Tor Fretheim Leons hemmelighet
1
Jeg har aldri trodd på tilfeldigheter. Men det var sånn vi møttes. Det var utenfor en kino. Jeg hadde ingen å gå sammen med. Det gjorde ingenting. Jeg likte å gå alene. Da var det ingen som forstyrret mens jeg så på filmen. Og det var ingen som absolutt måtte vite hva jeg mente med en gang den var slutt. Jeg likte å bli i kinosalen helt til lyset kom på igjen. Jeg var den siste som gikk ut og opp trappene til verden utenfor. Jeg leste rulletekstene. Hva var en Gaffer? Hvem var Best Boy? Hva gjorde Key Grip? Jeg hadde bestemt meg i siste liten for å gå på kino den dagen, og jeg var nesten sikker på at jeg ville komme for sent. Det gjorde ikke noe at jeg ville gå glipp av reklamen. Jeg hadde sett alle sammen før. Men jeg ville ikke ta sjansen på å komme inn etter at det var blitt mørkt i salen. Jeg ville ikke snuble i trappene og bli ledd av. Det var der han sto. Sto utenfor kinoen som om ingenting skulle skje. Han rakte en hånd mot meg. En hånd med en billett. Det første han sa til meg, var: Vil du ha den?
Hva da? var jeg nødt til å spørre, enda jeg tydelig så at det var en kinobillett. Billetten, vel, sa han og lo. Du kan få den om du vil. Det er vel ingen som gir deg en kinobillett sånn uten videre. Jeg var sikker på at det var en spøk. For sikkerhets skyld ristet jeg på hodet. Han ristet også på hodet. Da må jeg kaste billetten, sa han. Hvorfor må du kaste den? klarte jeg å spørre. Det gikk et øyeblikk før han svarte: Da er det ingen som har bruk for den. Ikke bruk for den? spurte jeg. Det var det jeg sa, svarte han. Hvorfor ikke? måtte jeg vite. Fordi begynte han, men sa ikke noe mer. Jeg syntes det var en god nok forklaring, og jeg tok imot billetten. Vi hadde plasser ved siden av hverandre. Plass 4 og 5. Rad 3. Jeg likte å sitte nærme lerretet. Da var det ikke så mange hoder foran meg. Han sa ikke noe til meg mens filmen varte. Jeg sa ikke noe til ham heller. Men albuene våre kom inntil hverandre på armlenet. Litt med vilje, tror jeg. Vi sloss om den lille plassen. Det var en spøk. Filmen kunne godt ha vart en time til. Det var fint å gå gatelangs etterpå og snakke sammen, selv om vi ikke kjente hverandre. Han bodde helt på den andre kanten av byen. Jeg heter Leon, sa jeg, og fulgte ham nesten helt
hjem.
Han dukket bare opp. Jeg la ikke merke til ham før vi gikk rett forbi hverandre. Han skvatt til da jeg rakk å rope hei! Jeg holdt på å gripe tak i ham. Ville ikke at han skulle gå fra meg like plutselig som han var dukket opp. Han var ikke alene. Han gikk sammen med en som var eldre enn ham. Større og kraftigere. Jeg forsøkte å smile. Vise hvor glad jeg var for å treffe ham igjen. Jeg fikk ikke noe smil tilbake. Han så spørrende på meg, som om han ikke kjente meg igjen. Han bare så på meg, og sa ikke et eneste ord. Da fikk heller ikke jeg meg til å si noe. Den eneste som sa noe, var den andre. Han sa: Dette har vi ikke tid til, Bendik. Han het Bendik. Så visste jeg det. Jeg ble stående og se etter dem da de gikk sin vei. Jeg fulgte etter, men jeg passet godt på at jeg ikke ble lagt merke til. Hva ville de tro om meg? Jeg holdt meg på trygg avstand da Bendik og denne andre låste opp en diger port inn til en stor oppgang. Jeg kunne se en bred trapp som svingte seg oppover i etasjene, med mønster på jernrekkverket og blyglassruter i mange farger. Sånne oppganger som bare
fins på denne kanten av byen, langt fra der jeg selv bor. Porten var tung, og det smalt da den gikk igjen. Jeg nådde fram før det siste ekkoet forsvant og det ble helt stille. Jeg lette. Navnet hans sto på tavlen med ringeklokkene. En familie med mor og far og Bendik og den eldre broren.
Jeg skulle også hatt en bror som var eldre enn meg. Han døde før jeg var født. Likevel savner jeg ham. Jeg har alltid ønsket meg en storebror. En jeg kunne spørre. Fortelle om alt. Jeg hadde trengt en storebror når jeg skulle forbi noen som var sterkere enn meg. Han er vår store sorg, sier foreldrene mine. Du er vår store glede, sier de til meg. Jeg er deres framtid, sier de. Det er jeg som skal føre slekten videre, sa de da de talte til meg i konfirmasjonen. Alle i familien klappet og skålte til hverandre.
Med en gang jeg kom hjem, skrev jeg ned fornavn og etternavn. Som om jeg noen gang kom til å glemme det. Jeg er mørk. Så mørk at mange tror at jeg har utenlandske foreldre. Bendik var lys. Vi var like høye og kunne lett se hverandre inn i øynene. Jeg var ikke sikker på hvilken farge øynene hans hadde. Om de var grønne eller blå.