Maurico Funes: Mellom-Amerikas Lula?

Maurico Funes: Mellom-Amerikas Lula? NorLARNet-analyse, 8.1.2010 Nelson Salinas y Benedicte Bull (Oversatt fra spansk) Under valgkampen i El Salvador i fjor var det mange som kalte presidentkandidat Mauricio Funes Mellom-Amerikas Lula. Nylig ble dette gjentatt av Argentinas tidligere president Eduardo Duhalde, som hyllet den salvadoranske presidentens moderate framferd og ga uttrykk for sine forventninger: Lula representerer balanse og likevekt i Sør-Amerika og er kvalifisert for å gjennomføre et program for sosial framgang med prosjekter for produktiv utvikling Mitt inntrykk er at her (i El Salvador) er vi vitne til framveksten av noe tilsvarende for Mellom-Amerika, framhevet Duhalde i Men hvor langt kan vi gå i sammenligningen mellom Funes og Lula? Kan Funes spille rollen som mekler mellom ulike politiske fløyer i et så splittet land som El Salvador? Og kan han være en stabiliserende faktor i det turbulente Mellom-Amerika, slik Lula har vært det i Sør-Amerika? Selvsagt er ikke Funes Lula, og det er noe som han selv har påpekt, også med en viss irritasjon, ettersom han har oppfordret til ikke å kopiere modeller. I løpet av de sju månedene som har gått siden han ble innsatt som den første presidenten fra et parti på venstresiden i El Salvador, har han imidlertid utvist lederskap som man ikke har sett hos noen annen mellomamerikansk president på mange år. Han har vist seg i stand til å opprettholde sitt sosiale engasjement og sine gode relasjoner til de mest radikale delene av sitt parti den tidligere geriljaen FMLN og samtidig samtale med partiene på høyresiden og landets økonomiske eliter. Han står overfor store utfordringer internt i partiet FMLN, og i forholdet til høyresiden og store oppgaver knyttet til sikkerhet og utvikling. Det er likevel mye som tyder på at Mauricio Funes vil kunne manøvrere like godt som Lula i dette kompliserte farvannet. Mauricio Funes bakgrunn og forskjellene fra Lula Førsteinntrykket er at de to presidentene er svært forskjellige og at deres personlige bakgrunn er svært ulike. Brasils president har en arbeiderbakgrunn. Han ble født inn i fattigdom, med små mulighet for en akademisk utdannelse. Han fikk sin politiske opplæring i fagforeningene og de sosiale bevegelsene, i kampen mot diktaturet og for vanlige folks rettigheter. Der lærte han folkets stemme å kjenne. Lula har dessuten en lang historie med forsøk på å oppnå politiske posisjoner. Han har stilt som kandidat til forskjellige verv siden 1982. Han var presidentkandidat tre ganger før han til slutt vant valget i 2002. I løpet av hele denne tiden styrket han sin posisjon og inngikk

allianser. Disse har han benyttet seg av i etterkant i sin politikk basert på nasjonal dialog, som har betydd å komme både næringslivet og alle folkelige sektorer i møte. Mauricio Funes, derimot, kommer fra en middelklassefamilie og har akademisk utdannelse. Han har ikke Lulas personlige erfaringsbakgrunn fra fattigdom eller politisk aktivisme. Før han gikk inn i politikken var han kjent som en av landets dyktigste journalister. Som få andre analyserte han hendelser på et uavhengig grunnlag, og han kritiserte begge sider i det politiske landskapet når han fant det betimelig. For å forstå hans sosiale engasjement og hans endelige beslutning om å stille som presidentkandidat for partiet FMLN, som oppstod som en geriljabevegelse under borgerkrigen i El Salvador (1980 1992), må man se til hans universitetsbakgrunn og noen personlige erfaringer. Han fikk sin universitetsutdannelse under borgerkrigen, på Universidad Centroamericana José Simeón Cañas (UCA), som på det tidspunktet spilte en fremtredende rolle i landets utvikling. Der holdt det til en gruppe jesuitter, som representerte faglige retninger knyttet til frigjøringsteologi og menneskerettigheter, og som med tiden kom til å bli et viktig referansepunkt for Latin-Amerika. I november 1989, tre år etter at Funes hadde fullført sine studier og hadde begynt å arbeide som journalist for Canal 10 og 12, ble seks av de mest fremtredende jesuittprestene ved UCA brutalt drept av en spesialstyrke fra hæren. Blant dem var Ignacio Ellacuria, som da også var en av de mest markerte fredsmeklerne mellom partene i borgerkrigen. Det sies at for de studentene som fikk sin utdannelse på UCA, ble livet aldri mer det samme. Den lærdommen de tilegnet seg der, gjorde at de fikk en livslang ansvarsfølelse overfor virkeligheten rundt dem, og utviklet en etisk holdning som innebar å stille akademisk og vitenskapelig kunnskap til tjeneste for de fattigste. Det er ikke til å undres over at Mauricio Funes regner seg som troende og erkebiskop Romeros disippel, eller at en av de første tingene han har gjort i løpet av sin korte tid som president, har vært å posthumt tildele Den nasjonale orden José Matías Delgado til de seks jesuittprestene, 20 år etter at de ble drept. Dette er landets høyeste utmerkelse, og den er forbeholdt personer som har utført enestående tjenester for nasjonen. I sin tale la han til at jesuittene ga sine liv for at El Salvador skulle komme ut av hatets infernalske sirkel, og han knyttet jesuittenes budskap til budskapet til erkebiskop Oscar Arnulfo Romero, drept i 1980. Det sies at man kan drepe mesteren men at frøet vil fortsette å spire. Jeg er denne mesterens disippel, uttalte Funes med henvisning til erkebiskop Romero. ii Denne åndelige identifiseringen har ikke bare gitt Funes et sterkt engasjement for rettferdighet og de fattige. Den har også gjort det mulig for ham å holde kritisk distanse til stridighetene i en polarisert virkelighet med væpnede sammenstøt. Før innsettelsen dro Funes til katedralen og dedikerte sin regjering til erkebiskop Romero, og han har flere ganger i offentlige sammenhenger snudd på et av Romeros utsagn ved å si den dagen er kommet da myndighetene lytter til det salvadoranske folkets rop på rettferdighet. Som erkebiskop Romero, la han til: Hver den som kjemper for rettferdighet, som fremmer rettferdige krav i en urettferdig virkelighet, jobber for Guds rike. iii Disse erfaringene forklarer også hvorfor han valgte Hato Hasbún som sin fremste rådgiver. Hasbún er nå ansvarlig for strategiske spørsmål ved presidentens kontor, og presidentens rådgiver. Han anses å være arkitekten bak Funes kandidatur og den som banet vei for at Funes ble ønsket velkommen av FMLN, ettersom Hasbún var medlem av FMLNs politiske kommisjon. Hasbún var også en av Ignacio Ellacurías disipler, og i presidentens studietid var han hans filosofilærer. I tillegg til å

være akademiker var Hato Hasbún sterkt involvert i jesuittenes pastorale virke, og han var ansvarlig for å skaffe finansiering til utdannings- og sosiale prosjekter til gruppen ledet av Ignacio Ellacuría. Siden den gang har han vært hans politiske veileder. Funes slukte bøker og var en fremragende student, debattant ( ) Innimellom fryktet jeg at han ville overta min lærerstilling med alt det han visste og lærte, minnes Hasbún, rådgiver for den nyvalgte presidenten og en som i følge pressen vil få en sentral stilling i regjeringsapparatet til den nye presidenten. iv Selv om han ikke har den samme bakgrunnen som Lula, har også Funes gjennomlevd vanskelige stunder og svært dramatiske øyeblikk i sitt liv. I august 1980, tre måneder etter at hans første sønn ble født, opplevde Mauricio at hans eldre bror, Roberto, som han stod svært nær, døde under høyst dramatiske omstendigheter. Etter å ha blitt arrestert i en studentdemonstrasjon, som lillebroren hadde deltatt i noen timer tidligere, ble Roberto slengt i bakken av politiet og, etter det man vet, gjennomhullet med kuler. Denne hendelsen bidro utvilsomt til at Funes valgte å søke sosiale endringer uten samtidig å risikere livet, samtidig som han aldri har snakket nedsettende om geriljabakgrunnen til personer som står ham nær, deriblant hans visepresident Sánchez Cerén. Hendelsen bidro avgjort til at han fra dette tidspunkt valgte en vei basert på akademia og journalistisk arbeid. En annen tragisk begivenhet, mye nærmere i tid, var tapet av hans sønn, Alejandro Funes, som ble drept i Frankrike i 2007 i en alder av 27 år. Under rettssaken i Paris i mai 2009 vitnet Mauricio Funes: Vi hadde bestemt at han skulle dra fra El Salvador siden det er færre muligheter der enn det er her. Vi tenkte at han ville være tryggere her, for i vårt land er det et voldelig samfunn med svært omfattende kriminalitet, sa Funes. Jeg hadde aldri forestilt meg at han ville bli slått til døde her og at han ikke ville få muligheten til å oppfylle sine drømmer, la han til, mens han brast i gråt. v Det er rimelig å anta at også sorgen etter denne hendelsen har vært med på å forme presidenten og bidra til hans engasjement for å bekjempe volden i hjemlandet. Mauricio Funes løfter og status etter de første månedene ved makten Funes løfter i valgkampen var store. Han lovet å igangsette en dialog mellom de forskjellige sektorene i landet for å oppnå en sosial overenskomst og skape flere arbeidsplasser. Han lovet å hjelpe de mest vergeløse og at han ikke skulle favorisere noen ut fra deres etternavn. Han erklærte at han heller ikke ville tolerere straffefrihet, og han lovet å gå til åpen kamp mot korrupsjon og byråkrativeldet. Alt i alt forpliktet han seg til en krevende handlingsplan, ettersom den forutsatte å arbeide skulder ved skulder med de samme næringslivslederne som han ville stille til ansvar for korrupsjon. Redskapene han arvet etter sin forgjenger, Antonio Saca, var ikke mye til nytte. Funes overtok på et tidspunkt da El Salvadors økonomi var i krise: I følge data fra FNs økonomiske kommisjon for Latin- Amerika og Karibia (ECLAC) ble nasjonalproduktet redusert med 2,5 % i 2009. Ikke bare den økonomiske situasjonen generelt, men også statens finansielle situasjon, var vanskelig. Funes stod overfor utfordringen å skaffe 500 millioner dollar for å dekke årets utgifter, ettersom Funes da han overtok presidentembetet midtveis i 2009 opplevde at den avgående presidenten hadde brukt opp hele årets budsjett. I tillegg måtte han betale regninger på 139 millioner dollar til bedrifter som hadde levert varer og tjenester vi og dekke inn 219 millioner i overforbruk på en konfidensiell budsjettpost som president Saca personlig hadde hatt ansvar for. vii Regjeringen var nødt til å skaffe 858 millioner dollar.

En av de første tingene Funes gjorde, var å starte forhandlinger med partiene i Kongressen med tanke på en skattereform som ville kunne bidra til å løse statens finansielle krise og gi rom for å øke sosiale utgifter. El Salvador et av landene i Latin-Amerika med lavest skatteinntekter, bare 13 % av BNP. Dette skyldes en liberal lovgivning, men også mangel på kontroll med den reelle innbetalingen og dermed utbredt skatteunndragelse. I følge Den nasjonale utviklingsstiftelsen (Fundación Nacional para el Desarrollo (Funde)), er denne type lovbrudd blant de som gjør størst skade for landet. Unndragelsen av betaling av inntektsskatt og merverdiavgift er på henholdsvis 47 og 37,3 % og utgjør mer enn 750 millioner dollar i året. De største bankene og bedriftene er blant de som unndrar mest skatter og avgifter. viii Skattereformer har imidlertid vært noe av det vanskeligste å få vedtatt, ikke bare i El Salvador men i hele regionen. I det øyeblikk man nevner skattereform støter man mot sterke interesser hos de økonomiske elitene, i denne sammenheng i første omgang representert ved høyrepartiet ARENA. Etter flere måneder med forhandlinger og enormt press fra arbeidsgiverorganisasjonene og partier på høyresiden oppnådde Funes å få vedtatt en skattereform. Dette er bare et første skritt for å få slutt på skatteunndragelsene, men det er et skritt som ingen har lyktes med tidligere. Siste gang det ble forsøkt, uten hell, var i 2004 av hans forgjenger, Antonio Saca fra ARENA. Når Funes har lyktes, skyldes det delvis krisen ARENA har gjennomlevd etter valgnederlaget i fjor og som har ført til splittelse i partiet. 12 av ARENAs kongressrepresentanter forlot partiet og dannet sitt eget parti, GANA, som til slutt støttet skattereformen. Men suksessen skyldes også Funes forsonende evner og hans anstrengelser for å oppnå enighet også med storforetakene og høyresiden. Skattereformen er ikke regjeringens eneste betydningsfulle resultat. I tillegg er det verdt å nevne at den har oppnådd ix : gjenoppretting av diplomatiske forbindelser og samarbeid med Cuba, av stor betydning for det brede lag av folket på grunn av helse- og utdanningsprogrammene; støtte til landbruket, med et mer rettferdig system for fordeling av landbrukspakker til den fattigste jordbruksbefolkningen; forbud mot mineralutvinning; avskaffelse av frivillige egenandeler på helsestasjoner og offentlige sykehus; utvidelse av utskrivingen av skjøter på jorda til å omfatte fattige bondefamilier, som i årtier var blitt nektet dette; samtaler med den sosiale bevegelsen, for å diskutere politiske tiltak til fordel for sektorer og klasser som historisk sett har vært marginalisert; forbedring av programmet for solidariske bygdesamfunn og utvidelse av dette til å omfatte de eldre; utlevering av 1 300 000 skoleuniformer (klær og sko) og skolemateriell til elever i offentlig skole; oppstart av boligprogrammet hus til alle, for 25 000 fattige familier på landet og i byområder; igangsetting av tiltak for oppreisning for ofrene for menneskerettighetsbrudd, blant dem erkebiskop Romero. I flere av disse sakene har han forhandlet med høyresiden, i andre har han sloss mer med venstresiden i sitt eget parti enn med høyrepartiene. Dette var for eksempel hva som skjedde da kongressrepresentantene til FMLN forsøkte å få avskaffet en månedlig avgift på samtlige telefonregninger. Tre transnasjonale telefonselskaper truet med å trekke seg ut av landet hvis avskaffelsen ble gjennomført. Dette førte til at presidenten kom med kraftig kritikk av regjeringspartiet og beskyldte det for dobbeltmoral, ettersom den tidligere sjefen for Siget (overoppsynsorganet for strøm og telefoni), FMLN-politikeren Tomás Campos, undertegnet en beslutning som ga telefonselskapene i landet tillatelse til å øke den månedlige avgiften før han gikk av. Etter at han ble rådgiver for kongressgruppen til FMLN, anbefalte han å avskaffe den samme

avgiften. Det fikk Funes til å uttale: Jeg forstår ikke denne dobbeltmoralen. Den må mine venner og kongressrepresentanter forklare meg. Konklusjon Etter noen måneder ved makten, virker Funes å ha mange fellestrekk med Lula. Det er imidlertid ennå svært tidlig å trekke konklusjoner. Det er verdt å minnes at etter et år ved makten var ikke Lula den han er i dag. Brasils president, som det til og med er laget en film om, var nesten ved slutten av sin andre periode da han ble karakterisert som en av de mest innflytelsesrike på verdensscenen han innehar 18. plass på magasinet Newsweeks liste for 2008. På samme vis har både den franske dagsavisen Le Monde og den spanske dagsavisen El País utnevnt ham til årets person 2009, og den britiske dagsavisen Financial Times plasserte ham på 11. plass på listen over tiårets mest fremtredende personer. x Med andre ord, om Funes kommer til å ligne på Lula, får vi ikke vite i begynnelsen av hans tid som president, men mot slutten. Det som vi vet er at oppslutningen om Mauricio Funes er blant de høyeste for noen president på kontinentet. Det kan også se ut som Funes har forårsaket en ny politisk kurs i samfunnet i retning av et sosialdemokrati. Hvorvidt dette er noe som han kan ta æren for eller noe som samfunnet tvinger fram må imidlertid studeres nærmere. Det har vært betydelige motsetninger også innenfor venstresiden om ikke i den grad at det er snakk om en splittelse. Disse motsetningene har samtidig gjort det lettere å få til en tilnærming til deler av høyresiden og til store selskaper, som de tidligere nevnte transnasjonale selskapene. En av innrømmelsene som har plassert Funes nærmest de sosiale bevegelsene, er beslutningen om å nekte gruveselskapene å utvinne mineraler, gjennom å ikke vedta visse lover som ville åpnet for utvinning av disse råvarene. Dette er et av de mest problematiske feltene Funes har hatt med å gjøre. De sosiale bevegelsenes motstand mot mineralutvinning har økt, og det har også undertrykkelsen av protestene fra selskapenes side og fra statlige institusjoner, som politiet (under den forrige regjeringen), som har stilt seg til tjeneste for disse selskapene. Det her gått så langt at det er dokumentert drap på flere miljøaktivister. Dette blir en av de vanskeligste men også viktigste sakene Funes har å håndtere i den nærmeste fremtid. Hvis han klarer å håndtere også dette temaet på en måte som kommer folk flest til gode uten å skape for store konflikter, vil han ha tatt et viktig skritt på veien mot et bedre El Salvador. Det ligger fremdeles enorme utfordringer foran ham: å konfrontere drap og kriminalitet i et av verdens mest voldelige land, å sikre økonomisk vekst og bidra til en fredeligere og mer fremgangsrik mellomamerikansk region er bare noen av dem. Hittil har han imidlertid vist at han er rett mann på rett plass. i El nuevo diario.com.ni ii Tigjengelig i: Mi gente informa: http://migenteinforma.org/el-salvador-presidente-funes-es-hora-de-dejar-lashipocresias/, consultada en febrero de 2010. iii Kilde: Http://www.fmln.org.sv) iv Dalton Juan J. (2009) De la televisión al poder, tilgjengelig i: http://jjdalton.blogspot.com/2009/03/de-latelevision-al-poder.html v Diario Co-Latino, 29. mai 2009

vi http://www.elecciones2009.elfaro.net/index.php?option=com_content&view=article&id=296:funes-ysuequipodibujan-un-elsalvador-encrisis&catid=10:elecciones-2009&itemid=2 vii El Diario de Hoy, 4 de diciembre de 2009 viii I en artikkel publisert i Contra Punto i 2008 siteres Inmar Reyes, revisjonsekspert med 32 års erfaring fra Skatteetaten (Ministerio de Hacienda), som uttalte at i tre revisjoner utført i 2002 ble det fastslått at Banco Cuscatlán skyldte 5,9 millioner dollar, Banco Agrícola 8 millioner og Credomatic 232 millioner dollar. Dette gir en idé om hvem som har unndratt seg skattebetaling. ix Equipo Maiz (2010). El Salvador: balance del 2009 x Wikipedia, Luiz Inácio Lula da Silva, consultada en febrero de 2010.