BARN I VANSKELIGE LIVSSITUASJONER I denne oppgaven har vi valgt barn i vanskelige livssituasjoner som tema, og innenfor dette vil vi fokusere på barn som opplever omsorgssvikt. "Omsorgssvikt innebærer at foreldre eller de som har omsorgen for barnet, påfører det fysisk eller psykisk skade, eller forsømmer det så alvorlig at barnets fysiske og/eller psykiske helse og utvikling er i fare." (www.helsedirektoratet.no) Som en avgrensning har vi tatt utgangspunkt i en aktuell case. Vi har tatt for oss prosessen fra magefølelse til tiltak, og alle hensyn, lover og regler man må ta stilling til. I dette arbeidet har vi gått ut fra Claussens (2001) arbeidsmodell. Stine er fire år. Hun er grei å ha med å gjøre, men gjør kanskje litt lite ut av seg. Hun er lite selvhevdende og gjør nesten alltid som de voksne sier. Det er noe rart med henne. Hun er nemlig påfallende flink til å lese de voksnes forventninger og tilpasse seg disse. Stine er på en eller annen underlig måte mer voksen enn de andre barna. Men hun liker veldig godt å sitte på fanget og å få kos. Det har skjedd en del ganger at klærne hennes har vært litt ustelte og litt skitne, og at det har luktet litt vondt av henne. Hun har noen ganger vært litt tynnkledd. For å bøte på dette har en latt henne låne gjenglemte klær. I de seks månedene Stine har gått i barnehagen, har kontakten med moren vært beskjeden. Stine har i midlertidig en del ganger kommet sent til avtalte utflukter og arrangementer. Dette har ført til at hun ikke har kunnet delta. Ved et par anledninger har dette blitt tatt opp med moren, som har unnskyldt seg med at de har forsovet seg. Stines mor virker noe fjern og unnvikende, og hun oppfattes som litt vanskelig å komme inn på. Stine er enebarn og bor sammen med moren. Hun har, etter hva vi har forstått, ikke kontakt med sin biologiske far. Moren har ikke jobb, og lever visstnok av trygdeytelser. (Hentet fra Claussen, 2001). MAGEFØLELSEN En magefølelse er en følelse en har av at noe ikke er som det skal. Det er en menneskelig intuisjon at en føler noe er galt, men ikke vet hvorfor. En udefinerbar bekymring som det er vanskelig å sette fingeren på. Som førskolelærere kan vi ofte komme opp i slike situasjoner. Vi har kompetanse på hva som kan anses som normal utvikling hos barn, og også gjennom daglige kontakt med foreldre danne oss et bilde av hva som er normal foreldreatferd (Claussen, 2001:18). Vi har en unik mulighet til å observere hvordan barn framstår i ulike situasjoner, og ofte oppstår ikke magefølelsen helt uten grunn. Da er det viktig å analysere og vurdere magefølelsen, før vi eventuelt arbeider videre med det. Vi må deretter vurdere om vi bør foreta oss noe aktivt, hva vi eventuelt bør foreta oss, eller om magefølelsen mangler saklig grunnlag. For å analysere og vurdere magefølelsen må en spørre seg selv når magefølelsen oppstod, hvorfor den oppstod og hvilke situasjoner som vekker den samme dårlige magefølelsen. Deretter bør en dele opp den totale situasjonen. Da kan en lettere skille ut hva som er irrasjonelle og rasjonelle årsaker (Claussen, 2001:19).
I vårt tilfelle vil vi framheve følgende årsaker: Hun gjør lite ut av seg. Lite selvhevdende og gjør alltid som de voksne sier. Påfallende flink til å lese de voksnes forventninger. Mer voksen enn de andre barna. Liker å sitte på fanget å få kos. Klærne har vært ustelte og luktet litt vondt. Tynnkledd. De kommer for seint til avtalte utflukter og arrangementer. Moren virker fjern og unnvikende. Vanskelig å komme inn på. Stine har ikke (etter hva du har forstått) kontakt med sin biologiske far. Moren har ikke jobb, og lever visstnok av trygdeytelser. Denne analysen har to mulig utfall. Om det er grunn til bekymring eller ikke. Kartlegging og analyse av magefølelse løser ikke problemet, men gir grunnlag for videre arbeid. Men husk at dersom vi kommer fram til at det ikke er grunn til bekymring, men likevel ikke er kvitt den vonde magefølelsen, da har vi ikke gjort jobben godt nok (Claussen, 2001:21). Dersom en føler det er grunn til bekymring, kan magefølelsen brukes som utgangspunkt i videre systematisk arbeid. Det videre arbeidet må være basert på faktiske opplysninger, ingen synsing. Altså vil noen av de overgående punktene falle bort. ARBEIDSMODELL Når vi har samlet de opplysningene vi faktisk har må man vurdere om det er grunn til bekymring eller ikke. Hver for seg er kanskje ikke disse punktene så viktige men når de er sammen og over lenger tid kan det være grunn til bekymring. Etter analyse av de overstående punktene kan vi se bort fra det at Stine ikke har kontakt med sin biologiske far, og at moren ikke har jobb, da dette ikke er spesifikke opplysninger, men noe vi tror. Dette trenger ikke å ha noe sammenheng mellom hvordan Stine ter seg i barnehagen. At moren er vanskelig å komme inn på, og virker fjern og unnvikende er bare noe vi som personalet mener, og kan heller ikke sies å være en faktisk opplysning. Vi kan også forhøre oss om barnet med de andre ansatte i barnehagen. Vi bør ikke fortelle om vår bekymring men heller spørre på generelt grunnlag. Det vi får høre må også vurderes ut fra vedkommendes faglige kompetanse. I tillegg bør vi snakke med styrer (Claussen, 2001:19). MÅL Når en har et problem i barnehagen som vi skal arbeide med, er det viktig å lage seg klare mål og delmål, som skal være retningsgivende for innholdet i handlings og tidsplaner, og de må derfor være spesifikke og gjennomtenkte. De skal altså fungere som styringsredskap i arbeidet. Vi bør være kritiske når vi lager mål og vurderer måloppnåelse, og målstyring er ikke et poeng i seg selv, men kun et redskap. Vi må i størst mulig grad vurdere oppnådde resultater i forhold til barnets og eventuelt foreldrenes totale situasjon. (Claussen, 2001: 41-47)
Hovedmål: Sørge for at Stine får optimal livskvalitet, både hjemme og i barnehagen, gi henne nødvendig hjelp for at hun skal få seg lekekamerater og bli mer selvstendig. Delmål 1: Opprette tettere kontakt med moren til Stine for å undersøke om Stine får god nok omsorg og oppfølging hjemme. Delmål 1-1: Informere moren til Stine om hjelpetiltak. Delmål 2: Følge opp Stine ekstra i barnehagen. Se etter om det er noen forbedring i klærne, hygiene, og hennes lekeferdigheter. Delmål 3: Eventuelt samarbeide med PPT eller barnevernet om å bedre morens evne til å ta seg av Stine på en tilfredsstillende måte Ut i fra casen, mener vi at det at Stine ikke leker med andre barn, er klengete på de voksne, er lite selvhevdende og gjør alltid som de voksne sier sammen med det at hun noen ganger har for lite klær, lukter vondt og ofte kommer for sent til barnehagen og dermed ikke får vært med på diverse aktiviteter og turer, kan ha sammenheng med hvordan Stine har det i hjemmet. At det er noe som ikke er som det burde være. Derfor har vi satt opp som hovedmål at vi vil jobbe for å få forbedret livskvaliteten til Stine. Dette vil vi gjennomføre gjennom våre delmål og ved å opprette ett tett samarbeid med moren. Dersom vi ikke ser noe endring, må vi ta stilling til dette er noe vi må ta videre til barneverntjenesten. TILTAK Ut fra våre vurderinger har vi tenkt ut to mulige hjelpetiltak for Stine. Det ene tiltaket er å hjelpe med basis i barnehagen (Claussen, 2001:53). I dette tiltaket vil vi starte med et eller flere møter med moren til Stine. Vi ønsker med dette å utvikle et bedre samarbeidsforhold til mor. Dette vil vi begynne med, fordi vi, ut fra observasjoner, tror mye av problemene kommer hjemmefra. I dette møtet vil vi informere om viktigheten av god hygiene, riktige klær til riktig årstid samt viktigheten av å komme i tide til arrangementer i barnehagen. Gjennom at våre råd følges håper vi å se en endring i Stines sosiale kompetanse (Lamer, 1997) og dermed hennes tilknytning til resten av barnegruppen. Gjennom deltakelse på arrangementer blir hun en naturlig del av barnegruppens felles erfaringer, og blir dermed lettere å hjelpe inn i lek. Vi vil også understreke vårt fokus, som til all tid er Stines beste. Det andre tiltaket ville vært å henvise moren til aktuelle ressurssystemer utenfor barnehagen (Claussen, 2001:53). Ved siden av å gi moren informasjon om helsestasjonen som en ressurs for å lære om barns behov, kunne vi også oppfordret til å kontakte barnevernet, eller til å gi oss samtykke til å kontakte dem (Se punkt om taushetsplikt og opplysningsplikt). På denne måten kunne vi åpnet for muligheter for hjelp, uten at hun trenger involvere ansatte i barnehagen. Det kan være hjemmeforhold man ikke ønsker barnehageansatte skal ha innsyn i. Om vi ikke får samtykke fra mor, må vi innhente mer observasjon, om det er nødvendig, for å gjøre en ny vurdering av situasjonen. Hvis det er muligheter for at det er snakk om alvorlig omsorgssvikt, vil vi bruke meldeplikten og gi bekymringsmelding til barnevernet (Se punkt om taushetsplikt og opplysningsplikt) Alle tiltak skal vurderes og evalueres.
LOVVERK Hvis hjelpetiltakene vi har valgt ikke fører fram til målene vi har satt oss og situasjonen til Stine ikke forbedrer seg, må vi finne noen nye hjelpetiltak, som kanskje kan være mer drastiske. I denne situasjonen kan henvendelse til aktuelle ressurssystemer, som for eksempel barnevernet, være aktuelt. Men da er det visse lover og regler vi må forholde oss til. Formidling av kontakt må skje etter gjeldende regler om taushetsplikt, og det beste vil derfor være å få foreldrene til å selv ta kontakt. Dette vil naturligvis føre til bedre samarbeid mellom partene og er til det beste for barnet, men om foreldrene ikke tar kontakt selv må vi forholde oss til opplysningsplikten (Claussen, 2001:214). TAUSHETSPLIKT Etter Barnehagelovens 20 har barnehageansatte taushetsplikt. Det vil si at de skal ha som utgangspunkt at de ikke skal gi opplysninger om barns og foreldres personlige forhold til personer eller institusjoner utenfor barnehagen. Dette gjelder alltid, bortsatt fra i de tilfellene hvor de har opplysningsplikt til barnevernstjenesten ( 22, Barnehageloven) (Claussen, 2001:185). Men det finnes ingen regler uten unntak, og samtykke fra foreldrene er et av de viktigste unntakene fra taushetsplikten ( 13a, Forvaltningsloven). Taushetsplikten oppheves da så langt som samtykket gjelder. Et samtykke utløser ikke opplysningsplikt, men opplysningsrett. Det at foreldrene gir samtykke til tverrfaglig samarbeid, vil også føre til at en tidlig i prosessen involverer foreldrene. Foreldrene kan føle seg mer delaktige, og de slipper og føle seg overkjørt av et helt hjelpeapparat som har hatt mye samarbeid uten at foreldrene har viste om det. Som regel er det viktig å samarbeide godt med foreldrene for å kunne hjelpe barnet på en best mulig måte (Drugli, 2002). Men selv om samtykke fra foreldrene gir oss muligheten til og gi bort opplysninger, bør vi alltid ha som referanse de taushetspliktbestemmelser som gjelder for barnehageansatte (Claussen, 2001:185) Hvis foreldrene ikke vil gi samtykke, kan en undersøke om noen av lovens unntaksregler kan tas i bruk. Det er ulike typer unntak beskrevet både i Forvaltningsloven og Særloven. En kan også alltid drøfte saken anonymt med andre profesjoner uten at taushetsplikten blir brutt. Det gjør at en kan drøfte og utveksle generelle erfaringer, og en kan få hjelp til å avklare en sak (Drugli, 2202). OPPLYSNINGSPLIKT Barnehageloven 22: Barnehagepersonalet skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. Uten hinder av taushetsplikt skal barnehagepersonalet av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Loven sier at vi kun har opplysningsplikt til barnevernet ved alvorlige tilfeller av omsorgssvikt. Et setningsledd det er viktig å merke seg her er når det er grunn til å tro. Vi kan i de fleste tilfeller ikke
være helt sikre på hva som foregår i hjemmet, eller hvor stort omfang omsorgssvikten har, men så lenge vi har grunn til å tro at noe ikke stemmer, og vi har opplysninger og informasjon til å støtte oppunder, må vi melde fra til barnevernet. Det er slik det er i situasjonen til Stine. Gjennom observasjon av Stine og Stines situasjon sitter vi med en følelse av at noe er galt, og gjennom vårt arbeid med saken har vi også informasjon om våre mistanker. Skillelinjen mellom taushetsplikt og opplysningsplikt kan være vanskelig å finne, men om man er usikker på om man har opplysningsplikt kan man ha en anonym drøfting med barnevernstjenesten (Claussen, 2001:216-127). Loven er slik at dersom vi har informasjon som tilsier at det må meldes i fra til barnevernet, så skal det meldes. Det er ikke lov å vente å se om situasjonen endrer seg, da dette kan ha en uheldig påvirkning på barna (Skogen m.fl., 2008). Opplysningsplikten er ikke et valg vi har, men noe vi er pålagt (Rammeplanen, 2006). OPPSUMMERING Gjennom bruk av Claussens arbeidsmodell, mener vi å ha fått en god oversikt over Stines situasjon. Alle saker er unike og siden vi ikke vet hvilke konsekvenser tiltakene våre vil få har vi satt opp to mulige handlingsmåter. Vi har satt opp mål og tiltak som vi håper vil øke livskvaliteten til Stine og det er viktig at dette blir fulgt opp. Gjennom dette arbeidet har vi fått en innsikt i hvordan vi kan arbeide med barn som opplever omsorgssvikt. LENKER www.frivillighetsportalen.no Kirkens bymisjon sitt hovedmål er å tilby barn, unge, voksne og familier som er i en vanskelig livssituasjon tiltak de kan benytte seg av. www.sinnethelse.no Er en folkopplysningsside på nett for å medvirke til at færre blir psykisk syke, et sted hvor man kan få hjelp og tilbud om rehabilitering. www.regjeringen.no Handlingsplan fra regjeringen om samarbeid mellom barnehagen og barnevernstjenesten www.helsedirektoratet.no En pålitelig organisasjon som gir en god definisjon av begrepet omsorgssvikt. I tillegg er dette en hjelpsom side for mennesker som sliter, og hvor du kan få svar på spørsmål, dine rettigheter, fakta og info om hvor du kan få hjelp. www.lovdata.no 13-13f om taushetsplikt Lovdata inneholder de primære rettskildene som regulerer borgernes rettigheter og plikter, lover, sentrale og lokale forskrifter, høyesteretts og lagmannsrettavgjørelser. Her finner du informasjon om forvaltningsloven. www.lovdata.no 22 om opplysningsplikt
Lovdata inneholder de primære rettskildene som regulerer borgernes rettigheter og plikter, lover, sentrale og lokale forskrifter, høyesteretts og lagmannsrettavgjørelser. Her finner du informasjon om opplysningsplikter. LITTERATURLISTE Claussen, C. J., 2010. Det er noe med den ungen. Oslo: SEBU forlag. Drugli, M. B., 2002. Barn som vekker bekymring. NKS forlaget. Kunnskapsdepartementet, 2006. Rammeplanen for barnehagensinnhold og oppgaver. Oslo: Kunnskapsdepartementet. Lamer, K., 1997. Du og jeg og vi to. Oslo: Univeristetsforlaget. Skogen, E m.fl., 2008. Rett skal være rett. Bergen: Fagbokforlaget. Helsedirektoratet, 2009. Omsorgssvikt i barndommen. http://www.helsedirektoratet.no/psykiskhelse/sliter_du/omsorgssvikt_i_barndommen_585224 (12.10.11) Lovdata. Barnehageloven av 2005. http://www.lovdata.no/all/hl-20050617-064.html (13.10.11) Lovdata. Forvaltningsloven av 1967. http://www.lovdata.no/all/hl-19670210-000.html (13.10.11)