Kulturminnevern i Buskerud 2014. Årsrapport team kulturminnevern

Kulturminnevern i Buskerud 2014 Årsrapport team kulturminnevern Buskerud fylkeskommune utviklingsavdelingen mars 2015

Innhold 1. PLAN OG FORVALTNING - NØKKELTALL... 4 2. ARKEOLOGI KULTURMINNEREGISTRERINGER FELTSESONGEN 2014... 5 3. ARKEOLOGISKE FUNN OG INNLEVERINGER... 6 4. FISKEGJERDET PÅ SYSLE... 10 5. GAMLE GRENSESTEINER PÅ MESKESTAD I KONGSBERG... 11 6. SAMARBEID MED STATENS NATUROPPSYN... 14 7. ENERGI OG VASSDRAG REGULERTE VATN... 19 8. SMIE I HEMSEDAL GRAVING AV JORDKABEL HEMSEDAL KOMMUNE... 27 9. FUNN FRA VIKINGTIDSGRAV PÅ ÅSLAND I FLESBERG... 28 10. FORMIDLING, SKILTING OG SKJØTSEL I 2014... 30 11. REGIONAL PLAN FOR KULTURMINNEVERN... 35 12. FREDNINGSSAKER 2014... 36 13. RIKSANTIKVARENS TILSKUDDSMIDLER TIL FREDETE BYGNINGER... 38 14. TILSKUDDSORDNINGEN FOR IKKE-FREDETE KULTURMINNER... 45 15. TILSKUDD FRA NORSK KULTURMINNEFOND... 53 16. KULTURLANDSKAP... 54 17. BUSKERUD BYGNINGSVERNSENTER... 55 18. KOMMUNEDELPLANER FOR KULTURMINNER OG KULTURMILJØER... 59 19. ANDRE AKTUELLE SAKER FRA KULTURMINNEVERNET I BUSKERUD... 61 20. JERNVINNA I RUKKEDALEN I NES... 63 Side 2 av 70

Forord Året 2014 var et år med fokus på det nasjonale grunnlovsjubileet. Riksantikvar Jørn Holme besøkte Buskerud og Fossesholm i april for å markere grunnlovens 200-årsjubileum. Det ble gjennomført små og store markeringer i hele landet. Grunnloven er en svært viktig del av den norske kulturarven og det har i 2014 vært fokus på bygninger og anlegg som forteller demokratiets historie. I første rekke boligene til Eidsvollmennene. Nasjonale verdier er viktig å ta vare på. Det er imidlertid også de regionale og lokalt verdifulle kulturminnene og kulturmiljøene i Buskerud. Regional plan for kulturminnevern var et sentralt tema for det strategiske og langsiktige arbeidet med kulturminnevern i Buskerud i 2014. For første gang lages det det nå en fylkesomfattende plan for kulturminnevernet i Buskerud. Vi gjennomførte en omfattende medvirkningsprosess som en introduksjon til planarbeidet. På møtene hentet fylkeskommunen inn innspill til hvilke temaer kommuner, museer og frivillige organisasjoner mente var viktige å ta for seg i kulturminneplanen. Derfor fikk vi gleden av å besøke hele fylket og være med på spennende diskusjoner med disse kulturarvaktørene om hvordan kulturarven på en best mulig måte kan tas vare på og benyttes som en ressurs i samfunnsutviklingen. Vi satte stor pris på den engasjerte deltakelsen på møtene. Det er mange som har stort engasjement for bevaring av kulturarv i Buskerud. Vi er opptatt av å styrke samarbeidet med alle disse gode kreftene. Det håper vi å få til i løpet av prosessen med å lage denne regionale planen for kulturminnevern. Håpet vårt er at alle vi som har et engasjement for kulturarven sammen kan skape en felles plattform for samarbeid om kulturminnevern. I løpet av 2014 fikk vi innlevert en rekke spennende funn fra Øvre Eiker. Disse gjenstandene vil kaste nytt lys over en hittil ukjent del av kommunens og regionens historie. Gjenstandene ble funnet av folk med metallsøking som hobby og innlevert til fylkeskommunen i henhold til kulturminneloven. Vi vil rette en stor takk til metallsøkerne som gjorde alt riktig da de gjorde et slikt funn. Vi er helt avhengige av at publikum leverer inn gjenstandene de finner, slik at kulturminneforvaltningen kan konservere funnene, men ikke minst formidle dem og tolke dem slik at nye kapitler i historieboka til Buskerud kan skrives. Drammen 16.03.2015 Turid Kolstadløkken Teamleder kulturminnevern Side 3 av 70

1. Plan og forvaltning - nøkkeltall Plan- og byggesaksbehandlingen er en av kulturminneforvaltningens viktigste oppgaver. Alle planer etter plan- og bygningsloven som utarbeides i Buskerud sendes til fylkeskommunen som kulturminnemyndighet. Vi mottok og behandlet ca. 2000 journalførte dokumenter om plansaker i 2014. Vi mottok 339 journalførte dokumenter om ulike bygge- og rivesaker der verneverdige bygninger og anlegg ble berørt. Vi behandlet i tillegg ca. 100 søknader om tilskudd til istandsetting av både fredete og ikke-fredete bygninger. Behandling av saker etter plan- og bygningsloven utgjør hoveddelen av kulturminneforvaltningens arbeid. Regional kulturminnemyndighet påpeker hvilke kulturminneinteresser som berøres i planarbeider. Fredete kulturminner skal bli ivaretatt i tråd med kulturminneforvaltningens innspill. Verneverdige (ikke-fredete) kulturminner kan kommunen verne med bruk av hensynssoner. Dette gjøres ofte,og da etter råd fra fylkeskommunen. I plan- og byggesaksbehandlingen har den regionale kulturminneforvaltningen nær kontakt med kommuner, grunneiere og planleggere i fylket. Kommunen er vår primære samarbeidspart. Kommunen som planmyndighet har et hovedansvar for sikring av ikke-fredete kulturminner med gode planvedtak der hensynet til verneverdige kulturminner er tatt med bruk av hensynssoner og bestemmelser. Nedenfor følger statistikk for plan- og byggesaksbehandlingen i 2014. Hovedtallene (uthevet) er hentet fra fylkeskommunens arkivsystem. Vi gjør oppmerksom på at underkategoriene er ment som tilleggsinformasjon. Dokumentkategoriene overlapper slik at det ikke er mulig å summere tall i underkategoriene for å få hovedtallene. F. eks. vil et varsel om oppstart av en detaljplan føres opp to ganger både i kategorien detaljplaner og kategorien varsel om oppstart av planarbeid. Brev fra Statens vegvesen og Fylkesmannen er i hovedsak sendt oss som kopimottakere. Statistikk plansaker og byggesaker 2014 Sak utgående brev inngående brev fra kommunen kopier fra statens vegvesen kopier fra fylkesmannen Riksantikvare n og KHM Kommuneplan, kommunedelplan og dispensasjoner (.713) 108 584 235 46 287 16 - hvorav dispensasjoner fra kommuneplan og kommunedelplan 22 362 99 16 245 2 - hvorav uttalelse til oppstart kommuneplan og kommunedelplan 19 27 8 9 10 0 - hvorav uttalelse til offentlig ettersyn kommuneplan og kommunedelplan 15 31 17 7 3 4 - forslag til innsigelser 1 (ingen vedtatt politisk) 1 fra andre - primært private tiltakshavere Reguleringsplan (.714) 500 1394 254 333 41 766 - hvorav detaljplaner 470 1374 247 329 31 767 - hvorav områdeplaner 30 60 24 7 4 10 15 - hvorav uttalelse til byggesaker i bevaringsområder - omtrentlige tall 15 0 - hvorav varsel om oppstart av planarbeid 146 332 2 69 126 0 135 - hvorav offentlig ettersyn av plan. Forslag til innsigelser: 1 (ingen vedtatt politisk) 112 187 110 72 5 0 0 - hvorav dispensasjoner fra plan 25 42 11 6 7 18 0 Gårdsarkivet (.650) fredete og verneverdige bygninger 252 339 339 - hvorav rivesaker - omtrentlig tall 63 - hvorav fredningssaker (dispensasjoner/saksbehandling) 14 - riving og vesentlig endring av bygninger oppført før 1850- omtrentlige tall 4 Fylkeskommunal rapportering Tilskuddsfordeling - post 72.2 57 fordeling av fylkeskommunalt tilskudd til kulturminner Inngående dokumenter fordelt på avsender: Side 4 av 70

2. Arkeologi kulturminneregistreringer feltsesongen 2014 I 2014 ble 93 planområder av varierende størrelse registrert. Seks feltarkeologer brukte over 4000 timer i felt for å gjennomføre registreringene. Etter en svært omfattende feltsesong i 2013, da mange oppgaver måtte settes på vent for å følge opp en dobling i antall bestillinger, ble det i 2014 mulighet til å ta igjen andre arbeidsoppgaver.. Det ble foretatt registreringer i forbindelse med 57 reguleringsplaner, 11 vassdrags- og energiplaner, 15 landbrukssaker og åtte andre planer. I tillegg ble alle arkeologiske kulturminner i Modum, Øvre Eiker og halve Hurum kommune kontroll- og tilstandsregistrert som en del av arbeidet med kommunedelplaner for kulturminner, på oppdrag fra kommunene og Riksantikvaren. Det ble til sammen registrert 835 arkeologiske kulturminner fordelt på 411 lokaliteter i løpet av året. Funnprosenten var på hele 42 % i reguleringsplaner og planer som defineres som større private tiltak, et svært godt resultat i nasjonal sammenheng. Det viser at vi har både kompetanse og verktøy til å gjøre gode og riktige vurdering av om vi skal stille krav til arkeologiske registeringer når nye planområder skal utvikles. Av 332 planer som etter kulturminneloven utløser undersøkelsesplikten ble det kun funnet nødvendig å undersøke 93 av dem, altså under en tredjedel. Arkeologene Julian Martinsen (t.v.), Vanja Tørhaug og Håvard Hoftun ser på slagg fra jernframstillingsplass. Foto: Sølvi H. Fossøy Buskerud fylkeskommune Studietur Det ble for første gang gjennomført studietur for både faste og midlertidig ansatte arkeologer. I august kunne vi besøke utgravningene ved Sømmevågen i Stavanger, en utgravning som har levert den ene arkeologiske nyheten etter den andre i løpet av året, sist med noe så sjeldent som en grav fra steinalderen med bevarte menneskelige levninger. Sømmevågen, brygge/molo fra steinalderen. Foto: Bernt-Egil Tafjord Buskerud fylkeskommune Side 5 av 70

Hensikten var å lære mest mulig om strategi og metoder under de spesielle funnomstendighetene som oppstår i områder med flyvesandavsetninger og andre naturlige overleiringer som endrer landskapet. Rogaland fylkeskommune holdt foredrag fra arkeologene som hadde gjennomført registreringen og redegjorde for sitt registreringsarbeid, funn og metodebruk. Universitetet i Stavanger ved prosjektleder Trond Meling gjennomgikk sin strategi og presenterte de storslåtte funnene og resultatene de har oppnådd. Under profilvegger med flere meter flyvesand ble vi vist rundt i utgravningsfeltene i det som er en forseglet strand fra steinalderen, samtidig som utgravningen pågikk. Vi fikk også en innføring i de nyeste dokumentasjonsmetodene og oppdagelser, blant annet stedet som senere skulle vise seg å være en steinaldergrav med menneskerester. Hospitering For andre år på rad har vi tatt i mot en hospitant fra masterstudiet i arkeologi ved NTNU i Trondheim. Hospiteringsordningen er unik for NTNU og gir studentene en innføring i og erfaring med sitt fremtidige yrke, hos oss oppgavene til en fylkesarkeolog. Madelen Varga var med oss fra midten av august til midten av oktober og fikk delta i alle oppgaver som man kommer over i yrket, fra meldinger om funn, feltregistrering og katalogisering, saksbehandling og formidling, samt alle de store og små faglige drøftinger og avveiningene som gjøres før man fatter en beslutning. Rapporten fra oppholdet var svært positiv. 3. Arkeologiske funn og innleveringer Fonnefunn De siste årene har vi forsøkt å øke bevisstheten blant publikum om en ny arkeologisk funnsituasjon: Velbevarte gjenstander fra helt tilbake til steinalderen som smelter ut av gamle snøfonner i fjellet. I tillegg til den brede pressedekningen av vår egen fonneundersøkelse i 2013 har vi de to siste årene deltatt med formidling på Skarveskolen, som er et formidlingsopplegg for alle sjetteklassinger i Hol kommune. I samarbeid med Hol historielag er det holdt foredrag og publisert artikler om dette spennende emnet. Håpet har vært at de som ferdes i fjellet kan holde et øye med snøfonnene og vite hva de skal gjøre hvis de finner noe. Et av de mest interessante tipsene gjaldt en mulig spydspiss som befant seg på en hytte i Hol. En hytteeier på tur ved Blåbergnuten nord for Standavatnet fant i midten av august 2010 en spydspiss av jern sammen med et reinsdyrgevir der ei snøfonn hadde smeltet bort på 1700 meters høyde. Side 6 av 70

Spydspissen er det eldste gjenstandsfunnet som til nå har smeltet frem fra snøfonner i Buskerud. Spissen er fra det andre århundre av vår tidsregning og er usedvanlig godt bevart. Spissen har foruten to skarpe egger også to markante og skarpe rygger slik at den i praksis har fire egger. Slike spisser er utvilsomt også blitt brukt i krig i eldre jernalder da samme spydspisser er funnet i danske myrer som ofringer av krigsbytte, blant annet i de berømte myrfunnene ved Illerup og Vimose. Vi antar at slike spyd var en del av standardutrustningen til frie, våpenføre menn som innebar både en rett og plikt til å bære et slikt spyd. Foruten å være et våpen ville det vært et tydelig symbol på rang og status for en mann som ferdes i Hol for 1800 år siden. Spydspiss fra Blåbergnuten. Foto: Buskerud fylkeskommune Hvorfor en slik kostbar gjenstand har blitt borte for eieren vet vi ikke, men kanskje ble den sittende fast i en rein ved jakt i skaret ved Storfonnløypet og som flyktet opp Blåbergnuten før den segnet om av blodtapet. Eller var det eieren selv som møtte sin skjebne i fjellet? At det ikke er bevarte spor av skaftet tyder på at snøfonna som geviret og spydspissen lå under har smeltet helt bort under varme perioder tidligere i historien. Funnet bekrefter mistanken etter den store fonnearkeologiske registreringen som Buskerud fylkeskommune gjennomført på Hallingskarvet i 2013: De 6500 år gamle snøfonnene på Hallingskarvet ligger ugunstig til i landskapet med hensyn til jakt, mens snøfonnene i de beste jaktområdene vil ha smeltet helt bort i enkelte varmeperioder. Det betyr at potensialet for funn av bevarte tre- og skinngjenstander er lavt i fjellområdene. Derimot vil metall, bein og steinredskaper kunne ligge urørt der de falt, beskyttet i lange perioder med snødekke, og dermed gi viktig informasjon om jakt og redskaper i eldre tider. Metallsøk Mange av de mest spennende funnene i løpet av 2014 har kommet for dagen som følge av at metallsøking har blitt en populær hobby. Så fort snøen gikk begynte det å komme inn meldinger om nye interessante funn. Både sosiale medier, tv-serier og dokumentarprogrammer har bidratt til at hobbyen har blitt svært populær, men siden metallsøkere kan komme i kontakt med arkeologiske funn ble det raskt utformet et sett retningslinjer for metallsøking i Buskerud fylkeskommune. Retningslinjene skulle sikre at både utøvere og kulturminnemyndighet har en felles forståelse av hva som er lovlig, ansvarlig og fornuftig, samt hva som forventes av metallsøkerne hvis de kommer over noe som er fredet. Retningslinjene ble godt mottatt i metallsøkermiljøet, og det ble laget et innslag på NRK radio 8.mai for å informere om hvordan vi ønsker at metallsøkere utøver hobbyen sin. I løpet av året har vi fått inn 60-70 funn, og vi ønsker å presentere noen av disse. Side 7 av 70

Hjulformet draktspenne fra romertid (år 0-400) Funnet var et av de første som ble meldt inn på våren. I beitemark med vidt utsyn over Vestfossen og Hokksund i Øvre Eiker kom det for dagen en 7,5 cm lang hjulformet draktspenne fra andre eller tredje århundre. Denne typen spenner er slett ikke vanlig å finne her til lands, men er vanligere i de tidligere romerske områdene på kontinentet. Den vanlige draktspennen i Norge på denne tiden har en bøyleform og ser til sammenligning mer ut som en forseggjort sikkerhetsnål. Hjulformet draktspenne t.h. og vanlig bøyleformet draktspenne t.v. Foto: fylkesfotograf Bjørn Johnsen Buskerud fylkeskommune I nærheten av funnstedet ble det i 1952, under utgravning av en hustomt, funnet en intakt ryttergrav fra 900-tallet, med full våpenutrustning, stekepanne og en svær jerngryte, seletøy og restene av en hest. Hjulspennen har seks eiker og et markant nav, så det er ikke snakk om variasjoner av et solkors. Kanskje er det skjebnens eller lykkens hjul, med henvisning til den romerske gudinnen Fortuna som er symbolisert i denne draktspennen? Britisk kunst i Øvre Eiker Fra Øvre Eiker har det dukket opp unike arkeologiske funn i århundrer, lenge før kulturminneloven og kulturminnevernet var påtenkt. Funn som Fiskumøksa, Solbergvasen, Hoenskatten og Loeskatten har alle kommet for dagen og blitt bevart ved Universitetet i Oslo fordi lokalbefolkningen har hatt øynene med seg. Utenfor Hokksund ble det i 2014 oppdaget to helt spesielle gjenstander: et rektangulært dekorbeslag og et låsbeslag i en helt spesiell stil, en stil som er kjent fra tidlig kristen kirkekunst i Irland på 600- og 700-tallet. Side 8 av 70

Metallsøkerfunn fra Øvre Eiker. Foto: fylkesfotograf Bjørn Johnsen Buskerud fylkeskommune Brikken og beslaget er dekorert med en spesiell emaljeringsteknikk med glassmosaikk med opphav i keltisk og angelsaksisk kunst som pryder den tidligkristne kunsten og sakrale gjenstander på De britiske øyer på 600-tallet og 700-tallet. Det er vikingtokt og plyndring av klosteranlegg og kirker som gjør at mye av denne kunsten finnes i Norge i større grad enn i opphavslandet. Dekorelementene fra praktfulle bokomslag og relikvieskrin har blitt revet av og tatt med over Nordsjøen, der de vel hjemme med enkle grep kunne bygges om til dekorative spenner. Det kunne være nok å feste en nål i dekorstykkenes naglehull. Nå er det ikke første gang det gjøres funn av slike beslag i Øvre Eiker: På gården Lilleby ved Lerberg ble det julen 1865 funnet to skålformede spenner og et dekorbeslag av messing som trolig også stammer fra et relikvieskrin fra samme tid. Den emaljerte brikken som nå har kommet for dagen har trolig prydet en type husformet relikvieskrin som det kun er kjent sju eksemplarer av. The Monymusk reliquary og Shannon Shrine er nasjonalskatter i Skottland og oppbevares i National Museum of Antiquities. Loch Erne Shrine står i National Museum of Ireland, og Emly Shrine står i Museum of Fine Art i Boston. Kjøbenhavnerskrinet står utstilt i Nationalmuseet i København, men er trolig hentet fra Norge før 1811. De to siste er funnet henholdsvis i Melhus i Sør-Trøndelag og på Åndalsnes i Møre og Romsdal. Side 9 av 70

Selve skrinet som beslaget har sittet på har vært omtrent 12 cm langt, rektangulært i formen og har hatt et takformet, hengslet lokk. Trolig har det vært laget av to uthulte trestykker for å oppbevaring av en betydningsfull relikvie. For eksempel skal the Monymusk reliquary ha huset restene av Sankt Columba, presten som brakte kristendommen til Skottland på slutten av 500-tallet, og visstnok skal skrinet ha blitt båret med den skotske hæren i krig til helt inn på 1300-tallet. Skrinet som dekorbeslaget fra Øvre Eiker har sittet på vil ha vært kledd i en irsk finsmedspesialitet fra perioden, tinnbelagte kobberplater og sølvplater pyntet med forgylte medaljonger og dekorstykker i emalje. The Monymusk reliquary - the National Museum of Scotland Foto: the National Museum of Scotland 4. Fiskegjerdet på Sysle Både landdyr, fisk og sjødyr har blitt fanget med faste fangstinnretninger helt tilbake i steinalderen. Fangstgroper og murte fangstgraver for elg og rein finnes i hele Buskerud, men sjelden er annet enn jord og stein fra konstruksjonen bevart. Ledegjerder og tømmerkasser er for lengst brutt ned og råtnet bort. Men når bevaringsforholdene er gunstige kan også gjenstander av tre og annet organisk materiale klare seg overraskende lenge, noe arkeologiske funn i myrer og snøfonner har vist tidligere. I det norske høyfjellet smelter det nå frem helt intakte jaktredskaper og klær som er opp til 5000 år gamle, og som ut fra tilstanden ser ut til bare å ha ligget der et år eller to. Under arbeidet med kommunedelplan for kulturminner i Modum har det kommet mye ny informasjon fra lokale kjentmenn og historieinteresserte som har gitt vesentlige bidrag til kartleggingen av kulturminnebestanden i Modum. Gjerdet i Grunna ble oppdaget av lokalhistoriker Olav Sørensen under fiske sommeren 1996, da vannstanden var mye lavere enn vanlig. Norsk Maritimt Museum undersøker kulturminnet på Sysle. Foto: Anja Sveinsdatter Melvær Buskerud fylkeskommune Side 10 av 70

På det smaleste stedet, der det er omtrent 10 meter fra bredd til bredd, sto det et rett gjerde av tettsittende påler med kun en åpning i midten. Funnet ble tolket som en kattise, en fangstinnretning for fisk som i Norge har blitt datert tilbake til bronsealder, men lignende innretninger har også blitt brukt i nyere tid. Under avslutningen av registreringsarbeidet i høst ble funnet i Grunna på ny trukket frem, og Buskerud fylkeskommune kontaktet Norsk Maritimt museum som gjør undervannsarkeologiske undersøkelser. Museet rykket ut før isen la seg og hentet ut en stokk for radiokarbondatering. Da svaret fra laboratoriet i Florida kom på nyåret var resultatet overraskende: Anlegget var fra 900-tallet, midt i vikingtiden! En av stokkene tatt ut av fiskeanlegget. Treverket som har stått i vann er like ferskt som om det nylig var satt ned. Foto: Anja Sveinsdatter Melvær Buskerud fylkeskommune. Funnet, som er det eneste kjente av sitt slag i Buskerud og svært sjeldent ellers i landet, gir oss et nytt innblikk i utmarksbruk i siste del av jernalderen i Buskerud, særlig i sørlige deler av fylket der de vanlige utmarksminnene som kullgroper og jernvinneanlegg er få, men tjern og vann er mange. Tidligere har stokkebåter blitt funnet, for eksempel i Jungeren i Øvre Eiker og Tunhovdfjorden i Nore og Uvdal. 5. Gamle grensesteiner på Meskestad i Kongsberg I Gulatingsloven fra middelalderen omtales hvordan eiendomsgrenser skal merkes. Langs grenselinjen skal det plasseres steiner, minst tre sammen, der hovedsteinen i midten angir retningen for selve grenselinjen. Slike markeringer har blitt holdt i hevd over meget lang tid. I dag er det sjelden å finne slike steinmarkeringer intakt. Grunneieren på Meskestad søndre i Ytre Sandsvær kontaktet fylkeskommunen nettopp for å få avklart om det var bevart slike kulturminner på hans eiendom, i skogen på Meskestadknatten, ovenfor tunet. Et eksempel på en grensestein. Foto: Inger Karlberg Buskerud fylkeskommune De gamle lovene Grensemarkering har mange variasjoner i Norge. Dels skyldes dette ulike markslag, tiden de ble anlagt i, hva slags forretningstyper det er snakk om og hvilken avstand det var mellom merkene. Eiendomsgrense, bruksrettgrense, allmuegrenser og administrative grenser ga således ulike Side 11 av 70

føringer i lovverket (Kilde: Moen, Sivert, jr., 1983: Grensemerker. Hovedoppgave ved Norges Landbrukshøgskole, Institutt for jordskifte og arealplanlegging.). I tidligere tider ble gårdsgrensene stukket ved landnåm, deling eller ved utskilling. Vi kan hovedsakelig skille mellom tre ulike merkemetoder der stein benyttes. Den første er der naturlige grensemerker får en sekundær funksjon som merkestein. Den andre metoden er der menneskeskapte grensesteiner også får en sekundær funksjon med tiden. Den tredje er den vi ser nærmere på her; menneskeskapte grensemerker der dette er den primære funksjonen. Nettopp for å kunne skille ut at en stein er lagt der av mennesker og ikke brutt opp av naturen under frostsprengning, benyttet man i tiden 1600-1850 den alderdommelige formen å reise en stein på høykant, men i tillegg å legge under potteskår, glasskår, flint, kull, never etc. under steinen. Hovedsteinen kan være gravd ned for å stå støtt, men ofte ble den bare lagt løst på berg eller flate. Slik løs stein kalles "opplåggo" eller "nøddinger" (vanlig fra Sørlandet og opp til Valdres). I steinrike områder er det særs viktig at steinen flyttes til riktig posisjon og at den blir stabilisert ved bruk av ekstra steiner. Hovedsteinen bør være minst 30 cm lang, mens støttesteinene bør være mindre. Mer kjent for oss er merkesteiner i form av rullesteinsrøyser, varder eller pæler. Disse har også forekommet samtidig med de eldre merkesteinene som her er omtalt. Grensemarkering i praksis over tid I Magnus Lagabøters landslov (jf. Gulatingsloven fra 1267/1276 til 1688), omtales også hvordan man skulle gå fram for å dele grunn, jf. kap. 3: Hvordan man skal skifte odlene: "2. Nu vil folk skifte sine odler og ha herresdsmænd med sig, da skal den som vil skifte, stevne alle (dem) til jordern, hvis eiendom støter til, saa længe forut, at tingfolket kan sammenkaldes, mens jorden er aapen og usaadd. Den skal raade, som vil skifte i størst utstrækning. Med stang kan man skifte jord indengards, med mindre maalesnor syntes at være bædre, og efter øiemaal utengards. Merkestener skal nedsættes og nedgraves der man blir enige om og lægge ved 3 stener og de kaldes "lyritter" (medsvergere, vidner)." Eiendomsdelingen fram til 1750-årene foregikk i stor grad uten medvirkning fra det offentlige. I 1764 ble det innført regler om matrikulert eiendom, og sorenskriveren skulle stå ansvarlig for delingen. Ny skylddelingslov kom i 1845 og fra da av var det lagrettemenn som fikk ansvaret. I 1909 ble dette igjen forandret ved at lensmannen skulle oppnevne tre menn til å forestå skylddelingsskjønnet. Skylddelingsloven gjaldt i stor grad fram til 1980 (i byer var det bygningsloven som gjaldt). Side 12 av 70

Merking av grenselinjer med "bliss", ble også funnet på Meskestad inntil merkesteinene. Foto: Inger Karlberg Buskerud fylkeskommune På 1800-tallet innførte embetsverket med Jordskifteverket (opprettet i 1859) også at man ikke lenger skulle benytte merking av trær, kalt. "bliss", som er øksehogg i brysthøyde i treets bark. Slike merker kunne oppfattes ulikt, lett mistolkes eller bli utydelige av naturlige årsaker. Tolkningen var avhengig av antall merker i trærne. Dersom det var et enkeltstående merke, viste dette til at treet sto i en tangerende linje med grensen. Dersom det var merket på begge sider av trestammen, betydde det at grensen gikk gjennom treet. Eller dersom det var tre merker totalt, indikerte dette gjerne at flere grenselinjer møttes eller gikk ut fra punktet. Slike merkede trær finnes også ved delemerkene på Meskestad. Dette er med på å underbygge en lang tradisjon for å holde i hevd og synliggjøre grenselinjen. Merkesteinene på Meskestad ble innmålt og beskrevet i den nasjonale databasen for kulturminner i 2014, jf. id 177922. Dette kulturminnet vil bidra til å utvide de ulike typer av kulturminner vi har bevart fra fylket. Da grensesteinene er holdt i hevd av grunneiere, og da de ligger i et område forholdsvis uforstyrret av moderne inngrep, fremstår kulturminnet intakt og som en god representant for slike minner fra vår felles kulturarv. Grenselinjen med i alt 10 enkeltminner, er merket i den nasjonale databasen for kulturminner; Askeladden. Side 13 av 70

6. Samarbeid med Statens Naturoppsyn Sidan 2011 har fylkeskommunen hatt eit tett samarbeid med Statens Naturoppsyn om registrering av fangstlokalitetar på Hardangervidda, så og i 2014. Som tidlegare har Øyvin Bakke sin omtale av slike dyregraver og fangstanlegg i artikkelen - Dyregravene på Hardangervidda. En skisse av deres forekomst og bakgrunn - vore utgangspunktet for registreringane (Ø. Bakke 1984). I august 2014 gjekk turen inn frå Krukeseter i Jønndalen, langs slepa inn mot Kruketjønne og Langetjønne, vidare til Falkenuttjønnan, Halstjønnberget og vidare ned mot Bollatjønne og Bollatjønnuten. Frå før visste me at det skulle vera registert både jordgravde fangstgroper tilsvarande dei i Dyregravshalle, og ein del steinmura meir klassiske dyregraver i området. Sjølv om enkelte system kan vera laga av ein kombinasjon av jordgravne og steinmura dyregraver, slik som mellom Skarvsvatnet og Nordskarvet, hadde me frå tidlegare registreringar ein tanke om at desse to typane som hovudregel førekjem i forskjellige landskapsrom. Dette skulle og bli stadfesta under årets registrering. Ingen jordgravne fangstgroper vart registrert over 1200 meter over havet. Tilsvarande vart ingen steinmura påvist vesentleg under 1200 meter over havet. Dette stadfestar biletet ein sit med frå dei tidlegare registreringane våre ved Dyregravshalle (2011), Nordskarvet (2012) og ved Låglistunga (2013). Kvifor det er slik er vanskeleg å seia for sikkert når materialet er undersøkt så lite som det er. Det er likevel nærliggjande å tenkja seg at fangstmetodane med bruk av dyregraver/fangstgroper har endra seg både gjennom jernalder og mellomalder, kanskje til og med tilbake i steinalder. Jordgravde fangstgroper Ved Kruketjønne låg dei jordgravne fangstgropene like innpå traktorslepa på begge sider. Ein del av fangstgropene låg såpass spreidd at det er vanskeleg å definere dei i same lokalitet, men det er god grunn for å tru at nokre kan ha blitt fjerna ved bygging av traktorslepa gjennom området. Vest for Kruketjern vart det til saman påvist 32 jordgravne fangstgroper i to hovudsystem. Den største samlinga ligg ved stien mot Fiskeløktjønne. Systemet er på til saman 23 fangstgroper, og ligg her så tett at voll overlappar voll. Lars Inge Enerstvedt i SNO nede i fangstgropene langs slepa ved Kruketjønne (Id 191272). Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Den største fangstrekka vest for Kruketjønne tel 23 fangstgroper. Desse ligg svært tett på kvar side. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Frå Kruketjønne gjekk me vidare mot Langetjønne der me hadde indikasjonar på kring 30 fangstgroper. Me gjekk langs eit eldre vegfar frå Kruketjønne over mot nordsida av Langetjønne. Her traff me raskt på eit større system av jordgravne fangstgroper i lia ned mot vatnet. Det vart klart at det dreide seg om eit større system forma i to hovudrekkjer der den siste hadde ei slags Side 14 av 70

vifte- eller sluseform, tilsvarande Dyregravshalle (Id 144263). Til saman fann me 28 fangstgroper her. Gropene var lagde slik at dei var orienterte mot vatnet. Samla vart det påvist til saman 60 jordgravne fangstgroper den første dagen. Fangstgropene låg i noko som best kan tolkast som tre større system. To ved Kruketjønne på 23 og åtte fangstgroper kvar, og eit ved Langetjønna på 28. Desse gropene er svært like og kan ikkje skiljast frå tidlegare registreringar ved Dyregravshalle, Nordskarvet eller Låglitunga i utforming. Ser ein beltet med fangstgroper frå Låglitunga mot Dyregravshalle og vidare til Kruketjønne og Langetjønne under eit, får ein ei samanhengjande rekkje på godt over 300 fangstgroper. Dersom desse i tillegg er laga og bruka i same tid, vitnar det om storstilt organisert jakt! Ei jakt som på mange måtar skil seg frå det inntrykket ein får av dei steinmura dyregravene. Slike ligg som regel enkeltvis eller i mindre system ved trongare passasjar. Fangstgropene ligg meir i ope terreng over lengre åsdrag, gjerne ned mot vatn. To relativt djupe fangstgroper ved Langetjønne (Id 181204). Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Oversiktskart over systema ved Kruketjønne og Langetjønne. Fangstanlegga er vist med raudt. Steinmura dyregraver Dei to neste dagane registrerte me i mykje høgare terreng enn den første dagen. Etter ei første overnatting ved Falkenuttjønnan gjekk turen vestover, over mot Halstjønnberget og vidare mot Ballatjønne der me overnatta etter dag to. Dagen etter registrerte me vidare langs Bollatjønne og høgare opp kring Bollatjønnuten. Desse to dagane var datafangsten betrakteleg mindre, sjølv om me påviste dyregraver i alle områda me gjekk. Det vart fort klart at dei steinmura dyregravene ligg mykje meir spreidd enn dei jordgravde. Ofte ligg desse og høgt opp i bergparti og under skrentar, og er svært vanskelege å få auga på. Registreringa av slike krev derfor mykje meir systematisk gjennomgang og lesing av terrenget. Dette gjer arbeidet meir tidkrevjande. Side 15 av 70

Dyregrav bygd like innpå ei bergside (Id 191336). Dyregrav i smal passasje. Eit grønare belte er til og med mura opp for å leie dyret mot grava (Id 191339). Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Dyregrav høgt oppe i Bollatjønnnuten (Id 191353). Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Til saman vart det påvist 14 steinmura dyregraver, to kjøtgøymer, eit bogastelle, ein eldre leirplass, to hellerar der den eine har fungert som overnattingsstad og den siste som gøyme for kjøt eller anna. Til sist vart det og målt inn to eldre tufter ved hytta på Bollatjønne. Tuftene ligg vegg i vegg inntil kvarandre. Utforminga på desse bar preg av å vera svært gamal, men ei sikker tidfesting er vanskeleg å stadfeste utan vidare undersøkingar. Heller/krypinn, mura på to sider (Id 191348). Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Bogastelle ved Bollatjønne (Id 191334) Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Side 16 av 70

Dyregrav med utsyn mot Bollatjønne (Id 191350). Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Utsyn mot hytta ved Falkenuttjønnan. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Oppsummering Som eit resultat av registreringssamarbeidet vart det i 2014 lasta inn 96 kulturminne i kulturminnedatabasen Askeladden, mange innanfor Hardangervidda nasjonalpark sine grenser. Det dreier seg om 60 jordgravde fangstgroper, 14 steinmura dyregraver, to kjøtgøymer, eit bogastelle, ein leirplass, to hellerar eller gøymer og til sist to eldre tufter etter husvære. Dei aller fleste minne etter tidlegare tiders jakt på rein. Oversiktskart over dei registrerte kulturminna (raude prikkar). Dei to større fangstrekkjene med jordgravne fangstgroper ligg like vest for Kruketjønne og Langetjønne. Resterande registreringar er steinmura dyregraver og eit bogastelle som ligg meir spreidd. Side 17 av 70

Tabell over registrerte kulturminnelokalitetar i Askeladden: Type kulturminne Lokalitetsnamn Askeladden Id. Antal Meter over havet Fredingsstatus Jordgravde fangstgroper Langetjønne 181204 28 1180 Automatisk freda Kruketjønne 191272 23 1160 Automatisk freda Kruketjønne 191323 3 1160 Automatisk freda Kruketjønne 191326 5 1150 Automatisk freda Kruketjønne 191332 1 1150 Automatisk freda Steinmura dyregraver Fiskeløkbekken 191333 1 1190 Automatisk freda Bollatjønne 191334 2 1200 Automatisk freda Falkenuttjønnan 139994 1 1275 Automatisk freda Falkenuttjønnan 191336 1 1300 Automatisk freda Falkenuttjønnan 191338 1 1300 Automatisk freda Falkenuttjønnan 191339 1 1275 Automatisk freda Falkenuttjønnan 191341 1 1275 Automatisk freda Falkenuttjønnan 191347 1 1270 Automatisk freda Halstjønnberget 191349 1 1300 Automatisk freda Halstjønnberget 191351 1 1275 Automatisk freda Halstjønnberget 191350 1 1275 Automatisk freda Bollatjønnuten 191352 1 1250 Automatisk freda Bollatjønnuten 191353 1 1250 Automatisk freda Kjøtgøymer Falkenuttjønnan 139994 1 1275 Automatisk freda Halstjønnberget 191351 1 1275 Automatisk freda Bogastelle Bollatjønne 191334 1 1200 Uavklart vernestatus Leirplass Bollatjønne 191334 1 1200 Uavklart vernestatus Heller, mindre gøymer Bollatjønnuten 191355 1 1240 Uavklart vernestatus Falkenuttjønnan 191348 1 1270 Uavklart vernestatus Tufter Bollatjønne 191356 1/2 1180 Uavklart vernestatus Side 18 av 70

7. Energi og vassdrag regulerte vatn Forutan saker etter plan- og bygningslova spelar og kulturminnevernet i fylkeskommunen ei viktig rolle som høyringsinstans i saker etter energi- og vassdragslovgivinga. Fylkeskommunen uttalar seg i samband med høyring av utbyggingstiltak som nye kraftverk, bygging eller graving av nye kraftlinjer, opprusting av eldre regulerte vassdrag med kraftstasjonar eller i samband med revisjonar av eldre konsesjonsvilkår. Tiltaka påverkar ofte større vassdrag der vatn skal demmast opp eller vassføringa i elva endrast. Dei same vatna og elvane som til alle tider har trekt til seg folk, både fordi dei er laglege som ferdselsårer inn og ut av fjellheimen, er attraktive å busetje seg nær og ikkje minst byr på godt fiske. Når vatn og innsjøar vert regulerte vert som regel magasintilhøva vesentleg endra. Lågaste regulerte vasstand (LRV) etter utbygging vil ofte vera den opphavlege strandlinja, medan høgaste regulerte vasstand (HRV) i visse samband kan ligge opp til 30 meter høgare. Dersom ein skal leite etter tidlegare strandbundne kulturminne, slik som busetjings- og aktivitetsflater frå steinalderen, er det nettopp i beltet mellom LRV og HRV ein finn dei. Det beste er derfor å gjennomføra arkeologiske registreringar når vasstanden er låg og den gamle strandlina synleg. Dette førekjem helst tidleg vår eller seint på hausten då kraftselskapa har tappa ned magasina sine. Då Buskerud er eit fylke med gode føresetnadar for å produsere elektrisk kraft, uttalar fylkeskommunen seg kvart år til nye energi- og kraftsaker som kan røre ved kulturminne. Her er nokre eksempel på arbeid i samband med energi- og kraftsaker: Rødungen Sør Nore og Uvdal og Ål kommunar Sommaren 2014 gjennomførte arkeologane våre ei større registrering i Rødungen Sør mellom Ål og Nore og Uvdal kommune. Hovudformålet var å avdekke moglege busetjings- eller aktivitetsflater frå steinbrukande tid, men og å avklare tilhøvet til ei tidlegare påvist fangstgrav. E-CO Energi planlegg opprusting av eksisterande damanlegg og bygging av nye tersklar for å sikre magasinet etter nye forskrifter. Fylkeskommunen kravde arkeologisk registrering før uttale. Ettersom det ikkje hadde blitt gjennomført arkeologisk registrering i samband med tidlegare utbygging kjente ikkje fylkeskommunen til automatisk freda kulturminne i magasinet frå før. Oversiktskart over tiltaksområda, vist med lilla felt. Side 19 av 70

Ut frå dei erfaringane me har frå tidlegare regulerte vassdrag vurderte me potensialet til å påvise spor frå steinalderen til å vera stort. Like sør for Rødungen ligg Pålsbufjorden. I eit avgrensa område vart det under registreringar mellom 2002 og 2007 påvist heile 40 steinalderlokalitetar her, men og ein del fangstminne og tufter frå jernalderen og mellomalderen. Seinare har ein og påvist mange tilsvarande lokalitetar kring Tunhovdfjorden. Ettersom Rødungen ikkje ligg langs hovuddalføret opp mot Hardangervidda, slik som Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden, var det grunn til å tru at potensialet nok ikkje var like stort her. At området har vore nytta av mennesker like frå eldste steinalder (ca. 10 000-4 000 f.kr) var like fullt sannsynleg. Områda som fylkeskommunen kravde registrering i fordeler seg på to atskilde område, eit i Ål og eit i Nore og Uvdal. Området i Ål ligg langs stranda sør for Sangefjellvegen og Tullestølen. Området i Nore og Uvdal ligg lengst aust innerst ved demningen og like nordanfor denne. Områda vart undersøkt ved visuell overflateregistrering og prøvestikking. Prøvestikking er den vanlegaste måten å påvise lokalitetar frå steinbrukande tid på. Då grev ein seg lagvis ned i undergrunnen og soldar kvart lag i eit sold med maskar på opp mot 4 mm. Ein leitar då etter flint og avslag frå bergartar som kan ha blitt brukt til å lage reiskap av, reiskap ein brukte til jakt og fangst. Er ein heldig kan ein finne både pilspissar og skinnskraparar. Materialet kan variere frå flint til kvartsitt, bergkrystall og skifer. Registreringa vart gjennomført mellom 26. mai og 4. juli, då vasstanden var låg. Det vart påvist fleire flater med materiale frå steinalder, alle under HRV. Nokre vart påvist ved synfaring like nord for Rødungdammen, andre langs strandkanten sør for Tullestølen. Dei fleste lokalitetane vart påvist i tettare konsentrasjonar på fine sandflater over vatnet. Her blei det funne reiskaper og restar etter reiskapsproduksjon som avslag, flekker, fragment, pilspissar og skraparar av materiale som flint, kvartsitt, bergkrystall og skifer. Størsteparten av tiltaksområda var derimot svært steinete og utan funn. Funntilfanget på kvar enkelt steinalderlokalitet omfattar få gjenstandar, noko som kan tyde på korte og tidsavgrensa opphald. Funna tyder og på at området rundt Rødungen kan ha vore brukt over fleire tidsperiodar i steinalderen, både i seinmesolitikum (ca. 6500 4000 f.kr.) i eldre steinalder og frå tidleg- til mellomneolitikum (ca. 4000 2400 f.kr.) i yngre steinalder. Det vart i det heile påvist 16 lokalitetar frå steinbrukande tid. På ein av steinalderbuplassene vart det funne ein pilspiss i skifer med tydeleg tange (til å feste pila på). Slike kan daterast til neolitisk tid, nærare bestemt siste del av tidligneolitikum og inn i mellomneolitikum (ca. 3500 2400 f.kr.). Foto: Vanja Tørhaug Buskerud fylkeskommune Flekke i flint funne på ein av steinalderlokalitetane. Denne kan ha blitt brukt til å skrape skinn med. Foto: Vanja Tørhaug Buskerud fylkeskommune Side 20 av 70

Forutan steinalderlokalitetane vart fangstgropa kontrollert og verifisert. Denne kan kanskje knytast opp mot nokre av dei yngste steinalderlokalitetane, men ei datering til jernalder er meir sannsynleg. Ut frå storleiken er det sannsynleg at det har blitt fanga rein her. E-CO Energi er no orientert om funna våre, og har signalisert at dei ynskjer å ta vare på alle lokalitetane slik dei ligg. Dei vil tilpasse vidare planar til registreringane vårer, og skjerme desse frå vidare anleggsverksemd. Halnefjorden Nore og Uvdal og Hol kommunar (og Hordaland fylke) Den 25. juni gjennomførte fylkeskommunen ei felles synfaring saman med Hordaland fylkeskommune kring Halnefjorden på Hardangervidda. Føremålet med synfaringa var å vurdere tilhøva kring steinalderbuplassar etter eit tidlegare utført sikringsarbeid i 2004. Det var og viktig å vurdere eventuelle nye erosjonsskader andre stader. Halnefjorden er eit regulert vatn som er knytt til Numedalsvassdraget. HRV er regulert til å skulle liggje på kote 1129,63 m.o.h., men seinare år har synt at vassmagasinet kvar vår går høgare enn dette på grunn av snøsmeltinga. Dette fører til vedvarande bølgje- og iserosjon på arkeologiske kulturminne som normalt ligg skjerma frå vatnet. I 2004 vart det derfor gjennomført eit større prosjekt for å sikre kulturminneverdiane i området og å bøte på skadene. Det vart brukt gravemaskin på ulike stader kring vatnet til å plastre stranda med grov stein. Kokosmatter vart lagt ut enkelte stader slik at vegetasjonen kunne få feste. Plastring av erosjonsskader ved Halnefjorden, 2004. Foto: Buskerud fylkeskommune Typiske erosjonsskader ved steinalderlokalitet i 2004. Kokosmatter vert lagt ut for å gi ny vegetasjon feste. Foto: Buskerud fylkeskommune Under synfaringa var me innom lokalitetar datert til steinalder fleire stader. Det vart dokumentert mindre erosjonsskader på to lokalitetar ved Skulevike (Id 132528 og 132520). Den påviste erosjonen vart tolka til å vera eit resultat av særleg høg vasstand i enkelte periodar. Skadene på lokalitetane låg tilsynelatande godt over gjeldande HRV-nivå. Side 21 av 70

Erosjonsskader ved steinalderlokalitet i Skulevike, juni 2014. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Flintavslag ligg synleg i den framvaska torva, juni 2014. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Som eit resultat av dei observasjonane som vart gjort under synfaringa, og fare for vidare skader på automatisk freda kulturminne langs reguleringssona, oppmoda fylkeskommunen i eige brev til Numedalslaugens brukseigarforening å vurdere manøvreringsreglementet sitt, slik at ein i framtida unngår ein situasjon der vasstanden i Halnefjorden årleg går over HRV. Slik tilhøva er no må ein forvente ei stadig forverring av tilhøva kring steinalderbuplassane. Det er grunn til å tru at erosjonsskadene vil forverre seg i aukande tempo i framtida. Tore Bjørgo frå Hordaland fylkeskommune på synfaring ved ein erodert morenerygg. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Restane etter det gamle steinlægeret ved Kvamsbu ligg heilt nede i vasskanten når vasstanden er særleg høg. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Numedalslaugens brukseigarforening har gitt signal om at dei ynskjer å følgje opp våre tilrådingar vidare. Dei vil halde fylkeskommunen orientert undervegs. Øsmundset i Strandavatn Hol kommune Sommaren 2014 mottok fylkeskommunen ei bekymringsmelding frå Hol historielag. Meldinga gjaldt funn av ein del framvaska gjenstandar på stranda kring eldre tufter ved Øsmundset i Strandavatnet. Det låg framvaska ein del jerngjenstandar etter gamle reiskaper, men og ein del slaggbitar frå jernframstilling. I tillegg til dette var det uro for bevaringstilhøva til to tufter frå vikingtid. Side 22 av 70

Øsmundset ligg langs den nordre stranda på Strandavatnet, like nedanfor Fv. 50. Området ligg om lag 980 m.o.h. Strandavatn er eit regulert vatn med vassoverføring til Hol I kraftverk. Vatnet er regulert opp om lag 28 meter på det meste. Fleire eldre fjellgardar og støler låg nede i reguleringssona før neddemminga i 1943, 1955 og 1957. Nokre neddemma tufter er og undersøkte. Mest kjent er Langegard som vart gravd ut under Hallingdalsprosjektet i 1986-87 (Far etter folk i Hallingdal, Lindblom og Block-Nakkerud 1994). Her ligg tuftene etter ein øydegard frå vikingstid og mellomalder. Øsmundset er og kjent frå Hallingdalsprosjektet, då det vart registrert fleire tufter på ein neddemma stølsvoll. Stølsvollen har både gamle og nyare tufter med grunnmurar etter stølsbygningar. Ein tydeleg steingard omkransar desse. To av tuftene er av ein alderdommeleg type som kan samanliknast med dei som vart undersøkte ved Langegard. Den eine tufta er ei såkalla langhustuft, medan ei anna er heilt rund. Under Hallingdalsprosjektet vart det gjennomført enkle undersøkingar i langhustufta. Det vart teke ut ein C14 dateringsprøve som synte at tufta var frå vikingtid (970 +/- 100 år e.kr.). Øsmundset inneheld altså restar etter ein av dei eldste øydegardane i Buskerud. Langhustufta ved Øsmundset ser ein avgrensa av steinstrenger i det grøne området midt i biletet. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Eksempel på framvaska funn spikar og del av ein hestesko. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Fylkeskommunen avgjorde i samråd med Kulturhistorisk Museum i Oslo at det måtte gjennomførast ei synfaring for å vurdere skadeomfang og eventuelle vidare tiltak. Synfaringa vart gjennomført saman med representant frå Hol historielag, Torstein Seim. Under synfaringa vart det påvist ei mengd slagg like nedanfor tufta. Av dei klumpane som vart plukka opp og sett på, såg det meste ut til å vera slagg frå eit såkalla fase 2 jernvinneanlegg frå same periode som tufta. Ein slaggklump som inneheld innkapsla kol vart samla inn for eventuell datering. Om lag 30 meter nedanfor tufta, ved eit bekkeløp som kjem fram ved låg vasstand, vart det påvist ei mengd gjenstandar i grusen. Dei fleste gjenstandane var ubestemmelege rustklumpar, men andre heilt tydeleg restar etter spiker, hesteskosaumar og fragment etter hestesko. Side 23 av 70

Det vart og funne ein bit av eit velbrukt bryne og eit mogleg jernbeslag av ukjent opphav. Dette kan og vera ei mindre celt/øks, men det må granskast nærare på museet i Oslo. Gjenstandane såg ut til å ha blitt drege utover av den vesle bekken som renn gjennom tufta. Det er nærliggjande å tenke seg at ein del av gjenstandane er vaska direkte ut av tufta ved større vassføring. Bekken ser ut til å ha grave seg gjennom den austre delen av langhustufta, og soleis forverra bevaringstilhøva på Øsmundset. Del av eit lite bryne. Samla inn og levert til Kultuhistorisk Museum i Oslo (KHM). Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Jernbeslag eller lita celt. Vaska fram og funnen nedanfor tufta. Levert til KHM. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Konklusjonen frå synfaringa er at det er liten tvil om at reguleringa av Strandavatnet har ført til at det vedvarande skiftande vassnivået stadig vaskar ut meir og meir av kulturminna i området. Framleis er tuftene ved Øsmundset delvis dekka av eit tynt torvlag, som over tid vil forsvinne. Det er frå dette torvlaget gjenstandane ser ut til å verte vaska fram. Lokaliteten vart målt inn med GPS og kort skildra i ein rapport. Dei gjenstandane som er samla inn er sendt til Kulturhistorisk museum i Oslo. Fylkeskommunen har oppmoda museet til å vurdere sikringsundersøkingar i området. Dette vil verte avklart i løpet av 2015. Funn av jernvinne og steinalderlokalitet i Tunhovdfjorden Nore og Uvdal kommune I mai 2014 mottok fylkeskommunen melding frå hytteeigar Arne Teigen om funn av slagg og mogleg omnstruktur. Funna var gjort ved låg vasstand i reguleringssona til Tunhovdfjorden. Ut frå bileta såg jernvinneomnen ut til å vera relativt intakt. Kulturhistorisk Museum ynskte ei felles synfaring i området for å avklare alder og om det var naudsynt med vidare undersøkingar. Fylkeskommunen deltok på denne synfaringa for å måle inn kulturminnet og lasta det inn i Askeladden kulturminnedatabasen til Riksantikvaren. Under synfaringa fann me tilfeldigvis og ein mykje eldre steinalderlokalitet. Denne låg like bak jernvinna på eit flatare platå. Kvartsitt- og flintavslag låg synleg i sanden fleire stader. Kulturhistorisk Museum i Oslo kunne stadfeste at jernvinna var av ein eldre type, såkalla østlandsomn. Slike omnar er vanleg førekommande i eldre jernalder (ca. 500 f.kr. 550 e.kr.). Jernvinna vart ikkje vidare dokumentert eller undersøkt, men fylkeskommunen ynskjer å rette ei takk til Arne Teigen for at han varsla om funnet. Tunhovdfjorden er lite arkeologisk undersøkt frå før, men seinare års funn tyder på at området er svært rikt på kulturminne frå store deler av forhistoria vår. Dette er viktig kunnskap om ein skal forstå korleis utmarksbruken i området har utvikla seg frå steinalderen og fram til i dag. Side 24 av 70

Tydelege restar av ein jernvinneomn like i strandkanten. Steinane rundt sjølve omnsjakta er tydeleg varmepåverka. Det ligg ein del slagg i og rundt omnen. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Slaggklump frå utkastsona til jernvinneomnen. Ut frå slaggtypen kan ein anslå at jernvinna er eit såkalla fase 1 anlegg frå eldre jernalder. Kanskje nærare bestemt frå tida mellom år 0 550 e.kr. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Like bak jernvinna, på eit flatare platå, fann me ein mykje eldre steinalderlokalitet. Kvartsitt- og flintavslag låg synleg i sanden flerie stader. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Kvartsitt og flintavslag etter reiskapsproduksjon. Det er tydeleg at området har vore nytta av menneske i tusenvis av år. Foto: Håvard Hoftun Buskerud fylkeskommune Side 25 av 70

Innlevert skaftholøks frå steinalderen, Pålsbufjorden Nore og Uvdal kommune Hausten 2014 fekk me melding frå Trond Ellingsen i Ål om at han for ei tid sidan hadde funne ei såkalla skaftholøks like nedanfor Godfarfossen i Pålsbufjorden. Denne hadde han hatt liggande på hytta si nokre år då han ikkje hadde vore sikker på kva det var. Etter å ha undersøkt litt nærare vart han derimot merksam på at funnet var svært gamalt, og viktig kulturhistorisk sett. Det finst svært få slike i fylket. I Nore og Uvdal er det derimot påvist høvesvis mange sett i høve til andre innlandsbygder. Kanskje har nærleiken til fjellet gjort dalføret attraktivt også for dei første jordbrukarane med fedriftene sine. Finnar Trond Ellingsen med skaftholøksa. Foto: Vanja Tørhaug Buskerud fylkeskommune Skaftholøksa. Foto: Madelen Varga Buskerud fylkeskommune Øksa er av typen "enkel skaftholøks" og er vanlegvis datert til seinneolittisk tid, dvs. frå tida mellom ca. 2350 og 1800 f.kr. Slike økser er ofte tolka til å kunna vera både stridsøkser, arbeidsøkser og økser til seremoniell bruk. Denne øksa ser ut til å vera ei arbeidsøks frå tida då metallet byrja å bli meir vanleg i bronsealderen. Mange steinøksar er i dei seinare fasane av steinalderen og prega av å vera inspirert av metalløksar frå kontinentet, då dei er utforma på liknande måte. Ein har til og med eksempel på at ein har slipt støyperand på steinøksane for at dei skulle likne mest mogleg. Øksane kan som sagt ha hatt ulik bruk, men det er vanlegast å tolke dei i ein jordbrukskontekst då ved at dei enten har blitt brukt til å felle trær, eller at dei har vore brukt til å rote i jorda med på enkle åkrar. Dette kjem an på utforminga. I det området funnet vart gjort er det påvist relativt mange spor etter steinaldermenneska. Det var blant anna ei større utgraving i Pålsbufjorden i 2012, der det var funne ei mengd gjenstandar frå mange ulike periodar. Det er tidlegare funne ein pilspiss i flint like nedanfor Godfarfossen, elles opp til fleire buplassflater med funn av kvartsittspissar, flintavslag og andre former for bearbeida bergartar. Dei fleste funn er frå før jordbrukssteinalderen, men nokre kan og vera frå same tid som øksa. Skaftholøksa er levert til Kulturhistorisk Museum i Oslo. Me takkar Trond Ellingsen for å ha levert ho til oss. Side 26 av 70