BOKMÅL UNIVERSITETET I BERGEN MASTERGRADSSTUDIUM I RETTSVITENSKAP JUS112 Arve- og familierett Fredag 18. juni 2010 kl. 0900-1300 Oppgaven består av 4 ark inkludert denne forsiden. Oppgaveteksten er dobbeltsidig Sensur faller fredag 30. juli 2010 kl. 12.00 Sensuren blir offentliggjort på StudentWeb. Opplysninger om sensors trefftid og telefon blir kunngjort i Mi Side.
2 De oppgitte spørsmål skal besvares slik at prinsipale og subsidiære anførsler behandles. Dersom det finnes relevant for svaret, legges til grunn at folketrygdens grunnbeløp utgjør kr. 75.000. I 36 år gamle Eirik hadde datteren Anna fra et tidligere forhold da han i 1967 giftet seg med den jevngamle Dagrun. Samme år inngikk de en ektepakt om at alt hver av dem eide eller kom til å eie, skulle være dennes særeie, men at dette ikke skulle gjelde dersom en av dem døde. Det fremgikk også at parets felles toetasjers bolig tilhørte Eirik. Ekteparet fikk to barn, Gunhild født i 1968 og Sverre født i 1969. Eirik koste seg i alle år med å vedlikeholde boligen både innvendig og utvendig, enten det var å male den, skifte bekledning, legge fliser, tapetsere osv. Dagrun var meget lykkelig i sitt samliv med Eirik, selv om han ville ha full kontroll over økonomien. Dette var også hovedgrunnen til at han hadde forlangt at de skulle ha særeie som formuesordning så lenge de levde. Ektefellene satte likevel begges nesten jevnstore inntekter, i tillegg til inntekter fra utleie av boligens første etasje, inn på en felles konto. Den brukte de til å betale forbruksutgifter, forsikringer, offentlige utgifter o.s.v. Eirik ble alvorlig syk i 2007, og legene ga ham ikke store sjanser til å overleve. Da han trengte kontinuerlig sykepleie, flyttet han til et pleiehjem. Eirik skjønte da at dersom han skulle sikre Dagrun og deres felles barn på best mulig måte, burde han ikke vente lenger. I 2007 ble det derfor opprettet ny ektepakt der boligen ble overført til Dagrun som hennes særeie. Dagrun skulle ikke betale noe. Hun overtok heller ikke ansvaret for et pantesikret forbrukslån på
3 kr. 100.000. Ektepakten ble undertegnet av Eirik i nærvær av Gunhild og Sverre, som også leste igjennom den før de undertegnet som vitner. Den ble tinglyst i Ektepaktregisteret i Brønnøysund og hos registerføreren for tinglysing i fast eiendom. Til alles overraskelse overvant Eirik sykdommen og kom etter hvert til hektene igjen etter tre måneders opphold på pleiehjemmet. Han flyttet tilbake til ekteparets bolig og gjenopptok sin vante livsførsel. Eirik gledet seg over at han atter kunne få utfolde seg med å vedlikeholde boligen. I 2009, etter at forbrukslånet var innfridd, overdro Dagrun boligen til Gunhild med Eiriks skriftlige samtykke. Ekteparet forbeholdt seg livsvarig og vederlagsfri borett i første etasje, som Gunhild og hennes familie hittil hadde leiet i flere år. Samtidig flyttet Gunhild og familien opp i andre etasje. Gunhild betalte ikke noe for overdragelsen av boligen, som likevel ble taksert. Takstmannen mente at boligen var verdt kr. 3.200.000 etter fradrag for foreldrenes borett. Gunhild tok deretter opp et lån og betalte kr. 1.600.000 til Sverre. Kort tid senere ble Eirik igjen alvorlig syk, og døde. Det oppstod tvist mellom Anna på den ene siden, og Dagrun, Gunhild og Sverre på den andre. Anna anførte at ektepakten av 2007 var ugyldig. Hun viste for det første til at en ektepakt er en avtale mellom to ektefeller som begge derfor må underskrive, men ektepakten var bare underskrevet av Eirik. Dersom dette grunnlaget ikke førte frem, mente hun at ektepakten innebar en gave, og da var den ugyldig fordi Eirik hadde vært døden nær da gaven ble gitt, noe han var klar over. Da kunne ikke ektepakten gjelde fordi Gunhild og Sverre ikke kunne fungere som vitner til en disposisjon som tilgodeså deres egen mor. Dessuten var overføringen ugyldig fordi den krenket Annas krav på pliktdelsarv.
4 Anna anførte atter subsidiært at gaven ikke var ment oppfylt før Eirik døde. Det hadde ikke noen praktiske konsekvenser for paret at deres felles bolig ble overført fra Eiriks særeie til Dagruns. Overføringen var foretatt fordi Eirik ønsket å fastsette hva som skulle skje med formuen etter sin død. Anna mente også at planen allerede i 2007 var at boligen skulle overdras videre til ekteparets felles barn mens ekteparet fortsatt levde: Hele arrangementet var foretatt av en enkelt grunn, og det var å vanskeliggjøre hennes rettmessige krav på arv etter Eirik, som ikke hadde hatt kontakt med Anna etter at han forlot hennes mor. Det var ikke grunn til å tro at overføringen skyldtes et ønske om å sikre boligen mot mulig pågang fra Eiriks kreditorer. Forbrukslånet var sikret med pant i boligen, og utover dette hadde han ingen gjeld i 2007. Det var lite sannsynlig at han ville pådra seg mer. Anna mente videre at hvem av ektefellene som formelt kunne råde over boligen var uten betydning. Den kunne for eksempel ikke overdras videre uten begges medvirkning, og det var utenkelig at Dagrun skulle råde over boligen i strid med Eiriks ønsker på andre måter. Det måtte videre anses klart at en skilsmisse med den følge at Dagrun kunne unnta boligen fra et delingsoppgjør, ikke var en praktisk påregnelig realitet. Dagrun og hennes barn mente at ektepakten av 2007 var gyldig. Dersom overføringen var en gave, mente de at det ikke var nødvendig at Dagrun skulle underskrive den. Eirik kunne heller ikke sies å ha vært på sitt dødsleie da overføringen ble foretatt, ettersom han ble frisk igjen. De bestred ikke at boligen allerede i 2007 var planlagt videreoverført, men mente det ikke kunne spille noen rolle, da de mente at overdragelsen måtte anses oppfylt før Eirik døde. De viste til at overføringen var foretatt i den form loven krever for ektepakter, og at ektepakten ble tinglyst. Eirik hadde ikke krevet boligen tilbakeført etter at han ble frisk. Etter overføringen hadde Dagrun blitt skattelignet for boligformuen, ikke Eirik. Overføringen førte videre til at det var Dagrun som kunne råde over
5 boligen, noe hun også hadde gjort gjennom overdragelsen til Gunhild. Selv om Dagrun hadde vært svært lykkelig sammen med Eirik, kunne man heller ikke kategorisk utelukke muligheten for at de kunne ha skilt seg etter overføringen. Spørsmål 1: Er ektepakten av 2007 ugyldig? II Tordis og Ove, som giftet seg i 2005 henholdsvis 52 og 48 år gamle, hadde opprettet ektepakt om særeie for alt de eide og måtte komme til å eie. Det var ingen barn i ekteskapet. Ove hadde vært gift en gang før og hadde datteren Grethe. Tordis hadde tre brødre, Alf, Magne og Marius. Hun var spesielt glad i lillebroren Magne, og hadde ofte tenkt at han skulle være hennes arving, særlig før hun giftet seg med Ove. Søskenflokken hadde dessuten fetteren Leif som de var vokst opp sammen med, og som Tordis betraktet nærmest som en bror. Han bodde nå i Hovedstaden, i likhet med Magne. I november 2009 fikk Tordis plutselig hjerteinfarkt. Hun ble innlagt på lokalsykehuset i Trangvik og fikk daglig besøk av en bekymret Ove. Den femte dagen fikk Ove beskjed om at Tordis sin tilstand hadde forverret seg, og at hun var fløyet til Sentralhospitalet i Hovedstaden da det var nødvendig å operere henne der. Ove fikk beskjed av legen om at det ikke ville ha noen hensikt å reise inn samme dag, da han ikke ville ha mulighet til å snakke med Tordis før operasjonen. Magne hadde fått greie på den forestående operasjonen, og møtte på Sentralhospitalet kort tid etter at Tordis var innlagt. Legene gjorde det klart for Magne at situasjonen var meget alvorlig, og at det ikke var mer enn 50 % sjanse for at Tordis kom til overleve operasjonen som hun hadde samtykket til.
6 Magne fikk så snakke med Tordis, som sa at hun grublet på hva som skulle skje med det hun etterlot seg, og at hun burde få skrevet det ned før hun ble gitt narkose. Tordis ønsket også å treffe Leif. Magne ringte så til Leif som heldigvis befant seg i nærheten og ba ham komme, og oppsøkte deretter avdelingssykepleierne Karl og Astrid. De sa at de ikke visste hvordan man laget et testament, men Karl sa seg villig til å skrive ned Tordis sine ønsker. Tordis, som hadde sterke smerter men som likevel var i stand til å tenke klart, dikterte så sine ønsker til Karl mens også Magne og Leif var til stede. Det var også Astrid, som fortsatte å gjøre Tordis klar for operasjonen. Etter at Tordis var ferdig med diktatet, gikk Karl inn på vaktrommet og renskrev notatene på en pc. Han var tilbake etter noen minutter med en utskrift som han leste opp: Min bror Magne og min fetter Leif skal arve halvparten hver av det jeg etterlater meg. Tordis godkjente innholdet og underskrev. Karl og Magne underskrev så som vitner og skrev også ned sine yrker og adresser, før Karl førte på datoen. Like etter ble Tordis kjørt inn til operasjonen, som hun ikke overlevde. Arveformuen utgjorde kr. 1.800.000. Etter dødsfallet oppstod det flere tvister. Ove mente at han hadde krav på halvparten av arven etter Tordis i medhold av arvelovens regler. Han hevdet for det første at testamentet ikke var opprettet på gyldig måte, da det ikke fremgikk av testamentet at det var Tordis egen frie vilje det ga uttrykk for, eller at hun hadde vært ved sans og samling. Magne kunne dessuten ikke være vitne på et testament der han selv ble tilgodesett. Ove hadde heller ikke blitt underrettet om testamentet. Dersom han ikke hadde rett til halvparten, måtte han likevel ha krav på å arve noe. Magne og Leif mente at testamentet var gyldig opprettet. Det var ikke noe i veien for at Magne kunne være vitne. Dessuten var det bare rene tilfeldigheter i en noe kaotisk situasjon som gjorde at
7 Magne underskrev, og ikke Astrid, som vitterlig hadde vært til stede. Det ville være hårreisende urimelig om dette skulle føre til at testamentet var ugyldig, og det var i alle fall ingen grunn til at ikke Leif skulle arve noe. Slik situasjonen hadde vært, kunne Ove for øvrig ikke forvente at noen skulle varsle ham om testamentet før Tordis døde. Spørsmål 2: Er testamentet ugyldig, helt eller delvis? Spørsmål 3: Hvordan skal arven fordeles? Vis hvordan du kommer frem til svaret. Bergen 18. juni 2010 Thomas Eeg kursansvarlig