Vernet mot selvinkriminering

Vernet mot selvinkriminering Taushet hos mistenkte som bevis for straffskyld Kandidatnummer: 624 Leveringsfrist: 25. november 2016 Antall ord: 17 940

Here then are two distinct interests of honour, which act against each other in the human heart, so soon as the line of duty has been overstepped: shame accompanying the confession, shame accompanying the lie. - Jeremy Bentham, A Treatise on Judicial Evidence (1825) II

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING... 1 1.1 Tema og problemstilling... 1 1.2 Avgrensning... 2 1.3 Begrepsavklaring... 4 1.3.1 Vernet mot selvinkriminering og retten til å forholde seg taus... 4 1.3.2 Mistenkt, siktet og tiltalt... 4 1.4 Rettskildebildet... 5 1.4.1 Kilder og metode... 5 1.4.2 Særskilt om EMD som rettskildefaktor... 5 1.5 Videre fremstilling... 6 2 SELVINKRIMINERINGSVERNETS RETTSLIGE FORANKRING... 7 2.1 Utgangspunktet... 7 2.2 Historisk bakgrunn... 8 2.3 Norsk rett... 10 2.4 Menneskerettighetene... 11 2.5 Legislative hensyn bak vernet mot selvinkriminering... 12 2.5.1 Vern mot overgrep fra myndighetene... 12 2.5.2 Materielt riktig resultat... 14 2.5.3 Hensyn til mistenktes personlige integritet... 14 2.5.4 Hensynet til en effektiv strafferettspleie... 15 2.5.5 Disiplineringshensynet... 15 3 TAUSHET HOS MISTENKTE SOM BEVIS FOR STRAFFSKYLD... 16 3.1 Utgangspunktet... 16 3.2 Når trer retten til informasjon om taushetsretten i kraft?... 18 3.3 Faktisk grunnlag for å vektlegge taushet i bevisvurderingen... 22 3.4 Rettslig grunnlag for å vektlegge taushet i bevisvurderingen... 23 3.4.1 Hovedreglene om fri bevisførsel og fri bevisbedømmelse... 23 3.4.2 Straffeprosessloven 93 annet ledd... 25 3.5 I hvilken utstrekning kan domstolene vektlegge mistenktes taushet som moment i bevisvurderingen?... 26 3.5.1 Et krav til konkret helhetsvurdering av mistenktes passivitet... 28 3.6 Særlig om opplysninger fremkalt ved skjult avhør som bevis for straffskyld... 32 3.7 Sammenfatning... 35 i

4 TAUSHET SOM ABSOLUTT RETTIGHET?... 36 4.1 Utgangspunktet... 36 4.2 Komparativt perspektiv... 39 4.2.1 Danmark og Sverige... 39 4.2.2 Tyskland... 39 4.2.3 USA og Canada... 40 4.3 Valget mellom aktivitet og passivitet... 41 4.4 Løfteforbudet... 42 4.5 Rettspolitisk vurdering og avsluttende bemerkninger... 43 LITTERATURLISTE... 46 ii

1 Innledning 1.1 Tema og problemstilling I norsk straffeprosess finnes et grunnleggende prinsipp kalt selvinkrimineringsvernet. Innholdet i vernet mot selvinkriminering er kort sagt en rett til å forholde seg taus og til å ikke måtte bidra til sin egen domfellelse. Selvinkrimineringsvernet kommer til uttrykk både i norsk rett og i internasjonal folkerett. Rettigheten følger av SP 1 artikkel 14 nr. 3 bokstav g og EMK 2 artikkel 6 nr. 1. Det finnes videre regler om vern mot selvinkriminering i straffeprosessloven 3 og i tvisteloven. 4 Vernet mot selvinkriminering kommer i SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g til uttrykk slik: In the determination of any criminal charge against him, everyone shall be entitled to the following minimum guarantees, in full equality [ ] not to be compelled to testify against himself or to confess guilt. Vernet etter nevnte artikkel gjelder kun i straffesaker, jfr. criminal charge. Videre gjelder bestemmelsen kun der mistenkte tvinges til å vitne, jfr. compelled to testify, og hvor det er tale om opplysninger som vil inkriminere ham selv, jfr. against himself. Selvinkrimineringsvernet kommer ikke eksplisitt til uttrykk i EMK artikkel 6 nr. 1, men er innfortolket i begrepet fair [ ] hearing. Dette behandles nærmere under punkt 2.4. Retten til å forholde seg taus og ikke måtte bidra til egen domfellelse var for noen århundrer tilbake ingen markert rettighet. Mistenkte var tvert i mot et objekt hvor en tilståelse fra vedkommende var målet for straffeforfølgningen. Tortur, trusler og tvang ble brukt som midler for å oppnå tilståelse. Det finnes i norsk rettshistorie eksempler på at falske tilståelser ble gitt på grunnlag av tortur. 5 Selv om slike metoder pretenderes å høre fortiden til, viser praksis fra EMD 6 at politiet har anvendt trusler og tortur for å få mistenkte i tale også i moderne tid, jfr. bl.a. A and others mot Storbritannia 7 og Gäfgen mot Tyskland. 8 Høyesterett har slått fast at [d]et er et grunnleggende rettsstatsprinsipp at den som er mistenkt for en straffbar handling, har rett til å forholde seg taus, og ikke har noen plikt til å bidra til egen straffellelse. 9 Prinsippet fungerer som en motvekt til bruk av tortur eller tvang for å 1 Den internasjonale konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter. 2 Den europeiske menneskerettskonvensjon. 3 Lov av 22. Mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven). 4 Lov av 17. Juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) 22-9. 5 Se for eksempel saken om Marit Tomasdatter i Øyrehagen Sunde s. 188. 6 Den europeiske menneskerettsdomstol. 7 Dom av 19. Februar 2009. Application no. 3455/05. 8 Dom av 1. Juni 2010. Application no. 22978/05. 9 Rt. 1999 s. 1269 (på s. 1271) Se også Rt. 2007 s. 932 (i avsnitt 17). 1

fremskaffe bevis. Bevis som fremskaffes på denne måten vil på grunn av prinsippet i dag ha liten eller ingen vekt, og man risikerer uriktige tilståelser. Hensynet til sakens opplysning og allmenhetens interesser i å få saken oppklart vil settes til side til fordel for rettigheten. Dette innebærer at politiet i for eksempel en kidnappingssak ikke kan bruke tortur som middel for å finne ut hvor fornærmede befinner seg. 10 Som en følge av dette har mistenkte som et utgangspunkt ingen plikt til å inkriminere seg selv, men det er likevel et spørsmål hvorvidt en utøvelse av retten til taushet kan medføre risiko for straffansvar. 11 I denne oppgaven vil jeg se på hvor langt selvinkrimineringsvernet strekker seg. Jeg vil undersøke om retten til å forholde seg taus er en realitet eller om mistenkte indirekte fortsatt tvinges til å forklare seg. Oppgavens avgrensning behandles under punkt 1.2, før begrepsavklaring under punkt 1.3 og en fremstilling av rettskildebildet under punkt 1.4. Oppgavens videre fremstilling finnes i punkt 1.5. 1.2 Avgrensning Oppgaven avgrenses mot juridiske personer og vitner. Kun personer som er mistenkt, siktet eller tiltalt omfattes i det følgende. Videre avgrenses oppgaven mot opplysninger til forvaltningen som kan medføre straffansvar, slik som opplysninger til ligningsmyndighetene. Jeg vil likevel behandle én sak omhandlende skatteunndragelse i punkt 4.2. Sakens relevans for oppgaven omhandler ikke opplysningsplikten som sådan, men kun tiltaltes valg mellom aktivitet og passivitet under iretteføring av straffesaken. Oppgaven avgrenses videre mot sivile saker. Tvistelovens bestemmelser om vern mot selvinkriminering vil ikke behandles i det følgende. EMD har også uttrykkelig avvist i Vernon mot Storbritannia 12 at det gjelder et selvstendig vern i sivile saker etter EMK. Domstolen fremholdt at [f]inally, insofar as the applicant appears to rely on a privilege against selfincrimination, the Court observes that no such separate protection exists in civil cases either in the domestic courts or under Article 6 1 of the Convention, the matter falling to be considered under the general aspect of fairness examined above. 13 10 Se Gäfgen mot Tyskland, jfr. note 7. 11 Øyen s. 15. 12 Avgjørelse av 7. September 1999, application no. 38753/97. 13 Avgjørelsens punkt the Law nummer 4. 2

Et tema med en viss tilknytning til vernet mot selvinkriminering er spørsmålet om en mistenkt straffritt kan forklare seg falskt overfor politiet eller retten, påvirke vitner til å forholde seg tause eller til å forklare seg falskt eller ødelegge bevis. 14 Etter straffeloven 15 160 første ledd, 157-159, 221 første ledd er slik aktivitet som et utgangspunkt straffbar. Det er i straffeloven 160 tredje ledd oppstilt et unntak som medfører straffrihet for blant annet en som har handlet med hensikt å unndra seg selv fra straffansvar. Videre er det i straffeloven 221 annet ledd oppstilt et unntak for den som forklarer seg falskt i egen straffesak. EMD anser ikke straffrihet ved falsk forklaring som en del av selvinkrimineringsvernet. Flertallet fremholdt i saken Serves mot Frankrike 16 at: [i]t appears, however, from the interview records, which the applicant signed, that he refused at the outset to take the oath. Yet the oath is a solemn act whereby the person concerned undertakes before the investigating judge to tell [ ] the whole truth and nothing but the truth. Whilst a witness s obligation to take the oath and the penalties imposed for failure to do so involve a degree of coercion, the latter is designed to ensure that any statements made to the judge are truthful, not to force witnesses to give evidence. In other words, the fines imposed on Mr Serves did not constitute a measure such as to compel him to incriminate himself as they were imposed before such a risk ever arose. Consequently, there has been no violation of Article 6 1. Det følger av forarbeidene 17 til straffeloven av 2005 at [å] oppstille straff for slike forklaringer ville [ ] reise grunnleggende spørsmål i forhold til internasjonale menneskerettigheter, særlig forbudet mot selvinkriminering og siktedes krav på en rettferdig rettergang etter SP artikkel 14 tredje ledd bokstav g og EMK artikkel 6 første ledd. Det later av denne sammenhengen å være en misforståelse i tolkningen av det konvensjonsfestede selvinkrimineringsvernets rekkevidde i straffelovens forarbeider. 18 Rekkevidden av et eventuelt straffansvar etter straffeloven 221 annet ledd drøftes ikke videre i denne avhandlingen. Straffrihet ved løgn vil kun berøres der dette kan belyse mistenktes selvinkrimineringsvern. 14 Øyen s. 29 og 30. 15 Lov av 20. Mai 2005 nr. 28. Lov om straff (straffeloven). 16 Dom av 20. Oktober 1997, application no. 20225/92. Avsnitt 47 i dommen. 17 Ot.prp nr. 22 (2008-2009) s. 86. 18 Se Øyens note 49 på s. 30. 3

1.3 Begrepsavklaring 1.3.1 Vernet mot selvinkriminering og retten til å forholde seg taus det oppstilles tradisjonelt et skille mellom vernet mot selvinkriminering og retten til å forholde seg taus. Vernet mot selvinkriminering rekker imidlertid noe videre enn taushetsretten, da taushetsretten kun innebærer et vern mot verbal selvinkriminering. EMD skiller mellom retten til å forholde seg taus og retten til å ikke bidra til sin egen domfellelse. Her vil retten til taushet utgjøre en underkategori av selvinkrimineringsvernet. Dette ble slått fast av EMD allerede i den første saken om selvinkriminering, Funke mot Frankrike. 19 Det nærmere innholdet i dommen kommer jeg tilbake til under punkt 2.4. Øyen uttaler at [d]omspremissene i sakene om selvinkriminering [ikke tyder] på at skillet er sentralt rettslig. 20 Begge begreper dekker alle stadier av straffesaken, fra innhenting av informasjon til iretteføring. I det følgende vil det derfor ikke skilles mellom begrepene. Under punkt 3.2 behandles spørsmålet om på hvilket tidspunkt retten til informasjon om taushetsretten inntrer. 1.3.2 Mistenkt, siktet og tiltalt Straffeprosessloven skiller mellom personer med status som mistenkt, siktet, tiltalt, domfelt, frifunnet og vitne. For den videre fremstilling er kun de tre førstnevnte av relevans. Straffeprosessloven inneholder ingen regler om når en person er å anse som mistenkt. Som et utgangspunkt anses man som mistenkt når politiet har en konkret mistanke om at vedkommende har begått en straffbar handling. Det kan ikke foretas formell etterforskning mot en enkeltperson før vedkommende har fått status som mistenkt. En mistenkt vil ha prosessuelle rettigheter etter blant annet straffeprosessloven 242 om dokumentinnsyn, straffeprosessloven 232 om informasjon om taushetsretten og en rett til forsvarerbistand. Etter straffeprosessloven 82, får den mistenkte status som siktet når påtalemyndigheten erklærer ham for siktet eller når begjæring om bruk av tvangsmidler mot vedkommende fremsettes. En siktet endrer status til tiltalt når påtalemyndigheten tar ut tiltalebeslutning, jfr. straffeprosessloven 249. 19 Dom av 25. Februar 1993, application no. 10828/84. Se avsnitt 44 i dommen. 20 Øyen s. 25 4

Oppgavens aktuelle lovbestemmelsers virkeområde er ikke begrenset til kun å omfatte enten mistenkt, siktet eller tiltalt. Med mindre annet fremgår i det følgende, brukes derfor ordet mistenkt som fellesbetegnelse på personer som er mistenkt, siktet eller tiltalt. 1.4 Rettskildebildet 1.4.1 Kilder og metode Avhandlingen tar utgangspunkt i alminnelig juridisk metode. 21 Den alminnelige juridiske metode er i utgangspunktet felles for samtlige rettsområder i norsk rett. Det vil imidlertid knyttes kommentarer til rettskildebruken og da spesielt anvendelse av internasjonale rettskilder underveis i oppgaven. Oppgaven er først og fremst en rettsdogmatisk fremstilling, hvor målet er en klarlegging av gjeldende rett. Gjeldende rett brukes her i vid forstand, under det at blant annet rettsoppfatninger vil innbefattes i dette. Lovfestingen av selvinkrimineringsvernet følger i første rekke av EMK artikkel 6 nr. 1, SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g, straffeprosessloven 90 og 232 samt den ulovfestede lære om bevisavskjæring. Det nærmere innholdet i de nevnte kilder behandles først under punkt 2 før de videre blir gjenstand for drøfting gjennom det resterende av oppgaven sammenholdt med andre relevante rettskilder. Rettspraksis fra lagmannsrett og Høyesterett blir gjenstand for behandling. Rettspraksis fra EMD vil videre brukes til klarlegging av innholdet i de aktuelle bestemmelser i EMK. Lovforarbeider inngår i rettskildebruken der disse kan belyse problemstillinger. 1.4.2 Særskilt om EMD som rettskildefaktor Som nevnt under punkt 1.1 følger selvinkrimineringsvernet av EMK artikkel 6 nr. 1. EMK er inkorporert som norsk lov, og skal etter menneskerettsloven 22 2, jfr. 3 gå foran norsk formell lov ved motstrid. Av forarbeidene til menneskerettsloven går det frem at EMDs praksis er en relevant rettskildefaktor når norske domstoler skal anvende bestemmelsene i EMK. 23 Av dette anses det hensiktsmessig å gi en presentasjon av hvordan norske domstoler skal anvende EMDs praksis som rettskildefaktor. 21 Det vises til fremstillingen av juridisk metode i Eckhoff, Rettskildelære (2001). 22 Lov av 21. Mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). 23 NOU 1993: 18 s. 88-89 og Ot.prp. nr. 3 (1998-99) s. 68-70. 5

Av plenumsavgjørelsen i Rt. 2005 s. 833 er det fremholdt at norske domstoler skal foreta en selvstendig tolkning av konvensjonen. Herunder skal de benytte samme metode som EMD. Norske domstoler må således forholde seg til konvensjonsteksten, alminnelige formålsbetraktninger og EMDs avgjørelser. Det er likevel i første rekke EMD som skal utvikle konvensjonen. Og dersom det er tvil om forståelsen, må norske domstoler ved avveiningen av ulike interesser eller verdier kunne trekke inn verdiprioriteringer som ligger til grunn for norsk lovgivning og rettsoppfatning. 24 Norske domstoler skal med dette hensynta EMDs metodelære ved avgjørelsen av spørsmål om tolkningen av EMK. Videre har EMD lagt til grunn at selv om domstolen formelt sett ikke er bundet av tidligere avgjørelser, bør den ikke uten good reason fravike disse. 25 Når det er slik at norske domstoler skal anvende samme metode som EMD, må EMDs praksis ha særlig vekt der norske domstoler skal fatte avgjørelser etter anvendelse av EMK. Slik forståelse fremgår også av menneskerettslovens forarbeider 26 og av Rt. 2004 s. 134, hvor Høyesterett uttalte at ved tolkning av konvensjonsbestemmelsene vil foruten Høyesteretts egen praksis særlig praksis fra EMD være tungtveiende. 27 Konvensjonstekstens ordlyd er sentral når bestemmelsen skal tolkes. EMD tolker konvensjonsteksten autonomt 28, hvilket betyr at den ikke anser nasjonale begreper avgjørende. Dette er nødvendig for å oppnå ønsket om et enhetlig vern i samtlige konvensjonsstater. Det kan i denne sammenheng bemerkes at kun engelsk og fransk er autentiske konvensjonsspråk for EMKs vedkommende. Dette medfører at det er den franske og den engelske teksten som gjelder som norsk lov, ikke den norske oversettelsen. 29 1.5 Videre fremstilling Under punkt 2 vil selvinkrimineringsvernets rettslige forankring behandles. Herunder ligger et historisk tilbakeblikk, rettighetens forankring i norsk rett og i folkeretten og en fremstilling av de legislative hensyn som gjør seg gjeldende. Under punkt 3 drøftes taushet hos mistenkte som bevis for straffskyld. Under dette klarlegges det når retten til informasjon om taushetsretten trer i kraft, før faktisk grunnlag for vektlegging av taushet som bevis for straffskyld behandles. Videre følger rettslig grunnlag for vekt- 24 Dommens avsnitt 45. 25 Goodwin mot Storbritannia, dom av 11. Juni 2002. Application no. 28957/95, avsnitt 74. 26 NOU 1993: 18 s. 88. 27 Dommens avsnitt 32. 28 Se NOU 2004: 6 pkt. 4.3.1. 29 Se NOU 2003: 15 pkt. 5.7.1. 6

legging av taushet som bevis for straffskyld, herunder prinsippene om fri bevisførsel og fri bevisvurdering samt det indirekte press som ligger i straffeprosessloven 93. I hvilken utstrekning domstolen kan legge vekt på taushet behandles under punkt 3.5, hvor kravet til en konkret helhetsvurdering innbefattes. De problemer såkalt skjult avhør reiser blir gjenstand for drøftelse. For oversiktens skyld følger endelig en sammenfatning av de problemstillinger som er behandlet under punkt 3. Under punkt 4 følger en de lege ferenda-vurdering, der spørsmålet er om taushetsretten bør være en absolutt rettighet. Under dette behandles taushetsretten i et komparativt perspektiv, valget mistenkte har mellom aktivitet og passivitet og løfteforbudet i straffeprosessloven 92 annet ledd. Endelig vil det foretas en rettspolitisk vurdering med avsluttende bemerkninger til spørsmålet om retten til taushet bør være absolutt. 2 Selvinkrimineringsvernets rettslige forankring 2.1 Utgangspunktet Selvinkrimineringsvernet ivaretas i tre ulike regelsett; Grunnloven, norsk formell lov og internasjonale konvensjoner. Som det vil fremgå av det følgende er selvinkrimineringsvernet forankret i Grunnloven 93, 95, 96 og 100, straffeprosessloven 90, 92 og 232, EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g. 30 Øyen har likevel uttalt at legalitetsprinsippet er grunnpilaren i vernet mot selvinkriminering. Legalitetsprinsippet utgjør en rettslig skranke for det offentliges utøvelse av myndighet og medfører kort forklart at inngrep i borgernes rettsfære krever hjemmel i lov. Prinsippet innebærer at selvinkrimineringsvernet kun i en begrenset grad svekkes selv om de lovbestemte forbud og rettigheter tenkes borte. Grunnen til dette er at legalitetsprinsippet for det første innebærer at sanksjonerte handleplikter må ha hjemmel i lov, for det andre setter det snevre rammer for hvilke faktiske inngrep som kan godtas i borgernes bevegelsesfrihet, fysiske integritet og formue uten hjemmel i lov, og endelig medfører prinsippet at mer kvalifiserte faktiske inngrep i menneskers fysiske integritet eller private sfære må ha hjemmel i lov. 31 Legalitetsprinsippet kan nok ikke anses som en absolutt skranke mot tvungen selvinkriminering. Innenfor legalitetsprinsippets rammer kan det tenkes en rekke lovpålagte plikter som vil stride mot selvinkrimineringsvernet. Legalitetsprinsippet, slik det oppfattes i dag, må imidler- 30 Se punktene 2.3 og 2.4. 31 Øyen s. 18. 7

tid anses å sette grenser for hvor langt man kunne ha gått i en lovfesting av tvungen selvinkriminering. Det er dermed nødvendig med et lovfestet vern mot selvinkriminering om legalitetsprinsippet skal ivaretas. I det følgende vil jeg ta for meg selvinkrimineringsvernets historiske bakgrunn, før vernets forankring i norsk rett og i internasjonale konvensjoner behandles. Endelig under punkt 2.5, vil de legislative hensyn for selvinkrimineringsvernet presenteres. 2.2 Historisk bakgrunn Når tanken om å verne mistenkte mot tvungen selvinkriminering oppsto, er usikkert. 32 Det kan se ut som forbudet utviklet seg på bakgrunn av bevisregler i Toraen, hvor det krevdes to vitner for domfellelse i en straffesak, jfr. 4. Mosebok 35,30 (to vitner) og 5. Mosebok 17,6 (to eller tre vitner). 33 Det finnes henvisninger til formulering av vernet allerede i Talmud, hvor skriftene er anført som hjemmel for selvinkrimineringsvernet. 34 I juridisk teori har det i første rekke blitt satt lys på rettsutviklingen i England rundt 1550 til 1820. En grundig gjennomgang av vernets historiske utvikling vil føre for langt for denne oppgavens vedkommende. Det vil derfor kun gis en kort sammenfatning av hendelsesforløpet i England i perioden nevnt ovenfor, samt den påfølgende utviklingen i Norge. I England fantes to separate, selvstendige rettssystem kirkens rettssystem og common law. Det var opprettet spesialdomstoler the Court of High Comission og the Court of Star Chamber som fulgte en inkvisitorisk prosessform. De mistenkte ble av domstolene pålagt en forklaringsplikt under ed oath ex officio. 35 Der mistenkte nektet å avlegge ed, medførte dette forakt for retten, hvilket resulterte i en risiko for tortur. Om den mistenkte på den annen side avla slik ed, for så å lyve, kunne dette innebære dødsstraff. 36 Med tiden oppsto omfattende motstand mot oath ex officio, og maksimen nemo tenetur seipsum prodere 37 ble da særlig vektlagt. I engelsk litteratur er denne maksimen oversatt til å bety at no man is bound to accuse himself. 38 Common law-domstolene forbød edfesting ex 32 Treschel s. 341. 33 Torgersen s. 201. 34 Levy, Origins of the Fifth Amendment s. 435 note 3. 35 Se Salky s. 1. 36 Se Salky s. 2. 37 Selv om maksimen er på latin, stammer denne ikke fra romersk rett. Maksimen må ses på som en sammensmelting av to maksimer utviklet under studiet av kanonisk rett i middelalderen. Se Øyen s. 63. 38 Se nærmere om maksimen i Langbein s. 100-101. 8

officio på grunnlag av maksimen. I 1641 avskaffet Parlamentet spesialdomstolene. Parlamentet forbød videre prosessregelen oath ex officio. 39 I teorien er det omstridt hvor nær sammenhengen mellom avskaffelsen av oath ex officio og spesialdomstolene, og aksepten common law ga for mistenktes selvinkrimineringsvern slik vi i dag kjenner rettigheten. 40 Mistenkte hadde ikke på dette tidspunkt rett til en forsvarer, og det eksisterte ikke et prinsipp som innebar at tvilen skulle komme mistenkte til gode. Selvinkrimineringsvernet var på grunnlag av dette ingen sterk prosessuell rettighet, selv om mistenkte hadde rett til å forholde seg taus. Langbein fremhever i denne sammenheng at the core value of the privilege, the accused s right not to speak, presupposes an effective right to have another speak in the accused s stead. 41 Om mistenkte nektet å forklare seg, innebar det at han tok en betydelig risiko, noe som videre førte til at mistenkte ikke benyttet seg av denne rettigheten. 42 På slutten av 1700-tallet begynte common law-domstolene å anerkjenne retten til forsvarerbistand og prinsippet om at tvilen skal komme tiltalte til gode. 43 Fra dette tidspunkt fikk vernet mot selvinkriminering slik vi i dag kjenner det en realitet. Under lovarbeidet frem mot straffeprosessloven av 1887 ble maksimen nemo tenetur seipsum prodere brukt. Det antas at bruken av denne maksimen ikke kom som en følge av kanonisk rett, men heller fra den engelske rettsutviklingen på midten av 1700-tallet. 44 Dette finnes det flere holdepunkter for, blant annet Prosesslovkommisjonens uttalelse om at England er et land der man hylder den Sætning, at Ingen er pligtig at tilstaae eller forklare seg om sin Brøde, eller som det hedder, at anklage sig selv. 45 Det mål maksimen fremholdt var ikke forenelig med den inkvisitoriske prosessform som ble praktisert i Sentral-Europa, der mistenktes forklaring sto i sentrum for etterforskningen og tortur ble brukt for å fremkalle en tilståelse. Ved utformingen av selvinkrimineringsvernet i straffeprosessloven av 1887, ble det også hentet inspirasjon fra Sentral-Europa, og en uttalelse fra Prosesskommisjonen viser dette: Straffetrudselen mod Angjældende, for at bringe ham til at svare, bør derfor dele Skjebne med piinligt Forhør, og er ogsaa allerede i saagodtsom alle nyere Proceslove udeladt. Det findes saaledes hverken i den franske, preussiske, baierske [ ] 39 Se Treschel s. 341. 40 Se Langbein s. 100-108. 41 Langbein s. 108. 42 Se Langbein s. 82-100 og Øyen s. 65. 43 Langbein s. 83 og 85. 44 Øyen s. 67. 45 Instilling 1856 s. 151. 9

badenske [ ] mürtembergske [ ] brunsvigske, hannoveranske [ ] züridske [ ] eller den østerrigske [ ] Lovgivning [ ] 46 Utviklingen av selvinkrimineringsvernet må ses i sammenheng med det økende fokus på humanitet på 1800-tallet, som i sin tur var et resultat av tilsvarende syn ellers i Europa. 47 2.3 Norsk rett Vernet mot tvungen selvinkriminering har i lang tid vært et grunnleggende straffeprosessuelt prinsipp i norsk rett. Det henvises i denne sammenheng til Rt. 1999 s. 1269, hvor Høyesterett uttalte at: også lenge før [SP og EMK] ble gjort til norsk rett, har det vært et grunnfestet prinsipp for norsk straffeprosess at den som er mistenkt for en straffbar handling, ikke har noen forklaringsplikt. 48 Av Grunnloven 95 om rettferdig rettergang fremgår en konstitusjonell forankring av EMK artikkel 6 nr. 1. Som det vil fremgå av punkt 2.4, er vernet mot selvinkriminering her innfortolket i bestemmelsens ordlyd. Uskyldspresumsjonen i Grunnloven 96 om at tvil skal komme tiltalte til gode, bidrar videre til å verne borgerne mot at et valg om passivitet ikke skal være dem til ugunst. Det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden 49 i straffesaker. Mistenkte skal således ikke måtte bidra til fremskaffelse av bevis mot ham selv, herunder avgi straffellende forklaring. Tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling er av Grunnloven 93 forbudt. Bevis kan ikke fremtvinges på slik måte for opplysning av en straffesak. Ytringsfriheten fremgår av Grunnloven 100. Ytringsfriheten omfatter også såkalt negativ ytringsfrihet. Det ligger i dette en rett til å forholde seg taus. Denne taushetsretten kan klart tas til inntekt for en sikring av vernet mot selvinkriminering. Prinsippet om vernet mot selvinkriminering fremgår ikke direkte av straffeprosessloven, men flere bestemmelser er utslag av prinsippet. Vernet mot selvinkriminering er ivaretatt i straffeprosessloven 90 og straffeprosessloven 232. Av lovens 90 fremgår det at mistenkte skal opplyses om at han ikke har plikt til å forklare seg under iretteføring av saken mot ham. Straffeprosessloven 232 første ledd retter 46 Instilling 1856 s. 156. 47 Øyen s. 68. 48 Rt. 1999 s. 1269 på side 1271 og 1272. 49 At påtalemyndigheten har bevisbyrden i straffesaker er et grunnleggende straffeprosessuelt prinsipp som kommer til uttrykk i bl.a. straffeprosessloven 225, 226, 262 og 264. 10

seg mot etterforskningsstadiet, hvor det går frem at mistenkte før avhør skal gjøres kjent med at han kan unnlate å avgi forklaring. Videre sikres vernet gjennom straffeprosessloven 92 annet ledd. Bestemmelsen beskytter mistenkte mot myndighetsmisbruk i form av [l]øfter, uriktige opplysninger, trusler [og] tvang. Paragrafens annet ledd behandles nærmere under punkt 4.4. Straffeprosessloven 93 annet ledd forutsetter imidlertid at utøvelse av retten til taushet kan få negative bevismessige konsekvenser for den mistenkte. Dette behandles nærmere under punkt 3.4.2. De ulovfestede reglene om bevisavskjæring er endelig med på ivaretakelse av selvinkrimineringsvernet. Med bevisavskjæring forstås at påtalemyndigheten i tilfeller hvor de ønsker å føre et ulovlig eller utilbørlig ervervet bevis vil være avskåret fra å føre dette etter avgjørelse fra domstolen. Reglene medfører en begrensning i prinsippet om fri bevisførsel, som behandles under punkt 3.3.1 og 3.3.2. Av dette står vernet mot selvinkriminering sterkt i norsk rett, da spesielt gjennom den konstitusjonelle forankringen. I tillegg er vernet gjennomgående ivaretatt gjennom norske straffeprosessuelle regler. 2.4 Menneskerettighetene Av straffeprosessloven 4 forutsettes straffeprosessen å stemme overens med folkeretten. Av menneskerettsloven 2 jfr. 3, skal som nevnt under punkt 1.4.2, bestemmelsene i blant annet EMK og SP gå foran norsk rett ved motstrid. På bakgrunn av dette er EMDs praksis bindende for norske domstolers fortolkning av internrettslige regler. Dette gir konvensjonene en form for semikonstitusjonell karakter, idet bestemmelsenes rang ligger i mellomsjiktet mellom norsk formell lov og Grunnloven. Klarest kommer selvinkrimineringsvernet til uttrykk i SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g, hvor det fremgår at alle som får en straffsiktelse rettet mot seg har rett til not to be compelled to testify against himself or to confess guilt. Det foreligger lite praksis fra FNs Menneskerettskomité rundt SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g. Det finnes imidlertid en rekke saker hvor EMD i EMK artikkel 6 nr. 1 har innfortolket at vernet mot selvinkriminering utgjør en del av retten til fair [ ] hearing. Dette kom til uttrykk allerede i den første dommen EMD behandlet om selvinkrimineringsvernet Funke mot 11

Frankrike 50. Det ble her uttalt at [b]eing unable to or unwilling to procure [certain documents] by some other means, [the customs] attempted to compel the applicant himself to provide the evidence of offences he had allegedly committed. The special features of customs law [ ] cannot justify such an infringement of the right of anyone charged with a criminal offence, within the autonomous meaning of this expression in Article 6 (art. 6), to remain silent and not to contribute to incriminating himself. Dette har de beste grunner for seg da vernet mot selvinkriminering ikke fremgår av andre bestemmelser i EMK, og det dermed er naturlig å lese dette inn i kravet til en rettferdig rettergang. Senere er standpunktet fulgt opp i en rekke dommer, blant annet Saunders mot Storbritannia 51 og Murray mot Storbritannia 52, som jeg kommer tilbake til under henholdsvis punkt 2.5 og 3.5. Dette er grunnlaget for at fremstillingen vil dreie seg om EMK artikkel 6 nr. 1 fremfor SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g, når menneskerettighetene behandles. 2.5 Legislative hensyn bak vernet mot selvinkriminering De legislative hensyn som blir behandlet i det følgende er av betydning for tolkningen av de norske straffeprosessuelle regler. Videre er begrepene i EMK, som nevnt under punkt 1.4.2, vage og dermed vanskelige å tolke. Som en konsekvens av dette, må begrepenes selvstendige betydning belyses gjennom EMDs praksis. Der det ikke foreligger entydig praksis rundt spørsmålet, må de legislative hensyn EMD har bygget sine avgjørelser på få stor vekt. Dette vil gjelde både der det er spørsmål om selvinkrimineringsvernet får anvendelse samt den materielle rekkevidden av vernet. Etter dette vil det være nødvendig å behandle de legislative hensyn. De hensyn som vil behandles er vern mot overgrep fra myndighetene, hensynet til et materielt riktig resultat, hensynet til mistenktes personlige integritet, hensynet til en effektiv straffeprosess og måten vernet søker å disiplinere myndighetene på. 2.5.1 Vern mot overgrep fra myndighetene Av Saunders mot Storbritannia fremkommer det at retten til taushet lie at the heart of the notion of a fair procedure under Article 6. Den som er utsatt for straffeforfølgning må skånes mot improper compulsion fra myndighetene, og slik hindre miscarriage of justice og videre oppfylle the aims of Article 6. 53 50 Dommens avsnitt 44. 51 Dom av 17. desember 1996. Application no. 19187/91 52 Dom av 8. februar 1996. Application no. 18731/91. Avsnitt 45 i dommen. 53 Dommens avsnitt 68. 12

Sitatets kjernepunkt er at det ved straffeforfølgning er tale om to ikke likestilte parter staten og borgeren. Borgeren må være berettiget en viss beskyttelse mot den overlegne part staten. Slik beskyttelse mot utilbørlig tvang må sees i lys av tre momenter. For det første har taushetsretten før domstolsbehandling en sammenheng med vernet mot å bidra til egen domfellelse på iretteføringsstadiet. Etter dette vil myndighetene i større grad ha oppfordring til å overholde taushetsretten om det er på det rene at bevis innhentet i strid med denne vil bli avskåret. For det andre må uttrykket improper compulsion sees i sammenheng med at man har beveget seg fra en inkvisitorisk prosess til en anklageprosess, hvor partene i sistnevnte har ansvaret for å drive saken frem. Domstolen har her en mer tilbaketrukket rolle. 54 Det er ikke mistenktes oppgave å bidra til sakens opplysning, denne oppgaven ligger til påtalemyndigheten. Selvinkrimineringsvernet kan slik sees som et utslag av at hver part har ansvaret for å selv føre bevis for sine anførsler. 55 For det tredje fremgår det av saken Saunders mot Storbritannia, at taushetsretten skal hindre miscarriage of justice og videre oppfylle the aims of Article 6. Uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 er her sentral. En fremtvunget forklaring vil ha forskjellige konsekvenser avhengig av om den mistenkte er skyldig eller uskyldig. Der mistenkte er uskyldig, kan en tvungen forklaring resultere i falsk tilståelse, at han inkriminerer seg selv på annet vis eller avgir sannferdig forklaring uten å inkriminere seg selv. Overfor en skyldig mistenkt vil tvungen forklaring komme mest på spissen. Der mistenkte er skyldig, kan tilfellet bli at det oppstår et valg mellom å inkriminere seg selv eller å avgi falsk forklaring. Det følger av norsk rettspraksis at dette er en valgsituasjon man ønsker å unngå. I Rt. 1993 s. 202 uttaler Høyesteretts kjæremålsutvalg at retten til å nekte å avgi forklaring gjelder for både skyldige og uskyldige, men at taushetsretten er særlig begrunnet i at en siktet ikke skal ha plikt til å angi seg selv eller komme i det dilemma at han må lyve for å unngå dette. 56 Retten til å forholde seg taus er i første rekke viktigst for en skyldig mistenkt, selv om bakgrunnen for rettigheten er den samme om mistenkte er skyldig eller uskyldig. Straffeforfølgning er allerede en såpass inngripende prosess, at en ikke ønsker å sette vedkommende i en valgsituasjon som kan vise seg å være til ugunst for ham. 54 Øyen s. 92 55 Motsatt Øyen s. 94 56 Rt. 1993 s. 202 på side 207-208. 13

2.5.2 Materielt riktig resultat Den materielle sannhets prinsipp er en bærebjelke i norsk straffeprosess. Prinsippet går ut på at avgjørelser skal treffes på grunnlag av det som rent faktisk har skjedd, altså sannheten. For å finne frem til det materielt riktige resultat bør saken være så opplyst som mulig. Der sannheten legges til grunn vil skyldige bli dømt og uskyldige gå fri. Videre om den skyldige blir dømt, må det materielle være korrekt, slik at vedkommende blir ilagt en materielt riktig reaksjon. Når vi ser hen til selvinkrimineringsvernet kan hensynet til et materielt riktig resultat tale både for og i mot at mistenkte skal ha en forklaringsplikt. Der mistenkte avgir forklaring, vil denne som bevis ha sammenheng med hvordan mistenkte fremstiller denne. 57 Dette vil ha betydning for i hvilken utstrekning selvinkrimineringsvernet reelt sett er egnet til å frembringe et materielt riktig resultat. Om det er slik å erfare at en mistenkt alltid avgir sannferdig forklaring, taler dette for at en forklaringsplikt er den beste måten å ivareta hensynet til den materielle sannhet. Slik vil saken opplyses på best mulig måte, og dermed være egnet til å gi en riktig dom. En tvungen forklaringsplikt vil imidlertid kunne gi utslag i både falsk tilståelse og i uriktige forklaringer. De opplysninger som innhentes i forklaringer vil dermed ha et uriktig innhold. 58 Her vil altså utøvelse av taushetsretten være egnet til å oppnå et materielt riktig resultat, da feilaktige opplysninger er fraværende i slike tilfeller. 2.5.3 Hensyn til mistenktes personlige integritet En konstitusjonell rett til vern om den personlige integritet fremgår av Grunnloven 102 annet ledd. En forklaringstvang er, som nevnt under punkt 2.3, et inngrep i mistenktes negative ytringsfrihet. Taushetsretten skal verne mistenkte mot slikt inngrep. Det sentrale er her mistenktes personlige autonomi i valget mellom forklaring eller forklaringsnektelse overfor myndighetene. At vernet mot selvinkriminering skal beskytte mistenktes personlige integritet, har hovedsakelig to betydninger; straffeprosessen skal for det første være egnet til å skape tillit, og for det andre skal mistenkte behandles med verdighet. 59 Straffesakens aktørers grunnleggende rettigheter ivaretas ved en tillitsskapende prosess. Det er spesielt den svake part borgeren dette vil være viktig for. Vernet mistenkte har må være 57 Øyen s. 85 og 92. Se nærmere om vurderingen av mistenktes passivitet under punkt 3.5.1. 58 Se slik i Saunders mot Storbritannia, Judge Martens votum, avsnitt 8, hvor dette understrekes. 59 Øyen s. 108-120. 14

reelt. En sentral rettighet for mistenkte vil være retten til å utøve sitt forsvar slik han måtte ønske. Når det er tale om at mistenkte skal behandles på en verdig måte, ble det i Saunders mot Storbritannia uttalt at begrunnelsen for retten til taushet har sitt utgangspunkt i respekt for human dignity and autonomy. 60 Retten til vern om den personlige integritet med henblikk til EMK artikkel 6 nr. 1 omfatter noe annet enn retten til integritet som følger av for eksempel EMK artikkel 3. Sistnevnte søker å ivareta den rent fysiske og psykiske integritet, mens det for selvinkrimineringsvernets vedkommende er mistenktes selvbestemmelsesrett som står i fokus. En rett til å forholde seg taus er nødvendig for at mistenkte ikke skal bli redusert til et redskap for samfunnet. 61 2.5.4 Hensynet til en effektiv strafferettspleie En effektiv strafferettspleie er et grunnleggende mål i en moderne rettsstat. Hensynet kommer til uttrykk i EMK artikkel 6 nr. 1, hvor det går frem et krav om at iretteføring skal skje within reasonable time. Å få saken avgjort innen rimelig tid vil være av stor betydning for alle aktører i straffesaken. For å sikre en slik effektiv prosess, vil det på den ene side være fordelaktig om mistenkte var ilagt en forklaringsplikt, slik at sakens opplysning kan skje på en så hurtig måte som mulig. Hensynet trekker altså i motsatt retning av de overnevnte. 62 På den annen side kan det anføres at en forklaringsplikt krever en form for sanksjonering. På denne bakgrunn kan det ta tid å få gjennomført forklaringsplikten. En slik plikt vil ikke nødvendigvis ivareta hensynet til sakens opplysning om den mistenkte forklarer seg usannferdig eller søker å villede etterforskningen. 2.5.5 Disiplineringshensynet Som nevnt under punkt 2.5.1, kan taushetsretten ivareta hensynet til vern mot overgrep fra myndighetenes side. Drøftelsen gikk ut på at frykten for at bevis ervervet i strid med taushetsretten kunne avskjæres, kan styrke dette vernet der det offentlige søkte å pålegge mistenkte en forklaringsplikt. Vernet mot selvinkriminering kunne da altså virke disiplinerende på de metoder myndighetene anvender under straffesaken. 63 Hensynet til disiplinering av myndighetene har kommet til uttrykk i Høyesterett flere ganger. Dette er strengt talt ikke et hensyn for vernet i seg selv, men snarere et hensyn for hvorfor 60 Saunders mot Storbritannia. Avnitt 68. 61 Øyen s. 118. 62 Se Rui TfR 2009 s. 52. 63 Motsatt Rui TfR 2009 s. 51-52. 15

man ivaretar vernet ved bevisavskjæring. De følgende rettsavgjørelser omhandlet ikke retten til taushet, men avskjæring av politiforklaring gitt under amnesti, samt avskjæring av en overvåkningsvideo. Høyesterett uttalte i Rt. 1994 s. 1139 at selv om forklaringen var sann, måtte den avskjæres. På side 1142 i dommen er det fremhevet at det kan fremstå som støtende om politiet kunne oppnå domfellelse ved en så grov tilsidesettelse av regler til vern for siktede. I Rt. 1991 s. 616 ble bevisavskjæringen begrunnet med at vesentlige personvernhensyn tilsa at bevis ervervet på en slik måte bør avskjæres, for å slik motvirke denne form for krenkelser. 64 De overnevnte dommer gir uttrykk for at Høyesterett vil anse avskjæring av bevis som en egnet måte å disiplinere myndighetene på, slik at fremtidig innhenting av bevis erverves på en måte som ikke strider med de rettigheter som den mistenkte innehar. De samme hensyn vil gjøre seg gjeldende i henhold til selvinkrimineringsvernet. 3 Taushet hos mistenkte som bevis for straffskyld 3.1 Utgangspunktet Det overordnede spørsmål i det følgende er om og i hvilken grad mistenktes taushet kan anvendes som bevis mot ham. En forklaring fra mistenkte vil være et viktig bevis i en straffesak. Om mistenkte ønsker å avgi forklaring, skal han få mulighet til det. Dette vil også gjelde der saken anses tilstrekkelig opplyst uavhengig av forklaringen. 65 Det finnes dog ingen forklaringsplikt, jfr. straffeprosessloven 90 og 232. Forklaringen til mistenkte har imidlertid størst verdi om den fører til en tilståelse. 66 Av straffeprosessloven 248 og 292 har tilståelser fått straffeprosessuell betydning, da saksbehandlingen forenkles i de tilfeller det er tale om en uforbeholden tilståelse. Selv der mistenkte ikke tilstår, har forklaringen stor bevisverdi. Forklaringen kan gi påtalemyndigheten mulighet til å parere troverdigheten av mistenktes forklaring, og kan videre være et middel for å blottlegge usannheter eller bekrefte sannheter. Det er generelt antatt at skyldige mistenkte påberoper seg retten til taushet i større utstrekning enn hva uskyldige gjør. 67 Det er også antatt at uskyldige mistenkte ofte ønsker å forklare seg for å gå fri av mistanken rettet mot dem. Selv om dette er utgangspunktet, er det en mulighet for at uskyldige mistenkte vil påberope seg taushetsretten i frykt for å snakke seg inn i selv- 64 Rt. 1991 s. 616 på side 624. 65 Se Rt 2001 s. 524 på side 532 til 533. 66 Se Andenæs s. 169. 67 Øyen s. 292. 16

motsigelser og slik bli satt i en dårligere posisjon enn hva taushet hadde medført. Dette er også bakgrunnen for problemstillingen om taushet som bevis for straffskyld. Av straffeprosessloven 93 annet ledd, har retten anledning til å vektlegge den tiltaltes taushet da bestemmelsen uttrykkelig sier at taushet kan bli ansett for å tale mot ham. 68 Hva kan domstolene så slutte fra taushet under iretteføring? Retten til taushet er kun i begrenset grad en rettssikkerhetsgaranti for uskyldige mistenkte, idet uskyldige mistenkte er betydelig underrepresentert blant de som benytter seg av taushetsretten og risikopersoner 69 benytter taushetsretten sjeldnere enn hva uskyldige personer generelt sett gjør. 70 Øyen utelukker imidlertid ikke at taushetsretten også kan fungere som en rettssikkerhetsgaranti for uskyldige mistenkte. 71 Så lenge det foreligger en risiko for at uskyldige mistenkte kan snakke seg inn i et straffansvar, vil taushetsretten fremstå som en reell rettssikkerhetsgaranti. For en skyldig mistenkt, vil taushetsretten kunne bli en rettighet å skjule seg bak for å unngå straffansvar. Det kan på denne bakgrunn anføres at en absolutt taushet gir den skyldige mistenkte en hvilepute og videre kun i beskjeden grad forsvarer den uskyldige mistenkte. 72 Når likevel både skyldige og uskyldige mistenkte kan ha gode grunner for å påberope seg retten til taushet, vil slutninger fra deres taushet være usikre. Faren for justismord er slik potensielt til stede dersom taushet tillegges for stor bevismessige betydning. Det må etter mitt syn derfor utvises varsomhet når taushet vektlegges som bevismoment. Det kan anføres at strpl. 93 annet ledd svekker den reelle retten til å forholde seg taus. 73 Det kan videre argumenteres for at adgangen til vektlegging av taushet i bevisvurderingen griper inn i taushetsretten og følgelig begrenser rettigheten utover det som anses nødvendig for sakens opplysning. Retten til å ikke måtte bidra til egen domfellelse kan medføre en begrensning i adgangen til å benytte siktedes taushet som bevis for straffskyld, samt en begrensning i bruk av bevis ervervet i strid med taushetsretten under iretteføring. For den videre fremstilling er det nødvendig å ta stilling til på hvilket tidspunkt mistenkte har rett til å bli opplyst om taushetsretten. Videre behandles faktisk og rettslig grunnlag for å vektlegge taushet i bevisvurderingen i henholdsvis punkt 3.3 og 3.4. I hvilken utstrekning slik 68 Straffeprosessloven 93 behandles nærmere under punkt 3.4.2. 69 Personer med manglende avhørserfaring som er tilbøyelige til å avgi forklaring i en pressituasjon. 70 Torgersen s. 205 og Øyen s. 102. 71 Øyen s. 102. 72 Se nærmere om taushet som absolutt rettighet under punkt 4. 73 Se punkt 3.4.4. 17

vektlegging kan skje behandles under punkt 3.5. Opplysninger fremkalt ved skjult avhør fremstilles i punkt 3.6. Endelig følger en sammenfatning av kapitlets innhold under punkt 3.7. 3.2 Når trer retten til informasjon om taushetsretten i kraft? Mistenkte har rett til å bli informert om at han ikke har plikt til å forklare seg. Rettigheten følger av straffeprosessloven 232 første ledd der det fremgår at mistenkte skal gjøres kjent med hva saken gjelder, og at han ikke har plikt til å forklare seg før avhør finner sted. Mistenkte skal etter dette gis slik opplysning før avhør foretas. Det relevante er derfor å klarlegge når det kan sies å foreligge en avhørssituasjon. Avhørsbegrepet er ikke legaldefinert verken i straffeprosessloven eller i forarbeidene. Høyesterett har behandlet spørsmålet flere ganger og den videre drøftelse vil derfor basere seg på rettspraksis. Bestemmelsen retter seg først og fremst mot formelle politiavhør. Ved slike formelle politiavhør reiser ikke informasjonsretten spesielle problemer. Forutfor det formelle avhør kan det imidlertid ha forekommet kontakt mellom politiet og den mistenkte. Det er i teorien og i rettspraksis blitt anvendt ulike begreper for slike samtaler. Det er her tale om innledende, oppfølgende og uformelle samtaler samt uoppfordrede utsagn. 74 Innledende samtale eller innledende fase er av Høyesterett brukt om samtaler som skjer forut for avhøret. Disse medfører ikke en informasjonsplikt for politiet, da det av straffeprosessloven 232 første ledd kreves en avhørssituasjon for at plikten skal tre i kraft. USA har en tilsvarende regel for general on-scene questioning. 75 Når innledende samtale glir over i det man kan kalle for avhør, tok Høyesterett standpunkt til i Rt. 2003 s. 549. Mistenktes rettigheter ved avhør er etter dommen ikke [ ] til hinder for at politibetjentene under og etter pågripelsen har samtaler med siktede. Slike samtaler må imidlertid ikke på noe tidspunkt gå over i et avhør uten at den siktede uoppfordret og tydelig gjøres oppmerksom på rettighetene[ ] 76 Høyesterett kom frem til at det var åpenbart at samtalen var å anse som avhør. Dette særlig begrunnet i spørsmålenes karakter og den konfrontasjon som fant sted. 77 Høyesterett vurderer i Rt. 2003 s. 1814 på nytt grensen mellom innledende samtale og avhør. Det introduseres et tredje samtalebegrep oppfølgende fase. Faktum i saken var at to uniformerte politibetjenter på nattpatrulje bestemte seg for å undersøke en bil parkert midt i veien 74 Rt 2003 s. 1814, Bjerknes/Johansen s. 2007 75 Miranda v. Arizona 384 U.S. 436 (1966) s. 477. 76 Rt. 2003 s. 549. Dommens avsnitt 15. 77 Rt. 2003 s. 549. Dommens avsnitt 16. 18

med kjørelysene på. I førersetet satt en person som luktet alkohol og var synlig beruset. 78 Den ene politibetjenten spurte personen om han hadde kjørt bilen hjem. Dette bekreftet vedkommende. Videre spurte politibetjenten vedkommende om han hadde drukket alkohol, hvilket også ble besvart bekreftende. De samme spørsmål ble stilt gjentatte ganger, med bekreftende svar hver gang. I dommen tok Høyesterett først stilling til om samtalene var å anse som et avhør etter straffeprosessloven 232, og uttalte i avsnitt 12 og 13 følgende: Etter min oppfatning er det naturlig å se på dette dels som en innledende fase som har til formål å avklare om det er grunnlag for etterforskning av mulig straffbart forhold, og dels som en oppfølgende fase, som glir over i et avhør. Alene de observasjoner av As tilstand som er beskrevet innledningsvis, og før noen samtale ble innledet, måtte tilsi at han hadde drukket alkohol. At det ble stilt spørsmål om dette, og besvart bekreftende, må likevel naturlig henføres til det jeg har betegnet som den innledende fasen. Det samme mener jeg må gjelde det første spørsmålet om A hadde kjørt bilen. Når også dette spørsmålet ble besvart bekreftende, bør derimot utgangspunktet være at samtalen er glidd over i en avhørssituasjon begge tjenestemennene stiller gjentatte spørsmål om hvorvidt A har kjørt bilen, og disse gjentatte spørsmålene blir besvart bekreftende. Normalt er det naturlig å si at man da er over i en fase som henføres til etterforskning av et sannsynlig straffbart forhold. En slik nærmere avklaring av om vilkårene for straffbart forhold foreligger, må anses som et avhør i relasjon til bestemmelsen i straffeprosessloven 232. [ ]. Det oppstilles av Høyesterett her en tilsynelatende klar hovedregel. Der det er tale om undersøkelser for å avklare om det er grunnlag til etterforskning er man i den innledende fase, men der det settes i gang undersøkelser for å etterforske et sannsynlig straffbart forhold foreligger det en avhørssituasjon. Der det er tale om undersøkelser som kan belyse skyldspørsmålet er mistenktes behov for taushet størst. Høyesterett kom imidlertid til at spørsmålene som ble stilt ikke var et avhør etter straffeprosessloven 232. Regelen kan på grunn av dette bli noe flytende. Det kan fremstå som at Høyesterett ikke følger den regel de selv har presentert. Slik Høyesterett vurderte saken var spørsmålene om mistenkte hadde drukket og om han hadde kjørt bilen en del av innledende fase, hvor målet var en klarlegging av om det fantes grunnlag for å etterforske et straffbart forhold. 78 Rt. 2003 s. 1814. Dommens avsnitt 10. 19

Når Høyesterett oppstiller et krav til at det må foreligge etterforskning av et sannsynlig straffbart forhold, må begrepet avhør sees opp mot straffeprosessloven 224 første ledd om hva som skal til for at etterforskning kan igangsettes. Etter bestemmelsen skal etterforskning først igangsettes når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige. Etter dommens ordlyd er Høyesteretts regel strengere enn det loven krever for at det kan iverksettes etterforskning. Sannsynlig straffbart forhold krever sannsynlighetsovervekt. Rimelig grunn medfører ikke nødvendigvis at det kreves sannsynlighetsovervekt. Riksadvokaten legger i sitt rundskriv til grunn at det skal foretas en proporsjonalitetsvurdering hvor graden av sannsynlighet som kreves varierer med alvorligheten av det straffbare forhold. 79 Straffeprosessloven 224 må gå foran Høyesteretts sannsynlighetsvilkår. Sammenholder man Høyesteretts avgjørelse med straffeprosessloven 232 og 224 første ledd, er det avgjørende om det i innledningsfasen er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger et straffbart forhold. Etterforskningen skal videre, i tillegg til proporsjonalitetskravet nevnt over, være saklig begrunnet før undersøkelser kan foretas. 80 Da politiet hadde fastslått at mistenkte luktet alkohol og var synlig beruset kan det sies at det allerede før politiet stilte noen spørsmål var grunnlag for å etterforske saken ytterligere. Høyesterett la til grunn at de observasjoner av As tilstand som er beskrevet innledningsvis, og før noen samtale ble innledet, måtte tilsi at han hadde drukket alkohol. 81 Det må anses proporsjonalt og saklig å starte en etterforskning i dette tilfellet. Øyen har kritisert Rt. 2003 s. 1814, men har likevel gått langt i å støtte opp under det resultat Høyesterett kom frem til. Det bemerkes at Øyen i saken anser selvinkrimineringsvernet krenket. Øyen begrunner resultatet ut fra sakens konkrete omstendigheter, hvor han særlig fremhever; at faktum kunne klarlegges med sikkerhet gjennom andre etterforskningstiltak, at man unngikk at mistenkte konstruerte en uriktig forklaring og at utspørringen skjedde i uformelle omgivelser. 82 De forhold Øyen fremholder kan etter mitt syn ikke begrunne det resultat Høyesterett kom til. Var det slik at man kunne ha fremskaffet bevis med andre midler, burde akkurat dette blitt gjort i stedet for å benytte mistenktes forklaring som bevis. Man bør tilstrebe at politiets tjenestemenn sikrer faktiske bevis, slik som blodprøver, noe som igjen kan ivareta disipline- 79 RA 1999 nr. 3. Punkt III nr. 3. 80 RA 1999 nr. 3 punk III og IV og Myhrer s. 13. 81 Rt. 2003 s. 1814. Avsnitt 12. 82 Øyen s. 197. 20

ringshensynet. 83 Ved iretteføring i tingretten, nektet retten beviset ført, og frifant mistenkte. Om mistenktes skyld virkelig var så opplagt, ville vedkommende blitt dømt i tingretten uten at forklaringen var blitt avgitt. Til Øyens bemerkning om at situasjonen var uformell, kan det settes spørsmålstegn ved hvor uformell den rent faktisk fremsto for mistenkte. To politibetjenter i uniform kan fremstå foruroligende selv om møtet med dem skjer utenfor politihuset. Det vil være like stor fare for å komme med selvinkriminerende informasjon utenfor som i et avhørsrom. Politiet bør ha en informasjonsplikt selv om situasjonen er uformell. At mistenkte i den aktuelle sak ikke fikk tid eller anledning til å dikte opp en uriktig forklaring ser jeg ikke som et relevant argument for å forsømme informasjonsretten. Om det er slik at praksis skal søke å unngå å opplyse om taushetsretten, vil det kunne føre til svært uheldige situasjoner. De mer rettsorienterte borgerne vet at man har en rett til å forholde seg taus, mens andre ikke er klar over rettigheten. Prinsippet om likhet kommer til anvendelse. I Holmboes bokanmeldelse av Øyens verk, reiser artikkelforfatteren spørsmål om hvorvidt man hindrer at uriktige forklaringer gis. Forfatteren mener at dette da heller må formuleres som at politiet kan ved å spørre tidlig i prosessen redusere sannsynligheten for at den mistenkte benytter sine rettigheter, noe som fremstår støtende. 84 Etter den innledende samtalen kan det etter Høyesteretts praksis stilles oppfølgende spørsmål til avklaring, uten at man dermed måtte sies å være over i en avhørssituasjon. 85 Det nærmere innhold av oppfølgingsspørsmål, herunder hva som går klar av begrepet avhør, er ikke blitt avklart senere. Uformelle samtaler mellom politi og mistenkte har som mål å skape tillit mellom partene før et avhør igangsettes. Som fremholdt ovenfor er det avgjørende for avhørsbegrepet hva formålet med samtalen er. Formålet med en uformell samtale er ikke å undersøke om det foreligger et mulig straffbart forhold, men kun å skape tillit og kontakt mellom avhører og den mistenkte. Dette taler mot at informasjonsplikten gjelder ved uformelle samtaler. På den annen side kan formålet med en samtale endre seg raskt der mistenkte kommer med selvinkriminerende opplysninger uten å ha blitt opplyst om sine rettigheter. Som et utgangspunkt oppstår ikke problemer med hensyn til retten til informasjon om taushetsretten der en person selv oppsøker politiet og tilstår et straffbart forhold. Det vil i denne situasjonen ikke utgjøre noen forskjell for vedkommende om han blir opplyst om retten til å forholde seg taus, da forklaringen skjer uoppfordret. Først når politiet aktivt stiller spørsmål, vil opplysningsretten tre i kraft. 83 Se punkt 2.5.5. 84 Holmboe s. 401. 85 Rt. 2003 s. 1814. Dommens avsnitt 14. 21

3.3 Faktisk grunnlag for å vektlegge taushet i bevisvurderingen Det faktiske grunnlag for vektlegging av taushet i bevisvurderingen kan betraktes ut fra to perspektiv. Det kan være tale om taushet som selvstendig bevis eller taushet som et moment i troverdighetsvurderingen av det den mistenkte rent faktisk forklarer. 86 For å ta ut tiltale kreves det at påtalemyndigheten har foretatt grundig etterforskning og har samlet bevis som har evne til å overbevise domstolen om at en straffbar handling har skjedd og videre at det er den tiltalte som er skyldig. Av straffeprosessloven 249, skal spørsmålet om tiltale avgjøres så snart saken er tilstrekkelig forberedt til det. Det vil derfor være nødvendig for en mistenkt å kunne fremsette et frifinnende faktum for å unngå straffellelse. Å basere en forsvarsstrategi på at påtalemyndigheten ikke har bevis som klart taler for straffskyld er risikofylt. Når tiltale er tatt ut, vil påtalemyndigheten mene å være i besittelse av bevis som er egnet til å felle den tiltalte. Bakgrunnen for at den mistenkte må kunne fremsette et alternativt frifinnende faktum, er at vedkommende må søke å hindre at domstolen legger påtalemyndighetens hendelsesforløp til grunn fordi det ikke finnes andre plausible alternativer. 87 Ved vektlegging av taushet som bevis, må mistenktes taushet tolkes i den enkelte sak. Resultatet av denne tolkningen vil kunne føre til at tausheten anvendes som selvstendig bevis eller som hjelpefaktum. Det er generelt antatt at uskyldige mistenkte normalt ikke påberoper seg retten til taushet, og i hvert fall ikke påberoper seg rettigheten i like stor utstrekning som skyldige mistenkte. Bentham mente at å stenge adgangen for å vektlegge taushet som bevis ville være i strid med [the] known principles of human nature and common sense. 88 Altså er det etter vanlig oppfatning av menneskers atferdsmåte slik at en uskyldig mistenkt vil ønske å avgi forklaring for å frigi seg fra mistanken. En hovedregel for hvordan en bør slutte fra taushet lar seg likevel vanskelig utforme. Med selvstendig bevis menes et bevis som kaster direkte lys over om bevistemaet skal legges til grunn som bevis eller ikke. 89 Det kan i henhold til dette oppstilles to måter å vektlegge taushet på. Mistenktes taushet kan vektlegges i en vurdering av om påtalemyndighetens bevis har evne til å overbevise domstolen om mistenktes skyld, ellers kan adgangen til å trekke slutninger fra taushet begrenses til om et alternativt frifinnende faktum er pålitelig. 90 Å oppstille et slikt klart skille vil være utfordrende, men et prinsipielt skille kan etter Øyens syn være godt begrunnet i at om adgangen til å trekke bevismessige slutninger fra mistenktes 86 Øyen s. 276. 87 Øyen s. 276. Slik også Langbach s. 180 til 182. 88 Bentham volum III s. 84. 89 Øyen s. 276. 90 Øyen s. 278 til 279. 22

passivitet begrenses til vurderingen av om et plausibelt alternativ frifinnende faktum foreligger, blir det lettere å operere med et kvalitativt minstekrav til hvilke andre bevis som må foreligge før mistenkte kan domfelles. Et hjelpefaktum er et bevis som kun bidrar til vurderingen av bevisvurderingen til et selvstendig bevis. 91 En forklaring fra mistenkte er å anse som et bevis i saken. Det blir således et spørsmål om hvor holdbar denne forklaring fremstår for domstolen. Der mistenkte ikke svarer på enkeltspørsmål eller først forklarer seg på et sent stadium i prosessen, vil inngå som hjelpefakta i vurderingen av andre bevis i saken. 92 Det må altså skje en fortolkning av mistenktes taushet. 3.4 Rettslig grunnlag for å vektlegge taushet i bevisvurderingen 3.4.1 Hovedreglene om fri bevisførsel og fri bevisbedømmelse I norsk rett er hovedregelen at både bevisførselen og bevisbedømmelsen er fri. Prinsippet om fribevisførsel fremgår ikke direkte av straffeprosessloven men er kommet til uttrykk i straffeprosessloven 292 og 294 og i en rekke dommer blant annet Rt. 1990 s. 1008 (Fotoboksdommen), Rt. 1994 s. 610 (Bølgepappdommen) og Rt. 2003 s. 549: [u]tgangspunktet er at partene kan føre alle bevis som vedrører saken [ ] Dersom beviset er kommet til på ulovlig eller kritikkverdig måte, kan imidlertid retten nekte dette ført om beviset er lite til å stole på eller hvor føring av beviset krenker beskyttelsesverdige interesser eller representerer en gjentakelse eller fortsettelse av rettsbruddet[ ] 93 Prinsippet om fri bevisbedømmelse innebærer at retten fritt vurderer hvilke av de fremlagte bevis som er relevante og hvilken vekt de skal ha. Straffeprosessloven 294 og 305 er utslag av prinsippet. Videre kan straffeprosessloven 93 leses som utslag av prinsippet. Der beviset er innhentet i strid med taushetsretten kan det bli tale om bevisavskjæring, hvilket betyr at retten nekter beviset ført. De klare begrensningene taushetsretten legger på myndighetene fremgår i første rekke av Grunnloven 93 og EMK artikkel 3. Videre fanger straffeprosessloven 92 opp løfteforbudet. 94 Prinsippet om fri bevisvurdering tilsier at domstolen kan vektlegge mistenktes taushet i bevisvurderingen. Straffeprosessloven 305 forutsetter imidlertid at denne tausheten har fremkommet under hovedforhandling. Taushet under politiavhør må på den annen side bevisføres 91 Øyen s. 276. 92 Øyen s. 280. 93 Rt 2003 s. 549. Dommens avsnitt 17. 94 Se punkt 4.4. 23

gjennom dokumenter eller vitneforklaringer slik som øvrige bevis. Prinsippet om fri bevisførsel tilsier at taushet under politiavhør kan bevisføres. 95 Finnes det så en generell begrensning i prinsippene om fri bevisførsel og fribevisbedømmelse i henhold til taushet som bevis? I tidlig norsk straffeprosess fantes et reskript om fengsel på vann og brød ved taushet. Til støtte for forslaget om å oppheve dette reskriptet, var at taushet lettelig vil danne et ligesaa vægtigt Indicium mot mistenkte. 96 I 1885 uttalte Jurykommisjonen at mistenktes taushet ubetinget betragtes som et Bevis mod ham. 97 Etter straffeprosessloven av 1887 260 var taushet hos mistenkte et lovlig bevis og bestemmelsen ville gitt liten mening hvis taushet ikke kunne vektlegges i bevisvurderingen. 98 Nåværende 93 annet ledd 99 er en videreføring av straffeprosessloven av 1887 260. Straffeprosessloven 232 omhandler taushet under politiavhør, og det ligger i bestemmelsen en henvisning til straffeprosessloven 92 om rettslig avhør, men ikke til straffeprosessloven 93 annet ledd. At det ikke finnes en henvisning til 93 annet ledd i 232 kan antyde at taushet i politiavhør ikke er et like viktig bevis som taushet ved iretteføring, men det kan ikke av dette henføres at taushet i politiavhør ikke kan vektlegges i bevisvurderingen. 100 Dette tyder på at det ligger en forutsetning i at taushet kan vektlegges i bevisvurderingen etter tradisjonell norsk oppfatning av temaet, det være seg taushet i politiavhør og taushet i retten. Videre blir det et spørsmål om de konvensjonsbestemmelser som er vedtatt som norsk lov setter en generell begrensning for bruk av taushet som bevis. 101 Er det slik at det av bestemmelsene kan utledes et forbud mot slik anvendelse, må den norske tilnærmingen til temaet avpasses. 102 I Murray mot Storbritannia hadde taushet blitt tillagt vekt i bevisvurderingen, og EMD kom til at selvinkrimineringsvernet ikke medførte et alminnelig forbud mot slik vektlegging. 103 Det var i saken tale om fullstendig taushet. Dommen innebærer dermed at taushet kan vektlegges som selvstendig bevis, og ikke kun som hjelpefaktum. Standpunktet er senere fulgt opp av EMD. 104 Etter dette kan den norske tradisjonelle tilnærmingen til spørsmålet legges til grunn. 105 95 Øyen s. 282. 96 Ot.prp. nr 13 (1865) s 23 til 24. 97 Dokument nr. 1 (1885) s. 476. 98 Øyen s. 282. 99 Se punkt 3.4.2 om straffeprosessloven 93 annet ledd. 100 Øyen s. 283. 101 Aktuelle bestemmelser er her EMK artikkel 6 nr. 1 og SP artikkel 14 nr. 3 bokstav g. 102 Se menneskerettsloven 2 jfr. 3. 103 Se Murray mot Storbritannia. Dommens avsnitt 47. 104 Se bl.a. Condron mot Storbritannia (dom av 2. februar 2000. Application no. 35718/97) og Telfner mot Østerrike (dom av 20. mars 2001. Application no. 33501/96). 105 Øyen s. 286. 24

3.4.2 Straffeprosessloven 93 annet ledd Straffeprosessloven 93 lyder: Nekter siktede å svare, eller forklarer han seg forbeholdent, kan rettens leder gjøre ham oppmerksom på at dette kan bli ansett for å tale mot ham. Spørsmålet videre er om bestemmelsen er i strid med EMK artikkel 6 nr. 1. Den mistenkte skal ikke måtte bli utsatt for press eller tvang til å avgi forklaring. Det vil her, som ellers, være mistenktes oppfatning av situasjonen som er relevant. Den påvirkningskraft en dommer vil ha gjennom straffeprosessloven 93 vil være utgangspunktet for om presset til å avgi forklaring er i strid med selvinkrimineringsvernet. Taushet kan etter ordlyden i bestemmelsen tillegges vekt til mistenktes ugunst. Bestemmelsen må nok anses å ha til formål å oppfordre mistenkte til å avgi forklaring under iretteføringen. Ved at dommeren informerer om straffeprosessloven 93 annet ledd, kan han drive mistenkte til å forklare seg uten at det før iretteføring var mistenktes intensjon. Den formelle situasjonen man står overfor i en rettssal kan være egnet til å påvirke viljesfriheten mistenkte kan føle et press til å avgi forklaring. Dette kan sies å medføre en form for indirekte tvang. 106 Da mistenkte kun blir oppfordret til å forklare seg, er i realiteten fortsatt hans selvbestemmelsesrett til stede. Slik kan det være for fjerntliggende å anføre at mistenkte blir utsatt for forklaringstvang når han fortsatt kan påberope seg en rett til taushet. At straffeprosessloven 93 annet ledd inneholder et tvangselement er etter EMDs praksis 107 ikke tilstrekkelig for å si at selvinkrimineringsvernet er krenket. Averill mot Storbritannia og Murray mot Storbritannia gjaldt begge retten til taushet under politiavhør. Selv om straffeprosessloven 93 annet ledd kommer til anvendelse under iretteføring, er hensynene bak taushetsretten de samme i begge tilfeller og derved av relevans. Da mistenkte under iretteføringen har sin forsvarer til å rådføre seg med, kan ikke tvangselementet i straffeprosessloven 93 annet ledd sies å være særlig reelt. At de rettsikkerhetsgarantier som følger av straffeprosessen er ivaretatt for eksempel forsvarerbistand 108 og informasjon om taushetsretten 109 vil svekke graden av tvang som straffeprosessloven 93 innehar. Slik skal det nok mye til for å påstå at bestemmelsen strider mot selvinkrimineringsvernet etter EMK artikkel 6 nr. 1. 106 Indirekte tvang behandles under punkt 3.5.1.3. 107 Se Murray mot Storbritannia avsnitt 50 og Averill mot Storbritannia avsnitt 69. 108 Se punkt 3.5.1.2. 109 Se punkt 3.2. 25

3.5 I hvilken utstrekning kan domstolene vektlegge mistenktes taushet som moment i bevisvurderingen? I Murray mot Storbritannia mente mistenkte at selvinkrimineringsvernet og taushetsretten var krenket, da nasjonale domstoler hadde trukket negative slutninger fra hans taushet. 110 Mistenkte hadde i saken forholdt seg taus under både politiavhør og under iretteføring. Det ble i saken et spørsmål om retten til taushet var å anse som en absolutt rettighet. Om det hadde vært konklusjonen, ville domstolens vektlegging av taushet som bevis være en krenkelse av selvinkrimineringsvernet. Om rettigheten er absolutt skal den ikke tåle innkrenkinger. Retten kom i overnevnte sak til taushetsretten ikke er absolutt. 111 Dette har senere blitt fulgt opp i EMDs praksis 112, og betraktes dermed som sikker rett. Mistenkte hadde blitt gjort oppmerksom på at å forholde seg taus kunne bli ansett for å tale mot ham, noe som ikke ble ansett for å være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1. Flertallet fremholdt også at det ikke var konvensjonsstridig at den nasjonale domstolen hadde lagt vekt på mistenkes taushet som bevis. Dissens i dommen behandles ikke, da det ikke er tale om en direkte uenighet i krenkelse av taushetsretten. I Murray mot Storbritannia ble det oppstilt to rettslige ytterpunkt som utgangspunkt for domstolens adgang til å vektlegge taushet som bevis. Disse har senere blitt fulgt opp av EMD. 113 Det ble for det første statuert at det er i strid med EMK artikkel 6 nr. 1 å basere en dom kun på eller hovedsakelig på tiltaltes taushet [ ]solely or mainly on the accused s silence or on a refusal to answer questions or to give evidence himself. 114 For det andre fremholdt domstolen at det er åpenbart at retten til taushet ikke skal beskytte en mistenkt når bevisene tilsier at det mistenkte må imøtegå bevisene [ ]clearly call for an explanation from him. 115 I det siste tilfellet vil bevisene være så klare at det er bevisene selv som gir mistenkte en oppfordring til å forklare seg. Om mistenkte da forholder seg taus, godtgjør dette domstolenes vektlegging av taushet som bevis for straffskyld. Det er slik et krav om at selve bevissituasjonen gir mistenkte en oppfordring til å forklare seg. 116 Bevisverdien, bevisenes karakter og om be- 110 Murray mot Storbritannia. Dommens avsnitt 40. 111 Murray mot Storbritannia. Dommens avsnitt 47. 112 Se Averill mot Storbritannia (dom av 06. juni 2000. Application no. 36408/97), avsnitt 44 flg., Condron mot Storbritannia, avsnitt 56 og Telfner mot Østerrike, avsnitt 16. 113 Se feks Adetoro mot Storbritannia (dom av 07. april 2015. Application no. 16667/10), avsnitt 47 til 49 og Averill mot Storbritannia, avsnitt 45. 114 Murray mot Storbritannia. Dommens avsnitt 47. Se i denne sammenheng til Telfner mot Østerrike, hvor EMK art. 6 nr. 1 ble ansett krenket der mistenktes taushet ble tillagt avgjørende vekt da det ikke forelå klare bevis i saken. 115 Murray mot Storbritannia. Dommens avsnitt 47. 116 Øyen s. 331. 26

visene har vært synlige for mistenkte skal vurderes. 117 Et slikt vilkår vil tvinge domstolene til å ha en klar og bevisst holdning til bevisene som legges frem. Dette vil i sin tur gi mistenkte bedre rettssikkerhet. Øyen påpeker at EMD flere ganger har benyttet et mer modifisert kriterium enn hva som ble oppstilt i Murray mot Storbritannia. Telfner mot Østerrike og Averill mot Storbritannia trekkes særlig frem. I Telfner mot Østerrike innfortolkes et forbud mot å trekke bevismessige slutninger fra mistenktes taushet der bevisene alene ikke oppfordrer mistenkte til å forklare seg. 118 Skranken er ikke så vidtrekkende at bevisene klart må gi mistenkte en oppfordring til aktivitet. I Murray-saken ble uttrykket clearly call for brukt for å beskrive en situasjon som var åpenbar ( obvious ). I EMDs konkrete drøftelse i Telfner-saken [ ] ble det mer moderate kriteriet call for benyttet. Det samme ble gjort i saken Averill mot Storbritannia. 119 Det må imidlertid alltid foretas en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak før man kan ta stilling til om hvorvidt mistenkte har en slik oppfordring til å forklare seg. 120 Der bevissituasjonen ikke gir mistenkte en slik oppfordring som behandlet overfor, er jeg enig med Øyen i at det kan fremholdes et generelt forbud mot å vektlegge mistenktes taushet som bevis for straffskyld. Dette kan også utledes av Telfner mot Østerrike og også til dels av utgangspunktene i Murray mot Storbritannia. Videre i Murray mot Storbritannia fremholdt EMD om den konkrete helhetsvurdering at [w]hether the drawing of adverse interferences from an accused s silence infringes Article 6 (art. 6) is a matter to be determined in the light of all the circumstances of the case, having particular regard to the situations where inferences may be drawn, the weight attached to then by the nation courts in their assessment of the evidence and the degree of compulsion inherent in the situation 121 Den nasjonale domstolen hadde i Murray mot Storbritannia vektlagt mistenktes taushet både under avhør og under iretteføring. Etter bevisenes stilling hadde det vært naturlig at mistenkte avga forklaring for å gå i mot bevisene. EMD konkluderte med at det ikke hadde skjedd en krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1, da mistenktes taushet kun var et av flere bevis i saken og det ikke alene var lagt avgjørende vekt på tausheten. Når det skal vurderes om domstolen har anledning til å legge vekt på taushet hos mistenkte, skal dette gjøres in the light of all cir- 117 Øyen s. 333. 118 Øyen s. 332. 119 Øyen s. 332. 120 Øyen s. 333. 121 Murray mot Storbritannia. Dommens avsnitt 47. 27

cumstances of the case. Kravet til en konkret helhetsvurdering av mistenktes passivitet behandles i det følgende. 3.5.1 Et krav til konkret helhetsvurdering av mistenktes passivitet Om EMK artikkel 6 nr. 1 anses krenket, beror på om rettergangen har vært rettferdig. Bedømmelsen grunner i en konkret helhetsvurdering. Det er på det rene at en krenkelse av retten til taushet samtidig vil krenke kravet til en rettferdig rettergang. Det følgende vil belyse hvilke momenter EMD har lagt vekt på i sine avgjørelser der taushet skal vektlegges som bevis for straffskyld. Hva grunnen til at mistenkte forholder seg taus er, om de generelle rettsikkerhetsgarantier er til stede og hvilken grad av tvang som foreligger vil behandles. 3.5.1.1 Hvorfor har mistenkte valgt å forholde seg taus? EMD har fremhold bakgrunnen for mistenktes valg om taushet som et moment i vurderingen om hvorvidt domstolene kan legge vekt på taushet som bevis. Dette er tatt opp i blant annet Averill mot Storbritannia 122, Condron mot Storbritannia 123 og Beckles mot Storbritannia 124. Hvis mistenkte har en fornuftig forklaring på hvorfor han ønsker å påberope seg taushetsretten, vil dette kunne få betydning for hvilken vekt hans taushet kan ilegges. Mistenkte i Averill mot Storbritannia forholdt seg taus under politiavhør, men avga forklaring i retten. Det forelå tekniske bevis i saken som knyttet mistenkte til det straffbare forholdet. Da de tekniske bevis ble presentert for mistenkte under etterforskningen, nektet mistenkte å uttale seg. Likevel avga han forklaring vedrørende disse bevisene i retten. Han fremsatte i retten et alibi for gjerningstidspunktet, samt en forklaring på de DNA-funn som ble gjort. Forklaringen manglet troverdighet og domstolen tilla det faktum at mistenkte ikke hadde forklart seg om bevisene i avhør vekt. I tillegg ble det tillagt vekt at mistenkte først under iretteføring fremla alibi. Retningslinjene oppstilt i Murray mot Storbritannia ble fremhold som utgangspunkt for vurderingen. 125 Formuleringen no reasonable excuse for withholding an explanation ble brukt for å gi støtte til adgangen til å vektlegge taushet som bevis. 126 Argumentasjonen i Averill mot Storbritannia stemmer overens med utgangspunktet i Murray mot Storbritannia. Videre i Averill mot Storbritannia statuerte dog EMD at that extent to which adverse inferences can be drawn from an accused s failure to respond to police questioning must be necessarily limited 127 og [w]hile it may [ ] be expected in most cases that 122 Dommens avsnitt 49. 123 Dommens avsnitt 60 124 Dom av 8. oktober 2002. Application no. 44652/98. Dommens avsnitt 60 flg. 125 Se Averill mot Storbritannia. Dommens avsnitt 47. 126 Averill mot Storbritannia. Dommens avsnitt 49. 127 Dommens avsnitt 49. 28

innocent persons would be willing to cooperate with the police in explaining that they were not involved in any suspected crime, there may be reasons why in a specific case an innocent person would not be prepared to do so. In particular an innocent person may not wish to make any statement before he has had the opportunity to consult a lawyer. 128 Drøftelsen i Averill mot Storbritannia fremstår som en nærmere forklaring av det utgangspunkt som ble oppstilt i Murray mot Storbritannia. Domstolen kan altså vektlegge taushet som bevis, men denne adgangen må begrenses der det finnes en plausibel forklaring på mistenktes taushet. Det kan slik ikke opereres med en presumsjon for at taushet er lik straffskyld. Når det etter EMDs praksis kan være avgjørende hva bakgrunnen for mistenktes taushet er, vil det kunne resultere i krenkelse av EMK artikkel 6 nr. 1 om dette ikke søkes kartlagt av domstolen. Er det på grunnlag av dette et vilkår at domstolen søker å belyse dette? Av Averill mot Storbritannia kan det etter mitt syn avledes et vilkår om at domstolene, herunder nasjonale domstoler, må foreta nærmere undersøkelser av hvorfor taushet påberopes. I forlengelsen av dette må domstolen også vurdere denne begrunnelsens troverdighet. For å synliggjøre at dette er belyst, bør mistenktes begrunnelse og domstolens oppfatning av denne fremgå av dommens premisser. I Condron mot Storbritannia 129 var akkurat mangelen på dette at EMD ikke kunne se hvor stor rolle mistenktes taushet hadde spilt i juryens begrunnelse. Selv om de over behandlede dommer dreier seg om taushet i avhør, må det samme gjelde for utøvelse av taushet under iretteføring, jfr. Rt. 2008 s. 657 avsnitt 36 hvor det fremgår at de samme hensyn begrunner retten til taushet både under avhør og ved domstolsbehandling. 3.5.1.2 Tilstedeværelse av rettsikkerhetsgarantier Om rettsikkerhetsgarantiene er på plass, vil dette bidra til å sikre en rettferdig rettergang etter EMK artikkel 6 nr. 1. Av EMK artikkel 6 nr. 3 kreves enkelte minimumsrettigheter som konkretiserer kravet til en rettferdig rettergang. Av bestemmelsen fremgår eksempler på rettsikkerhetsgarantier, slik som tilstrekkelig tid til å forberede sitt forsvar, muligheten til å imøtegå bevis som fremlegges og retten til forsvarerbistand. I Pishchalnikov mot Russland ble det pekt på at forsvarerbistand skal sikre at myndighetene respekterer rettighetene som følger av vernet mot selvinkriminering, 130 og at mistenkte skal informeres om sine rettigheter. 131 Retten til forsvarer er et grunnleggende del av kravet til rettferdig rettergang. 132 128 Dommens avsnitt 49. 129 Condron mot Storbritannia. Dommens avsnitt 63. 130 Dom av 24. september 2009. Application no. 7025/04. Dommens avsnitt 69. 131 Pishchalnikov mot Russland. Dommens avsnitt 78. 132 Se Salduz mot Tyrkia. Dom av 26. april 2007. Application no. 36391/02. Dommens avsnitt 51. 29

Den som er mistenkt for en straffbar handling har som et utgangspunkt rett til å bistås av forsvarer tidlig i etterforskningen. Forsvarerbehovet på et tidlig stadium har sammenheng med den sårbare situasjonen mistenkte befinner seg i. I Salduz mot Tyrkia bemerkes det at retten til forsvarer contribute[s] to the prevention of miscarriages of justice and the fulfilment of the aims of Article 6, notably equality of arms between the investigating or prosecuting authorities and the accused. 133 Om mistenkte ved avhør har inkriminert seg selv uten å hatt bistand av forsvarer, kan fraværet av forsvarer være en avgjørende feil i prosessen. 134 Slik presenteres den nære sammenheng mellom retten til forsvarerbistand og vernet mot selvinkriminering. I Zaichenko mot Russland 135 hadde den mistenkte fremsatt en falsk tilståelse for politiet. Mistenkte hadde basert seg på frifinnelse i domstolen da han var uskyldig. Ved den falske tilståelsen hadde ikke vedkommende forsvarer til stede. EMD konkluderte med at retten til forsvarer var krenket, og EMK artikkel 6 nr. 1 om rettferdig rettergang ble følgelig ansett krenket. 136 Videre hadde ikke mistenkte blitt informert om sin rett til å forholde seg taus. På grunnlag av dette fremholdt EMD at dette måtte være av betydning for den reelle mulighet til utøvelse av rettigheten og hvilke konsekvenser utøvelse av rettighetene kunne ha fått. 137 Av dette er informasjonsretten også å anse som en rettssikkerhetsgaranti når det skal tas stilling til om rettergangen har vært rettferdig etter EMK artikkel 6 nr. 1. Der rettsikkerhetsgarantiene er til stede, vil det kunne være egnet til å hindre at mistenktes taushet blir tillagt større vekt i bevisvurderingen enn det er grunnlag for. 138 At mistenkte har forsvarerbistand vil videre kunne ivareta informasjonsretten. I Salduz mot Tyrkia 139 og Murray mot Storbritannia 140 fremgår det at behovet for forsvarer er spesielt viktig på etterforskningsstadiet. EMD har påpekt at oppfatningen av tvang som fremkommer ved opplysning om at taushet kan bli tillagt vekt, kan svekkes ved forsvarerbistand, jfr. Condron mot Storbritannia, hvor følgende uttales: [ ] that an accused person who is questioned under caution is assured access to legal advice [ ] must be considered a particularly important safeguard for dispelling any compulsion to speak [ ] (min kursivering). 141 133 Salduz mot Tyrkia. Dommens avsnitt 53. 134 Salduz mot Tyrkia. Dommens avsnitt 55. 135 Zaichenko mot Russland. Dom av 18. februar 2010. Application no. 39660/02 136 Dommens avsnitt 56 til 60. 137 Dommens avsnitt 55-59. 138 Øyen s. 343. 139 Dommens avsnitt 52. 140 Dommens avsnitt 66. 141 Dommens avsnitt 60. 30

Med bakgrunn i dette behandles videre hvilken betydning graden av tvang har for EMK artikkel 6 nr. 1s helhetsvurdering. 3.5.1.3 Hvilken grad av tvang er det tale om? I Murray mot Storbritannia fremholdt EMD at graden av tvang er et moment av betydning i en konkret helhetsvurdering etter EMK artikkel 6 nr. 1. 142 Et direkte press for å få mistenkte til å forklare seg er som en klar hovedregel i strid med selvinkrimineringsvernet. Annet enn det klare forbudet mot tortur, kan også trusler om frihetsberøvelse eller rettighetstap være direkte press. Etter Saunders mot Storbritannia 143 er det klart at både direkte og indirekte tvang omfattes av forbudet mot selvinkriminering. Hva som ligger i indirekte tvang er mindre klart enn hva som anses som direkte tvang. Hvor grensen for hvilken grad av slik indirekte tvang går for å anse EMK artikkel 6 nr. 1 krenket vil i det følgende belyses. The right not to incriminate oneself is primarily concerned, however, with respecting the will of an accused person to remain silent. 144 Slik vil tvang være det motsatte av fri vilje. Når man ser tvang opp mot selvinkrimineringsvernet, må det være en eller annen form for påvirkning av mistenktes vilje til å forklare seg, enten dette skjer indirekte eller direkte. 145 Etter Allan mot Storbritannia må retten ved avgjørelsen om en eventuell tvang er konvensjonsstridig i henhold til selvinkrimineringsvernet bedømme the nature and degree of the compulsion, the existence of any relevant safeguards in the procedures [ ] 146 Som behandlet under punkt 3.4.4, vil en advarsel om at taushet kan bli ansett for å tale mot mistenkte ikke være indirekte tvang av en slik grad at selvinkrimineringsvernet kan anses krenket. I Murray mot Storbritannia er det i sammenheng med dette fremholdt at [ ] a system which warn the accused [ ] the adverse inferences may be drawn from refusal to provide an explanation to the police for his presence at the scene of a crime or to testify during his trial, when taken into conjunction with the weight of the case against him, involves a certain level of indirect compulsion (min kursivering). 147 Denne bemerkningen følges i dommen videre opp med en presisering av at slik indirekte tvang ikke alene vil være egnet til å krenke retten til taushet etter EMK artikkel 6 nr. 1. I Condron mot Storbritannia ble det lagt vekt på at mistenkte hadde hatt forsvarer til stede under politiavhør. Forsvarerens tilstedeværelse eliminerte det indirekte tvangselement som lå i 142 Dommens avsnitt 47. 143 Dommens avsnitt 71. 144 Se Saunders mot Storbritannia. Dommens avsnitt 69. 145 Torgersen s. 208. 146 Se dommens avsnitt 44. 147 Dommens avsnitt 50. 31

forklaringspresset. 148 EMD konkluderte med at mistenkte ikke hadde vært utsatt for press til å samarbeide med politiet. Praksis fra EMD på området, indikerer at tilstedeværelse av rettssikkerhetsgarantier svekker betydningen av indirekte tvang når mistenkte blir gjort oppmerksom på at taushet kan bli ansett for å tale mot ham i bevisvurderingen. Det virker å være den konkrete helhetsvurderingen i den enkelte sak som er avgjørende for om et element av indirekte tvang er egnet til å krenke vernet mot selvinkriminering. I de saker der det har vært konstatert et element av indirekte tvang, har domstolen sett til en helhetsvurdering av om hele prosessen under ett har oppfylt kravet til en rettferdig rettergang. Der rettssikkerhetsgarantiene har vært tilstede har disse vært bestemmende for om den indirekte tvang har krenket vernet mot selvinkriminering. 149 Det finnes fra EMDs praksis ingen holdepunkter for hvilken grad av indirekte tvang som kreves for at dette skal være konvensjonsstridig. Da det i praksis er lagt vekt på at rettssikkerhetsgarantiene er tilstedeværende, vil en antitese av dette kunne gi en indikasjon på at indirekte tvang kan bli utslagsgivende der for eksempel forsvarerbistand er fraværende, med henvisning til at prosessen da ikke har vært rettferdig. 3.6 Særlig om opplysninger fremkalt ved skjult avhør som bevis for straffskyld Provokasjon forekommer der politiet eller politiets sivile medhjelpere, aktivt tar kontakt med personer og påvirker hendelsesforløpet. Ved bevisprovokasjon, er det tale om etterforskning av en straffbar handling som allerede er begått. Ved bevisprovokasjon vil ikke aktiviteten fra politiet ha innvirkning på den provosertes straffskyld, da straffskyld skal vurderes etter forholdene på gjerningstidspunktet. 150 Skjult avhør er en spesiell form for bevisprovokasjon. Det må imidlertid her trekkes en grense mot alminnelig spaning og infiltrasjon, samt kommunikasjonskontroll etter straffeprosessloven 216 i. 151 For skjult avhør kreves en aktiv utspørring av mistenkte fra politiets eller politiets medhjelperes side. Av straffeprosessloven 232 første ledd fremgår det at mistenkte skal gjøres kjent med hva saken gjelder og videre at han ikke har plikt til å forklare seg før et avhør finner sted. Spørsmålet blir dermed om skjult avhør omfattes av avhørsbegrepet i straffeprosessloven 232 første ledd. Avhørsbegrepet er drøftet under punkt 3.2, og skjult avhør vil omfattes da 148 Se dommens avsnitt 59 til 60. 149 Se bl.a. Adetoro mot Storbritannia. Dommens avsnitt 49. 150 Torgersen s. 257. 151 Torgersen s. 274. 32

dette er å anse som undersøkelser som kan belyse skyldspørsmålet i en straffesak. I hvilken grad kan så informasjonsplikten omgås for å innhente opplysninger i en straffesak? Rt. 1999 s. 1269 er den sentrale avgjørelsen om spørsmålet. Politiet hadde i den aktuelle sak opptrådt fordekt og mistenkte hadde blitt stilt inkriminerende spørsmål. Det ble i dommen vist til at politiet har en informasjonsplikt, og at mistenktes vern mot selvinkriminering etter EMK artikkel 6 nr. 1 var krenket. Mistenktes forklaring under det skjulte avhøret ble ansett ulovlig ervervet og dermed avskåret. Ved skjult avhør vil selvbestemmelsesretten krenkes, og valget mellom aktivitet og passivitet mister sin realitet. Der det forekommer slik etterforskning vil det kunne bli tale om bevisforbud, og det må tas stilling til hvor grensen går for lovlig etterforskingsvirksomhet. 152 Rt. 1999 s. 1269 viser at det etter norsk praksis vil kunne bli tale om bevisforbud der politiet stiller spørsmål om avsluttede straffbare forhold uten å gi seg til kjenne, og særlig der mistenkte tidligere har vært avhørt om forholdet. At mistenkte på tidspunktet for utspørringen ikke er frihetsberøvet, er ikke avgjørende. Politiet hadde i foreliggende sak aktivt stilt spørsmål og det var politiet som hadde tatt initiativ til møtet med mistenkte. Den nedre grense for graden av aktivitet som kreves fra politiets side er ikke mulig å utlede fra rettspraksis eller øvrige rettskilder. Det virker dog avgjørende at politiet er initiativtaker til samtalen, eller hvert fall kun i begrenset grad stiller spørsmål. Der politiet anses å følge opp en pågående ulovlig aktivitet, er skjult avhør godtatt. 153 Hvilke skranker setter så EMK artikkel 6 nr. 1 for bevis ervervet ved skjult avhør? Det må formodentlig være avgjørende at det foreligger en eller annen form for påvirkning fra politiet eller politiets medhjelpere. Enhver form for fordekt informasjonsinnhenting vil altså ikke krenke selvinkrimineringsvernet. 154 Denne grad av påvirkning som kreves følger av blant annet av Wood mot Storbritannia 155 der domstolen uttalte at the Court does not find any element of coercion or oppression inducing the applicants to break their silence [ ]. Hvilken type påvirkning er så omfattet av bevisforbudet? I Allan mot Storbritannia var grensen overskredet. Klageren var fengslet for ran, men politiet fikk informasjon om at klageren var involvert i en drapssak mens vedkommende satt fengslet. Det ble iverksatt hemmelig avlytting av fengselscellen som klageren delte først med en medskyldig og senere med en politiinformant. I tillegg ble et besøksrom klageren benyttet avlyttet. Domstolen kom frem til at EMK artikkel 6 nr. 1 ikke var krenket i henhold til samtalene på besøksrommet og med den medskyldige, mens samtalene med politiinformanten var konvensjonsstridig. Dette omhandlet 152 Torgersen s. 274 til 275. 153 Se Rt. 1994 s. 1262. 154 Torgersen s. 276. 155 Dom av 20. januar 2004. Application no. 23414/02. 33

at delvis opptak av samtalene, men av sentral betydning var informantens forklaring om at klageren hadde innrømmet å ha vært på åstedet for drapet, noe som ikke gikk frem av opptakene. Bruken av opptakene og forklaringen fra informanten krenket selvinkrimineringsvernet. Taushetsretten tar sikte på å ivareta mistenktes ønske om å avgi forklaring eller ikke, og krever at politiet fremskaffer bevis uten noen form for påvirkning. Dette fremgikk av Allan mot Storbritannia i at [s]uch freedom of choice is effectively undermined in a case in which, the suspect having elected to remain silent during questioning. The authorities use subterfuge to elicit, from the suspect, confessions or other statements of an incriminatory nature, which they were unable to obtain during such questioning and where the confessions or statements thereby obtained are adduced in evidence at trial. 156 Av vesentlig betydning var at formålet med bruk av informanten var å fremskaffe en forklaring fra mistenkte som han i avhør ikke ønsket å avgi, og at informanten hadde blitt instruert til å presse klageren så langt han kunne. 157 Forklaringen avgitt fremsto å ha fremkommet under en form for avhør, uten at de rettssikkerhetsgarantier en mistenkt er berettiget var tilstede. Det var i saken ikke tale om direkte tvang, men en form for indirekte press. Torgersen anfører at det kunne stilles spørsmål ved troverdigheten til informantens forklaring da vedkommende var kriminell og kunne forvente en mildere behandling i egen sak. Dette spesielt fordi informantens forklaring av informasjon fremkommet utenfor opptakene ble tillagt vekt. 158 Ved vurderingen av om selvinkrimineringsvernet er krenket, har EMD fremholdt betydningen av tvangens nature and degree, forsvarets rettigheter, den aktuelle bruken av beviset og den offentlige interessen i straffeforfølgningen. 159 Der mistenkte ikke er frihetsberøvet, må det nok mye til for at bevisprovokasjon er å anse konvensjonsstridig., men det kan ikke av konvensjonspraksis oppstilles et absolutt vilkår om frihetsberøvelse. 160 Skjult avhør kan komme i konflikt med EMK artikkel 6 nr. 1 der politiet eller politiets medhjelpere stiller spørsmål av betydning for et straffbart forhold mens den mistenkte er frihetsberøvet. Der det stilles spørsmål som mistenkte tidligere ikke har villet svare på, vil artikkelen lettere kunne anses krenket, da det vil bære preg av omgåelse av mistenktes rettigheter. 161 156 Dommens avsnitt 50. 157 Se dommens avsnitt 52. 158 Torgersen s. 278. 159 Se Jalloh mot Tyskland. Dom av 11. Juli 2006. Application no. 54810/00. Dommens avsnitt 117. 160 Torgersen s. 281. 161 Torgersen s. 282. 34

3.7 Sammenfatning Jeg vil i det følgende gi en oppsummering av spørsmålene behandlet under punkt 3, for å gi et bedre overblikk over det som er fremkommet. I retten til taushet ligger det også en rett til å få informasjon om taushetsretten. Denne rettigheten følger av straffeprosessloven 232. Etter bestemmelsen skal slik informasjon gis før et avhør finner sted. Under punkt 3.2 ble det gjennom rettspraksis klarlagt at for at det skal være å anse som en avhørssituasjon må det være tale om etterforskning av et mulig straffbart forhold. Problemstillingen kommer på spissen i stadiet mellom innledende fase og oppfølgende fase. Formålet med samtalen vil være det avgjørende for om det foreligger en avhørssituasjon eller ikke. I den innledende fase kreves det ikke at det er informert om taushetsretten. I oppfølgende fase vil dette som et utgangspunkt være nødvendig for å kunne anvende forklaringer som bevis i en straffesak. 162 Det faktiske grunnlag for vektlegging av taushet som bevis for straffskyld er behandlet under punkt 3.3. Der mistenkte på grunn av påtalemyndighetens tiltalebeslutning må fremsette et alternativt frifinnende faktum, vil troverdigheten av denne være avgjørende. Den mistenkte må fremsette slikt frifinnende faktum for å unngå at domstolen legger påtalemyndighetens hendelsesforløp til grunn. Mistenktes taushet må tolkes i den enkelte sak, og tolkningens resultat vil kunne føre til anvendelse av tausheten som selvstendig bevis eller som hjelpefaktum. Det kan være gode faktiske grunner til å anvende taushet som bevis. Det rettslige grunnlag for vektlegging av taushet som bevis for straffskyld er behandlet under punkt 3.4. Bevis innhentet i strid med taushetsretten kan bli gjenstand for bevisavskjæring. Prinsippene om fri bevisførsel og fri bevisvurdering tilsier at taushet både kan bevisføres og tillegges vekt. Å tillegge taushet vekt i bevisvurderingen er etter Murray mot Storbritannia ikke i strid med selvinkrimineringsvernet, og det kan ikke oppstilles noe alminnelig forbud mot slik anvendelse. Dommen viser at taushet kan anvendes som selvstendig bevis i en straffesak. Spørsmålet om straffeprosessloven 93 annet ledd er i strid med våre folkerettslige forpliktelser er videre behandlet. EMD har her fremholdt at den grad av indirekte press som ligger i bestemmelsen ikke krenker taushetsretten. Dette da tvangselementet i bestemmelsen ikke kan sies å være særlig reelt siden mistenkte vil kunne rådføre seg med sin forsvarer og i realiteten fortsatt har sin selvbestemmelsesrett intakt. I hvilken utstrekning domstolen kan vektlegge taushet hos mistenkte er behandlet under punkt 3.5. Utgangspunktene følger av Murray mot Storbritannia, der det ble statuert at retten til taushet ikke er absolutt, og dermed kan vektlegges. Det ble i dommen klarlagt at det er i strid med EMK artikkel 6 nr. 1 dersom dommen kun er basert på eller hovedsakelig basert på mis- 162 Se feks Rt. 2006 s. 582. 35

tenktes taushet. Retten til taushet skal videre ikke beskytte en mistenkt når bevisene som foreligger klart tilsier at mistenkte må imøtegå disse. Bevisene vil da i seg selv gi mistenkte en oppfordring til å forklare seg. Det vil i vurderingen av om rettergangen har vært rettferdig være tale om en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak. Når taushetsretten er krenket er følgelig retten til en rettferdig rettergang også krenket. Momenter av betydning i den konkrete helhetsvurdering er etter EMD; 1) bakgrunnen for at mistenkte har valgt å forholde seg taus, 2) om rettssikkerhetsgarantier slik som forsvarerbistand er tilstedeværende og 3) hvilken grad av tvang det har vært tale om for fremkallelsen av forklaringen. Endelig er den særlige formen for bevisprovokasjon, skjult avhør, behandlet under punkt 3.6. Taushetsretten skal ivareta den mistenktes selvbestemmelsesrett. Av EMDs praksis vil opplysninger fremkalt under frihetsberøvelse være i strid med EMK artikkel 6 nr. 1, men det kan ikke av EMDs praksis oppstilles et absolutt krav om frihetsberøvelse. Det må foreligge en eller annen form for påvirkning fra politiet eller politiets medhjelpere for at opplysninger fremkalt ved skjult avhør skal anses ulovlig ervervet. Etter norsk rettspraksis er det ikke avgjørende om mistenkte er frihetsberøvet på tidspunkt for utspørringen. Det avgjørende er om politiet har påvirket mistenkte til å avgi en forklaring han ellers ikke ville avgitt. Dette ved å være initiativtaker til samtalen eller å aktivt stille spørsmål. 4 Taushet som absolutt rettighet? 4.1 Utgangspunktet Drøftelsen under punkt 3 klarlegger at det er uomstridt at norske domstoler kan vektlegge mistenktes taushet ved bevisbedømmelsen. Det er videre fremholdt at straffeprosessloven 93 annet ledds indirekte tvangselement ikke er så inngripende at det er grunnlag for å hevde at bestemmelsen strider mot selvinkrimineringsvernet etter EMK artikkel 6 nr. 1. Det er etter blant annet Murray mot Storbritannia sikker rett at taushetsretten ikke er absolutt. 163 I det følgende vil det drøftes om retten til taushet bør være absolutt. Williams 164 begrunner behovet for selvinkrimineringsvernet med at [t]his rule has not been doubted for four centuries, because it is regarded as inhumane to place a person in a legal dilemma which must result in punishment one way or the other. Det vil altså etter dette fremstå inhumant å stille en mistenkt ovenfor en valgsituasjon hvor han enten må lyve eller bli ilagt straffansvar på bakgrunn av sin egen forklaring. Der det ikke finnes en rett til taushet vil mistenkte også bli straffet for å nekte å forklare seg. 163 Se punkt 3.4.4. 164 Williams, The Proof of Guilt s. 51 36

Å forholde seg taus er videre, som nevnt under punkt 2.1, en konstitusjonell rettighet etter Grunnloven 100, da ytringsfriheten omfatter såkalt negativ ytringsfrihet. Bestemmelsen kan ses som et utslag av den personlige viljesfrihet eller autonomi. Den som er mistenkt er et prosessubjekt, ikke kun et undersøkelsesobjekt. 165 Slike empatiske begrunnelser kan imidlertid problematiseres da en skyldig mistenkt selv har satt seg i en slik situasjon hvor han blir gjenstand for straffeforfølgning og derved blir møtt med en sanksjon uansett hvordan han velger å forholde seg. Etter en slik oppfatning er det ikke treffende å si at det er det offentlige, herunder lovgiver og rettssystemet, som har satt mistenkte i denne vanskelige valgsituasjonen. 166 I Averill mot Storbritannia var dissenterende dommer, Loucaides, uenig med flertallet i at taushetsretten ikke måtte være en absolutt rettighet. Dissenterende dommer mente at å vektlegge taushet i bevisvurderingen var i strid med EMK artikkel 6 nr. 1. Det bemerkes at dissenterende dommers syn på saken ikke har innvirkning på gjeldende rett. Flertallet fulgte utgangspunktene fra Murray mot Storbritannia. 167 Dissenterende dommers resonnement er likevel av interesse for drøftelsen om hvorvidt retten til taushet bør være en absolutt rettighet. Saken Averill mot Storbritannia gjaldt taushet under politiavhør. Saken er imidlertid også av interesse da de samme hensyn grunngir retten til taushet ved både avhør og iretteføring. Dette går frem av Rt. 2008 s. 657 avsnitt 36, hvor straffeprosessloven 90 og 232 behandles under ett når hensynene bak taushetsretten omtales. 168 I overnevnte sak konkluderte dissenterende dommer med at EMK artikkel 6 nr. 1 og nr. 2 var krenket. Dommeren uttalte at det var uforenelig med selvinkrimineringsvernet å trekke slutninger til ugunst der mistenkte utøvet sin rett til taushet under politiavhør. At sammenhengen mellom uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2 og taushetsretten er såpass nær, blir særlig poengtert. Et av formålene med selvinkrimineringsvernet, å forhindre myndighetsmisbruk, fremheves. Det anføres at ingen på noen måte bør måtte bidra til å legge frem selvinkriminerende opplysninger under etterforskning, og videre at taushetsretten bør være absolutt om den skal kunne oppfylle sine formål. Det fremholdes at om man tillater at retten til taushet gjøres til gjenstand for vurdering i en konkret sak, åpner man for maktmisbruk. Videre fremholdes det at taushetsretten skal ivareta den uskyldiges interesser, men bedyrer også at rettigheten kan gi en beskyttelse for en skyldig mistenkt. Ønsket om å få skyldige dømt, bør ikke gå ut over de prosessuelle prinsipper som er kommet til for å beskytte borgere mot maktmisbruk. 165 Se blant annet Jäger, Beweisverwertung und Beweisverwertungsverbote im Strafprozess s. 168-169. 166 Se Torgersen s. 203. 167 Se note 122. 168 Et slikt skille synes heller ikke å gå frem av EMDs praksis. Se feks. Beckles mot Storbritannia. Dommens avsnitt 57. 37

Hvis mistenktes taushet kan vektlegges der bevisbildet krever en forklaring, gjøres det et innhugg i en grunnleggende beskyttelse av borgeren, og da spesielt for de svake og sårbare. 169 Slik jeg oppfatter dissenterende dommers votum, er det sentrale å ivareta visse rettssikkerhetsgarantier som følger av selvinkrimineringsvernet. Dette mener jeg å være en relevant og god konklusjon med bakgrunn i grunnleggende menneskerettigheter. Skal taushetsretten være reell, må det stilles strenge krav til innskrenkninger i rettigheten. Jeremy Bentham, som var kritisk til taushetsretten, uttrykte at innocence claims the right of speaking, as guilt invokes the privilege of silence. 170 Har mistenkte en forklaring som frifinner ham fra mistanken, vil det nok ikke være urimelig å pålegge vedkommende å komme med en slik forklaring. Dette vil være tilfellet det der er tale om en uskyldig mistenkt. Den uskyldige mistenkte vil alltid kunne komme med en straffriende forklaring, eller hvert fall en ikkeinkriminerende forklaring. 171 Det vil kunne være tilfeller hvor en uskyldig mistenkt, på et eller annet vis, klarer å snakke seg inn i et skyldansvar om han blir pålagt en forklaringsplikt. Dette er ikke kun et problem for personer som ikke er spesielt velartikulerte, men også personer som kommer i en avhørssituasjon med en erfaren, pågående avhører. 172 Den anledning domstolen har til å legge vekt på taushet som bevis for straffskyld reiser problemkomplekser hva angår straffeprosessens grunnleggende prinsipper. Som nevnt under punkt 1.1, er retten til å forholde seg taus et grunnleggende rettsstatsprinsipp. Denne rettigheten er ikke absolutt. Mistenkte kan ikke i et hvert tilfelle utøve taushetsretten til det fulle, da utøvelse av denne kan bli ansett for å tale mot ham. Når retten til taushet av rettspraksis 173 er betegnet som et grunnleggende rettsstatsprinsipp, bør rettigheten da avfinne seg med innskrenkninger? På det annen side kan det settes spørsmålstegn ved om en absolutt taushetsrett ville kunne være egnet til å gjøre vårt strafferettslige system skadelidende. 174 I det følgende presenteres taushetsretten i et komparativt perspektiv, valget mistenkte har mellom aktivitet og passivitet og løfteforbudet i straffeprosessloven 92 annet ledd. Endelig følger rettspolitisk vurdering med avsluttende bemerkninger til om retten til taushet bør være en absolutt rettighet. 169 Se Averill mot Storbritannia, Loucaides votum. 170 Bentam, A Treatise on Judicial Evidence s. 241. 171 Torgersen s. 203. 172 Torgersen s. 204. 173 Rt 1999 s. 1269 (på side 1271). 174 Se punkt 4.3 om LG-2013-172876-2. 38

4.2 Komparativt perspektiv En sammenligning mellom den norske straffeprosessen og straffeprosessen i andre land kan gi holdepunkter for om taushetsretten bør være absolutt. De løsninger som er valgt i andre rettssystemer kan gi et innblikk i hvilke alternative løsninger som kunne vært valgt for å sikre en bedre ivaretakelse av rettigheten. I det følgende vil derfor enkelte andre lands regulering av taushetsretten behandles. Det vil i første rekke være en fremstilling av gjeldende rett og i hvilken grad det er adgang til å vektlegge taushet i de ulike rettssystemene. Landene med relativt like rettssystemer vil behandles under ett for å unngå gjentakelser. Sverige og Danmark er valgt ut fra geografisk nærhet og nærhet i rettskultur. Tyskland er valgt for å dekke noe av bredden i europeisk rett. USA og Canada er valgt for å tilføre en bredde i rettstenkingen. 4.2.1 Danmark og Sverige I både Danmark og Sverige har mistenkte rett til å forholde seg taus under politiavhør og iretteføring i straffesaker. 175 Som i Norge, bygger begge rettssystemer på prinsippene om fri bevisførsel og fri bevisvurdering. Det er videre adgang til å vektlegge taushet i bevisvurderingen, men det utvises varsomhet med bevismessige slutninger fra taushet. 176 EMDs retningslinjer gjelder for Danmark og Sverige på lik linje med Norge. De begrensninger oppstilt av EMDs praksis er førende for rettspraksis i landende, slik som behandlet under punkt 3.5. 4.2.2 Tyskland I Tyskland har mistenkte, slik som i de skandinaviske landene, rett til å forholde seg taus under politiavhør og iretteføring. 177 Forbudet mot vektlegging av taushet gjelder etter tysk rett der mistenkte nekter å forklare seg i sin helhet. 178 Det kan ikke legges vekt på fullstendig taushet, grunnet det indirekte forklaringspress som vil legge bånd på mistenktes taushetsrett. 179 Der mistenkte forholder seg delvis taus er det adgang til å legge vekt på dette i bevisvurderingen. Dette er begrunnet i at mistenkte ved å svare på enkeltspørsmål gjør seg selv til et bevismiddel i straffesaken. Dette vil gjøre det vanskelig å se bort fra tausheten når mistenktes troverdighet skal tas opp til vurdering. 180 175 Øyen s. 291 til 293. 176 Av Øyen s. 292 og 294. 177 Weissbrodt og Wolfum s. 517. 178 Øyen s. 290. 179 Øyen s. 295. 180 Øyen s. 296. 39

Den største forskjellen fra norsk rett ligger i det at det i tysk rett ikke er anledning til å vektlegge taushet der mistenkte har forholdt seg fullstendig taus gjennom hele straffesaken. En slik løsning kunne med fordel vært valgt i norsk rett, da mistenkte slik vil ha et mer reelt valg mellom aktivitet og passivitet. Et forbud mot å vektlegge fullstendig taushet kan med begrunnelsen gitt etter tysk rett være et positivt steg i retning av å styrke mistenktes rettigheter i straffesaker. 4.2.3 USA og Canada Mistenkte har heller ikke etter amerikansk og kanadisk rett plikt til å forklare seg i politiavhør eller under iretteføring. Under iretteføring må mistenkte imidlertid forklare seg under ed eller velge å forholde seg taus. Falsk forklaring i retten medfører straffansvar. 181 Ved et valg om taushet kan denne ikke vektlegges i bevisvurderingen. 182 Etter amerikansk og kanadisk rett er forskjellene fra norsk rett klare ved at forklaringer i retten avlegges under ed. Det vil slik være mulig å stille den mistenkte inkriminerende spørsmål som vedkommende da vil være pålagt å svare på. Der mistenkte forholder seg taus, kan denne tausheten ikke vektlegges som bevis, noe som er i overenstemmelse med tysk rett. Mistenkte har etter amerikansk og kanadisk rett et reelt forklaringsvalg, men der vedkommende ville ønske å svare på visse spørsmål byr edfesting på problemer idet det kreves fullstendig aktivitet, som igjen kan føre til tvungen selvinkriminering. 4.2.3.1 Saken mot Brendan Dassey I USA ivaretas selvinkrimineringsvernet av det femte grunnlovstillegget, hvor mistenkte ikke skal bli compelled [ ] to be a witness against himself. I saken mot Brendan Dassey, ble 16 år gamle Dassey dømt til livstid i fengsel for drap og voldtekt. Under politiavhør ble mistenkte stilt de samme spørsmål gang på gang til han avga de svarene avhørerne ville ha. Det fremsto klart at mistenkte forsøkte å komme frem til de svarene politiet ønsket for å imøtekomme dem samt for å komme seg ut av avhørssituasjonen. 183 Dassey ble etter ni år i fengsel frikjent på bakgrunn av alder, nedsatte intellektuelle og sosiale evner sammenhold med den tvang som lå til grunn for hans forklaring under politiavhør. 184 I den opphevende domsslutningen ble det uttalt at [t]he investigators repeatedly claimed to 181 Øyen s. 306 og 311. 182 Øyen s. 306 og 312. 183 For avhørsreferat vises det til Calumet County Sheriff s Department. Complaint no. 05-0157-955. Side 756 flg. 184 United States District Court, Eastern District of Wisconsin. Case no. 14-CV-1310. 40

already know what happened [ ] and assured Dassey that he had nothing to worry about. These repeated false promises, when considered in conjunction with all relevant factors, most especially Dassey s age, intellectual deficits, and the absence of a supportive adult, rendered Dassey s confession involuntary under the Fifth and Fourteenth Amendments. 185 Frikjennelsen er av interesse idet faktorer som alder og intellektuelle evner vil være av betydning for graden og formen av tvang som ikke anses godtatt etter grunnleggende menneskerettigheter. 4.3 Valget mellom aktivitet og passivitet Når en straffesak starter opp og en person blir mistenkt, vil vedkommende ha et valg mellom å forholde seg passiv eller å bidra aktivt til sakens opplysning. Det klare utgangspunkt er at en mistenkt fritt kan si fra seg retten til taushet. Det vil kunne måtte oppstilles unntak fra dette hvor mistenkte er mindreårig, beruset eller i mental ubalanse. Dette har blitt berørt under punkt 4.2.3.1 overfor. I det følgende vil slike eventuelle unntak ikke behandles nærmere av hensyn til oppgavens omfang. Et valg om å forholde seg fullstendig eller tilnærmet fullstendig passiv under iretteføring av saken, kan gi mistenkte en mulighet til å tilpasse sin forklaring ved en eventuell ankebehandling. Slik kan mistenkte spille ut alle kortene påtalemyndigheten sitter med i tingretten, før vedkommende anker en eventuell straffellende dom til lagmannsretten. Dette var tilfellet i LG-2013-172876-2, hvor forretningsmann Berge Gerdt Larsen var siktet for økonomisk utroskap og skatteunndragelse. Larsen ble i tingretten, hvor han forholdt seg fullstendig taus, funnet skyldig. Under behandlingen i lagmannsretten avga Larsen utførlig forklaring, og ble frifunnet. I lagmannsrettens dom ble det uttalt at tiltalte ikke tidligere selv [har] gitt noen politiforklaring eller forklaring i tingretten. Mulighetene for forklaringstilpasning foreligger, men dette i seg selv kan ikke føre til at man kan se bort fra hans fullstendige forklaring av transaksjonene, særlig når den på ikke uvesentlige punkter støttes av bevisbildet. For lagmannsretten (i motsetning til for tingretten) ga tiltalte en utførlig og detaljert forklaring som varte i ca. 20 rettsdager. I tillegg ble under bevisførselen av tiltalte gitt bemerkninger til enkeltdokumenter og vitneavhør. Dog utnyttet tiltalte sin rett til å nekte å svare på spørsmål fra aktoratet det siste er uheldig men slik flertallet oppfatter det har det sin bakgrunn i et motsetningsforhold. 186 Er retten til å forholde seg taus således et instrument for å omgå påtalemyndighetens bevis og å unngå straffellelse, vil en påstand om at rettigheten bør være absolutt være betenkelig. Straf- 185 Se dommens punkt IV. 186 Se dommens punkt om salg av 1 mill DNO aksjer Tiltalens post I b, avsnitt 20. 41

feprosessens mål om å oppnå materielt riktig resultat 187 vil ved slik anvendelse av selvinkrimineringsvernet kunne svekkes betydelig. Om taushetsretten bør være en absolutt rettighet, vil etter et slikt syn måtte besvares negativt. 4.4 Løfteforbudet Det følger av strpl. 92 annet ledd et løfteforbud. Paragrafen bestemmer at [l]øfter [og] uriktige opplysninger [ikke må] brukes. Bestemmelsen kommer direkte til anvendelse ved rettslig avhør av siktede, men er også gitt slik anvendelse for utenrettslig avhør av mistenkte, jfr. straffeprosessloven 232 annet ledd annet punktum. 188 Straffeprosessloven 92 er i forarbeidene uthevet som et program for norsk rettergang. 189 Kjelby har om forarbeidenes uttalelse påpekt at man må [ ] kunne legge til grunn at det forbud [mot løfter] loven oppstiller også må gjelde utenfor selve avhørssituasjonen, altså også under de samtaler politi og påtalemyndighet ellers måtte ha med siktede. 190 Et løfte er en lovnad om at mistenkte skal motta et gode. Det er i denne sammenheng tale om betingede løfter, der mistenkte mottar et gode mot at han kommer med en mulig inkriminerende forklaring. Plasseringen av løfteforbudet i straffeprosessloven 92 og 232, samt påtaleinstruksen 8-2, tilsier at det er tale om bruk av løfter i en formell avhørssituasjon. Det er imidlertid i teorien antatt at forbudet også gjelder utenfor disse situasjonene, da det ikke er noen grunn til å trekke et skille mellom formelle avhør, uformelle samtaler og samtaler med mistenktes forsvarer. 191 Bruk av løfter i straffesaker reiser flere problemstillinger. Det kan medføre en forskjellsbehandling av mistenkte personer, en undergraving av objektivitetsplikten og at den mistenkte kan fristes til å inkriminere seg selv eller andre på uriktig grunnlag. 192 Der mistenkte avgir forklaring som en konsekvens av brudd på straffeprosessloven 92, er bevis å anse som ulovlig ervervet, og det kan bli tale om bevisforbud. Det er ikke videre presisert hva formålet med løfteforbudet er. Det må imidlertid med tanke på bestemmelsens plassering i loven anses at formålet er å hindre at en mistenkt blir utsatt for en betenkelig fristelse, da forbudet er en del av reglene om avhør av mistenkte personer. 193 187 Se punkt 2.6.2. 188 Torgersen s. 206 189 NUT 1969:3 på side 189. 190 Kjelby s. 238. 191 Se Øyen s. 210 og Kjelby s. 238. 192 Øyen s. 208 til 209. 193 Øyen s. 209. 42

Som berørt under punkt 4.2.3.1, vil bruk av falske løfter for å fremtvinge en forklaring fra mistenkte være egnet til å stride mot selvinkrimineringsvernet. I henhold til bedømmelsen av indirekte tvang, vil slike forhold kunne være av betydning. Den grad av indirekte tvang som i slike tilfeller fremkommer kan ikke aksepteres. Løfteforbudet søker å bortta risikoen for at slike løfter gis, noe som igjen fører til at selvinkrimineringsvernet ivaretas. Kjelby fremhever at selvinkrimineringsvernet ville blitt uthulet om man skulle ha gitt adgang til å bruke avhørsmidler- og metoder som presser eller lurer, eller på annen måte forleder [mistenkte] til å forklare seg. 194 4.5 Rettspolitisk vurdering og avsluttende bemerkninger Det kan settes spørsmålstegn ved om en forklaringsplikt er egnet til å bidra til at flere saker oppklares, og at flere skyldige dømmes. Det foreligger ingen statistikk på hvor mange som rent faktisk påberoper seg retten til taushet i Norge, men det er fremholdt at kun et fåtall av mistenkte benytter seg av rettigheten. 195 Der mistenkte pålegges forklaringsplikt vil det være en risiko for at vedkommende i stedet for å gi sannferdig forklaring, søker å villede etterforskningen. En skyldig mistenkt vil oppfatte risikoen for å bli tatt i løgn som moderat, da forklaringen ikke nødvendigvis vil være etterprøvbar. 196 En engelsk undersøkelse viser at løgn er en enkel utvei for en skyldig mistenkt i politiavhør, der det ikke foreligger konkrete bevis som kan kaste lys over forklaringens riktighet. 197 Da vi etter norsk rett har falsk straffri forklaring, vil en mistenkt kunne se det som en god løsning å lyve. Dette vil fremstå som risikofritt, da det kun vil bli tale om en belastning på ens egen samvittighet. Skal man innføre en forklaringsplikt, må det foreligge en sanksjon ved uriktig forklaring slik at plikten får en reell effekt. Et slikt innhugg i selvinkrimineringsvernet kan etter mitt syn ikke godtas i henhold til norsk rett eller menneskerettighetene. Videre kan det settes spørsmålstegn ved om en forklaringsplikt vil forringe påtalemyndighetens etterforskningsarbeid. Foreligger det en forklaringsplikt som er etterfulgt av en straffesanksjon, vil muligens ressursprioriteringene hos påtalemyndigheten stille seg annerledes. Dette fordi det ikke vil være nødvendig med så klare bevis som er påkrevd etter dagens system. 198 Forklaringsplikten kan således gå på bekostning av annen etterforskning i form av vitneavhør og tekniske bevis. Som en konsekvens av dette kan faren for falske tilståelser i fravær av andre bevis øke, og uskyldige mistenkte kan bli gjenstand for domfellelse på uriktig 194 Kjelby s. 239. 195 Øyen s. 84. Se også Langbach s. 141 og s. 218. 196 Se Øyen s. 87 til 88. 197 Leng s. 29 til 35 og 61 til 66. 198 Se Øyen s. 91. 43

grunnlag. Dette taler for at en forklaringsplikt kan gi mistenkte en betydelig svakere rettsstilling. Som berørt under punkt 4.2.4, vil et forbud mot å vektlegge fullstendig taushet i større grad gi mistenkte et reelt valg mellom aktivitet og passivitet. Der bevisene ellers ikke er egnet til å føre til domfellelse, bør heller ikke fullstendig taushet kunne vektlegges. Der bevisene er så klare at de uten forklaring fra mistenkte kan føre til domfellelse, vil et slikt forbud etter mitt syn ikke gjøre straffeprosessen skadelidende. Forbudet vil slik være egnet til å stille strengere krav til påtalemyndighetens etterforskningsarbeid. For den uskyldige mistenkte vil et forbud mot vektlegging av fullstendig taushet ikke medføre en svekkelse av rettssikkerhetsgarantier da man alltid vil kunne avgi forklaring. Under punkt 4.1 er Loucaides votum i Averill mot Storbritannia behandlet. Når spørsmålet om taushetsretten bør være absolutt skal besvares, gir uttalelsen i dissensen god veiledning. Begrunnelsen bak Loucaides standpunkt synes fornuftig begrunnet. Særlig gjelder dette taushetsrettens legislative hensyn om å verne borgerne mot myndighetsmisbruk, og da spesielt for svakere stilte personer. Er retten til taushet absolutt, vil dette være en faktisk rettighet for både uskyldige og skyldige mistenkte. Taushetsretten skal i tillegg til å sikre at skyldige mistenke ikke ufrivillig inkriminerer seg selv da bevisbyrden ligger på påtalemyndigheten, også sikre at uskyldige mistenkte ikke blir dømt. En uskyldig mistenkt vil alltid kunne ta et valg om å forklare seg. En absolutt rett til taushet vil av dette ikke komme den uskyldige mistenkte til ugunst. En skyldig mistenkt vil imidlertid kunne skjule seg bak rettigheten. At en absolutt taushetsrett kan gi mistenkte en mulighet for forklaringstilpasning slik som berørt under punkt 4.3, kan ikke være av avgjørende betydning for denne vurderingen. Da bevisvurderingen i norsk rett som et utgangspunkt skjer etter prinsippet om fri bevisvurdering, vil en absolutt taushetsrett kunne bli lettere å forholde seg til. Dette da en absolutt rett til taushet vil innbefatte et forbud mot å tillegge taushet vekt i bevisvurderingen. Etter dagens system er det slik at man må påse at vektlegging av taushet kun skjer i den utstrekning som er i overenstemmelse med selvinkrimineringsvernet. Bevisvurderingen er en helhetsvurdering i den enkelte sak som beror på en rekke forhold, deriblant mistenktes taushet. Det kreves ikke at et hvert moment i vurderingen skal være bevist utover en hver rimelig tvil. 199 Det følger av NOU 2016:24 at om bevis innhentet i strid med taushetsretten skal medføre bevisavskjæring, vil det sentrale mothensyn være hensynet til sakens opplysning. På den annen side anføres det at andre forskjelligartede hensyn har fått for liten betydning i rettspraksis. At bevisavskjæring kan forebygge ulovligheter i etterforskningsarbeidet fremheves. Utvalget 199 Rt. 2005 s. 1353. Avsnitt 14. 44

stiller spørsmål ved om disiplineringshensynet ikke tillegges stor nok vekt etter dagens praksis, og mener at slik vektlegging må skje i større utstrekning ved en bevisavskjæringsvurdering. Videre mener utvalget at det etter idealet om en lovformelig prosess må oppstilles bevisforbud der sentrale regler til vern om frihet og privatliv ikke er respektert under etterforskningen. Dette begrunnes i at borgere som utsettes for maktutøvelse bør ha en sikkerhet i at slik maktutøvelse skjer innenfor lovens rammer. Om bevis innhentet i strid med taushetsretten skal kunne føres, må det i vurderingen tas hensyn til det rettsstridige beviservervets grovhet, om bruken av beviset vil krenke beskyttelsesverdige interesser, og om det er reagert mot beviservervet på en måte som må antas å forebygge fremtidige krenkelser. 200 Det bemerkes at overnevnte ikke er uttrykk for lovgivers vilje, da utredningen ikke enda har tilslutning fra lovgiver. Dette kan imidlertid være en indikasjon på hvordan retten vil være i fremtiden. Selv der retten til taushet ikke har begrensninger, vil mistenktes forklaring likevel være et tungtveiende bevis. En absolutt taushetsrett sperrer ikke for mistenktes mulighet til å forklare seg. Jeg ser av drøftelsen over ikke at straffeprosessens mål og legislative hensyn skades på bekostning av at mistenkte får en ekspandert rettighet ved at retten til taushet blir gjort absolutt. Da bevisbyrden ligger på påtalemyndigheten, vil en utvidet rettighet stille større krav til etterforskningen ved opplysning av straffesaken der en utøvelse av taushetsretten ikke kan vektlegges i bevisvurderingen. Gode grunner taler etter det foregående for at taushetsretten bør være en absolutt rettighet. De mothensyn som gjør seg gjeldende, kan etter mitt skjønn ikke være avgjørende. 200 Det henvises til utredningens s. 272 til 274. 45

Litteraturliste NORSKE LOVER OG FORSKRIFTER Grunnloven Menneskerettsloven Straffeloven Straffeprosessloven Tvisteloven Påtaleinstruksen Lov av 17. mai 1814. Kongeriket Norges Grunnlov Lov av 21. Mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett Lov av 20. mai 2005 nr. 28 om straff Lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker Lov av 15. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister Forskrift av 28. juni 1985 om ordningen av påtalemyndigheten INTERNASJONALE KONVENSJONER EMK SP Den europeiske menneskerettskonvensjonen 4. november 1950, i kraft 3. september 2003 De forente nasjoners internasjonale konvensjon 12. desember 1996 om sivile og politiske rettigheter, i kraft 23. mars 1976 NORSKE FORARBEIDER Dokument nr. 1 (1885) Jurykommisjonen 1885 Innstilling 1856 NOU 2016:24 NOU 2008:15 NOU 1993:18 Prosesslovkommisjonen Ny straffeprosesslov Barn og straff utviklingsstøtte og kontroll Lovgivning om menneskerettigheter 46

NOU 2004:6 NOU 2003:15 NUT 1969:3 Mellom effektivitet og personvern. Politimetoder i forebyggende øyemed Fra bot til bedring. Et mer nyansert og effektivt sanksjonssystem med mindre bruk av straff Innstilling om rettergangsmåten i straffesaker fra Straffeprosesslovkomiteen Ot.prp nr. 22 (2008-2009) Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning) Ot.prp. nr. 3 (1998-99) Om lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) Ot.prp. nr. 13 (1865) NORSKE RETTSAVGJØRELSER Rt 1990 s. 1008 Fotoboksdommen Rt. 1991 s. 616 Rt. 1993 s. 202 Rt 1994 s. 610 Bølgepappdommen Rt. 1994 s. 1139 Rt. 1994 s. 1262 Rt 1999 s. 1269 Rt. 2001 s. 524 Rt. 2003 s. 549 Rt. 2003 s. 1814 Rt. 2004 s. 134 Rt. 2005 s. 833 47

Rt. 2005 s. 1353 Rt. 2007 s. 932 Rt. 2008 s. 657 LG-2013-172876-2 Saken om Marit Tomasdatter Øyrehagen Sunde, Speculum Legale s. 188. RETTSAVGJØRELSER FRA DEN EUROPEISKE MENNESKERETTSDOMSTOL A and others mot Storbritannia Dom av 19. februar 2009. Application no. 3455/05 Adetoro mot Storbritannia Dom av 7. april 2015. Application no. 16667/10 Averill mot Storbritannia Dom av 6. juni 2000. Application no. 36408/97 Beckles mot Storbritannia Dom av 8. oktober 2002. Application no. 44652/98 Condron mot Storbritannia Dom av 2. mai 2000. Application no. 35718/97 Funke mot Frankrike Dom av 25. februar 1993. Application no. 10828/84 Gäfgen mot Tyskland Dom av 1. juni 2010. Application no. 22978/05 Goodwin mot Storbritannia Dom av 11. juni 2002. Application no. 28957/95 Jalloh mot Tyskland Dom av 11. juli 2006. Application no. 54810/00 Murray mot Storbritannia Dom av 8. februar 1996. Application no. 18731/91 Pishchalnikov mot Russland Dom av 24. september 2009. Application no. 7025/04 Salduz mot Tyrkia Dom av 26. april 2007. Application no. 36391/02 Saunders mot Storbritannia Dom av 17. desember 1996 (Grand Chamber) Application no. 19187/91 Serves mot Frankrike Dom av 20. oktober 1997. Application no. 20225/92 Telfner mot Østerrike Dom av 20. mars 2001. Application no. 33501/96 Vernon mot Storbritannia Dom av 7. september 1999. Application no. 38753/97 Wood mot Storbritannia Dom av 20. januar 2004. Application no 23414/02 48

Zaichenko mot Russland Dom av 18. Februar 2010. Application no. 39660/02 INTERNASJONALE RETTSAVGJØRELSER Miranda v. Arizona 384 U.S. 436 (1966) United States District Court Eastern District of Wisconsin. Case no. 14-CV-1310 (2016) LITTERATUR Andenæs, Johs. (2014) Norsk straffeprosess, 4. utgave, samlet utgave ved Tor-Geir Myhrer. Universitetsforlaget 2009, 4. opplag 2014, Oslo. Bentham, Jeremy (1825) A Treatise on Judicial Evidence, Extracted from the manuscripts of Jeremy Bentham, ESQ. By M. Dumont, from the Law Journal published by Mr. J. W. Paget, no. 5, Quality-Court, Chancery-Lane, London. Bentham, Jeremy (1827) Rationale of Judicial Evidence, specially applied to English Practice. In five volumes. Hunt and Clarke, London. Bjerknes, Ole Thomas, Johansen, Ann Kristin Hoff (2009) Etterforskningsmetoder en innføring, Oslo. Eckhoff, Torstein (2001) Rettskildelære. Universitetsforlaget, Oslo. Jäger, Christian (2003) Beweisverwertung und Beweisverwertungsverbote im Strafprozess, Verlag C.H. Beck, München. Langbach, Tor (1996) Forsvareren. Juridisk forlag, Oslo. Langbein, John H. (1997) The privilege and Common Law Criminal Procedure: The sixteenth to the eighteenth centuries. Bidrag på side 82-108 i boken; R.H. Helmholz, Charles M. Grey, John H. Langbein, Eben Moglen, Henry E. Smith og Albert W. Alschuler: The Privilege Against Self-Incrimination. Its Origins and Development. The University of Chicago Press, Chicago/London. Leng, Roger (1993) The Right to Silence in Police Interrogation. A Study on Some of the Issues Underlying the Debate. The Royal Commission on Criminal Justice. Research Study no. 10. HMSO, London. 49

Levy, Leonard W. (1968) Origins of the Fifth Amendment. The Right agains Self- Incrimination, Oxford University Press, New York. Salky, Steven M. (2009) The Privilege of Silence: Fifth Amendment Protection Against Self Incrimination. American Bar Association. Torgersen, Runar (2009) Ulovlig beviserverv og bevisforbud i straffesaker. Papinian, Oslo Trechsel, Stefan (2005) Human Rights in Criminal Proceedings. Oxford University Press, Oxford/New York. Weissbrodt, David, Wolfrum, Rüdiger. The right to a fair trial. Springer verlag. Tyskland 1997. Williams, Glanville (1955) The Proof of Guilt. A study of the English Criminal Trial, Stevens & Sons Limited, London. Øyen, Ørnulf (2010) Vernet mot selvinkriminering i straffeprosessen. Fagbokforlaget, Bergen. Øyrehagen Sunde, Jørn (2005) Speculum legale rettsspegelen: ein introduksjon til den norske rettskulturen si historie i eit europeisk perspektiv. Fagbokforlaget, Bergen. ARTIKLER Holmboe, Morten (2012) Bokanmeldelse: Ørnulf Øyen: Vern mot selvinkriminering i straffeprosessen. Tidsskrift for rettsvitenskap 2012 s. 398-402 (TFR-2012-398) Hopsnes, Roald, Solberg, Raymond (2005) Legalitetsprinsippet. Jussens Venner 2005 s. 77-155. (JV 2005) Kjelby, Gert Johan (1996) Forhandlinger og avtaler mellom påtalemyndigheten og siktede straffeprosessuelle forlik? Kritisk Juss 1996 s. 227-256. Myhrer, Tor-Geir (2001) Etterforskningsbegrepet: Avgrensning, vilkår, roller og ansvar. Tidsskrift for strafferett 2001 side 6-30 (TFSR-2001-6) Rui, John Petter (2009) Om retten til å forholde seg taus og retten til å ikke måtte bidra til egen domfellelse. Tidsskrift for Rettsvitenskap. 2009 s. 47-69. (TFR-2009-47) RUNDSKRIV RA 1999 nr. 3 RA 1999-3. Riksadvokatens rundskriv av 22. Desember 1999. Etterforskning. 50