FORSLAG TIL NY ORDNING FOR FORDELING AV FLYKTNINGER TIL KOMMUNENE

BOSETTING AV FLYKTNINGER FORSLAG TIL NY ORDNING FOR FORDELING AV FLYKTNINGER TIL KOMMUNENE RAPPORT FRA ARBEIDSGRUPPE MARS 2001

INNHOLD 1. SAMMENDRAG...2 1.1. BAKGRUNN... 2 1.2 ARBEIDSGRUPPENS ANBEFALING... 2 2. INNLEDNING...4 2.1 BAKGRUNN... 4 2.1.1 Bosettingsbehov...4 2.1.2 Målsetting for arbeidet med bosetting av flyktninger...6 2.2 ARBEIDSGRUPPENS MANDAT OG SAMMENSETNING... 8 2.3 ARBEIDSGRUPPENS VIRKSOMHET... 9 3. FORDELING AV FLYKTNINGER TIL FYLKENE...9 3.1 NASJONALT UTVALG, OPPGAVER, SAMMENSETNING OG MØTER... 9 3.1.1 Oppgaver...9 3.1.2 Sammensetning...9 3.1.3 Leder for nasjonalt utvalg...10 3.1.4 Arbeid og møter i nasjonalt utvalg...10 3.2 SEKRETARIAT FOR NASJONALT UTVALG, OPPGAVER OG FUNKSJON... 11 3.3 KRITERIER FOR FORDELING TIL DE ENKELTE FYLKER... 12 3.3.1 Folketall...12 3.3.2 Flyktningenes egne ønsker om bosted...13 3.3.3 Arbeidsmarked...16 3.3.4 Boligmarked...17 3.3.5 Konklusjon...18 4. FORDELING AV FLYKTNINGER TIL DEN ENKELTE KOMMUNE...19 4.1 PROSESSEN I FYLKENE... 19 4.2 KOMMUNENES SENTRALFORBUND... 21 4.2.1 Organisering og oppgaver...21 4.2.2 KS' rolle i arbeidet med bosetting av flyktninger...22 4.2.3 KS' ansvar som arbeidsgiver og interesseorganisasjon...22 4.3 UTLENDINGSDIREKTORATETS ROLLE... 23 4.3.1 Organisering og oppgaver på regionalt nivå...23 4.4 KRITERIER FOR FORDELING TIL KOMMUNENE... 26 4.5 INTERKOMMUNALT SAMARBEID OM BOSETTING... 26 4.5.1 KS rolle...28 4.5.2 UDIs rolle...28 4.5.3 Husbankens rolle...28 4.5.4 Aetats rolle...29 4.5.5 Kommunesamarbeid om fordeling til bosetting innen bestemte regioner...30 4.6 HØSTKONFERANSENE I REGI AV KS... 30 4.7 RAPPORTERING TIL DET NASJONALE UTVALGET... 31 4.8 ARBEIDSGRUPPENS FORSLAG OG STORTINGSMELDING NR. 17 (2000-2001)... 31 5. BOSETTING AV DEN ENKELTE FLYKTNING...32 5.1 KRITERIER FOR GOD BOSETTING... 32 5.2 MÅL FOR BOSETTING... 32 5.3 SÆRSKILTE GRUPPER... 33 6. ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER...34 6.1 KOMMUNENES SENTRALFORBUND... 34 6.2 UTLENDINGSDIREKTORATET... 35 6.3 KOMMUNAL- OG REGIONALDEPARTEMENTET... 36 1

1. SAMMENDRAG 1.1. Bakgrunn Målsettingen for arbeidet med bosetting av flyktninger er at ingen skal vente på bosetting lenger enn seks måneder etter at vedtak om opphold er fattet. I dag er vi langt unna å nå målet om rask bosetting, samtidig som vi heller ikke når målet om god bosetting. Aldri tidligere har så mange flyktninger ventet så lenge på å bli bosatt i en kommune. I stortingsmelding nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg foreslår Regjeringen en ny bosettingsordning basert på utvalg på to nivåer. Et nasjonalt utvalg med lik representasjon fra stat- og kommunesektor skal fastsette samlet bosettingsbehov for kommende år, og fordele det antall flyktninger hvert enkelt fylke må bosette kommende år. I hvert fylke foreslår Regjeringen at et utvalg bestående av alle kommunene i fylket, skal fordele det antall flyktninger hver enkelt kommune må bosette for at det skal bli plass de flyktninger som skal bosettes i fylket. Utvalgene i fylkene foreslås ledet av fylkesmannen. På bakgrunn av dette nedsatte regjeringen Stoltenberg en arbeidsgruppe ledet av Kommunal- og regionaldepartementet, med deltakere fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Utlendingsdirektoratet og Kommunenes Sentralforbund. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har vært representert ved Aetat Arbeidsdirektoratet. Finansdepartementet ønsket ikke å delta i arbeidsgruppen, men har blitt orientert om arbeidet underveis. I gruppens arbeid skulle det inngå en beskrivelse av oppgaver, tempoplan og vurdering av tidsfrister, kriterier for fordeling, bosetting av særskilte grupper, konsekvenser av manglende måloppnåelse og økonomiske konsekvenser av ordningen. 1.2 Arbeidsgruppens anbefaling Det opprettes et nasjonalt utvalg som fastsetter bosettingsbehovet for det kommende året og som fordeler det antall flyktninger det vil være behov for å bosette på hvert fylke. Utgangspunktet for fordelingen vil være fylkenes folketall. I fordelingen skal man også ta hensyn til kunnskap om flyktningenes ønske om bosted og hvilke erfaringer som er gjort i tidligere bosettingsarbeid. Det nasjonale utvalget skal bestå av 6 representanter; 3 fra staten og 3 fra kommunesektoren. Det skal ledes av KRD, og UDI er sekretariat. På fylkesnivå er det UDIs regionkontor og KS i nært samarbeid, som fordeler flyktningene som skal bosettes i fylket på den enkelte kommune. Kriteriene som legges til grunn for fordelingen er folketall, flyktningenes ønske om bosted, tidligere erfaring med bosetting og arbeidsmarkedet. Aetat bidrar med informasjon om arbeidsmarkedet som grunnlag for fordelingen til kommunene. 2

UDIs regionkontorer sender så anmodning om bosetting til kommunene ut fra den fordelingen UDI og KS har laget. Samtidig som UDIs regionkontorer sender ut anmodninger, inviterer KS i fylkene kommuner i pressområder der de fleste flyktningene ønsker å bosette seg til regionale møter. Tanken er at en skal se bosetting i bykommuner og de omliggende kommuner i sammenheng, for å spre presset på flere kommuner. Slik kan man blant annet se arbeidsmarked og boligmarked innen et større område i sammenheng. Hensikten er å øke bosettingen i disse områdene for å unngå senere sekundærflytting. KS ser for seg rundt 20 sentrale bykommuner hvor det vil være behov for regionale møter med de omliggende kommunene. På disse møtene, som vil finne sted i mai/juni, vil også UDIs regionkontor, Aetat og Husbanken delta. KS står som ansvarlig for møtene. Før KS høstkonferanser, som arrangeres i oktober/november, vil UDI og KS utarbeide en statusoversikt over vedtak i kommunene. Dersom det ikke er samsvar mellom bosettingsbehov og vedtak, vil KS og UDI lage en skisse til hvordan en kan fordele den del av fylkeskvoten som kommunene ikke har sagt seg villig til å ta i mot. I tillegg vil ev begrensninger i vedtakene, i form av at kommunen kun ønsker å bosette familier, bestemte nasjonaliteter e l, bli tatt opp på høstkonferansen. Fylkeskvoten må også justeres dersom det antatte bosettingsbehovet totalt har endret seg med mer enn tusen personer siden 1. mai. På høstkonferansene deltar ordførere og rådmenn fra alle kommunene i fylket. På møtet skal disse komme med et anbefalt forslag til hvordan en skal fordele restkvoten. Dette vil være et forslag som vil veie tungt i den kommunale beslutningsprosessen, siden det er anbefalt av ordførerne og rådmennene i kommunene. Kommunene får en frist til 10. desember på å melde fra om de har fulgt opp skissen til løsning som ble anbefalt på høstkonferansen. KS i fylkene rapporterer resultatet av fordelingen til det nasjonale utvalget innen 20. desember. Det nasjonale utvalget rapporterer til KRD innen 20. januar på hvordan fordelingen av flyktninger har gått og ev årsaker til manglende måloppnåelse. KS høstkonferanser vil i stor grad vil ivareta den funksjon som fylkesutvalgene var tiltenkt i skissen slik den beskrives i Stortingsmelding nr 17 (2000-2001). På den bakgrunn vil arbeidsgruppen ikke anbefale at det opprettes noe nytt utvalg på fylkesnivå ledet at fylkesmannen. Det vil være ressursbesparende ikke å måtte opprette nye fora. Man ville dessuten ikke vært garantert å få deltagelse fra de viktigste beslutningstakerne i kommunene i et eventuelt fylkesutvalg. Arbeidsgruppens forslag legger opp til at KS får en aktiv rolle i det kommunale 3

bosettingsarbeidet, slik at de nasjonale målene for rask og god bosetting kan nås. 2. INNLEDNING Målet er at alle flyktninger skal bosettes senest 6 måneder etter at de har fått oppholdstillatelse i Norge. Dagens situasjon er at omlag hver tredje flyktning må vente vesentlig lenger enn det, og det er stadig flere som må vente lenge på en kommuneplass. Pr 14. mars 2001 har kommunene sagt seg villig til å bosette ca 5 500 flyktninger, men behovet er langt større. Dette kan føre til at enda flere flyktninger må vente lenge på å bli bosatt. En del kommuner har ennå ikke svart på anmodningen for 2001. Tilbudene til den enkelte er ikke basert på at flyktningene skal bo lenge i mottak, og lange mottaksopphold fører for mange til plager som gjør det senere bosettings- og integreringsarbeidet vanskeligere enn det ville vært hvis bosettingen skjedde raskere. For staten betyr lange mottaksopphold store utgifter til drift av mottakene. De siste tre årene er utgiftene til drift av statlige mottak blitt nær tidoblet. Lang saksbehandlingstid medvirker også til lange mottaksopphold. Det er en grunn til at UDI prioriterer asylsakene framfor andre saker, slik at ventetiden ikke skal bli lenger enn nødvendig. Kommunene peker på tre hovedårsaker til at de ikke har bosatt flere flyktninger: Utgiftene til bosettingsarbeidet er større enn tilskuddene fra staten, og det belaster dermed en allerede anstrengt kommuneøkonomi. Det har i mange kommuner vært vanskelig å skaffe boliger, og noen mener at de finansieringsordningene Husbanken har ikke er gode nok. Sekundærflytting legger i enkelte kommuner beslag på kapasitet som ellers kunne vært brukt til bosetting av nyankomne. I statsbudsjettet for 2001 er kommunens ønsker om bedre rammebetingelser på de to første områdene i hovedsak imøtekommet, og dersom forslagene i denne rapporten gjennomføres, vil det trolig redusere sekundærflyttingen betraktelig. Det har den siste tiden vært en debatt om kommunenes frihet til å velge om og hvor mange flyktninger de vil bosette. Det er i denne forbindelse viktig å minne om at det hele tiden er snakk om mennesker som er innvilget oppholdstillatelse i Norge. Siden de bor i et mottak, bor de allerede i en kommune. Det er altså ikke snakk om, men hvor og når flyktningene skal bosettes og integreres i en kommune. Den modellen som her foreslås bygger på frivillighet og dialog. 2.1 Bakgrunn 2.1.1 Bosettingsbehov Bosettingsbehovet er et tall som viser hvor mange flyktninger som antas å trenge bistand i forbindelse med bosetting i en kommune i løpet av et år. Denne 4

gruppen består av overføringsflyktninger og tidligere asylsøkere som har fått vedtak om opphold i Norge. Stortinget bestemmer hvor mange overføringsflyktninger Norge skal ta imot, slik at dette tallet er kjent. Gjeldende vedtak innebærer bosetting av ca 1500 overføringsflyktninger hvert år. Antallet asylsøkere er vanskelig å forutsi, likeledes hvor mange av dem som vil få bli i Norge. Bosettingsbehovet lar seg derfor ikke bestemme eksakt, og UDI vurderer kontinuerlig om det er behov for å justere det. Denne usikkerheten gjør at det er behov for stor fleksibilitet både i mottakssystemet og i forhold til bosetting i kommunene. Familiegjenforeninger til flyktninger som er bosatt inngår ikke i bosettingsbehovet, selv om familiegjenforente i mange tilfeller også krever tilrettelegging i den kommunen det gjelder. Antall personer som årlig søker asyl i Norge har variert mye de siste 15 årene. Etter en topp med 8600 asylsøkere i 1987, lå nivået på ca 5000 asylsøkere i årene 1988-92. Etter en ny topp med 12 876 asylsøkere i 1993, sank tallet vesentlig de neste årene, før de på ny har økt de to siste årene. Tabellen nedenfor viser asylankomstene i perioden 1991-2000. Tabell 1: Asylankomster År 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 Antall 4 569 5 238 12 876 3 379 1 460 1 778 2 271 8 543 10 160 10 842 Andelen som får innvilget oppholdstillatelse har de siste årene variert mellom 40 % og 60 %, med et snitt på ca 50 % når vi ser de siste 10 årene under ett. Ser vi de to siste årene i forhold til de to foregående årene, har antall innvilgede oppholdstillatelser for tidligere asylsøkere økt fra ca 2000 personer i 1996-97 til ca 10 000 personer i 1998-99. Mottakssystemet hadde 20 mottak med 1 873 personer ved årsskiftet 1997/98, mens det ved årsskiftet 2000/01 var 139 mottak med 11 400 personer. Overføringsflyktninger bosettes normalt direkte i kommunen når de kommer til Norge. Tabellen nedenfor viser antall overføringsflyktninger i perioden 1991-2000. Årsaken til de lave tallene i 1993 1996 er at Norge i disse årene i tillegg tok i mot tidligere internerte fra Bosnia-Hercegovina via UNHCR. Totalt ble ca 4500 personer tatt ut på den måten og bosatt i Norge. Tabell 2: Overføringsflyktninger ankommet og bosatt i Norge År 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 Antall 1 114 1 395 517 221 330 622 1 152 834 1 602 819 Personer som kommer til Norge som asylsøkere og får vedtak om opphold bor hovedsaklig i statlig mottak fram til de får tilbud om bosetting i en kommune. Kommunene har ikke økt bosettingstakten i forhold til økningen i bosettingsbehovet. Ved årsskiftet 1999/00 var det ca 1 400 personer i mottak og 5

som hadde oppholdstillatelse og ventet på bosetting. Ved årsskiftet 2000/01 hadde dette tallet økt til ca 2 600. Dette til tross for at det i 2000 ble bosatt 4 821 flyktninger. I tillegg ble det bosatt 1 516 familiegjenforente til flyktninger. Tabellen nedenfor viser antall bosatte i perioden 1991-2000. Tabell 3: Antall bosatte overføringsflyktninger og flyktninger fra mottak, samt familiegjenforente til disse gruppene. År 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 Flyktn.*) 3 058 2 735 2 086 10 674 4 441 1 758 1 801 2 131 5 368 4 821 Fam.gj 849 829 963 954 1 045 755 793 915 1 370 1 516 Sum 3 907 3 564 3 049 11 628 5 486 2 513 2 594 3 046 6 738 6 337 *)Summen av flyktninger bosatt fra mottak og overføringsflyktninger Den gjennomsnittlige ventetiden på bosetting har stadig økt, noe som er uheldig for den enkelte flyktning. I tillegg forsinker og vanskeliggjør det kommunenes arbeid med integrering, og det påfører staten store utgifter. Kommunene viser til at de har betydelige utgifter til flyktninger som ikke er kommet i arbeid i løpet av de første fem årene etter bosetting. Statens utgifter til mottak og integrering av flyktninger varierer i takt med tilstrømningen av asylsøkere. Utgiftene til drift av statlige mottak er ikke bare avhengig av tiden mellom vedtak og bosetting, men også av tiden det tar å behandle en søknad om asyl. En reduksjon av saksbehandlingstiden, noe UDI tilstreber, vil sammen med raskere bosetting føre til vesentlig mindre utgifter til drift av statlig mottak. Tabell 4: Utgifter til drift av UDI og statlige mottak perioden 1993 2000 i 1 000 kr.: År 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 Drift UDI 84 717 92 396 91 219 87 064 89 328 152 544 199 587 252 984 Drift mottak 765 345 968 008 257 579 145 067 157 356 510 153 1 177 706 1 236 573 2.1.2 Målsetting for arbeidet med bosetting av flyktninger Vi har i dag bl. a. følgende mål for bosettingsarbeidet: Flyktningene skal bosettes fra mottak innen seks måneder etter at det er gitt ordinær oppholds- og/eller ordinær arbeidstillatelse. Overføringsflyktninger skal bosettes innen seks måneder etter at innreisetillatelse er innvilget. Enslige mindreårige asylsøkere skal bosettes innen tre måneder etter vedtak. På oppdrag fra Finansdepartementet, Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet har Statskonsult foretatt en helhetlig gjennomgang av en rekke forhold som er av 6

betydning for gjennomstrømningen i dagens mottaksapparat for asylsøkere og flyktninger. Statskonsult leverte sin sluttrapport i januar 2000, der en av konklusjonene er at dagens bosettingsmodell bør revurderes. Statskonsult anbefaler at kommunene i sterkere grad trekkes inn i et forpliktende samarbeid, slik at flyktningene slipper unødig lange mottaksopphold. I St. prp. nr 1 (2000-2001) foreslår Regjeringen at det innføres en ny bosettingsordning basert på at kommunene tar et større kollektivt og solidarisk ansvar for å sikre at antall kommuneplasser er i samsvar med behovet. Ordningen innebærer at kommunene i samarbeid skal organisere bosetting av flyktninger. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til denne ordningen i stortingsmeldingen om asyl- og flyktningpolitikken som legges frem i løpet av høsten 2000. Regjeringen legger til grunn at denne vesentlige økningen i tilskuddet og den nye bosettingsordningen vil bidra til at kommunene stiller det nødvendige antall bosettingsplasser til disposisjon. Dersom bedringen i kommunenes økonomiske rammebetingelser og den nye bosettingsordningen ikke sikrer tilstrekkelig antall bosettingsplasser, må regjeringen vurdere alternative løsninger. Regjeringen har i sitt forslag til statsbudsjett for 2001 prioritert kommunenes krav om en økning i integreringstilskuddet høyt. Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag, og integreringstilskuddet ble derfor økt fra kr 300 000 til kr 365 000 fra 1. januar 2001. I tillegg økte ekstratilskuddene til bosetting av henholdsvis eldre og funksjonshemmede til kr 105 000. Det ble også en betydelig bedring i ordningene for boligfinansiering. Husbankens låneramme økte med 2 milliarder, og aktivitetsnivået for boligtilskuddet med 152 millioner kroner. Boligtilskuddet vil bli brukt mer fleksibelt, slik at det blir lettere for kommuner i pressområder å finansiere boliger til flyktninger ved hjelp av Husbankens ordninger. I Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg foreslår Regjeringen en ny bosettingsordning basert på utvalg på to nivåer. Et nasjonalt utvalg med lik representasjon fra stat- og kommunesektoren skal fastsette samlet bosettingsbehov for kommende år, og fordele det antall flyktninger hvert enkelt fylke må bosette kommende år. I hvert fylke foreslår Regjeringen at et utvalg bestående av alle kommuner skal fordele det antall flyktninger hver enkelt kommune må bosette for at det skal bli plass til det antallet som skal bosettes i fylket. Utvalgene i fylkene foreslås ledet av fylkesmannen, som med bakgrunn i sin kjennskap til kommunene også vil kunne ha en rådgivende funksjon, men ingen myndighet til overprøve kommunenes egne vedtak. 7

På bakgrunn av det som her er nevnt nedsatte regjeringen Stoltenberg en arbeidsgruppe ledet av Kommunal- og regionaldepartementet, og med deltakere fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Utlendingsdirektoratet og Kommunenes Sentralforbund for å foreslå tiltak som vil sikre raskere bosetting. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har vært representert ved Aetat Arbeidsdirektorat. Statsforvaltningsavdelingen trakk seg etter at arbeidsgruppen hadde startet. Finansdepartementet ønsket ikke å delta i arbeidsgruppen, men ba om å bli holdt orientert om arbeidet, og vil få oversendt arbeidsgruppens rapport. 2.2 Arbeidsgruppens mandat og sammensetning Arbeidsgruppen fikk følgende mandat: Arbeidsgruppen skal utarbeide forslag til innføring av tiltak som kan sikre en rask og god bosetting av flyktninger, med utgangspunkt i St.meld. nr.17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg. I dette arbeidet skal det inngå en beskrivelse av oppgavene, tempoplan og vurdering av tidsfrister, kriterier for fordeling, bosetting av særskilte grupper, konsekvenser av manglende måloppnåelse og økonomiske konsekvenser av ordningen. Arbeidsgruppen skal levere rapport med forslag til tiltak innen 15. mars 2001. Arbeidsgruppen har hatt følgende sammensetning: Avdelingsdirektør Stephan Mo Regionleder Nils-Petter Wiik Spesialkonsulent Nina Gran Seniorrådgiver Hilde Wessel Clausen Underdirektør Roald Kristiansen Regiondirektør Atle Berge Rådgiver Eivind Holen Underdirektør Kjell Østby Rådgiver Bente Marie Holthe Kommunal- og regionaldepartementet (leder) Kommunenes Sentralforbund Kommunenes Sentralforbund Aetat Arbeidsdirektoratet Utlendingsdirektoratet Utlendingsdirektoratet Utlendingsdirektoratet Kommunal- og regionaldepartementet Kommunal- og regionaldepartementet I tillegg har rådmann Kjell Pettersen fra KS, rådgiver Tormod Reiersen fra Aetat Arbeidsdirektoratet og seniorrådgiver Lars Silseth fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet deltatt på enkeltmøter. 8

2.3 Arbeidsgruppens virksomhet Arbeidsgruppen har hatt fem møter, hvorav to heldagsmøter, i perioden 11. januar til 13. mars 2001. I tillegg har deltakerne fra Kommunal- og regionaldepartementet hatt møter med Bolig- og bygningsavdelingen og Husbanken og med Statsforvaltningsavdelingen i Arbeids- og administrasjonsdepartementet i forbindelse med arbeidet. 3. FORDELING AV FLYKTNINGER TIL FYLKENE 3.1 Nasjonalt utvalg, oppgaver, sammensetning og møter 3.1.1 Oppgaver Arbeidsgruppen anbefaler at det nasjonale bosettingsutvalget skal ha som oppgave å fastsette samlet bosettingsbehov for landet kommende år fastsette antall flyktninger som skal bosettes i hvert fylke kommende år rapportere til KRD om utvalgets arbeid og måloppnåelse for den nye bosettingsordningen 3.1.2 Sammensetning Hovedinteressentene i dette arbeidet er staten og kommunesektoren, og arbeidsgruppen ser ikke behov for andre deltakere i utvalget. Representasjonen i utvalget, fra henholdsvis stat- og kommunesektoren, bør være balansert, samtidig som utvalget ikke bør ha flere medlemmer enn nødvendig. Arbeidsgruppen ser det som hensiktsmessig at en del av medlemmene i det nasjonale utvalget har god innsikt i arbeidet med bosetting av flyktninger. I kriteriene for fordeling til fylkene er det et element av skjønn, og derfor vil kjennskap til bosettingsarbeid være av betydning. Det kan også være nyttig å ha medlemmer i utvalget som ikke er direkte involvert i bosettingsarbeid, men som har god kjennskap til de ulike forvaltningsnivåer, og kan vurdere arbeidet i et mer helhetlig perspektiv. Arbeidsgruppen foreslår at medlemmene i det nasjonale utvalget oppnevnes for 4 år, med mulighet for gjenoppnevning. Halvparten av utvalget gjenoppnevnes hvert annet år. På den måten får man rotasjon, samtidig som man sikrer kontinuitet i utvalget ved at kun halvparten av medlemmene kan skiftes ut hver gang. Arbeidsgruppen foreslår at det nasjonale utvalget får følgende sammensetning: Kommunesektoren med 3 representanter samlet fra KS og kommunene. Staten med 3 representanter, hvorav en fra KRD og minst en fra representant fra UDI. KS fremmer forslag på representanter for kommunesektoren til KRD. Utvalget oppnevnes av Kongen i statsråd. 9

3.1.3 Leder for nasjonalt utvalg Arbeidsgruppen har drøftet hvem som bør være leder av det nasjonale utvalget. Tre alternativer peker seg ut som aktuelle. Utvalget kan ledes av en person uten spesiell tilknytning til stat- eller kommunesektoren, av staten eller av KS. En leder uten spesiell tilknytning vil kunne framstå som en talsmann for den fellesoppgave det er for stat og kommuner å bosette flyktninger, særlig i forhold til media. Ett annet argument er at en slik leder vil kunne virke samlende i forhold til at partene i utvalget kan ha forskjellig syn på fordelingen. Det vil imidlertid være en tett kontakt mellom UDI og KS i forkant av utvalgsmøtene, slik at eventuell uenighet i stor grad vil være avklart på forhånd. Arbeidsgruppen vurderer det derfor slik at det ikke er hensiktsmessig med en leder som verken representerer stat eller kommune. En leder fra kommunesektoren vil være et signal om at det er en kommunal oppgave å framskaffe plasser til alle flyktninger som får opphold i landet. Det ville kunne være en styrke i forhold til det arbeid som KS skal gjøre for å sikre bosettingen i de områdene flertallet av flyktningene ønsker å bo, og der deres ønske om bosted er vel begrunnet ut fra at de har familie eller annet nettverk der. Det er også KS som har ansvar for fylkesmøtene og rapportering til det nasjonale utvalget om hvordan fordelingen av flyktninger til kommunene i hvert enkelt fylke har gått. En leder fra staten vil understreke statens ansvar når det gjelder mottak av flyktninger og tilrettelegging for at de som får opphold i landet raskest mulig skal kunne bosette seg i en kommune, enten de kommer fra mottak eller som overføringsflyktninger. Når KRD er representert i utvalget, vil det være naturlig at KRD, som har et koordineringsansvar for flyktningarbeidet og er overordnet UDI, i så fall leder utvalget. Det vil likevel være slik at de enkelte medlemmer av utvalget ikke vil være underlagt noen styring utenom de retningslinjer som blir gitt for utvalgets arbeid. Arbeidsgruppen har ikke funnet tungtveiende grunner for å velge ett bestemt av de nevnte alternativene når det gjelder leder av utvalget, men har samlet seg om det siste, og anbefaler at det nasjonale utvalget ledes av KRD. 3.1.4 Arbeid og møter i nasjonalt utvalg Erfaring fra de siste årene viser at det i et stort antall kommuner går flere måneder mellom anmodning fra UDI om bosetting av flyktninger og til vedtak blir fattet. I arbeidsgruppens forslag til fordeling av flyktninger til den enkelte kommune inngår regionale kommunemøter og fylkesmøter. En målsetting med den nye bosettingsordningen vil være at alle kommuner skal ha fastsatt det antall flyktninger de skal bosette det kommende år før året starter. Det nasjonale utvalget må derfor foreta en fordeling til fylkene såpass tidlig at det gir 10

rom for en slik prosess. Det betyr at fordelingen til fylkene bør være foretatt innen 1. mai. Når bosettingsbehovet fastsettes såpass lenge før bosettingen skal skje, vil det være knyttet en relativt stor usikkerhet til tallet. Dersom bosettingsbehovet det kommende år endres med mer enn 1000 personer, bør utvalget foreta en ny fordeling til fylkene. Endringer under 1000 personer bør kunne håndteres av UDI i samarbeid med kommunene. Det er imidlertid viktig at endringer under 1000 personer blir gjort kjent for kommunene, slik at de kan ta hensyn til det i sin planlegging av tjenester og tilbud i forbindelse med bosettingen. Reduksjon i bosettingen har ofte større betydning for kommunene enn økninger, fordi færre bosatte flyktninger betyr mindre overføringer fra staten. Det tar tid å redusere eller avvikle særskilte tjenester kommunene har bygget opp i forbindelse med bosettingsarbeidet, og dersom det fører til at f eks lønnsmidler må overføres fra andre tjenesteområder, vil det kunne skape negative og uheldige reaksjoner. Endringer i bosettingsbehovet over 1000 personer betyr altså at det nasjonale utvalget bør komme sammen og foreta en ny fordeling. Dette vil gjelde også om endringen skjer i løpet av bosettingsåret. Det nasjonale utvalget skal rapportere til KRD innen det aktuelle bosettingsår starter. Utvalget må derfor ha et møte for å lage en samlerapport på grunnlag av rapportene fra fylkene, og foreta en evaluering av arbeidet med fordeling av flyktninger som skal bosettes. Rapporten leveres til KRD innen 10. januar. Arbeidsgruppen anbefaler at det nasjonale utvalget: fastsetter bosettingsbehovet for kommende år og foretar en fordeling til fylkene innen 1. mai rapporterer til KRD om fordelingen til kommunene innen 20. januar møtes for å foreta en ny fordeling når det estimerte bosettingsbehovet endrer seg med mer enn 1000 personer opp eller ned. 3.2 Sekretariat for nasjonalt utvalg, oppgaver og funksjon Utvalget vil ha behov for et sekretariat som utarbeider estimat for bosettingsbehovet og annet grunnlagsmateriale. Det er naturlig at dette legges til UDI, som har tilgang til eller kan framskaffe nødvendig materiale til utvalgets arbeid. Samtidig vil det være viktig at KS, med organisasjonens kjennskap til kommunesektoren, trekkes inn i arbeidet. Utarbeidelsen av grunnlagsmaterialet bør derfor skje i nært samarbeid med KS. Praktisk kan dette gjennomføres på den måten at UDI sender grunnlagsmaterialet til KS til gjennomlesing og kommentarer før det legges fram for det nasjonale utvalget. Utvalget kan ved behov bestille tilleggsmateriale fra UDI. 11

3.3 Kriterier for fordeling til de enkelte fylker Gjeldende bosettingsordning har vært basert på den enkelte kommunes vilje til bosetting, uten at kommunene har hatt anledning til å vurdere oppgaven i en større sammenheng. Denne ordningen har de siste årene ikke gitt et tilstrekkelig antall bosettingsplasser. UDIs anmodning til kommunene har tatt utgangspunkt i samlet bosettingsbehov og et antatt potensiale i den enkelte kommune. Bosettingsbehovet vil alltid måtte være utgangspunktet, fordi alle som har opphold i Norge må bo i en kommune. Men hvilke kriterier skal legges til grunn for fordelingen til fylkene, og senere videre til den enkelte kommune? En hovedinnvending mot bosetting av flere nyankomne har i en del kommuner vært sekundærflytting, enten den har artet seg som fraflytting eller tilflytting av flyktninger som allerede er bosatt i andre kommuner. En målsetting med en ny bosettingsordning er å redusere flytting fra bosettingskommunen før flyktningene er blitt selvhjulpne. En bedre bosettingsordning vil i denne forbindelse ikke være det eneste virkemidlet, men sammen med individuelt tilpassede introduksjonsprogram vil det trolig i stor grad kunne redusere uønsket sekundærflytting. Arbeidsgruppen har vurdert hvilke kriterier som bør ligge til grunn for det nasjonale utvalgets fordeling av flyktninger til fylkene. Blant de kriterier som har vært ansett som aktuelle er arbeidsmarked, boligmarked, familie eller annet nettverk, egne ønsker og folketall. 3.3.1 Folketall En fordeling av flyktninger som skal bosettes i forhold til innbyggertallet i det enkelte fylke vil bidra til at flyktninger bosettes i hele landet. Hovedargumentet for en slik fordeling er at alle kommuner tar sin del av det arbeidet som bosetting av flyktninger medfører. Tallene fra de siste bosettingsårene viser at de tynnest befolkede fylkene har tatt en relativt større andel av bosettingsarbeidet enn tettere befolkede fylker. Sekundærflyttingen bidrar trolig til en utjevning, fordi flyttemønsteret til flyktninger i hovedtrekk er som for unge mennesker i Norge, til tettsteder innen regioner, og til det sentrale østlandsområdet. En fordeling basert folketall vil framstå som en lik fordeling av byrdene. I dagens situasjon med sterk fokusering på landets framtidige behov for arbeidskraft, vil man også kunne bruke argumentet om lik fordeling av menneskelige ressurser. Tabellen nedenfor viser fordeling av innbyggertallet i Norge fordelt på fylker i hele tall (A) og i prosent (B). Den viser også hvor bosatte flyktninger primært ønsker å bo (kolonne C og D). Kolonne E og F viser faktisk fordeling av bosatte 12

fra mottak og overføringsflyktninger i 2000. Kolonne G og H viser hvordan bosettingen for 2000 ville blitt fordelt i forhold til folketall. Tabell 5: Folketall og bosetting av flyktninger i fylkene A B C D E F G H Bosetting Ønske Faktisk I I I 2000 om bosetting prosent prosent prosent etter bosted 2000 folketall Folketall 01.01.2000 I prosent Hele landet 4478497 100 7439 100 4803 100 4803 100 Østfold 248217 6 562 8 105 2 266 6 Vestfold 212775 5 475 6 171 4 228 5 Akershus 467052 10 606 8 281 6 501 10 Oslo 507467 11 780 10 294 6 544 11 Hedmark 187103 4 392 5 253 5 201 4 Oppland 182701 4 281 4 244 5 196 4 Buskerud 236811 5 344 5 317 7 254 5 Telemark 165038 4 460 6 247 5 177 4 Aust-Agder 102178 2 211 3 127 3 110 2 Vest-Agder 155691 3 434 6 213 4 167 3 Rogaland 373210 8 561 8 350 7 400 8 Hordaland 435219 10 474 6 453 9 467 10 Sogn og Fjordane 107589 2 127 2 198 4 115 2 Møre og Romsdal 243158 5 287 4 321 7 261 5 Sør-Trøndelag 262852 6 461 6 224 5 282 6 Nord-Trøndelag 127108 3 168 2 173 4 136 3 Nordland 239109 5 461 6 461 10 256 5 Troms 151160 3 227 3 242 5 162 3 Finnmark 74059 2 128 2 129 3 79 2 For at alle som forventes å få vedtak om opphold i 2002 skal kunne bli bosatt raskt, må det i alle fylker, bortsett fra Nordland, bosettes langt flere flyktninger neste år enn det ble bosatt i 2000, om en går ut fra en fordeling basert på folketall. Arbeidsgruppen anser det ikke som relevant å bruke bosetting som et distriktspolitisk virkemiddel, og har ikke drøftet arbeidet i et slikt perspektiv. Det har heller ikke vært vurdert å fordele nyankomne flyktninger i et omvendt forhold til hvordan innvandrebefolkningen er bosatt i dag, med tanke på mest mulig jevn fordeling av innvandrerbefolkningen. 3.3.2 Flyktningenes egne ønsker om bosted Flyktninger som får vedtak om opphold mens de bor i mottak intervjues på nytt før bosetting, og blir da bl a spurt om hvilken kommune de ønsker å bosette seg i. For dem som har slekt og/eller nære venner vil ønsket bosted for de aller 13

fleste være sammenfallende med kommunen familie/venner bor i. Det er ikke urimelig å anta at de som får bosette seg der de selv ønsker, i større grad vil velge å bli boende der enn personer som bosettes andre steder enn de selv ønsker. UDI legger derfor stor vekt på at så mange som mulig skal få oppfylt sitt ønske om bosted når de bosetter den enkelte flyktning. Fordelingen av flyktninger både til fylker og til kommuner skjer før man vet hvilke flyktninger som konkret skal bosettes, da man på tidspunktet for fordeling ikke vet hvem som vil få opphold. Man vet derfor heller ikke hvor de ønsker å bo, og hvor de eventuelt har familie eller nære venner. Det synes likevel å avtegne seg et mønster i hvor flyktningene ønsker å bo, som ikke varierer så mye fra år til år, selv om sammensetningen i flyktninggruppen varierer med hensyn til nasjonalitet, alder, kjønn og familiesammensetning. Basert på erfaringstall fra UDIs statistikk på dette område vil man med tilnærmet stor sikkerhet kunne fastslå hvor de flyktningene som kommer vil ønske å bosette seg. Kolonne C i tabellen over viser hvordan førstevalget i forhold til bosted var for 7439 flyktninger bosatt i perioden fra 01.01.2000 og fram til nå. Slike data vil det være knyttet en del usikkerhet til, særlig på kommunenivå, da flyktninger ikke vil ønske seg til kommuner som på det aktuelle tidspunktet har vedtatt å ikke bosette flere flyktninger. Ønskene kan også være påvirket av at flyktningene søkes bosatt i samme region som mottaket de bor i, så sant de ikke har gode grunner for å bli bosatt i en kommune utenfor regionen. Oslo og en del andre kommuner har signalisert at de vil kunne bosette flere nyankomne, dersom de kan bruke mindre ressurser på flyktninger som kommer flyttende fra andre kommuner. Sekundærflyttingen kan trolig reduseres vesentlig ved at flere av flyktningene får bosette seg der de selv ønsker allerede ved førstegangs bosetting. Det er viktig for mennesker å ha mest mulig styring over eget liv, og derfor betyr det mye å kunne bestemme hvor man vil bosette seg. Utgangspunktet for et godt samarbeid med kommunale myndigheter når det gjelder norskopplæring og kvalifisering vil være best når flyktningen selv har valgt kommune. Sannsynligheten for at flyktningen skal bli boende vil da være større enn når bosettingen skjer til en kommune flyktningen ikke ønsker å bo i. Arbeidsgruppen anbefaler at det ved fordeling av flyktninger til fylkene tas hensyn til erfaringstall UDI har når det gjelder ønsket bosted. Det nasjonale utvalget vil måtte anvende skjønn når det gjelder hvor sterkt flyktningens egne ønsker skal vektlegges. For flyktninger som har familie/nære venner som 14

allerede er bosatt, vil dette kriteriet i hovedsak falle sammen med flyktningens eget ønske om bosted. God informasjon er viktig for å kunne gjøre riktige valg, og det vil være viktig å videreutvikle systemer som kan gi flyktningene kunnskap om de muligheter som finnes for utdanning og arbeid i de enkelte bosettingskommuner. Det vil trolig føre til at ønskene om bosted vil bli fordelt på et stort antall kommuner. Arbeidsgruppen vil derfor understreke betydningen av at de informasjonstiltak som er under undervikling videreføres og forbedres, slik det også er foreslått i Stortingsmelding nr. 17 (2000-2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg. Tidligere bosatt familie Når UDI utsøker den enkelte flyktning for bosetting i en bestemt kommune, legges det stor vekt på mulighetene for jevnlig kontakt med familie eller nære venner som allerede bor i kommunen eller innen rimelig reiseavstand. Erfaring og forskning viser at etablering av sosialt nettverk og støtte fra familie og venner er spesielt viktig den første tiden etter bosetting på et nytt sted. Gjennom slike nettverk får flyktningene anledning til å være sammen med personer fra egen kultur, samtidig som de får nyttige råd om hvordan de best mulig skal håndtere de utfordringene de står foran når det gjelder å etablere seg i Norge. Forskningsstiftelsen FAFO 1 har på oppdrag fra Kommunal- og regionaldepartementet gjennomført en undersøkelse som bl a kartlegger årsakene til sekundærflytting. I rapporten som ble lagt fram høsten 2000, framgår det at flyktningene selv angir to hovedårsaker til flytting. For det første at de vil bo nærmere familie og/eller venner, og for det andre at de har fått tilbud eller hadde håp om å finne arbeid i en annen kommune. Kommunalt ansatte ble stilt de samme spørsmål og hadde samme forståelse av flytteårsakene. Undersøkelsen omfatter flyktninger som ble bosatt i perioden 1994 til 1996, og den viser at en tredel av dem hadde flyttet fra bosettingskommunen innen utgangen av 1999. I årene 1994-96 ble det bosatt nærmere 20 000 flyktninger. Flytteaktiviteten innenfor hver region gikk i hovedsak i retning av byer eller større kommuner. Flytteaktiviteten ut av bosettingsregionen var størst fra Nord- Norge og minst fra Østlandet. Andelen som flytter er høyest blant de unge voksne. Flyttingen medførte høyre sysselsettingsgrad, bedre helse og økt trivsel, men også økt trangboddhet. En monitor for sekundærflytting utviklet av Ketil Sørlie ved NIBR bekrefter inntrykket av at mange flytter til Oslo etter førstegangs bosetting. I løpet av de sju årene fra 1990-1996 økte folketallet i Oslo med 6 226 personer som følge av sekundærflytting, altså med mer enn 900 i gjennomsnitt i året. Dette utgjør om lag en fjerdedel del av Oslos befolkningsvekst totalt i perioden. 1 Anne Britt Djuve og Hanne Cecilie Kavli: Styring over eget liv. Levekår og flytteaktivitet blant flyktninger i lys av myndighetenes bosettingsarbeid. FAFO-rapport 344 i 2000 15

Arbeidsgruppen mener familie/nære venner fortsatt skal være et hovedkriterium når den enkelte flyktning skal bosettes. Det er imidlertid vanskelig å forutsi dette når fordelingen til fylker og kommuner fastsettes, og det ennå ikke er kjent hvilke flyktninger eller flyktninggrupper som vil få opphold. Erfaringstall fra UDIs statistikk kan imidlertid si noe generelt om hvor flyktningene ønsker å bo, og bør etter arbeidsgruppens mening være et kriterium det nasjonale utvalget skal legge vekt på ved fordelingen til fylkene. 3.3.3 Arbeidsmarked Tilgangen på ulike former for statistikk knyttet til arbeidsmarkedet er god. Aetat kan gjennom en oversikt over ledige stillinger samlet i kategorier vise hvor i landet muligheten for å få arbeid er god. Sammen med statistikk over registrerte ledige vil det framgå om det er få eller mange potensielle søkere til de ulike stillingskategorier. Av denne statistikken kan man trekke slutninger om situasjonen på arbeidsmarkedet per i dag, utviklingstendenser, hvilken type arbeidskraft som er etterspurt, og hvilke kvalifikasjoner arbeidssøkere bør ha for å konkurrere om de ledige jobbene. I tillegg innhenter Aetat informasjon fra næringslivet gjennom bedriftsundersøkelser, der man skaffer seg et bilde av hva slags arbeidskraft som er etterspurt, og hvor mange som sannsynligvis kunne vært i arbeid dersom arbeidssøkerne hadde hatt den kompetansen bedriftene etterspør. Arbeidsledigheten måles i prosent av arbeidsstyrken, og slik statistikk offentliggjøres regelmessig av Aetat. Tabell 1 i vedlegg A viser arbeidsledighet i prosent av arbeidstyrken, fordelt på fylker. Denne statistikken kan også tas ut på kommunenivå. Statistikken viser bl a at ledigheten er svært lav i Akershus og Sogn og Fjordane, mens den er høyere i Finnmark og Trøndelag. Statistikken viser også at ledigheten det siste året har økt betydelig i Rogaland, Vest-Agder og Nord-Trøndelag, mens den har gått ned over store deler av Østlandet. Det kan også tas ut statistikk som viser arbeidsledighet i prosent av arbeidsstyrken fordelt på fylker og utdanningsfelt. Denne statistikken har lang produksjonstid. Statistikken viser bl a at ledigheten er fallende med stigende utdanningsnivå, og at ledigheten er nesten fraværende innenfor helse- og undervisningsfag. Statistikk over arbeidsledigheten kan fordeles på yrkesgrupper og yrker, og man kan se prosentvis endring i forhold til tilsvarende måned året før. Denne statistikken kan fordeles på fylker, og en mer detaljert yrkesinndeling er også mulig. Aetat har også statistikk som viser hvor mange stillinger som er registret innenfor ulike yrkeskategorier. Tabell 2 i vedlegg A viser at det var en kraftig 16

økning i beholdningen av ledige stillinger fra januar 2000 til januar 2001 innenfor en rekke yrker. Statistikken kan fordeles på fylker og mer detaljerte yrker. Man kan med fordel benytte gjennomsnittstall for kvartal, da det er en del tilfeldige variasjoner i statistikken. Det er ikke hensiktsmessig å bruke statistikken mer detaljert enn fylkesnivå til dette formålet. Aetat har også statistikk som viser mangelen på arbeidskraft fordelt på næringer. Statistikken kan også fordeles på fylker, men blir da langt mer usikker. Videre finnes det statistikk som viser andelen av bedriftene som har rekrutteringsproblemer fordelt på fylker. Dersom vi tar oversikten over registrerte ledige og sammenholder med oversikten over bosetting i fylkene i 2000, viser det ingen sammenheng mellom ledighet på fylkesnivå og bosettingspotensialet i fylkene. Finmark, som har desidert høyest ledighet, bosatte i forhold til folketallet en langt høyere andel flyktninger enn fylker med lav ledighet. Det er stor usikkerhet knyttet til de yrkene som UDI registrerer på den enkelte arbeidssøker, slik at det er vanskelig å bruke dataene i forhold til statistikk fra Aetat. Selv om det er sammenfall mellom det yrket flyktningen oppgir og behov i arbeidsmarkedet, vil manglende språkkunnskaper eller andre forhold kunne gjøre personen uaktuell for stillingen. Denne statistikken vil være lite anvendbar i forhold til fordelingen til fylkene. På bakgrunn av dette anser arbeidsgruppen det som uhensiktsmessig å legge statistikk for arbeidsmarkedet inn som et kriterium for fordeling av flyktninger til fylkene. Slik statistikk vil imidlertid kunne være relevant når det gjelder fordeling til de enkelte kommuner og i forhold til bosetting av den enkelte flyktning. 3.3.4 Boligmarked Manglende tilgang på boliger og utilfredsstillende finansieringsordninger har i mange kommuner vært et hovedargument mot bosetting av flere flyktninger. Særlig bykommuner i østlandsområdet har de siste årene kommet på defensiven i forhold til boliganskaffelse til de grupper som trenger bistand. Etterspørselen etter boliger har presset prisene opp, og den har gjort det vanskelig for kommunene i det hele tatt å skaffe boliger til vanskeligstilte grupper. Mangelen på boliger generelt i disse kommunene gjør at de vegrer seg mot å bruke forkjøpsretten de i henhold til lovverket har når det gjelder en andel på inntil 10 % av leilighetene i borettslag. Dette har gjort det vanskelig å få bosatt alle flyktningene i kommunene. Husbanken kan fullfinansiere kjøp, utbedring eller nybygging med lån og boligtilskudd. Til utleieboliger for flyktninger blir det vanligvis gitt 30 % tilskudd og resten som lån, men Husbanken kan øke tilskuddsdelen når særskilte forhold 17

tilsier det. Alle kommuner har lik tilgang til Husbankens virkemidler, men det er stor variasjon mellom kommunene når det gjelder å benytte disse virkemidlene. Det synes i enkelte kommuner å være behov for mer kunnskap om de ordninger som finnes for boligfinansiering. UDI og Husbanken vil samarbeide om bedre informasjon til kommunene, og sammen har de nylig sendt ut et informasjonshefte om finansieringsordninger som er aktuelle å bruke til boliger for flyktninger. For 2001 er Husbankens rammer både for lån og tilskudd økt betraktelig, og det er signalisert en mer fleksibel bruk av tilskuddene. Boligforsyning er et kommunalt ansvar. Mangel på egnede boliger til flyktninger og andre særlig vanskeligstilte har vært et problem, og skyldes i noen grad mangel på planlegging og iverksetting av tiltak. Behovet for flere boliger til vanskeligstilte har i mange kommuner vært kjent i lengre tid, men med økningen av Husbankens rammer vil det nå bli bedre muligheter til å få bosatt flyktninger. Arbeidsgruppen finner det derfor ikke riktig å bruke boligmarked som kriterium når det gjelder fordeling til fylkene, og heller ikke når det gjelder fordeling til den enkelte kommune. I tillegg er det tvilsomt om det ville kunne innhentes statistikk eller data som ville gjøre dette til et operasjonelt kriterium i en fordelingsnøkkel. 3.3.5 Konklusjon Tabell 5 viser at det er større samsvar mellom flyktningenes egne ønsker og en fordeling i forhold til folketall enn det er mellom faktisk bosetting i 2000 og fordeling i forhold til folketall. Konsekvensene av en fordeling for bosetting i forhold til innbyggertall i fylkene vil føre til en forskyvning av bosettingen fra tynt befolkede områder til tettere befolkede områder. Dette vil særlig gjelde Oslo, og arbeidsgruppen har vurdert om fordelingen til Oslo bør skje på en annen måte enn til de andre fylkene. Oslo er også den kommunen som får flest flyktninger gjennom tilflytting etter bosetting. Gruppen mener imidlertid at det ikke er tungtveiende grunner for å bruke en annen fordelingsnøkkel overfor Oslo, men at man må se bosetting i Oslo i sammenheng med bosettingen i nabokommunene. Arbeidsgruppen mener at ut fra hensynet til likebehandling og en rettferdig oppgavefordeling skal innbyggertall være hovedkriteriet for fordeling til fylkene. I tillegg skal det nasjonale utvalget justere fordelingen ut fra folketall i forhold til hvor flyktningene ønsker å bosette seg og UDIs erfaring fra tidligere bosetting. UDI har mye kunnskap og erfaring når det gjelder hvilke kommuner som lykkes best med bosettings- og integreringsarbeidet, og det er viktig at disse kommunene beholder kontinuitet i dette arbeidet også i perioder med mindre bosettingsbehov. Hensikten er bl a å motvirke senere sekundærflytting. 18

Anbefalt fordelingsnøkkel På bakgrunn av vurderingene over anbefaler arbeidsgruppen at det nasjonale utvalget fordeler flyktningene som skal bosettes i de enkelte fylker etter: Folketall justert ut fra oversikt over hvor flyktningene ønsker å bosette seg og UDIs erfaring fra tidligere bosetting. 4. FORDELING AV FLYKTNINGER TIL DEN ENKELTE KOMMUNE Vi vil i dette kapittelet drøfte fordelingen av flyktninger til den enkelte kommune. Først skisseres ordningen kort. Deretter drøftes de ulike elementene i ordningen mer inngående. 4.1 Prosessen i fylkene Det nasjonale utvalget har som oppgave å fordele antall flyktninger som skal bosettes i hvert fylke ut fra et estimert bosettingsbehov. Utvalget skal foreta fylkesfordelingen innen 1. mai, for de flyktninger som skal bosettes det påfølgende år. Fylkeskvoten oversendes Utlendingsdirektoratets (UDI) regionkontorer. UDIs regionkontorer utarbeider i løpet av mai forslag til hvordan det antall flyktninger hvert fylke har fått tildelt skal fordeles på de enkelte kommunene i fylket. Det skjer i nært samarbeid med Kommunenes sentralforbund i fylket og eventuelt Kommunenes sentralforbund (KS) sentralt etter nærmere bestemte kriterier. Kriteriene, som i hovedtrekk samsvarer med de som brukes av det nasjonale utvalget, er folketallet i kommunene, justert ut fra kunnskap om hvor flyktningene selv ønsker å bosette seg og erfaring med tidligere bosetting. I tillegg vurderes fordelingen til kommunene ut fra arbeidsmarkedet på grunnlag av statistikk fra Aetat. Innen 1. juni sender Utlendingsdirektoratets regionkontor en anmodning til hver enkelt kommune om å bosette et spesifisert antall flyktninger, i tråd med det KS og UDI har blitt enige om. I brevet settes det en frist rundt 20. september for når kommunene skal melde tilbake til Utlendingsdirektoratet om de kan bosette det oppgitte antall flyktninger. Fristen bør være minst to uker før høstkonferansene, for at KS og UDI i samarbeid skal ha nok tid til å kunne utarbeide en skisse til en løsning, dersom kommunene ikke vedtar å bosette alle flyktningene de har blitt bedt om. Det gjøres oppmerksom på at det er lite rom for å komme med spesielle krav om hvilke typer flyktninger kommunene kan bosette. Videre opplyses det om at bosetting vil være et punkt på dagsorden på høstkonferansene som KS arrangerer i hvert fylke etter at statsbudsjettet er lagt fram i oktober. På dette møtet vil kommunene i fellesskap måtte komme fram til en løsning for hvordan man skal bosette de flyktninger som kommunene samlet sett ikke har sagt seg villig til å bosette innen fristen 20. september. Dette tas med til politisk behandling i de aktuelle kommunene. 19

Samtidig som UDIs regionkontorer sender ut anmodning om bosetting til kommunene i det enkelte fylke, innkaller KS i fylkene til regionale møter med kommuner i pressområder. Tanken er at en skal se bosetting i bykommunen og de omliggende kommuner i sammenheng, for å spre presset på flere kommuner. Hensikten er å øke bosettingen i disse områdene for å unngå senere sekundærflytting. KS ser for seg rundt 20 sentrale bykommuner hvor det vil være behov for regionale møter med de omliggende kommunene. På disse møtene, som vil finne sted i mai/juni, vil også UDIs regionkontor, Aetat og Husbanken delta. KS står som ansvarlig for møtene. Dette vil bidra til at kommunene i større grad planlegger og tilrettelegger bosettingen i felleskap. Slik det er i dag vurderer kommunene bosettingen ut fra sitasjon og muligheter internt i kommunen, uten å se bosettingen i større sammenheng. En vurdering av arbeidsmarked, boligmarked osv. utover egne kommunegrenser vil kunne øke viljen til å bosette flere. Kommuner utenfor pressområdene forholder seg til de anmodninger de får om bosetting, og fatter vedtak innen den fristen som er gitt for tilbakemelding. KS vil ikke ta initiativ til interkommunalt samarbeid i forhold til disse kommunene, men det forutsettes at de tar den andel av oppgave som framgår av anmodningen. Den nye ordningen er basert på at summen av at anmodninger er i samsvar med bosettingsbehovet. Med dagens ordning anmoder UDI om langt flere plasser enn bosettingsbehovet, fordi erfaring tilsier at mange kommuner gjør vedtak om å bosette færre enn de blir anmodet om. Med den nye ordningen vil eventuelle avvik måtte drøftes på høstkonferansen og inngå i en skisse som ordførere og rådmenn anbefaler kommunene å følge opp med nye vedtak. I slutten av september vil UDIs regionkontorer få en oversikt over om kommunene er villig til å ta imot det antall flyktninger de er anmodet om. UDI vil også ha en oversikt over om kommunene har satt spesielle vilkår for de flyktningene de vil bosette, og om dette samsvarer med de flyktningene som sitter i mottak og faktisk skal bosettes. Sammen med KS i fylket utarbeider UDIs regionkontor en skisse til løsning for hvordan en kan fordele den del av fylkeskvoten som kommunene ikke har sagt seg villig til å bosette, foruten hvordan en skal forholde seg til ev misforhold mellom de kategorier flyktninger (enslige, familier, visse nasjonaliteter etc) kommunene ønsker å bosette og de flyktningene som man antar skal bosettes. Dersom det totale bosettingsbehovet endrer seg med mer enn tusen personer opp eller ned, skal det nasjonale utvalget tre sammen i september, for ev å komme med en justert fordeling fordelt på hvert fylke. Denne må også tas med i skissen som drøftes på fylkesmøtet. 20