Store Norske 100 år på Svalbard Peter Johannes Brugmans Kullforekomstene på Svalbard har vært kjent siden ca. 1610 da den engelske hvalfangeren Jonas Poole fant «sea coales that burnt very well» i Kongsfjordområdet. Nesten 300 år senere, i 1899, førte Søren Zachariassen hjem en kullast fra Bohemanneset ved Isfjorden noe som ga startskuddet for den moderne kulldriften. Amerikanerne Ayer & Longyear etablerte kulldrift i industriell målestokk i området som i 1906 skulle bli Longyearbyen. Før Svalbardtraktaten av 1920 var Svalbard «Terra nullius» det vil si Ingenmanns land. Dette gjorde landet fristende for spekulanter og eventyrere og førte til en ganske livlig aktivitet i de første 20 årene av det 20. århundre. Foruten kull ble også marmor, blyglans, sinkblende, kobberkis og andre mineraler gjenstand for undersøkelser og forsøksdrift. Prospekteringsaktiviteten kulminerte mot slutten av første verdenskrig og årene like etter. Drift ble satt i gang i Svea, Ny Ålesund, Barentsburg, Grumant og på Bjørnøya. Depresjonen som kom i midten av 1920-årene førte imidlertid til at virksomheten ved samtlige av disse driftsstedene ble innstilt i 1925 26. I dag er det bare Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS og Trust Arktikugol som har bergverksvirksomhet på øygruppen, men bare ved Store Norskes anlegg i Longyearbyen har driften foregått uavbrutt siden 1906 med unntak av krigsårene 1941 45. Geologi Svalbards geologi er relativt enkel og det har til tross for den heller avsides beliggenheten lyktes å fremskaffe en god oversikt over øygruppens oppbygning. Alle de geologiske hovedepokene er representert. Langs vestkysten og i nord er det metamorfe bergarter som er mer enn 400 millioner år gamle. Disse Hecla-Hoek formasjonen er i virkeligheten en del av den Kaledonske fjellkjeden. Innenfor området av metamorfe bergarter er det store avsetninger av sedimentære bergarter. På Spitsbergen danner disse et stort basseng hvor fallet avtar mot Bjørnøya i sør og Hopen i øst. Disse bergartene inneholder kull, naturgass, olje og marmor. De viktigste kullfeltene på Svalbard ligger på Spitsbergen. Et mindre felt har også vært drevet på Bjørnøya. Allerede ved midten av 1920-årene var de fleste kullforekomstene oppdaget eller i ferd med å bli oppdaget. De eneste kullfeltene av betydning som på denne tiden ikke var oppdaget var kullfeltene som lå inne i landet, det vil si feltene som senere ga grunnlag for Svea Nord, og Lunckefjell. Samtlige av kullfeltene som har vært drevet, med unntak av kullfeltet i Pyramiden, inneholder paleogene kull, dvs. kull som er ca. 60 65 millioner år gamle. Kullene i Pyramiden er fra karbon, det vil si de er 340 350 millioner år gamle. Videre er det i deler av Advent City og på Bohemanflya tatt ut mindre mengder kull fra kritt ca. 100 millioner år gamle. På Bjørnøya er det kull fra Devon det vil si ca. 380 millioner år gamle. De paleogene kullene som er ca. 65 millioner år gamle, har vært og er fremdeles de viktigste kullene med hensyn på driften på Svalbard. Paleogene kull har høyere brennverdi, lavere svovel og askeinnhold og er av jevnt over bedre kvalitet enn kull fra de øvrige kullforekomstene. Ottar 310 2016 (2): 11 17 11
Kulldrift i medgang og motgang frem til evakueringen i 1941 Det var det amerikanske selskapet Arctic Coal Company som gikk i gang med gruvedrift i 1906 ved Adventfjorden i området som i dag er Longyearbyen. De første kullskipninger fant sted allerede året etter, i 1907. I årene frem mot 1911 12 ble anlegget bygget ut og kullforekomstene i området nærmere undersøkt. Amerikanerne fortsatte virksomheten til 1915, da første verdenskrig umuliggjorde videre drift. Driften ble innstilt og det var bare en vaktstyrke på stedet. Eiendommer og anlegg ble i 1916 solgt til Store Norske Spitsbergen Kulkompani. I den amerikanske driftsperioden ble det skipet ut ca. 150.000 tonn kull, som gikk til Norge. Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS tok opp virksomheten etter amerikanerne. De kom til et så å si nøkkelferdig anlegg, men fikk fort erfare at kullgruvedrift har sine Oppe: Fra evakueringen 2. september 1941. Foto: G. Aasgaard, Bergmesteren for Svalbards arkiv. Nede: Sverdrupsbyen i forbindelse med evakueringen. Personene på bildet er fra venstre: Bergingeniør Harald N. Ross, direktør i Store Norske Einar Sverdrup og bergmester Gunnar Aasgaard. Foto: G. Aasgaard, Bergmesteren for Svalbards arkiv. 12
utfordringer. Natt til 3. januar 1920 inntraff en kullstøveksplosjon i gruve 1a som krevde 26 menneskeliv. Dette er den største gruveulykken som har funnet sted på Svalbard. Eksplosjonen førte i tillegg til tap av menneskeliv til omfattende materielle ødeleggelser i gruva, samt til brann. Dette gjorde det umulig å gjenoppta driften. Heldigvis var arbeidet med oppfaring, det vil si klargjøring for produksjon, og klargjøring av gruve 2a på vestsiden av Longyear-dalen allerede satt i gang. Undersøkelser og oppfaring av forekomsten på denne siden av dalen var påbegynt av amerikanerne, men ble først gjenopptatt av Store Norske i 1918. Dersom ikke klargjøringsarbeidene i denne gruva hadde blitt påbegynt kunne det endt med konkurs. Arbeidene ble nå forsert og driften kom i gang i mars 1921. For å rasjonalisere driften ble det omtrent samtidig bygget et nytt lagrings- og lasteanlegg på Hotellneset. Lagringsanlegget ble tatt i bruk høsten 1921 og lasteanlegget ble tatt i bruk sommeren 1922. I annen halvdel av 1920-årene sank kullprisene, noe som gjorde det svært krevende å holde driften i gang. De fleste av selskapene på Svalbard så seg etter hvert nødt til å innstille driften. Store Norske klarte til tross for vanskelighetene med å holde hjulene i gang. Kullproduksjonen foregikk nå i gruve 2a som var selskapets hovedgruve. Denne gruven leverte alene hele selskapets produksjon frem til høsten 1939 da gruve 1b ble satt i drift. I 1934 kjøpte selskapet det svenske anlegget ved Braganzavågen i Longyearbyen med gruve 1a (Amerikanergruven) oppe i fjellsiden. Foto: Store Norske. 13
van Mijenfjorden, Sveagruva. Sommeren 1934 ble det satt i gang undersøkelser. Undersøkelsene ble innstilt i 1937 uten at det ble tatt noen beslutning om igangsettelse av drift. Selskapet valgte å konsentrere seg om å anlegge en ny hovedstoll og et nytt daganlegg til gruve 2, samt åpne en ny gruve, gruve 1b ved Longyearbyen. For å lette transporten i gruve 2 hvor transportveiene etter hvert var begynt å bli ganske lange, ble det anlagt en ny 2000 meter lang taubane med tilhørende silo og lasteanlegg lenger inne i Longyeardalen. Høsten 1937 kunne det nye anlegget gruve 2b, settes i drift. Omtrent samtidig med at det nye daganlegget til gruve 2 ble satt i drift ble det foretatt undersøkelser på vestsiden av Longyeardalen et par hundre meter sør for den gamle amerikanergruva. Undersøkelsene viste så positive resultater at det sommeren året etter ble satt i gang anleggsarbeider og bygget opp et nytt gruveanlegg her, gruve 1b, eller gruve 1. Gruve 1 ble satt i drift høsten 1939. I tilknytning til denne gruva ble også den såkalte Sverdrupbyen anlagt, oppkalt etter selskapets daværende direktør Einar Sverdrup. Da krigen brøt ut høsten 1939 var det altså gruve 1 og gruve 2 som var i drift. Produksjonen lå i årene 1926 1940 på ca. 300.000 tonn pr. år. I perioden 1926 1941 ble det skipet ut 3.779.000 tonn kull fra Store Norskes anlegg. Som en følge av krigsutbruddet i 1939 kom også spørsmålet om å øke produksjonen ytterligere opp. Selskapet begynte derfor høsten 1939 undersøkelser i Svea med tanke på å åpne gruva for drift. Disse undersøkelsene pågikk helt til evakueringen høsten 1941. Krigen og krigsødeleggelsene Til å begynne med ble ikke virksomheten på Svalbard berørt av utbruddet av den annen verdenskrig i større grad. Dette endret seg da Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juli 1941. Som en direkte følge av det tyske angrepet ble bosetningene på Svalbard evakuert i månedsskiftet august/september 1941. De sovjetrussiske bosetningene ble evakuert Kartet viser Store Norskes gruver i Longyearbyen og Svea. Kart: Stor Norske. 14
til Murmansk og Arkhangelsk, mens de norske bosetningene ble evakuert til Storbritannia. I forbindelse med evakueringen ble kulllageret på Hotellneset stukket i brann, og anlegg ødelagt slik at tyskerne ikke skulle kunne gjøre seg nytte av dem. Utover dette fikk bebyggelsen stå. Våren 1942 sendte norske myndigheter en liten styrke for å re-okkupere Svalbard. Reokkupasjonen skjedde under dramatiske omstendigheter, hvor lederen for ekspedisjonen, direktør Einar Sverdrup, mistet livet sammen med elleve av sine menn. Til tross for dette tilbakeslaget lyktes det etter hvert å etablere en garnison i Barentsburg. Høsten 1943 ble garnisonen i Barentsburg angrepet av en sterk tysk flåtestyrke som omfattet slagskipene Tirpitz og Scharnhorst. Under angrepet ble anleggene i Barentsburg, Grumant-byen og Longyearbyen så å si totalt ødelagt. tyske angrepet på Longyearbyen i september 1943 var også kullaget over hovedfløtsen til gruve 2 blitt antent. Det skulle gå flere år før brannen ble slukket. Gjenreisning og gjenopptagelse av driften Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS gikk sommeren 1945 i gang med å bygge opp anleggene i Longyearbyen og Svea. I Sverdrupbyen var to hus brent ned og det var granatskade på andre. Produksjonen kom imidlertid i gang igjen i gruve 1, mest for å dekke det lokale behovet. I mars 1947 var reparasjonene av anleggene ved gruve 2 kommet så langt at også denne gruva kunne settes i produksjon. I Longyearbyen var man oppe i førkrigsnivå på skipningen i 1948 (273 716 tonn). I 1939 ble det skipet 286 592 tonn. Også i Svea ble anleggene gjenreist. Det ble oppfart og klargjort en ny gruve, den såkalte Vestgruva. Gruva kom etter hvert i produksjon, men leire over kullaget og økende vanninnsig førte til store driftvansker. I tillegg førte avsetningsvansker til at driften i Svea ble innstilt sommeren 1949. I driftsperioden 1945 1950 ble det skipet ut til sammen ca. 200.000 tonn kull fra anleggene i Svea. Gruvedriften 1960 1990 Etter at anleggene i Longyearbyen var gjenreist lå produksjonen på omkring 300.000 tonn pr. år. Årsproduksjonen varierte noe som følge av etterspørselen. Men de to gruvene i Longyearbyen kunne inntil videre dekke behovet. Utover i 1950-årene ble det likevel klart at reservene i gruve 1 og gruve 2 gikk mot slutten. Det ble derfor satt i gang arbeide med planlegging og åpning av en ny gruve, gruve 5. Gruve 5 som ligger Senere, i august 1944, ble anleggene i Svea, som hittil hadde sluppet unna krigen, ødelagt av mannskapene fra en tysk ubåt. Status ved avslutningen av krigen var derfor for Store Norskes vedkommende heller alvorlig. I Longyearbyen var mesteparten av bebyggelsen med unntak av Sverdrupbyen i tilknytning til gruve 1b, helt ødelagt. I Svea var også så å si alle bygninger brent ned. Heldigvis var gruve-anleggene forholdsvis uskadet. Men under det Tonn 4 000 000 3 500 000 3 000 000 2 500 000 2 000 000 1 500 000 1 000 000 500 000 - Kullskipning fra Svalbard 1907-2015 1905 1908 1911 1914 1917 1920 1923 1926 1929 1932 1935 1938 1941 1944 1947 1950 1953 1956 1959 1962 1965 1968 1971 1974 1977 1980 1983 1986 1989 1992 1995 1998 2001 2004 2007 2010 2013 Øvrige selskaper Store Norske (tonn) 15
på fremspringet mellom Endalen og Todalen kom til å representere noe helt nytt med hensyn til gruvedriften. Gruve 5 ble klargjort for drift og undersøkt mens gruve 1b og gruve 2b fortsatt var i drift. Dette gjorde at da produksjonen ble satt i gang høsten 1959 hadde man en ganske god oversikt over forekomsten og de geologiske forholdene i gruva. Oppfaringen lå så langt foran strosseproduksjonen at produksjon og oppfaring kunne foregå uavhengig av hverandre. Dette førte ikke bare til økt produktivitet, som følge av et enklere driftsopplegg, men også til bedre sikkerhet i gruven, i form av enklere og mindre forbygning. Utover dette var brytningopplegget tilsvarende det som man hadde hatt ved gruve 1 og 2, det vil si med underkutting, skrapedrift og med sporbundet transport. Opplegget i Gruve 5 ble nå det vanlige for fløtsmektigheter (tykkelse på kullaget) under 100 cm og ble videreført i gruve 4, gruve 6 og gruve 3. I samtlige av disse gruvene ble kullene transportert ut i dagen på jernbane ved hjelp av lokomotiv og vogner. Fra samtlige av disse gruvene, med unntak av gruve 3, ble kullene transportert til renseanlegg og kull-lager på Hotellneset med taubane. Fra gruve 3 ble kullene kjørt ned til renseverket med lastebil. Gruve 3 ble den siste gruven som ble drevet på lave fløtsmektigheter (tynne kullag), og med sporbundet transport. Denne ble drevet fra 1972 til 1996. Sveagruva og Svea Nord Etter at driften i Svea ble innstilt i 1949 skulle det gå 21 år før det igjen ble tatt opp drift i dette området. Driften ble satt i gang på Svea-fløtsen det vil si den delen av forekomsten som hadde de høyeste fløtsmektighetene. Her kunne fløtsmektighetene gå opp mot 5 m. Området med høye mektigheter hadde vært kjent helt fra den svenske driftsperioden. Perioden fra 1970 og frem til ca. 1987 kan karakteriseres som en kombinert oppfarings- og produksjonsperiode. Etter 1976 ble oppfaringen mekanisert. Det ble benyttet delsnittsmaskiner, det vil si maskiner med roterende kutthode som kan beveges, opp ned og til siden. Årsaken til mekaniseringen av oppfaringen var de høye mektighetene. I 1987 ble anleggene i Svea lagt i driftshvile, men undersøkelsearbeidene ble videreført. I 1989 ble det satt i gang en forsiktig produksjon som i 1997 var kommet opp i ca. 230.000 tonn pr. år. Kulldriften idag Etter at Gruve 3 ble lagt ned i november 1996 har Store Norske hatt drift i Gruve 7 ved Longyearbyen og Svea Vest og senere Svea Nord ved Braganzavågen, ca 60 km sør for Longyearbyen. Kulldriften i Svea Nord er i dag selskapets hovedvirksomhet. Gruve 7: oppfaring tok til i 1966. Ordinær drift kom i gang omkring 1975. Fløtsmektigheten i denne gruva viste seg å være vesentlig høyere enn det man hadde hatt i de tidligere gruvene, og var opp mot 140 160 cm. Dette ga muligheter for å legge opp til mekanisert drift med trommelkuttmaskin og vandrende forbygning tilsvarende det som er i bruk i Svea Nord i dag. Utfrakt av kull fra gruva til dagen skjedde ved transportbånd. Svea Nord: er selskapets hovedgruve. Forekomsten ble tidligere omtalt som Sentralfeltet og ble kartlagt fra midten av 1980-årene og i 1990-årene. Stortinget ga klarsignal til drift i desember 2001. Svea Nord er lagt an for produksjon med longwallstrosse og oppfaring med Continuous Miner/Bolter Miner. Produksjonen har vært i størrelsesorden 1,5 til 3,8 millioner tonn pr. år. Produksjonen kommer nå fra områdene i ytterkant av forekomsten. Dette gjør at produksjonen fra gruva (både oppfaring og strosse) etter hvert gir så mye innblanding av stein (både mellom stein og ligg) at kullene må oppredes. Lunckefjell: selskapet fikk i desember 2011 klarsignal fra myndighetene til å gå i gang med forberedelser for drift i Lunckefjell. Grunnlaget for driften i Lunckefjell er Longyarfløtsen, som i gruve 7. Forholdene i gruva vil antakelig ligne på forholdene i gruve 7, med tilsvarende mektigheter det vil si ca. 1,4 m. Kullreservene er in situ 11,1 mill. tonn. Anslått mengde salgskull er 8,2 mill. tonn. Etter de opprinnelige planer skulle Lunckefjell være i full produksjon fra 2015 og være utdrevet 16
i 2018. Planen var at kullene fra Lunckefjell skulle transporteres over Marthabreen og så kjøres over transportbåndene i Svea Nord til daganlegget ved Braganzavågen. I skrivende stund er utsiktene for videre kulldrift på Svalbard preget av utfordringer. Våren 2015 ble Lunckefjellgruva lagt i driftshvile. Svea Nord blir lagt i driftshvile fra våren 2016. Begge disse gruvene legges foreløpig i driftshvile for en periode på tre år, det vil si frem til 2019. I gruve 7 ved Longyearbyen skal produksjonen økes med ett skift slik at produksjonen fordobles. Oppsummering av kulldriften 1907 2015 I løpet av de litt over hundre årene som er gått siden kulldrift i industriell målestokk tok til på Svalbard har det vært en rivende utvikling. I 1907 skipet Arctic Coal Co., i følge den offisielle statistikken, ut ca. 1 500 tonn kull. I Svea Nord kan denne kullmengden produseres i løpet av en halv time i våre dager. Videre produseres kullene i dag uten bruk av sprengstoff, de skjæres ut fra kullfløtsen ved hjelp av spesialkonstruerte maskiner. Mens kullproduksjonen hos Store Norske i 1930 lå på ca. 250.000 300.000 tonn pr. år, tilsvarer dette en produksjon som under gunstige forhold kan produseres på en måned i våre dager. Kulldrift er høsting av en ikke-fornybar ressurs. Totalt har SNSK siden starten i 1916 og frem til utgangen av 2014 skipet ut 56 millioner tonn kull. Over halvparten av dette volumet (54 %) er skipet fra Svea Nord etter 2000. Til sammen er det ved utgang 2014 skipet ut 81,4 millioner tonn kull fra Svalbard siden kullproduksjon i industriell målestokk tok til i 1907. Av dette kommer 28 % fra gruvene i Longyearbyen. Norske gruver står til sammen for litt over to tredjedeler av den samlede kullskipningen på Svalbard de siste 100 år (68,7 %). Likevel er dette forholdsvis ubetydelig i forhold til produksjonen ute i verden. Til sammenligning kan nevnes at da den britiske kullproduksjonen kulminerte i 1913, var årsproduksjon på 287 millioner tonn. Helt til slutt skal det nevnes at kulldriften har hatt sin pris. Totalt er tatt ut i underkant av 58 millioner tonn kull fra Store Norskes gruver i Longyearbyen og Svea siden 1916. I denne perioden har til sammen 124 mann omkommet i forbindelse med kulldriften. Dette tilsvarer 1 mann pr. 466 000 tonn produsert. Den største enkeltulykken i Store Norskes gruver var eksplosjonsulykken i gruve 1a, natt til 3. januar 1920 da 26 mann omkom. Litteratur: Arlov, Thor Bjørn (red) 1991: Store Norske 75 år, Jubileumsskrift, Store Norske Spitsbergen Kulkompani AS. Bergmesteren for Svalbard. Hoel, Adolf 1966: SVALBARD Svalbards historie 1596 1965 Bd. II. Sverre Kildahls boktrykkeri Oslo 1966. SNSK Årsberetninger. Peter J. Brugmans er avdelingsdirektør ved Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF). Han er bergingeniør, NTH (1982) og bistår interesserte med råd, veiledning og oversikter angående funn og forekomster av geologisk art på Svalbard. E-post: peter.brugmans@dirmin.no Bildetekst side 18: Russiske gruvearbeidere i Barentsburg. 17