Fakultetsoppgave JUS 4211, strafferett innlevering 29. mars 2017 Gjennomgang 25. april 2017 (10:15 Storsalen O24) v/jon Gauslaa
"Gjør rede for hva som ligger i begrepene uaktsomhet, forsett og hensikt i strafferetten" Oppgaven bli gitt til eksamen høsten 2015 (del 2) Angitt tidsbruk: 3 timer Temaet er meget sentralt. Det er bredt behandlet i Eskeland, Strafferett, kapittel IX Skyld (både 3. og 4. utg.), og på forelesninger. Temaet er stort nok til at det kunne vært gitt som heldagsoppgave, men en tidsramme på tre timer gjør det viktigere å fokusere på hovedlinjer enn detaljer. For å få uttelling over gjennomsnittet må likevel innholdet i begrepene uaktsomhet, forsett og hensikt forklares og belyses med eksempler og rettspraksis. Det er også en fordel å problematisere begrepene, for eksempel påpeke at det (særlig ved følgedelikter) ofte er krevende å bevise uaktsomhet eller forsett, og at domstolene derfor ofte ser hen til ulike ytre omstendigheter rundt den aktuelle handlingen. Å bare skrive av loven og referere fra avgjørelser i domssamlingen uten å tilføre fremstillingen et selvstendig element, gir begrenset uttelling.
"Gjør rede for hva som ligger i begrepene uaktsomhet, forsett og hensikt i strafferetten" Under gjennomgangen kommer jeg til å fokusere på temaer som må, bør eller kan være med i en besvarelse av en oppgave med det angitte temaet. Og da en oppgave som nok går noe ut over den angitte tidsbruken på 3 timer. Noen grundig og bred gjennomgang av de ulike begrepene, med omfattende henvisninger til rettspraksis og teori, vil det likevel ikke være tid til. Dette kan dere selv skaffe dere et bilde over ved å lese hovedlitteraturen og tilleggslitteraturen.
"Gjør rede for hva som ligger i begrepene uaktsomhet, forsett og hensikt i strafferetten" Besvarelsen kan disponeres på ulike måter. Erfaringsmessig starter omtrent halvparten med "forsett" og den andre halvparten med "uaktsomhet", men uten at det har noen betydning for helhetsinntrykket. Et argument for å starte med forsett, er at dette er hovedregelen om hva som kreves når det gjelder straffeskyld, jf. straffeloven 21. Et argument for å starte med uaktsomhet, og deretter omtale forsett og hensikt, er at man følger den rekkefølgen som er angitt i oppgaveteksten. Det viktigste er innholdet i det som sies om de ulike begrepene, ikke hvilken rekkefølge de omtales i. At jeg først kommer til å snakke om uaktsomhet er derfor ingen anbefaling, men ett av to i prinsippet likeverdige valg.
"Gjør rede for hva som ligger i begrepene uaktsomhet, forsett og hensikt i strafferetten" Du bør beskrive to former for (bevisst og ubevisst) og to grader av uaktsomhet (vanlig og grov), fire former for forsett (hensiktsforsett, visshetsforsett, sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett). Du bør også si noe om hensikt som særskilt forsettskrav (subjektivt overskudd). Det er viktig å få frem hovedtrekkene i de ulike uaktsomhetsformene og -gradene og forsettsformene, og hva som skiller dem fra hverandre. Sensorveiledningen poengterer at det særlig er beskrivelsen av begrepene uaktsomhet og forsett som skal vektlegges. Omtalen av hensikt som eget forsettskrav er mer en justeringsfaktor (en naturlig følge av at det er langt mindre å si om dette). Straffeloven av 2005 trådte i kraft høsten 2015 og må derfor ligge til grunn for besvarelsen, men det gir uttelling å trekke linjer til tilbake til 1902-loven.
Innledning Oppgaven trenger ingen lang innledning, men det kan poengteres at den gjelder ett av de fire straffbarhetsvilkårene subjektiv skyld. Med dette setter du oppgavens tema inn i et bredere strafferettslig perspektiv. Videre kan det nevnes at skyldformene er definert i 2005-loven, men ikke i 1902-loven, uten at dette (med forbehold for definisjonen i 2005- lovens 23 av grov uaktsomhet) er ment å endre gjeldende rett. Et annet poeng som kan nevnes innledningsvis, er at det følger av straffelovens 21 at det som hovedregel kreves forsett "med mindre annet er bestemt."
Innledning Det kan også gi et pluss å skrive kort og poengtert i innledningen om at den subjektive skylden straffebudet krever må omfatte de objektive momentene i gjerningsbeskrivelsen (dekningsprinsippet). Eksempel: For å bli straffet for kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år, jf. strl. 309, må man for det første ha utvist forsett mht. kjøpet («yte eller avtale vederlag»). For det andre må man ha utvist (liten) uaktsomhet mht. alderen. Se 307 annet pkt: «For 309 fører uvitenhet om [den mindreåriges] riktige alder ikke til straffrihet hvis tiltalte kan klandres for sin uvitenhet:» Kommer retten til at gjerningspersonen ikke kan klandres for å ha tatt feil mht. alderen, kan han bare straffes etter 316 (kjøp av seksuelle tjenester fra voksne). Forskjellen i strafferamme etter de to paragrafene er betydelig: Fengsel inntil to år etter 309, i praksis bøter (inntil et halvt års fengsel) etter 316.
Uaktsomhet generelt Uaktsomhet er definert i strl. 23 (1): Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom. 23 (1) lovfester den ulovfestede uaktsomhetsnormen som gjaldt før 2005-loven. Grensen mellom aktsomme og uaktsomme handlinger går ved handlinger som er så straffverdige sett ut fra handlingssituasjonen og gjerningspersonens forutsetninger at handlingen bør straffes. Uaktsomhetsnormens strenghet varierer fra sak til sak, men det kreves gjennomgående mer i strafferetten enn i erstatningsretten for å anse en handling som uaktsom. Dette er en følge av at straff er mer belastende enn å måtte betale erstatning.
Uaktsomhet generelt Den konkrete uaktsomhetsvurderingen er todelt. Først tas det etter 23 (1) stilling til om «kravet til forsvarlig opptreden» på det aktuelle livsområdet er overtrådt. Dette er objektiv vurdering. Hva kan generelt sett anses som forsvarlig opptreden? Ved vurderingen kan det blant annet ha betydning om forskrifter eller normer er overtrådt, og hvor lang tid gjerningspersonen hadde til å områ seg. Det er for eksempel forskjell på å kjøre for fort på jevnt glatt føre, og på å komme fra tørr asfalt til et glatt parti av veien som ligger i skygge i en sving. Innholdet i uaktsomhetsbegrepet kan gjerne illustreres med eksempler. Rettspraksis på veitrafikklovens område er godt egnet til å belyse begrepets innhold.
Uaktsomhet generelt Den andre delen av uaktsomhetsvurderingen etter 23 (1) er om gjerningspersonen ut fra sine «personlige forutsetninger kan bebreides» Dette er en subjektiv vurdering. Blant de relevante egenskapene/forutsetningene ved gjerningspersonen er hans alder, erfaring og kyndighet/kunnskaper på det aktuelle livsområdet. Det er generelt antatt at det stilles strengere krav til aktsomhet for personer som har lang erfaring på et livsområde (f.eks. som sjåfører) enn til de som ikke har det. Derimot vil det ikke uten videre bli stilt slakkere krav enn "gjennomsnittsnormen" til personer mer erfaring under gjennomsnittet, for eksempel unge og uerfarne sjåfører. Disse bør kompensere for liten erfaring med å vise økt forsiktighet.
Uaktsomhet former (bevisst og ubevisst) Ved ubevisst uaktsomhet må det bevises at den objektive normen er overtrådt, og avklares om gjerningspersonen har tenkt på at grensen for tillatt risiko er overskredet. Har han ikke det, er spørsmålet om han kan bebreides for ikke å ha tenkt seg bedre om. Er svaret bekreftende, har han opptrådt ubevisst uaktsomt. Ubevisst uaktsomhet grenser nedad mot tilfeller der gjerningspersonen ikke er å bebreide i så stor grad at hans opptreden kan betegnes som uaktsom (dette vil typisk gjelde i tilfeller som kan betegnes som hendelige uhell). Når det gjelder grensen oppad, har ubevisst uaktsomhet (i motsetning til bevisst uaktsomhet) ingen flytende grense mot forsett. Dette skyldes at forsett kjennetegnes av at gjerningspersonen vet hva han gjør. Ubevisst uaktsomhet kjennetegnes av at han ikke er seg bevisst hva han gjør (den som ikke vet hva han gjør, kan ikke opptre med forsett).
Uaktsomhet former (bevisst og ubevisst) Om gjerningspersonen forsto at grensen for tillatt risiko var overskredet, men handlet i håp om at den straffbare følgen ikke vil inntre, er han bevisst uaktsom. Ved bevisst uaktsomhet vurderes i liten grad egenskaper ved gjerningspersonen, men forsvarligheten av at han velger å ta en risiko han kjenner til. Bevisst uaktsomhet grenser oppad mot forsett (dolus eventualis) og nedad mot tilfeller der risikoen er for lav til at opptredenen kan anses som uaktsom. Det er ingen automatikk i at bevisst uaktsomhet er mer straffverdig enn ubevisst uaktsomhet, jf. Rt. 1999 s. 874. Graden av uaktsomhet beror på en konkret risiko vurdering. Tar en bevisst uaktsom person en relativt liten risiko, er forholdet mindre straffverdig enn når en ubevisst uaktsom person åpenbart burde innsett at risikoen var stor.
Uaktsomhet grader (vanlig og grov) 2005-loven opererer med to grader av uaktsomhet. Vanlig (simpel), jf. strl. 23 (1) og grov, jf. 23 (2): svært klanderverdig / grunnlag for sterk bebreidelse. Prinsippene for å vurdere om det foreligger grov uaktsomhet er de samme som for å vurdere om uaktsomheten er vanlig/simpel. Forskjellen beror på graden av bebreidelse, jf. ordlyden i 23 (2). Se også Rt. 1970 s. 1235: "kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet". 2005-loven legger ifølge forarbeidene opp til en viss innskjerping når det gjelder hva som skal anses som grov uaktsomhet. Skillet mellom vanlig og grov uaktsomhet kan med fordel illustreres med eksempler.
Uaktsomhet grader (vanlig og grov) Gjerningspersonens forutsetninger kan ha betydning for om uaktsomheten skal anses som grov eller vanlig. En særlig kyndig person kan bli ansett å ha opptrådt grovt uaktsomt, der en person uten slik kyndighet bare vil bli ansett å ha utvist vanlig uaktsomhet. Graden av bebreidelse vil være sterkere i de førstnevnte tilfellene. Forutsatt at straffebudet rammer uaktsomhet, er det spørsmålet om den nedre grensen for uaktsomhet er overtrådt, som avgjør om forholdet er straffbart. Graden av uaktsomhet har betydning for straffeutmålingen, ikke for forholdets straffbarhet (bortsett fra når straffebudet krever grov uaktsomhet, f.eks. 294 om «grovt uaktsom voldtekt»). Det gir uttelling å få frem at skillet mellom bevisst og ubevisst uaktsomhet ikke er avgjørende for om uaktsomheten er grov eller ikke, jf. Rt. 1999 s. 874.
Uaktsomhet grader (liten uaktsomhet) Det gir et pluss å nevne at 1902-lovens 43 opererte med en tredje uaktsomhetsgrad, culpa levissima (liten uaktsomhet: kunde have indseet Muligheden af en saadan Følge ). Dette er ikke generelt videreført til 2005-loven, men se likevel 307 om krav til aktsomhet om barnets alder ved seksuallovbrudd( på noe punkt kan klandres ). Det gir også et pluss å omtale 24 om uforsettlig følge, som er et moment ved vurderingen av om et lovbrudd er grovt. Slår noen en annen i ansiktet og en uforsettlig følge er at offeret får kraniebrudd, er den uforsettlige følgen et moment ved vurderingen av om skaden er grov. 24 er ingen generell videreføring av 1902-lovens 43, slik noen anfører..
Forsett oversikt Forsett innebærer enkelt sagt at gjerningspersonen vet hva han gjør. Straffeloven 22 definerer forsett, men endrer ikke det som gjaldt etter 1902- loven. Det må tas utgangspunkt i ordlyden i 22 (1), og innholdet i de ulike forsettsformene må beskrives og illustreres med eksempler. 22 (2) slår fast at forsett foreligger også når gjerningspersonen ikke visste at handlingen var ulovlig, jf. 26 om at uaktsom rettsuvitenhet ikke fritar for straff. Vurderingen av hva slags forsettsform som foreligger vil som regel ikke ha betydning for forholdets straffbarhet (bortsett fra i tilfeller straffebudet krever en særskilt "hensikt" - subjektivt overskudd), men for straffeutmålingen. Forskjellen mellom de ulike gradene av forsett, er på samme måte som forskjellen mellom grov og vanlig uaktsomhet, knyttet til graden av bebreidelse.
Forsett oversikt Straffeloven av 2005 opererer med fire forsettsformer: hensiktsforsett, visshetsforsett, sannsynlighetsforsett og eventuelt forsett. Det er viktig å omtale visshetsforsett atskilt fra sannsynlighetsforsett. Gjøres det, er ikke viktig om du sier at straffeloven har tre (og ikke fire) forsettsformer. Det kan hevdes at visshetsforsett og sannsynlighetsforsett er to ulike «grader» innenfor én og samme forsettsform. Dette fordi forskjellen mellom dem er knyttet til graden av sannsynlighet for at følgen skal inntre (over 50 % for sannsynlighetsforsett og opp mot 100 % for visshetsforsett). Valg av tilnærming er uten betydning så lenge begge begrepene omtales, og du ikke angir forsettsformen som «visshets- og sannsynlighetsforsett» og bare beskriver alminnelig sannsynlighetsforsett (den nedre grensen mot 50 % sannsynlighet)..
Hensiktsforsett 22 (1) bokstav a): "Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud med hensikt". I dette ligger det at lovbryteren må ønsker å bryte straffebudet. En som stikker en annen med kniv med ønske om å drepe, vil ha hensiktsforsett om drap. Ved følgedelikter kan det være vanskelig å føre bevis for at det foreligger hensikt (med mindre gjerningspersonen har tilstått). I disse tilfellene vil derfor ofte sannsynlighetsforsett være den praktiske forsettsformen. Ved handlingsdelikter vil derimot handlingen i seg selv ofte gi tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at den skjedde med hensikt. Dersom A slår B hardt i ansiktet har han opplagt hensikt når det gjelder kroppskrenkelse ( 271), men ikke nødvendigvis når det gleder kroppsskade ( 273).
Hensiktsforsett Hensiktsforsett er den groveste formen for forsett, fordi lovbryteren har onde hensikter. Det er hensikten som gjør handlingen straffverdig. Derfor kreves det ikke at gjerningspersonen må ha holdt det som overveiende sannsynlig at straffebudet vil bli overtrådt. Det må likevel trekkes en grense mot det som ligger innenfor alminnelig handlefrihet og mot inadekvate følger. Hvis A oppfordrer B om å sykle til jobb i Oslo Sentrum med sikte på at B skal bli drept i en ulykke og dette faktisk skjer, vil ikke A bli dømt for drap til tross for drapshensikt. Det er ikke tilstrekkelig årsakssammenheng mellom hans handling og dødsfølgen. Selv om gjerningspersonens hensikt kun gjelder én person, kan det foreligge hensiktsforsett også ved såkalte nødvendige sidefølger. Tenner A på huset til B for å drepe ham og vet at B's kone og barn er i huset, vil han ha hensiktsforsett også når det gjelder disse, selv om drapsønsket er begrenset til B.
Visshetsforsett 22 (1) bokstav b): "Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud med bevissthet om at handlingen sikkert dekker gjerningsbeskrivelsen". Dette vil typisk foreligge ved handlingsdelikter. Slår man noen vil det 100 % sikkert foreligge en kroppskrenkelse. Det vil imidlertid som regel også foreligge hensiktsforsett. Visshetsforsett har derfor liten betydning i denne relasjonen. Ved følgedelikter kan ting utvikle seg annerledes enn forutsatt. Kunnskapen om følgen er derfor ikke alltid 100 % sikker, men ofte er den tilnærmet sikker. Slår man noen i hodet med en hammer er det så godt som sikkert at det ikke bare vil foreligge kroppskrenkelse ( 271), men også kroppsskade ( 273, jf. også 274). Visshetsforsett som egen forsettsform ved siden av sannsynlighetsforsett, er egnet til å markere det straffverdige i at gjerningspersonen anså det som langt mer enn 50 % sannsynlig at følgen ville inntre, og er derfor straffeskjerpende.
Sannsynlighetsforsett 22 (1) bokstav b): " Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud med bevissthet om at handlingen mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen. Sannsynlighetsforsett er praktisk ved følgedelikter, og foreligger når gjerningspersonen har ansett det som mer enn 50 % sannsynlig at følgen vil inntre. I Rt. 1991 s. 600 (Skoheroin) er overveiende sannsynlig brukt om kravet til sannsynlighetsforsett. I dette ligger det et krav om overvekt av sannsynlighet. Det følger av rettspraksis, jf. Rt. 2011 s. 1104 at en sløret noe uklar oppfatning om sannsynlighetsovervekt vil være tilstrekkelig. "Sløret forsett" er ingen egen forsettsform, men innebærer at det ofte ikke kreves så mye for å anse det bevist at det foreligger sannsynlighetsforsett.
Sannsynlighetsforsett Retten vil sjelden vite hva gjerningspersonen tenkte (med mindre han har tilstått). Det må derfor ofte ses hen til hva som normalt er følgen av handlingen. Om A slår B hardt i hodet med knyttet hånd, kan det bli lagt til grunn at det forelå sannsynlighetsforsett, fordi skade som regel vil være følgen av en slik handling. Slår han derimot med flat hånd, er det mer usikkert fordi dette ofte ikke vil medføre kroppsskade. Er det tvil om dette, vil A bare bli dømt for kroppskrenkelse. Fordi det ofte er vanskelig å føre bevis for hva gjerningspersonen tenkte, foretas vurderingen dessuten ofte på grunnlag av ulike ytre omstendigheter knyttet til handlingen. Dersom A er involvert i en slåsskamp med B og slår ham, vil det etter forholdene lettere kunne bli lagt til grunn at han hadde sannsynlighetsforsett med hensyn til en skadefølge, enn i et tilfelle der de to ennå er på "knuffestadiet".
Eventuelt forsett (dolus eventualis) 22 (1) bokstav c): " når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud [og] holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet" Bestemmelsen lovfester den ene varianten av eventuelt forsett (dolus eventualis ) den positive innvilgelsesteori. Den andre varianten, den hypotetiske innvilgelsesteori, er ikke akseptert som gyldig forsettsform i norsk rett, jf. Rt. 1991 s. 600. Den hypotetiske innvilgelsesteori innebærer at forsett foreligger dersom gjerningspersonen etter en hypotetisk vurdering hadde foretatt handlingen selv om han hadde regnet det som sikkert at følgen ville inntre. Forsettsformen ble avvist av Høyesterett i Rt. 1991 s. 600, og er i motsetning til den positive innvilgelsesteorien, ikke lovfestet i 2005-loven.
Eventuelt forsett (dolus eventualis) Den forsettsformen som nå er lovfestet i 22 (1) bokstav c) innebærer at det kan foreligge forsett også når gjerningspersonen anså det mindre enn 50 % sannsynlig at straffebudet vil bli oppfylt. Forutsetningen er at gjerningspersonen da handlingen skjedde holdt det som mulig at handlingen ville oppfylle gjerningsinnholdet i straffebudet. I tillegg må han ha tatt det standpunkt å ville foreta handlingen selv om den følge straffebudet beskriver, skulle inntre, jf. Rt. 1980 s. 979. Gjerningsmannen må ha vurdert den mulige følgen og tatt et positivt valg ("positiv innvilgelse") om å foreta handlingen uansett.
Eventuelt forsett (dolus eventualis) Anser gjerningspersonen det mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, uten positivt å ha tatt et standpunkt om å gjennomføre handlingen uansett, foreligger ikke forsett, men bevisst uaktsomhet. Her mangler en positiv innvilgelse av følgen. Grensegangen mot bevisst uaktsomhet er belyst bl.a. i Rt. 1991 s. 600 og Rt. 2004 s. 1769. Positiv innvilgelse er særlig aktuelt når gjerningspersonen tror han smugler en mildere form for narkotika, men holder det mulig at det kan dreie seg om sterkere stoffer, og bestemmer seg for å smugle uansett. Forsettsformen er ellers ikke så praktisk. Det er vanskelig å bevise positiv innvilgelse, men den kan være aktuell også i andre saker. Rt. 1991 s. 741: "Videre vil overtredelsen være forsettlig dersom A innså muligheten av skatteplikt og bestemte seg for å fortie banksertifikatene i selvangivelsene uansett om skatteplikt skulle foreligge".
Hensikt (subjektivt overskudd) I tillegg til å omtale hensiktsforsett, bør det for fullstendighetens skyld også sies noe kort om hensikt som et særskilt forsettskrav i straffeloven. Enkelte straffebud krever at gjerningspersonen må ha en bestemt hensikt med handlingen (subjektivt overskudd). Som eksempler kan nevnes 191 a: anskaffelse av skytevåpen, sprengstoff ol. i den hensikt å begå en straffbar handling, 131: terrorhensikt og 101 (1): hensikt om å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eler religiøs gruppe (folkemord). Hensikten må ha vært å oppnå den angitte følgen, men det kreves ikke at hensikten faktisk er oppnådd for at handlingen skal være fullbyrdet. Krav om særskilt hensikt, utelukker forsettsformene i 22 bokstav b) og c). Hensikt som særskilt forsettskrav hadde større praktisk betydning i 1902-loven der blant annet bestemmelsene om tyveri, underslag og ran krevde hensikt om uberettiget vinning. I 2005-loven er dette erstattet av et krav om "forsett om uberettiget vinning".
Takk for oppmerksomheten! Lykke til på eksamen!