Det juridiske fakultet Foreløpig sensorveiledning for skoleeksamen for JUS122 - høst 2011 1. Kompetansekrav og undervisning 1.1 Pensum og læringskrav Kursets pensum og læringskrav følger av lenke tilsendt i e-post. 1.2 Om erstatningsrettskurset JUS122 Erstatningsrettskurset JUS122 går over 8 uker. Hovedmålsettingen er å sette studentene i stand til å analysere og ta stilling til sentrale praktiske erstatningsspørsmål på en juridisk poengtert og forsvarlig måte. Det er særlig fokusert på grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag på kurset, og spesielt den ulovfestede culpanormen og arbeidsgiveransvaret etter 2-1. Inneværende semester har studentene hatt teorioppgaver som arbeidsoppgaver i tillegg til praktikumsoppgaver, og har blitt forberedt på at det vil komme en teorioppgave på skoleeksamen.. For å lette innlæringen av faget, tar undervisningen på kurset utgangspunkt i et sekstrinnsskjema for løsning av erstatningsrettslige spørsmål: 1. Grunnvilkåret om skade 2. Grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag 3. Grunnvilkåret om årsakssammenheng 4. Utmåling av erstatning 5. Skadelidtes medvirkning etter skl. 5-1 6. Lemping etter skl. 5-2. Overfor studentene er det presisert at skoleeksamen vil være utformet på en måte som ikke vil gjøre det nødvendig å gå gjennom alle de ulike delene av sekstrinnskjemaet. I stedet må studentene behandle grundig de problemstillingene som oppgaven forutsetter drøftet. I årets praktikumsoppgave dreier det seg om grunnvilkåret om ansvarsgrunnlag (nærmere bestemt arbeidsgiveransvar) fordi tvisten er begrenset til dette, mens det i teorioppgaven dreier seg om grunnvilkåret om årsakssammenheng (nærmere bestemt rettslig avgrensning). Dette opplegget for eksamen avviker fra det tidligere opplegget for skoleeksamen i JUS122, hvor det i stor grad ble forutsatt at studentene skulle kommentere de ulike elementene i sekstrinnsskjemaet, selv der det ikke var tvilsomme juridiske spørsmål. Ved at det gjøres endringer på dette punktet, vil studentene få mer tid til å gå i dybden i den juridiske analysen i eksamensbesvarelsen. 2. Praktikumsoppgaven arbeidsgiveransvar etter skl. 2-1. Praktikumsoppgaven er basert på en dom avsagt av Høyesterett 29. juni 2011 i sak HR-2011-1321-A, en dom som er vedlagt i oversendelsen av sensorveiledningen. Faktum er endret en del i forhold til faktum i den aktuelle saken, men noen av de sentrale delene av domsgrunnene vil bli brukt i den følgende gjennomgangen. Dommen er ikke gjennomgått på kurset.
Det aktuelle ansvarsgrunnlaget i denne oppgaven er arbeidsgiveransvar etter skl. 2-1. Studentene kan selvsagt kort kommentere ulovfestet objektivt ansvar eller objektivt ansvar for uforsvarlig ordning, men ut fra rettspraksis ligger det aktuelle tilfellet utenfor de tradisjonelle områdene for disse to ansvarsgrunnlagene. Peder Ås sine handlinger i rollen som brannleder, oppfyller klart vilkåret om å være foretatt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren etter skl. 2-1 nr. 1, 1. punktum. Det problematiske er om Peder har opptrådt uaktsomt i forbindelse med slokningsarbeidet. Vilkåret uaktsomt viser etter rettspraksis til det ulovfestede culpaansvaret, men med den presisering at det skal tas hensyn til de krav som den skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, jf. samme. Det overordnete vurderingstemaet i forbindelse med aktsomhetsdrøftelsen er om Peder burde reagert på risikoen for at brannen skulle blusse opp igjen, da han forlot det brannskadde huset uten å etterlate en brannvakt. Før behandlingen av risikovurderingen ut fra den ulovfestede culpanormen alminnelige vurderingskriterier, bør man ta utgangspunkt i hvilke krav den skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, jf. skl. 2-1 nr. 1, 1. punktum. Skadelidtes forventninger til arbeidstakerens opptreden må ut fra lovteksten nemlig sees i lys av alminnelige forventninger til den offentlige virksomheten som brannvesenet representerer. Overfor studentene har vi anbefalt å behandle de rimelige forventningene innledningsvis i culpadrøftelsen, og la dette være en ramme for den videre drøftelsen ut fra culpanormens alminnelige vurderingsmønster. En god drøftelse vil integrere hovedpoengene knyttet til den terskelen som disse kravene kan gi uttrykk for i den senere drøftelsen, og det er kanskje mest aktuelt å komme tilbake til dette i en avsluttende helhetsvurdering. Når det gjelder rimelige forventninger til virksomheten, har vi i undervisningen fokusert mest på Trampettdommen i Rt. 1997 s. 1081 og Høydehoppdommen i Rt. 2004 s. 2105. I disse dommene stilles det strenge krav til skoler og deres lærere med hensyn til å unngå skade på elever i forbindelse med gymnastikkundervisning, og det legges til grunn at elever med rimelighet kan stille store krav til skolens virksomhet på dette punktet. På forelesningene er det imidlertid også understreket overfor studentene, at det ut fra underliggende hensyn og rettspraksis i mange tilfeller ikke er aktuelt å stille like strenge krav til aktsomhet knyttet til offentlig servicevirksomhet. Verken på forelesningene eller i kursoppgavene har vi gått grundig gjennom rettskildene på dette punktet, og det kan derfor ikke forventes at studentene går nærmere inn på forarbeider og rettspraksis på dette punktet, slik som det gjøres i avsnittene 23-31 i HR-2011-1321-A. I denne sammenheng må det også nevnes at det i juridisk teori er uenighet om hvor mye det påvirker aktsomhetsvurderingen at det dreier seg om offentlig virksomhet. I denne forbindelse kan det vises til avsnitt 32 i HR-2011-1321-A: «I juridisk teori er det stilt spørsmål ved om det egentlig gjelder noen egen norm om det offentliges erstatningsansvar. Hagstrøm fremholdt i «Offentligrettslig erstatningsansvar» fra 1987 at den utformingen loven fikk, innebærer en mer vidtgående innsnevring av ansvaret enn det som følger av culpanormens relativitet og kravet om rettsbeskyttet interesse, se side 388. Lødrup har imidlertid i sin Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave fra 2009, side 223, stilt spørsmål ved om det i virkeligheten er tale om det som også ellers gjelder; at det kan være en noe ulik terskel for uaktsomhet alt etter skadetilfellets egenart, og at denne terskelen også kan
variere innen de enkelte virksomhetsområder. Videre uttaler Nygaard i Skade og ansvar, 6. utgave fra 2007, side 242 at «[d] et kan såleis synast problematisk å finna ei nærmare avgrensing av området for ei eventuell slik mildare norm». Også andre juridiske forfattere har drøftet normens eksistens og berettigelse. Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. På grunnlag av forarbeidene og rettspraksis anser jeg det uansett slik at brannvesenet må innrømmes et visst rom for feilvurderinger i forbindelse med det enkelte oppdrag før det statueres ansvar for kommunen. Men hvor stort dette rommet er, må bero på de konkrete omstendighetene.» På bakgrunn av dette bør det ikke i for stor grad telle negativt dersom kandidatene etter å ha sagt noe om de rimelige forventningene til det offentlige brannvesenet, først og fremst konsentrerer seg om en vurdering av Peders handlemåte ut fra det alminnelige mønsteret for culpavurderingen. På den annen side kan den begrensningen kan innfortolkes i lovteksten om de rimelige krav som skadelidte kan stille til virksomheten i det konkrete typetilfellet, i større grad enn ellers gi rom for feilvurderinger. Dette kan få direkte betydning for om Peder kan anses å ha handlet uaktsomt. De kandidatene som viser at de har forstått dette poenget, må få betydelig uttelling for det. Det er klart at Peder som brannleder har tilstrekkelig tilknytning til risikoen for at brannen skulle blusse opp igjen, og at det fantes en praktisk anvendbar og effektiv alternativ handlemåte gjennom å la det bli igjen brannvakt på stedet. Spørsmålet blir først og fremst om risikoens art og grad tilsier at det skulle vært anvendt brannvakt, og om det samlet sett er grunnlag for å kreve reaksjon på risikoen når en også tar hensyn til karakteren av den offentlige virksomheten i dette tilfellet. Selv om faktum i vårt sak er noe annerledes, kan risikovurderingen fra HR-2011-1321-A, illustrere risikofaktorene som gjør seg gjeldende, jf. avsnitt 36 i dommen: «Det er en del momenter som trekker i retning av at dette var uaktsomt. For det første er det kjent at det er en generell risiko for ulmebrann etter at en flammebrann er slokket, og at slik brann kan blusse opp mye senere enn etter halvannen time. Flere kommunale brannvesen har på denne bakgrunn rutiner for vakthold etter endt slokkeinnsats, og det er da som regel tale om vakthold i minst fem timer. For det andre gjaldt det her et bolighus, og det sto således relativt store verdier på spill, både av økonomisk og ikke-økonomisk karakter. For det tredje var det tale om et trehus fra 1960 tallet hvor byggeskikken var slik at det oppsto flere hulrom i tak- og veggkonstruksjoner, noe som øker risikoen for ulmebrann. Videre var huset ubevoktet, og det var dessuten ikke noe tilgjengelig slokkeutstyr på stedet. Huset lå også så langt unna brannstasjonen 27 km at det tok 23 minutter å nå det ved den siste utrykningen. Det ville heller ikke være særlig byrdefullt å etablere vakthold som kunne forhindret eller begrenset omfanget av den siste brannen. Det var tale om å la to brannmenn og en vogn være igjen i noen timer for å passe på.» På den annen side må en altså korrigere for rimelige krav til virksomheten, jf. avsnitt 38-40 i dommen: «Det legges altså opp til en skjønnsmessig faglig vurdering av om det er trygt å forlate et brannsted, hvis ikke det enkelte brannvesen har retningslinjer som tilsier noe annet...
Gjennomgåelsen viser at det i de fleste tilfeller overlates til brannvesenets leders faglige skjønn å avgjøre når det er trygt å forlate brannstedet. Domstolene bør i en slik situasjon være varsomme med å overprøve dette skjønnet, selv om det i ettertid viser seg at det er skjedd en feilvurdering. Lederen for brannvesenet i Strand kommune var en erfaren brannleder. Den første brannen var relativt liten, og det var her ikke fare for liv eller helse. I denne situasjonen er jeg kommet til at det ikke er grunnlag for å ilegge ansvar for feilvurderingen.» Studentene bør kommentere hvilken rettslig betydning det har at Ås har ringt en mer erfaren brannleder. Situasjonen reiser et spørsmål om det foreligger kumulative feil fra de to brannlederne. Det kan her bemerkes at Ås i vår oppgave er mer uerfaren enn brannlederen i saken som ble behandlet av Høyesterett. Men det at han ringer en mer erfaren brannmann har i utgangspunktet ikke utslagsgivende betydning for aktsomheten. For det første er rolleforventningen den samme til brannledere uavhengig av erfaring så lenge man befinner seg i rollen. Dessuten er det avgjørende i denne saken hvilken type vurdering som er gjort en faglig vurdering basert på skjønn, og at det ikke endrer kravene til virksomheten som sådan at en mer erfaren brannleder er rådspurt. Et poeng her er at det generelt ikke foreligger klare retningslinjer for hva som er riktig handlemåte. 3. Teorioppgave Når teorioppgaven nevner vurderingstemaene nærhet i årsakssammenhengen og konkret og nærliggende interesse som sentrale avgrensningskriterier, sikter det til vurderingstemaene i et sett med sentrale dommer om rettslig avgrensning av årsakssammenhengen. Spørsmålet i disse dommene var om erstatning skulle nektes tredjemenn som var utsatt for følgeskade avledet av en tingsskade eller personskade, fordi følgeskaden var for fjern eller avledet i det konkrete tilfellet. Denne avgrensningen skjedde til tross for at grunnvilkåret om skade og ansvarsgrunnlag var oppfylt, og det forelå faktisk årsakssammenheng mellom skadevolders handling og skaden. Vi befinner oss altså tematisk under punkt 3 i sekstrinnsskjemaet om grunnvilkåret om årsakssammenheng. Vurderingen av rettslig avgrensning består delvis i å ta stilling om den aktuelle skaden var påregnelig, og delvis i å ta stilling til om skaden. De sentrale dommene vedrørende denne problematikken som er gjennomgått på kurset er: Kabeldommen Rt 1955 s. 872, Flymanøverdommen Rt 1973 s. 1268, Arbeidsgiveravgiftdommen Rt 2000 s. 1756 og Nøkkelmanndommen Rt 2004 s. 1816. Den mest sentrale av dommene er flymanøverdommen i Rt. 1973 s. 1268 hvor ørretyngel døde som følge av et strømbrudd som skyldtes avkutting av en høyspentledning (primærskaden), og hvor eieren av oppdrettsanlegget krevde erstatning av skadevolderen. Forholdet mellom påregnelighetsvurderingen og vurderingen av rettslig avgrensning: Den generelle påregnelighets-/sannsynlighetsvurderingen er et utgangspunkt for vurderingen i rettspraksis. Hvis skadeutviklingen ikke er påregnelig, så blir det ikke ansvar. Men selv om
den er påregnelig, så har Høyesterett likevel tidvis fastsatt satt noen tilleggskriterier for at det skal foreligge et ansvar for følgeskader (dette kalles gjerne også at det må være en tilstrekkelig nærhet i årsakssammenhengen). Det må være en nærhet mellom primærskaden og følgeskaden). Disse tilleggskriteriene går ofte under betegnelsen at skaden ikke skal være for fjern eller avledet (slik som i oppgaven). Hva som nærmere ligger i disse kriteriene har Høyesterett konkretisert nærmere for ulike typetilfeller. Her kan deler av førstvoterendes votum i Flymanøverdommen være illustrerende: "Jeg er enig med ankemotparten i at flere forskjellige faktorer her må være gjenstand for overveielse, og at resultatet må fremgå av en samlet vurdering; men i motsetning til ham er jeg kommet til at de beste grunner taler for å fastslå at den tilstrekkelige nærhet ikke er til stede. Selv om det utvilsomt har vært påregnelig at omfattende skadevirkninger kunne bli følgen av et kabelbrudd, antar påregneligheten en ubestemt og nærmest abstrakt karakter sett i forhold til det enkelte skadetilfelle. Dette henger i første rekke sammen med at det ikke dreier seg om skade på den gjenstand som er rammet eller interesser som har umiddelbar tilknytning til denne, men om skadevirkninger som følge av en kontraktsmessig tilknytning som kan variere med tid og sted, og oftest vil ligge helt utenfor hva en skadevolder kan ha kunnskap om og oversikt over; skaden er, som det har vært uttrykt, «avledet og indirekte». Det er vanskelig å si noe helt generelt om problemkomplekset rettslig avgrensning i årsakssammenhengen. Det er mer et konglomerat av retningslinjer og rettslige vurderingstema enn tale om ett regelsett. Det er derfor viktig at studentene bruker dommene for å illustrere argumentasjonen i ulike typetilfeller, og at de ser at vurderingstemaet på det overordnede nivået gir liten veiledning. Det mest nærliggende er å forstå kravet om nærhet i årsakssammenhengen som et krav om at det ikke må være for mange eller sentrale årsaksledd i årsaksrekken frem til skaden i det konkrete tilfellet, ved siden av skadevolderens bidrag til skaden. I flymanøverdommen kunne skadelidtes egen manglende sikring av strømtilførselen sies å være et helt sentralt bidrag til skaden, og dermed skape mindre nærhet i årsakssammenhengen mellom den skadevoldende handling og den endelige skaden. Alternativt kan en se spørsmålet om nærhet i årsakssammenhengen, som et spørsmål om hvem som var nærmest til å gardere seg mot den konkrete skaden, skadevolderen eller den skadelidte. Men da går en vel nærmere det underliggende vurderingstemaet knyttet til hvem som er nærmest til å bære risikoen, enn vurderingstemaet knyttet til nærhet i årsakssammenhengen. Konkret og nærliggende interesse som vurderingstema er nært knyttet opp til kabeldommen. Poenget her var at skadevolderen var klar over at tredjemanns (fabrikken, som abonnerte på strøm via kabelen, og som lå like ved skadestedet)interesse knyttet til kabelen (som den primærskadde, elektrisitetsverket var eier av) mer eller mindre bevisst ble ofret til fordel for skadevolderen, og at tredjemanns interesse på denne måten var konkret og nærliggende for skadevolderen. Dette må dermed regnes som et mer spesielt og avgrenset vurderingstema enn nærhet i årsakssammenhengen. Selv om vurderingstemaet konkret og nærliggende interesse er nevnt i arbeidsgiveravgiftdommen og nøkkelmanndommen, er det først og fremst vurderingstemaet nærhet i årsakssammenhengen, og da særlig med fokus på hvem som var nærmest til å gardere seg mot den aktuelle skaden, som er overført fra Flymanøverdommen til de to
dommene. I begge tilfellene kom en til at arbeidsgiver selv var nærmest til å ta risikoen for, eller gardere seg mot, skader av den aktuelle typen. Som et eget moment i vurderingen, så kan det ut fra høyesterettspraksis knyttet til rettslig avgrensning (forutsetningsvis i Flymanøverdommen og direkte angitt i Bersageldommen) være aktuelt å bygge på den skadevoldende handlingens klanderverdighet. Men merk at Høyesterett da argumenterer for å strekke ansvaret enda lenger enn Dette betyr at de øvrige vurderingstemaene etter en konkret vurdering ikke har talt i retning av å avgrense ansvaret. Klanderverdigheten fungerer da som en form for "støttemoment" til denne argumentasjonen. Det er bra dersom studentene har fått med det viktige poenget at reglene i Kabeldommen og Flymanøverdommer er utviklet for tingsskader, og at disse retningslinjene gjennom særlig Arbeidsgiveravgiftdommen også har blitt ansett som relevante for personskader. Forholdet mellom ansvarsgrunnlag og rettslig avgrensning i årsakssammenhengen: De aller flinkeste studentene vil kanskje problematisere forholdet til andre regelsett. I høyesterettspraksis er det en tendens til å vektlegge skadelidtes egen påvirkning av måten skaden skjedde på under vurderingen av ansvarsgrunnlaget. Enten ved at det er skadelidte selv som utløser en latent skaderisiko, eller ved at skadelidte gjør anstrengelser for å få tak i risikokilden. I slike tilfeller er det lite rom for en vurdering av rettslig avgrensning av årsakssammenhengen i tillegg. Når det gjelder følgeskader/tredjemannsskader, vil imidlertid ikke ansvarsgrunnlaget fange opp de særlige forhold ved tredjemannskader på samme måte. Det finnes noen typetilfeller hvor overgangen mellom regelsettene er mer flytende, men det vil være langt utover det studentene forventes å kjenne til av stoff, hvis de går inn på de spesielle typetilfellene her.