Høst/vinter 2011/12 Velkommen til naturen. Fall/Winter 2011/12 Welcome to nature

Høst/vinter 2011/12 Velkommen til naturen Fall/Winter 2011/12 Welcome to nature No 06

PHOTO: SVERRE F. HJØRNEVIK LOCATION: MAKEDONIA Welcome to nature Gore-Tex Primaloft Parka Unique parka that warms in all types of weather through the winter. We have combined our most technical fabrics with a playful design to create the most comfortable garment for everyday use during the winter season. The Parka has a soft, waterproof and breathable GORE-TEX outer layer, and PrimaLoft Sport 200 gr/m2 insulation. Details include hand-warming fleece pockets, hand gaiters and new YKK metal zippers. The collection Materials Find your local dealer at norrona.com Read more about the picture above and other stories in Norrøna Magazine, norrona.com or facebook.com/norrona Welcome to nature

PHOTO: CHRIS HOLTER ART DIRECTION: SLETTEN & ØSTVOLD lofoten remixed. Meet our new lofoten Gore-Tex Pro Shell jacket and pants, for big mountain freeriding. Mix your own color set-up with waterfall blue, birch green, festival fuchia, fields of gold and caviar or all of them. Scan this code to see our new lofoten remixed video. Check out our entire range of lofoten products at norrona.com For more updates and news, join us on facebook.com/norrona Find your local dealer at norrona.com/stores Welcome to nature

Norrøna Magazine Høst/vinter 2011/12 Fall/Winter 2011/12 Innhold Content Norrøna Magazine har fulgt skisporene til den norske skilegenden Sondre Norheim (1825-1897) gjennom Telemark fylke. Reportasjen begynner på side 48. Norrøna Magazine has followed the ski tracks of the Norwegian ski legend Sondre Norheim (1825-1897) through Telemark county, Norway. The story begins at page 48. Foto Photo : Jonas Bendiksen 12 14 18 26 34 44 48 58 64 72 88 96 104 113 114 116 118 120 122 124 126 128 Leder Medarbeidere Tilbakeblikk : Fenrisfeber Portrettet : Der Bergsteiger Lofoten A Love Story Sørpolen 1911-2011 Veien Mitt liv som hund Field Productions Behind the scenes Dager i hvitt Jeger i Svalbards villmark Patagonia Myrkdalen Norrønakapittelet Norrøna News Profil : Giuliano Bordoni Profil : Ragnar Tøndel Fjelldoktoren Fjellmusikk Norrøna ansatte Røldal Freeride Challenge Neste utgave Editorial Contributors Retrospect : Fenris Fever Portrait : Der Bergsteiger Lofoten A Love Story The South Pole 1911-2011 The Road My Life as a Dog Field Productions Behind the Scenes Into the White Hunter in Svalbard's Wilderness Patagonia The Dark Valley The Norrøna Chapter Norrøna News Profile : Giuliano Bordoni Profile : Ragnar Tøndel The Mountain Doctor Mountain Music Norrøna Staff Røldal Freeride Challenge Next issue 4 5

Norrøna Magazine Høst/vinter 2011/12 Innhold Fall/Winter 2011/12 Content Side 34-42 : Lofoten A Love Story Page 34-42 : Lofoten A Love Story Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Chris Holter Hvor er dette bildet tatt, Chris? På Blåfjell i nærheten av Stamsund i Lofoten. Vi var der tre ganger i år men to ganger forsvant det gode været akkurat da vi kom opp på toppen. Den ene dagen ble vi stående der oppe i tre timer. Været var dårlig, vi ventet og ventet, snakket fram og tilbake på walkie-talkien før vi bestemte oss for å kjøre ned uten å ta noen bilder. Akkurat da vi kom ned fra fjellet, ble det selvfølgelig kanonvær igjen. Det var veldig irriterende! Men været i Lofoten skifter jo hele tiden, og det gjelder å være på rett sted til rett tid. På tredje forsøk fikk vi godt vær og muligheten til å ta dette bildet. Hvem er skikjøreren? Det er vår franske Norrøna-ambassadør Bruno Compagnet. Hvilket kamerautstyr brukte du? Nikon D700 med 24-70 mm. Du har vært mange ganger i Lofoten. Hva er det så fascinerende med dette området? Fjellene og havet. Det er ikke noe mer å si, egentlig. Fjellene og havet er en helt fantastisk kombinasjonen. I tillegg bor det veldig hyggelige mennesker i Lofoten. Jeg føler meg alltid velkommen der oppe. Where was this picture taken, Chris? On Blåfjell mountain, near Stamsund on the Lofoten islands in Norway. We went up it three times this year, but twice the good weather vanished the moment we reached the summit. One day, we stood there waiting for three hours. The weather was bad; we waited and waited; talked back and forth on the walkie-talkie; and then decided to head down without having taken any pictures. Just as we made it down from the mountain, the weather, of course, turned gorgeous again. It was very irritating! But the weather in the Lofotens changes all the time, and it s all about being at the right place at the right time. On our third attempt, we got the good weather and the chance to take this picture. Who is the skier? That is our French Norrøna ambassador Bruno Compagnet. What camera equipment did you use? Nikon D700 with a 24-70 mm zoom lens. You have been to Lofoten many times. What is so fascinating about the area? The mountains and the sea. There is nothing more to say, really. The mountains and the sea are a totally fantastic combination. In addition, a lot of nice people live in the Lofotens. I always feel welcome up there. 6 7

Norrøna Magazine Høst/vinter 2011/12 Innhold Fall/Winter 2011/12 Content Side 72-86 : Dager i hvitt Page 72-86 : Into the White Tekst Text : Eivind Eidslott Foto Photo : Kari Medig Hvor er dette, Kari? Dette er Vowell-breen i nasjonalparken Bugaboos, Purcell-fjellene, sørøst i British Columbia. Det er et magisk sted som er godt kjent blant fjellklatrere som liker store, alpine klatreruter i granitt. Hvordan planla du dette bildet? Mine turvenner og jeg hadde akkurat gått opp den bratte flanken mellom Snowpatch Spire og Bugaboo Spire. Det første jeg la merke til på toppen var den vanvittige granittmonolitten Pigeon Spire som stakk opp fra Vowell-breen. Den tar virkelig pust en fra deg! Jeg ba mine venner om å gå foran jeg ble igjen for å ta bilder mens de gikk på ski mot spiret. Jeg la merke til at snøen under spiret skapte noen interessante mønstre, så jeg tok fram en større linse og tok et mer abstrakt bilde mens lyset beveget seg i den vindblåste snøen. Hvilket kamerautstyr brukte du? Jeg brukte en veldig lett 70-300mm-linse på mitt Nikon D300s. På turer som denne er det veldig viktig å tenke på vekt og gjøre ting så enkelt som mulig. Likevel endte jeg opp med 5,5 kilo kamerautstyr som jeg bar i en fotobag på brystet i to uker! Where is this, Kari? This is the Vowell Glacier in Bugaboos Provincial Park in southeastern British Columbia. It is a magical place that is well known among climbers who like big Alpine climbing routes on granite. How did you plan this picture? My travel companions and I had just gone up the steep flank between Snowpatch Spire and Bugaboo Spire. The first thing I noticed at the top was the crazy granite monolith Pigeon Spire that stuck up from the Vowell Glacier. It really takes your breath away! I asked my friends to go on ahead, and I stayed behind to take pictures as they skied toward the spire. I noticed that the snow under the spire formed some interesting patterns, so I got out a longer lens and took a more abstract photo as the light moved onto the windblown snow. What camera equipment did you use? I used a very light 70-300 zoom lens on my Nikon D300s. On trips like this, it is very important to think about weight and to keep things as simple as possible. Despite that, I ended up carrying 5.5 kilos of camera equipment, which I carried in a photo bag on my chest for two weeks. 8 9

Norrøna Magazine Høst/vinter 2011/12 Kolofon Fall/Winter 2011/12 Colophon Eivind Eidslott Redaktør Editor Chris Holter Fotoredaktør Photo Editor Sletten & Østvold Your Friends Art Direction Art Direction Sverre Hjørnevik Kari Medig Mattias Fredriksson Jonas Bendiksen Sverre Chr. Jarild Johan Wildhagen Bjørn-Eivind Årtun Robert Caspersen Stein P. Aasheim Marius Flaaten Fotografer Photographers Alexander Urrang Hauge Henning Reinton Julie C. Knarvik Kari Medig Stein P. Aasheim Øyvind Yksnøy Journalister Writers Kristian Hammerstad Bendik Kaltenborn Illustratører Illustrators Doug Mellgren Runar Eidslott Oversettere Translators Colin Field Engelsk korrektur English Copy Editor 10 11 Lars Bjelvin Steffi Van den Branden Postproduksjon AS Stibo Graphic, Denmark Arctic Paper Markeds- og kommunikasjonsdirektør Salgs- og markedskoordinator Billedbehandling Trykk Papir Director Marketing and Communications Managing Assistant Imaging Print Paper Stay dry! Aquaseal is the light weight fully water proof zipper for extreme outdoor applications. Combining Vislon technology with a seal between the zipper elements, Aquaseal allows easy and smooth operation with 100% protection against the elements. Omslag Cover : Hestlitinden, Lofoten, Norway Kjører Rider : Bruno Compagnet Foto Photo : Sverre Hjørnevik MILJØMERKET 541-004 TRYKKSAK Norrøna Magazine Norrøna Sport AS Nye Vakås vei 20 N-1395 Hvalstad Norway (+47) 66 77 24 00 chris@norrona.com www.facebook.com/norrona www.norrona.com Norrøna Magazine er et norsk friluftsmagasin om mennesker, steder og øyeblikk i aktiviteter som fotturer, terrengløping, terrengsykling, fjellklatring, ski og snowboard. Norrøna Magazine gis ut to ganger i året gjennom kjente friluftsmagasiner og gjennom Norrønas utsalgssteder i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia, Frankrike, Spania, UK og USA. Velkommen til naturen Norrøna Magazine is a Norwegian out - door magazine about people, places and moments in activities such as trekking, trailrunning, mountaineering, mountainbiking, climbing, skiing and snowboarding. Norrøna Magazine is published twice a year through well-known outdoor magazines and through Norrøna Sport retailers in Norway, Sweden, Denmark, Germany, Austria, Switzerland, Italy, France, Spain, UK and US. Welcome to nature Aquaseal is a registered trademark of YKK Group Fastening Products Group ykkeurope.com

Leder Editorial Redaktør Editor : Eivind Eidslott Jeg parkerte langs riksvegen, skrudde av motoren og kunne kjenne en svak eim av brent olje. Ved siden av bilen, i grøftekanten, lå tre døde lemen. En ravn sirklet høyt over dalen. Bare lyden av svak vind. Ellers ingenting. I parked along the highway, turned off the engine and caught a faint whiff of burnt oil. In the ditch next to the car were three dead lemmings. A raven circled high above the valley. The only sound was a gentle breeze. Otherwise nothing. Jeg var alene nå. Alene med fjellet. Alene med ideen. I was alone now. Alone with the mountain. Alone with the idea. I bagasjerommet lå leketøyet mitt : ski, isøks, hjelm, goggles med riper. Jeg skiftet fra joggesko til stive skistøvler. Sakte, nesten andektig, begynte jeg å gå oppover fjellsida. Jeg måtte sparke føttene inn i snøen. Hardt, rytmisk, som musikk. Pulsen økte. Det ble varmere under jakka. Brattere. My toys were in the trunk : skis, ice-axe, helmet, goggles with scratches. I changed from jogging shoes to stiff ski boots. Slowly, almost reverently, I started up the mountainside. I kicked my feet into the snow. Hard, rhythmic, like music. My pulse quickened. It was getting warmer under my jacket. Steeper. Hva hadde fått meg til å forlate det trygge sofalivet denne ettermiddagen? En førstebestigning? Nei. En førstenedkjøring? Nei. En spektakulær topptur jeg kunne fortelle barn og barnebarn om? Nei. What drove me to leave the soft embrace of my sofa that afternoon? A first ascent? No. A first descent? No. A spectacular Alpine tour I could tell the kids and grandkids about? Nope. 12 13 Det som hadde fått meg hit var ikke noe annet enn en gammel drøm. Drømmen om å kjøre på ski ned en liten snørenne. Jeg hadde sett på den i mange år. Den hadde blitt et utropstegn i hukommelsen. En hvit pekefinger i fjellsida som viste vei til en annen verden. Snørenna var vakker som en Veneziakanal, tiltet til 35 graders vinkel. Den var for lengst kjørt av noen andre. Men for meg betydde det ingenting. Nå var det mitt mot som skulle utfordres. Mine egenskaper som skulle testes. Og jeg fortsatte oppover, så sporene bak meg, studerte fjellveggene på begge sider. Mot toppen av renna ble det nesten for bratt. Men jeg kjente ingen redsel nå. Ingen frykt. Bare tilstedeværelse, ekte tilstedeværelse. Jeg fikk på meg skiene. Festet isøksa bakpå sekken. Så bilen langt der nede. Dette var øyeblikket jeg hadde fantasert om : å stå der, med snørenna under meg, være klar. What brought me here was an old dream. The dream of skiing down that couloir; that small and snowy gully. I had looked at it for many years. It had become an exclamation point in my memory. A white pointing finger of snow on the mountainside, showing the way to another world. The couloir was as beautiful as a Venetian canal tilted to a 35 degree angle. It had long since been skied by others. That didn t matter. Now, my own courage would be tested. My own skills would be challenged. And I continued upward, looking back at the tracks behind me, and studying the mountain walls on both sides. It was almost too steep toward the top of the couloir. But I felt no fear. Just my own presence, real presence. I put on my skis. Attached my ice-ax to my pack. Saw the car way down there. I had been fantasized about this moment : standing there, with the snowy gully under me. Being ready. Odor-Free Norrøna stays fresh Kjenner du igjen følelsen? I så fall : hold på den nå. For hele denne utgaven av Norrøna Magazine er en hyllest til de hvite drømmene. Til forventningene. Til de magiske øyeblikkene. Finn din linje denne sesongen. Det spiller ingen rolle om den er bratt eller slak, smal eller bred, lang eller kort, vanskelig eller lett. Dine linjer skaper uansett din historie. You know the feeling? If so, hang onto that feeling. Because this whole edition of Norrøna Magazine is a tribute to the white dream. To expectations. To those magic moments. Find your line this season. It doesn t matter if it s steep or gentle, narrow or wide, long or short, difficult or easy. No matter what, your lines create your history. Polygiene AB E-mail: info@polygiene.com www.polygiene.com Climb higher. Go further. Ski faster. Now you can sweat all day and still stay fresh. Polygiene permanent odor control technology makes clothing, footwear and gear odor free and last longer. No matter what challenges you take on. All models of the Norröna Lofoten fleece jackets now feature Polygiene. Be eco-friendly wear several times before washing.

Norrøna Magazine Høst/vinter 2011/12 Medarbeidere Fall/Winter 2011/12 Contributors minerale Jonas Bendiksen Magnum Photos er et internasjonalt kooperativ av fotografer stiftet etter andre verdenskrig av Robert Capa, Henri Cartier- Bresson og andre fotolegender. Byrået er et av verdens ledende når det gjelder dokumentarfotografi. Siden 1947 har kun 79 fotografer fått innpass. Jonas Bendiksen (34) er eneste nordmann på laget. Bildene hans er blant annet publisert i National Geographic, Newsweek, Vanity Fair og The Sunday Times. I denne utgaven av Norrøna Magazine har Jonas dokumentert en roadtrip i Telemark med store snømengder, ski på taket og bensinstasjonskaffe inne i kupeen. Jonas Bendiksen Magnum Photos is an international co operative of photographers founded after World War II by Robert Capa, Henri Cartier- Bresson and other legendary photographers.it is among the world s leading agencies for documentary photography. Since 1947, just 79 photographers have become full members. Jonas Bendiksen, 34, is the only Norwegian on the team. His photographs have been published in National Geographic, Newsweek, Vanity Fair, The Sunday Times and elsewhere. For this edition of Norrøna Magazine, Jonas documented a road trip in Norway s Telemark County, with deep snow, skis on the roof and gas station coffee in the car. Norrøna fjørå shirt has natural mineral particles which remove moisture away from your skin; evaporating sweat 50% faster; keeping you cool so that you can enjoy your time outdoors. 14 15 Siri Østvold Dette er den første utgaven av Norrøna Magazine i nytt design. Bak den nye layouten står de dyktige Oslo-byråene Sletten & Østvold Design Consultancy og Your Friends. Siri Østvold (30) er partner i førstnevnte og en av våre nye art directors. Hun har studert ved Kunsthøgskolen i Oslo og har, sammen med gode medarbeidere, vunnet utmerkelser i både Gullblyanten og i Visueltkonkurransen i regi av henholdsvis Kreativt Forum og Grafill. Arbeidet hennes har også blitt publisert i The Annual 2010, Creative Review. Siri jobbet som designer i Norrøna da vi produserte de første utgavene av N orrøna Magazine og spilte en viktig rolle i nyutviklingen. Nå er hun heldigvis tilbake på teamet vårt. Siri Østvold This is the first edition of Norrøna Magazine with a new design. The talented Oslo agencies Sletten&Østvold Design Consultancy and Your Friends are behind the new layout. Siri Østvold, 30, is a partner in the former and is one of our new art directors. She studied at the Oslo National Academy of the Arts and, together with colleagues, has won awards in several categories in both the Gullblyanten prizes from Kreativ Forum (the Norwegian Association for Creative, Commercial Communication) and the Visuelt contests held by Grafill (The Norwegian Organization for Visual Communication). Her work has also been published in The Annual 2010, by Creative Review. Siri worked as a designer on the first editions of Norrøna Magazine and played an important role in the development. Fortunately, she is back on our team. Kristian Hammerstad Vi er stolte av å kunne presentere K ristian Hammerstad som en av våre to nye illu stra tører. Kristian studerte ved Central Saint Martins i London. Han jobbet en periode innen kommersiell animasjon i England, men har nå etablert seg som illustratør i fødebyen Oslo. Hans kundeliste inkluderer Penguin Books, AOL, The New York Times Magazine, The New Yorker og Wired Magazine. I denne utgaven av Norrøna Magazine presenterer Kristian historien bak Norrønas lofotenkolleksjon i en tosiders tegneserie. I tillegg har han illustrert Fjellmusikkspalten. Kristian Hammerstad We are proud to introduce Kristian Hammerstad as one of our two new illu strators. Kristian studied at the Central Saint Martins in London. He worked with commercial animation in England for a while, but has now set up as an illu strator in his hometown of Oslo. His client list includes Penguin Books, AOL, The New York Times Magazine, The New Yorker and Wired Magazine. In this edition of Norrøna Magazine, Kristian tells the story behind Norrøna s lofoten collection as a two- page comic strip. He also illustrated the Mountain Music column. Minerale is a Trademark of Cocona Inc.

Tilbakeblikk : Retrospect : 18 19 Tekst Text : Alexander Urrang Hauge Foto Photos : Robert Caspersen and the other 2006 Ulvetanna expedition members Fenrisfeber Norrøna-ambassadøren Robert Caspersen har vært på tre klatreekspedisjoner til Dronning Maud Land i Antarktis. I 2006 klarte han og klatre kompisene å bestige den voldsomme nordveggen på Ulvetanna. Fenris Fever Norrøna ambassador Robert Caspersen has been on three climb ing expeditions to Queen Maud Land in the Antarctic. In 2006, he and three climbing partners made it up the stunning north face of Ulvetanna ( Wolf Fang) Mountain.

Øverst : Stein Ivar Gravdal (fra venstre), Ivar Tollefsen, Trond Hilde og Robert Caspersen under Ulvetanna. Nederst : En klatrer blir liten i Ulvetannas enorme fjellvegg. 20 21 Top : Stein Ivar Gravdal (from left), Ivar Tollefsen, Trond Hilde and Robert Casper sen at the base of Ulvetanna Mountain Bottom : A climber becomes small on Ulve tanna mountain s gigantic rock face. Hadde det ikke vært for at det var så dyrt og så forferdelig langt unna, hadde jeg dratt dit hvert eneste år. Det er en helt utrolig sterk naturopplevelse, forteller fjellklatrer Robert Caspersen lavmælt og oppriktig. Det begynte i 1994. Norge badet i OL-feber, EU-motstand og norsk klatring var up and coming. Nærstudier av flyfoto tatt i Antarktis på 50-tallet avdekket at dette enorme kontinentet hadde mer å by på enn pingviner og klassiske polar ekspedisjoner med pulk og flagg på brystet. Fjellområdet Fenriskjeften, oppkalt etter ulve beistet i norrøn mytologi, med Ulvetanna som soleklart midtpunkt, bergtok ekspedisjonsmedlemmene Robert Caspersen, Sjur Nesheim og Ivar Tollefsen. Klatrerne dro hjem med førstebestigning av Ulvetannas vestvegg og gode opplevelser. Så gode at de måtte tilbake. I Dronning Maud Land er det helheten som gjør det spesielt. Selve klatringen er ikke så unik. Det finnes like bra fjell, ja til og med enda bedre fjell, andre steder i verden. Men Dronning Maud Land er urørt. Det finnes ikke spor etter mennesker. Kontrasten mellom de endeløse viddene av snø og is og de steile, blankskurte, brungrå klippene er enorm. Det er rent og nakent der. Du går på ski helt til ski tuppene berører fjellveggen, forteller Caspersen og legger til : Du vet at du er på et sted som er urørt av menn esker og det gir meg en helt spesiell følelse. I både nasjonal- og internasjonal klatresammenheng er Robert Caspersen et navn som vekker beundring. Ikke bare fordi han ble Norgesmester i sportsklatring i 1992, 1994 og 1998. Ikke bare fordi han utfordret den bratteste delen av graderingssystemet da han gikk 9+-ruta «Fryktelig i tvil». Noe av beundringen skyldes selvsagt triumfen da Had it not been so expensive and so horribly far away, I would go there every year. It is an incredibly powerful experience of nature, says mountain climber Robert Caspersen in a quiet and straightforward way. It started in 1994, when Norway was in a fever over hosting the 1994 Winter Olympics and over a bitter referendum on EU membership. Norwegian climbing was up and coming. Close-up study of aerial photographs taken of the Antarctic in the 1950s showed that the enormous continent had more to offer than penguins and classic polar expeditions of skiers with flags on their chests pulling heavy sleds with supplies. The mountain area Fenriskjeften, (Fenris Mouth) named for the wolf beast of Norse mytho logy, with Ulvetanna as an undisputed midpoint, captivated Robert Caspersen, Sjur Nesheim and Ivar Tollefsen. The climbers came home with a first ascent of Ulvetanna s west face, and a good ex perience. So good, that they had to go back. At Queen Maud Land, the totality is what s so special. The climbing itself isn t that unique. There are just as good yes, even better mountains other places in the world, but Queen Maud Land is untouched. There are no traces of people. The contrast between the endless tracts of snow and ice, and the steep, polished, brownish gray cliffs is enormous. It is pure and naked there. You ski until your ski tips touch the mountain wall, says Caspersen. You know you are in a place that is untouched by humanity, and that gives me a really special feeling. In both national and international climbing, Robert Caspersen is a name that commands respect. Not just because he was Norwegian champion in sports climbing in 1992, 1994, and 1998. Nor because he challenged the steepest part of the climbing scale when he did the 9+ Norwegian route Awfully in Doubt. Some of the admiration is, of course, due

Robert Caspersen heiser utstyr på Ulvetanna. Robert Caspersen hauls equipment at Ulvetanna Mountain. han klatret Trango Pulpit i Pakistan. Men fremfor alt skyldes beundringen at Robert Caspersen bare fortsetter å klatre; sportsklatring, teknisk klatring, tinderangling, isklatring, alpine bestigninger og buldring alle sjangre av denne vertikale lidenskapen. Kanskje ikke rart at det tok 13 år før han kom seg tilbake til Dronning Maud land og de urørte fjell formasjonene der. Ekspedisjonen var på plass i Antarktis i november 2006, og hovedmålet var Ulvetannas nordvegg nesten 1000 meter med vertikal granitt. Men selv om Ulvetanna ser uslitelig ut, fryktet ekspedisjonen dårlig fjellkvalitet. I 1994 prøvde nemlig Thomas Cosgriff og Trond Hilde seg på nordveggen, men måtte stoppe etter fire taulengder fordi fjellet var for usikkert. Til venstre for 1994-ruta makter Caspersen å snirkle seg oppover og sette de første sikringene. Caspersen, Stein Ivar Gravdal, Trond Hilde og Ivar Tollefsen jobbet seg oppover. Taulengde for taulengde, skyhook etter skyhook. Den antarktiske sommeren ga dog ekspedisjonen en kald skulder på tross av klart vær; gjennomsnittstemperaturen lå på cirka 20 minusgrader. I tillegg fikk de norske klatrerne servert en 48 timers snøstorm som ga 60 centimeter snøfall på bakken og god tid for lesing i port-a-ledgen. Etter 21 taulengder og 960 høydemeter sto klatrerne på toppen og skuet ut over landskapet. For Robert Caspersen representerte klatrebragden ikke bare en bestigning, men også en mental milepæl. Broren min omkom i en rappelleringsulykke i Lofoten i 2000. Jeg hadde ikke vært så lenge sammen hengende i større vegger etter at han gikk bort. Jeg var usikker på hvordan hodet mitt ville reagere på langvarig stress i en slik stor fjellvegg. Jeg var spent på om jeg skulle få en reaksjon, for teller Caspersen. Jeg opplevde at det gikk fint. Jeg var veldig tilstede i klatringen og hadde en sterk turopplevelse. Både brorens ulykke og tilværelsen som småbarnspappa har gitt Roberts liv dimensjoner som også påvirker klatringen. Jeg er mer bevisst på hvilken risiko jeg tar, og jeg legger bånd på meg. Det er ting jeg ikke vil gjøre nå lenger. Denne turen var innenfor mestringsnivået vårt. Men fortsatt er klatring klatring. Konsekvensene er voldsomme og du må være konsentrert. Dette elementet av risiko er avgjørende. Hvis ikke klatring hadde hatt denne brutale konsekvensen, hadde jeg aldri drevet med det. Hvis jeg er lenge nok borte fra denne følelsen føler jeg meg avstumpet. Faremomentet gjør at jeg skjerper meg, sier Caspersen. Etter suksessen i Ulvetannas nordvegg kunne ekspedisjonen konsentrere seg om de mindre fjellene. Noe av det særegne med dette området er at du går på ski mellom fjellene. I media er det jo ofte de høyeste toppene som får oppmerksomhet. Men klatringen i Dronning Maud land handler ofte om dagsturer eller døgnturer der vi gjør alpine bestigninger av enklere fjell i løpet av én dag. For meg handler det like mye om å være i fjellet som å fokusere på de bratteste og vanskeligste bestigningene. Vi fikk noen fine førstebestigninger og vi gikk på ski mellom fjellene. For hver gang du runder et hjørne, vet du at du kommer til å få se nye, urørte områder. Ekspedisjonen til Ulvetanna i 2006 var sponset av Norrøna. I november 2011 får Ulvetanna og de andre fjellene i Fenriskjeften i Antarktis igjen besøk av Robert Caspersen og andre norske klatrere. Caspersen har nemlig flere klatreprosjekter i området som han ønsker å fullføre. Les mer om denne kommende ekspedisjonen på www.norrona.com og i neste vinterutgave av Norrøna Magazine (september 2012). to his triumph of climbing Trango Pulpit in Pakistan. But most of all, it is because he just keeps climbing : sports climbing, technical climbing, peak-to-peak, ice climbing, Alpine ascents and bouldering, all expressions of his passion for the vertical. Perhaps it s not so strange that it took him 13 years to make it back to Queen Maud Land and the untouched mountain formations there. The expedition was in place in the Antarctic in November 2006, and the main goal was Ulvetanna s north wall, almost 1 000 meters of vertical granite. Even if Ulvetanna looks indestructible, the expedition was concerned about poor rock quality. In 1994, Thomas Cosgriff and Trond Hilde made an attempt on the north wall, but had to give up after four pitches because the rock was not secure enough. Caspersen managed to wind around to the left of the 1994 route, and set up the first protection. Caspersen, Stein Ivar Gravdal, Trond Hilde and Ivar Tollefsen worked their way upward. Pitch by pitch, skyhook by skyhook. Antarctic summer was giving the expedition the cold shoulder despite the clear weather; the average temperature was about minus 20 Celsius. On top of that, the climbers got lashed by a 48-hour snowstorm that left 60 centimeters of snow on the ground and plenty of time to read in the port-a-ledge, hanging tent. After 21 pitches, and 960 meters straight up, the climbers stood on the summit and looked out over the landscape. For Robert Caspersen, the climb was not just a climbing achievement, but also a mental milestone. My brother died in a rappelling accident in (the north Norwegian islands of) Lofoten in 2000. I hadn t spent that much time continuously on a big wall since losing him. I wasn t sure how my head would react to the long-term stress of such a big mountain wall. I was anxious to see if I had any negative reaction, says Caspersen. I felt that it went well. I was very much part of the climbing, and had a solid experience. His brother s accident and his role as the father of small children have added dimensions to Robert s life that also influence climbing. I am more aware of the risks I m taking, and rein myself in. There are things I won t do anymore. This trip was within the limits of what we have mastered. But climbing is still climbing. The conse quences can be extreme, and you have to be focused. Risk is a key part. If climbing didn t have potentially harsh consequences, I would never have done it. If I am away from that feeling for too long, I feel dulled. The danger aspect makes me sharp, says Caspersen. After the success on Ulvetanna s north face, the expedition could concentrate on smaller mountains. One of the special things about that area is that you ski between the mountains. In the media, the highest mountains often get the attention. But climbing on Queen Maud Land is often about daytrips or overnight trips where we do Alpine ascents of simpler mountains in a single day. For me, it is just as much about being in the mountains as focusing on the steepest and most difficult climbs. We had some fine first ascents, and skied between the mountains. Every time you turn a corner, you arrive at a new pristine area. The expedition to Ulvetanna in 2006 was sponsored by Norrøna. In November, 2011, Ulvetanna and the other Antarctic mountains will again have a visit from Robert Caspersen and other Norwegian climbers. Caspersen has several climbing projects he wants to complete in the area. Read more about this upcoming expedition on www.norrona.com and in the next winter edition of Norrøna Magazine (September 2012).

Forrige side : Robert Caspersen slapper av i hengeteltet. Været var ikke alltid det beste under Ulvetanna-ekspedisjonen. 24 25 Previous page : Robert Caspersen relaxes in his port-a-ledge. The climbing expedition experienced some really bad weather. Robert Caspersen (fra venstre), Ivar Tollefsen, Trond Hilde og Stein Ivar Gravdal på toppen av Ulvetanna. For hver gang du runder et hjørne, vet du at du kommer til å få se nye, urørte områder. Robert Caspersen Robert Caspersen (from left), Ivar Tollefsen, Trond Hilde and Stein Ivar Gravdal at the peak of Ulvetanna Mountain. Every time you turn a corner, you arrive at a new pristine area. Robert Caspersen

Tekst Text : Henning Reinton Foto Photos : Chris Holter Portrett : Der Bergsteiger Kanskje ble Peter Habeler en av verdens fremste alpinister fordi han aldri har likt å bære. Portrait : Der Bergsteiger Maybe Peter Habeler became one of the world s best Alpine climbers because he didn t like hauling things. Innsbruck. Vi reiser lett, vi kommer tidlig. En mann står utenfor sportsbutikken der vi skal møtes. Han har kommet ennå tidligere. Han reiser enda lettere. Mannen heter Peter Habeler (69). Han er pen i tøyet, rask til beins og uten oppakning. Han har en serie store, store bedrifter bak seg i fjellet. Han er også og det skal vi komme tilbake til en av verdens beste til å skli på rumpa. Vi synes du burde vite mer om ham. En barndom. Peter Habeler ble født i 1942 i Mayr hofen i Zillertal i Østerrike. Jeg har et bilde fra da jeg var seks år gammel, sier han. Jeg bærer en ryggsekk på vei opp til en av fjellhyttene. På hyttene kjente folk meg, de kjente lille Peter, så jeg slapp å betale. Jeg fikk suppe, kanskje en matbit. Jeg begynte å guide opp til hyttene da jeg var sju-åtte år. Når du så ut vinduet fra gutterommet, var fjellene rett der? Akkurat! Jeg var nysgjerrig og ville klatre dem. Hvordan husker du den tiden? Det var en crazy tid. Faren min døde da jeg var åtte, og fjellguidene tok mer eller mindre over. Jeg var nysgjerrig og fikk sjansen til å lære hvordan krysse en bre, hvordan sikre. Og sånn fortsatte det. Hva sa mor? Hun lot meg gå. Før Habeler var 12 hadde han vært på alle 3 000- meterne i Zillertal. Alene. Innsbruck. We re traveling light and arrive early. A man is standing outside the sporting goods store where we are supposed to meet. He has arrived even earlier. He travels even lighter. The man is Peter Habeler, 69. He is well-dressed, light on his feet and without baggage. He has a list of big, big achievements in the mountains. He is also and we ll get back to this among the world s best at sliding on his backside. A childhood. Peter Habeler was born in 1942 in the town of Mayrhofen in the Zillertal valley of Austria. I have a picture from when I was six years old, he says. I m carrying a backpack up to one of the mountain cabins. They knew me at the cabins. People knew little Peter, so I didn t have to pay. I got soup, maybe a bite to eat. I started guiding up to the cabins when I was seven or eight years old. What you saw from the window of your boyhood room were those mountains right there? Exactly. I was curious and wanted to climb them, he says, What comes to mind about those days? It was a crazy time. My father died when I was eight, and the mountain guides took me over, more or less. I was curious and got the chance to learn : How to cross a glacier, how to be safe. And it just continued. What did your mother say? She let me go. Before Habeler turned 12, he had been up all the 3 000 meter peaks in Zillertal. Alone. 26 27 Et møte. Habeler sier han har vært heldig med møter gjennom livet. Et av de mest betydnings fulle skjedde da han var 20. Jeg gjorde en vinterbestigning i Italia med en barndomsvenn. Vi møtte et annet lag med Reinhold Messner. Messner var 18. Jeg så da at dette er en kar jeg ville teame opp med. Du så det allerede da? Ja. Det var bare en følelse der, vet du? Turene Habeler gjorde med Messner har både gitt oss alpinhistorie og dannet skole. I denne artikkelen skal vi spesielt nevne tre av turene. Klar? Vi begynner nå. A meeting. Habeler says he has been lucky in his encounters with people throughout his life. One of the most significant such meetings was when he was 20. I was doing a winter climb in Italy with a childhood friend. We met another team that included Reinhold Messner. Messner was 18. I saw that this guy was somebody I wanted to team up with, says Habeler. You saw it that early? Yeah. It was just a feeling, if you know what I mean. The climbs Habeler undertook with Messner made Alpine climbing history and created a new school. In this article, we will concentrate on three of them. Ready? Let s go. 1. Eiger. I 1974 la Habeler og Messner ut for å bli de første til å klatre Eigers nordside kanskje Europas mest beryktede alpinrute på én dag. Det er 1 800 meter, ikke veldig teknisk vanskelig. Vi hadde ikke kommet så langt som de har i dag nå er den gått på tre timer, to og en halv, det er fantastisk. Vi bare håpte å klare det på en dag, uten å overnatte for vi hadde jo ikke noe over nattingsutstyr med oss. Jeg har aldri likt tunge, treige anmarsjer. Du vet jeg likte å danse! 1. Eiger. In 1974, Habeler and Messner set out to be the first to climb the north face of the Eiger perhaps Europe s most notorious route in one day. It s 1 800 meters. Not very difficult technically. We hadn t come as far as we have today. Now it s been done in three hours, or two and a half, which is fantastic. We only hoped to do it in one day without having to spend the night, because we didn t have any equipment with us for overnighting. I have never liked heavy, slow approaches. You know : I liked to

28 29 Jeg var lett, jeg hadde mine 60 kilo. Vi ville alltid bære så lite som mulig. Et østerriksk lag Habeler kjente startet to dager før. Habeler og Messner tok dem igjen klokka ti om morgenen ved Bivouac of Death. De satt og spiste frokost! Ost, pølse. Ikke Habelers stil. Vi hadde ikke mat utenom rosiner og nøtter i lommene. Vi tok ett tau, ikke to. I stedet for ti bolter, hadde vi fire. Det hjelper. Om vi ikke hadde blitt stuck i en dum variasjon av ruta, hadde vi klart det på sju timer og ikke ti, sier Habeler. Står dagens alpinister i arv til deg og Messner? I vårt tilfelle var det ikke for å være raskest det var mye sikkerhet involvert. På Eiger dør mange, uværet kan komme fort. Det ville vi unngå. Vi ville ikke overnatte. Men man trenger en god kompanjong, en god parter. Med Messner kunne vi gå løpende, man kunne gå usikret. Jeg følte meg alltid trygg med Messner. Et liv. Moren fikk ham til å utdanne seg til glassmaler, men fjellet ble Habelers jobb. I dag driver den ene sønnen hans, Christian, skiskolen han grunnla i Mayrhofen i 1973; den andre sønnen, Alex, driver sportsbutikken der vi møtes i Innsbruck. Alex forteller at det er en blandet fornøyelse å være på topptur med faren han går raskere enn alle andre («du vet, sånne korte, raske steg.»). Peter sjøl guider fortsatt, holder foredrag og gjør TV : I høst skal Habeler klatre Eiger igjen for en østerriksk TV-produksjon. Folk spør meg er du ikke lei? Nei. Nei! Jeg har fortsatt en varm følelse for fjellet. Reinhold klatrer ikke lengre, han er travel med andre ting, men jeg får fortsatt et kick av å klatre. Hvilke mål har du i dag? Mitt mål er fortsatt klassikerne. Jeg har ikke ett fjell som jeg liker best jeg liker alle sammen. Jeg har aldri samlet topper, det betyr ingenting for meg. Men før eller seinere får man alltid lyst til å prøve noe nytt. Hvordan holder du formen? Mange folk jeg ser på min alder 69, neste år 70 har store mager. Og de har vondt i ryggen, dance. I was light, with my 60 kilograms. We always wanted to carry as little as possible, says Habeler. An Austrian team Habeler knew started two days earlier. Habeler and Messner caught up with them at ten in the morning at the Bivouac of Death. They sat there eating breakfast. Cheese and sausages, he says. We had no food other than nuts and raisins in our pockets. We brought one rope, not two. Instead of 10 pitons, we had four. That helps. And had we not gotten stuck on a dumb variation of the route, we could have done it in seven hours instead of 10, says Habeler. Do today s Alpinists have a legacy from you and Messner? For our part, it wasn t about being the fastest. There was a lot of safety involved. A lot of people die on the Eiger because bad weather can come in fast. We wanted to avoid that. We did not want to overnight. You need a good companion, a partner. With Messner, we could go nonstop, we could go without protection. I always felt safe with Messner. A life. His mother got him to train as a glass painter, but the mountains became Habeler s job. One of his sons, Christian, now runs the ski school Habeler founded in Mayrhofen in 1973. The other son, Alex, runs the sporting goods store where we met the father in Innsbruck. Alex says going Alpine touring with his father is a mixed blessing : He is always faster than everyone else. ( You know, such short, fast steps. ) Peter still guides, lectures and does TV. In the fall, Habeler plans to climb the Eiger again for an Austrian TV production. People ask Aren t you tired of it? No. No! I still burn for the mountains. Reinhold doesn t climb anymore, he is busy with other things, but I still get a kick out of climbing, says Habeler. What are your goals now? My goals are still the classics. I don t have one mountain I like the best. I like them all. I have never collected summits, which means nothing to me. But sooner or later, you just feel like trying something new. How do you stay in shape? Many of the people I see who are my age 69 70 de har vondt i knærne, de sier : Jeg har ny hofte, jeg har ny skulder. Jeg er glad bank i bordet at jeg ikke har det, og kan holde på litt til. 2. Hidden peak. Etter Eiger ville Habeler og Messner prøve samme stil på større fjellsider. Året etter Eiger valgte de Hidden Peak i Karakoram-kjeden i Pakistan. Messner var mesterhjernen bak den turen. Det var lettere for ham å skaffe pengene, og han visste at han hadde en god partner i meg, sier Habeler.De ville ta med taktikken fra Eiger på større fjellsider. Hidden Peak var en elegant tur, bare sju-åtte bærere. Det var ingen sti på anmarsjen, så jeg løp foran Messner og bærerne og bygde varder. Det hele gikk veldig fort. Fort, ja : I en tid da 8 000- metere ble gått etter månedslange beleiringer, gikk Messner og Habeler Hidden Peak i et tre-dagersstøt. Innad i to-manns-teamet likte de å konkurrere. På Hidden Peak var jeg raskere enn Reinhold. Ikke at det betyr noe, men likevel : Jeg slo ham, og han ble veldig imponert av det. Men noen ganger er én mann raskest, iblant den andre. Sånn er det. Men jeg følte meg sterk i høyden. Suksessen ledet til nye mål. Da vi var så raske på den toppen den er såvidt over 8 000 meter, åtte tusen og åtti, men likevel da visste vi at vi kunne komme høyere uten oksygen. En klatrepartner. Navnet Messner har allerede dukket opp 14 ganger i denne artikkelen. Han ble den første i verden til å nå alle verdens 8 000- metere. På veien dit var det både triumfer og tragedier. I 1972 døde Hans Jäger i et forsøk på 8 000-meteren Manaslu sammen med Messner. To år før døde Günther, Messners bror, på returen fra Nanga Parbat. Begge klatret i to-manns-støt med Messner. Du sa at du alltid følte deg trygg med Messner. Hva sa folk rundt deg da dere klatret sammen? Altså det var jo tragedien med broren. Men jeg er overbevist om det ikke var Reinholds skyld. Det dumme er at det var jeg som skulle ha dratt med Messner. Jeg avlyste en uke før avreise. Vi hadde et siste møte i München der vi organiserte utstyr. Jeg måtte betale 3 000 tyske mark, men hadde ikke pengene. Jeg kan ikke, sa jeg til Messner. OK, sa han. Og så hoppet Günther inn i siste øyeblikk. Han hadde ikke så godt treningsgrunnlag. Og så skjedde altså tragedien. I løpet av Habelers turer med Messner hadde en idé tatt form. Vi visste at vi og andre hadde vært høyt uten oksygen. Så i min tankeverden var det bare de siste 5-600 meterne som var utfordringen. Så jeg tenkte : Jeg kan jo alltids gå ned igjen når vi kommer dit. next year have big stomachs. They have backaches, and their knees hurt, and they say : I have a new hip; I have a new shoulder. I am glad knock on wood I don t and can keep going a while longer. 2. Hidden peak. After the Eiger, Habeler and Messner wanted to try the same style on bigger mountains. The year after the Eiger, they picked Hidden Peak in the Karakoram Range of Pakistan. Messner was the mastermind of that trip. It was easier for him to get the funding and he knew he had a good partner in me, says Habeler. They wanted to take their Eiger tactics to a big mountain. Hidden Peak was an elegant expedition, with just seven or eight porters. There was no trail for the approach, so I ran ahead of Messner and the porters and built cairns. It all went very fast, he says. Fast, indeed. In an era when 8,000 meter peaks were climbed in month-long sieges, Messner and Habeler did Hidden Peak in a three-day assault. The two-man team enjoyed their internal competition, On Hidden Peak, I was faster than Reinhold. Not that it meant anything, but just the same : I beat him and he was very impressed by that. But sometimes one man is fast, and sometimes it s the other. That s the way it is. But I felt strong at high elevation, says Habeler. The success spawned a new goal. We were so fast on that peak it was just over 8 000 meters eight thousand and eighty that we knew we could have gone higher without oxygen. A climbing partner. The name Messner has already popped up a dozen times in this article. He was the first person to ever ascend all of the world s 8,000 meter peaks. Along the way came triumphs and tragedies. In 1972, Hans Jäger died in an attempt with Messner on Manasula. Two years earlier, Messner s brother Günther died on the descent from Nanga Parbat. Both were paired with Messner. You said you always felt safe with Messner. What did people around you say about you two climbing together? So there was the tragedy with the brother. But I am convinced it was not Reinhold s fault. The worst part is that I was supposed to be the one who went with Messner. I cancelled a week before departure. We had a final meeting in Munich to organize equipment. I had to pay 3 000 German marks but I didn t have the money. I can t, I said to Messner. OK, he said, and his brother Günther stepped in at the last moment. He hadn t had as much preparation, and then the tragedy happened. During Habeler s expeditions with Messner, an idea took shape. We knew that we and others had gone high without oxygen. In my mind, it was just the last 500-600 meters that was the challenge. And I thought, I can always go back down when we reach that point, says Habeler.

30 31 3. Everest. Ideen var verdens høyeste fjell uten medbrakt oksygen. Mange sa vi var gale. Men vi tenkte logisk. Tenk på hvor tung oksygenutrustningen var den gang : Du trenger to oksygenflasker, én veide fem-seks kilo. Så du hadde minst ti kilo bare der. Jeg har alltid likt å gå lett. Jeg har alltid vært dårlig til å bære. Bak prestasjonen lå en rekke faktorer. Før avreise ble Habeler betalt av sjefen på skiskolen for å trene i stedet for å instruere. Hver annen dag gikk han to tusen høydemeter på ski. Turen var også en del av en større østerriksk ekspedisjon : Vi var alle venner det var ikke sånn som det kan være at du møter en fremmed person på flyplassen og finner ut at aha, du skal også være på laget vårt. Vi var der to og en halv måned utrolig lenge. Så vi var godt akklimatisert. Men i begynnelsen var Habeler svak i troen : Jeg skal fortelle hvorfor : Etter at vi hadde etablert ruta gjennom isfallet, etablerte vi ABC. I vår første natt der kom det en fæl storm. Jeg husker at Reinhold satt der og holdt teltstengene oppe med hendene. Jeg tenkte : Dette er bare ABC, hva om teltet ryker, hva om det skjer lenger opp? Da ville vi vært i dritten. Vi ville ikke ha overlevd. Før turen hadde Peter og Messner hatt en alvorlig samtale. Hva skjer om én la oss si brekker beinet? Hva kan du gjøre? Hjelp finnes ikke. Du blir sittende ved den andre og dør selv, eller du går ned alene. Det høres veldig fremmed ut, men når du er så høyt oppe trenger du alt du har av styrke og tanke for å få deg selv ned fra fjellet. Boka Habeler skrev om Everest og dette får enhver tolke som han vil heter «The Lonely Victory». Den 8. mai 1978 gikk de for toppen. Alt vi tenkte på var : La oss gå, sakte, sakte, gå, gå. Vi gikk lett, jeg hadde kanskje tre kilo i sekken. Teknisk sett er det lett, men det tyngste er at man går igjennom snøen hele tida plutselig går du igjennom til kneet. I våre dager sier jo ofte folk at de går igjennom til livet Jeg vet ikke, alt jeg vet var at vi gikk igjennom til kneet ganske ofte. Og så må du trekke ut beinet og ta et nytt steg. Jeg visste ikke om vi kom til å klare det. Det gjorde de de hadde gjort det mange ikke trodd var mulig : De nådde toppen av verden uten medbrakt oksygen. En retur. Jeg ville ikke bli lenge på toppen. Jeg var utål modig. Messner ville bli litt og snakke til bånd opp tageren sin. Så jeg gikk i forveien. Han gikk ned Hillary Step alene. Det er virkelig eksponert der. Jeg er overbevist om at det vi hadde lært på hjemlige fjellrygger hjalp oss. Det er jo ikke klatring, det er mer eller mindre gåing på snø. På Hillary rygget jeg ned i 3. Everest. The idea was to climb the world s highest mountain without supplementary oxygen. Many thought we were crazy. But we thought l ogically. Imagine how heavy oxygen bottles were at that time : You needed two oxygen bottles, and one weighed five or six kilograms. So you have at least 10 kilos right there. And I have always liked going light. I have always been bad at carrying loads, Habeler says. There were a series of factors that led to the triumph. Before departure, the head of the ski school paid Habeler to train for the trek instead of teach. He skied two thousand vertical meters every other day. The trip was also part of a larger Austrian expedition. We were all friends, he says. It wasn t like you met a stranger at the airport and decided a-ha you can be on our team. We were there for two and a half months, unbelievably long, so we were very well acclimatized. But in the beginning, Habeler s faith started to falter. I ll tell you why. After we had established a route through the icefall, we established ABC. On our first night, there was a terrible storm. I remember Reinhold and me holding up the tent poles with our hands. I thought : This is just ABC. What if the tent fails? What if this happened farther up? We d be in deep trouble. We wouldn t survive. Before the trip, Peter and Messner had a serious talk. What happens if, let s say, one of us breaks a leg? What can you do? There is no help. You can sit there with the other and die as well, or you go down alone. It sounds very alien, but when you are that high up you need all of your physical and mental strength to get yourself down the mountain, says Peter. The book Habeler wrote about Everest was called The Lonely Victory. Interpret that as you wish. On May 8, 1978, they went for the summit. All we thought was : Let s go. Slowly, slowly. Onward. Onward. We went light. I had maybe three kilos in my pack. Technically, it was easy, but the worst was falling through the snow all the time, suddenly up to the knee. These days, people say they fall through to their waists. I don t know. All I know is that we went to our knees pretty often. And then you had to pull that leg out and take another step. I didn t know if we could do it. They did, and thus achieved what no one thought possible : They reached the top of the world without bottled oxygen. A return. I didn t want to spend long at the top, Habeler recalls. I was impatient. Messner wanted to stay and talk to his tape recorder. I went ahead. He went down Hillary Step alone. It s really exposed there. I am convinced that what we learned on our home mountain ridges helped us. It is not climbing, but more like walking on snow. On Hillary, I back-tracked our own trail from the våre egne spor fra oppgangen. Etter det er det en svak motbakke da husker jeg at jeg krøp på alle fire. Det tok Habeler én time fra toppen og ned til Syd skaret på drøye 8 000 meter. En time er ikke mye, det er veldig raskt. Grunnen til at jeg var så rask var at det var mye snø, og jeg kunne se sporene våre i snøen. Jeg satte meg på baken og sklei nedover. Snøen veltet opp i fanget mitt og sakket meg ned etter 10-12 meter, så reiste jeg meg opp, fant sporene og gjentok prosessen, sier Habeler. Den dag i dag er han rask nedover. Jeg liker det veldig godt, å løpe ned fra fjell. Og hvis snøen er myk, er det ikke farlig. Du bare lar beina jobbe som støtdemperen på en bil. Det hører med til historien om Everest at Messner ble snøblind på returen. I teltet på en av overnattingene på veien ned tigget han Habeler om å ikke gå fra ham. Jeg vet ikke hvorfor han sa det. Jeg ville aldri gått fra ham. Hvordan ble dere behandlet ved hjemkomsten? Det forandret livet folk kjente deg igjen, det var lettere å gjøre foredrag, det var lettere å skaffe penger, det var lettere å få huset ferdig. Men jeg vil ikke si at jeg tok av. Hva skjedde etter Everest? Messner spurte : Nå har vi gjort Everest la oss ta alle de andre! Jeg sa : Nei, jeg vil være hjemme. Mayrhofen. Habeler bor i Mayrhofen den dag i dag. Etter Everest ble det tre 8 000-metere til pluss noen forsøk men Habeler ler dette vekk, han mener han ikke er i samme liga som de som har vært på alle. Hjemme eller heimat som vi sier heimat er mitt Shangri-La. Jeg kan alltids snike meg en tur ut igjen, til Nepal eller andre steder og så kan jeg komme hjem igjen! sier Habeler. Utenfor sportsbutikken står bilen hans og venter. Han skal videre. Og bilen? En Ford Focus RS. Liten, lett og rask. Når jeg klatrer de hjemlige fjellene nå, husker jeg hvordan det var å klatre dem som liten. Jeg er takknemlig for å kunne si at jeg fortsatt gjør det jeg gjorde som liten gutt. ascent. After that, there was a slight incline and I remember I crawled on all fours, Habeler says. It took Habeler an hour from the summit to the south base at about 8 000 meters. An hour is not long. It was very fast. I was so fast because there was a lot of snow and I could see our tracks in the snow. I sat on my behind and slid down. The snow piled up in my lap and slowed me down after 10-12 meters, and then I got up, found our tracks and repeated the process, says Habeler. To this day he is fast on the descent. I like it a lot, running down a mountain. And if the snow is soft, it is not dangerous. You just let your legs work like the shock absorbers on a car. It goes with the story that Messner went snow blind on the descent. In the tent one night, he begged Habeler not to leave him. I don t know why he said that. I would never have left him. How were you received upon your return home. It changed life. People recognized you. It was easier to do lectures. It was easier to raise money. It was easier to finish the house. But I wouldn t say it went to my head. What happened after Everest? Messner said : We ve done Everest. Let s do the rest. I said, No. I want to stay home Mayrhofen. Habeler still lives in Mayrhofen. After Everest, there were three more eightthousanders plus a few attempts. But Habeler laughes this off, saying he is not in the same league as those who have done them all. Home or heimat as we say heimat is my Shangri-La. I can always sneak in a trip, to Nepal or other places, and then I can come home again, says Habeler. Outside the sporting goods store, his car is waiting. He s headed somewhere. And the car? A Ford Focus RS. Small, light and fast. When I climb my local mountains now, I remember how it was to climb here as a child. Thankfully, I m still doing the same things as I did as a little boy.

Lofoten A Love Story 34 35

Lofoten, vil du gifte deg med meg? Lofoten in Norway, will you marry me? Forrige oppslag : Bruno Compagnet like ved Hestlitinden i Lofoten. Previous spread : Bruno Compagnet near the Hestlitinden mountain of Lofoten, Norway. Norrøna-ambassadørene Bruno Compagnet, Tine Huber og Ruth Leisibach klatrer opp i et fyrtårn like ved Henningsvær i Lofoten. Norrøna-ambassadors Bruno Compagnet, Tine Huber and Ruth Leisibach climb a lighthouse near the village of Henningsvær in Lofoten, Norway. Tekst Text : Henning Reinton Foto Photos : Sverre Hjørnevik & Chris Holter 36 37 1 Det begynte et helt annet sted. Vi var på vei hjem en søndag kveld midtvinters, det var biler foran, biler bak, i frontlyset var det sludd, under dekkene var det slaps, det var kveld på RV7 og alle skulle til Oslo. Vi hadde tilbrakt helga mellom Hol og Aurland én dag med isklatring vest for vannskillet, én dag med løssnø i Sudndalen. Skulle kjøpt hytte her oppe, vet du, sa jeg til sjåfør Sjur. Jeg hadde en monolog i ermet, jeg gira meg opp, jeg følte jeg hadde noe på gang, at jeg virkelig var inne på noe her, så jeg ventet ikke på svar. De stenger veien når det er uvær. Det er perfekt! Bare ringe jobben mandag morgen og si : Kan dessverre ikke komme, veien er stengt. Ikke min feil. Værfast! Må nok bli her! Tenk deg det da! Snø inne! Aldri komme tilbake! Sånn omtrent nå venta jeg et svar fra Sjur. Nei, sa han. Det var ikke helt det svaret jeg hadde ventet meg. Nei? Vi kjøper i Lofoten, i stedet. OK, sa jeg og dro på det. Hvor da? Henningsvær. Det kunne jeg jo ikke si nei til. 2 Hvis Sjur hadde vært som andre venner, hadde det blitt med det. En dag seinere fikk jeg en rad linker fra Finn.no. Ei uke seinere dro han ens ærend til Henningsvær for å se på hus. Sånn gikk det til at vi ble huseiere i Lofoten. 3 Kan man sparkle den man elsker? Det måtte iallfall mange liter og mange timer med sparkel til. Inne var det sparkling. Ute var det vind og regn. Det var det forsåvidt inne også. 4 Om du allerede er i en relasjon, er kanelbollene på lysstøperiet i Henningsvær grunn god nok til å vurdere å snu opp ned på hele livet ditt. Og om du synes at goretexklær og topplue er litt prangende når du sitter på denne kafeen, at du tar litt mye plass, skal jeg fortelle deg noe som setter dette i perspektiv. På en god helg samler Lofoten noen hundre tilreisende frikjørere. Til sammenligning kom det i 1905 for å ta et vanlig år under Lofotfisket 20 000 fiskere til denne øygruppa nord for polarsirkelen. De kom samtidig som skikjørerne kommer nå, fra januar til april. Med dem kom en helt liten industri. I tillegg til prester, kjøpmenn, kromkarer, kokker og spiseverter, fiskekjøpere fra 1 It started in a completely different place. We were on our way home on a winter Sunday, with cars ahead and cars behind. It was evening on Norway's Highway 7 and everyone was headed for Oslo. We had spent the weekend between the areas of Hol and Aurland; one day of ice climbing west of the watershed; one day of fresh powder in the Sudndal valley. Should get a cabin up here, I said to my friend Sjur, who was driving. I did a monolog on the topic. I d really worked myself up and felt like I was on a roll so I didn t wait for an answer. They close the road because of snowstorms. It s perfect. Just call work on Monday morning and say, Sorry. Can t make it. Road s closed. Not my fault. Storm. Have to stay here. Imagine that? Snowed in. Never coming back! No, he said. That was not exactly the answer I was expecting. No? We ll buy in Lofoten, instead. Ok, I said, waited, and then said, Where? Henningsvær. I couldn t say no. 2 If Sjur had been like other friends, that would have been the end of it. But the next day, I got a long list of links to real estate advertisements. A week later, he went to Henningsvær just to look at a house. That is how we became homeowners in the Lofoten Islands. 3 Can you spackle the one you love? If so, it would take many liters of spackle and many hours of spackling. Inside, we spackled. Outside, there was wind and rain. Inside too, for that matter. 4 Should you already be in a relationship, the cinnamon rolls at the candle-makers and café in Lofot en's Henningsvær are reason enough to consider shaking up your life. And if you think your Gore-Tex clothing and hat are a bit flashy when you re sitting at that café, and feel you are being focused on a bit too much, let me put it in perspective. On a good weekend, Lofoten can draw a few hundred visiting free skiers. By comparison, in 1905, a typical year for the famous seasonal codfishing rush called Lofotfiske, 20 000 fishermen came to this archipelago north of the Arctic Circle. They came at about the same time as skiers do now, between January and April, and brought a whole