Knut Kjeldstadli Arbeidsinnvandring før og nå - hva gjorde fagforeningene den gang, og hva må gjøres nå? Carl Jeppesen, opprinnelig dansk, sigarmaker og børstebinder, ble formann i Det norske Arbeiderparti, redaktør av Social-Demokraten (nå Dagsavisen) og hovedstadens første arbeiderordfører. I den egenskap kom han på Slottet, Og kongen skal ha sagt til ham, at De har gjort det bra i landet, Jeppesen som svarte: Det ku man jo osse sige om Dem. Innvandring er så mangt. Og innvandring er ikke noe nytt. Sjøl om bare to-tre av verdens befolkning bor utafor den staten de er født i, er flytting ikke noe annen rangs fenomen på kloden. Arveforskere mener å kunne vise at menneskeheten utenom Afrika stammer fra 250 individer som en gang la på marsj fra det som ble Afrika inn i de asiatisk-europeiske landmassene. Heller ikke er arbeidsvandring noe nytt. Fra den kapitalistiske verdensøkonomien oppstod på 1500-tallet, har det vært tvungen vandring i form av slavehandel, halvfri vandring i form av kontraktarbeid som bandt arbeiderne i lange perioder og fordi de måtte kjøpe mat osv. hos bedriften, gjerne satt dem i gjeld som de ikke kom ut av, og endelig vandring basert på formelt frie lønnsarbeidere. Arbeidsvandring er heller ikke et nytt fenomen i Norge. Det har kommet arbeidssøkere fra Sørøst-Sverige til områdene rundt Oslofjorden fra omkring 1750, så regelmessig at en kan snakke om et vandringssystem. De ble kalt grågjess, kom og dro med årstidene. I siste del av 1800-tallet var de så mange at en kan snakke om en masseinnvandring; 750 000 dro ut fra Norge fram til 1914, men samtidig kom om lag 150 000 hit. Flertallet var svensker. Ved arbeidsvandring er det en slags trekant av interesser vandrerne sjøl, arbeidskjøperne og de arbeiderne som allerede er i området. La oss begynne med dem som kom: Hvorfor søkte et menneske arbeid i Norge? Ett åpenbart motiv var ønsket om bedre betalt arbeid; lønnsnivået synes å ha ligget høyere i norsk industri enn i Sverige, der mengden av arbeidsvandrere kom fra. Et annet kan ha vært ønsket om friere arbeidsforhold. Norge framstod som et forholdsvis likhetspreget land. Et tredje motiv, å tjene opp penger med sikte på tilbakevending, styrte iallfall mange av tilbakevandrerne fra USA. De dro ut for å legge seg opp tilstrekkelig med midler til å kunne overta gården eller starte en sjølstendig geskjeft i Norge, om lag som flere pakistanere gjør i dag. En fjerde grunn kunne være å skaffe seg arbeid overhodet.
Innvandringen svingte med gode og dårlige tider i Norge og i hjemlandene. En god del arbeidere søkte seg hit etter 1. verdenskrig fra et Tyskland som var rammet av djup etterkrigskrise, særlig før krisene også slo ut i Norge fra høsten 1920. Grensene for arbeidsmarkedene falt ikke sammen med statsgrensene, heller ikke etter 1905. For svenskene er det vanskelig å se noen spesielle yrkesmønstre. De fylte om lag de samme jobbene som nordmenn i jordbruksarbeid, - moldsvensker ble de kalt som var spesialister i grøfteraving og drenering -, skogsarbeid, gruver, anlegg, industri, håndverksindustri, og var dagarbeidere, allmenn tilfeldig arbeidskraft, skilte seg ikke ut fra arbeiderklassen ellers. Men lokalt kunne svenskene finne enkelte nisjer der de ble sterkt representert. En telling av arbeidsløse menn i Fredrikstad i 1905 viste at blant de ledige teglverksarbeiderne var halvparten svensker, bare en firedel født i byen. Blant sagbruksarbeiderne, derimot, var bare seks prosent svensker og nesten halvparten fra byen. Svenske rallare hadde spilt en betydelig rolle under de store jernbaneutbyggingene i siste del av 1800-tallet, og deretter under den storindustrielle utbyggingen. På Notodden i 1910 var svenskene i flertall blant anleggsarbeiderne, på Rjukan i 1908 var mer enn hver fjerde anleggsarbeider svenske. Et marked for industriell og håndverksmessig arbeidskraft strakte seg over hele Nord- Europa. Flytting var en normal sak. Ett tegn på dette var Den Skandinaviske Central- Understøttelses-Kasse i Udlandet, et fond for gjensidig hjelp blant vandrende arbeidere som ble etablert i 1899, primært på dansk initiativ. Flyttingen kunne også gå nordover. En gammel felleseuropeisk tradisjon var i ferd med å tørke ut svennevandringene i håndverket. Hvordan tenkte så bedriftene om å ansette utenlandske arbeidstakere? Økonomisk historisk sett var Norge ved inngangen til det nye hundreåret fortsatt et arbeidssamfunn. Trass i tekniske framskritt var en omfattende, raus bruk av kroppsarbeid forutsetningen for å anlegge en moderne infrastruktur med veier, jernbaner og kaier, for å bygge opp byene, og for industrialisering. Hovedstrategien for å få utført arbeid var å øke antallet ansatte. Brødkraft, son en sa, var fortsatt viktigere enn elektrisk kraft. For bedriftene rundt 1900 betydde dette at de hadde behov for store mengder med arbeidskraft, med allmenn arbeidsevne, til en overkommelig pris og tilgjengelig til rett tid. I dårlige tider fantes alltid arbeidsvillige. Men i gode tider med rask vekst kunne det bli knapt for bedriftene. Mange utvandret og gjorde for øvrig at fagbevegelsen stod i en sterk stilling Tallet på kvinner som kunne mobiliseres inn i den formelle økonomien hadde grenser, både fordi det var praktisk nødvendig med hjemmearbeidet i familiene og på grunn av kulturelle kjønnssperrer.. Jordbruket var ikke lenger et uuttømmelig reservoar av arbeidskraft;
gårdbrukerne klagde sjøl over mangel på arbeidshjelp. Etter noen arbeidsløshetsår fra 1899 til 1905 var den lange høykonjunkturen fram til 1920 preget av selgers marked; etterspørselen etter arbeidskraft var større enn tilgangen; reallønna steg. I denne situasjonen var det all grunn for en kapitalist til å se med velvilje på innvandret arbeidskraft som tilbød seg. Fra 1920/21 sank imidlertid tallet på vanlige utenlandske arbeidstakere. Tidene var dårlige, så det var lite å flytte til. Ved sida av allmenn arbeidsevne trengte bedriftene også spesialistkunnskap. For det første ble de hentet for å montere nytt maskineri. Dernest trengtes fagarbeidere for å kjøre inn maskineriet. Videre trengtes utlendinger i en overgangsfase for å lære opp norske arbeidere. Endelig søkte bedriftene å få folk til å bli over lengre tid, fordi en arbeidstaker var spesielt dyktig, eller fordi norske fagfolk var få eller overhodet ikke fantes. Import av fagarbeidere etter 1900 er dokumentert i en rekke bransjer. Hvordan møtte arbeiderne i Norge nykommerne? Innvandring av arbeidstakere involverte også en tredje part, nemlig de norske arbeiderne. Hvilken effekt hadde innvandringen for dem? Og hvordan forholdt de seg? I en rein modell av et marked ville det til enhver tid være en fast etterspørsel etter varen arbeidskraft. Et økt tilbud av denne varen ville bety at prisen falt. For kjøperne var det en fordel. For de arbeidsfolk som ikke tidligere hadde fått solgt arbeidskrafta si, måtte det være en fordel å få solgt den overhodet. Men for dem som allerede solgte den, som hadde arbeid, var det en ulempe om tilbudet økte. Det kunne bety lønnspress eller arbeidsløshet. Da stålverket på Jørpeland vervet mange svensker under første verdenskrig, mente arbeiderforeningen at verket skaffet sig saa mange arbeidere, at det har en reservestyrke gaaende til 42 øre pr. time. Slik sett var det en strukturell motsetning mellom dem og nykommerne. Men virkeligheten var mer komplisert enn modellen. For det første forutsatte resonnementet innenfor modellen at all arbeidskraft uten videre var utbyttbar. Men arbeidsmarkedet var teigdelt; det var ingen allmenning der alle stilte likt. Og konkurransen virket bare innafor de enkelte teigene. For det andre var modellen statisk. Resonnementet forutsatte en gitt etterspørsel. Men problemet varierte med konjunkturene. I tider med vekst kunne markedet absorbere ny arbeidskraft uten at dette fikk noen negative effekter for dem som allerede var inne. I dårlige tider kunne derimot de sist ankomne i prinsippet forskyve dem som hadde vært der før. Blant
tømrere og snekkere i Fredrikstad i begynnelsen av hundreåret ble det klagd over arbeidsløshet; svenskene fortrengte nordmenn fordi svenskene godtok lavere lønn. Men eksempelet Fredrikstad illustrerer hvor komplisert dette kunne være. En telling i byen i 1905 viste at folk fra andre steder i Norge var langt flere enn svenskene, videre at svenskene var ledige i større grad enn de innfødte, og dessuten at svenskene i noen grad fylte lite attraktive nisjer, som teglverkene. En situasjon der det derimot faktisk var konkurranse om arbeidet, oppstod i skipsfarten etter første verdenskrig. Rederiforbundets mannskapskontor annonserte da i svenske aviser at det var hyre å få. Men flere hundre norske sjømenn gikk samtidig ledige; en situasjon som ble skjerpet i 1920-1921. Sjøfolkene mente at rederne foretrakk å forhyre arbeidsløse spanjoler, portugisere og tyskere til en lav lønn; hyra for en tysk matros kunne være en fem-seks-del av lønna til norske sjøfolk. En tredje modifikasjon av den reine markedsmodellen var at selgerne kunne danne et kartell, det vil si gå inn i en fagforening og selge arbeidskrafta kollektivt, ikke én for én. I stedet for å holde utlendinger ute i frykt for at disse solgte seg billig, kunne en velge den strategien at alle skulle ha samme vilkår. Det var ikke gitt at flere på markedet betydde underbud. Dette holdt sjølsagt lettest når det var gode tider, når det ikke kom mange raskt til et overfylt arbeidsmarked. Nå klagde norske arbeidere iblant og sikkert også med rette over at utlendinger ikke organiserte seg. Men det var ingen allmenn regel at utlendinger var de ettergivende. Da skotøyarbeiderne organiserte seg i Halden i 1907, var fem av seks styremedlemmer svensker. Mange utlendinger hadde ledende tillitsverv i norsk arbeiderbevegelse. For det fjerde var det ikke gitt at konstellasjonen alltid var etablerte nordmenn mot utenlandske nykommere. Det var mer tvetydig. Det stod kamp om hvordan virkeligheten skulle defineres. Én teori i arbeiderbevegelsen i samtida hevdet at bedrifter med overlegg spekulerte i å ansette utlendinger, for å svekke arbeiderklassen faglig og politisk, ved å splitte og herske. Og det er klart at utlendinger regelrett kunne være streikebrytere. Under en arbeidskonflikt på brygga i Kristiania i 1899 ble engelske lossearbeidere importert. I 1904 vervet eierne av Salomons skofabrikk streikebrytere, noen nordmenn, men de fleste polske og russiske jøder som var kommet som flyktninger fra pogromer. Men sjøl om tanken om nasjonal forrang stod sterkt, kunne den krysses av klassesolidaritet og internasjonalisme. Det er ikke mulig å si at arbeidsfolk i Norge har hatt én holdning til innvandrere. Ta tiåra rundt 1900. Da kunne en se rein nasjonalisme. I 1898 krevde arbeiderforeningene i
Østfold, som soknet til Venstre, at det måtte settes en bom for alle fantar og farkar som kom, ellers ville norskdom bli kvalt; det var fattige svensker de snakket om. Da kunne en også se sjølbeskyttelse, om arbeidsplassene var usikre. I Jørpeland i Rogaland var den lokale hjørnesteinsbedriften Stavanger Electro Staalverk, der mange svensker var sysselsatt, i vansker flere ganger på 1920-tallet. I 1920 krevde jern- og metallarbeidernes forening: For at hindre innvandring skal staalverket kun benytte innenlandsk arbeidskraft. Umiddelbart synes de altså å ha stått for en klart fremmedfiendtlig linje. Men, ser en nærmere på det, er kravet egentlig at folk fra stedet skal ha forrett, også utenbygds, også østlendingene skulle gå, sies det. En tredje reaksjonsmåte var å synes at utlendingene var annerledes. Norske arbeidere observerte forskjeller, med en viss nysgjerrig distanse. Nordmennene la merke til at de tyske arbeiderne ved Porsgrunds Porselænsfabrik i 1880-90-åra hadde fremmede vaner. De tok en sup under arbeidet, på fester hadde de leiker som Schinkenklapfen der en ble holdt for øynene, klappet bak og så skulle gjette hvem det var. En av dem gikk med diplomatfrakk og hvit hatt sommers tid. Pussig, syntes nordmennene. Og endelig - solidaritet. Da utlendinger ble utvist etter en streik på Rjukan i 1912, en svsnek syndikalist og en italiensk omreisende musiker som midlertidig jobbet på fabrikken, vedtok et massemøte: Vi står sammen med vore kammerater som tilfeldigvis er føtt i et andet land. På noen måter liknet politikken overfor utlendinger måten mannlige fagarbeidere forholdt seg til ufaglærte, til kvinner, ja stundom ungdom. Først prøvde en å kreve enerett på visse typer jobber, og holde nykommerne ute, kvinnelige konduktører fikk høre at de var trikiner, for eksempel. Så slo en om og organiserte dem, men krevde da samme vilkår for dem. På én måte var det en sjølbeskyttelse, fra en annen vinkel var det også solidaritet. Politisk har det i grunnen vært to linjer, en nasjonal som sier at vi er nordmenn, de er utlendinger, en annen som sier at vi er arbeidsfolk, vi de som står nede de er de som har makt og kapital. Fra 1920 var det nesten ingen arbeidsimmigrasjon; det var ikke noe å komme til pga. ledigheten. Etter krigen var det en viss innvandring; et felles nordisk arbeidsmarked kom i 1954, en forsiktig import av sør-europeere og så folk fra daværende Jugoslavia kom, men beskjedent i forhold til for eksempel Sverige. Så kom arbeidsvandrere fra Asia og Nord- Afrika. Den første pakistanske arbeidsinnvandreren kom i 1967, den først gruppa i 1971, og
dertil var det særlig tyrkere og marokkanere. Med oljekrisa i 1973 stengte de europeiske landene dørene; i 1975 fulgte Norge etter med Lov om midlertidig stans i innvandring. Etableringen av pakistanske og tyrkiske miljøer, brohoder, skjedde altså innen ganske få år og så fulgte familiedanninger seinere. På en måte var det en tilfeldighet. Hadde mobiliseringen av arbeidskraft blant hjemmearbeidende kvinner eller avgangen fra primærnæringene vært litt raskere, eller hadde kulminasjonen i industrisysselsettingen, som skjedde i 1973, kommet før, ville bildet vært annerledes. Arbeidsinnvandringen kom ikke på grunn av noen plan bak fra norske myndigheter, og få norske bedrifter med Askim Gummivarefabrikk og Christiania Spigerverket var blant unntakene - var aktive i å hente inn arbeidere. De kom fordi det knep med arbeid i Tyskland /Danmark for tyrkerne eller i England for pakistanerne. Og en ventet ikke at det skulle bli slik ordet fremmedarbeider eller det tyske Gastarbeiter (gjestearbeider) viste. I utgangspunktet synes få av arbeidsvandrerne å ha hatt en plan om å bli. Men åra gikk, de dannet familie og fikk barn, som ble vant til dette landet. Og perspektivet om tilbakevending endret seg. Yrkesforløpet for første generasjons tyrkere, pakistanere og indere viser at nå er mange av dem på attføring eller sjuke; de utgjorde en del av den siste generasjonen industriarbeidere med tungt kroppsarbeid. En del er i lønnsarbeid fortsatt i arbeideryrker, men noe bedre betalt, en del har startet egen forretning, ikke nødvendigvis som utslag av mobilitet, men som svar på arbeidsløshet. Og en del opplever nå på nytt at det økonomiske grunnlaget ryker under dem. Norge og norsk fagbevegelse har ikke vært aleine om å skulle forholde seg til nykommere. Fra ca. 1880-åra kom de såkalte nye immigrantene til USA, altså sør- og østeuropeere, og kinesere og etter hvert japanere. Disse ble av mange oppfattet som helt annerledes, så annerledes at de aldri ville kunne bli en del av samfunnet. Bladet The Menace (Trusselen) med en million i opplag bestod ane og aleine for å bekjempe katolikker. Etter tur har det vært sagt at de aldri vil innpasses, om irer og andre katolikker, italienere, katolikker generelt, jøder, ungarere, polakker og andre øst-europeere, asiater og nå i nyeste tid om mellom- og sør-amerikanere og muslimer. Den amerikanske fagbevegelsen var ikke fremmed for slike tanker, kanskje spesielt den eldre Knights of Labour, som var fagaristokratiets forbund. Den nyere American Federation of Labour (AFL) fra 1886 var i større grad rekruttert fra tidligere innvandrere og hadde i utgangspunktet ingen allment fremmedfiendtlig linje. Føderasjonen skilte mellom individuelle innvandrere, som de syntes var ok, og de som kom som contract labour, kontraktarbeidere. De siste ble sett som en klasse importert av arbeidskjøperne som et våpen mot den organiserte fagbevegelsen. De ble satt inn som streikebrytere, fungerte som
lønnspressere, tok jobbene. Særlig i nedgangstider. AFL krevde bom for kinesisk immigrasjon, og krevde at ingen som ikke skulle bli statsborgere, skulle jobbe på offentlige anlegg. Over tid organiserte AFL flere innfødte amerikanere, og kom da til å føre en generell innvandringsfiendtlig linje, langt utover den på tidligere på en måte mer greie interessekampen. De utviklet en viss forakt for de som var fattige, så fattige at de var villig til å ta arbeid til svært lave lønner, de var a class who, in following the customs of their ancestors, lived more like brutes than humans, altså mer som best enn som folk. Og AFL begynte å snakke om fremmed kultur, ja om rase, som var uforenlig med å være amerikaner. Enda ny organisasjon, industriforbund for de ufaglærte, CIO, Congress of Industrial Organizations kom i 1938, slått sammen med AFL i 1955. Og i nyeste tid har nok nye forbund, og et høyt mobiliseringsnivå kommet blant mange av dagens arbeidsinnvandrere. Hvordan er stoda når det gjelder arbeidsinnvandring i dag? 1 Andelen arbeidsinnvandrere er i grunnen ikke så høyt, trass i økingen de seinere åra. Av innvandrere som kom fra land utenom Norden, var på slutten av 2005 bare ca. 11 prosent arbeidsvandrere blant dem en kjenner grunnene til innvandringen. Menn dominerer, aller sterkest blant dem som er her kort tid, De fleste er mellom 25 og 39 år. Mange er jo polske arbeidere i bygg og anlegg, en del i skipsverft. Kvinnene er ofte i reingjøring. Arbeidsinnvandring utgjorde 15-25% av øking i sysselsetting i Norge i 2006. Når det gjelder polske arbeidstakere, varierer tallene. Ambassaden snakker om opp mot 120 000 polakker i Norge; Oslo katolske bispedømme, som har utstrakt kontakt med miljøene, mener dette er høyt anslått. Statistisk sentralbyrå, som bygger på tall fra Utlendingdirektoratet, sier at ca. 20 000 polske statsborgere hadde gyldig tillatelse ved utgangen av 2006, og anslagsvis 10 000 til uten tillatelse. Men EU-borgere som er her som såkalte tjenesteytere, er ikke med. Og det er store tall her. Etter polakker kommer i antall folk fra Tyskland, Litauen, Storbritannia og Nederland. Som salen her veit, er de mange ulike former for arbeidsinnvandring. Det er 1) Individuelle arbeidsinnvandere som ansettes i norske firmaer direkte 2) Arbeidsinnvandrere ansatt via norsk utleiebyrå i norsk firma, noen skikkelige, 3) Noen kommer via det Roy Pedersen har omtalt som halliker, koplere mellom utenlandske mer eller reelle firmaer og norske, som tjener penger uten å ha juridisk ansvar 1 De fleste opplysningene i dette og neste avsnitt er hentet enten fra IMDI 2007 eller For velferdsstaten 2006
4) Utstasjonerte fra polske firmaer som utfører tjenester i Norge. Det er i realiteten ikke tjenester, men fiktiv utstasjonering. Bare 15% hadde jobbet i samme firma i Polen. De har oftere dårlig lønn, falske kontrakter, lange arbeidsdager. Arbeidstakere som er sendt ut fra en bedrift i EØS-land faktisk svakere rettigheter enn innvandrere som kommer utafra EØS. Fellesforbundet mener i 2005 at seks av ti arbeidstakere fra Polen og baltiske land i Norge er ansatte i utenlandske firmaer. 5) Såkalt sjølstendige, ikke minst i reinhold; å være sjølstendig her betyr mest at en ikke har ordnet kontrakt og rettigheter. Overgangsordningene som ved utvidelsen av EØS, og nå gjelder til 1. mai 2009, omfatter ikke de to siste kategoriene, de som kalles utstasjonerte eller sjølstendige. Det er kapitalisme og kapitalisme, trass alt. FAFO- forskerne Guri Tyldum og Jon Horgen Friberg har sjekket ulike forhold i en spørreundersøkelse med 415 arbeidere, ulike tegn på at en arbeidsinnvandrer er her på illegale vilkår det vil si om de betaler skatt, har skattekort, har personnummer, har kontrakt med registrert selskap, har arbeidstillatelse, får lønn på konto og ikke kontant. Med over fire slike forhold regnes arbeidet som illegalt, med to til fire som gråsone. En av fire står da helt utafor, i et uregulert, illegalt marked, for de såkalte sjølstendige er bare 16 prosent på legale vilkår. (Menneskene er sjølsagt sjøl ikke illegale.) Det som er ille, er jo at folk ikke får rettigheter uten beskyttelse, ikke lege, dårlige arbeidsforhold, betydelig lavere lønn, blir vanskeligere å nå med organisering, kan bli straffet, får ikke lønn hvis arbeidsgiver går konkurs. Og de risikerer å måtte betale andel av lønna til landsmenn som har skaffet dem jobb. I gråsonen er 20 prosent. 55 prosent er på legale vilkår, tre av fire ansatte i norske firmaer har regulerte forhold, i norske utleiebyråer faktisk 93 prosent. Vi ser et voksende skille mellom korttids og langtids migranter og en del som bare framtida kan si hva blir. Akkurat som med svensker rundt 1900, pakistanere og tyrkere rundt 1970. Korttidsflytteren kan ha interesse av å stå på, sanke inn så met som mulig for å dra tilbake. Å lære norsk osv. blir i grunnen et plunder. Men ved utgangen av 2006 ser vi at halvparten har vært her mer enn ett år, vel en tredel av mennene mer enn to år. De som jobber i norske firmaer, har vært her lengst, men også lenge blant dem som er på såkalte tjenesteoppdrag, øker lengden. FAFO sier det greitt: En del av tjenestemobiliteten må kunne anses å være en form for arbeidsinnvandring av lengre varighet. Det er en klar øking i søknader om familiegjenforening. Polske barn øker raskest blant fremmedspråklige i skolene i Oslo. Av FAFOs utvalg vil en femdel ikke tilbake, en firedel vil tilbake raskt, resten skal kanskje tilbake. Erfaringen fra forrige
arbeidsinnvandring på 1970-tallet viser at mange som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å bli, likevel ble. Familie. Barn. Skole. Hus. Mange mekanismer gjorde at de ble. Og da begynner en å sammenlikne, en har norske utgifter, og vil ha samme lønn osv. Forskjellsbehandling blir utålelig. Hva må gjøres? Hvordan kan en stille seg til innvandring? Det er de som sier at grensene skal være helt åpne. Å være født i et rikt land er blitt kalt det siste føydale privilegiet. Og jeg har sympati og forståelse for tanken om no borders, både på grunn av menneskelige hensyn ved å ha hatt kontakt med asylsøkere og ut fra sosialistisk internasjonalisme. Likevel, jeg tror omfanget, men ikke minst tempoet blir for stort ved full åpning. Historiske erfaringer kan tyde på en innvandring som vil femdoble den årlige befolkingsveksten fra 0,5 prosent til 2,5 prosent. Det vil presse alle som ikke har ryddige jobber. En historiker på universitetet vil ikke merke det, men en polsk eller norsk reingjøringshjelp vil bli rammet. Og det ville være å sikre et varig sterkt nasjonalistisk og høyrepopulistisk parti. Så er det dem som sier: Steng grensene. Det er be mennesker som søker om asyl om å vende tilbake til død og undergang. Når det gjelder arbeidsinnvandring, mener jeg den vil komme til å skje og bør kunne skje. Dersom fagbevegelsen legger seg på steng dem ute-linja, vil det bygge opp bitterhet og skape sperrer mot organisering; vi er jo uønsket. Slik har tyske IG Bau klart å stille seg, i konflikt med polakkene. Fellesforbundet har sagt det godt i 2005: Å begrense arbeidsinnvandringa er utafor formålet med å drive fagforeninger. Vi driver ikke fagforeninger for norske arbeidere. Vi driver fagforeninger for arbeidere i Norge, uansett nasjonalitet. Som på Rjukan i 1912: Vi står sammen med vore kammerater som tilfeldigvis er føtt i et andet land. Men arbeidsinnvandringa må skje over jorda og den må reguleres. Én mulig måte er årlige kvoter, som måtte diskuteres og vedtas politisk. Da kunne en også unngå den faktiske diskrimineringen som virker i dag, bare europeere slipper inn. Det er tilnærmet umulig å komme som arbeidsvandrer fra Afrika, Asia og Sør-Amerika, sier UDI. Da bør Norge gå ut av EØS, slik kan en både bestemme tallet og fordele rettferdig, ikke etter en colour line. Enn så lenge må vi stille andre krav. Det må være en hovedsak å angripe systemet med fiktiv tjenesteyting, der firmaer utenfra så å si later som om de tar med sine egne ansatte, den neste verste formen etter å være kvasi-sjølstendig. Men NBNB - arbeidskjøperne ønsker denne formen, de vil ha midlertidig tjenesteyting framfor permanent arbeidsinnvandring.
Sigrun Vågeng, som er direktør i NHO skriver at det vil være mer lønnsomt for Norge å satse primært på at arbeidstakerne kommer hit som ledd i tjenesteyting og at dette bør være et hovedspor i Norges fremtidige politikk for arbeidsinnvandring. Hun argumenterer også for at de som er her kortvarig, bør ha lavere lønn, fordi de skal raskt hjem til et land med lavere prisnivå. Dette er etter hennes syn ikke sosial dumping. NHO er altså sterkt for den formen som forskerne har vist innebærer de dårligste jobbene, usikkerhet, juks, fiktive firmaer osv. Og dette vil trolig forverres om EUs tjenestedirektiv godtas i Norge. Riktignok er det blitt sminket og mer uklart. Men fortsatt gjelder at kontroll med firmaer skal ligge i hjemlandet, ikke der de jobber. Det er allment vanskelig. Og polske forskere sier mer spesielt at innslaget av svart økonomi er særlig stort i polsk byggebransje. Så regjeringen må her presses til å følge Fellesforbundets landsmøtevedtak her. Veto. Intet annet. De norske firmaene kommer altså ut som relativt relativt ryddige, det forekommer sminkete bløffkontrakter her også. Kanskje er det riktig å kople en lønnsarbeiderinternasjonalisme når det gjelder vandring og organisering med en slags nasjonalkapitalistisk linje når det gjelder firmaene. Når det gjelder tiltaka for å styrke kontrollen med lønn og arbeidsvilkår, har jeg ingen geniale påhitt. Fellesforbundet og byggfagforeningen har her tenkt grundig og fornuftig. La meg gå raskt gjennom. Obligatoriske mannskapslister og identifikasjonskort på byggeplassen, Allmenngjøring av tariffavtaler, slik det skjedde med byggfagsoverenskomsten fra nyttår i år. Kanskje skal en diskutere også minstelønn. Jeg veit det er skepsis, fordi en redd minstelønna blir normalen, og fordi en da kan legge seg mer på lovlinja enn på avtale og fagforeningsstyrke. Men kan det være en løsning i bransjer som sliter med svak organisering, med å få avtale i det hele tatt, som i store deler av hotell og restaurant? Solidaransvar, et fint for at hovedentreprenør også står strafferettslig ansvarlig nedover i kjeden av underleverandører, og kan kreves for lønn, feriepenger etc. Dette er ennå ikke vedtatt, men har presedens i skattebetalings- og likningslov. Og skulle ikke arbeidsfolks interesser her telle like mye som statens? Autorisering, med krav til utleiefirmaer og vikar byråer. Det er verdt å minens at slike var det før regjeringa Stoltenberg I i 2000 endret lovgivning om innleie og utleie av arbeidskraft. Bondevik ville ytterligere frisleppe i utkastet til arbeidsmiljølov, som ble stanset
av rød-grønn regjering. Men en må kunne vinne tilbake skanser, ved at innleie enten krever tariffavtale eller avtale med de tillitsvalgte eller begge deler. Offentlig innkjøp, stat, fylker og kommune, skulle ikke kunne bruke firmaer fra Gråsonen eller kontrakter. De skulle krav om organisering og betaling som i mottakslandet, og slik følge konvensjon nr. 94 fra ILO, den internasjonale arbeidsorganisasjonen som Norge ratifiserte i 1995. Soria Moria hadde et slikt punkt. Styrket Arbeidstilsyn og Petroleumstilsyn med større fullmakter og økt kapasitet Innsynsrett for faglige tillitsvalgte hos underleverandører og firmaer uten tariffavtale, er ennå ikke vedtatt. Vil DNA, så er det flertall. De gode tiltaka finnes altså. Her må fagbevegelsen stå på. Regjeringa har varslet en melding om arbeidsinnvandring våren 2008. Den må diskuteres inngående. For nykommerne sjøl burde retten til fri språkopplæring gjeninnføres. Den forsvant etter utvidelsen av EØS/EU mot øst. Samtidig har de faktisk plikt til å gå på kurs i 300 timer. Jeg veit det gjøres en del, både i foreningene, av den katolske kirken, ved frivillig arbeid fra kamerater. Så er det jo en lang rekke saker en kunne gjøres. Fester. Kulturkvelder. Innlemming av nykommere. Gi dem høve til å bidra. Og organisering. Jeg er imponert over det byggfagsforeningene har gjort, med organiseringen og gjennombruddet med tariff i ADECCO. Jeg har registrert at Tømrer- og Byggfagforeningen har sendt polsk delegat til forbundslandsmøtet. Det er klart at det er et godt stykke fram. Og fagbevegelsen generelt har sovet i timen. En historisk oppgave om LO og de mest aktuelle forbundene og innvandringen viste en del aktivitet rundt 1975, med innvandringsstoppen. Men så var det taust til ut på 1990-tallet. Og innvandrere har lavere organisasjonsgrad og jobber i bransjer med lav organisasjonsprosent. Slik sett er byggforeningene i Oslo en avantgarde., Jeg er svært glad når to polske forskere Ewa Marejko og Renata Stefánska skriver om arbeidsvandrerne: Den institusjonen våre respondenter stolte mest på og hadde størst respekt for var fagforeningen. Er det problemer, som hvis arbeidsgiveren forsøker å lure folk, er fagforeningene til god hjelp. Dette er ikke bare snakk, legger en som blir intervjuet til. De polske arbeiderne og andre nykommere som sikter mot å bli i Norge, må jo være den gruppa en satser på, også fordi de på sikt kan bli en bru til de andre. Det skal fagbevegelsen gjøre fordi den hjelper nykommerne, men også i egen opplysts egen interesse, Skal fagbevegelsen holde seg opp og vokse, må den nå ut her. Skal en hindre å bli undersolgt, må en slutte rekkene, danner kartellet. Solidaritet er ikke å være snill, veldedighet. Det er å se at en må stå sammen mot en felles motstander.
Organisering, verving og opplysning. Jeg har skjønt at en har begynt å jobbe også i Polen. Utmerket. Og at en nå har egen ansatt som jobber med organisering av polske arbeidere. Utmerket. Men jeg tror det ennå er mye å gå på, god gammeldags agitasjon. Da er det en del å lære av historien. Arbeidsmandsforbundets agitator, Hans Berntsen fra Rana, stiftet i sin tid 400 fagforeninger, bare i 1907 reiste han 1000 mil. Fra arbeidsplass til arbeidsplass. Gangbart også i dag. Fra arbeidsplass til arbeidsplass. Kanskje vil også et av argumentene hans også slå an. Han var jo mye ute på anleggene, som på Bergensbanen, kaldt, isolert. Og sa: Arbeiderne skal ha gode hus, pene klæder, god mat og god drikke og de smukkeste piger. Skjønt - i dag er mange av de smukkeste pikene også fagorganiserte. Gratulerer med jubileet. Litteratur Daae- Qvale, Margrethe: Solidaritet til besvær? Norsk fagbevegelses- og integreringspolitikk I perioden 1975-2005, masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2006 For velferdsstaten: Sosial dumping, For velferdsstatens skriftserie nr. 6, Oslo 2006 Higham, John: Strangers in the Land. Patterns of American Nativism, New Brunswick og London 1988 Integrerings-og mangfoldsdirektoratet: Integreringskart 2007. Arbeidsinnvandring en kunnskapsstatus, IMDI-rapport 9-2007 Kjeldstadli, Knut (red.): Norsk innvandringshistorie, Bind 2, Oslo 2003