Norsk Ornitologisk Forening, avd. Oslo og Akershus Til: Bærum kommune Fylkesmannen i Oslo og Akershus, v. Miljøvernavd. Statsbygg Fornebu Norsk Botanisk Forening Kopi: Direktoratet for Naturforvaltning, Oslofjordens friluftsråd, NRK Norsk Entolomogisk Forening Naturvernforbundet i Bærum Oslo, 25. mai 2007 Vedr. miljøskader i forbindelse med restaurering av Fornebulandet, Bærum Fagvedlegg Følgende dokument er et fagvedlegg til brev av 18. mai 2007 vedrørende miljøskader i forbindelse med revegetering på Storøya på Fornebulandet, Bærum. Fornebulandet har en berggrunn bestående av kalkholdige bergarter. Med et relativt varmt klima har dette resultert i et av de mest artsrike plantesamfunn i Norge. Dermed har det også utviklet seg en spesielt rik insektfauna med flere, for Europa forekommende, helt spesielle arter. Disse botaniske og entomologiske kvaliteter samt beliggenheten ved kysten innerst i fjorden er også en viktig trekkled for fugler. Lokaliteten er den kvalitativt sett mest fuglerike lokaliteten i det indre av Østlandet. Den kalkkrevende tørrbakke- og krattvegetasjonen har svært begrenset utbredelse i Norge. Den er «samlokalisert» med landets største pressområde, og har tapt minst 50 % av sitt opprinnelige areal i løpet av det 20. århundre. Denne vegetasjonen var i utgangspunktet den dominerende i sitt område. Dette er en ikke-reversibel nedgang som før eller senere må stoppe, og der problemene for samfunnet forbundet med en frysing av situasjonen vil være like store uansett på hvilket nivå man fryser. Situasjonen må derfor fryses nå, mens det er fortsatt er noe å ta vare på. Naturreservatene i Storøykilen og Koksa ble begge vernet i 1992 grunnet nasjonale vernekriterier. For å sikre utarming av reservatene ble det nedfelt bestemmelser om buffersoner i form av grøntområder med natur (rapport fra Direktoratet for Naturforvaltning, 1997). Plantene i forgrunnen dør, mens «energipil» og kanadagullris sprer seg I dag er arealene i de tiltenkte buffersonene omkring naturreservatene merkbart ødelagt av et utplantingsprosjekt som er totalt mislykket sett fra et naturfaglig hold. Ut legging av strøflis og næringsrik jord, samt utplanting av en rekke fremmede arter har gjort hele området om til noe som hverken er park, hage eller natur. I stedet for å fungere som buffersoner er nå området en direkte trussel mot reservatene. Fylkesmannen (som miljøansvarlig), Direktoratet for Naturforvaltning (som områdeansvarlig) og Bærum kommune (som utbyggingsansvarlig) må ta nødvendige tiltak for at Storøya skal kunne bli slik som de opprinnelige planene var tiltenkt, med tørrbakkeenger og kalk-furuskoger.
Storøya ligger i dag nesten livløst, dominert av fremmede planter og med et svært fattig insekt- og fugleliv sammenlignet med før utplantingen. Området har et substrat som ikke muliggjør den arts rike, kalkkrevende oslofjord floraen med tilhørende rike insektsfauna flere av dem er rødlistete og sårbare på nasjonal basis. Det er underlig at det tillates utplanting av tusenvis eksemplarer av fremmede arter i et av landets mest biomangfoldrike landskap. Oslo kommune bruker i underkant av én million kroner på å bekjempe innførte arter (ref. Oslo kommune v. friluftsetaten). Da er det ikke holdbart at en nabokommune tillater å introdusere fremmede arter i stort monn. Det er stor fare for ytterligere spredning lokalt ned i selve naturreservatene og til andre steder langs Oslofjorden. Den omfattende bruken av fremmede arter er et katastrofalt naturinngrep med svært negative konsekvenser på nasjonalt viktige naturområder. Her har åpenbart utbygger ikke fulgt mål og intensjoner i planen. Når ikke utbygger har tatt ansvar, må kommune og stat gripe inn, slik at nasjonalt viktige naturverdier ikke går tapt. Innledning historien om vernet av Fornebulandet etter flyplasstiden I forbindelse med etterbruken av Fornebu flyplass var flere miljøorganisasjoner svært aktive som premissgiver for naturområdene på sørvestsiden av Fornebu landet. Komité for Etterbruk av Fornebu (KEF) var en samarbeidsgruppe mellom NOF OA, Naturvernforbundet og de lokale velforeningene for å kjempe frem et grønt alternativ for denne delen av Fornebulandet. KEFs miljøstandpunkt var å hindre boligbygging utover Storøya, for å skape et grønt- og friområde mellom de to naturreservatene Storøykilen og Koksa. Målet var å gjenskape det opprinnelige kollelandskapet med gjenbruk av stedegne kalk- og skifermasser fra graving andre steder på Fornebulandet. I tillegg var hensikten å sikre naturområdene med et stisystem for å få folk ut på tur, men også samtidig forhindre folk i å gå fritt over hele området ved å kanalisere «Varslerkollen» er den eneste kollen på Storøya på Fornebu ferdselen. Med unntak av den innerste delen av Storsom fortsatt har noe av den opprinnelige natur. øya («område 6») vant KEF frem med sitt syn, godt støttet opp med uttalelser fra bl.a. Fylkesmannen i Oslo og Akershus og konsekvens analyser fra Norsk Institutt for Naturforvaltning (NINA). Bærum kommune viste ansvar med en fremtidsrettet arealplanlegging da det i Kommunedelplan II (1999) ble bestemt at mye av Storøya skulle bevares som et grønt område for allmennheten og at det skulle være buffersoner med naturlig vegetasjon omkring de to natur reservatene. KEF ble deretter oppløst, og NOF OA og Norsk Entomologisk Forening (NEF) holdt seg ajour med hørings- og reguleringsplaner utover 2000-tallet. I 2002 ble det etablert et bredt naturfaglig miljø (ornitologisk, entomologisk og zoologisk forening samt Naturvern forbundet i Bærum) på Lilløyplassen Naturhus ved Storøykilen. I 2003 kom fugletårnet. I 2006 ble området overdratt til Direktoratet for Naturforvaltning (DN). De første to kollene ble gjenskapt allerede i 2000 og tilplantet med en norsk urteblanding (ref. notat fra NLH 4. februar 2000). Diskusjonen om jorddekket endte den gang i et, relativt, tynt jord dekke på toppen av kollen og en del kampestein i hellingen ned mot Storøykilen. Poenget med tynt jorddekke var den stedegne floraen med kalkelskende blomsterarter. Allerede første sesongen var det her en fantastisk rik blomstereng og dermed et rikt insektliv og et yrende fugleliv av frø- og insektspisende arter. Oversiktsplanen fra 2003 slo fast prinsippet med stedegne planter og skrint jorddekke, og med åpne områder som ville bevare biomangfoldet i form av en landskapsmosaikk av ulike biotoper. Bruken av stedegne planter er en direkte oppfølging av Rio-konvensjonen, der Norge har forpliktet seg til å: «hindre innføring av, kontrollere, eller utrydde fremmede arter som truer økosystemer, habitat eller arter».
Først langt ut på sommeren 2004 ble det fra naturfaglig hold åpenbart at utplantingsprosjektet var i ferd med å bli en katastrofe for biomangfoldet, og utelukkende en pyntesak for utbygger. Området var gjort om til et utplantingslandskap en slags overdimensjonert «hage» hvor det ikke var tatt noen som helst hensyn til de ulike plantenes tilvekst og krav til miljø. NOF OA tok aksjon samme sommer og etter en befaring med Statsbygg 4. august 2004 ble utlegging av strøflis stoppet på mye av Tårnkollen der fugletårnet nå står. Det ble også skrapt av utlagt strøflis i sørskråningen på den nærliggende «Varslerkollen», som er den eneste kollen med opprinnelig, urørt, skrinn tørrengvegetasjon i området. Til og med enkelte områder inne i selve Storøykilen naturreservat (!) var strøflis belagt; dette ble heldigvis også skrapt bort. Mens de flisløse, skrinne, delene av Tårnkollen i dag fremstår som et grøntområde er det nå nærmest dødt i dens nærområde. Her var et langt større biomangfold den gang området var gressenger langs flyplassen enn hva det er i dag! I indre deler av Koksa, hvor det ikke er lagt på strøflis og hvor mye fjell står i dagen, er forholdene langt bedre. Senere ble, dessverre, Varslerkollens jordlag med sin unike frøbank, skrapt helt bort i forbindelse med en rørledning høsten 2006. Bærum kommunes miljøoppfølgingsprogram (MOP) I Bærum kommunes miljøoppfølgingsprogram (MOP) for etterbruk av Fornebu (Bærum kommune, 1999) står følgende nedfelt: «I utviklingen av Fornebuområdet skal det legges vekt på å utnytte ressurser på en bærekraftig måte og bevare og utvikle biologisk mangfold. Utbyggerne skal utnytte tilgjengelig kunnskap og teknologi med sikte på mest mulig miljø effektive løsninger». Det står også om «miljøhensyn i arealplanene», «oppfølging av miljø mål», «det legges vekt på å bevare det sjeldent rike fuglelivet og faunaen på Fornebu» og mye annet fint. Disse intensjonene er ikke fulgt. Store, verdifulle naturområder ble dekket av strøflis og jord, og utplantingen har et betydelig innslag av arter som ikke hører hjemme i norsk natur, og slett ikke arter som hører til på kalksteinsgrunn. KEFs innspill til reetableringen av Storøya inneholdt opprettelse av et stisystem og beplantning med busker. Målet var å skape rike turmuligheter med kanalisering av ferdselen, ved hjelp av slåpe, einer og rosebusker, utenom sårbare områder. Intensjonen og forutsetningen var bruk av lokale, norske arter. Naturfaglig vurdering utlegging av strøflis på alkalisk kalkfjell - en økokatastrofe Det tilsynelatende sterile flisdekket gir et nærmest konkurransefritt grunnlag for en mengde uønskede plantearter som åkertistel (Cirsium arvense), åkervindel (Convolvulus arvensis), ulike syrer (Rumex) og kveke (Elytrigia repens). Disse regnes som ugressplanter som er svært vanskelige å bekjempe. Strøflis (og egentlig alle tilførte masser, også leire/hagejord) er helt uegnet for den ville floraen i området. Blomsterarter som dragehode, fagerklokke, krattalant og blodstorkenebb vil ikke kunne reetablere seg her. Flere insektarter er avhengige av det riktige plantesamfunn, såsom de rødlistete alantfjærmøll, liten lakrismjeltfjærmøll, leddvedfingermøll, kystnellikfly, dragehodeglansbille m.fl. Et av hovedproblemene er nitrogengjødsling/eutrofiering. Påføres slike masser, vil det gjerne gå flere århundrer før nitrogennivået er nede på et nivå som tilsvarer («er i balanse med») berggrunnen og hydrologien på stedet. Flisen vil selvsagt forbrennes relativt fort, i løpet av noen tiår. Det samme vil humusinnholdet i påkjørt jord. Tilkjørte masser som inneholder mineraljord vil bruke mye lengre tid til å nå det «balansepunktet» som tilsvarer stedegne masser med tilsvarende partikkelsammensetning. Men selv om en skulle anlegge et så langt perspektiv som noen århundrer, så er det uansett en dramatisk forskyvning av det naturlige mønsteret av løsmasser i området. Naturgrunnlaget i området er en veksling mellom Med ene beinet i strøflis halvveis opp til kneet ca. 30 cm.
rygger med minimalt jordsmonn (svært sparsom lokal forvitringsjord av leirskifer) og godt forvitret marin leire i alle forsenkninger. Ryggene har fra naturens side skogsvegetasjon, men har i kulturlandskapet i en viss utstrekning vært brukt til åker og eng, og til en viss grad beite. Å legge ut løsmasser over det som egentlig skulle ha vært rygger med skrint/manglende jordsmonn er et tiltak som effektivt umuliggjør etableringen av stedegen vegetasjon annet enn i tusenårsperspektivet, dvs. at en lar hydrologien få virke fritt og tar erosjonen med til hjelp. Går en et par tusen år fram i tid, vil selvsagt de påførte massene ha blitt erodert bort, forvitret og fraktet bort. Men det er et irrelevant tidsperspektiv i naturvernsammenheng. Den endelige planteplanen (datert 27. oktober 2003) kom aldri relevante, naturfaglige instanser til høring. I henhold til planen er det kun et trapesformet område på ca. 120 x 60 m ytterst mot Storøykilen som var tiltenkt belagt med et «8 cm jorddekke av flis». Realiteten er imidlertid at store deler av Storøya, et areal ca. 10 12 ganger så stort som det planlagte område, faktisk er belagt med et tykt lag flis og næringsrik jord. I tillegg til den overdrevne arealbruken, så tilsier planene at tykkelsen på utlagt strøflis skal være maks 8 cm. Bare unntaksvis er strøflislag tynnere enn det tredobbelte (!) av dette i 2006 ble gjennomsnittstykkelsen anslått til omtrent 25 cm. Men for å gjenskape tørrbakkeengene må ALLE påkjørte masser skrapes bort, og blottlegge naturlig marin leire i forsenkningene. Deretter bør suksesjonene gå naturlig uten noen form for beplantning. Selvsagt vil en i en periode få et dramatisk oppslag av ugras, men etterhvert som forvitringen og utarmingen av jordsmonnet får gå sin gang, og eutrofieringen gir seg, vil forhåpentligvis den lokale vegetasjonen i stor grad etablere seg. I løpet av noen få tiår vil antakelig mye ha normalisert seg på ryggene. I forsenkningene vil en så ha valget mellom hvilken retning en skal ta: la vegetasjonen gå mot skog eller å etablere ulike andre arealer (åker, eng, beite, grasplener, beplantning etc). Det kan vises til at det etter at flyplassen ble nedlagt og kollene anlagt, men før påleggingen av flis og jord, allerede hadde oppstått en rik flora, men et yrende insekt- og fugleliv. Det er ikke lenger tilfelle. Enhver beplantning, og enhver masseutfylling, er direkte skadelig fordi det vil gjøre veien fram til et naturlig sluttresultat lengre. Bort med massene, fjern de ikke-stedegne artene og sats på naturlige suksesjoner! Naturfaglig vurdering artsutvalget vedrørende utplantingen Utsetting av fremmede arter er miljøkrimininalitet Den naturlige vegetasjon rundt indre Oslofjord har en «pyramide» av arter i ulike sjeldenhetskategorier. Blodstorkenebb, kantkonvall etc. er blant de aller vanligste. Knollmjødurt er et hakk sjeldnere, men fortsatt for vanlig til å rødlistes. Dragehode er fredet, truet og rødlistet. De sjeldnere artene i denne vegetasjonstypen er smånøkkel, legesteinfrø, kalkgrønnaks, bakkefiol, lodnefiol, lodneperikum, oslosildre, svartmispel, og flere andre. Få av disse er rødlistede, og ikke alle finnes på Fornebu, men de fleste har nok vært her før flyplassen og ville fått mulighet til å komme tilbake med en skikkelig restaurering. Toppen av pyramiden dannes av arter som dvergtistel, bakkekløver, hvitmure etc., med høy rødlistestatus ingen av disse finnes på Fornebu, men den samlete reserven av denne typen vegetasjon er viktig for disse artenes langsiktige forekomst i Norge (det kan være påkrevet med reservepopulasjoner eller transplantasjoner, eller de vil kunne migrere spontant). Den stedegne floraen i naturreservatene er allerede fra før truet ved at de gror igjen med hageplanten kanadagullris. Trusselen øker nå altså kraftig gjennom de store mengdene utplantete fremmede arter i buffersonen. I følge Siste Sjanses rapport «Status for naturverdier på Fornebu og Snarøya 2006...» er det «Sett i forhold til landet som helhet et langt høyere antall og større areal med A-lokaliteter (anmerkning: kategori «svært viktig») på Fornebu og Snarøya enn i resten av landet». Her er altså et klart forvaltningsansvar. Kanadagullris sprer seg med urovekkende hastighet
Flere av de stedegne blomsterartene er vertsarter for spesielle insektarter f.eks. dragehode glansbille og lakrismjeltblåvinge. Området har insektarter som er fullstendig avhengige av sin vertsplante for å eksistere. Flere av disse insektene er rødlistete under kategorien direkte truet og spesielt sjeldne også i verdenssammenheng! Utplantingsprosjektet består av store bestander av en rekke lettspredte arter som er fremmede for Norge og helt uønsket fra økologisk ståsted: korgpil («energipil» Salix viminalis), amerika- hagtorn, sargenteple, alperips (pga genetisk forurensning), junisøtmispel, rødpil, rynkerose og flere dyrkede (ikke-ville) rosearter er eksempler på dette. Noen av de mest graverende eksemplene på uønskede plantearter brukt på Fornebu Korgpil («energipil»), er en mellom- og østeuropeisk hurtigvoksende pileart (Salix viminalis). Den har en ekstrem vekst, og er utrolig aggressiv overfor nabo vekster. Planten har halvannen meter lange skudd allerede første vekstsesong (2006). Fra Sverige, der arten dyrkes i monokulturer for flis produksjon til biobrensel, er det kjent at arten huser en fattig insekt- og fuglefauna. Arten overskygger og utkonkurrerer andre arter fullstendig. I tillegg er den nærmest umulig å bli kvitt når den først har etablert seg. Rødpil (Salix purpurea), en sør- og mellomeuropeisk art som plantes vanlig i norske hager. Hører ikke hjemme i disse buffersonene. Her vises at årsskuddet på pilen er 1,5 meter (2006). Den plantede furua og lønnen er overvokst av pilen i løpet av en sesong. Ifølge planteplanen er det satt ut 2706 amerikahagtorn Amerika-hagtorn (Crataegus intricata) er en amerikansk hagtornart, og har større frø enn norsk hagtorn. Det er grunn til å frykte at den vil utkonkurrere opprinnelig, norsk hagtorn og geitved. I stedet bør en plante ut stedegen hagtorn samt geitved (Rhamnus catharticus), som er en relativt vanlig busk og en spesielt viktig art for flere sjeldne insektarter i området, og dvergmispel (Cotoneaster scandinavicus) som ennå kan hentes fra enkelte områder på Snarøya. Junisøtmispel/blåhegg (Amelanchier spicata) er en nordamerikansk art som ikke finnes naturlig på Fornebulandet. Ulike rosearter (Rosa spp) er plantet ut i stort monn. Fornebulandets opprinnelige naturmosaikk var full av nyperoser som dannet viktige skjulesteder for fuglelivet og et frøkammer for frøspisende finkefugler. I tillegg til de fremmede eplerose (Rosa rubiginosa), trollnype (Rosa pimpenellifolia) og Rosa nitida «Defender» er det også plantet den kjente pestarten, rynkerose (Rosa rugosa) som må forventes vil spre I stedet for lokale nyperoser er det plantet tusenvis med fremmede rosearter
seg inn i reservatene. Rynkerosen er opprinnelig en hageplante, innført fra Øst-Asia, som sprer seg med voldsom kraft, særlig i åpent lende langs kysten. Rynkerose alene er ifølge planteplanen satt ut med 1965 eksemplarer. De utplantete rose artene danner tette bestander som utkonkurrerer stedegne nypearter. Ifølge Direktoratet for Naturforvaltnings (DN) faktaark er rynkerosen nevnt som «en internasjonal problemart». Det er totalt uakseptabelt å plante ut hage planter som DN klassifiserer som en internasjonal problemart i buffersonene omkring naturreservatene! Rynkerose finnes flere steder langs kysten, spredt naturlig fra hager, særlig langs reservatet i Koksa. Også disse bestandene bør fjernes som en del av forvaltningen av naturreservatene. I tillegg kommer flere av de norske og skandinaviske utplantede artene ikke fra lokalt hold. Angivelig skal slåpetornen komme fra Danmark. Dette må ses på som genetisk forurensning tilsvarende problematikken med oppdrettslaks og bruk av feil provenienser i skogbruket. Dette er økotyper som ikke er tilpasset å leve hos oss, og kan med tida slå særdeles uheldig ut. Det er også lett å se at en ønsket art som einer må komme fra en annen form enn den lokale da eineren langs Oslofjorden er høy og rank, mens de utsatte individene er mer krypende. Floraen rundt indre Oslofjord er lokalt tilpasset og nært knyttet til flere av de sjeldne insektartene i området. Hvis vedtak og planer om å gjenopprette tørrbakkeenger skal fungere, må det kun brukes stedegne arter. Trollnype (Rosa pimpinellifolia), riktignok viltvoksende på Vestlandet, men på Fornebu har den ingen ting å gjøre Naturfaglig vurdering tilgroing forøvrig Det er et misforhold mellom ressursene som brukes på tilplanting, og skjøtselen av reservatene som til dels gror igjen med fremmede arter. Flere arealer har nå en ren mono kultur av kanadagullris et biologisk enfold. Det vil være bedre å bruke ressurser på å bekjempe kanadagullris i naturreservatene, og i deres nærområder, heller enn å plante ut nye fremmede arter i en skjør natur ved siden av reservatene. Det er et paradoks at det brukes titalls millioner på å sette ut fremmedarter som truer økosystemet på Fornebu, men det samtidig brukes store økonomiske ressurser på å bekjempe introduserte arter i Bærum og i Oslo (f.eks. kjempebjørnekjeks, kjempespringfrø, russesvalerot, russekål og kanadagullris de to siste er svært ekspansive på Fornebu). Kanadagullris har allerede spredd seg inn i reservatene Naturfaglig vurdering Varslerkollen «Varslerkollen» er en av de siste kollene på Storøya med rester av den opprinnelige, kalk elskende floraen. F.eks. vokser/vokste kantkonvall, fagerklokke, knollmjødurt, kanelnype her. Kollen ligger nær indre del av Storøykilen, nord for Tårnkollen. To ganger har NOF OA reddet denne kollen fra å bli rasert. Første gang var i 1999 da de første grave maskinene i området la et leirlag over østre del av kollen. Den gang fjernet Statsbygg velvillig leira og kollen ble reddet. I 2004 ble søndre del av kollen overlagt med flisstrø på tross av at kollen var godt utenfor planlagt område for flisstrø på kartskissene. Også denne gang ble massene fjernet og ødeleggelsen av kollen avverget. Høsten 2006 ble kollens sørskråning gravd opp i forbindelse med utlegging av et dreneringsrør. På tross av at rørets bredde neppe
Frøbanken i jordlaget som ble fjernet ved legging av dette røret ble ikke tatt vare på. Nå sprer seg ekspansive fremmede arter her, før de lokale plantene rekker å etablere seg. overskrider noen desimeter, ble det gravet opp i en omlag ti meter bred gate tvers over kollen. På tross av at NOF OA gjentatte ganger sa fra om situasjonen til Bærum kommune og Statsbygg ble all (!) opprinnelig jord, inklusive frøbanken til de rødlistete blomsterartene, fjernet og erstattet med et tykt lag moldjord. Det ville vært en enkel sak å ta vare på topplaget og legge det på igjen for revegetering. Det ble ikke gjort og kollen domineres nå i stigende grad av kanadagullris og andre uønskete arter stedet for de rødlistete, kalkelskende blomster artene. I ettertid får man heller ta det kalkrike topplaget med iboende frøbank fra andre utbyggingsområder i strøket og legge det nennsomt ut på Varslerkollens sår. Naturfaglig vurdering Fugletårnet: På en av de reetablerte kollene ble det i 2003 satt opp et fugletårn slik at folk kan komme opp i høyden for en titt utover vannet og etter fugler på Storøya forøvrig. På tross av at det er brukt ressurser på å sette opp et utsiktstårn har det blitt plantet til med trær som skal vokse seg høye kloss opp til tårnet. Det er underlig å bruke ressurser på å plante til så mange høye trær tett opp til et fugletårn formålet var jo utsikt fra tårnet. Dersom ikke disse fjernes vil det bli et uønsket forvaltningsproblem med et lite tårn inne i en skog og ingen utsikt. Avtaler og juridiske betraktninger: Gjennom mange års dialog mellom kommunen og KEF (NOF OA og vellene) samt NINA og Fylkesmannen var det enighet om at områdene rundt den tidligere rullebanen i størst mulig grad skulle få tilbake sin opprinnelige natur; kalkrike tørrenger med stedegne planter. Når dette er så viktig er det fordi man ønsker å beholde og reetablere den tidligere rike tørrengfloraen med arter som blodstorkenebb, dragehode, knollmjødurt og smaltimotei. Et for norske forhold unikt plante- og insektliv, og derigjennom også et rikt fugleliv. I «Miljømeldingen», som ble endelig vedtatt av Bærum kommunestyre 19. mars 1997 og i Bærums kommunedelplan «Idrett og Friluftsliv i Bærum» (vedtatt av Bærum Kommunestyre 31. januar 1996) står blant annet følgende: «Den økonomiske, teknologiske og befolkningsmessige utviklingen må holde seg innenfor rammene av naturens tåleevne...», «Bevaring av biologisk mangfold skal stå sentralt i Bærums arealforvaltning. Flora, fauna og biologiske sammen henger må vektlegges». Nasjonale mål og forpliktelser som Norge har inngått, ved å undertegne internasjonale avtaler for bevaring av biologisk mangfold, stiller store krav til kommunal forvaltning. I selve reguleringsplanen ble områdene på begge sider av rullebanen, nå turveien ut til badeplass, lagt ut som naturvernområde med hjemmel i plan- og bygningsloven 25 nr. 6 (om spesialområder). Videre heter det i reguleringsbestemmelsenes 6 om spesialområde naturvernområde; «Vegetasjonsetablering og tilretteleggingstiltak for allmennhetens friluftsliv skal skje etter de prinsipper som er nedfelt i bilag 10, illustrasjonsplan». Selve arealdisponeringen er endelig avklart i reguleringsformålene, men jorddekket slik det i dag fremstår er særdeles utilfredsstillende og langt fra intensjonene for gjenetablering av natur og buffersoner på Fornebu. Uønskede ugrassplanter har nærmest konkurransefrie forhold, og kveler mange av de utplandede artene
I miljøoppfølgingsprogrammet for etterbruk av Fornebu heter det at det skal «... legges vekt på å utnytte ressurser på en bærekraftig måte og bevare og utvikle biologisk mangfold». Denne strategien er ikke blitt ivaretatt. Fra Statsbygg 2005, «Nye naboer på Fornebu»: «Spesielle arter fra den stedlige vegetasjon blir tatt vare på» Fra Statsbyggs «Erfaringsrappport 2005»: «På Storøya... vektlegges bevisst stedegen vegetasjon tilpasset lokalklimatiske og jordbunnmessige forhold» «... med spesielt hensyn til truede og sjeldne arter som trives i tørreng-områder...» «... arbeider for å sikre biodiversitet i tråd med internasjonale konvensjoner» «En rekke insekter, hvorav flere utrydningstruede, er avhengige av blomsterenger og dertil bestemte vertsplanter... vil dermed få positive ringvirkninger for insektliv så vel som for fugler og patterdyr» Statsbygg, som prosjektleder, har ikke fulgt sin egen rettesnor vedrørende stedegen vegetasjon eller jordbunnmessige forhold, og har heller ikke fulgt internasjonale konvensjoner. Konklusjon Flis- og jordleggingen samt beplantingen på Storøya er en trussel mot områdets biomangfold, og hinsides langt unna den gode intensjonen for området. Ansvarlige myndigheter og utbyggere må gjøre de nødvendige tiltak for å tilbakeføre naturen på Storøya i henhold til de opprinnelige planene. Fremmede arter skal ikke settes ut i vill natur der formålet er buffersoner omkring naturreservater av nasjonal kvalitet. I en rekke saksdokumenter og høringsuttalelser er det fremhevet at de kalkrike tørrengene omkring Storøykilen naturreservat har stor botanisk og entomologisk (insektmessig) verdi i tillegg til et rikt fugleliv. Ikke natur ikke park ikke hage Dekket av fuktig og kald flisstrø på næringsrik jord vil effektivt motvirke og drepe det tørreng samfunn som fortsatt befinner seg under dette. Fjerning av strøflis og jord må utføres før eller etter dvergloas hekketid en av de rødlistete fugle artene som hekker i området. Dvergloas hekketid er i mai juni. Man bør forhøre seg med ekspertisen i NOF OA eller folk tilknyttet Lilløyplassen Naturhus for å få kunnskap om dvergloas hekkeplass slik at man kan arbeide med dette området til sist. Med vennlig hilsen, Henvendelser rettes til: Håkan Billing, NOF OA Signaturer: Rune Aanderaa, SABIMA; Morten Bergan, NOF OA; Svein Dale, NOF OA; Mats Nettelbladt, NBF; Lars Ove Hansen, NEF; Torbjørn Endal, NiB Dokumentasjonen kan lastes ned fra www.nofoa.no/fornebu Postboks 1041 Sentrum 0104 OSLO Tlf. 90 06 03 89 leder@nofoa.no