol på møte mellom mennesker. Det kan være klisjefylte beskrivelser om sødmefylte ærend. Eller det kan være «brobyggerrollen», som er en hyppig nevnt metafor på personer som tiltenkes en slags meglerrolle mellom parter som kan være i konflikt. Broer finnes i alle land, bygges i mange forskjellige former og størrelser. Jeg har kommet til at broene har noe felles: a) De fungerer som knutepunkt, binder folk sammen, skaper kontakt, frakter mennesker fra ett punkt til et annet. Ja, de er rent ut sagt noe som er nødt til å være der for at andre formål skal kunne skje. Intet vondt ord om Drammen, men broen som fører E18 gjennom byen kan være et bilde på denne funksjonen. Ingen overnatter i Drammen for å få studere denne broen på nært hold, med mindre man er ingeniør i Vegvesenet. b) Broer skal også bringe noen eller noe over et punkt, for eksempel en elv, et trafikknutepunkt, et hav eller et juv. For å unngå fare, unngå problem, eller fordi man har rett til å bevege seg fritt. Den nordiske bevegelsesfriheten har neppe et sterkere symbol enn Öresundbroen, som med sine 7845 meter, et fritt spenn på 490 meter og seilingshøyde på 55 meter, gjør det mulig å kjøre fra Sverige til Danmark uten å bli våt på bena. c) Broer har et utseende og en historie, de kan være vakkert utsmykket og representere ulike stilarter. Ja, det at akkurat denne broen finnes, kan være en verdi i seg selv. Det er mange broer som kan tenkes som 22 NDF 90 ÅR 2008

Odd-Inge Schröder, Oslo, førsteamanuensis i tegnspråk og tolking, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo. Norsk tegnspråk strukturer, bruksmønstre og fremtid Lørdag 3. november 2007 marsjerte et stille tog i Oslos gater fra Youngstorvet til Stortinget. Det var nærmere 2000 demonstranter som hadde slagordet TEGNSPRÅKLOV NÅ! Det ble holdt appell øverst oppe på Løve bakken. Men det ble ingen omtale i TV og aviser. Derimot senere på dagen fikk de om lag 50 demonstranter fra en annen språklig minoritet omtale i TV, fordi de sloss. Hadde de nær 2000 tegnspråklige knuffet eller sparket, så var det nok blitt omtale. Det var et stille tog med et «stille» språk. De representerte et språk som er annerledes enn de talte språk. Hvem er de? Hvordan er språket? Slike spørsmål som offentligheten ikke fikk svar på. En taushet som oppleves som diskriminering! Hvem bruker norsk tegnspråk? Norsk tegnspråk er et språk brukt av døve - av mennesker som ikke hører normalt. Ikke normalt, betyr det at språket ikke er normalt? Er det et handikappet språk? På ingen måte det er et fullt utviklet språk som ikke bruker språklyder, men språkbevegelser og oppfattes ikke ved hørselen, men ved synet. Man regner med at det finnes om lag 4.000 døve, 16.000 sterkt tunghørte og hørende mennesker som arbeider med døve eller er i slekt med dem. Det antas derfor at i Norge finnes det kanskje mer enn 20.000 mennesker som er tegnspråklige, dvs. behersker i mer eller mindre grad norsk tegnspråk (herefter NTS). Derfor var det overraskende mange som fra ulike steder i Norge kom og marsjerte. Hele 10 prosent av de tegnspråklige i Norge var møtt opp i det historiske demonstrasjonstoget. En skjult og stille minoritet. NDF 90 ÅR 2008 31

Rune Anda, Bergen, daglig leder i Bergen Døvesenter. Han har tidligere vært sekretær i Norges Døve-Idrettsforbund. Vil døveidretten overleve? Det store spørsmålet er: vil integreringen av døve i 56 særforbund fungere? Har de ulike særforbundene nødvendig kunnskap til å engasjere seg i døveidretten? Vil de stille spesielle krav? Vil de bidra med økonomisk støtte når døve ønsker å delta i internasjonale konkurranse sammen med andre døve? Dette er sentrale spørsmål etter at norsk idrett har integrert bort døveidretten som egen organisasjon. Organiseringen av døveidretten Døveidretten har vært organisert omtrent like lenge som de eldste idrettsorganisasjoner i Norge. Først ute med å stifte en idrettsklubb for døve var De Døves Skiklubb i Oslo i 1892. Så fulgte De Døves Idrettsklubb, Bergen, 1905 og De Døves Idrettslag, Trondheim, 1908. Nordiska Dövas Idrettsförbund ble stiftet i 1912. Døveidrettens verdensforbund, CISS, Committee Internationale des Sports des Silencieux, ble opprettet under de første Verdenslekene for døve, det som nå kalles Deaflympics, i Paris 1924. En paraplyorganisasjon for døveidretten i Norge ble opprettet 8. august 1925 under navnet Døves Idrettsforbund, Norge. Senere byttet de navn til Norges Døve-Idrettsforbund, NDI. I kjølvannet av dette dukket det opp flere lokale idrettsklubber. Fra 1947 var NDI assosiert medlem av Norges Idrettsforbund. Samme år mottok NDI sitt første statsbidrag på kr 2.000. Døve styrte sin egen idrett. På 1980-tallet ble det også økonomisk mulig å ansatte en idrettskonsulent i full stilling, som motor i idrettsarbeidet og som koordinator mellom den sentrale døveidretten og de lokale lagene, døveskolene og den hørende idrettsbevegelsen. 44 NDF 90 ÅR 2008

Hege R. Lønning, Akershus, daglig leder i Oslo Døvekirke. Lav terskel, høy takhøyde og vide dører Døvekirken i dag Døvekirken er en språklig minoritetskirke i Den norske kirke med døves egen kultur og sedvaner. Tegnspråk i Døvekirken har alltid vært sentralt, og kirken er en tospråklig arbeidsplass der tegnspråk er i fokus. Dette gjenspeiler seg i de nye retningslinjene (mer om dette senere i artikkelen) samt i en tegnspråkpolitikk som er under utarbeidelse i Døvekirkenes Fellesråd. Dette er en holdning Døvekirken har hatt lenge, i Sander (1994:55) finner vi dette sitatet: Samme år (1970) diskuterte RK (rådgivende komite) om det var nødvendig å reformere det kirkelige tegnspråk, «på bakgrunn av de endringer som p.t. overveies i de døves tegnspråk på nordisk basis». Komiteen fant ut at «prestene må bruke de tegn som menighetene er fortrolige med», og «forandringer i tegnspråket må først vise seg å ha livets rett før prestene kan innarbeide dem i det kirkelige tegnspråk». 3. november 2007 deltok Døvekirken i tegnspråkdemonstrasjonen som NDF arrangerte, og vi hadde vårt eget banner der det sto «Tegnspråk som offisielt språk - en menneskerett!». Oslo bispedømmeråd vedtok i januar 2008 å arbeide aktivt for tegnspråk som offisielt språk og dette har biskop Ole Christian Kvarme fulgt opp med brev til det respektive departement og vil følge opp videre på andre måter i tiden som kommer. 56 NDF 90 ÅR 2008

Tone-Britt Handberg, Oslo, lektor på Sandaker videregående skole. Tidligere forbundsleder i NDF. Tospråklighet et gode Innledning Helt fra døve i Norge begynte å organisere seg har viljen til å skaffe seg mer kunnskap vært en viktig drivkraft i arbeidet for å bedre døves kår. Da landets første døveforening ble stiftet i Kristiania den 17. november 1878 sto det i formålsparagrafen at «Den vil derfor stræbe at skaffe medlemmerne adgang til læsning, belærende foredrag og lignende,». En lignende formulering finner vi også i det første arbeidsprogrammet til Norske Døves Landsforbund da det ble stiftet for 90 år siden. Der står det at forbundet skal ordne foredragsserier med egnede foredragsholdere, videre skal de også skaffe bøker med passende innhold og formidle lån av disse. Oslo døveforening hadde et bibliotek der medlemmene kunne få lånt bøker helt frem til 1970-årene da foreningen bygget om og nedprioriterte denne virksomheten. Nettopp dette med utdanning av døve har blitt et fast innslag på nesten alle landsmøter og kongresser som har blitt holdt. Man har drøftet valg av undervisningsspråk, lærernes kompetanse i tegnspråk, undervisningsmetoder og undervisningens faglige nivå. Dette kan en lese mer om i T. J. Sanders bok «Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år». Døveundervisningen i Norge En kort historikk Døveundervisningen i Norge begynte da den døve læreren Andreas Christian Møller kom tilbake til Norge etter å ha tatt sin utdannelse i København og etablerte landets aller første døveskole Trondheim, Døvstummeinstitutet i Trondhjem den 1. april 1825. For ham var det natur- NDF 90 ÅR 2008 67

Sonja Myhre Holten, Oslo, rådgiver ved Skådalen kompetansenter. Tidligere forbundsleder i NDF. Se mitt språk! Med bakgrunn i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede (1991-1994) ble det høsten 1994 satt i gang et prosjekt med å utvikle et opplæringstilbud i norsk tegnspråk for foreldre med døve og sterkt tunghørte barn. Handlingsplanen for funksjonshemmede 1994-1997 ble grunnlaget for det videre arbeidet. Prosjektansvaret ble av Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet gitt til Norsk Fjernundervisning (NFU). Prosjektgruppen og samarbeidspartnere var bredt sammensatt med representanter fra Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet, kompetansesentra for hørsel (ikke Briskeby), Hjemmet for døve, Døves Video, Døves Forlag, Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo, Foreldreutvalget for hørselshemmede barn i Norge, koordinator for foreldrene og Norsk Fjernundervisning. Frem til 1994 ble tegnspråkundervisningen for foreldre kun gitt på Ål folkehøgskole og kurssenter for døve som ga et fast tilbud på 7 ukers kurs. I tillegg ble det gitt sporadiske tilbud enten i regi av kompetansesentrene eller i Norges Døveforbunds lokalforeninger, spredt rundt om i Norge. Det var en generell frustrasjon hos foreldre fordi de ønsket opplæring i hvordan de kunne kommunisere med egne NDF 90 ÅR 2008 77

Svein Arne Peterson, Oslo, konsulent på Rycon a/s. Tidligere general sekretær i NDF. Et kort historisk tilbakeblikk på NDF Ved utgivelsen av «Tanker ved et jubileum» til 50-års jubileet i 1968 skriver daværende sosialminister Egil Aarvik i forordet bl.a. «Naturligvis vil enhver skjønne at det å mangle hørselen helt eller delvis, er en stor ulempe, men det er neppe fullt erkjent i hvilken grad døvheten kan isolere et menneske og gjøre dets tilværelse fattig.» Dette er skrevet for 40 år siden, og bærer preg av det. Jeg tror at mange i dag (og langt flere enn i 1968) vil være uenig i at døvheten gjør tilværelsen fattig. Det kan også tenkes at noen av de tiltak som i utgangspunktet var ment å gjøre døves tilværelse rikere, har virket mot sin hensikt. La oss derfor på godt og vondt se på noen av de momentene som har endret seg siden 1968. Tolketjeneste (Se kapitlet «Verdens beste tolkeordning») Etableringen av tolkeutdanning og tjeneste har vært en av NDFs viktigste saker gjennom tidene. Tidligere var døve prisgitt familie og venner dersom noe skulle eller måtte tolkes. Hvis man var nødt til å gi en telefonbeskjed, var en avhengig av andre personers hjelp og ikke minst velvilje for å få formidlet beskjeden. Med en etablert tolketjeneste kan en uten å måtte stå med hatten i hånden engasjere en tolk til ulike oppgaver. Hva dette har hatt å si for døves utvikling til selvstendige og bevisste samfunnsborgere kan knapt overvurderes. I dag er det tolkesentraler i alle landets fylker, og døve har rett til tolk. Selv om ordningen ikke fungerer knirkefritt, er det et enormt fremskritt fra 1968 og er en av de sterkeste virkemidler for at døve skal ta del i sam- 84 NDF 90 ÅR 2008

Odd-Inge Schröder, Oslo, førsteamanuensis i tegnspråk og tolking, Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Oslo. Hva hendte når? - viktige årstall i norsk døvehistorie Innledning Når studenter leser oversikt over viktige årstall i norsk døvehistorie i boken «Tegn som språk» (2006) eller i kompendiet for grunnstudium i tegnspråk ved Universitetet i Oslo (2007) sukker de gjerne: Må vi huske alle årstallene? Akkurat som i norsk historie er alle årstallene historiske, men vi har det minste felles multiplum det hendte noe mer viktig et bestemt år enn andre årstall. Det er nok å minne leseren på årstallene 1814, 1905, 1940, 1945, og hvilken betydning de har for norsk historie. Døve mennesker i eldste tider Døvheten kan vi finne både i dyreriket og hos menneskene. Men her er det historien om norske døve vi skal se nærmere på. Den første litterære omtale av døve finner vi i det norrøne lærediktet Håvamål som ble skrevet ned på 1200-tallet på Island, men som i muntlig form godt kan gå tilbake til 800-tallet. Strofe 71 forteller noe om datidens holdninger til døve mennesker: Er du halt, kan du ride, Uten hender kan du gjete, er du døv, kan du duge i strid. Blind er bedre enn brent å være; som død kan man lite duge. NDF 90 ÅR 2008 95

Eivor Berg, Larvik, student og varamedlem til styret i NDF. Ungdom og framtiden Ungdom og framtiden. Kanskje kan man heller si at ungdom er framtiden. Det har gått 30 år siden siste jubileumsbok fra Norges Døveforbund ble gitt ut, i 1978. De som var unge den gang, for 30 år siden, er de som i dag styrer verden. Likeså vil det en gang i framtiden være vi som er unge i 2008 som styrer verden. Ja, jeg selv er også ung, og jeg er døv. Jeg er ingen fagperson. Jeg har ingen forskningsresultater å fremlegge, som jeg må kunne kvalitetssikre. Jeg er ingen pedagog, som må forsvare de valgene jeg tar. Jeg har ingen fin tittel jeg kan stille meg bak. Dette er derfor mine høyst personlige tanker, erfaringer og refleksjoner, men jeg tror de er ganske representative for den gjennomsnittlige døve ungdommen. Likevel kan det i begynnelsen være greit med en avklaring av hvem de døve ungdommene er. Ifølge verdens helseorganisasjon defineres «de unge» som mennesker mellom 13 og 26 år. Jeg syns det er en grei definisjon, uten at man nødvendigvis behøver å følge den slavisk. Hvem de døve er, er mer komplekst. Definisjon av døvhet kan gjøres på to måter. Den ene er en medisinsk definisjon, der et gjennomsnittlig hørselstap på mer enn 90 db bestemmer at du er døv. Den andre definisjonen, som er en sosial og kulturell definisjon, er langt mer sammensatt; her spiller ikke hørselstapet noen rolle. Det er skrevet flere bøker over emnet, hvor den gjennomgående konklusjonen er at den som kan tegnspråk, og som selv føler seg døv, er døv. NDF 90 ÅR 2008 107

Svein Sundkvist, Oslo, er leder av NDFs seniorpolitisk utvalg. Det gode liv som eldre Eldrebølgen Å bli gammel er ikke det samme som man er ferdig med å leve livet. Det er nå man skal nyte sitt otium og ha en god alderdom. Eldrebølgen er på vei og det vil flere ressurssterke eldre. I årene som kommer vil antallet over 67 år i Norge vokser rask. I Statistisk sentralbyrås prognose over befolkningsutviklingen i Norge, beregnes det at eldrebefolkningen i år 2050 vil være ca. 1,2 millioner omtrent dobbelt så mange som i dag. Tar vi med at 1 promille av disse er døve betyr det 1.200 døve i høy alder. Dagens yngste seniorer 50 åringer forventes å leve til de blir 86 år (kvinner) og 83 år (menn). Dagens 70 åringer forventes å leve til de blir 83 år (kvinner) og 79 år (menn). Ifølge Lov om kommunale og fylkeskommunale plikter skal hver kommune opprette eldreråd. Eldre døve bør være representert i rådene for sette våre saker på dagsorden, det gjelder saker som sykehjem, eldresenter, hjemmehjelp osv. - slik at vi er sikret hjemmetilbud og institusjonsplasser tilrettelagt for døve som trenger det. I Statens seniorråd bør Norges Døveforbund være representert for å tale de eldre døves sak. Eldresentre for døve Utbygging og etablering av eldresentre er viktig tiltak for å integrere døve i samfunnet og som forebyggende tiltak. Det må arbeide for at spørsmålet om etablering av eldresenter for døve blir satt på agenda i de kommuner hvor det bor mange døve. Trondheim kommune kan være et godt eksem- 118 NDF 90 ÅR 2008

Knut Rune Saltnes, Sandefjord, leder av internasjonal avdeling på Signo. Toralf Magne Ringsø, Bergen, tegnspråkkonsulent ved Statped Vest. Tidligere forbundsleder i NDF. NDF-bistand i konfliktområder 1997-2005 Al-Amal Association of the Deaf (AAAD) i Qalqilia, nordvest på Vestbredden, ble stiftet i 1994. Den unge og ambisiøse foreningen ønsket et nasjonalt forbund for alle døve i De Palestinske Områdene. I 1997 sendte de en henvendelse til World Federation of Deaf (WFD) og ba om hjelp til å klare dette. Brevet ble sendt videre til blant annet NDF. Al-Amal betyr «håp». Brevet de sendte, ga dem håp om støtte og bistand. Men fikk de den hjelpen de håpet? I deres program for 2000 står det at de ønsker velkommen alle døve fra hele Palestina som medlemmer. Kanskje var det ikke et nasjonalt forbund av døveforeninger de ønsket? Var det heller at de selv skulle vokse til å bli en nasjonal forening? I 1997 vurderte Stiftelsen Signo 1 å engasjere seg i bistandsarbeid og på den måten utvide sitt internasjonale engasjement til også å omfatte land i den tredje verden. Til da hadde Signo mange internasjonale forbindelser, først og fremst i Norden og Europa. Men i 1997 ønsket de også prosjekter og samarbeid i andre deler av verden. NDF kjente til diskusjonen i Signo og formidlet brevet fra AAAD videre dit. Dette brevet markerer starten på et utfordrende samarbeid både nasjonalt og internasjonalt. NDF og Signo søkte Atlas-Alliansen om støtte til et forprosjekt og fikk midler til en reise til området. 1 Stiftelsen het den gang «Hjemmet for Døve». Navneendring skjedde ifm 100-årsjubileet i 1998. NDF 90 ÅR 2008 125

Sissel Gjøen, Oslo, interessepolitisk rådgiver i NDF. Verdens beste tolkeordning Historikk Min erfaring med å bruke tolk startet allerede første skoledag i 1963. Det var ikke jeg som trengte «tolk», men min mor som trengte meg som «tolk». Det var da jeg virkelig oppdaget hvor urettferdig det var at døve ikke fikk samme tilgang til informasjon som hørende. Kanskje det var spiren til min interesse for og mitt engasjement i kampen for døves rett til tolk etter behov. Jeg må legge til at jeg har gått gradene fra hørende, tunghørt, sterkt tunghørt og til døv som voksen. I 1972 etter fem års forhandlinger med Norges Døveforbund (NDF) begynte Rikstrygdeverket (RTV) å dekke nødvendig tolking i to sammenhenger; ved legeundersøkelse og sykehusinnleggelse. I 1974 programfestet NDF kravet om at tolkene måtte få yrkesstatus og året etter fremla forbundet en plan for utbygging av tolketjenesten og utdanning av døvetolker. I 1977 begynte det første kurset for døvetolker arrangert av Kirke- og utdanningsdepartementet etter en plan utarbeidet av tolkeutvalget i Norges Døveforbund. Et fem ukers grunnkurs fordelt på to pluss tre uker med et halvt års praksis i mellom. Året etter ble de første tegnspråktolkene uteksaminert som offentlig godkjente tolker. Samme år ble Tolkeforbundet stiftet. I 1981 kom tolketjeneste for døve på statsbudsjettet og derved ble det åpnet for tolking til dagliglivets gjøremål. Kvoten ble satt til 30 timer året NDF 90 ÅR 2008 139

Knut Bjarne Kjøde, Oslo, arbeidskonsulent på Rycon a/s. Leder av NDFs arbeidslivsutvalg. Døve kan gjøre en god jobb! Mitt første møte med en voksen døv arbeidskar skjedde da vi som elever på Øyer døveskole var på klassetur til Trondheim like før konfirmasjonen, våren 1965. Der besøkte vi Nidaros Domkirkes steinhuggerverksted og fikk hilse på den døve steinhuggeren Josef Ankile. Han hadde til da jobbet på steinhuggerverkstedet i over 50 år! Møtet med ham gjorde et uutslettelig inntrykk på meg og mine skolekamerater, der han sto i støvete arbeidsklær og hugget ut en skulptur av stein. Josef Ankile tok seg tid til å prate med oss, og jeg husker hvordan han fanget vår interesse og nysgjerrighet da han, på et levende tegnspråk, fortalte om sitt liv som steinhugger og idrettsmann. Josef Ankile var ikke bare en av landets dyktigste steinhuggere. I sin ungdom var han en av landets beste langdistanseløpere. Han slo sine hørende konkurrenter ned i støvlene og tok NM-gull på 10.000 meter under friidrettsmesterskapet i Moss i 1921! I dag kan alle som besøker Domkirken i Trondheim se Josef Ankiles arbeider. På vestfronten står flere apostler og profeter som er hugd ut av hans hånd. Blant dem som kjente og beundret Josef Ankile var NRKmannen, dikteren og sangeren Erik Bye. I 1996 ble det arrangerte en konsert i Nidarosdomen. Der sang Erik Bye en steinhuggerhymne som han hadde skrevet og tilegnet Josef Ankile. Det første av i alt seks vers lyder slik: 146 NDF 90 ÅR 2008

Finn Arild Thordarson, Bergen, videojournalist Døves Media. Han er utdannet sivilingeniør. Døve og teknologi De fleste døve nordmenn ser på teknologien som et gode, som gjør at de blir mer likestilt, mer deltakende og mer integrert i samfunnet. Døve bruker SMS, epost, web, messenger, tekst-tv og annen kommunikasjonsteknologi som ikke krever hørsel. Noen døve og tunghørte kan fungere i talespråklige samtalesituasjoner ved hjelp av teknologiske hjelpemidler som cochlear implantat (siste generasjon høreapparat som delvis opereres inn i hodet). Er teknologien et ubetinget gode for døve? Høster døve kun fordeler jo mer teknologien utvikler seg? Selv om mange døve i dag føler at teknologi er noe som kommer dem til gode, er det ikke nødvendigvis slik at teknologien i seg selv er positivt for døve. Selv om døve har fått tatt i bruk flere nyttige verktøy slik som tekstmeldinger og e-poster, har vi mange eksempler på at teknologiske «fremskritt» i realiteten har vært negativt eller direkte skadelig for døve. For å få en bedre forståelse av hva teknologi betyr for døve, og hvilken innflytelse teknologi har på døves liv, er det nyttig å se litt tilbake i historien på livet før høyteknologiens tidsalder. Det å være døv har som regel bydd på enkelte praktiske utfordringer. Disse utfordringene kan deles opp i to kategorier. Den første er det språklige: de fleste døve lever i et samfunn der majoriteten snakker sammen ved hjelp av talespråk. De fleste nordmenn prater sammen ved hjelp av tale og hørsel. Døve utgjør da en språklig minoritetsgruppe. Den andre utfordringen er av mer praktisk art: døve hører ikke lyder, for eksempel at kaffekjelen koker over mens de står med ryggen til, eller at det kommer varselspip fra bilen om de går ut av den med lyset på. NDF 90 ÅR 2008 157

Hanne B. Kvitvær, Stavanger, forbundsleder i NDF. Norges Døveforbund i dag Det er fantastisk å få være leder i en organisasjon som feirer 90 års jubileum. Jeg vil gratulere alle medlemmene både med jubileet og denne boken. Jubileet markeres i takknemlighet til alle tillitsvalgte som gjennom årene har arbeidet for at NDF er kommet dit vi er i dag; en interessepolitisk organisasjon som har tyngde i alle spørsmål som vedrører døves situasjon i samfunnet. Vår eldste lokale døveforening, Oslo Døveforening, er 130 år flere av de andre foreningene er over 100 år. Døve var blant de første som organiserte seg i foreninger i Norge. Behovet for et tegnspråklig fellesskap ble tidlig dokumentert. For å effektivisere det sentrale arbeidet for døve kom 6 av foreningene sammen i Trondheim 18. mai 1918 og stiftet Norges Døveforbund (eller Norske Døves Landsforbund som det het den gang). I dag er NDF en paraplyorganisasjon for 25 døveforeninger, fra Tromsø i nord til Arendal i sør. Medlemstallet har ligget ganske stabilt på 2.400 medlemmer, med en positiv oppgang i medlemstallet det siste året. NDF har alltid vært en organisasjon som har kjempet for døves sak i storsamfunnet. Samfunnet er gjennom årene blitt mer komplisert og stat, fylker og kommuner har bygget opp et mye større byråkrati som stiller krav til de frivillige organisasjoner. Overfor disse skal NDF være en premissleverandør og en vaktbikkje for døves situasjon i samfunnet. Det er et paradoks at mens byråkratiet har vokst betydelig har de statlige bevilgningene til drift av organisasjonene, også NDF, blitt kraftig redusert. NDF har for lengst nådd smertegrensen og alt for mye av tiden i organi- NDF 90 ÅR 2008 169

Mira Zuckermann, Oslo, teatersjef på Teater Manu. Teater på norsk tegnspråk Teater Manu er et profesjonelt turné teater som spiller på norsk tegnspråk. Forestillingene blir gjort tilgjengelig for ikke-tegnspråkkyndige gjennom simultan oversettelse til talespråk. Amatørteater blant døve har lange og rike tradisjoner, og det har vært jobbet målrettet for å få til en profesjonell teatergruppe. At et tegnspråkteater er kommet inn på statsbudsjettet understreker det ansvaret samfunnet har erkjent for norsk tegnspråk som språk - og for den kvaliteten som ligger i tegnspråklig scenekunst. Teater Manus forestillinger en av de beste måtene å synliggjøre tegnspråk på og å fronte døves kultur utad i storsamfunnet. Historikk Døvemiljøet har gjennom tidene alltid vært engasjert i kulturarbeid på egne premisser. Kulturtilbudet fra samfunnet generelt var (og er fortsatt) ikke tilpasset døve. Etter 1945 var døve mest opptatt av å bygge opp døveorganisasjonen. Kulturarbeidet besto mest av mindre arrangementer som de lokale døveforeningene tok ansvar for. I den grad man snakket om landsdekkende «kulturaktiviteter» var døveidrettsstevner den dominerende møteplassen for opplevelser og sosialt felleskap. Første gang Norges Døveforbund arrangerte et landsdekkende kulturtreff var høsten 1967 i Oslo. Toralf Ringsø, som var kontaktmann for ungdomsarbeidet i NDF, var initiativtaker for å få i gang det som i dag er etablert som Døves Kulturdager. På den tiden hadde jeg nettopp flyttet til Norge, men kulturdagene fanget straks min interesse. Kulturdagene, som ble et årlig arrangement, var en viktig inspirasjonskilde for meg til å bli aktiv innenfor teater. NDF 90 ÅR 2008 175

Niels Kristensen, Ål, undervisningsinspektør ved Ål folkehøyskole og kurssenter for døve. Han er styremedlem i NDF. Fra gammel dansk - til ny norsk framtid Den danske presten N.F.S. Grundtvig (1783-1872) inspirerte til å skape en samtalebasert skole der lærere og elever var likeverdige parter. Han ønsket å bruke historie, dikterkunsten og morsmålet i møtet med elevene. Sammen med øving i praktiske hverdagslige ferdigheter skulle dette gi økt sjølvinnsikt og forståelse for livsverdier. Danning og opplysning var den nye skolens fremste arbeidsoppgaver. Norges Døveforbund opprettet i 1972 stiftelsen Ål folkehøyskole og kurssenter for døve. Høsten 1973 kom de første elevene til skolen og NDF 90 ÅR 2008 185

Helge Herland, Bergen, redaktør NDF. Døves Media med viktig funksjon Hver mandag på NRK1 Mandager i 17.30-tiden har du de siste 10 årene kunnet se tegnspråklige programmer for barn, ungdom og voksne på NRK1. Barn har latt seg begeistre over serier som Bamse-B. Voksne har latt seg glede eller ergre av både innhold og utførelse i programmer med ulike tema, slik det skal NDF 90 ÅR 2008 189