Merknader til forskrift om lostjeneste på Svalbard Hjemmel Losloven 2 tredje ledd gir hjemmel til å gjøre Losloven gjeldende for Svalbard. Kongens myndighet etter 2 tredje ledd til å gjøre losloven gjeldende for Svalbard og fastsette nødvendige endringer i loven dersom de stedlige forhold tilsier det er delegert til Fiskeri- og kystdepartementet. Delegeringen er fastsatt ved kgl.res. 11 april 2008. Til 1 (lostjeneste på Svalbard): Ved 1 første ledd gjøres Losloven med forskrifter gjeldende på Svalbard. Svalbard er i Lov 17. juli 1925 nr. 17 om Svalbard (Svalbardloven) definert til å omfatte Bjørnøya, Vest-Spitsbergen, Nordostlandet, Barents øy, Edge øy, Kong Karls land, Hopen, Prins Karls Forland og alle andre øer, holmer og skjær mellem 10 og 35 lengde øst for Greenwich og mellem 74 og 81 nordlig bredde. Det geografiske virkeområdet er ment å være likt som for fastlandet slik dette er angitt i losloven 2 første og andre ledd. Dette er presisert ved den innskutte setningen herunder i sjøterritoriet, de indre farvann og vassdrag så langt de er farbare med fartøy fra sjøen. Det er ikke foreslått å ta inn i forskriften forbehold om eventuelle begrensninger som følger av folkeretten. Slikt forbehold følger uansett av losloven 2. På grunn av sin beliggenhet og da det er lite skipstrafikk der er det ikke ønskelig å innføre losplikt på Bjørnøya. Gitt Svalbardloven sin definisjon av Svalbard og 1 første ledd i forskrift om lostjeneste på Svalbard, som i utgangspunktet gjør losloven og alle underliggende forskrifter gjeldende, er det nødvendig å presisere at lospliktforskriften ikke skal gjelde for farvannene ved Bjørnøya. Unntaket gjelder likevel ikke lospliktforskriften 7 om losplikt ved enkeltvedtak, samt kapittel 1 og 4 så langt det er nødvendig for å gi 7 anvendelse, som vil gjelde også for Bjørnøya. Losloven og alle andre underliggende forskrifter vil gjelde for Bjørnøya, etter 1 første ledd. På denne måten er farvannet ved Bjørnøya unntatt fra den generelle losplikten (krav om los eller farledsbevis). Kystverket vil likevel ha muligheten til å pålegge losplikt ved enkeltvedtak. Seilasen vil i så fall bli fullt ut avgiftspliktig (losberedskapsavgift + losingsavgift). Presiseringen i 7 om særlige tilfelle krever at seilasen må være spesiell og i vurderingen må det legges vekt på behovet for å trygge ferdselen på sjøen og derigjennom verne om miljøet, i tråd med formålet til losloven og lospliktforskriften. I tredje ledd gjøres unntak for forskrift 2. mai 1997 nr. 396 om adgang til og opphold på norsk territorium under fredsforhold for fremmede militære og sivile statsfartøyer og 8 i lospliktforskriften. Forskriften og 8 i lospliktforskriften omfattes dermed ikke av hovedregelen etter 1 første ledd. Forskriften er fastsatt ved kongelig resolusjon med hjemmel i bl.a. losloven 13 første ledd nr. 2 og ble fremmet av Forsvarsdepartementet. Tilsvarende er 8 i lospliktforskriften gitt med hjemmel i 13 første ledd nr. 2. Hjemmelen etter 13 første ledd nr. 2 om å fastsette forskrift om losplikt ut fra hensyn til rikets sikkerhet er ikke delegert, og ligger fortsatt hos Kongen. Forskrift om lostjenesten for
Svalbard skal gis av Fiskeri- og kystdepartementet og en eventuell losplikt av hensyn til rikets sikkerhet kan av forskriftstekniske årsaker derfor ikke tas med i forskrift om losplikt på Svalbard. Forskrift 2. mai 1997 nr. 396 om adgang til og opphold på norsk territorium under fredsforhold for fremmede militære og sivile statsfartøyer angir selv i 1 andre ledd sitt virkeområde til å omfatte Svalbard. Det er derfor ikke nødvendig å gjennomføre forskriften i forskrift om lostjeneste på Svalbard da den allerede gjelder der. Til 2 (tilpasning av forskrifter når de gjelder for Svalbard): Det følger allerede av gjennomføringsbestemmelsen i 1 første ledd at alle forskrifter under losloven gjelder for Svalbard. Begrep i forskriftene for å angi geografisk virkeområde generelt eller for enkeltbestemmelser må leses i lys av dette. Eksempelvis betyr dette at når en forskrift bruker begrepene norsk indre farvann og norsk sjøterritorium skal dette ved anvendelse av forskriften på Svalbard leses som indre farvann på Svalbard og sjøterritorium på Svalbard. Det er ikke nødvendig å tilpasse dette eksplisitt. Fartøy er i lospliktforskriften 5 angitt å være lospliktige underveis i farvann innenfor grunnlinjen. Tilsvarende vil gjelde på Svalbard. Kongen har fastsatt grunnlinjer for Svalbard i forskrift av 1. juni 2001 nr. 556 og Statens kartverk Sjø har angitt disse i nyere sjøkart og i alle elektroniske sjøkart for Svalbard. For fastlandet er det i lospliktforskriften angitt lospliktfrie korridorer for innseiling til losbordingsfelt innenfor grunnlinjen. For Svalbard etableres tre losbordingsfelt, ett i Bellsund, ett i Isfjorden utenfor Barentsburg og ett inne i Isfjorden, utenfor Longyearbyen. I forbindelse med losbordingsfeltene etableres lospliktfrie korridorer i Bellsund og i Isfjorden. Disse er angitt i forskrift om lostjenesten på Svalbard 2 første ledd a) og geografisk definert i vedlegg til forskriften. For fastlandet er krav til farledsbevis og farledsbevisprøve relativt utførlig regulert i kapittel 3 i lospliktforskriften. Bestemmelsene er i utgangspunktet dekkende nok og inneholder nødvendig fleksibilitet til også å kunne anvendes på Svalbard. Det er likevel behov for tre tilpasninger ut fra lokale forhold: o Seiling på Svalbard krever særlig kjennskap til isnavigering og lokale værforhold. Ved en farledsbevisprøve for farvann ved Svalbard stilles det derfor tilleggskrav om kjennskap til værforhold og kompetanse i isnavigering som utfyller kravene i lospliktforskriften 14 tredje og fjerde ledd. o Kravet til erfaring som beskrevet i 13 andre ledd må tilpasses Svalbard og ta hensyn til at seilingssesongen er kort. Det foreslås at erfaring med seilas i polare farvann kan regnes som fartstid etter nr. 1. Det er likevel ønskelig med erfaring fra det aktuelle området for farledsbeviset, slik at 6 måneder av fartstiden må være fra Svalbard. Med polare farvann menes arktiske og antarktiske farvann slik disse defineres i IMO sin Polarkode. o Kravet til 2 seilinger i mørket etter 13 andre ledd nr. 3 skal ikke gjelde ved Svalbard. Seilingssesongen er på sommeren og det er ikke aktuelt med mørkeseilas. Videre skal seilaser fra de to siste seilingssesongene regnes med, i stedet for de siste 12 månedene. I forskriftene under losloven som retter seg mot Kystverket, losaspiranter og loser er det kun behov for å gjøre tilpasninger i forskrift 9. oktober 1981 om lossertifikat og losutdanning. I
utgangpunktet må det stilles samme krav til utdanning og sertifikater for en los på Svalbard som på fastlandet. Navigering på Svalbard krever imidlertid særlig kjennskap til isnavigering. De 5 punktene i forskriften 7 som lister opp kompetansekravene det skal prøves i ved en loseksamen er utformet slik at de skal ta høyde for lokale forhold. Det er likevel ønskelig å presisere i forskrift om lostjeneste på Svalbard at de 5 punktene skal suppleres med krav om å kunne redegjøre for seilas og manøvrering under isforhold. I forskrift om losavgifter er det nødvendig med visse tilpasninger. o I 8 første ledd er det gitt en egen regel om beregning av avgift for enkeltseiling ved seilas lang norskekysten. Tilsvarende regel må gis for Svalbard. Beregning av avgift for enkeltseilas tar utgangspunkt i innseiling og utseililing, dvs. passering av grunnlinjen. Det er likevel ikke ønskelig at passeringer av grunnlinjen som er en naturlig del av seilas langs kysten av Svalbard skal genererer ny avgift. I slike tilfeller betales avgift for første innseiling ved ankomst Svalbard og siste utseiling ved avgang Svalbard. Typisk eksempel på fartøy som omfattes av regelen er oversjøisk cruisefartøy som ankommer Longyearbyen for å ta los og deretter seiler på utsiden av Prins Karls Forland, anløper Ny Ålesund, deretter Magdalenefjorden og returnerer til Isfjorden for å sette av losen. Ved en slik seilas vil grunnlinjen krysses flere ganger, men det skal likevel betales avgift for kun en innseiling og en utseiling. Spesielt for øygruppen Svalbard, til forskjell fra fastlandet, er at området innenfor grunnlinjene ikke er sammenhengende. Bjørnøya, Hopen, Kong Karls Land og Kvitøya har indre farvann som er separate fra resten av øygruppen. Ved beregning av avgifter for enkeltseilinger er det likevel ønskelig å behandle de indre farvann som felles slik at innseilinger og utseilinger ved seilas mellom disse indre farvann ikke genererer ny avgift. o Da det er felles lospliktregler og felles lostjeneste på fastlandet og Svalbard er det også naturlig å se avgiftssystemene i sammenheng. Samme prinsippet som gjelder ved kystseilas langs norskekysten og ved seilas langs kysten av Svalbard legges til grunn ved seilas mellom fastlandet og Svalbard. Ved slik seilas vil det ikke genereres ny avgift ved utseiling fra fastlandet og ved innseiling til Svalbard. En forutsetning for at regelen skal komme til anvendelse er at seilasen er direkte og uten at fartøyet anløp utenlandsk havn i mellomtiden. o Reglene for årsavgift i 9 må tilpasses til Svalbard for å gjenspeile at seilingssesongen er begrenset og at lostjenesten på Svalbard i praksis kun er tilstede i sesongen. Sesongen kan variere fra år til år og det legges til grunn at året på Svalbard regnes fra og med mai til og med oktober. For et fartøy som ikke seiler i avgiftsbelagt farvann ved fastlandet, men som seiler i farvann på Svalbard i sesongen vil derfor få beregnet årsavgift til 6/12 av full årsavgift. Tilsvarende skal året regnes fra mai til oktober ved anvendelse av reglene om tiltredelse i løpet av året, om refusjon for fartøy som ikke lenger seiler i avgiftsbelagt farvann og ved anvendelse av regelen om at fartøy som hovedsakelig seiler i avgiftspliktig farvann er pliktig å betale årsavgift. o Fartøy som hovedsakelig seiler i avgiftspliktig farvann eller mellom norske havner er etter losloven 9 pliktig å betale årsavgift. Som en tilpasning av denne regelen for Svalbard, når det gjelder fartøy som kan påberope seg sesongavgift, jf. forrige punkt, konkretiseres at seilaser i farvann ved Svalbard som til sammen utgjør mer enn 2 måneder, utløser plikt til å betale årsavgift. Ved beregning av hvor lenge fartøyet til
o sammen har seilt i farvann ved Svalbard legges til grunn tidspunkt for første innseiling og siste utseiling som ville utløst avgift for enkeltseilas etter lospliktforskriften 8. For et fartøy som opererer ut fra Island og gjennomfører flere enkeltseilaser til Svalbard må samlet opphold derfor beregnes ved å legge sammen alle seilasene, beregnet ut fra første gang fartøyet krysser grunnlinjene ved ankomst Svalbard og siste gang fartøyet krysser grunnlinjene ved avgang Svalbard. Regelen henger på denne måten sammen med beregningsregelen etter 8 for enkeltseilaser. Etter lospliktforskriften 12 skal det betales losingsavgift for alle timer losen er om bord, uavhengig av om antallet timer med aktiv losing. Så lenge losen er om bord skal det betales losavgift, også om fartøyet ligger ved kai eller om deler av seilasen er utenfor lospliktig farvann. Logikken bak regelen er at losen ikke kan brukes til andre oppdrag og at det derfor skal betales for at losen er tilgjengelig for fartøyet. Forholdene på Svalbard er imidlertid andre enn på fastlandet, med lite utbygd infrastruktur og begrensede muligheter for å sette om bord og ta av los. Det er foreslått kun tre bordingsfelt for å dekke hele Svalbard. Anvendelse av hovedregelen etter 12 første ledd på Svalbard vil få store konsekvenser for lospliktige seilaser langs kysten av Svalbard, der det er behov for kun en los men hvor denne losen må stå om bord også under seilas utenfor lospliktig farvann på vei mellom havner, ilandsettingsteder eller fjorder. Den særlige beregningsregelen gir fratrekk for inntil 12 timer per døgn selv om losen er om bord. Beregningsregelen er ment å være dynamisk slik at det ved en seilas på 36 timer beregnes inntil 18 timer fratrekk. Men likevel slik at det beregnes avgift for alle timer med seilas i lospliktig farvann. Døgnet beregnes med utgangspunkt i det tidspunkt hvor losingen tar til. Til 3 (overgangsordninger) For seilingssesongen 2012 vil det kun gjelder losplikt for innseilingen til Svea, i praksis fartøyene til Damskibselskabet Norden AS, samt et mindre antall andre lastefartøy (tank og cargo). For seilingssesongen 2013 vil losplikten utvides til å omfatte større oversjøiske cruiseskip. I utgangspunktet er det ønskelig å omfatte alle oversjøiske cruiseskip som seiler korte (1-3 døgn) seilaser på vestkysten av Svalbard. På grunn av vansker med å klart avgrense denne gruppen fartøy mot enkelte av ekspedisjonscruisefartøyene er det valgt å definerer kravet ut fra størrelse, hvor denne settes likt med grensen for å seile med farledsbevis, dvs. 150 meter. Alle de såkalte ekspedisjonscruisskipene er kortere enn 150 meter. Fra og med seilingssesongen 2014 vil det gjelder full losplikt på Svalbard. Alle lospliktige fartøy må da enten ta los eller seile med farledsbevis. Plikt til å betale losavgifter vil følge losplikten. I tillegg må det svares avgifter dersom et fartøy frivillig tar los. Dette følger av forskrift om losavgifter 2 første ledd og gjelder både losberedskapsavgift og losingsavgift. Til 4 (ikrafttreden og endring i andre forskrifter) Det er ønskelig å innføre delvis losplikt på Svalbard fra seilingssesongen 2012 og ikrafttreden er derfor satt til 1. juli 2012. Da vedtak i Regjering om innføring av losplikt på Svalbard ble fattet sent på høsten 2011 er det ikke mulig å sette forskriften i kraft fra årsskifte 2011/2012
som anbefalt i utredningsinstruksen. Ettersom seilingssesongen på Svalbard er begrenset antas det at ikrafttreden 1. juli 2012 er en god løsning. I forskrift om losplikt er virkeområdet negativt avgrenset mot farvann ved Svalbard og Jan Mayen. For å unngå motstrid mellom denne ordlyden og forskrift om lostjenesten på Svalbard 1 må lospliktforskriften 3 endres ved at Svalbard tas ut av ordlyden. Lospliktforskriften sin anvendelse på Svalbard blir dermed regulert i 1 forskrift om lostjenesten på Svalbard. Sanksjoner og straff Forskriften inkluderer ikke egen bestemmelse om straff eller forvaltningsmessige sanksjoner. Det følger av hovedregelen i 1 første ledd at de bestemmelser om straff og administrative sanksjoner som følger av losloven og de underliggende forskriftene får anvendelse på Svalbard, likt med de materielle bestemmelsene. Forskrift om lostjeneste på Svalbard inneholder ikke selv pliktregler ut over de tilpasningene som følger av 2 og det er derfor ikke nødvendig med egne bestemmelser om straff eller forvaltningsmessige sanksjoner i forskriften. Eventuelle brudd på lospliktregler eller avgiftsregler kan håndheves etter de bestemmelser om straff og forvaltningsmessige sanksjoner som finnes i de respektive forskriftene, eller som følger av losloven.