NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER

NORSK FOR INTERNASJONALE STUDENTER Nivå 1 Substantiv, kjønn Norske substantiver har tre kjønn (genus). Kjønnene har ulik artikkel: Hankjønn: en gutt, en mann, en bil, en by Hunkjønn: ei jente, ei klokke, ei dør* Intetkjønn: et barn, et sted, et land Det er ikke mange regler for hvilket kjønn et substantiv har. Man må lære artikkelen sammen med ordet. * Hunkjønnsord kan ha artikkelen en slik som hankjønn, særlig i formelt språk Substantiv, kjønn Norske substantiver har tre kjønn (genus). Kjønnene har ulik artikkel: Hankjønn: en gutt, en mann, en bil, en by Hunkjønn: ei jente, ei klokke, ei dør* Intetkjønn: et barn, et sted, et land Det er ikke mange regler for hvilket kjønn et substantiv har. Man må lære artikkelen sammen med ordet. * Hunkjønnsord kan ha artikkelen en slik som hankjønn, særlig i formelt språk. Ubestemt artikkel Noen endelser (suffikser) bestemmer kjønn. For eksempel: hannkjønn (en) er ord som slutter på: -sjon -het -else -dom Intetkjønn (et) er ord som slutter på: -em -gram -tek -eri -mål

Substantiv med og uten artikkel Vi bruker ikke artikkel når substantivet forteller hva subjektet er eller vil bli: Jeg er lærer. Han er amerikaner. Hun vil bli journalist. Når substantivet forteller om en annen person enn subjektet, har vi artikkel: Jeg kjenner en lege. Vi møtte en amerikaner. Hun snakket med en journalist. Når substantivet er subjekt, skal vi ha artikkel: En lege hjalp meg. En amerikaner fikk jobben. En journalist ringte henne. Flertall De fleste substantiv slutter på (e)r i ubestemt form flertall: Hankjønn: en bil mange biler Hunkjønn: ei dør - mange dører Intetkjønn: et eple mange epler Navn på personer, som slutter på er, får e i flertall: en lærer mange lærere en inder mange indere Ord som slutter på el, får sammentrekning: en sykkel to sykler Flertall Noen substantiv får ikke endelse i ubestemt form flertall. Det gjelder intetkjønnsord med én stavelse: et år - mange år et ord - mange ord Det gjelder også en del andre ord med en stavelse : en feil en ting en sko en ski ei mus.

Det gjelder også mange ord for valuta og mål: en euro - mange euro Flertall Noen substantiv har en spesiell form i flertall. Den formen må bare læres Substantiv med uregelmessig bøyning Noen mønstre: a - e o ø å e a ø e - æ ei natt - netter ei and - ender en hovedstad hovedsteder ei strand strender ei tang tenger ei tann tenner en mann - menn ei hand hender en far fedre ei mor - mødre en bror brødre ei bok bøker en fot føtter ei rot - røtter en bot - bøter en bonde bønder ei hånd hender ei datter døtre et kne knær et tre trær et håndkle - håndklær et lommetørkle lommetørklær Bøyning av substantiv, bestemt form Entall Flertall

ubestemt bestemt ubestemt bestemt en bil bilen biler bilene ei jente jenta jenter jentene et fjell fjellet fjell fjellene et barn barnet barn barna en baker bakeren bakere bakerne et rom rommet rom rommene Hankjønnsord får vanligvis en i entall og -ene i flertall Hunkjønnsord får vanligvis a i entall og -ene i flertall Intetkjønnsord får vanligvis et i entall og - ene i flertall Hvis et ord slutter på -e, blir den borte før endelsen. (ei jente jenta) Barn skal ha a i bestemt form flertall. Andre intetkjønnsord kan ha a i flertall (fjellene eller fjella) Hunkjønnsord kan ha en som hannkjønnsord (boka eller boken). Personbetegnelser på er får e i ubestemt form og ne i bestemt form flertall. Ord som slutter på kort vokal+m, har -mm når det kommer vokal Bruk av ubestemt og bestemt form Vi bruker ubestemt form når vi introduserer noe nytt: Vi har et fint kjøkken. Det er et fint kjøkken i leiligheten. Vi bruker bestemt form når det er klart hva vi snakker om: Kjøkkenet er fint. (Man skjønner at det er kjøkkenet i leiligheten.) Noen ganger er et ord nevnt først i ubestemt form: Leiligheten har tre rom. Rommene er små. Men det er ikke nødvendig: Jeg liker best kjøkkenet. Utsikten fra vinduet er så fin. Vi forstår at det må være utsikten fra vinduet i kjøkkenet. Bruk av ubestemt og bestemt form Noen ganger bestemmer ordene foran eller etter substantivet om substantivet skal ha ubestemt eller bestemt form, for eksempel: Ubestemt form: Bestemt form: Pers hus er stort. Mitt hus er lite. Hvilket hus er det? De har tre sønner. Vi har mange oppgaver. Huset til Per er stort. Huset mitt er lite. Dette huset er fint. To av sønnene bor hjemme. Mange av oppgavene er lette Bestemt og ubestemt form mange + flertall, ubestemt form noen+ flertall, ubestemt form mange av+ flertall, bestemt form alle+ flertall, bestemt form (i en bestemt gruppe)

alle+ flertall, ubestemt form (generelt) hvilken+ entall, ubestemt form hvilke+ flertall, ubestemt form vår+ entall, ubestemt form disse+ flertall, bestemt form denne+ hankjønn/hunkjønn, entall, bestemt form Genitiv Vi danner genitiv ved å sette s til et substantiv: Norges hovedstad Lærerens bok Tors kone NB Substantivet etter genitiven står i ubestemt form. Bestemt: Ubestemt: boka til Hamid barna til læreren Sammensatte substantiv Hamids bok lærerens barn Et substantiv er ofte satt sammen av to eller flere ord. Det siste ordet er hovedordet. Det første forteller mer om hovedordet. Ei bok kan være ei skolebok ei lesebok ei skrivebok ei kriminalbok ei grammatikkbok ei fotballbok osv. Noen ganger har vi en s eller en e mellom ordene: ei ungdomsbok, ei barnebok Pronomen: Personlige pronomen Entall 1. person jeg 2. person du 3. person hun (jente, dame) 3. person han (gutt, mann) Flertall

1. person vi 2. person dere 3. person de Pronomen Vi bruker han om personer som er gutter eller menn. Vi bruker hun om personer som er jenter eller kvinner. Pronomen Vi bruker den om substantiv som er hankjønn og hunkjønn (en og ei). Vi bruker det om substantiv som er intetkjønn. (et) Pronomen, 3. person Vi bruker han om personer som er gutter eller menn. Vi bruker hun om personer som er jenter eller kvinner. Når vi ikke snakker om personer: Vi bruker den om substantiv som er hankjønn og hunkjønn Vi bruker det om substantiv som er intetkjønn. Flertall Vi bruker de både om personer og ting. Stor bokstav først i setningen, liten ellers: Han er her. Hvor er han?/ Pronomen Vi bruker den om substantiv som er hankjønn og hunkjønn (ei bok). Vi bruker det om substantiv som er intetkjønn (et skjerf). Vi bruker de om flertall (hansker). Personlige pronomen, objektform Mange personlige pronomen har en annen form når pronomenet ikke er subjekt i setningen: Jeg (subjekt) liker deg (objekt). Du (subjekt) liker meg (objekt). Jeg snakker til deg (etter preposisjon). Subjekt jeg du hun han den det vi dere Objektform meg deg henne (jente, dame) ham/han (gutt, mann) den (hankjønn og hunkjønn) det (intetkjønn) oss dere

de dem Seg I 3. person (han, hun, de) har vi en spesiell objektsform av pronomen, når subjekt og objekt er samme person Hun liker seg her. Han har på seg nye klær. De må vaske seg. Men dersom subjektet og objektet er ulike personer, bruker vi vanlig objektform Vi liker henne. Mora tar på ham nye klær. Faren må vaske dem. Påpekende pronomen (demonstrativt pronomen) Hankjønn: denne (bilen) Hunkjønn: denne (kaka) Intetkjønn: dette (huset) Flertall: disse (bilene, kakene, husene) Eiendomspronomen (possessiv pronomen) Noen eiendomspronomen er ubøyelige. De har alltid samme form. Eier Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall (Han ) bilen hans mora hans huset hans vennene hans (Hun) bilen hennes mora hennes huset hennes vennene hennes (Dere) bilen deres mora deres huset deres vennene deres (De) bilen deres mora deres huset deres vennene deres Eiendomspronomen (possessive pronomen) Noen eiendomspronomen bøyes etter substantivet: Eier Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall (Jeg) bilen min mora mi huset mitt vennene mine (Du) bilen din mora di huset ditt vennene dine (Vi) bilen vår mora vår huset vårt vennene våre Refleksivt eiendomspronomen Pronomenet sin bøyes etter substantivet: "Eier" Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall (Han ) bilen sin mora si huset sitt vennene sine (Hun) bilen sin mora si huset sitt vennene sine

(De) bilen sin mora si huset sitt vennene sine I tredje person (hun, han, de) bruker vi sin når subjektet "eier" objektet. Han skal selge bilen sin. (Han eier bilen.) Hun skal selge bilen sin. (Hun eier bilen.) De skal selge bilen sin. (De eier bilen.) (Han skal selge bilen hans betyr at han skal selge en annen manns bil.) Hun besøker vennene sine. (De er hennes venner.) Han besøker vennene sine. (De er hans venner.) De besøker vennene sine. (De er deres venner.) (Hun besøker vennene hennes betyr at hun besøker en annen dames venner.) Refleksivt eiendomspronomen, sin I tredje person (hun, han, de) bruker vi sin når subjektet "eier" objektet. Pronomenet sin bøyes etter substantivet "Eier" Hankjønn Hunkjønn Intetkjønn Flertall Hun liker bilen sin mora si huset sitt vennene sine Hun skal selge huset sitt. (Hun eier huset.) Hennes Vi bruker hennes i subjektet: Familien hennes bor i England. Barna hennes går på skolen. (Vi bruker også hennes når subjektet ikke eier objektet: Jeg vil kjøpe huset hennes. Anna skal selge huset hennes betyr altså at hun skal selge en annen dames hus. Anna skal selge huset sitt betyr at hun skal selge det huset hun eier. ) Refleksivt objekt, seg I 3. person (han, hun, de) bruker vi seg når subjekt og objekt er samme person. Hun liker seg her. (Men dersom subjektet og objektet er ulike personer, bruker vi vanlig objektform: Hun liker henne betyr at hun liker en annen jente eller dame.) VERB Presens Infinitiv + r = Presens Infinitiv: å spise å gå Noen få verb har spesiell form i presens Infinitiv: si Presens spiser går Presens sier

være gjøre spørre vite er gjør spør vet Infinitiv Infinitiv står i ordbøker og forteller hva et verb betyr. Infinitiv kan ikke stå alene som verb i en setning. Vi bruker infinitiv etter verbene vil, skal, kan, må og bør. Jeg kan snakke norsk. Dere må lese mer. Vi bruker også infinitiv etter en del andre verb. Da må vi ha å foran infinitiven. Jeg liker å lese. Jeg pleier å spise klokka to. Presens Nesten alle verb slutter på -r i presens. Presens står som verb i en setning og forteller om noe som skjer nå eller vanligvis. Jeg leser norsk. Vi spiser alltid klokka to. Vi bruker også presens om framtid, særlig med verb som forteller om bevegelse eller forandring: Jeg kommer i neste måned. Vi drar til India i juni. Være + adjektiv: være syk, være sulten Pluss: være 10 år (gammel) Ha + substantiv: ha feber, ha venner Pluss: ha det bra, ha mye å gjøre, ha vondt Modalverb Hun vil snakke norsk. (Hun ønsker å snakke norsk.) Hun må snakke norsk. (Hun er nødt til å snakke norsk.) Hun kan snakke norsk. (Hun har lært å snakke norsk. Det er mulig å snakke norsk.) Hun bør snakke norsk. (Det er bra hvis hun snakker norsk.) Hun skal studere norsk. (Det er planen.) Framtid Vi kan bruke skal + infinitiv for å uttrykke planer for framtida. Subjektet kan komme mellom skal og infinitiven: Jeg skal lese i morgen. I morgen skal jeg lese. Preteritum Regelmessige verb har disse endelsene i preteritum: -te lese - leste

spille - spilte Slik bøyer vi mange verb med én konsonant foran e i infinitiv og noen verb med to like konsonanter. -et vaske - vasket snakke - snakket Slik bøyer vi mange verb med to konsonanter foran e i infinitiv.* -de leve - levde pleie - pleide Slik bøyer vi mange verb med v eller ei foran e i infinitiv. -dde bo - bodde bety betydde Slik bøyer vi noen verb som slutter på andre vokaler enn e i infinitiv. *Vi kan ha endelsen -a i stedet for et: vaske vaska, snakke snakka Uregelmessige verb Mange verb har spesielle former i preteritum: Infinitiv Preteritum være sitte skrive drikke gå komme se legge sove Flere uregelmessige verb var satt skrev drakk gikk kom så la sov Uregelmessig bøyning Mange verb har uregelmessig bøyning: Infinitiv Preteritum Perfektum be ba(d) har bedt

bli ble har blitt dra dro(g) har dratt drikke drakk har drukket dø døde har dødd falle falt har falt finne fant har funnet forstå forsto(d) har forstått fortelle fortalte har fortalt få fikk har fått gi ga(v) har gitt gjøre gjorde har gjort gå gikk har gått ha hadde har hatt hjelpe hjalp har hjulpet holde holdt har holdt komme kom har kommet legge la har lagt ligge lå har ligget løpe løp har løpt møte møtte har møtt se så har sett selge solgte har solgt sette satte har satt si sa har sagt sitte satte har satt skrive skrev har skrevet sove sov har sovet stå sto(d) har stått synes syntes har syntes ta tok har tatt treffe traff har truffet vinne vant har vunnet vite visste har visst velge valgte har valgt være var har vært Perfektum Vi lager perfektum med har + perfektum partisipp. Perfektum partisipp er lik preteritum når preteritum slutter på -et: perfektum partisipp

snakke snakket har snakket Perfektum partisipp er lik preteritum minus - e når preteritum slutter på -e: perfektum partisipp lese leste har lest. Infinitiv Preteritum Perfektum snakke snakket har snakket(snakka) vaske vasket har vasket(vaska) slutte sluttet har sluttet(slutta) lese leste har lest kjøpe kjøpte har kjøpt bestille bestilte har bestilt prøve prøvde har prøvd bo bodde har bodd Regelmessig bøyning - e blir borte i perfektum når preteritum slutter på -e: Infinitiv preteritum perfektum lese leste har lest. tro trodde har trodd leie leide har leid Perfektum partisipp er lik preteritum når preteritum slutter på -et. slutte sluttet har sluttet Uregelmessig bøyning Mange verb har en spesiell bøyning: Infinitiv preteritum perfektum å få fikk har fått å gå gikk har gått å finne fant har funnet å drikke drakk har drukket å skrive skrev har skrevet å dra dro har dratt å være var har vært Uregelmessig bøyning Mange verb har uregelmessig bøyning: Infinitiv Preteritum Perfektum be ba(d) har bedt bli ble har blitt

dra dro(g) har dratt drikke drakk har drukket dø døde har dødd falle falt har falt finne fant har funnet forstå forsto(d) har forstått fortelle fortalte har fortalt få fikk har fått gi ga(v) har gitt gjøre gjorde har gjort gå gikk har gått ha hadde har hatt hjelpe hjalp har hjulpet holde holdt har holdt komme kom har kommet legge la har lagt ligge lå har ligget løpe løp har løpt møte møtte har møtt se så har sett selge solgte har solgt sette satte har satt si sa har sagt sette satte har satt skrive skrev har skrevet sove sov har sovet stå sto(d) har stått synes syntes har syntes ta tok har tatt treffe traff har truffet velge valgte har valgt vinne vant har vunnet vite visste har visst Perfektum i spørsmål I spørsmål har vi ordstillingen: Har + subjekt + perfektum partisipp. Har dere forstått? Preteritum bruker vi om fortid.

Vi snakker om noe som skjedde i fortida. Ofte har vi tidsuttrykk som: for en time siden, i forrige uke, i fjor, i 1990 osv. Perfektum kan vi også bruke om fortid. Vi snakker om noe som skjedde i fortida og om konsekvensen det har nå: Jeg har lest avisen. (= Jeg skal ikke lese den nå) (Men: Jeg leste avisen på bussen forteller om hva jeg gjorde på bussen.) Hun har tatt norskprøven. (= Hun behøver ikke å ta den.) Perfektum bruker vi også om noe som begynte i fortida og fortsetter nå: Vi har bodd her i fem uker nå. Jeg har gått på norskkurs i to måneder. Det gjelder også det vi ikke har gjort: Vi har ikke spist ennå. Jeg har aldri vært i Brasil ADJEKTIV Adjektivbøyning De fleste adjektiv får -t i intetkjønn og -e i flertall. Hankjønn en fin bil Bilen er fin Hunkjønn ei fin hytte Hytta er fin Intetkjønn et fint hus Huset er fint Flertall fine blomster Blomstene er fine Adjektivbøyning Hovedmønster Hankjønn/hunkjønn Intetkjønn Flertall En fin bil et fint hus fine stoler Andre mønstre Én konsonant blir borte i intetkjønn: en grønn bil et grønt hus grønne stoler ei tynn jakke et tynt skjerf tynne sokker -tt i intetkjønn: en ny bil et nytt hus nye stoler en fri stat et fritt land frie mennesker Sammentrekning i flertall; en e blir borte: en åpen kiosk et åpent hus åpne vinduer ei vakker jente et vakkert sted vakre blomster en gammel mann et gammelt hus gamle vinduer Dobbelt konsonant blir enkel når det kommer en ny konsonant: tykk - tykt, gammel - gamle Adjektivbøyning

Substantivet (kjønn og tall) bestemmer formen på adjektivet en fin + (en) radio (hankjønn, entall, ubestemt form) noen fine + tepper (flertall, ubestemt form) ei ny + (ei) lampe (hunkjønn, entall, ubestemt form) et stort + (et) bord (intetkjønn, entall, ubestemt form) ei stor + (ei) kake (hunkjønn, entall, ubestemt form) noen grønne + epler (flertall, ubestemt form) et grønt + (et) eple (intetkjønn, entall, ubestemt form) en gul + (en) mango (hankjønn, entall, ubestemt form) Adjektiv, intetkjønn Noen adjektiv får ikke -t i intetkjønn: De som slutter på -ig: ei billig bok, et billig hus, billige epler. Ord for nasjonalitet: ei norsk bok - et norsk ord - norske elever. Ord som har mer enn én stavelse og slutter på -isk: en sympatisk gutt - et sympatisk menneske - sympatiske elever Noen adjektiv på -e forandrer seg ikke: en moderne by - et moderne hus - moderne klær Adjektiv Flertall Intetkjønn Han/hunkjønn 1 fine hus et fint hus ei fin jakke 2 nye stoler et nytt hus en ny stol 3 norske ord et norsk ord ei norsk jente 4 åpne butikker et åpent vindu en åpen butikk 5 moderne hus et moderne hus en moderne mann 1. De fleste adjektiv har -e i flertall og -t i intetkjønn. 2. Noen adjektiv som slutter på vokal, får tt i intetkjønn 3. Noen adjektiv får ikke -t i intetkjønn, f.eks.; nasjonalitetsord og de som slutter på -ig. 4. Adjektiv som slutter på el og en blir trukket sammen i flertall. 5. Noen adjektiv på e forandrer seg ikke. Substantiv De fleste substantiv har (e)r i flertall. Intetkjønnsord på én stavelse får ikke endelse i flertall (et ord - mange ord) (unntak: et sted -mange steder) Substantiv

Nesten alle substantiv får -ene i bestemt form flertall. Unntak: Et barn heter barna i bestemt form flertall. Noen substantiv endrer vokal i flertall: ei bok - boka - bøker - bøkene. Adjektiv Adjektiv får -e i flertall. e-en legges til hankjønnsformen: ny - nye, grønn - grønne. -t i intetkjønn blir borte: nytt - nye, grønt - grønne. Adjektiv på -en og -el får sammentrekning: sliten - slitne, gammel - gamle. Adjektiv som slutter på kort vokal + m, får -mm i flertall: tom - tomme. Foran et substantiv i bestemt form, står adjektivet også i bestemt form. Bestemt form slutter på -e slik som flertallsformen. Oftest får adjektivet også bestemt artikkel, den i hankjønn og hunkjønn, det i intetkjønn, de i flertall: Bilen er dyr. De kjøpte den dyre bilen. Huset er dyrt. De kjøpte det dyre huset. Eplene er dyre. Liten Adjektivet liten har en spesiell bøyning: Ubestemt form De kjøpte de dyre eplene. Bestemt form Hankjønn: en liten gutt den lille gutten Hunkjønn: ei lita jente* den lille jenta Intetkjønn: et lite hus det lille huset Flertall: små vinduer de små vinduene * Vi bruker lita når vi har artikkelen ei. Hvis vi bruker artikkelen en, heter det liten: ei lita jente eller en liten jente Komparativ Vi bruker komparativ + enn for å uttrykke forskjeller. Ved regelmessig bøyning lager vi komparativ ved å legge ere til et adjektiv. Men mange vanlige adjektiv har en annen form: komparativ dyr dyrere fin god stor liten ung gammel Komparativ og superlativ finere bedre større mindre yngre eldre Ved regelmessig bøyning har komparativ-ere og superlativ-est fin - finere - finest: De som slutter på -ig får -st i superlativ: billig - billigere - billigst: Komparativ Superlativ

dyr dyrere dyrest fin finere finest billig billigere billigst Mange vanlige adjektiv har en annen form: god bedre best stor større størst liten mindre minst ung yngre yngst gammel eldre eldst Adjektiv i bestemt form Foran et substantiv i bestemt form, står adjektivet i bestemt form. Det gjelder også superlativ. Bestemt form slutter på -e slik som flertallsformen. Oftest får adjektivet også bestemt artikkel, den i hankjønn og hunkjønn, det i intetkjønn, de i flertall: De kjøpte den dyreste bilen. De kjøpte det dyreste huset. De kjøpte de dyreste eplene. Adjektivbøyning Vi bøyer adjektivet i kjønn og tall. Regelmessig bøyning: hankjønn hunkjønn intetkjønn flertall dyr dyr dyrt dyre I bestemt form slutter adjektivet på -e og får oftest artikkel den dyre bilen den dyre klokka det dyre huset de dyre bilene. Komparativ ender på -ere og superlativ på -est. Superlativ har bestemt form foran substantiv i bestemt form: den dyreste bilen, den dyreste klokka, det dyreste huset, de dyreste bilene TALL OG MENGDER Grunntallene 1 en 11 elleve 2 to 12 tolv 3 tre 13 tretten 4 fire 14 fjorten 5 fem 15 femten 6 seks 16 seksten 7 syv 17 sytten 8 åtte 18 atten

9 ni 19 nitten 10 ti 20 tyve 30 tretti 70 sytti 40 førti 80 åtti 50 femti 81 åttien 60 seksti 90 nitti Tall 14 fjorten 75 syttifem 34 trettifire 89 åttini 43 førtitre 98 nittiåtte 56 femtiseks Tall over 20 starter med tierne. Tall Vi sier og mellom hundretallet og titallet. Hundre og tusen har ikke -(e)r i flertall. Ordenstall 1. første 2. andre (annen) 3. tredje 4. fjerde 5. femte 6. sjette 7. sjuende 8. åttende 9. niende 10. tiende 11. ellevte 12. tolvte Vi bruker ordenstallene for å fortelle om en rekkefølge: klasse, datoer, etasjer og lignende Ordenstall 1. første 11. ellevte 2. andre (annen) 12. tolvte 3. tredje 13. trettende 4. fjerde 14. fjortende 5. femte 15. femtende 6. sjette 16. sekstende

7. sjuende 17. syttende 8. åttende 18. attende 9. niende 19. nittende 10. tiende 20. tjuende 21. tjueførste 22. tjueandre 23. tjuetredje 24. tjuefjerde 30. trettiende 31. trettiførste Vi bruker ordenstallene for å fortelle om en rekkefølge: klasse, datoer, etasjer og lignende Årstall Vanligvis sier vi årstall slik: 1814 = atten fjorten 1908 = nitten åtte hundre 1814: Vi kan også si: atten hundre og fjorten. null 1908: Vi kan også si: nitten null åtte. Tusentallet sier vi slik: 1066 (ett) tusen og sekstiseks 2007 to tusen og sju. Mye, mange Vi bruker mange foran substantiv i flertall: mange venner mange år Vi bruker mye foran substantiv som ikke står i flertall. Substantivet forteller om ting som vi ikke kan telle: mye mat mye å gjøre Noe - Noen Noe bruker vi med ord i entall om ting vi ikke kan telle: noe mat noe vind Og vi bruker noe i generell betydning:

noe godt noe å gjøre Noen bruker vi sammen med flertall: noen venner noen oppgaver Hvor - Hva Vi lager spørsmål med hvor + adjektiv/adverb Adjektivet bøyes i kjønn og tall: Pris Hvor stor er stua? Hvor stort er badet? Hvor store er soverommene? Hvor mange + flertall: Hvor mange rom har dere? Hvor mye+ utellelig: Hvor mye mat trenger vi? Hvor mye koster huset? Klokka Hvor mye er klokka? I de siste setningene kan vi Hva i stedet for Hvor mye: Hva koster huset? Hva er klokka? Litt - Lite Litt og lite bruker vi om det som vi ikke kan telle: Jeg trenger litt mat. Det er lite snø her. Litt betyr noe, en del: Jeg har litt kaffe. (Du kan få kaffe.) Lite betyr for lite: Jeg har lite kaffe. (Jeg må kjøpe mer.) Forstår du norsk? Ja, litt. Forstår du norsk? Nei, veldig lite. Få bruker vi foran ord i flertall: Vi har få venner her. (=ikke mange) Noen få betyr noen, en del: Vi har noen få venner. (= en del, noen) Komparativ Mer er komparativ av mye. Vi bruker det om det vi ikke kan telle: Vi trenger mer mat (enn vi har), Det er mer vind (enn hjemme).

Flere er komparativ av mange. Vi bruker det foran ord i flertall: Hun har flere venner (enn før). Vi kan bruke flere på samme måte som mange: Vi har bodd her i flere uker. Entall, generelt: lite mye Flertall: mange få Begge - Både Komparativ mindre mer Flere færre Begge brukes om to personer eller ting: Jeg kjenner begge lærerne. Jeg har gjort begge oppgavene. Når vi ikke sier substantivet, kan begge stå alene eller vi kan si begge to: Jeg kjenner begge (to). Både brukes alltid sammen med og: både Tim og Lisa, både oppgave 1 og oppgave 2. Både kan vi også bruke om flere ting: Jeg snakker både spansk, fransk og italiensk. PREPOSISJONER Preposisjoner Sted På et sted: Bevegelse: Tid Periode: Tidspunkt, før: Tidspunkt, framtid: Vi bor i en by Vi drar fra et sted til et annet. Vi skal bo her i to år. Vi kom hit for to uker siden. Vi skal dra om to uker. Preposisjoner, sted I: i gater, i de fleste byer, i fylker, i Nord-Norge, i Norge og andre land På : på mange steder, på øyer, på Sørlandet, Østlandet, Vestlandet Preposisjoner, sted

I : (= inne i, på innsiden) i skapet, i skuffen, i lomma På : (=oppe på, på toppen, på utsiden) på bordet, på gulvet, på hylla, på veggen Preposisjoner, sted Hos bruker vi foran personer, når vi er eller bor et sted: Jeg bor hos onkel. Anna er hos tannlegen nå. Men vi bruker til ved bevegelse: Jeg skal dra til onkel. I dag skal jeg til legen. Jeg er/jobber i byen, men jeg drar til byen. Vi sier vanligvis: på kino, på kontor, på skolen, men: i en butikk, i en bank Preposisjoner, tid I: Periode: Vi har vært her i to uker. Vi skal være her i to uker. For siden: Tidspunkt, fortid: Vi kom for to uker siden. Om: Tidspunkt, framtid: Vi skal flytte om to uker. Preposisjoner, tid I Vi bruker i i mange tidsuttrykk: i morgen, i dag, i går, i fjor Måneder: i juni, i august Årstall: i 2006, i 1814 For - siden Vi bruker for-siden, oftest sammen med preteritum, når vi forteller hvor lenge det er siden noe skjedde: Vi kom til Norge for to år siden. Bussen gikk for fem minutter siden. Om Vi bruker om om framtid når vi forteller hvor lenge det er til noe skal skje: Vi skal flytte om to uker. Bussen kommer om fem minutter. Årstider Om + bestemt form: Generelt: Om sommeren er det varmt. Om sommeren var vi alltid ved sjøen. I + ubestemt form: Siste: I sommer jobbet jeg. Nå + snart: I høst skal jeg jobbe. Til + bestemt form: Neste: Til høsten skal jeg studere.

Tidsuttrykk Om + bestemt form Generelt: Om kvelden ser jeg på tv. I + ubestemt form Spesifikk, denne: I kveld skal jeg på kino. Morgen I morgen betyr dagen etter : I morgen har jeg fri. Om morgenen betyr generelt/vanligvis: Om morgenen står jeg opp klokka sju. I dag morges betyr tidlig i dag : I dag morges sto jeg opp klokka fem. Tilhørighet Vi kan bruke preposisjonen til eller genitiv for å fortelle at noe tilhører en person, at en person eier noe: Pers hus Huset til Per Karis bil Bilen til Kari Barnas bøker Bøkene til barna Etter genitiv har substantivet ubestemt form. Foran til i denne betydningen, har substantivet bestemt form. Stedsadverb Noen stedsadverb har to nokså like former. En form forteller om bevegelse til et sted: Dra/gå/reise/komme ut, inn, opp, ned, hjem, hit, dit. En form forteller om å være på et sted: Være/bo ute, inne, oppe, nede, hjemme, her, der. Adjektiv eller Adverb Adjektiv forteller om et pronomen eller et substantiv. Vi bøyer adjektivet i kjønn og tall: Hankjønn/hunkjønn: pen eks: Hun er pen. Intetkjønn: pent eks: Bildet er pent. Flertall: pene eks: Bildene er pene. Adverb forteller om verbet. Adverbet har ofte samme form som intetkjønn av adjektivet: Hun synger pent. De skriver pent. Setningsadverb Noen adverb forandrer betydningen av setningen på ulike måter: Hun er nok syk. (Jeg tror det.) Hun er sikkert syk. (Jeg tror det.) Hun er dessverre syk. (Jeg er lei for det.) Hun er heldigvis syk. (Jeg er glad for det.) Hun er visst syk. (Noen sier det.) Hun vil gjerne komme. (Hun har lyst.) Komparasjon Noen adverb har komparativ og superlativ slik som adjektivene.

Jon synger pent, men Ali synger enda penere. Og Grete synger penest av alle! Noen vanlige adverb har spesiell bøyning: komparativ superlativ godt bedre best gjerne heller helst Godt bruker vi sammen med verbet like: Jeg liker godt norsk mat, men jeg liker fransk mat bedre (enn norsk). Jeg liker best kinesisk mat. SETNINGER Hovedsetning Vi har verb på 2. plass. Subjektet står på 1. eller 3. plass. 1. 2. 3. Nå går jeg på skolen. Snart skal vi flytte til Spania. Jeg går nå Hovedsetning Vi har verb på 2. plass. Subjektet står på 1. eller 3. plass. 1. 2. 3. Hun har jobb. Og hun har norskkurs. Likevel har hun tid til å besøke oss. Men hun har mye å gjøre. I dag har hun mye hjemmearbeid. Og og men står utenfor setningen. Spørresetning I en spørresetning kommer verbet først: verb subjekt (ikke) verb Bor de i byen? Har hun reist? Skal de jobbe? Kan de ikke vente? Har du ikke tid? Spørreord

Tid: Sted: Person: Ting: Verb: Grunn: Måte: Når Hvor Hvem Hva Hva Hvorfor Hvordan? Hvilken Hvilken bøyes etter substantivet: Hankjønn: Hvilken dag er det? (en dag) Hunkjønn: Hvilken bok bruker dere? (ei bok) Intetkjønn: Hvilket spørsmål svarte du på? (et spørsmål) Flertall: Hvilke dager går du på norskkurs? (mange dager) Leddsetningen er en del av en annen setning. Leddsetning Jeg tror at det er sant. Jeg vet ikke om det er sant. Jeg kommer hvis det blir pent vær. De liker seg ikke her selv om det er pent her. Jeg tror at. Jeg vet ikke om. Jeg kommer hvis (betingelse) De liker seg ikke selv om (motsetning) Subjunksjoner Subjunksjoner står først i leddsetninger. At i fortellende setninger: (Hun kommer.) De sier at hun kommer. Jeg vet at hun kommer. Om ved spørsmål: (Kommer hun?) De spør om hun kommer. Jeg vet ikke om hun kommer. Selv om ved motsetning. (Hun er syk, men hun er på jobb.) Hun er på jobb selv om hun er syk. Hvis uttrykker betingelse. (Hun kommer, men det er en betingelse: Det må bli varmere.) Hun kommer hvis det blir varmere.

Hovedsetning med leddsetning først Verbet kommer på 2. plass. Leddsetningen kommer på 1. 1 2. 3 Snart kommer hun. Når hun er ferdig, kommer hun. Før bodde han i Brasil. Da han var liten, bodde han i Brasil. Vi skriver komma (,) etter leddsetningen. Ordstilling i leddsetninger Leddsetning Subjunksjon Subjekt Verb (Jeg tror) at han er syk. (Han kommer) selv om han er syk. (Jeg vet ikke) hvor han bor Ordstilling i leddsetninger Subjunksjon Subjekt Adverb Verb -at han ikke er frisk. -selv om hun alltid er syk Adverb og subjunksjoner Fordi og selv om subjunksjoner og står først i en leddsetning. Subjektet kommer etter subjunksjonen: fordi han er syk. selv om han er syk. Likevel og derfor er adverb. De står først i en hovedsetning, og det kommer verb etter dem Likevel er han hjemme. Derfor er han hjemme. etter, etter at og etterpå Etter er preposisjon Preposisjon + substantiv: etter eksamen... Etter at er subjunksjon Subjunksjon + leddsetning: etter at hun har tatt eksamen. Etterpå er adverb Adverb + verb: (først skal hun ta eksamen). Etterpå skal hun jobbe.

Som-setning Dette er en spesiell type leddsetning. Som står for et substantiv foran som-setningen. Vi har to barn. De er snille = Vi har to barn som er snille. Vi har et hus. Det ligger i sentrum. = Vi har et hus som ligger i sentrum. Som-setning (Jeg har en bror) som heter Adil. (Jeg har en bror) som jobber på sykehus. (Jeg har en bror) som ikke går på norskkurs. (Jeg har en bror) som aldri er syk.