En mangfoldsgarantist i byutviklingen

Per Gunnar Eeg-Tverbakk var Kunsthall Oslos første daglige leder da kunsthallen åpnet i 2010. To år etter, oktober 2012, sluttet han i sin stilling, og jobber i dag som freelance kurator og produsent. Mens han fremdeles var daglig leder, møtte Mariann Enge ham til en prat om Kunsthall Oslo, med utgangspunkt i diskusjonene omkring Kunsthall Oslos plassering i Bjørvika. http://www.kunsthalloslo.no/ En mangfoldsgarantist i byutviklingen Høsten 2010 kunne Kunsthall Oslo åpne dørene for publikum i første etasje av et av nybyggene i den såkalte Barcode-rekken i Bjørvika. Lokalet deler de med bokhandelen Torpedo, som kom flyttende fra sitt tidligere tilholdssted i Hausmania-kvartalet. Kunsthallen inviterte til flere «føråpninger» sommeren 2010, før den offisielle åpningen med gruppeutstillingen I Must Say That At First It Was Difficult Work 17. september 2010. Siden har Kunsthall Oslo markert seg med et variert og mangfoldig program, med ulike typer arrangementer i tillegg til og i forbindelse med utstillingsvirksomheten. Programprofilen kan beskrives både som estetisk og menneskelig inkluderende. Kunsthall Oslo fremstår ikke som en institusjon med snevert fokus på billedkunst, men som en aktør åpen for tverrestetisk samarbeid og med et visst sosialt engasjement. Men det er ikke noe nøytralt sted Kunsthall Oslo har inntatt. Høyhusrekken Barcode, som skal være fullført i 2016, har vært møtt med mye kritikk. Et sentralt argument mot byggene har vært at de vil fungere som en barriere mellom fjorden og byen bak. Med sin beliggenhet i Bjørvika og sitt utspring i byutviklingsprosjektet eksisterer kunsthallen i det hele tatt i et spenningsfelt hvor kulturkrefter og kapitalinteresser tangerer hverandre midt oppi en prosess som ikke bare handler om nye bygninger, men om nye sosiale rom. Per Gunnar Eeg-Tverbakk, som startet opp visningsstedet sammen med Will Bradley, karakteriserer Kunsthall Oslo som «en uvanlig institusjon i norsk sammenheng». Og det er nettopp derfor vi møttes i et mørkt og litt støyende kafélokale i Oslo sentrum, mens han fortsatt var daglig leder, for en samtale om kunsthallen og forholdet til «kapitalen». Noe som stadig diskuteres når det kommer til kulturlivets finansiering er balansen mellom offentlige og private tilskudd. Kunsthall Oslo fikk en startkapital på fem millioner fra Bjørvika Utvikling. Er det private midler? Nei, og det er viktig å nyansere det. Bjørvika Utvikling er ikke et selskap eid av private aktører, det er eid av ulike andre organisasjoner, som igjen har både offentlige og private eierskap og interesser i seg. Bjørvika Utvikling har som hovedansvar å bygge infrastruktur og de offentlige rommene i Bjørvika. Det er en organisasjon som ikke har noe inntjeningskrav. Ingen tjener penger på Bjørvika Utvikling. Det var også et premiss at Bjørvika Utvikling skulle ha et kunstprosjekt som skulle følge utbyggingen av den nye bydelen. Det uvanlige var at i stedet for at alle midlene ble satt av til permanente kunstprosjekter, så var flere involvert i prosessen og de kunne komme med andre forslag. I tillegg til meg selv, var også Sara Arrhenius, Tone Hansen, Marius Grønning og Anne Beate Hovind involvert. Hansen, Grønning, Hovind og jeg skrev et temahefte om kunst i Bjørvika i 2009, med forslag til hvordan utbyggere kan engasjere kunstnere i utviklingen av byrom. Den er egentlig ment som et redskap som gir råd om hvilke problemstillinger man bør ta stilling til i sånne sammenhenger. Vi foreslo for styret i Bjørvika Utvikling at de i stedet for å sette av hele

summen til permanente kunstverk, heller kunne ta en prosentsats og bruke det på programbasert virksomhet. Det sa styret ja til og det er de pengene som har vært kunsthallens kjernekapital. Kunsthallen er på en måte «kunst i offentlig rom». Det nye her er jo at det er et byutviklingsselskap som initierer kunsthallen. I stedet for å bruke alle pengene på bronseskulpturer, som også hadde vært en mulighet, så var de interessert i å tenke nytt, og fagmiljøet fikk anledning til å komme med innspill. Resultatet er Kunsthall Oslo. Vi er i dag heleid av Bjørvika Infrastruktur som er Bjørvika Utviklings datterselskap. Men dere har også støtte fra Kulturrådet? Ja. Vi mottar offentlig støtte både fra Norsk kulturråd, som også støttet forprosjektet, og Oslo kommune. I styret vårt sitter to representanter fra eierne: OSU (Oslo S Utvikling) har en representant, HAV Eiendom en annen. Det er de to selskapene som eier Bjørvika Utvikling. Og så har vi overvekt av styremedlemmer med kunstfaglig bakgrunn. Det er viktig. Kan du utdype litt hvordan dere tenker kunsthallen som et kunst i offentlig rom-prosjekt? Vi klarte å få Bjørvika Utvikling med på tanken om at kunst ikke bare er statiske objekter, men at det også er aktivitet og program. Og som også bidrar med noe til en bydel eller et område. Det er jo grunnen til at vi er der vi er. Siden vi er eid av Bjørvika Infrastruktur lå det i kortene at vi skulle være i eller i nærheten av Bjørvika. Vi fikk et tilbud fra OSU om å få rom i et av deres lokaler, som er første etasje i KLP-bygget. OSU og HAV Eiendom er våre sponsorer. De offentlige midlene kommer på toppen av det, og så søker vi alle andre institusjoner om midler til prosjekter. Vi har også gått inn i samarbeid med mange andre ulike organisasjoner. Vinter/vår 2012 hadde vi for eksempel et løpende samarbeid med Deichmanske bibliotek, Det utvidede bibliotek, som var en programrekke som foregikk i hovedbibliotekets foredragssal på Arne Garborgs plass. Vi dro veksler på biblioteket og kunsthallens spesialiserte fagkunnskap og formidlingsgrep, og forente disse. Det å samarbeide med andre institusjoner i byen har vært et bevisst valg. Vi har gjort flere samarbeid med Ny Musikk, vi har vært i dialog med Dramatikkens hus, og vi har et slags uformelt samarbeid med galleriene 1857, UKS og 0047, som går på det å kunne bytte utstyr. Hvis vi trenger noe som vi ikke har, så ringer vi dem, og omvendt. Det har fungert veldig bra. Vi eier ulike typer teknisk utstyr som vi kan utveksle. Det er en slags alternativ økonomi som jeg synes er interessant. Startkapitalen varer jo ikke evig hvordan ser den økonomiske situasjonen for kunsthallen ut i tiden fremover? Kunsthallen har ennå status som prosjekt, men vi håper å bli en institusjon. Startkapitalen på fem millioner ga oss i utgangspunktet en levetid på cirka tre år. Nå må vi tenke ut en ny modell. Løsningen er fortsatt en kombinasjon av midler. Vi må videreføre sponsoratene, vi må utvide dem og få flere med på laget. Vi må ha støtte fra Oslo kommune og staten via kulturrådet. Vi jobber med å få de tingene på plass, blant annet søknad om statsstøtte, slik at kunsthallen kan leve videre. Det er jo den problematikken man stadig møter i kulturlivet: Etter at prosjektstøtteperioden er over er det gjerne statsstøtte eller nedleggelse som er alternativene. Fra og med 2011 ble ansvaret for statsstøtten til kultur overført fra Kulturdepartementet til Norsk kulturråd.

Hva innebærer det for Kunsthall Oslo, nå som dere har kommet dit at dere søker å gå fra tidsbegrenset prosjektstøtte over til en fast driftsstøtte? Det er kommet nye poster som er en mellomting mellom det som kalles treårig prosjektstøtte og fast post, såkalt semi-permanente støtteordninger. Det er en slik post vi søker på. Hvor mange er dere som er ansatt på kunsthallen? Vi begynte med 2,5 ansatte, men per i dag har vi fire hele stillinger. Will Bradley, Kathrine Wilson og Rachel Dagnall, som vikarierer for Elisabeth Byre, er mine kollegaer. I tillegg jobber også Øyvind Mellbye som fast monteringsansvarlig. Grunnen til at vi har kunnet utvide staben er at vi har tatt flere oppdrag og utvidet aktivitetsnivået vårt. Via Hovind AS har vi fått ansvar for å programmere kunsten på Oslo S, og den avtalen starter fra og med i år. Oslo S har, gjennom Rom eiendom, som eier Oslo S, et eget kunstprogram kalt Rom for kunst. De arrangerte en konkurranse, og den vant vi sammen med Hovind AS. Det har skaffet oss mer jobb og behov for å ansette flere folk. Når vi først snakker om kunst og penger, kan jeg jo nevne at vi har innført en likelønnsordning i kunsthallen, slik at alle tjener akkurat det samme. Det gjennomførte vi fra og med i år. Og det er et statement fra vår side, at alle har akkurat samme lønnstrinn. Kan du si litt mer om det? Det er jo veldig interessant. Hva er motivasjonen for det? Det er å uttrykke en holdning som går på at alle bidrar likt, at alle jobbene er like viktige, og at vi jobber i team. I dagens styrtrike Norge er det et standpunkt. Beliggenheten vår, situasjonen vår, er jo noe vi reflekterer rundt. Gjennom samarbeid med kunstnere har vi gjennomført flere utstillinger og produksjoner som tar tak i situasjonen vår, beliggenheten og hva slags type nabolag vi befinner oss i. Vi har noen utfordringer, for det er veldig viktig for oss å kunne kommunisere med nabolaget vårt. Vi har god kontakt med mange av nabobedriftene. Men samtidig skal vi ikke være med på å forsterke denne enklaven i Bjørvika. Vi er en slags garantist for et mangfoldig Bjørvika og svarer således på en av de største utfordringene for området, nemlig trusselen om sosial og kulturell homogenisering det er kanskje litt pompøst og ambisiøst å si, men grunnen til at vi får offentlig støtte er jo at vi besørger en form for offentlighet som andre ikke gjør. Vi er med på å skape en mer sammensatt og utvidet offentlighet, vi drar jo et helt annet publikum enn det som besøker Operaen og som også er annerledes og bredere enn hovedtyngden av de som arbeider og bor i Bjørvika. Vi tiltrekker oss ulike typer publikum som kommer fra byen og utenfra, og samtidig forsøker vi å ha en dialog med nabolaget. Det er en balansegang som jeg synes vi klarer ganske bra. Kan du si litt mer om noen av de prosjektene dere har presentert som har tatt tak i beliggenheten i Bjørvika, og det offentlige rommet det representerer? Marte Ekenæs sin utstilling er et eksempel. Hun er en ung norsk skulptør som jobber konseptuelt, med arkitektur og byplanestetikk som materiale. Hun tok helt konkret tak i et av nabohusene våre, og brukte arkitekturen og prinsippene som huset er bygget som utgangspunkt for en serie skulpturer. Det var et prosjekt som responderte helt konkret på nærområdet vårt. Og så har vi Jumana Mannas flaggstenger som vi satte opp som et slags

antimonument under broen, men de er tatt vekk. Broen rives nå, så de er tilbakeført til galleriet. Men det var avtalen, at det bare var en midlertidig plassering. Men det var altså et poeng å sette dem under broen? Det var jo fort gjort å ikke legge merke til de flaggstengene, det kunne se ut som noe skrot som noen hadde glemt igjen der. Hvis de hadde vært plassert foran kunsthallen, for eksempel, så hadde de vært mye mer synlige? Det var Jumana selv som ønsket den plasseringen, det har jo vært en lang diskusjon, det der. Hadde vi hatt dem foran kunsthallen ville det ha betydd noe annet. Vi var åpne for den tanken også, men vi diskuterte det med Jumana, og en av grunnene til at hun ville ha dem under broen, var at det er det siste stedet som ikke er renovert eller transformert, som er et slags ikke-sted, som ulike folk bruker å henge rundt, det er narkomane som sover der og så videre. Skulpturen med de forvridde flaggstengene hentet fra norske hytter ble en kontrast til det nye utviklingsprosjektet. I 2012 kjører vi en syv måneder lang serie med utstillinger og mange ulike typer aktiviteter; workshops, seminarer, film og utstillinger under tittelen Jeg ser ikke havet fra der jeg bor - Osloprosjektet. Vi har jobbet sammen med kunstnere over lang tid, med prosjekter som tematiserer byen og bruker Oslo og vårt eget nærmiljø som materiale. Vi åpnet med Utsikt fra Ekeberg, en utstilling som viste Oslos fortid og nåtid sett fra Ekeberg og som var kuratert av Harald Østgaard Lund. Det dreier seg om en dobbel historie; både utviklingen av byen, og noen spesifikke måter å se og representere byen på. Etter denne fulgte Atelier Populaire Oslo som kan kalles et kollektivt verksted som inneholdt diskusjon, produksjon, forskning og aktivisme, det hele relatert til situasjonen for papirløse og flyktninger i Norge. Andrea Lange var initiativtakeren og kunstneren bak. Hun inviterte andre kunstnere som igjen inviterte nye. Rundt regnet femti mennesker bidro aktivt. Så viste vi Steinar Haga Kristensens utstilling Fortvilelser i leire, en installasjon av store interiører, en serie tablåer og en film i 3D der norsk blåleire var det gjennomgående materialet. Historisk sett har blåleiren vært en sentral del av Oslos eksteriør, blant annet gjennom bruken av blåleire i teglstein. Det er mye mer, men disse tre utstillingene viser spennvidden og er eksempler på kunstneriske undersøkelser av byen. Kunsthall Oslo kan vel faktisk sies å ha en noe tydeligere sosial profil enn de fleste andre kunstinstitusjonene her i landet. Vil du si at beliggenheten i Bjørvika gjør det viktigere for dere å markere dere sosialpolitisk? Programmet gjenspeiler de faktiske interessene våre og en kunstfaglig holdning som gjelder uavhengig av lokalisering. Samtidig er det tydelig at programmet vårt blir forstått i lys av plasseringen vår. Bjørvika er et område der det fortsatt utspiller seg interessekamper og det har derfor en ladning ulik andre mer etablerte bydeler. Vår beliggenhet i et av byens nye utviklingsområder plasserer oss i møtepunktet mellom motstridende politiske, kulturelle og byutviklingsrelaterte interesser. Det er derfor også naturlig å gjøre prosjekter som gjenspeiler denne komplekse situasjonen. Vi har fått midler som i utgangspunktet var satt av til kunst i offentlig rom. Vi er eid av Bjørvika Infrastruktur og kan sees i lys av et byutviklingsprosjekt. Det er ingen tvil om at de pengene som tilfaller oss kommer som følge av byutvikling. Men det betyr jo ikke at det vi gjør bidrar til en ensrettet tenkning om byutvikling. Tvert imot. Vi kommer med alternative syn, og vi har jo ingen innblanding fra eierne eller noen andre når det gjelder innhold. Det er

premissene. Kuratorene i Kunsthall Oslo er de som bestemmer hva som til enhver tid skal skje her. Og enn så lenge har det ikke vært noen konfrontasjoner på det. Kanskje kommer det hvis vi blir ennå spissere, men det vet jeg ikke. Så dere og kunstnerne kan være kritiske til Bjørvika-prosjektet? Ja, selvfølgelig. Det skulle bare mangle, også. Det er jo nærmest det som er kunstens oppgave. Men det er vel det som er frykten i forhold til pengestøtte, er det ikke, at det skal gi noen bindinger som gjør at man ikke kan snakke fritt. Det er klart at kommunen, staten, Bjørvika Infrastruktur, OSU, alle de som bidrar har en form for agenda og interesse det finnes ikke noen nøytrale penger. Det er viktig at de pengene vi får tilgang på, er markører for ulike typer interesser. Vi følger ikke én type økonomi. Det er flere som bidrar, og det betyr at vi har flere ben å stå på. Det er en sammensatt interesse bak oss. Kommunen gir penger på andre premisser enn det OSU gjør. Og sånn er det for alle organisasjoner og institusjoner, at de bærer i seg ulike intensjoner. Det finnes ikke én sannhet om det vi gjør. Men det er jo klart at alle vi som jobber i kunsthallen er først og fremst engasjert i kunst, det er det som er motivasjonen vår. Som alle andre kultur- og kunstinstitusjoner har vi jo press på oss når det gjelder penger. Veldig mye av utstillingsproduksjonen er avhengig av ekstra støtte. Så vi søker støtte hele tiden fra ulike fond og organisasjoner, avhengig av hvilken utstilling det er snakk om. Hvem vil du si er kunsthallens publikum? Er det kjernekunstpublikummet dere når ut til? * Ja, kjernekunstpublikummet, med mer. Vi har hele tiden forsøkt å tiltrekke oss ulike typer publikum. Det skjer gjennom programmering: Det tverrfaglige aspektet som kjennetegner aktiviteten vår er alltid kunstnerisk motivert. Tverrfaglighet er meningsfull kun når den er partikulær, aldri som en generell tilnærming. I vårt tilfelle handler det om å sette kunstverk og kunstnerskap i sammenheng med hverandre, vise hvordan kunstverk fungerer som ressurser for hverandre, på tvers av uttrykksform, tid og geografi. Ut fra denne tenkningen har kunsthallen gjort utstillinger som blander sjangere. Billedkunst, performance, musikk og litteratur er blitt presentert i samme rom, som for eksempel i Run, comrade, the old world is behind you, en utstilling som lanserte et nytt kunstverk hver dag i 23 dager og som utfordret forståelsen av hva en utstilling kan være. Bokhandelen Torpedo er også viktig. De bidrar også med et eget publikum, og gjør egne lanseringer og konserter. Sammen drar vi et ganske sammensatt publikum. Noen ganger når vi et «etablert» publikum, som med Hannah Ryggen-utstillingen Det menneskelige mønster. Denne utstillingen skapte dialog mellom historiske verk og kontemporære verk. I tillegg til at Hannah Ryggen selvfølgelig hadde hovedfokus, viste vi verk av Gerd Arntz, Anna-Eva Bergman, Claude Cahun, Ruth Ewan, Gunnar S. Gundersen, Henriette Heise, Ann Cathrin November Høibo, Olav Christopher Jenssen, Charlotte Johannesson, Kirsten Justesen, Travis Meinolf, Pablo Picasso og Kirstine Roepstorff.

Slike utstillinger med kombinasjoner av eldre og nyere verk har dere gjort flere av? Ja, det et kuratorisk grep vi har brukt i flere sammenhenger og vi må passe oss så det ikke blir en «mal». Men det har fungert veldig bra og en bivirkning er at det tiltrekker seg mange ulike typer mennesker. Vanligvis har vi et ungt publikum, men det var tydelig at det var vestkantkvinner i alderen 60 pluss som var hovedpublikummet på Hannah Ryggenutstillingen, og de klaget alle over beliggenheten vår. De sa vi lå veldig usentralt plassert. Det må jo være en utfordring å trekke folk dit. Trelastgata er ikke akkurat den mest kjente adressen i Oslo Det er 200 meter fra det som blir regnet for å være Norges mest travle sted, det stedet som har størst gjennomstrømming av mennesker per dag. Vi er bare 200 meter unna, men det er lange 200 meter for mange. Det handler om at området er under utvikling. Det bærer preg av å være et anleggsområde. Vi drar jo ingen tilfeldig forbipasserende. Men nå er det litt bedre, for gangbroen som er åpnet over jernbanesporene fungerer som en slags snarvei, som gjør at du kan gå fra Grønland til Oslo S på en rask måte. Det hender at folk går forbi som følge av det, men de aller, aller fleste som går forbi skal enten til oss, eller så er de bygningsarbeidere. En gang i nær fremtid vil dette være et sted med stor gjennomstrømming av folk som følge av de tusenvis av arbeidsplasser som blir lokalisert her. Nå er det jo nærmest et ingenmannsland. Det er enn så lenge et ingenmannsland, ja. Beliggenheten er veldig spesiell. Hadde vi vært midt i sentrum hadde vi dratt folk bare fordi de kunne se hva som skjer gjennom vinduet. Vi må uansett forholde oss til det stedet vi er på. Og vi skal ikke klage. Vi har etter hvert et bra publikum, sammenliknet med andre institusjoner, i alle fall ikke dårligere. Vi får nå et nytt neonskilt som gjør oss mer synlige, også fra den andre siden av sporområdet. Men kunsthallen oppleves allerede som en viktig komponent i kunstlivet i Oslo. Det er hyggelig at du sier det. Men det handler vel om at vi er aktive, og har en ganske høy frekvens. Vi gjør mye; vi har de mer regulære utstillingene som er planlagt lang tid i forveien, og på toppen av det så har vi de kortere arrangementene, som av og til er en del av utstillingene, og av og til er ekstra. Vi er en liten og ganske lettbeint organisasjon og det gjør det mulig for oss å være impulsive og hive oss rundt hvis det dukker opp noe vi synes er interessant. En annen årsak tror jeg kan være at mange, ikke bare i billedkunstmiljøet men også musikkmiljøet, et segment av litteraturfeltet, og for så vidt scenekunstmiljøet, kjenner til oss, gjennom de tverrfaglige prosjektene vi har gjort. Dermed er det mange som har eierskap i kunsthallen. Det har vært helt bevisst fra vår side. Vi ser ikke på billedkunst som et helt lukket felt, men vi ser både billedkunstfeltet og generelt produksjon av kunst som en slags dialog, der det hele tiden er snakk om ulike typer samtaler og la oss si nettverk, som hele tiden knyttes sammen og inngår nye koblinger. Og så er det lokalet, det er en slags nøkkel her. Det er stort nok til at vi kan gjøre en substansiell utstilling, men det er ikke så stort at det tar kverken på oss finansielt, som andre institusjoner sliter med. Kunstnernes Hus, for eksempel, har en helt annen utfordring enn vi har, med monumentalrom som ber om en type kunst som er økonomisk vanskelig å produsere. Da vi åpnet, hadde vi ett stort rom, og det beholdt vi gjennom de tre første

utstillingene. Erfaringen vi gjorde da, var at det var vanskelig å lage utstillinger i bare ett rom. Så vi bygde noen vegger, som har gitt oss flere veggmetere og et større spillerom. I løpet av de første par årene vi har eksistert, har vi først og fremst hatt utgangspunkt i selve kunsthallen, fordi det var nødvendig med å etablere en base, og bli del av publikums bevissthet. Jeg vet av erfaring at nomadiske prosjekter som ikke har noe fast sted sliter med å bli del av publikums bevissthet. Det å ha fysiske lokaler er fortsatt viktig. Gjennom samarbeidet med Rom for kunst på Oslo S kan vi gjøre en helt annen type prosjekter enn det som er mulig å få til i kunsthallen. Og selv om vi allerede jobber med prosjekter som tematiserer «offentlighet», er Oslo S en helt annen type offentlighet. Jernbanestasjonen er en slags stor-offentlighet, det er på en måte det mest generelle du kan tenke deg i en by. De aller, aller fleste kommer forbi der. Dette at Oslo S er en stor-offentlighet har jo også vist seg å legge visse begrensinger? Dere ønsket jo å vise et verk av Ane Hjort Guttu, et fasadeseil til Oslo S, med teksten «De rike bør bli enda rikere» i kombinasjon med en solfylt fjordutsikt, men dette forslaget ble avvist, og verket måtte i stedet vises innenfor kunsthallens vegger. Kan du fortelle litt om dette? Hvorfor ble verket avvist? Hvem avviste det? Og hvilke refleksjoner har dere gjort dere omkring denne problematikken, med tanke på deres kunstneriske/kuratoriske frihet utenfor selve kunsthallen? Når det gjelder Oslo S så jobber vi på oppdrag for Rom Eiendom som står bak kunstsatsningen Rom for kunst. Det er viktig å presisere at det ikke et Kunsthall Osloprosjekt men en bestilling der vi bistår med kunstfaglige kompetanse. Vi la frem Anes prosjekt som ett av flere mulige forslag til prosjekter for fasaden. Rom vurderte det og sa nei. Det er de i sin fulle rett til å gjøre.