Landbruks- og matdepartementet Deres ref: Vår ref: 2005/33327 Dato: 09.05.2007 Org.nr: 985 399 077 Vurdering av krav om løsdrift for verpehøns Vi viser til bestilling fra Landbruks- og matdepartementet om en vurdering av et eventuelt krav om løsdrift for verpehøns. Vurderingen går i korthet ut på at det pr i dag er mange uavklarte forhold vedrørende de dyrevelferdsmessige fordeler og utfordringer ved både innredete bur og løsdrift, at de ulike velferdsindikatorene trekker i hver sin retning og at innredninger og driftsformer ikke er ferdig utviklet. Det er heller ikke mulig å forutse hvor fort eller i hvilken retning utviklingen av både kunnskap og nye innredninger og driftsformer vil gå. Vi foreslår derfor ikke nå å innføre krav om løsdrift, heller ikke med en forholdsvis lang tidsfrist. Bakgrunn I Innst. S. nr. 226 (2003-05-27) om dyrehold og dyrevelferd ba Næringskomiteen Regjeringen om å vurdere en tidsfrist for avvikling av burdrift for fjørfe. Det følger av forskrift 12. desember 2001 nr. 1494 om hold av høns og kalkun 28 niende ledd at tradisjonelle bur er forbudt i eggproduksjon fra 1. januar 2012. Nyetablering av burdrift med tradisjonelle bur har vært forbudt siden 1. januar 2003. Bestemmelsene gjennomfører direktivene 1999/74/ EF og 2002/4/ EF. Forholdet til aviær influensa Landbruks- og matdepartementet understreket i sin bestilling til Mattilsynet at vurderingen av krav om overgangstid skulle gjøres i lys av faren for utbruddet av aviær influensa. Løsdrift er en holdform hvor fuglene holdes innendørs. Eventuell smitte må bringes inn i driften utenfra, og rutiner som hindrer smittestoff i å komme inn i besetningen, vil uansett være nødvendig for å unngå utbrudd av aviær influensa. Mattilsynet kan ikke se at det er større fare for smittespredning av denne typen til løsdriftsystemer enn til burdriftsystemer. Faren for utbrudd av fugleinfluensa berører derfor ikke vurderingen av overgangstid for løsdrift for fjørfe. Mattilsynet 100041 - Seksjon dyrevern og dyrehelsepersonell Saksbehandler: Torben Vik Tlf: Besøksadresse: Ullevålsveien 76 E-post: postmottak@mattilsynet.no (Husk mottakers navn) Postadresse: Postboks 383 Felles postmottak, Postboks 383 2381 Brumunddal Telefaks: 23 21 68 01
Faglige og økonomiske utredninger Mattilsynet har bestilt en faglig utredning om løsdrift for verpehøns fra Veterinærmedisinsk Oppdragssenter AS (VESO) og en økonomisk utredning om samme tema fra Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (NILF). Rapportene kan lastes ned fra Mattilsynets hjemmesider. VESO-rapport om verpehøns i løsdrift Rapporten gir en kort introduksjon til dyrevelferdsbegrepet og en oversikt over hvordan verpehøns holdes i Norge. Deretter gis en gjennomgang av atferdsmuligheter og restriksjoner, helsetilstand og andre forhold av betydning for dyrevelferden i de ulike driftssystemene. Av konklusjonen fremgår det at det er positive sider ved løsdrift da hønene gis betydelig større grad av bevegelsesfrihet og utløp for atferdsmessige prioriteringer. Det diskuteres hvor lang overgangsperiode det vil være behov for faglig sett ved et eventuelt krav om løsdrift. Konklusjonen er at det er behov for lang overgangstid, muligens lengre enn den avskrivningstid som gjenstår på enkelte anlegg. Dette har blant annet sammenheng med behovet for å løse utfordringer knyttet til skadelig atferd (hakking, kannibalisme) og sykdommer, herunder parasitter og tarminfeksjoner. Kunnskapsnivået (vitenskapelig og praktisk) i dag ansees ikke som tilstrekkelig for at man med høy grad av sikkerhet kan forebygge/forhindre utbrudd av skadende atferd. Det fremgår at motiverte røktere får løsdrift til å fungere bra, samtidig som det reises berettiget tvil om en lite motivert eller uerfaren røkter evner dette. En dårlig drevet løsdrift, med høy forekomst av alvorlig fjærhakking og utbrudd av kannibalisme, vil kunne være langt verre for hønenes velferd enn innredete bur. NILF-rapport om økonomiske konsekvenser NILF har vurdert kostnadene ved: Forbud mot nyetablering av alle typer buranlegg fra og med en gitt dato Forbud mot all bruk av innredete bur fra og med en gitt dato i tillegg til forbudet mot bruk av tradisjonelle bur fra år 2012 Forbud mot nyinstallering av nye buranlegg fra en gitt dato og forby bruk av innredede bur fra en annen gitt dato. NILF konkluderer med at det er større kostnader forbundet med å ha eggproduksjon i løsdrift enn i innredete bur. Investeringskostnadene er minst ved fleretasjessystemer og størst ved løsdrift på én etasje. Investeringskostnadene ved innredete bur ligger mellom disse to alternativene. Driftskostnader er lavest ved bruk av innredete bur. Dette skyldes særlig at det er mindre arbeidskrevende. I tillegg er det noe større eggproduksjon og lavere fôrforbruk samt lavere dødelighet ved innredete bur sammenlignet med løsdriftsystemer. De variable kostnadene antas også å være høyere i løsdriftsystemer enn for innredete bur. Per i dag dekker en merpris for løsdriftsegg i stor grad opp for høyere utgifter. Rapporten har ikke tatt hensyn til dette ved sine beregninger da en anser dette som en usikker faktor. Rapporten legger til grunn at den normale avskrivningstiden for innredete bur er ca 20 år, men at det vil lønne seg å investere i innredete bur hvis de kan brukes i en tiårsperiode. Innspill fra interessentene Mattilsynet avholdt den 15. mai 2006 et møte hvor fjørfenæringa, fagmiljøet og dyrevernorganisasjonene var representert. Deltakerne la under møtet frem sine syn på Side 2 av 6
økonomiske og dyrevelferdsmessige spørsmål i forbindelse med løsdrift for verpehøns i Norge. Priors resolusjon fra årsmøtet 25. april 2006 Prior Norge har kommet med en resolusjon fra årsmøtet 25. april 2006, som går ut på at et totalforbud mot bur vil få meget store økonomiske konsekvenser for næringen. Det påpekes at det er gitt romslige tidsperspektiv for omstillingen til løsdrift i melkeproduksjonen, og at det i tillegg foreligger føringer for bruken av offentlige midler øremerket for omstillingen i melkeproduksjonen. Det vises til at en også innen eggproduksjonen er avhengig av investeringsmidler for å kunne omstille, både med tanke på forbudet mot tradisjonelle bur fra år 2012 og i forbindelse med et eventuelt forbud mot innredede bur. Fellesuttalelse fra de fire fjørfeorganisasjonene Møtet ble fulgt opp av en uttalelse fra fjørfenæringen angående vurdering av et eventuelt burforbud for verpehøns. Uttalelsen er en felles uttalelse fra Prior Norge, Fjørfebransjenes Landsforening (FLF), Norsk Fjørfelag og Fagsenteret for fjørfe. Uttalelsen går i korthet ut på at det er for tidlig å fastslå at løsdrift gir bedre dyrevelferd for verpehøns enn innredete bur. Det påpekes at løsdrift nok kan gi en økt dyrevelferd for dyrene som mestrer miljøet godt, men en vesentlig dårligere dyrevelferd for de dyrene som ikke mestrer miljøet, sett i forhold til hold i innredede bur. Det påpekes videre at innredede bur er i stadig utvikling, og at selv en kunnskapsrik og motivert røkter ikke kan unngå at det oppstår dyrevernsmessig uheldige forhold i noen løsdriftinnsett. Uttalelsen uttrykker også bekymring over at dyrevernsproblematikken kan bli eksportert til andre land som har et lempeligere regelverk enn Norge og derfor kan produsere egg til lavere priser. Det ønskes derfor ikke et forbud mot innredete bur. Uttalelse fra Dyrevernalliansen En uttalelse fra Dyrevernalliansen datert 30. mai 2006 går ut på at det bør forbys nybygg med innredete bur fra 1. januar 2007, og at hensynet til dyrevelferden gjør det nødvendig å gå over til løsdrift i eggproduksjon på sikt. Dette begrunnes med at innredete bur ikke dekker hønenes atferdsbehov i tilstrekkelig grad, og at mange dyreholdere i den daglige drift ikke ivaretar burenes ulike funksjoner i tilstrekkelig grad. Det gis videre uttrykk for at det er lite sannsynlig at overgangen til løsdrift vil få negative økonomiske konsekvenser for næringen. Dette begrunnes med at overgangen til løsdrift kun innebærer en ubetydelig merkostnad, og at det generelt er en høy betalingsvilje blant forbrukerne knyttet til økt dyrevelferd i eggproduksjonen. Det påpekes at land som Sveits, Nederland og Sverige allerede har bygget opp betydelig kompetanse rundt driften av løsdriftsystemer, og at norske produsenter kan bygge på erfaringer fra disse. Utviklingen i EU Direktivene 1999/74/ EF og 2002/4/ EF innebærer forbud mot tradisjonelle bur fra 2012. EU har i dag ingen krav til utformingen av systemer for innredete bur eller løsdrift, men det er utarbeidet flere rapporter om de ulike driftsformene. Rapportene konkluderer så langt med at det må samles inn mer data om de ulike driftsformene (delt i subkategorier), og at det må forskes videre på en del områder. De peker videre på behovet for utvikling av det genetiske dyrematerialet, miljøforhold osv. Rapportene viser til at ingen av driftsformene peker seg klart ut som spesielt gunstige i forhold til dyrevelferden, selv om det kan være store variabler for hver velferdsindikator. Kommisjonen har foreløpig ikke tatt stilling til rapportene. EU synes å sikte mot om mulig å konkludere nærmere i 2010. Begrepet løsdrift Det finnes i dag forskjellige driftssystemer som omfattes av løsdriftsbegrepet. Forskriften om hold av høns og kalkun har ingen definisjon av begrepet, men setter bl.a. krav til Side 3 av 6
dyretetthet, bredde og høyde på bruksarealet, redeplass, vagleplass, strøareal og plass ved tro for mat og vann. En del av gulvet er typisk dekket med netting. Underlaget i bingen skal etter forskriften være utformet slik at det gir støtte under alle de fremadrettede klørne, og minst en tredjedel av arealet skal være dekket med strø. Dyretettheten er noe lavere enn i tradisjonelle bur og innredete bur. Den mest utbredte formen for løsdrift i Norge i dag er golvdrift i store binger, ofte med 1000 dyr sammen. Det holdes av og til noen hanner i flokken fordi dette ser ut til å redusere aggresjonsnivået. Det finnes også alternative former for løsdrift der høyden i rommet utnyttes i fleretasjesystem, også kalt aviarier, der hønsene beveger seg fritt mellom etasjene. Forskriften tillater i dag maksimalt fire etasjer over hverandre. I forhold til den prosentvise fordelingen mellom de ulike driftsystemene viser VESOrapporten til tall fra 2006. Da ble 71,3 % av verpehønene holdt i tradisjonelle bur, hvorav 5,8 % i bur som lett kan gjøres om til innredede bur. De resterende 28,7 % er fordelt på 14,7 % i innredede bur og 14 % i løsdrift og økologisk drift. Den økologiske driften utgjorde ca. 1,5 % av alle verpehøns i løsdrift. Tallene er basert på at det var 3,1 millioner verpehøner i besetninger med mer enn 1000 verpehøns. Begrepet innredet bur Forskriften definerer innredete bur som bur med rede, vagle, klosliper og strø. Videre setter den krav til bl.a. dyretetthet, bredde og høyde på bruksarealet, redeplass, vagleplass, strøbad, klosliper og plass ved tro for mat og vann. Den vanlige typen innredete bur i Norge har plass til ca 9 høner. Dyretettheten er omtrent den samme som i tradisjonelle bur, men noe større enn i løsdrift. Det finnes imidlertid innredete bur med plass til langt flere dyr, 60 eller flere. En rapport fra Animal Sciences Group (Fiks-van Niekert og Elson) mener det er hensiktsmessig å dele innredete bur i tre grupper når dyrevelferden skal vurderes; små med inntil 15 høner, middels med 15-30 høner og store med 60 høner eller flere. De foreslår også følgende definisjoner: Bursystem betjenes fra utsiden, og ikke-bursystem betjenes fra innsiden. Dagens norske forskriftskrav til minste høyde og bredde for bruksarealet i løsdrift og innredete bur, i begge tilfelle 45 og 30 cm, passer ikke til en slik definisjon. Med mange dyr i buret blir også forskjellen mellom store innredete bur og løsdrift inndelt i små binger, lite tydelig i dagens forskrift. Velferdsindikatorer Dødelighet er en meget grov indikator for dyrevelferden, idet et atskillig større antall dyr kan være utsatt for lidelse i dyreholdet uten at dette fører til at døden inntreffer. Antall dyr som dør i dyreholdet, er likevel til en viss grad egnet til å gi en pekepinn på den generelle dyrevelferden. Norsk Fjørfelag sin effektivitetskontroll fra 2002 til 2005 viser en akkumulert andel døde dyr i verpeperioden fra 16 til 72 uker på 4,2 % i tradisjonelle bur, 5,2 % i innredete bur og 7,2 % i løsdrift. På den annen side er sykdom og andre helsetilstander relatert til lite bevegelse, som f. eksempel benbrudd, langt mer utbredt i bursystem enn i løsdrift. VESOrapporten nevner blant annet at ulike utenlandske undersøkelser viser at 20-29 % av høns fra tradisjonelle bur hadde ferske benbrudd, mens tallene for løsdrift var 3-10 % i tilsvarende periode. Tallene for benbrudd i systemer med innredete bur ligger antagelig mellom disse to alternativene, idet vaglene har en viss positiv effekt på benbygningen. VESO- rapporten inneholder en tabell over ulike velferdsindikatorer for tradisjonelle bur, innredete bur, énetasjes løsdrift, fleretasjes løsdrift og løsdrift med uteareal. Ingen av Side 4 av 6
alternativene skiller seg ut som den mest gunstige totalt sett, verken ut fra velferdsindikatorer som går på atferd, eller ut fra de som gjelder dyrehelse. Det er imidlertid store forskjeller mellom driftsformene for enkelte av velferdsindikatorene som er vurdert, og ulike indikatorer drar i hver sin retning for den enkelte driftsform. Mattilsynets vurderinger Løsdriftsformen har mange klare dyrevelferdsmessige fordeler sammenlignet med burdrift, men også dyrevelferdsmessige utfordringer. Fordelen er særlig at løsdrift gir dyrene best mulighet til å utøve naturlig atferd, og at forekomsten av produksjonslidelser, som svak benbygning, er lavere. Utfordringene omfatter aggressiv atferd, følger av panikkreaksjoner, klima og hygieniske forhold med økt smittepress. De dyrehelsemessige utfordringene er en betydelig faktor i vurderingen av den totale dyrevelferden. Mattilsynet mener at løsdrift har størst potensiale til å utvikles til driftsformer som fremmer god dyrevelferd, sammenlignet med innredete bur av den type som brukes i Norge i dag. Det er imidlertid behov for forbedringer av både driftsystemet og dyrematerialet. Avl og oppdrett må ta hensyn til driftsmiljøet hønsene skal leve i. Forskning viser at det er betydelige forskjeller mellom ulike hønseraser og hybrider, og mellom individer innen en hybrid, når det gjelder frekvensen av kannibalisme og annen skadende atferd. Dette tilsier at målretting av avlen og miljøet i oppdrettsfasen vil kunne redusere de dyrevelferdsmessige utfordringene knyttet til de ulike driftsmetodene. Verpehønerasene som benyttes i eggproduksjon i Norge, blir i stor utstrekning avlet i utlandet, og mulighetene for å påvirke avlsarbeidet er dermed begrenset. Nyere forskning tyder på at hønsenes oppvekstvilkår og stimuli etter klekkingen er avgjørende for hvordan de mestrer sitt miljø i voksen alder. Også dette må det tas hensyn til. Videre er ventilasjonssystemer i eksisterende burdrift ikke optimale dersom de skal brukes i løsdrift med en tilsvarende besetningsstørrelse. Også innredete bur vil kunne ha et utviklingspotensial i forhold til dagens bruk og utforming. Det har vist seg at utfordringene ved løsdrift også kan være aktuelle ved bruk av innredete bur. Problemer med hygiene/smitte og aggressiv atferd/panikkreaksjoner kan være mindre enn i løsdrift, mens det ikke uten videre er gitt at alle dyrene kan utnytte de velferdsmessige fordelene som innredete bur har. Røkterens motivasjon og ferdigheter er i stor grad avgjørende for om innredede bur innebærer en velferdsgevinst i forhold til tradisjonelle bur. Erfaringer fra Sverige, der innredete bur har vært i bruk lengst, tyder på at mange produsenter ikke følger opp de mest arbeidskrevende rutinene, på bekostning av den dyrevelferdsmessige gevinsten. For at strøbadet skal fungere etter hensikten, må hønene gis tilgang til arealet over en tiltrekkelig stor del av døgnet, og det må etterfylles med substrat. Merarbeid med renhold og vedlikehold kan føre til at deler av innredningen permanent tas ut av buret. Dette vil imidlertid være i strid med regelverket og vil måtte forebygges i samarbeid med næringen gjennom holdningsskapende arbeid og et risikobasert tilsyn. Selv innredete bur av den type som brukes i Norge i dag, gir svært begrenset bevegelsesmulighet. Adgangen til fasiliteter som rede og strøbad er også begrenset, da gjerne dyrene høyest på rangstigen som får nyte godt av miljøberikningen. Forholdet kan være annerledes ved større bur med flere valgmuligheter og eventuelt lavere dyretetthet. St. meld. nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd og dyrevernregelverket setter fokus på kompetanse hos dyreholder. Det legges blant annet vekt på dokumentasjon av kompetanse om den aktuelle dyrearten og holdformen. Tilgjengelig vitenskapelig og praktisk kunnskap anses imidlertid i dag ikke som tilstrekkelig til at man med høy grad av Side 5 av 6
sikkerhet kan forebygge/forhindre utbrudd av skadende atferd i løsdrift, selv om det finnes betydelig mer kunnskap enn for bare få år tilbake. De ulike formene for løsdrift synes mer kompetanse- og arbeidskrevende enn tradisjonell burdrift og forutsetter motiverte røktere for å fungere godt. Selv om flinke røktere allerede i dag klarer å drive eggproduksjon i løsdrift på en både økonomisk og dyrevelferdsmessig sett god måte, reises det berettiget tvil om hvorvidt en lite motivert eller uerfaren røkter evner dette. Som nevnt over kan det også være en utfordring å få dyreholderne til å bruke innredete bur på riktig måte. Det bør derfor være en prioritert oppgave for både tilsynet og næringen å informere om riktig drift ved begge holdformer, og å identifisere og gjennomføre tiltak for å forebygge skadende atferd. Dette gjelder både dyremateriale, utforming av dyrerom, innredninger og stellrutiner. Det kan være fornuftig at myndigheter og næring i samarbeid utarbeider en veileder for eggproduksjon både for løsdrift og for innredete bur. Egg fra økologisk drift merkes i henhold til et nærmere bestemt regelverk. Det er i tillegg frivillig merking av egg fra løsdriftsystemer. Det antas at forbrukernes valg av produkter basert på tydelig merking vil ha betydning for valg av driftsformer innen eggproduksjon. Mattilsynet mener ut fra dette at det ikke er mulig å peke på enten løsdrift eller innredete bur som den dyrevelferdsmessig beste driftsform totalt sett ut fra dagens kunnskap, forutsetninger, tilgjengelig avlsmateriale og innredninger. Etter Mattilsynets oppfatning vil det være naturlig å avvente utviklingen og de vurderingene som gjøres i EU i forbindelse med innhentede data og forskning på området frem mot år 2010. Konklusjon Mattilsynet finner ikke at tiden er moden for å innføre krav om løsdrift for verpehøns på det nåværende tidspunkt, heller ikke med en forholdsvis lang overgangstid. Merking av egg som angir driftsform, vil antakelig medvirke til å skyve produksjonen i retning av løsdrift og økologisk drift, fordi bevisste forbrukere synes å anse at slik drift er dyrevernmessig mest forsvarlig. Dette vil være en frivillig overgang og det antas at dyreholdere som ønsker å tilfredsstille denne etterspørselen vil være motiverte og ha større mulighet for å lykkes med denne driftsformen. Næringen og forskningsmiljøer bør oppmuntres til å utvikle kunnskap og utforme løsninger innen både løsdrift og bursystemer, slik at systemene kan ivareta dyrevelferden på best mulig måte. Det er viktig at dyreholderne oppfyller kompetansekravet i forskriften, for å kunne ivareta hensynet til dyrevelferden best mulig i aktuelle driftsform. Til dette kan både næringen og Mattilsynet bidra. Med hilsen Bjørnar Stavenes Fung. direktør, forbrukerhensyn og dyrevern Side 6 av 6