PETTER PADDE OG NEDBRYTERNE Du trenger: Saks Lim Tykt printerpapir Kontaktpapir eller lamineringsmaskin og laminat Tynn, hvit hyssing Teip Blomsterpinner En boks med tørre bønner, eller tørre erter Du gjør: Skriv ut sidene på en fargeskriver. Brukt tykt printerpapir. Klipp ut dyrene, soppen og bladet og lim de to sidene av hver figur sammen. Fest kontaktpapir på begge sider. Dersom dere har en lamineringsmaskin på skolen, kan dere bruke laminat i stedet for kontaktpapir. Klipp bort overflødig kontaktpapir eller laminat. Fest en blomsterpinne på den ene siden av hver av figurene med teip. På foten av soppen fester du tynne, hvite hyssingtråder. Det skal være soppens hyfer. Hyfer er den delen av soppen som er nede i bakken. Du trenger også litt ekstra hyssing til bruk i selve dramatiseringen. Nå er du er ferdig med dukkene. Les replikkene godt før du spiller skuespillet første gang. Når du skal spille skuespillet, trenger du for eksempel et bord som står på høykant, eller noe lignende. Har dere en liten scene på skolen er det selvsagt kjempefint. Dersom dere vil spille skuespillet ute, kan dere lage en skjerm av grankvister. Et stort tøystykke eller liknende kan også være fint som scene. Det er jo ikke så nøye hva dere bruker bare de som skal snakke og føre pinnedukkene er gjemt. Når skuespillet er over, kan for eksempel Pappa Padde komme fram og stille spørsmål til tilhørerne for å teste hva de husker. Slike spørsmål kan for eksempel være: Hva spiser meitemarken? Hva skjer med visne blader som ligger på bakken? Hva gjør soppene? Hva spiser tusenbeinet? Hva spiser padda? Hva spiser spissmusa? Hvilke dyr er nedbrytere? Hvilke dyr er rovdyr? Hva vil skje dersom de visne bladene ikke blir nedbrutt? Har soppene ordentlige røtter? Hva gjør bakteriene med bladene?
SvenSopp
Replikker til: PETTER PADDE OG NEDBRYTERNE (Petter Padde dukker opp på scenen.) Pappa, pappa, se på meg! Halen min er forsvunnet! Hva er det som skjer? (Pappa Padde dukker opp mens Petter snakker.) Pappa Padde: Gutten min, du er i ferd med å bli voksen. Det er snart på tide at du forlater dammen, vandrer inn i skogen og undersøker den på egenhånd. Men jeg liker meg her i dammen. Pappa Padde: Ikke vær bekymret. Du vil være tilbake her igjen neste år, og da er du blitt voksen. Men pappa, hvor er skogen? Pappa Padde: Du må hoppe over enga. Der kan det bli ganske tørt og varmt. Blåse kan det også gjøre. Det er best du stikker av gårde tidlig om morgenen, eller sent på kvelden. Da stikker jeg nå. Ha det da, pappa! Pappa Padde: Ha det bra Petter, og ta vare på deg selv. (Begge dukker ned.) (Petter Padde dukker opp igjen, og Vissent Blad ligger nede) Aah! Endelig! Jammen var det varmt ute på enga. Her er det mye bedre, for her stenger bladene for sola. Skogbunnen er kjølig og fuktig. Det føles så deilig. Jeg kan til og med grave meg ned i disse råtne gamle bladene og gjemme meg. Vissent Blad: (Reiser seg opp.) Kalte du meg et gammelt råttent blad? Å, unnskyld meg. Jeg mente ikke å
Vissent Blad: Vel, jeg er et gammelt blad, og jeg er stolt av det! Tenk om vi blader ikke råtnet. Da ville vi ha hopet oss opp i store hauger så høye at du ikke kunne se skogen i det hele tatt. Men takket være nedbryterne skjer ikke det. Nedbrytere? Hvem er det? Er de sterke og flinke til å bryte? Vissent Blad: Nei, nei, nei! Brytere sloss. Nedbrytere bryter ned oss blader og andre døde ting i mindre og mindre biter, helt til vi bare er næringsstoffer i jorda. Da kan trær og andre planter bruke oss til å vokse, og lage nye blader. Hvor er disse nedbryterne? Jeg har ikke sett noen. Vissent Blad: De er overalt! Noen er så små at du ikke kan se dem, som for eksempel bakterier. Andre er så store at de kan spise et helt blad. Åhhh, bakken skjelver!! En hel gjeng kommer for å spise middag. Ha det! (Dukker ned, meitemarken kommer.) Mette Meitemark: Mmmm, mmmm. Det var sannelig en deilig bit. Men, Mette Meitemark, du spiste opp bladet!! Mette Meitemark: Så klart, og nå er jeg så mett at jeg har bladet helt oppe i halsen. Det er allerede i ferd ned å bli til jord. Det går inn den ene enden på meg, og ut av den andre enden. Jeg skjønner hva du mener. Jeg synes du ligner et helt måltid selv. Mette Meitemark: Jeg ville nok blitt et godt måltid, men først må du få tak i meg. Tra-la-la. (Meitemarken dukker ned bak scenen.) Det er da lett! Mette Meitemark forsvant ned her. (Forsvinner ned samme vei. Kommer opp igjen, full av hvite tråder, sopphyfer.) Æsj! Hun forsvant! Isj, jeg er helt full av disse hvite trådene. Det er helt fullt av dem der nede. Sven Sopp: (Kommer opp med tråder, sopphyfer, maken til de som er på Petter.) De er meg. Jeg mener, jeg er dem. Jeg mener, jeg er Sven Sopp, og dette er mine sopptråder. Jeg er svært bundet til dem.
Unnskyld, jeg visste ikke at dere sopper har røtter. Sven Sopp: Det er ikke ordentlige røtter, de heter hyfer. De hjelper meg til å bryte ned maten min. De er på en måte en slags mage. (Virker litt bekymret.) Mat? Hva slags mat er det? Det er vel ikke små paddeunger? Sven Sopp: Nei, nei, ikke paddeunger, bare visne blader, døde røtter og bark. Hvis du kan slippe meg, så skal jeg trekke meg tilbake til en råtten kvist. Mmmmm, ser deg seinere. (Trekker seg rolig ut.) Ha det, Sven! Nå er jeg sulten. Skulle gjerne funnet noe jeg kunne spise. Det ser ut som det er mange insekter her i skogbunnen. (Rist på bønneboksen i 4/4 takt. Petter Padde reagerer på lyden.) Kanskje det kommer noe nå? Tuva Tusenbein: (Lyden fra boksen gjentar seg, så dukker tusenbeinet opp). To, tre, fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti, elleve tolv. Kompani holdt. Så mange bein du har! Du er da ikke du noe insekt! Tuva Tusenbein: Riktig, jeg er Tuva Tusenbein på marsj. Jeg er bladpatruljen på utkikk etter døde blader som er angrepet. Er bladene angrepet? Tuva Tusenbein: Naturligvis. De er angrepet av bakterier og sopp. Når de er blitt litt sånn passe nedbrutt og møre så spiser vi dem. Men unnskyld oss, vi har arbeid å gjøre. (Rist på bønneboksen i 4/4 takt mens tusenbeinet forsvinner.) Fremad marsj! En, to, tre, fir. Best å holde seg unna, jeg vil ikke stå i veien for et tusenbein. Hei, bakken skjelver igjen! Lurer på om det er en meitemark til som kommer? Jeg skal nok få tak i den denne gangen.
(Spissmusa dukker opp.) Hei, du er ikke noen meitemark! Stian Spissmus: Du er visst en liten skarping, du. Så lang nese du har! Og for en kort, tett pels. Knappenålsøyne har du også, og tennene dine ser ganske skarpe ut. Stian Spissmus: Jepp! Kjekt å ha lang nese for å bore tunneler gjennom blader og under kvister. Kommer lett fram på den måten. Når jeg ser et passe bytte biter jeg til med de skarpe tennene. Hjelp!!! Du er en spissmus. En ekte predator i skogbunnen. Jeg vedder på at du spiser små skapninger som meg. Stian Spissmus: Niks, ikke denne gangen. Jeg har nettopp spist noen løpebiller. Dessuten så har du sånne vorter på kroppen din som forteller meg at du smaker vondt, og er litt giftig. Jeg skal være veldig sulten før jeg prøver meg på deg. Puh! Det var nære på. Livet i skogbunnen er litt av et eventyr! En vet aldri hva som dukker opp bak neste tre, eller under neste blad. Men det skal jeg vel finne ut! (Petter Padde går ut.) SLUTT