Folgefonn - den lange vegen hjem

Folgefonn - den lange vegen hjem Av Karsten Mæhl Folgefonn er regnet som Norges første moderne bilferge. Den ble bygget ved Bergen Mekaniske Verksteder i 1938 og levert til Hardanger Sunnhordlanske Dampskipsselskap (HSD) samme år. Folgefonn er ca. 120 fot lang med et deplasement på omkring 350 tonn. Maskinen var en firesylindret Wichmann på 300 HK med omkast. Fergen ble i første omgang satt inn i ruten Ålvik- Kinsarvik, noen år senere Kvandal-Kinsarvik. Folgefonn seilte i Hardangerfjorden helt frem til 1979, i de senere år som hjelpeferge. En grundig omtale av fergens historie ellers finnes i Fartøyvern nr. 11 fra 2007 eller på vår hjemmeside www. fartoyvern.no. Tiden i England I 1979 ble fergen solgt til Dixon World Wide Travel i London. Selskapet tok fergen for egen maskin til London. Dixon World Wide Travel hadde forskjellige planer med Folgefonn, men disse ble aldri realisert. Det var Folgefonn i åpen sjø under overfarten til England i 1979 Folgefonn er ankommet Dover i 1979. Foto: John Hendy blant annet planer om å gjøre båten om til restaurant, men dette ble ikke godkjent av myndighetene, etter sigende fordi trappene var for bratte. Samtidig var Erith Yachtclub ved Themsen på let etter et fartøy de kunne bruke som klubbhus. Via en skipsmekler fikk klubben vite om Folgefonn. Den lå da mer eller mindre forlatt ved Gasforth jetty i den nedre delen av Themsen. Enden på visen ble at klubbens medlemmer, omkring 1980, kjøpte fergen for 12000. 15 Fartøyvern nr 14

I de 30 årene fergen lå i England ble det foretatt forholdsvis få endringer. Den mest iøyenfallende var at bildekket under overbygget ble dekket inn med plater, slik at dette ble et lukket rom. Dessverre ble også motoren demontert og kassert med tanke på å skape gjennomgang mellom lugarene akter og salongen under dekk fremme. Dette ble imidlertid aldri realisert. Fergen oppdages på nytt I 2005 fikk Viggo Nonås, vestlandsk fergeentusiast, gjennom Otto Ersland kjennskap til at seilforeningen ønsket å kvitte seg med Folgefonn. Dels synes klubbmedlemmene at det var for mye vedlikehold på båten, dels hadde det dukket opp en mulighet for å få finansiert et nytt klubbhus som ledd i et program for utvikling av regionen. Viggo Nonås kontaktet Hardanger Fartøyvernsenter (avdeling i Hardanger og Voss museum) og Riksantikvaren. Nonsås gjorde oppmerksom på båtens verneverdi, dels på grunn av dens enestående originalitet og dels på grunn av dens samferdselshistoriske og lokalhistoriske verdier. Nonås tok til orde for at fergen burde vernes og bli en del av fartøysamlingen ved Hardanger Fartøyvernsenter (HFS). Da vi sammen med en representant fra Riksantikvaren (RA) i 2007 var på en konferanse i London om historiske skip, nyttet vi sjansen til samtidig å se på Folgefonn. Som andre ble vi imponert over hvor lite endret båten var på 70 år. Samtidig virket båtens tilstand skrogmessig noenlunde brukbar. Klubbens medlemmer var klare på at de så det som den riktige løsningen at vi, som norsk museum, overtok båten. Entusiasme hjemme i Norge var på stigende kurs både på HFS og hos RA. Tidspunktet nærmet seg hvor det skulle tas noen avgjørelser om hvorvidt vi skulle gå for dette. Derfor reiste direktøren for HFS Magnus Mjør, seksjonsleder i RA, Alexander Ytterborg og Stein Ottosen fra Hordaland Fylkeskommune bort for å se på Folgefonn. Med i følget var også Fredric Denneche fra RA, kultursjefen i Kvam herad Lars Erik Klafstad, styreleder ved HFS Lars R. Djupevåg, fartøyvernkonsulent ved HFS Åsmund Kristiansen og Viggo Nonås. Etter turen var det klart at dette var noe vi skulle prøve å få til. Samtidig var det også klart at det ville kreve store penger og mye arbeid å få Folgefonn hjem og tatt vare på. Hjemføringen Etter hjemkomsten fra Erith i 2007, satte vi i gang en søknadsprosess for få transportert Folgefonn til Norge. Ikke minst ble vi inspirert til dette etter svært positive signaler fra Riksantikvaren. I første omgang gjaldt det å få en uttalelse fra Riksantikvaren angående fartøyets verneverdi. En positiv uttalelse her ville være avgjørende for muligheten til å skaffe penger både fra Riksantikvaren og andre bidragsytere. Det kunne ikke la seg gjøre å formelt verne fartøyet så lenge det lå i Storbritannia. I september uttalte RA at de anså Folgefonn som meget verneverdig. Argumentene for dette var først og fremst fartøyets høye grad av autentisitet og dets viktige plass i samferdselshistorien. På bakgrunn av dette, og med det forbehold at vi kunne finansiere hjemtransporten, tilbød vi i november 2007 klubben 5000 for Folgefonn. Dette tilbudet ble akseptert av klubben. I neste omgang gjaldt det å søke 16 Fra venstre stående: Lars Djypevåg, Stein Ottosen, Magnus Mjør, Lars E. Klafstad Slik lå Folgefonn i mange år som klubbhus. På flo sjø fløt klubbhuset, på fjære sjø sto det tørt. Foto: HFS og Fredric Denneche. 17 Fra venstre på huk: Aleksander Ytterborg, Viggo Nonås og Åsmund Kristiansen. Foto: HFS midler til hjemføringen av fartøyet. Her var det imidlertid nødvendig å skaffe seg en formening om hva det ville koste å få båten hjem, og følgelig på hvilken måte den skulle transporteres hjem på. Valget sto mellom å få Folgefonn tauet hjem eller ta den hjem som last på en lekter eller et på et skip. Sleping hjem, eller hjem som dekkslast? Undertegnede fra HFS, Ole Tormodsen, tidligere teknisk sjef på Bredalsholmen Dokk & Fartøyvernsenter, og Håvard Vik, taubåtskipper fra Eide Marine Services, dro høsten 2007 bort til Erith for å undersøke skroget til Folgefonn og dermed avgjøre på hvilken måte den kunne transporteres hjem. Eide Marine Services hadde tidligere gitt oss et rimelig tilbud på å slepe båten til Norge. Vi sitter i styrehuset. Fra venstre Eivind Lande fra Riksantikvaren og Odd Nordahl Hansen fra Bredalsholmen Dokk & Fartøyvernsenter. Til høyre klubbmedlemmer. Eide Trader, stor og bred. Dekket er ca.30 x 100 meter. Foto:HFS

18 19 På grunn av tidevannet i Themsen lå Folgefonn tørt flere ganger i døgnet. Likevel lå den alltid delvis begravd i mudder. Slik kunne bare deler av skroget undersøkes. Ved hjelp av ultralydmålinger ble det fort klart at platene i endene, og særlig oppetter i fribordet, var tært kraftig. Her var det målinger ned i 2 mm og opp under dekk i akterenden var det hull rett igjennom. Ikke minst med det gamle norske krysstoktskip Stella Polaris, som sank under slep, i frisk erindring vurderte vi det slik at Folgefonn ikke var i sjødyktig stand til et slep. Bortsett fra i endene virket skroget ellers i rimelig god stand. Det var nå flere alternativer. Ett alternativ var å dokksette båten i England og så utføre de nødvendige reparasjoner der og deretter taue den hjem. Dette alternativet forkastet vi fordi vi ikke visste hvor omfattende en reparasjon ville bli. Vi så det som vanskelig å følge opp i England, spesielt hvis det måtte omfattende reparasjoner til. Det ville også komme spørsmål om økonomiske garantier av ukjent størrelse. I tillegg måtte vi forholde oss til engelske myndigheter angående sertifisering av skroget og så videre. Alternativ 2 ble da å transportere Folgefonn hjem som dekkslast på en lekter eller på et skip. Etter flere runder med anbudsinnhenting, hvor det dyreste var oppe i 3 millioner, hadde Eide Marine Services kommet med det billigste tilbud. Det fartøyet som etter hvert ble aktuelt for hjemtransporten av Folgefonn var Eide Trader, et nedsenkbart skip. Dette ville være en enkel og sikker måte å få Folgefonn hjem på: Skipet kunne seile opp til i nærheten av Erith, senke seg ned, Folgefonn taues om bord, skipet hever seg igjen og seiler til Norge med sin dekkslast. Tilbudet var under forutsetning av at Folgefonn kunne tas som returlast i forbindelse med et annet oppdrag. Høsten 2007 kunne vi da, ut fra tilbudet fra Eide, Det skåles for eierskiftet. Begge ser glade ut: Det er to lykkelige øyeblikk i en båteiers liv, når man selger og når man kjøper. Viggo bivåner det hele ved siden av skorsteinen på Folgefonn. Damen er Val Torregiani klubbens sekretær uten viss hjelp det neppe hadde gått å ordne papirarbeidet og gjort de nødvendige avtaler i England. stille opp et budsjett. Hjemførsel og diverse nødvendige reparasjoner i skroget hjemme i Norge fikk en kostnadsramme på 2,5 millioner kroner med moms. Herav ca. 1,5 millioner til selve hjemtransporten. Sist på året søkte vi RA om ca. 1,9 millioner til hjemtagningen, alternativt 1,5 millioner hvis vi fikk momsfritak. Det mellomliggende beløp søkte vi dekket hos Hordaland Fylkeskommunen og Kvam herad. I 2008 ble det, ut fra våre søknader, bevilget 1,5 millioner fra RA, 200.000,- fra Hordaland Fylkeskommune og 50.000,- fra Kvam Herad til vern og hjemtagning av Folgefonn. Stadige utsettelser Vi hadde fått beskjed fra klubben om at Folgefonn måtte vekk før mai 2008. Derfor hadde vi bedt RA om forhåndstilsagn på tilskuddet, slik at vi tidlig i 2008 kunne gjøre avtaler med Eide Marine Services. Det normale er at en først får beskjed fra RA ut på våren. Så viste det seg at klubben likevel ikke kunne avhende Folgefonn på dette tidspunktet. Saken var at klubben sammen med de lokale kommunale myndigheter, Bexley council, hadde fremmet søknader til noe som het Olympic Regeneration Fund og Sport England. Søknadene ble knyttet opp mot et utviklingsprogram som dreide seg om en opprustning av regionen frem mot olympiaden i London i 2012. Hovedarenaen for olympiaden skal ligge overfor klubben på den annen side av Themsen. Dermed var det duket for en lang byråkratisk prosess, før klubben med sikkerhet ville vite at bevilgningene til klubbhuset var i boks og Folgefonn kunne avhendes. I betraktning av klubbens størrelse (110 medlemmer) og dens tilgjengelige resurser var dette høye mål å sette seg. Det var da også langt fra alle klubbens medlemmer som syntes det var en god idé med et stort nytt klubbhus og de endringer dette ville medføre i klubben. I løpet av det neste halvannen års tid fikk vi stadig nye deadlines fra klubben med følgende kontrabeskjeder. På grunn av at tiden gikk, følte vi etterhvert behov for en intensjonsavtale mellom klubben og HFS. Dels for å binde oss sammen i en konkret avtale. Dels for å ha noe vise til overfor RA, da vi ennå en gang måtte søke om å få overført tilskuddet til hjemtransporten fra det ene år til det neste. Avtalen, som ble inngått sommeren 2009, gikk i hovedsak ut på at Erith Yachtclub ville overdra båten til HFS for den avtalte summen og at klubben hadde rett til å bruke båten frem til avhenting i 2010. Samtidig krevde vi fra HFS at klubben hadde det hele og fulle ansvar for båten inn til vi hentet den, også selv om de måtte flytte båten i påvente av hjemtransporten. I løpet av den første halvdelen av 2009 hadde klubben fått fullfinansiert klubbhuset sitt med ikke mindre enn 3,3 millioner. Klubbhuset ble forventet å stå ferdig i mars 2010, på hvilket tidspunkt klubben da ville være i stand til å avhende Folgefonn. For 2009 var midlene fra RA til hjemhentingen av Folgefonn blitt omdisponert, da det så ut som klubben ikke kunne avhende båten det året. Senere i 2009 ble det imidlertid gitt grønt lys fra klubben til at vi kunne hente Folgefonn. Vi valgte imidlertid å vente til 2010, der bevilgningene fra Ra igjen vil være på plass. Vi trengte også litt mer tid på oss i forhold til det papirarbeid som måtte på plass. Blant annet innhentet vi i desember et nytt oppdatert anbud fra Eide på hjemtransporten. I april 2010 viste det seg en ny mulighet for hjemtransport, da Eide Trader skulle seile en last fra Portugal til Finland. Eide Trader kunne da gå innom London på vegen. Papirarbeidet fullføres Da vi fikk omkring 20. april 2010 fikk vite at det var en mulighet til å få Folgefonn hjem, hadde vi ca. 20 dager til å ordne formalia og inngå nødvendige avtaler. På HFS hadde vi ingen erfaring med slikt og følte oss egentlig på nokså dypt vann. Heldigvis fikk vi god hjelp fra to hold. Eide Marine Services ordnet via deres agent i London med de fornødne tillatelser til å taue båten på Themsen. Dette innebar få i stand en godkjenning fra havnemyndigheten i London for at Folgefonn kunne taues på Themsen. Det innebar også å ordne med taubåt for tauing, fra yachtklubben i Erith ned Themsen, til kaien ved Tilbury Grain Terminal 5-6 sjømil unna. Og det innebar å ordne med de nødvendige forsikringer i den forbindelsen. Skipsverftet Fjellstrand AS på Omastrand hjalp oss med en oversikt over de formalia som var viktige å få ordnet i Erith, for at vi senere kunne registrere Folgefonn i Norge. Det dreide seg først og fremst om at den fra Erith som skrev under salgskontrakten var bemyndiget til å skrive under for klubben. Dernest at selgernes underskrifter i salgskontrakten ble bevitnet hos en Notarius Publicus. Salgskontrakten ble utarbeidet av et engelsk advokatfirma og godkjent av HFS. Det samme firma ut- Folgefonn taues ned Themsen den 14.mai 2010. HSD sin logo er malt på skorsteinen og Hsd sitt flagg og det norske flagg er heist. Foto: Katharina Frassine.

20 21 Eide Trader senker seg og Folgefonn flyter snart igjen på Hardangerfjorden. formet en såkalt Power of Attorney, som i dette tilfelle var et dokument som viste at underskriveren for HFS var bemyndiget av styre og direktør. Advokatfirmaet gikk også god for at underskriveren fra Erith yachtclub kunne representerte klubben ved salget. Ankomsten av Eide Trader ble først i mai måned estimert til 11. eller 12. mai. Det anbudet vi hadde fått i desember 2009 var basert på såkalt leilighetstransport. Nå regnet Eide Marin med å bruke noe ekstra tid for å gå opp Themsen og i forbindelse med å avlevere Folgefonn i Norge. Vi ble enige om en pris på 1,8 mill. NOK, som utover selve transporten innbefattet tauingen på Themsen, tauingen i Norge til verft, havnepenger og avgifter i England, bygging av avstøtting om bord og utgifter til agenten i London. Den 6. mai underskrev vi kontrakt med Eide om hjemtransporten. Mandag den 10. mai reiste daglig leder ved Hardanger Fartøyvernsenter Geir Madsen, fergeentusiast Viggo Nonås, filmfotograf Hans Edvard Olsen og undertegnede bort til Erith. Det var for å skrive under papirer, utføre eventuelle mindre pålegg fra havnemyndighetenes side for tillatelse til tauing, filme tauing og lasting av Folgefonn og male skorsteinen i HSD sine farger og heise HSD sitt flagg. Som alltid fikk vi en hjertelig mottakelse i klubben. Den første dagen gikk med til å gjøre avtaler for neste dag angående underskriving av papirer m.m. og til å installere oss på hotellet. Ved syvtiden om kvelden kom en av klubbens medlemmer og kjørte oss til et gigantisk kjøpesenter hvor vi inntok middagen på en meksikansk restaurant. Dette var i en avdeling av senteret hvor det var 75 andre restauranter! Den andre dagen startet med beskjeden om at Eide Trade var forsinket av dårlig vær i Biscayabukten og hadde en fremdrift på mellom 1,5 og 2,5 knop. Derfor var tidligst estimerte ankomst lørdag 15. mai. Da fotografen vår måtte være hjemme fredag, hadde vi i og for seg ingen grunn til å bli lenger og returnerte derfor til Norge neste morgen. Da dette var avklart dro vi til Yachtklubben. Det var en sur vind oppetter Themsen og bare noen få varmegrader. I løpet av dagen fikk vi besøk av en representant fra havnemyndighetene i London, som gjennomgikk bunnen innvendig. Han påpekte at vi måtte stenge to mannhull fremme hvor skroget er dobbelt, slik at en lekkasje i ytterskroget ikke ville senke båten. Det var også et hull akter som det skulle slås en treplugg i. Ellers var han forbausende velvillig innstilt, vi mistenkte ham nesten for at uansett tilstand skulle Folgefonn vekk. Om ettermiddagen fikk Geir skrevet under papirene. Det var skåling i champagne og fotografering. En stor begivenhet etter at vi hadde jobbet med denne saken i 5 år. Viggo fikk malt skorsteinen med god hjelp av medlemmer fra yachtklubben og Karsten fikk ordnet med påleggene fra havnemyndighetene. Hans Edvard filmet det hele. Viggo hadde også med norsk flagg og rederiflagget til HSD, begge ble heist. Folgefonn ankommer Norge I løpet av fredag den 14. mai ble Folgefonn tauet ned til Tilbury-terminalen. Eide Trader skulle komme natt til lørdag. Lørdag morgen ble så Folgefonn lastet om bord. På Eide Trader var forstøtning klargjort. Det var store vertikale kne av H-bjelker som var sveist i dekket. Plasseringen var beregnet ut fra tegninger vi hadde levert Eide Marine Services. Folgefonn ble plassert med knærne på den ene siden og dokkveggen i skipet i den andre siden. Nedsenkingen ble komplisert av at Eide Trader hadde en dekkslast fra før. Derfor kunne ikke Eide Trader senkes lenger ned enn til det var ca. 2,7 meter vann over dekk. Da Folgefonn stakk mellom 2,4 og 2,5 meter var det på håret at dette gikk. Det var så nøye med dette at Eide Marine Services sendte en egen mann bort til Erith for å måle dypgangen. Uavhengig av hverandre kom vi frem til en dypgang på Folgefonn på 2,45 meter. Lastingen gikk som den skulle og Eide Trader tok ut tidlig søndag den 16. mai til Finland for å levere sin dekkslast der. Etter Finland returnerte Eide Trader via Danmark til Norge hvor den ankom den 3. juni 2010. Dagen etter ble Folgefonn losset og fløt igjen i Hardangerfjorden. På slipp og vegen videre frem Etter å ha ligget hos Eide på Halsnøy, tauet Eide Marine Services Folgefonn til Dåfjorden hvor det var tanken å slippsette den. Før tauingen måtte Folgefonn godkjennes for slep av en inspektør, slik at slepet kunne forsikres. Da dette var gjort og båten godkjent, ble Folgefonn 10. juni tauet til Dåfjorden for slippsetting og nærmere inspeksjon. Problemet var at vi hadde brukt så godt som alle bevilgninger til hjemtransporten. Samtidig lakk Folgefonn, særlig akter, og tendensen var at lekkasjene økte på. Derfor hadde ikke Steinar Andersen ved Dåfjorden Slipp Folgefonn på slipp i Dåfjorden. En ser doblingene som er sveist på. lyst å la båten ligge ved kai over tid. Da Dåfjorden Slipp kunne forskuttere utgiftene til 2011, ble Folgefonn slippsatt. Bunnen ble vannblåst og det ble sveist mindre plater utenpå der hvor bunnen var dårlig. Det var som vi hadde konstatert i England særlig i akterenden dette var nødvendig. Målinger av skroget med ultralyd viste at skroget ellers var overraskende bra. Vi ble enige med Steinar Andersen og Riksantikvaren at vi i samme slengen skulle fikse på fenderlisten som sine steder var særdeles dårlig, og samtidig vannblåse og male skutesiden til og med skansekledningen. Da ville vi kunne taue Folgefonn til Fartøyvernsenteret i Norheimsund, i forvissning om at skroget foreløpig var sikret.

22 Folgefonn tilbake på Hardangerfjorden. Vegen videre Når Folgefonn er kommet til Norheimsund, er det dokumentasjon og opprydning som står på dagsordenen. Under et besøk på Folgefonn i Dåfjorden sammen med RA ble vi enige om å gjennomfotografere båten før vi rydder. Ryddingen innbærer å sortere og merke løse deler, som det er mange av, særlig i maskinrommet. Det innebærer vasking og fjerning av møkk og rust. De ting som tilhører tiden i England har ikke førsteprioritet i forhold til å bli tatt vare på. Likevel kan det være interessante ting her. Den innbyggingen av bildekket som er foretatt av klubben i England lar vi være foreløpig, den beskytter bildekket mot vær og vind. Ellers gjelder det å tette båten ovenfra mot lekkasje for å hindre ytterligere forfall. Når disse tingene er utført, må det utarbeides en teknisk-historisk dokumentasjon som vil danne grunnlag for en restaureringsplan og et tilbakeføringstidspunkt. Hva angår den historiske dokumentasjonen har vi lagt vekt på også å få dokumentert den tiden som Folgefonn lå i England. Det har vi gjort ved å intervjue klubbens medlemmer og samle billedmateriale fra denne tiden. Restaureringsplanen vil innholde opplysninger om hva som skal istandsettes og i hvilken rekkefølge denne skal foregå. Den vil også innholde anslått tidsbruk og kostnader. Restaureringen av Folgefonn må sees i et langt perspektiv, kanskje 20 år. Bruksmessig vil Folgefonn kunne fungere som et samferdselsmuseum, som et teknisk kulturminne i seg selv, som kafé og arrangementsted, som utstillingslokale, som overnattingssted - mulighetene er mange. Vi har anskaffet oss en motor lik den som ble satt inn i Folgefonn på 1960- tallet. Dermed er det også åpnet opp for å kunne sette Folgefonn i driftsmessig stand. Vi har også en original fergelem og planer om å bygge opp en fergestø på nabotomta til HFS. Fra sommeren 2011 vil Folgefonn bli åpnet for publikum som en del av fartøysamlingen ved Hardanger farøyvernsenter. Som noe nytt ved HFS er det etablert en venneforening, Folgefonn Ferjelag, som sammen med HFS vil gjøre en innsats for å restaurere og bevare fergen. Fartøyvern nr 14