Kjære alle sammen. Tusen takk for invitasjonen til å snakke her i dag. Jeg kommer fra UNFPA, FNs befolkningsfond. Kort fortalt arbeider UNFPA for at alle svangerskap skal være ønsket, alle fødsler trygge, alle unge mennesker fri for HIV-smitte og for at alle jenter og kvinner skal ha de samme rettigheter som gutter og menn. For noen få år siden møtte jeg en lykkelig, ung, norsk nybakt mor. Hun satt med sin nyfødte datter i armene, med fars beskyttende arm om skulderen. En ikke helt uvanlig idyll. Men noe var uvanlig. Mor var HIV-positiv. Ingen ideell situasjon å sette barn til verden i. Men takket være kunnskap og ressurser i norsk helsevesen, kunne denne moren føle seg nesten helt trygg på at datteren ikke hadde eller ville få det dødelige viruset. Selv hadde moren levd med viruset i mange år, og takket være medisiner hadde hun ingen symptomer. Hun var velinformert, og ammet ikke datteren, men ga henne morsmelkerstatning på flaske. Ikke lenge etterpå møtte jeg Scovia, jordmor i Uganda. Også hun var HIV-positiv. Scovia brukte all sin tid på å informere andre kvinner om hvordan de skulle beskytte seg mot HIV-smitte, samtidig som hun forberedte sine egne barn på at hun kom til å dø fra dem. Det var hennes største sorg. Men hun hadde også en annen sorg, og det var at som jordmor var mange av de gode rådene hun kunne gi andre mødre utenfor rekkevidde for dem. Det er kanskje galt av meg, sa Scovia, men av og til velger jeg ikke å fortelle om risikoen ved å amme når jeg står overfor en fattig, HIV-positiv mor. Hun har likevel ikke noe annet å by barnet sitt. Melkepulver er ikke noe alternativ når du ikke har penger eller rent vann. Jeg orker ikke legge sten til byrden, sa Scovia. Sør-Afrikas president Mbeki har, som dere sikkert har lest om, fått mye kritikk for sine synspunkter på HIV og AIDS, og med god grunn. Men én ting har han rett i: AIDS handler om mer enn et smittsomt virus, det handler først og fremst om fattigdom. Og det handler om det fattigdom fører med seg: avmakt, mangel på kunnskap og mangel på kontroll over ditt eget liv. Og, det handler ikke minst om kvinners mangel på kontroll over eget liv. AIDS har i dag en kvinnes ansikt, sier FNs generalsekretær, Kofi Annan. For å sette det på spissen, så er det ikke HIVviruset som sprer AIDS mer enn noe annet er det fortielse, dobbeltmoral og kvinneundertrykking. Ja, jeg sa ordet: kvinneundertrykking. Her hjemme er det knapt lov å bruke det ordet lenger, men jeg beklager ser vi oss rundt i verden, nytter det ikke å pynte på det. Kvinner undertrykkes, og de og barna deres dør av det. I vårt velutdannede vesten har vi klokkertro på informasjon. Selv er jeg informasjonsjef, så jeg bør jo også ha tro på informasjonens betydning! Og selvsagt har jeg det. Men én feil som er gjort i det forebyggende arbeidet for å stanse HIV-virusets frammarsj, er å anta at hvis folk får den rette informasjonen, så vil de også handle rett. Mange strategier for å bekjempe HIV forutsetter en
ideell verden der alle er likestilte og frie til å ta informerte valg, og handle til beste for seg selv og en eventuell partner. Slik er det ikke. I alle samfunn hersker det dobbeltmoral i forholdet mellom kvinner og menn. I større og mindre grad forventes det én standard for kvinner og en annen for menn. Dobbeltmoralen gjelder særlig seksuell utfoldelse: Mens det forventes kyskhet og trofasthet fra kvinner, har menn tradisjonelt lov til å være seksuelt aktive og ha flere partnere. Kombinert med fattigdom, mangel på likestilling, kunnskap og utdanning er denne dobbeltmoralen dødelig for millioner av kvinner og jenter. Det er 25 år siden verden først fikk høre om HIV-viruset. Siden da har det bare fortsatt å spre seg, og epidemien ennå ikke nådd toppen. Etter 25 år er AIDS fortsatt uhelbredelig, usynlig og tilsynelatende uovervinnelig. Hvert minutt smittes ti nye mennesker med HIV. 40 millioner mennesker lever i dag med viruset. 95 prosent av dem vet det ikke selv, og bringer intetanende smitten videre. I fjor døde vel tre millioner mennesker av AIDS, mens nesten fem millioner ble smittet. Mer enn to millioner av dem som lever med HIV er barn under 15 år. Verden står overfor en krise av slike dimensjoner at den er blitt sammenliknet med Svartedauden som utryddet store deler av Europas befolkning. Mer enn hundre år etter den verste epidemien hadde Europa ennå ikke hentet seg inn. I Svartedaudens fotspor fulgte fattigdom, krig og samfunnsoppløsning. AIDS truer med å gjøre det samme. AIDS dreper millioner av mennesker i sin beste alder, utsletter lokalsamfunn, får samfunnsveven til å rakne og kaster nasjoner ut i fattigdom. Epidemien tar lærerne og sykepleierne, den tar mor og far, den tar de velutdannede som et land trenger, og den tar de fattigste og gjør enda flere fattige. Den etterlater seg millioner av foreldreløse, og setter samfunnsutviklingen mange tiår tilbake. Ta Botswana som eksempel et velfungerende demokrati på vei ut av fattigdommen før AIDS-epidemien slo til. Nå er gjennomsnittlig levelader i Botswana gått ned fra 70 til 34 år. Det er kvinnene som bærer den største byrden: På åttitallet berørte HIV/AIDS først og fremst menn. Men siden da har andelen smittede kvinner økt jevnt og trutt i 1990 var 35 prosent av alle smittede kvinner, i 2003 var andelen økt til 48 prosent, altså nesten halvparten. Og kvinnene fortsetter å dra i fra. I Afrika og Karibia, de to regionene med flest smittede i forhold til folketallet, er unge kvinner mellom 15 og 24 år opptil seks ganger mer utsatt for å bli smittet enn unge menn på samme alder.
HIV/AIDS gjør størst innhogg blant unge kvinner. I utviklingsland utgjør unge kvinner mellom 15 og 24 år tre fjerdedeler, altså 75 prosent, av dem som lever med HIV. Enda mer skremmende er det at mange er gift og har hatt seksuell omgang med bare én partner. Enkelte studier indikerer at mer enn fire av fem nye infeksjoner skjer i ekteskap eller langvarig forhold med én partner. I Afrika sør for Sahara er det overveldende flertall, opptil 80 prosent, av alle HIV-positive kvinner blitt smittet av sin ektemann deres eneste seksualpartner. I Senegal har minst halvparten av HIV-positive kvinner rapportert om én eneste risikofaktor. Og det var å leve i et for dem - monogamt forhold. I India sier hele 90 prosent, ni av ti, HIV-positive kvinner at de var jomfru da de giftet seg og har vært trofaste mot ektemannen. I Marokko viste en undersøkelse at mer enn halvparten av HIV-positive kvinner var smittet av sin mann. Hvorfor er det slik? Årsakene er fysiologiske, men først og fremst sosiale. I mange samfunn blir jenter giftet bort når de er veldig unge til mye eldre menn, menn som har mye mer seksuell erfaring og dermed oftere har vært eksponert for HIV. Skadelige tradisjoner som kjønnslemlestelse og såkalt rensing av enker det vil si tvunget samleie med en mann i hennes døde ektemanns familie for å rense henne for onde ånder - bidrar også til å øke smitterisikoen for kvinner. Fattigdom tvinger millioner av jenter og kvinner til å bytte seksuelle tjenester mot de mest livsnødvendige behov, som mat og tak over hodet. Mange steder har enker og barn ingen arverett, og jorda de lever av, går tilbake til mann eller fars familie. Vold, eller frykt for vold, er en hverdagsrealitet for kvinner over hele verden. Der voldtekt blir brukt som våpen i krig, skyter ofte HIV-smitten i været blant kvinner, slik det for eksempel skjedde i Rwanda. For millioner av kvinner er det å si nei eller å insistere på at partneren bruker kondom, ganske enkelt ikke mulig. Vi vet fra flere studier at særlig gifte kvinner heller vil risikere å bli HIV-smittet enn å be sin mann om å bruke kondom. En studie fra Zambia viste at bare én av ti kvinner mente de hadde rett til å be mannen bruke kondom selv om de visste at han var utro. I store deler av verden blir kvinner og jenter utelukkende definert i kraft av sin rolle som kone og mor uten egne drømmer og ambisjoner. De har ikke råderett over sin egen kropp, og er i praksis fratatt muligheten til å beskytte seg mot smitte.
Mange jenter og kvinner vet veldig lite om kroppen sin, om helse og om HIV. Seksualitet er forbundet med skam og er tabu å snakke om, og de får oftest ikke tilbud om seksualundervisning. Men det unge jenter og gutter ikke vet, har de vondt av. Som en ung jente som er engasjert i HIV-forebyggende arbeid sa til meg: Mange voksne mener vi er for unge til å vite. Men da må vi svare: Vi er for unge til å dø! Det finness bare tre kjente måter å hindre HIV-smitte på, og mange av dere har sikkert hørt om det som på engelsk kalles HIV-forbyggingens ABC. A står for avholdenhet, eller abstinence; B står for Be faithful vær trofast - og C står for kondom - condoms. Selv om dette er en fornuftig tilnærming, forutsetter den at kvinner og jenter kan gjøre sine egne, informerte valg om egen helse og eget liv. Så enkelt er det ikke, dessverre. Er en uerfaren ung jente i stand til å insistere på at hennes eldre og ofte mye mer erfarne ektemann bruker kondom? Kan en voldsutsatt kvinne med barn å forsørge forlange at hennes voldelige ektemann bruker kondom? Kan en ung kvinne insistere på kondom når mannen og hans familie forventer at hun blir gravid så fort som mulig? Kan en flyktningkvinne si nei til usikker sex hvis det betyr at hun og barnet hennes ikke har noe å spise? Kan et voldtektsoffer be sin angriper om å bruke kondom? Og er det noen vits i å anbefale jenter avholdenhet i deler av verden hvor nesten halvparten av alle kvinner og jenter gjør sin første seksuelle erfaring under tvang? For mange jenter og kvinner er det med andre ord ikke nok å vite hvordan HIV smitter. De trenger også å lære hvordan de skal forhandle for å unngå uønsket sex, og for sikker sex. De trenger å finne trygge måter å forsørge seg på. Fordi kvinner ikke har samme tilgang til ressurser som menn, blir de mer sårbare fordi de blir økonomisk avhengige av en mann. Det er et dystert bilde jeg nå har beskrevet. Og kanskje høres det som kvinner bare er passive ofre for elendigheten i HIV og AIDS sitt kjølvann. Sånn er det ikke. Kvinner tar seg av barna som AIDS har gjort foreldreløse. De strever utrettelig for å forsørge familiene sine. De organiserer seg i støttegrupper, de lager jordbrukskollektiver, de organiserer pleie av AIDS-syke. De vet hva de trenger for seg og familien sin. De trenger støtte. Ikke i form av milde gaver, men i form av rettigheter og muligheter. Til syvende og sist handler forskjellen mellom hva kvinner og jenter vet de må gjøre og hva de faktisk har makt til å gjøre, om
kjønnsdiskriminering. Og, som historien har vist oss som sitter i denne salen: det finnes et vidundermiddel, og det heter likestilling. Vi vet mye om hva som virker og hva som må gjøres. Skolegang. Utdannelse. Vente med ekteskap. Seksualundervisning, kunnskap om egen kropp og helse. (Vi vet at kvinner og jenter som har fått utdanning sjeldnere blir smittet enn sine medsøstre som er analfabeter.) Tilgang til primærhelsetjeneste, der frivillig HIVtesting og rådgivning er integrert. Lover som sikrer kvinner like rettigheter, som for eksempel rett til å arve. Utdanning, råderett over egen kropp og over økonomiske ressurser, et rettferdig lovverk det er de tre viktigste faktorene for kvinners likestilling, verden over. Og det er samtidig de viktigste faktorene for å hindre HIV-smitte blant kvinner.vi vet også at utviklingsbistand må være kjønnssensitiv for at den skal kunne føre til de grunnleggende og omfattende sosiale og økonomiske endringene som må til for å stanse AIDS-epidemiens utbredelse. Og vi vet at fordi menns adferd driver epidemien, og er del av problemet, så må de også være del av løsningen. Men som vi også vet, mens graset gror, dør kua. Full likestilling skjer ikke i morgen. Men forhåpentlig kan kvinner likevel få bedre metoder til å beskytte seg med, om ikke i morgen, så ganske snart. Det jobbes nå dag og natt for å utvikle og teste såkalte mikrobicider virusdrepende gelé som kvinner kan beskytte seg med uten at noen behøver vite om det. En ny og forbedret utgave av kvinnekondomet et også på trappene. For å snu epidemien, må man ta utgangspunkt i realiteter, ikke i ønsketenkning. Moral har en plass i bekjempelsen av AIDS, moralisme, derimot, har det ikke. De landene som har klart å sette bremsene på, har alle inntatt en pragmatisk og realistisk holdning. De har brutt tabuene rundt seksualitet, de snakker åpent om hvordan HIV smitter, og de setter inn tiltak for å bremse smitten. Takket være et tillitsfullt forhold til landets prostituerte og sprøytenarkomane (i tillegg til innstas på bred front) har Brasil klart å snu epidemien. Ikke noe sted deles det ut så mange kondomer og så mange rene sprøytespisser så systematisk som i Brasil. I 1997 ble det registrert ca 24 000 nye smittetilfeller i Brasil. I 2001 var tallet nede i 7 000. I UNFPA, FNs befolkningsfond, der jeg jobber, arbeider vi med HIV-forbygging på tre fronter: Gravide kvinner, ungdom av begge kjønn, og kondomforsyning. I fattige land er det ofte bare under svangerskapet at en kvinne oppsøker helsetjenester i det hele tatt. Kvinner tilbys testing, rådgivning og hjelp til beskytte seg selv, og eventuelt hindre smitte til barnet som er på vei. Vi støtter også selvhjelpsprosjekter som for eksempel i Kenya og Sør-Afrika, der organisasjonen Mødre til blivende mødre, tilbyr rådgivning til blivende, HIV-positive mødre. I en rekke land i Afrika, Europa og Asia støtter vi store ungdomsnettverk som driver opplysningskampanjer fra ungdom til ungdom, og som i tillegg til å tilby HIVrådgivning og opplæring, søker å endre skadelige fordommer og holdninger i en fase der mennesker er mer åpne for forandring enn senere i livet. UNFPA er
også aktivt involvert i å påvirke enkeltland til å endre lovverk som urettferdig rammer kvinner og jenter. Og, som den eneste FN-organisasjonen, forsyner vi land med kondomer og andre prevensjonsmidler. Kondomer er spesielt viktige fordi de er den eneste måten utenom avholdenhet og trofasthet mellom usmittede partnere å hindre HIV-smitte på. Vi tigger stadig om penger fra verdens regjeringer for å få mer penger til kondomer i snitt har en afrikansk mann bare tilgang til tre kondomer per år. Det sier seg selv at det gjør det håpløst å hindre HIV-smitte. Dobbeltmoral har mange ansikter. Den verste er kanskje at mens tilgang til medisiner har gjort AIDS til en kronisk sykdom, og ikke en automatisk dødsdom, i vår del av verden, så lar vi bare de andre dø. Det finnes ingen medisin som kurerer AIDS, det finnes ingen vaksine. Bare forebygging nytter. Med alle midler. Og som flere har nevnt her allerede vi kan alle bidra. Vi kan støtte dem som arbeider for og med kvinner i utviklingsland. Vi kan åpne døra og lommeboka når høstens TV-aksjon for kvinner kommer på døra. Vi kan snakke ut, og passe på oss sjøl og hverandre, som det så fint heter i mottoet til A Right to Play som ble hedret her i formiddag. Når vi vet, når vi er blitt berørt, da må vi handle. Jeg hører stadig for mitt indre øre ordene som unge Lucia fra Brasil sa til meg nylig: Alt jeg ønsker, er å være en fullverdig borger som ikke skammer meg over hvem jeg er og hvor jeg kommer fra. Ingen skulle frarøves den retten. Takk for oppmerksomheten.