av S. Sally Hodgdon (GENERAL RÅDET)

St. Joseph søstrene av Chambéry's kongregasjon Mars - April F r a n s k - E n g e l s k - I t a l i e n s k - P o r t u g i s i s k - N O R S K O v e r s i k t HVORFOR VI GJØR DET VI GJØR Etikk i vår streben etter Rettferdighet og Solidaritet side 3 Omsorg for vårt nabolag i Tanzania side 4 Hvit Røk Alle kongregasjoner og en mengde katolikker fra hele verden har, de siste fire ukene etter Pave Benedict XVI forkynte sin avgang, vært samlet i bønn. Søster Ieda og jeg hadde visitas i Parana, Brasil da verden fikk melding om Pave Benedict XVI s avgang. Vi kom ikke tilbake til Roma før Pave Benedicts siste morgen i embedet. På den måten fikk vi ikke del i alle spekulasjoner og snakk som skjedde i Roma. Vi var heldige at vi kunne være tilstede på Pave Benedict XVI s siste dag og avskjeds reisen til Castle Gondolfo med helikopter. Det kunne vi se fra vår terrasse. Selvsagt som alle, lurte kommuniteten i Generalatet på hvilken dag etter konklavets start den nye Paven ville bli valgt. Vi forsøkte å finne ut når vi skulle dra til Peters plassen i av S. Sally Hodgdon (GENERAL RÅDET) håp om å kunne være der når den hvite røken kom frem. Vi antok det ville skje etter 5. valgrunder altså onsdag kveld eller muligens mer sannsynlig torsdag morgen. Ca. kl.5 onsdag hadde søster Donna Hoffmann og Ieda akkurat kommet hjem fra et møte i Sverige. Etter et raskt måltid, skyndte vi oss ut i regnet mot Petersplassen. Vi håpet å nå frem før kl,7,00 for å se kvelds røken. Plassen var full av tusener av mennesker som stod der i regnet med sine fargerike paraplyer. Flere hadde vært der meste parten av dagen i påvente av nyheter, men plassen fylte seg ennå mer etter hvert som tiden nærmet seg kl.7. Vi fant med en gang en god forsettelse side 2 En kjærlighets historie som dreier seg om livet side 5 Kvinner: Rettferdighet og retten til å være en person side 6 GENERAL RÅDET: Å følge en uutforsket vei inn i Fremtiden side 7 TANZANIA: En misjonserfaring i Tanzania side 8 NORD/NORDØST REGIONEN: Et minne som gir flammen ny styrke side 9 USA: I kamp for å skape et mer rettferdig samfunn side 10 NAGPUR: En kvinne kan gjøre forskjell side 11 NORD/NORDØST REGIONEN: Svar på kallet til misjonen side 12

2 fortsatt fra side en plass hvor vi kunne se både den berømte pipen på taket til det Sixtinske kapell og balkongen hvor den nye Paven ville vise seg. Vi stod også i nærheten av en stor TV skjerm på vår venstre siden og kunne få et bedre overblikk av alt. I de første sekundene etter at røken kom til syne ca. kl.7.10, var jeg ikke sikker på om røken var hvit eller grå som etter hvert ville bli sort. Men den ble fort hvitere og hvitere. Menneskemassen ble mer og mer opphisset. Dette var virkelig et stort og følelsesmessig øyeblikk. Alle frydet seg, klappet og omfavnet hverandre, store kirkeklokker ringte over Plassen og byen og alle takket Gud for den nye Paven og for at vi kunne være tilstede i dette historiske øyeblikket. Den neste timen gikk til å vente for å finne ut hvem den nye Paven var. Tiden opplevdes lengre enn 60 minutter, selv om vi var opptatte med å fotografere røken og menneskemassen, sende tekstmeldinger og telefonere til USA og andre land, mens vi måtte forsøke å holde oss tørre i regnet. Noen reportere stoppet opp og spurte om vår reaksjon på nyhetene. Heldigvis sanset regnet før Pave Frans I kom frem. Da det endelig ble forkynte var det vanskelig å forstå Kardinalen som fortalte Pave Frans hilser til menneske massen etter valget oss hvem den nye Paven var. Derfor kom det ikke i første omgang en stormende applaus. Applausen kom først når folk skjønte hvem han var. Vår nye Pave virket lamslått da han kom ut på balkongen! Men i det han talte,og takket alle for bønnen, kunne vi føle at han ønsket å være en av oss. Da han ba om vår velsignelse før han velsignet oss, var stillhetens og ærbødighetens makt på Plassen imponerende. Innholdet i hans tale ga oss en følelse av hvilket menneske han er. I løpet av hans første dag i Roma som den nye Paven, forsøkte han å følge sin vanlige rutine og underveis for å be i en av Basilikaene stoppet han for å snakke med folk som var på vei til arbeide. Alle her er glade for å han en Pave fra Syd Amerika, en Jesuitt med pastorale og provinsial lederskaps erfaringer, en kjærlighet for de fattige og en som synes å lytte og ønsker å være blant folk. Selv sagt er Romerne glad for at hans opprinnelse er Italiensk. Vi ber om at Gud velsigner Pave Frans og alle de som er rundt ham, at de må være åpne og villige til å se nye muligheter for vår kirke. Nye Helgener S. Maria Concetta Ciarcelluto (86) ITALIA 12/03/2013 S. Marie Lutgarde Leppens (82) FRANKRIKE 12/03/2013 S. Vernice Molinari (83) USA 26/03/2013 S. Mary Anne Roddy (87) USA 27/03/2013 S. François Régis Valet (86) FRANKRIKE 04/04/2013 S. Maria Veronica Lütke Brochtrup (78) NORGE 12/04/2013 S. Joana Margarida Gasparin (83) CAXIAS DO SUL 13/04/2013 S. Alirce Paulina Frigotto Zanella (67) PORTO ALEGRE 16/04/2013 S. Maria das Graças Iacoponi (95) SÃO PAULO 17/04/2013

Mars - April 3 HVORFOR VI GJØR DET VI GJØR Etikk i vår streben etter Rettferdighet og Solidaritet av S. Nilva Rosin (LAGOA VERMELHA, BRASIL JPIC) Denne teksten har som mål å igangsette en refleksjon som fører til et engasjement og solidaritet med mennesker som er urettferdig behandlet eller som er plaget av den feilaktige logikken til en urettferdig, uetisk verden. En etisk utfordring for oss alle, er å kjempe for de fundamentale menneskerettigheter, og å kjempe for frigjøring av de marginaliserte og alle ubeskyttede mennesker. Situasjonen er å gå inn for en dynamisk erfaring som setter i gang en holdning av omsorg som fremmer en verdens omfattende respekt for alle. Hva betyr det å være etisk? Hvorfor skal vi ha en etisk holdning? Mennesker er i stadig endring, og trenger etikk. Denne etikken (ethos) forståes ut fra måten vi lever sammen på. Den leder oss til å reagere på en ansvarlig måte. En etikk, med en universell betingelses løs kjærlighet har, som mål å lede menneskers holdninger i relasjon til andre i samfunnet. Etikkens kall er å reflektere over hvordan vi lever. En etisk holdning gir oss valget til å stå imot og si nei til ikke livgivende situasjoner. Ett av Kongregasjonens og Planetens påtrengende behov som vi drøftet under vårt Generalkapitel i 2009 er å: Praktisere en etisk livsstil, der ethvert valg vi gjør, er grunnet på kritisk bevissthet om dets virkning på samfunnet og Søster Nilva Rosin Skaperverket. For eksempel, ved at vi er bevisste på vår egen konsumkultur og alt som skader menneskeheten og Skaperverkets integritet. Sluttdokumentet Generalkapitlet 2009, s.5no 4) Dersom vi betrakter det fra dette perspektivet, er det nødvendig at vi til enhver tid utdanner oss selv vedrørende solidariteten og vårt etiske liv. Først og fremst må vi spørre oss selv om vårt ansvar og om hvilken innflytelse vårt arbeide har på samfunnet og verden. For, når vi spør oss selv om hva vi gjør og hva vi tror refererer vi til vårt etiske engasjement. Sett ut fra dette, har etikk noe å gjøre med innstillingen til vårt daglige liv. Dette bør føre til at vi modererer vaner og bekrefte på ny våre holdninger i forhold til økologien. Det å kultivere etikken fører til våre synspunkter og vår respekt for forskjeller. Dette leder oss til å påta oss etiske holdninger og engasjement for de fattiges sak. Rettferdighet og fred, skal på samme måte som Evangeliet, se på verden med kritiske øyne. Målet med etikk er å hjelpe oss til å gjøre velfunderte valg. I følge Mário Sérgio Cortella: Jeg har ting jeg trenger, men som jeg ikke burde ha; ting jeg burde gjøre, men kan ikke; og det er noe jeg kan gjøre, men ikke vil gjøre I Cortellas tanker finner vi noen ledetråder for hvordan vi kan kjempe mot fordommer, og hvordan vi kan sikre en dannelse av konkrete endringer uten å gjøre vold mot menneskeverdigheten. Evangeliet og vår karisma inviterer oss til stadig å være ansvarlige både når det gjelder oss selv og andre. Vi må forbedre vår plikt til å holde oss informerte om alles rettigheter og til en reell utdannelse tilpasset tiden vi lever i. Vi må åpne opp for områder for diskusjon, slik at vi sammen kan skape en utdannings prosess som fremmer fred og rettferdighet og sam- eksistensen mellom mennesker.

4 HVORFOR VI GJØR DET VI GJØR Omsorg for vårt nabolag i Tanzania av S. Jacqueline Goodin (TANZANIA) Søstrene Eliana Aparecida dos Santos fra Caxias do Sul, Mary Priscilla Kakanatt fra Tanmaya provinsen og sr. Jacqueline Goodin fra St. Joseph Kongregasjonen i USA, ser oppgaven: å hjelpe en håndfull unge piker til å fullføre fire år med videregående utdannelse ved St. Josephs Internat i Songea, som viktig for å fremme Rettferdighet. Internatet er et helårig tilbud hvor de unge pikene bor mens de enten går på offentlige eller private videregående skoler i byen, Vi vurderer denne indirekte formen for oppdragelse som en innsats for rettferdighet av mange grunner. Ved å gjøre det mulige for pikene å fortsette sine studier etter folkeskolen, får de en anledning til å komme ut av fattigdoms situasjonen, til å komme ut av udekkede drømmer og avhengighet av understøttelse til utdanningen. Dermed får de mulighet til den utvikling og selvstendighet som utdanning åpner opp for. Det sikrer også at pikene får mulighet til å gjøre en innsats for samfunnet. Og utover dette bekrefter det kvinnens verdighet og styrker deres røst i samfunnet. Hvordan gjennomfører vi dette? Vi sørger for en god ernæring, sikker, ren og omsorgsfull omgivelse som motiverer pikene til å studere, lære og utvikle seg. Helt fra 2012 har sr. Eliana kunnet observere virkningen St. Josephs Internat har på pikene. Hun har En gruppe studenter ved Internatet arbeider på computeren sagt: Vi tilbyr en mulighet til fattige piker med et sterkt ønske og evner til å studere. Vi oppmuntrer deres drøm om utdannelse som vil sørge for at hver og en får et verdig liv for seg selv og familien. Vi motiverer dem til å se seg selv som fremtidige profesjonelle, som hjelper til med landets utvikling i et land med så store behov innen samfunn, helse, utdanning, økonomi, og politikk. Vårt arbeid med disse pikene er med på å støtte deres motivasjon. I en virkelighet som er så full av urettferdighet for kvinner, er dette å arbeide for Rettferdighet, I Tanzania, er piker tilbøyelige til å droppe ut av skolen. Dette gir dem lang færre valg i livet. Piker blir lett marginaliserte på mange måter i dette patrikalske samfunnet. Her hjelper vi dem til å utvikle sin røst i samfunnet. Stadig identifiserer vi piker med sterke leder egenskaper ved at de har mulighet til å organisere arbeid og leke aktiviteter og å være gode eksempler for de yngre pikene. De begynner å betrakte seg selv som ledere. Alt dette er en del av et barns helhetlige utviking, sr. Priscilla har engasjert seg for å gi 6 år for dette oppdraget i denne misjonen. Hun betrakter denne fokuseringen på utvikling som en viktig oppgave i Internatet. Det er det som vil sørge for at de får et bedre liv i samfunnet, bekrefter hun. Vi forøker å overbevise våre barn på St. Joseph Internat, at hver og en er gave til verden fra en kjærlig Gud. De er verdige til å ha drømmer og en lys fremtid, uansett hvilken sosioøkonomisk bakgrunn de kommer fra. Dere er viktige personer! Derfor studer og oppfør dere på en slik måte at dere tar vare på dere selv og den fremtiden dere har foran dere, sier vi til dem hver gang anledningen byr seg. De pikene som er sammen med oss har mange muligheter, men vi møter både skuffelser og suksess. Men i overbevisningen om at selv om vi bare kan hjelpe få piker til å utvikle seg på en måte som tidligere ikke var mulig, er all innsats av en stor verdi.

Mars - April 5 HVORFOR VI GJØR DET VI GJØR En kjærlighets historie som dreier seg om livet av S. Maria de Lurdes Mattiello (LAGOA VERMELHA, BRASIL) Søster Maria de Lurdes med frivillige i det pastorale arbeidet for barn Angola Afrika Iløpet av min utdannelse i begynnelsen av 1970 årene vokste sterkere og sterkere misjons såkornet i meg. Jeg valgte helsefag og utdannet meg til sykepleier. Den 5. februar var en spesiell dag i mitt liv, jeg reiste ut i misjonen til Itanhém, i den sydlige delen av Bahia, i nordøst delen av Brasil. Dette er et område hvor Kongregasjonen har utviklet evangeliserings prosjekter. Etter kun et år i Bahia, ble jeg kalt av Dom Antônio Elizeu Zuquetto for å sette i gang med for Prosjektet Pastoral da Criança programmet (sosialt arbeide blant barn) i Bispedømmet Teixeira de Freitas også i Bahia. Målet var å minske det høye antall barnedødelighet i regionen. Jeg var bispedømmets koordinator for dette programmet i 18 år, og i to år koordinerte jeg det løpende inntekts prosjektet. For tiden arbeider jeg med å koordinere frivillige til Pastoral da Criança programmet, samt i den internasjonale misjonen av det samme programmet. Det som får meg til å arbeide i det programmet er å fortsette med prosjektet Jesus har kalt meg til. Hans livgivende nærvær fremmer håp, solidaritet om en mer rettferdig verden. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.(joh.10:10) Pastoral da Criança er en organisasjon som ble grunnlagt i Brasil. Organisasjonen spiller en viktig rolle i kampen mot barnedødelighet og i å bedre livskvaliteten for barn og deres familier. Den er grunnet på solidaritet og kunnskap, og har som mål å dekke barnets liv fra unnfangelsen til 6 års alderen sett i sammenheng med familie og samfunn. Aktivitetene har utvikling som mål og kjemper mot barnedødelighet, dårlig ernæring, familie vold og sosial marginanilisering. Programmet hjelper til i utdannelsen av en kultur som fremmer fred og bedrer livskvaliteten til de fattigste. Programmets metode har spredd utover Brasils grenser. Ved sin enkle lavkost metode er den blitt til en internasjonal suksess som i dag virker i 17 andre land. En dag mottok jeg en telefon fra dr. Zilda Arns Neumann som har dannet programmet og koordinerte den internasjonale delen helt frem til sin død i et jordskjelv i Port au Prince den 12.januar 2010. Hun inviterte meg til å begynne med Pastoral da Criança i Øst Timor. Fordi jeg husket på mitt opprinnelige ønske om å være misjonær, aksepterte jeg utfordringen. Min oppgave var å arbeide i et land som bar følgene av en krig. Folkets lidelser og behov var enorme. Dette var i 2001. Imidlertid stanset ikke min misjons virksomhet der. Det følgende ået ble jeg sendt til Angola i Afrika og til Guinea- Bissau i 2007. Jeg kom tilbake til Angola i 2009 og igjen i 2011. min oppgave var å gi nye koordinatorer myndighet samt å fremme og styrke teamene i de nye bispedømmene. I 25 år har jeg vært en del av

6 HVORFOR VI GJØR DET VI GJØR denne kjærlighets historien. Det som har styrket og motivert meg i arbeidet med Pastoral da Criança, er at vi med enkle midler har mulighet til å forandre et lands situasjon. Jeg opplever at det er en verdi å gi min kjærlighet for å fremme dannelsen av en mer rettferdig verden, og i livets og håpets tjeneste for at alle barn må ha liv og det i overflod. Søster Maria de Lurdes i Angola Afrika Kvinner: Rettferdighet og retten til å være en person av Lúcia Ivani (MEDVANDRER I PROVINSEN SÂO PAULO, BRASIL) Lúcia Ivani og St. Joseph søstre i Kooperativet IGoiania, en kommune som ligger i sentrum av Brasils vest region, og på mange andre steder, er kvinners situasjon utrygg. Det er flere rapporter om mishandlinger og slag som meldes til kvinnenes politidistrikt, en organisasjon som arbeider for kvinners rettigheter og borgerrett. I utkanten av byen finnes det et område for resirkulering. Det er, et stort område som drives som et kooperativ (COOPREC). I tillegg til å ta vare på miljøet og støtte bærekraftig innsats, kjemper kooperativet for sine medlemmer, som består mest av kvinner. To mindre hendelser som rapporteres i dette skrivet understreker kooperativets innsats. For det første: en kvinne som nesten hver dag ble slått av sin mann arbeidet i kooperativet. Hennes medarbeidere begynt å motivere henne til å henvende seg til politiet og melde mannen. Endelig anmeldte hun forholdet. Da hun kom hjem, ble hun slått igjen, denne gangen til og med verre. Alt hun trengte var å ta en telefon til politiet, politiet kom og arresterte mannen hennes. Senere forlot han huset. Kvinnens liv ble totalt forandret, og hun ble en livlig og engasjert person. Den andre hendelsen dreier seg om en annen kvinne. Hun ble ansett som en stille person som verken snakket med andre eller kommuniserte med familien sin. Etter at hun begynte å arbeide i kooperativet, begynte hun å leve, hun tok del i øvelser og viktige Lúcia Ivani i arbeid i Kooperativet hendelser. Hun ble mer åpen. I dag er hun en ny person som føler seg hjemme i nabolaget sitt. De forandringer som har skjedd med henne er synlige, Derfor kan vi si at vårt gjenvinnings kooperativ skaper profesjonelle kjennetegn og fyller en viktig rolle for rettferdighet og kvinners rettigheter.

Mars - April 7 Å følge en uutforsket vei inn i Fremtiden av S. Philomina Pazhuru Parambil (GENERAL RÅDET) Under mitt arbeid med arrangement komiteen som forbereder møtet for nyere medlemmer som skal holdes i tiden 13-29. juli 2013, er jeg blitt sterkt preget av ordet fremtid og hva det betyr for oss som kongregasjon. Alle kongregasjoner som ser vår tids realiteter, reviderer sin fremtid. Hvert medlem reflekterer over det som er på ordenslivets horisont, og drømmer om måter bare denne livsformen kan gi et svar på verdens realiteter som er i rask endring. Vi går gjennom en av de store omveltningene som regelmessig skjer i ordenslivet. Dette fører til oppheving av kongregasjoner, fødsel av andre og revitalisering av få. Medlemskapet er i jevn nedgang. Vi har ikke fått nye kall. I tidligere tider var ordenslivet betraktet som en nødvendighet for en uegennyttig oppgave. Det er en økende mengde av engasjerte mennesker som mener at en stor del av våre oppgaver kan utføres uten å avlegge ordensløfter. Vi lever i en tid som er i søken etter det perfekte og utmerkede i mange deler av livet. Dette inkluderer ofte ikke det åndelige livet. I media blir vi presentert for bilder som kaller oss til å bli fysisk attraktive og å vise andre et godt inntrykk. Det å få makt og en god stilling blir ansett som kriterium for å vurdere livet. Midt i disse sosiale endringer, står Kirken overfor en akutt krise. Mangel på engasjement. Slapp vitnesbyrd i ordenslivet og et forfall i åndelig lederskap har ført til en krise i Kirkens troverdighet. Inspirasjonen som besjelet grunnleggeren/grunnleggerinne n er det som er mest betydningsfullt. Denne inspirasjonen må erfares på ny av alle medlemmene. I alle de utfordringer vi står overfor i dag, må vi være på bølgelengde med Åndens kreative forstyrrelser. Vi får ofte tegn til å ta de veier som er ukjente og minst farbare. Vi er kalt til leve vår karisma med kreativ trofasthet i mens vi lever Jesu misjon Vår tid er hellig, og våre utfordringer er en velsignelse. Dette er tiden for at det gamle må gi plass til det nye. Burde vi ikke spørre oss selv om å slippe den gamle idealiserte fortiden for at vår karisma fortsatt kan inspirere fremtidige generasjoner og svare på behovene i ulike tider og kulturer. Alt annet burde være uakseptabelt. Vår fremtid ber oss ikke om umulige mesterverk. Den ber oss om, på en frisk måte, å se på vårt liv og våre oppgaver. Den inviterer oss alle til å gi vår energi, bønn og vårt engasjement og å vandre på en Logo for møtet med nyere medlemmer ukjent sti. Dette er den utfordring vi alle står overfor, men våre nye medlemmer møter utfordringen på en spesiell måte. Hvor relevant er en kirke, med et Evangelium, et Guds Ord som ikke utfordrer et svar, gjør oss urolige, peker ut syndige strukturer i det samfunnet det blir forkynt i? Evangeliet med dets utfordringer og løfter, må forbli grunnlaget og inspirasjonen til vår oppgave og vår identitet. Vi må gripe anledningen til å gjennomføre vår oppgave og være mot kultur, inkluderende og favne en ekte omsorg for de som er svakere stilt. Det å gjøre noe mindre er å fornekte vår karisma og det grunnlaget vi er dannet på. Søstrene Susanne Hoyos( Danmark), Philomina Pachuru Parambil (General rådet), Bénédicte de Vaublanc (Frankrike) og Eluiza Maria Silva (Frankrike, Brasil)

8 En misjonserfaring i Tanzania av S. Eliete Dal Molin (TANZANIA) Søster Eliete blir kjent med virkeligheten Åvære i misjonen er en stor livserfaring som lærer oss litt mer om vår verden. Dette var noe jeg ble klar over i den perioden jeg som juniorat søster fra Caxias do Sul, Brasil hadde en misjons erfaring i Tanzania. Etter å ha levd blant dette folket en tid, kjemper jeg fortsatt med å lære de innfødtes språk, Swahili, og å forstå deres vaner, deres kultur, deres måte å leve på. Jeg er full av beundring, fryder med over å lytte og å se de stedene de bor på og hvordan de lever. Folket i Tanzania er ved sin levemåte spontane og gjestfrie. Jeg har hatt mange fantastiske overraskelser. En av dem skjedde da jeg for en tid bodde i Msalaba Mukuu, en landsby 30 mil fra Songea. I løpet av tiden jeg bodde i den byen, hadde jeg noen oppgaver i en barnehage. Jeg sang sanger på Swahili med barna. Øynene deres strålte av glede fordi de lærte en annen sang og de sang med stor glede. Jeg selv var glad for å være sammen med dem og lære av dem. For meg var det en liten sak, men for dem var det en stor feiring. Jeg hjalp også barna med å plante mango frø i små beholdere for å stimulere veksten og bidra Barn forbereder beholdere for å plante frø med å plante frukttrær. For barna var dette en rolig aktivitet, en aktivitet som de var kjent med fra de var helt små. De var vant med å arbeide med jorden og hjelpe foreldrene på gården. Jeg besøkte også noen eldre personer som hadde helse problemer, våre visitter brakte dem håp, De gledet seg og delte med oss sine gleder og vanskeligheter. Jeg deltok i menighetens liv på forskjellige måter. Barn fikk religions undervisning daglig. De dekorerte bønner til feiringer og fikk veiledning til hjelp for livet. Korene øvde mange timer hver dag med å synge hymner for søndagens eukaristi feiring. Søndagen er dagen når alle møtes for å be og feire i rolig tempo. Den eukaristiske

Mars - April 9 feiringen varer vanligvis tre til fire timer, av og til mer. Barn, ungdom, voksne og eldre feirer med. I tillegg til messen, er det avsatt tid for nyheter fra landsbyen og organisering i menigheten. Etter Eukaristi feiringen selger og kjøper folk landbruks produkter. En kan føle inni seg selv de vanskeligheter folk står overfor i kampen for å overleve. De må hente vann fra brønnen for alt bruk i hjemmet. De må arbeide på gården og høste mat til daglig forbruk. Maten består i det vesentlige av mais, squash, poteter bønner og grønnsaker fra regionen eller annet som de dyrker. Den medisinske hjelp er ussel, mennesker ender opp med å dø på grunn av dette. Malaria AIDS og tyfus er vanlig i regionen. Livet går videre dag etter dag, uten konkurranse, ambisjoner, misunnelse eller grådighet. Folk her lever av det de produserer. Tiltross for vanskeligheter, lever de på en rolig måte. De har respekt for hverandre og hjelper hverandre gjensidig. Det er mange familier, og barna lærer tidlig å vaske sitt eget tøy og hjelpe til hjemme. Disse enkle fattige menneskene er meget hyggelige og sjenerøse. Jeg lærte at solidaritet med dem førte meg nærmere til Jesu Kristi ideal og ga livet mer mening. Med solidaritet, er du disponibel overfor de fattige, og i sjenerøsitet får du en vakker lærepenge for livet. Et minne som gir flammen ny styrke Banneret blir gitt videre av S. Rosalia Fávero (NORDNORDØST REGIONEN, BRASIL) Alle søstre og medvandrere i Regionen N/NØ opplevde, tohundreårs jubileet for Kongregasjonens grunnleggelse, som en viktig hendelse. Vi tok initiativet og laget et banner med et bilde av Mère St. Jean Marcoux. En måned feiret vi med symboler og dramatiseringer. Hver kveld mottok en familie banneret og det var feiring av Guds Ord, bønn, sang, litanier og fortelling om Mère St. Jean Marcouxs liv i hvert hjem. Disse feiringene var meget populære i våre medvandreres hjem, så vel som hos de personer som bodde i området. Vi opplevde denne festen med familiene som en viktig misjonserfaring. Det å la banneret vandre fra et sted til et annet foregikk i en campingvogn. Dette fremmet og styrket venskaps båndene og enheten mellom søstrene og medvandrerne. Feiringen nådde ut til fjerne geografiske områder i Amazonas. Vi sendte et bilde av Mère St. Jean Marcoux dit. Vi opplever at der hun kom ble hjemmene velsignet, kvinner og menn ble inspirert og virkelige mirakler skjedde. Folk tilga hverandre og familier ble gjenforent. Vi følte oss meget styrket av de uttrykk for tro og anerkjennelse av vår grunnleggers heroiske dyder. Hun oppflammet i oss og alle mennesker noe av hennes kjærlighet til Guds prosjekt, nemlig å være i tjeneste for vår kjære neste. Initiativet muliggjorde en større spredning av vår karisma og kjennskap til vår historie. Mange mennesker ble grepet: unge, voksne til og med barn. Vi søstre og medvandrere ble klare over at vi i Mère St. Jean Marcoux, hadde et stort eksempel på et liv hengitt til Gud, for å tjene de mest svake og nødlidende mennesker. Mère St. Marcouxs misjons iver gir ny energi til misjons erfaringer. Også når det oppleves vanskelig og står i motsetning til vår logiske sans. Guds planer bringer frukt til tross for våre menneskelige begrensninger. Det Gud ønsker av oss er at vi er villige instrumenter i Hans hender. Pilegrimsferden med Mère St. Jean Marcouxs banner gjorde det åpenbart at mennesker har behov for modeller og vitner. Modeller som ved sine liv viser at det som gjør livet verdifullt er å tjene andre og å oppdage Den Treenige Guds store kjærlighet.

10 I kamp for å skape et mer rettferdig samfunn av S. Barbara Bozak (USA) Unge kvinner lytter til en fremføring om Barnas Parlament Februar og mars måned er måneder hvor to viktige møter avholdes i FN, New York. Disse møtene er Kommisjonen for Samfunnsutvikling (i februar) og Kommisjonen som omhandler Kvinners situasjon (i mars) Selv om innholdet i disse møtene er forskjellige, er de flettet sammen: Kommisjonen for Samfunnsutvikling arbeider for å fremme myndighet blant folket, fjerne fattigdom, fremme integrering, sørge for skikkelig arbeide og full sysselsetting for alle i samfunnet.. Kommisjonen som omhandler kvinners situasjon arbeider for å eliminere og forebygge alle former for vold mot kvinner og jenter. Disse møtene er viktige ikke kun for den offisielle delegasjon fra regjeringer som fremmer sine suksesser og utfordringer på områdene som blir drøftet, men også for NGO delen, inkludert Griselda Martinez-Morales, CSJ (Lyon- Mexico) som representerer St. Joseph kongregasjonene i FN. Hun fikk anledning til å uttale seg offentlig over disse emnene. I løpet av de offisielle møtene og drøftelsene som fulgte,( ulike aktiviteter som ble organisert på FNs område utenom det formelle programmet), kunne flere NGO representanter fremme sine spørsmål og bekymringer til ambassadører og andre personer knyttet til FN. Det ble en engasjerende dialog som kan få satt en endring i gang. Det ble helt klart at det som FN kaller sivil samfunnet har en viktig rolle, ikke bare i korridorpolitikken for å fremme rettslige strukturer som vil kunne skape en mer rettferdig verden, men også i utviklingen av lokale gressrot bevegelser og gjøre regjeringer ansvarlige til å følge FNs bestemmelser, anbefalinger og programmer. Ingen fullgod definisjon av bemyndigelse omfatter hele virkeligheten. Under møtet for Samfunns Utvikling var diskusjonen fokusert rundt muligheten for å danne en omgivelse for at de marginaliserte kunne bli aktive agenter i å skape sin egen fremtid. I denne sammenhengen ble det en endring i uttrykksformen. Man gikk bort fra å kalle en person fattig, gikk i stedet inn for å si personer som lever i fattigdom. En slik endring i uttrykksformen gjør at vi ser personene i et mer positivt lys. Under møtet som behandlet Kvinners situasjon ble flere emner lagt frem. Under to samlinger blant flere,svarte FN Eu vedrørende trafficking av kvinner og jenter, samt på sikkerheten til kvinnelige journalister. Individuelle NGO medlemmer fremmet mer lokale saker. Parallelle møter organisert av ulike grupper og samlinger, ga en mulighet til å lære hva enkelte grupper hadde vært i stand til å gjennomføre, eller hva de måtte kjempe med i sitt eget land og organisasjoner. Kvinnenes Forsamling i Nigeria talt om vold mot kvinner i eget land, og hva de gjorde for å forebygge dette. Et fremlegg vektla hvordan Barnas Parlament i India ga ungdom myndighet til å fremme endringer i deres område og til å uttale seg om jente barnas rett. En annen gruppe ba de fremmøtte om å dele sine erfaringer og kunnskap rundt innvandrekvinners lidelse og vold. Dette i håp om at det kan være en hjelp til å endre virkeligheten. Ethvert møte, lite eller stort, var en mulighet til å lære hvordan nasjoner, grupper og individer arbeider for å skape et mer rettferdig samfunn, et samfunn hvor vold mot kvinner ikke eksisterer, et samfunn hvor alle personer er selv ansvarlige for å skape sin egen fremtid. Sewa Adhikari, leder av Kommisjonen for Samfunnsutvikling taler til medlemmer av sivilsamfunnet

11 Mars - April En kvinne kan gjøre forskjell av S. Cecile Coutinho (NAGPUR, INDIA) Den Internasjonale Kvinnedagen som vi feiret 8. mars, har forskjellig betydning for ulike mennesker. Noen feirer den som en festvitas, andre som en dag som kaller til virksomhet. Et løfte er et løfte: Tid for kamp for å få en slutt på vold mot kvinner, var i følge FN temaet for den Internasjonale Kvinnedagen 2013. Til tross for fortsatt rovdrift, og urettferdighet både i hjemmene og i arbeidssituasjonen, er flere milepæler oppnådd av kvinner når det gjelder utdanning, frihet til å velge, selvstendighet og likestilling. Med økende utdanning og finansiell uavhengighet, har kvinner mer myndighet i dag til å ha et verdifullt selvstendig liv. I dagens samfunn i India er det stadig spørsmål om kvinners situasjon. Fortsatt trøster vi oss med at alt er i orden, men det stemmer ikke. Selv om mange Indiske kvinner har store og viktige stillinger med de samme rettigheter, møter mer enn halvparten diskriminering, sosial kriminalitet, vold og utfordringer i sitt daglige liv. I denne situasjonen har kvinnene i Nagpurs landsbyer spilt en viktig rolle. De har arbeidet med å fremme bevissthet og solidaritet kvinner i mellom. Under ledelse av sr. Philomena Pichapilly har de hatt flere seminarer under feiringen av den Internasjonale Kvinnedagen. Kvinnelige sosial arbeider fra Nav Jeevan samfunnet hadde et Sr. Philomena gir et kurs opplegg som presenterte en kvinnes liv fra fødsel til død, De fikk frem alle prøvelsene hun måtte gjennom i oppveksten, som gift kvinne, som eldre og som enke. De dramatiserte den negative mentaliteten i det Indiske samfunnet. Tilskuerne ble bevisste på lover som fantes vedrørende kvinners rettigheter og kvinners forsvar mot vold i hjemmet. Dersom en kvinne ble fengslet av politiet, må hun informeres om grunnen til arrestasjonen. Hun må fritt kunne informere familien om arrestasjonen, og hun må kunne velge sin forsvarer. Det skjer noen ganger at politiet gjør noe som er i strid med loven, og alle må være kjent med sine rettigheter. Sr. Philo la vekt på at det er behov for at kvinner organiserer seg slik at de blir en enhet. Det er også viktig at de registrer organisasjonen. Hun informerte også om den hjelpen og støtten de kan få fra regjeringen for å fremme sine rettigheter til å starte egne foretak. Hun informerte om regjeringens ulike prosjekter og skjemaer som kan hjelpe kvinner til å få subsidierte lån for å starte med egne små bedrifter. Kvinner som danner små mikro-kreditt foreninger får gratis opplæring så de kan bli selvstendige næringsdrivende. For vårt hospital i Yerla, Nagpur, ble det arrangert en helt spesiell dag. Dagen ble oppmuntret av lederen for IGNOU(Indira Gandhis Nasjonale åpne Universitet). Universitet åpnet for et seks måneders program med vitnemål for deltagerne, om hjemme basert helse omsorg. Kurset har som mål å gi kvinner i de nærliggende landsbyer utdannelse. Samtidig blir kvinnene fylt av håp, kjærlighet og tjeneste særlig for de mest under privilegerte. Programmet ga en oppsving til de unge landsby kvinnene som hadde fullført sin seks måneders utdannelse ved vårt hospital. Det er helt klart at det å bemyndige jenter og kvinner er ikke kun en moralsk forpliktelse, men en løsning på de største utfordringene vi står over for i vår søken etter utvikling og fred.

12 Svar på kallet til misjonen av S. Dominga Zolet (N/NØ REGION, BRASIL) Jeg ønsker å dele en liten, men betydningsfull erfaring fra vårt misjons nærvær i Canaan nybyggerområde i Marituba Pará, i nord Brasil. Vårt offisielle nærvær i dette området begynte 28.oktober 2012. Vi hadde en kort feiring av Guds Ord og avla et lite besøk til huset som skulle være til bruk for misjons teamet. Dette er et konkret trinn inn i Nord/Nordøst Regionen i Brasil. Dette er faktisk en del av vår 200 års feiring som kongregasjon. For oss er dette å følge i vår modige Mère St. Jean Marcouxs fotspor. Denne handlingen er et svar på utfordringene fra General kapitlet 2009. Det er et svar på de stadige kall vi mottar fra vår lokale virkelighet og vår troskap mot det mandatet vi har fått av Jesus: gå ut i all verden.. Etter at beslutningen ble tatt i N/Nø regions forsamlingen i 2011 og 2012, besøkte søstrene fra kommuniteten i Marituba flere tettsteds bosettinger områder som kjennetegnes av at landområder forandres til bosettinger, land områder uten infrastruktur i det hele tatt som: vann, sanitær forhold, elektrisitet osv. Kommuneledelsen i Marituba befinner seg i storbyområdet av Belém og har fortiden mer enn 20 tettsteds områder og/eller bosettinger. Det bodde ca 100 000 mennesker der og i 2020 og vil antallet være fordoblet. Vi valgte bosettingen i Canaan som allerede består av 1.800 familier De har ikke noe tilbud fra en organisert katolsk kirke, men består allerede av 12 Evangeliske Søstrene Aline Tessaro og Odila Cadore (ved døren) og søster Dominga Zolet(til høyre) under et møte med bosettingens mennesker. Boliger i Canaan nybyggerområde templer. Dette området har vært bosatt i over 6 år og er lettere tilgjengelig og har større stabilitet. I 2012 besøkte vi av og til byen og tok del i begivenheter som ble organisert av Beboer Forsamlingen. I 2013 organiserer vi et systematisk nærvær, vi samler områdets ledere sammen med leg assosierte, leg misjonærer og søstre fra andre kongregasjoner, Med ankomsten til søstrene Odila Cadore og Aline Tessaro, som kommer fra syd Brasil, har vi mulighet til et større nærvær på dette misjonsområdet, mens vi drømmer om å danne en ny kommunitet i regionen. REDAKTØR Barbara Bozak Andréia Pires OVERSETTELSER Joyce Baker Margherita Corsino Agnès Moussière Maria Elisabete Reis Marie-Kristin Riosianu Monica Sammartano GRAFISK DESIGN Mariaelena Aceti DISTRIBUSJON Rosalia Armillotta E-POST csjournal@csjchambery.org