tekst: Sverre Lodgaard

USA vil fjerne prestestyret i Iran og hindre at landet får atomvåpen. Hva blir strategien: Regimeskifte med eller uten bruk av militær makt, bombing av kjernefysiske anlegg, eller en forhandlingsløsning i samarbeid med EU? USA vs. Iran Sverre Lodgaard er direktør ved Norsk utenrikspolitisk institutt (nupi).

tekst: Sverre Lodgaard usa bygger imperium, i dette århundret som i det forrige. Clinton bygde imperium ved å utvide NATO, EU, Europarådet og Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) til landene i Øst-Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. De ble dermed trukket inn mot den vestlige samarbeidssfæren. Strategien forutsatte at forholdet mellom USA og Europa forble harmonisk. Det skar seg: etter Kongressvalget i 1994 ble amerikansk politikk dratt i retninger som ledende land i EU ikke delte. Med George W. Bush tok imperiebyggingen en ny vending. Etter 11. september ble oppskriften imperiebygging gjennom regimeskifte, om nødvendig med militær makt, i en versjon som ligger nært opp til den klassiske leninistiske hvor regjeringene/brohodene kjenner sterkere lojalitet til imperiemakten enn til sine egne befolkninger. 1 Hvis det ikke finnes mandat for slike inngrep i FN og folkeretten, kan de likevel legitimeres med utgangspunkt i grunnleggende verdier: frihet, demokrati og kapitalisme. Legitimeringen vil komme underveis etter hvert som det viser seg at den amerikanske politikken fremmer disse verdiene. Det geografiske nedslagsfeltet for den ny-konservative oppskriften er Midtøsten. Ikke-spredningspolitikken er en integrert del av imperiebyggingen. Presidenten har mange ganger understreket at atomvåpnene må forbli i de rette hender. Han snur oppmerksomheten mot innehaverne, mens det internasjonale ikke-spredningsregimet konsentrerer seg om våpnene. I ikke-spredningsavtalen (NPT, nuclear Non-Proliferation Treaty) er det våpnene som er telleenheten. Det er de som ikke må spres, og som til syvende og sist skal elimineres. For USA er det overordnede siktemålet regimeendring, mens nær sagt alle andre konsentrerer seg om ikke-spredning. Amerikanerne bruker atomvåpenspørsmålet som brekkstang for å få vekk uønskede regimer: Det var slik det ble brukt i Irak, det er slik det brukes i Nord-Korea, og man ser nå tilløp til samme i Iran. Et sveip over Midtøsten viser at imperiebyggingen har kommet langt. Regimene i Jordan, Saudi-Arabia og Gulfstatene er nært knyttet til USA. I Egypt strekker Mubarak seg langt for å imøtekomme amerikanske krav. Qadaffi har kommet inn i varmen. Etter at Saddam ble fjernet står to gjenstridige regimer igjen: Det iranske og det syriske. De er begge gjenstand for åpenlyse trusler fra amerikansk side, moderert inntil videre av 77

den irakiske hengemyra. Etter at Bush ble gjenvalgt er imidlertid presset på Iran fornyet og forsterket. Det ser ut til at ambisjonen er å gjøre rent bord, det vil si etablere samarbeidsvillige regimer over hele regionen. USA vs. Iran Forholdet mellom USA og Iran er sterkt politisert og motsetningsfylt. Noen snapshots fra de siste 50 årene illustrerer hvor dypt problemene stikker: I 1953 ble den folkevalgte statsministeren Mossadeq styrtet. For britene var det et spørsmål om olje, for Mossadeq ville nasjonalisere oljeindustrien. For USA, som regisserte kuppet, var det mer et spørsmål om å stanse kommunismen. I de påfølgende 25 årene var Reza Shah USAs forlengede arm i regionen. I 1979 ble det amerikanske ambassade-personellet i Teheran tatt som gisler, og satt innesperret i 444 dager. Hatet og forakten for Khomeini og hans etterfølgere er fortsatt en levende politisk faktor i Washington. I Teheran begynte ayatollaen å omtale USA som den store satan. På 1980-tallet støttet USA og andre vestlige land Irak i krigen mot Iran, om ikke alltid like helhjertet. I 1988 skjøt USS Vincennes ned et iransk passasjerfly på vei til Dubai. 290 passasjerer omkom. I den forbindelse sa presidentkandidat George HW Bush : I am never going to apologize on behalf of the United States. I don t care what the facts are. 2 For mange iranere ble denne uttalelsen emblematisk. For det iranske presteskapet og deres støttespillere er USA fortsatt den store satan. For de amerikanske ny-konservative er Iran en del av ondskapens akse og snart Irans ayatollah Khamenei. For det iranske presteskapet er USA fortsatt den store Satan. en atommakt om det ikke blir stoppet. Det motsetningsfylte forholdet er blitt ytterligere forverret. Hva nå? Under den amerikanske valgkampen var kandidatene enige om at spredning av atomvåpen var den største trusselen mot Amerikas Forente Stater. Da tenkte de på kjernefysisk terrorisme, og på Nord-Korea og Iran. Mens det var en viss uenighet om Nord-Korea, ble det ikke sagt noe om hva som bør gjøres med Iran trolig fordi ingen av dem hadde noe avklart forhold til det. 3 En gjennomgang av den amerikanske debatten viser at både nykonservative og realister, republikanere og demokrater, er splittet i synet på hva som bør gjøres. Men noen alternativer forberedes. 4 Utfordringen fra Iran Iran er den store sjiamuslimske staten i Midtøsten og har en ambisjon om å bli dominerende. Atomprogrammet demon- 78

strerer landets teknologiske yteevne og har slik sett en funksjon i denne sammenheng. Blir Iran en atomvåpenmakt blir det en utfordring ikke bare for USA og Israel, men også for mange arabiske land. Iran anerkjenner ikke Israel og støtter Hezbollah, Hamas og andre terrorgrupper i de palestinske områdene. Hezbollah er For USA er det overordnede målet regimeendring, mens nær sagt alle andre vektlegger ikke-spredning. antagelig sterkere enn noensinne. Sett med iranske øyne er ikke dette terrorister, men motstandskjempere. Før seksdagerskrigen i 1967 eksisterte ikke Hamas, og før den israelske invasjonen av Sør-Libanon i 1982 eksisterte ikke Hezbollah. I Midtøsten er det derfor vanlig å betrakte dem som motstandskjempere. For Iran er de også utenrikspolitisk instrumenter. Særlig Hezbollah er viktig i så måte. I kjernefysisk sektor er det bred oppslutning om anrikingsprogrammet. Iran har naturlig uran og mestrer hele rensings- og omformingsprosessen fram til uran i gassform (hexafluorid, UF6), som er den formen uranet må ha for å anrikes. Iran har et anrikingsanlegg i Natanz i en størrelse som begynner å gjøre det militært interessant, men som iranerne sier skal brukes for sivile formål. 5 Den samme teknologien kan brukes både til lavanriking for kraftreaktorer og høyanriking for våpen. Det finnes også et mindre avansert program for produksjon og gjenvinning av plutonium, som er den andre veien til spaltbart materiale. Å mestre hele syklusen er et status- og prestisjespørsmål som alle politiske grupperinger støtter opp om, inkludert studentene. Støtten er rett nok kvalifisert: enigheten rakner hvis det viser seg at programmet fører til åpen konfrontasjon med USA. Det er dessuten ulike oppfatninger om anleggene bør brukes for våpenformål. Noen vestlige regjeringer mener det for lengst er truffet en beslutning om å produsere atomvåpen, mens andre nøyer seg med å konstatere at det etableres en slik opsjon. 6 Motivene for å anskaffe våpen er sterke. Sikkerhetsmotivet er sterkt. Iran er omgitt av atommakter på alle kanter, og trusselen fra USA er åpenlys. Mange iranere har festet seg ved at Nord-Korea, som trolig har atomvåpen, ikke er angrepet mens Irak, som ikke hadde det, ble invadert. Statusmotivet er også viktig. Det kjernefysiske programmet symboliserer den persiske sivilisasjonens teknologiske og vitenskapelige yteevne, og kan utligne den ydmykende asymmetrien i forholdet til Pakistan. Den persiske sivilisasjonen har lange og stolte historiske røtter sammenlignet med den pakistanske, og den pakistanske statsdannelsen er skjør. Likevel er Pakistan en atommakt, og ikke Iran. Endelig legger iranerne stor vekt på uavhengighet og handlefrihet, særlig ettersom de har så mange som 15 naboland. Bare Russland har flere. 7 Beslutningene i kjernefysiske spørsmål tas av presteskapet under ledelse av Ali Khamenei, revolusjonsgarden og de pragmatiske konservative. Khomeini stolte ikke på hæren, og opprettet sin egen revolusjonsgarde, som i dag omfatter land-, sjø-, og luftstridskrefter på til sammen 175 000 mann. Revolusjonsgarden er aktiv i Irak; forsyner Hezbollah og andre som kjemper 79

Satelittbilde av iranske atomreaktorer i Bushehr. mot Israel med våpen; er en maktbase for Ali Khamenei; men samtidig også en aktør på egne premisser. De pragmatiske konservative legger stor vekt på gode internasjonale rammevilkår for landets økonomiske utvikling og vil nødig at atomprogrammet skal komme i veien for dette. En nasjonal komité som omfatter ministrene for forsvar og etterretning og sekretæren i det nasjonale sikkerhetsrådet, Hassan Rowhani, har et særlig ansvar for håndteringen av atomspørsmålene. 8 Fra dag til neste ledes programmet antagelig av en liten gruppe vitenskapsmenn på den politiske innsiden. I det israelske atomprogrammets tidlige år rapporterte nøkkelpersonene (Zur, Dostrovsky, Freier) til noe ganske få regjeringsmedlemmer. 9 Iranerne har trolig ordnet seg på lignende vis. 80 Iran gir større armslag for politisk debatt enn noe annet land i Midtøsten bortsett fra Israel. Men noen inngående debatt om atomvåpnenes mulige rolle finnes ikke. En slik debatt kunne undergrave forsikringene om at atomprogrammet utelukkende tjener sivile formål. Den ville dessuten være prematur, selv bak lukkede dører. India kan diskutere hvilken strategisk doktrine atomvåpnene bør underlegges og hvordan samspillet mellom våpenoppbygging og doktrineutvikling bør være. India har et betydelig våpenarsenal. Iran har ikke har laget noen bombe ennå. Men iranerne er opptatt av atomvåpnenes avskrekkingsfunksjon og fester betydelig lit til den. Veivalg Mulighet 1: Regimeskifte Iran er vanskeligere å okkupere enn Irak.

Territoriet er fire ganger større og befolkningen tre ganger så stor som den irakiske. Motstanden vil etter alt å dømme bli mer innbitt, og tapstallene og de økonomiske kostnadene større. Den økonomiske belastningen vil komme på toppen av et amerikansk budsjettunderskudd som allerede er enormt. Og bortsett fra Israel vil den internasjonale støtten begrense seg til et mindre antall brohoderegimer. For eksempel er det tvilsomt om Storbritannia vil støtte en invasjon av Iran. Motargumentene er i det hele tatt mange og tunge. Likevel kan ikke muligheten avskrives. En av de amerikanske sjefene i Irak, John Abizaid, advarer mot å tro at USA ikke har kapasitet til å invadere Iran fordi hæren er travelt opptatt i Irak. 10 Men invasjon virker lite sannsynlig. Regimeskifte må derfor søkes på annet vis. Regimet er sårbart for internasjonale sanksjoner. Anslagsvis 30 prosent av den iranske befolkningen i aldersspennet 15-30 år er arbeidsledige, og tallet øker. Så lenge det bare er amerikanske sanksjoner det dreier seg om sitter regimet trygt, og kanskje tryggere enn det ellers ville gjort. Striden med USA er en del av legitimeringen. Men internasjonale sanksjoner som også omfatter Irans største handelspartner, EU, er en alvorligere sak. Det iranske samfunnet er åpent for informasjon utenfra, og hvis iranerne ser at verden slutter rekkene mot dem kan kritikken mot regimet bli forsterket. I første omgang kan konsekvensen bli strammere sensur og et hardere politisk klima. USA har prøvd å få Irans brudd på den internasjonale sikkerhetskontrollen inn for Sikkerhetsrådet. Den iranske lista over hemmelighold og desinformasjon er lang: I 18 samfulle år skjulte Iran aktiviteter som skulle vært rapportert til det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Først i oktober 2003 begynte byrået å få et helhetsbilde som nærmet seg virkelighetens verden. Fortsatt er det noen uavklarte spørsmål. Ett av dem gjelder uran som er anriket til flere forskjellige nivåer. Noe er kommet fra Pakistan, men noe kan også ha kommet fra andre land eller fra Iran selv. Et annet gjelder muligheten for at det fortsatt finnes viktige anlegg som ikke innberettet. For eksempel er det fortsatt uklart om Iran har tatt i bruk den såkalte P-2 teknologien for anriking av uran som det fikk fra Qadeer Khan-nettverket i 1995. P-1-teknologien som anvendes i Natanz er av tidligere årgang og mindre effektiv. Hvis det avdekkes flere viktige aktiviteter som ikke har vært erklært enten ved at IAEA finner dem eller ved at USA/Israel gjør det på egen hånd 11 kan innberetning til Sikkerhetsrådet bli uunngåelig. Men innberetning er ikke ensbetydende med sanksjoner. Rådet har et overordnet ansvar for internasjonal fred og sikkerhet, og kan gjøre som det vil. Det er ingen over og ingen ved siden. Fem stormakter har vetorett, og det er tvilsomt om vetomaktene Kina og Russland vil være med på å innføre sanksjoner. Kina importerer olje fra Iran, og Russland har også økonomiske interesser der, blant annet knyttet til kjernekraftindustrien. Frankrikes og Storbritannias holdning til sanksjonsspørsmålet er også uviss. I Bush-administrasjonens andre periode er det ting som tyder på at undergrunnsoperasjoner blir høyere prioritert. For å omgå begrensninger som Kongressen har lagt på CIA satses det mer på Pentagon. 12 81

USA har lang tradisjon for å iscenesette kupp med slike metoder. Mange forsøk har vært mislykket, andre har lyktes, for eksempel i Iran i 1953. Mange iranere setter pris på amerikanske konsumvarer og tilhørende amerikansk væremåte, og det er ikke mer enn drøye 25 år siden sjahen styrte i samarbeid med USA. Hvis det oppstår krisestemning i landet, for eksempel som en følge av internasjonale sanksjoner, kan kuppmakerne ha noe å bygge på. Men slike refleksjoner må nødvendigvis bli spekulative. Det er høyst uvisst om regimeskifte kan iscenesettes ved såkalt covert action. Mulighet 2: Bombing Hvis regimeskifte viser seg urealistisk og Iran fortsetter å bygge ut sin anrikingskapasitet, kan bombing presse seg fram for å vinne tid. De aller fleste atomanleggene er kartlagt og kan derfor ødelegges. Hvis det først bombes vil revolusjonsgardens våpen og infrastruktur også være aktuelle bombemål. Ved bombing havner man ikke i noen hengemyr, slik USA gjorde i Vietnam og Irak. Når flyene snur nesa hjemover er alle ute igjen. Det amerikanske flyvåpenet har lite å gjøre i Irak og kan settes inn mot Iran på kort varsel. Israel kan også iverksette bombetokt mot Iran, men veien peker i så fall over Irak og da må amerikanerne godkjenne det. Dermed blir de implisert, og da kan de like godt gjøre det selv. Ingen kan gjøre det så effektivt. Før bombingen eventuelt starter vil imidlertid kjernefysisk materiale og prototyper av kjernefysisk utstyr være godt spredt utover i landet. Derfor er det urealistisk å tro at alt blir ødelagt. Bombing innebærer også at inspektørene blir kastet ut slik at atomprogrammet kan gjenopptas med full styrke uten internasjonalt innsyn. Det var dette som skjedde i Irak etter at Israel bombet Osirak/Tammuz 2 reaktoren i 1981. Det var etter bombetoktet at Saddam mobiliserte sine vitenskapsmenn og sine ressurser på et program som trolig ville gjort Irak til en atommakt hvis det ikke hadde vært for invasjonen av Kuwait og den påfølgende Gulf-krigen. 13 På lang sikt kan bombing derfor vise seg nytteløst. Men det kan være en måte å kjøpe tid på. Vil bombing gjøre regimeendring enda vanskeligere? De fleste mener at svaret er ja. Iranerne vil reagere som andre i en slik situasjon, ved å slutte rekker. Men ikke alle ny-konservative er enig i det. Noen mener at et forebyggende angrep vil få mange til å stille spørsmål ved prestestyrets kompetanse siden det førte nasjonen ut i krig mot USA. Noen hevder også at de negative reaksjonene i og utenfor Iran vil legge seg ganske snart, og at det vil ta en god stund før atomdragen reiser hodet igjen. 14 I så fall kjøper man seg tid ikke bare i forhold til atomprogrammet, men også med tanke på det overordnede siktemålet, nemlig regimeendring. Hvis det ikke finnes noen snarlig politisk løsning på det iranske atomvåpenspørsmålet vil israelerne presse på for bombing. I deres øyne er iranske atomvåpen den største trusselen mot landets sikkerhet. Alt annet er underordnet. Mulighet 3: Politisk løsning Storbritannia, Frankrike og Tyskland EU3 forhandler om en politisk løsning. Den første avtalen ble inngått i oktober 2003. Da lovte Iran å undertegne tilleggsprotokollen om sikkerhetskontroll og stille sin anrikingsvirksomhet i bero inntil 82

videre, mot at EU tilbød kjernefysisk teknologi og støtte til å lukke Irans kjernefysiske dossier på IAEAs styremøte i juni 2004. Suspensjonen av anrikingsarbeidene, som omfattet produksjon, sammenstilling og testing av sentrifuger og sentrigfugekomponenter, var et tillitsskapende tiltak fra Irans side. Denne avtalen brøt sammen. EU3 fordømte Iran for å ha brutt den og IAEA vedtok en resolusjon som kritiserte Iran for dette, hvorpå Iran gjenopptok anrikingsarbeidene. Neste styremøte i IAEA vedtok å bringe saka inn for Sikkerhetsrådet hvis ikke Iran stanset all anrikingsvirksomhet innen 25. november. Før det kom så langt, inngikk Iran og EU3 en ny avtale som ble nedfelt i en resolusjon fra IAEAs styre i slutten av november. 15 I resolusjonen ble trusselen om å bringe saka inn for Sikkerhetsrådet fjernet. EU tilbød en pakke som inneholdt støtte til iransk medlemskap i Verdens handelsorganisasjon, adgang til kjernefysisk teknologi for en lettvannsreaktor samt kjernefysisk brensel for sivile formål, medlemskap i IAEAs Fuel Cycle Committee og ulike former for økonomisk assistanse. Iran forpliktet seg til å suspendere all anrikingsvirksomhet i et tydelig definert omfang som også omfatter produksjon av UF6. Avtalen, som er politisk og ikke folkerettslig bindende, beskrives av iranerne som et frivillig tillitskapende tiltak. Den skal gjelde så lenge Iran og EU3 forhandler om en langsiktig avtale. Hva dette betyr i praksis er omdiskutert. Iranerne har i mange ordelag og sammenhenger framholdt at det dreier seg om måneder, ikke år, og at det ikke kommer på tale å gi opp anrikingsprogrammet. For EU3 er det imidlertid dette som er siktemålet. I likhet med mange andre presser de på for å gjøre suspensjonen permanent. Dette sitter langt inne av mange grunner. For det første fordi det dreier seg om et prestisjeprosjekt som det er gjort store politiske og økonomiske investeringer i, og som har sterk almen støtte i befolkningen. Mange iranere har festet seg ved at Nord-Korea, som trolig har atomvåpen, ikke er angrepet. For det andre fordi det er legalt: NPTs art. IV godtar bygging av brenselssykluselementer som ledd i sivile kjernefysiske programmer. Et aktuelt eksempel er Brasil, som er i ferd med å etablere en betydelig anrikingskapasitet som USA har godtatt, selv uten at Brasil har akseptert tilleggsprotokollen om utvidet sikkerhetskontroll. 16 Og for det tredje fordi anrikingsprogrammet byr på en våpenopsjon som er høyst aktuell gitt de sikkerhetspolitiske utfordringene Iran står overfor. EU kan ikke fjerne dem. Det kan bare USA. Utsiktene til en politisk løsning ville bedres hvis det ble klart at valget stod mellom pariah-tilværelse eller normalisering av forholdet til omverdenen. Det vil si: Hvis Iran anskaffer atomvåpen vil det ikke komme i kategori med India og Pakistan, men med Sør-Afrika under apartheid og Libya under sanksjonene. Gitt vetomaktenes ulike interesser er imidlertid en slik avklaring lite sannsynlig. En politisk løsning kan også fremmes ved å presse Israel til å stanse produksjonen av spaltbart materiale i ørkenbyen Dimona. Da ville argu- 83

mentene for å gjøre Irans suspensjon av anrikingsarbeidene permanent veie tyngre. Hvis begge land ga sin tilslutning, ville det bety de facto stans i produksjonen av spaltbart materiale i Midtøsten. I dag er det bare Israel og Iran som har en slik kapasitet. I 1991 foreslo daværende president Bush at Israel burde gjøre nettopp dette. På den tiden gikk imidlertid de jødiske stemmene i USA til demokratene. Nå deler de seg på de to partiene. Dermed har Israel styrket sin stilling i amerikansk politikk. Skal forhandlingsveien ha en fair sjanse, må EU og USA samarbeide. Foreløpig er det ingen bevegelse i Washington i den retning. Nåværende president Bush gjør da heller ingen tegn til å følge opp farens forslag. Dermed er det lite trolig at EU3 vil lykkes. Skal forhandlingsveien ha en fair sjanse må EU og USA samarbeide. EU må stå fast på sine krav samtidig som USA må engasjere Iran i samtaler om hvordan sikkerhetsproblemene kan løses uten ytterligere spredning av atomvåpen. I Washington er det foreløpig ingen bevegelse i den retning. USA stiller seg avventende skeptisk til den europeiske forhandlingslinjen, og utelukker ingen opsjoner for egen del. I sin tale om rikets tilstand sa presidenten at Iran støtter terror mer enn noen annen stat, tar sikte på å skaffe seg atomvåpen, og nekter sine borgere frihet. 17 Noen dager senere, da Nord-Korea erklærte at landet har atomvåpen, sa Condoleezza Rice at USA ikke hadde noen planer om å reagere militært. 18 Det meste tyder på at Iran står øverst på lista over anstøtssteiner som det skal gjøres noe med. Prestestyret er regime nummer to i ondskapens akse som skal fjernes. Atommakt nr 10? Det er naturligvis også en mulighet for at Iran greier å etablere seg som atommakt. I så fall blir det atommakt nr 10, nest etter de fem vetomaktene, Israel, India, Pakistan og Nord-Korea. Da vil forholdet til Israel gå inn i en ny fase basert på gjensidig avskrekking. Under den kalde krigen bygde øst-vest forholdet på dette grunnlaget. Vi slapp med skrekken, men mange mener lykken var bedre enn forstanden. Forholdet mellom India og Pakistan bygger også på avskrekking, men i en relasjon og en styrkestruktur som i flere henseende er skjørere enn øst-vest forholdet var. Den strategiske relasjonen mellom Israel og Iran kan bli særdeles følsom. Utfordringen blir å lære seg å leve med nr. 10 på en måte som reduserer ustabiliteten mest mulig. For ikke-spredningsavtalen betyr iranske atomvåpen at like mange atommakter blir stående utenfor som innenfor. Avtalen definerer en atommakt som en stat som har testet et kjernefysisk eksplosiv per 1. januar 1967. De fem vetomaktene er anerkjent, men ikke de som er kommet til senere. Kartet stemmer ikke lenger med terrenget. Den amerikanske politikken utfordrer grunntrekkene i det internasjonale ikkespredningsregimet og stiller både statlige og ikke-statlige spredningsspørsmål på spissen. Den har intensivert den asymmetriske krigføringen og høynet interessen for atomvåpen blant de underlegne. Dette er et høyt spill som kan tippe begge veier 84

til seier for imperiemakten eller til ytterligere spredning av atomvåpen. ƒ 1 Vladimir I. Lenin: «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium: en allmennfattelig framstilling», Elanbøkene, 1975. Se også Johan Galtung,, A Structural Theory of Imperialism. Journal of Peace Research. 8, 1971. 2 Sitert i Perkovich, George Dealing With Iran s Nuclear Challenge Carnegie Endowment for International Peace, April 28, 2003. http://www.iaia.org/publications/documents/board /2004/gov2004/-90 _derestrict.pdf 16 Under et besøk i Brasil høsten 2004 gikk Colin Powell god for det brasilianske programmet. 17 George W. Bush, State of the Union Address 2. februar 2005, The White House, se: http://www.whitehouse.gov/ news/releases/2005/02/20050202-11.html 18 World urges North Korea back to nuclear negotiations, USA Today, 10. februar 2005, se http://www.usatoday.com/news/world/2005-02-10-nkorea-world_x.htm 3 The First Bush-Kerry Presidential Debate September 3 0, 2004. Se http://www.debates.org/pages/trans2004a.html 4 Seymour M. Hersh, The coming wars, The New Yorker, 24 January 2005. 5 Som pekepinn kan et anlegg med 1000 sentrifuger være i stand til å produsere nok høyanriket uran for én bombe per år. I november 2002 hadde Iran 1274 sentrifugerotorer på plass i Natanz. Rundt 500 av disse var ferdig testet og klargjort for bruk. 6 USA mener beslutningen er tatt, mens Tyskland nøyer seg med å konstatere de fysiske fakta. 7 Russland har 16. Irans nabostater er Pakistan, Afghanistan, Turkmenistan, Aserbajdsjan, Armenia, Tyrkia og Irak, Russland og Usbekistan i det Kaspiske hav og Emiratene, Oman, Bahrain, Qatar, Saudi-Arabia og Kuwait i Gulfen. 8 For en inngående analyse av det politiske systemet i Iran, se Wilfried Buchta: «Who Rules Iran? The Structure of Power in the Islamic Republic», Washington Institute of Near East Policy/Konrad Adenauer Stiftung, 2000. 9 Avner Cohen, «Israel and the bomb», Columbia University Press, 1998. 10 Top general warns Iran not to underestimate U.S. military, USA Today, 28. november 2004, se http://www.usatoday.com/news/washington/2004-11-28- abizaid-iran_x.htm 11 Seymour Hersh hevder at israelerne reknognoserer inne i Iran med utgangspunkt i de kurdiskstyrte delene av Irak, mens amerikanerne har gått inn fra vest i samarbeid med pakistanske vitenskapsmenn som tidligere bidro til det pakistanske atomprogrammet. Seymour H. Hersh, The coming wars, The New Yorker, 24. januar 2005. 12 Seymour M. Hersh, The coming wars, The New Yorker, 24. januar 2005. 13 Se for eksempel Richard Wilsons forord til Jafar D.Jafar, «Oppdraget», Spartacus, Oslo 2005. 14. Ruel Marc Gerecht, The Struggle for the Middle East, The Weekly Standard, January 3/January 10, 2005. 15 Implementation of the NPT Safeguards Agreement in the Islamic Republic of Iran, 29 November 2004. 85