HISTORIEN OM EVAKUERINGEN SLEKTSTREFF 2010

HISTORIEN OM EVAKUERINGEN SLEKTSTREFF 2010 (Skrevet av: Magnar Nilsen) - I september/oktober 1944 gikk det rykter om at Finnmark skulle tvangsevakueres. Begrunnelsen fra de tyske myndighetene var at all infrastruktur i det nordligste fylket måtte ødelegges for å hindre russernes frammarsj fra øst, og derved gi tyskerne bedre tid for sin tilbaketrekning. Dette innebar at bebyggelsen i Finnmark måtte brennes. Det var få som trodde dette kunne skje, men nettopp dette skjedde. - I slutten av oktober kom det oppslag om at alle i fylket skulle evakueres til Sør Norge. De som ikke gjorde dette frivillig ville bli evakuert med tvang. Noen rømte til fjells for å slippe evakueringen. Her bodde de i jordgammer og huler, men en stor del av de som rømte ble tatt i løpet av vinteren 1944/1945. - De tyske troppene, som var på retur fra Finland og Russland var kommet til Porsanger og rekvirerte private hus til overnatting. Siste natten hjemme var det over 20 soldater som overnattet hos oss. Familien hadde kun et lite rom til egen disposisjon. - Vår familie evakuerte først til et lite sted på nordsiden av Bringnes, dette for å komme bort fra den store trafikken i bygda. De minste barna og det mest nødvendige av klær, redskaper og sengetøy ble fraktet med seilbåt frem til stedet. De største barna gikk og hadde med seg kyrne. Familien reiste om natten og kom fram til bestemmelsesstedet neste dag. - Om ettermiddagen samme dag kom 2 tyskere og ga beskjed om at alle skulle møte ved vegkrysset i Olderfjord, for transport videre til Billefjord, hvor det ville bli båttransport videre sørover. Alle fikk beskjed om at hvis

ordren ikke ble fulgt ville husene bli brent og de ville bli evakuert med tvang. Tyskerne overtok senere alle dyr og alle fikk beskjed om bare å ta med seg det de selv klarte og bære. På veien tilbake til Olderfjord overnattet vår familie hos en onkel av mamma, hvor det var flere familier fra før. Neste dag var det bare å møte opp ved vegkrysset for transport til Billefjord. - I Billefjord lå en lastebåt, som het Carl Arp og ventet. I løpet av dagen fikk familien komme ombord i båten. Dette skjedde den 6. november 1944. Båten hadde krigsmateriell (biler, kanoner, og lignende) på dekk. I lasterommet ble det stuet sammen 1600-1800 evakuerte. Den eneste bekvemmelighet i lasterommet var halm på gulvet. Etter det jeg mener å ha hørt var det bare 2 do-er på båten, da den gikk fra Billefjord, den 7. november 1944. Vannet på båten var forurenset og det brøt ut dysenteri ombord. Dysenteri er en meget smittsom tarminfeksjon, ofte kjennetegnet av oppkast og blodig diaré. Det ble nødvendig å bygge flere do-er om bord, og dette ble gjort av de evakuerte. Jeg hadde vært gjetergutt hos bygdas lærer, Reiersen. Det var derfor trist for en 9-åring å se læreren, på åpent dekk, forsøkte å gjøre sin kone ren, fordi hun hadde diaré og ikke klarte og holde på avføringen. Hun klarte heller ikke å hjelpe seg selv. Selvrespekten for både høy og lav ble virkelig satt prøve.

- De evakuert ville at båten skulle gå til kai i Tromsø, slik at alle ombord kunne gå i land, og de syke kunne få legehjelp. Båten gikk til Tromsø, men bare for å få påfyll av vann. Deretter gikk båten videre. Tyskerne innså imidlertid snart at Carl Arp ikke kunne fortsette turen videre sørover og båten gikk derfor til havn i Narvik. De evakuerte ble tatt på land, de syke ble lagt inn på sykehus og sykebrakker, mens de friske ble innlosjert på skoler, jernbanestasjonen og i private hus. Vi var heldig og ble innlosjert privat, hos en hyggelig familie som bl.a. jobbet for Røde Kors. - Ved ilandstigningen i Narvik ble både Ågot og Trygve borte fra familien. Trygve fant vi relativt raskt, men Ågot måtte etterlyses og ble funnet først dagen etter. Hun var da 4 år, men hadde ikke sagt ett ord i den perioden hun var borte. Da mamma fant henne på Fylkessykehuset satte hun i et hyl og utbrøt mamma er det deg, og du lever. Etter 2 dager ble hun utskrevet fra sykehuset og sluttet seg til familien igjen. På sykehuset trodde de hun ikke forsto norsk, eller at hun hadde fått sjokk og av den grunn ikke kunne/ville snakke. Trygve var blitt syk allerede på båten og etter 1 dag på land fikk jeg også føling med dysenterien. Vi ble begge innlagt på en sykebrakke.

- Etter 1 uke i Narvik gikk turen videre sørover med Stella Polaris, en stor og fin båt. - Trygve fikk ikke bli med oss videre for han hadde fått difteri og var for syk til en slik transport. Han ble igjen på sykehuset i Narvik. Det eneste spesielle jeg husker fra denne turen er at det gikk alarm om bord på båten, det var varslet om fiendtlige fly i området. Båten gikk inn mellom noen små øyer og lå der en tid, men ingen fly var og se, så turen gikk videre. - Etter 2 døgn så ankret vi opp i Mosjøen. Der ble mødrene og de minste kjørt til et bedehus, mens fedrene og de større barna måtte gå, ca 2 km. Etter kort tid, samme dag, fikk vi beskjed om at vi skulle reise videre, det var et tog med (kuvogner) som gikk til Melhus, like utenfor Trondheim. Her ble vi innlosjert i en tysk brakkeleir. Det jeg husker fra denne turen er at vi stoppet i Grong og vi fikk melk. Det er det beste melka jeg noen gang har drukket. - Etter et døgn kom det beskjed om at vi skulle reise videre til Oslo. Mamma gikk da til sjefen for leiren og spurte om vi ikke kunne få bli lenger i leiren, fordi barna trengte å hvile. Etter en tenkepause sa han at vi kunne bli ett døgn til. Turen gikk da videre til Oslo med tog. Her ble vi ført til en kafé, hvor vi fikk middag mens vi ventet på tog videre til Drammen (Gulskogen). Mens vi ventet på kafeen kom det to fruer i pels bort til mamma og spurte om ikke de kunne få overta en eller to av de minste barna. Dette ble

selvfølgelig avslått. Ågot og Liv, som var de aktuelle, kan nå i ettertid fundere på om de ble fratatt en sorgfri fremtid. - I Drammen ble vi i en uke. Her måtte vi levere klærne fra oss for avlusing, vi fikk dusje og måtte til legeundersøkelse. Her skulle vi også få beskjed om hvor vi ville bli endelig plassert. - Legeundersøkelsen viste at Evald var smittet av tuberkolose og måtte til sanatorium i Holmestrand. Liv hadde øreverk og måtte til operasjon i Drammen. - Vi fikk tilbud om å bli plassert i Mjøndalen, der skulle vi dele en sommerhytte på 2 rom og kjøkken med en annen familie. Dette avslo vi. Så fikk vi tilbud om å reise til Uvdal i Numedal. Her skulle vi få et gammelt hus helt for oss selv. Jeg kan ennå huske diskusjonen som gikk mellom mamma og pappa om vi skulle reise til Uvdal, eller ikke? Jeg husker pappa sa: Vi reiser, da kommer vi i vertfall ikke til Tyskland. Så gikk turen videre oppover Numedal, via Kongsberg, til Rødberg stasjon. Lenger kom vi ikke med tog, for dette Var endestasjon på Numedalsbanen. Fra Rødberg kjørte vi

med bil i 8 km, hvoretter vi ble transportert med hest det siste stykket til Søndre Dokken i Kirkebygda i Uvdal. Vi kom frem sent på dagen og alle var veldig slitne. Vi fikk en veldig fin mottakelse i Uvdal. Vi fikk varm betasuppe når vi kom, det var varmet opp vann, så Egil kunne bade og vi andre kunne vaske oss. Jeg husker spesielt at Almar sovnet når han satt på en slabenk og skulle ta av seg skoene. Det var deilig og kunne legge seg i en seng igjen og vite at du kunne sove så lenge du vil, men vi var også spente på hva oppholde i Uvdal ville bringe? Endelig var vi framme, den 5. desember 1944, 1 måned etter at vi forlot Olderfjord. Vi var 9 barn da vi forlot Olderfjord, mens det bare var 6 barn som var med da familien ankom Uvdal. Den 9. desember døde lillebroren vår, Egil, av lungebetennelse. Sykdommen hadde han fått på turen, så nå var vi bare 5 barn igjen som starten på det nye livet i Uvdal. Egil ligger gravlagt på Uvdal Kirkegård. Heldigvis kom både Liv, Trygve og Evald etter hvert til Uvdal, og kunne delta i livet der.

TILBAKETUREN TIL FINNMARK SLEKTSTREFF 2010 (Skrevet av: Magnar Nilsen) I september 1946 startet tilbaketuren til Finnmark. Vi startet med tog til Oslo, hvor vi overnattet i en brakkeleir på Tune. Neste dag gikk turen videre til Trondheim. Her fikk vi overnatte i Korsvika evakueringsleir. Vi ble her i en uke, vi måtte vente til Evald kom med Rosa. Han måtte reise med tog for dyretransport, og brukte lengre tid en passasjertoget. Vi dro videre med hurtigruta fra Trondheim da Evald kom. Han og kua fikk ikke plass på samme båt som oss og måtte vente ennå noen dager før han kom av sted. Reisen videre gikk veldig fint til Honningsvåg. Fra Honningsvåg måtte vi reise med en fiskesjark videre inn Porsanger, til Olderfjord. Vi kom hjem i slutten av september, mens Evald og Rosa kom den 2. oktober 1946. Da vi kom var det bygd en jordgamme (ca. 4x5 m), hvor Pappa og Almar hadde bodd. En liten brakke var også ferdig (ca. 4x6 m), hvor vi skulle bo. Rosa og hønene skulle overta jordgammen. Senere på høsten ble det også bygd et lite tilbygg til brakka, som ble tatt i bruk mot slutten av året. Vi også låne en svenskebrakke med to rom, som vi brukte som soverom. Høsten 1947 var nåværende hus ferdig og vi kunne flytte inn i permanent bolig. I løpet av 1948 var de fleste i bygda flyttet inn i permanente boliger.

TIDEN I UVDAL SLEKTSTREFF 2010 (Skrevet av: Magnar Nilsen) - Da vi kom til Uvdal fikk vi disponere eget hus og det var ordnet med mat og ved for 2 uker. Huset var gammelt, skjevt og kaldt, med det var vårt hus. - Uvdal er en liten fjellbygd øverst oppe i Numedal, mellom Kongsberg og Geilo. Det var for det meste bønder i bygda og gårdene var små fjellgårder. Det var ikke tyskere i bygda, de hadde bare marsjert gjennom bygda 1 gang under hele krigen. Et spesielt trekk ved bygda var at det var relativt mange nazister der. Disse var ikke politisk aktive, men mange var medlemmer av partiet. Det gikk også rykter om at det var mange motstadsmenn som opererte ut fra Uvdal, noe som var naturlig med bygdas beliggenhet inntil Hardangervidda. Ryktene om at bygda huset mange motstandsmenn ble bekreftet da krigen var slutt. - Folket i bygda var veldig imøtekommende og man fikk inntrykk av at de ønsket å gjøre det mest mulig hyggelig og godt for oss. Det var bare to andre familier som var evakuerte i Uvdal, hvorav den ene var fra Alta. Begge disse familiene bodde lenger opp i dalen, så vi følte at vi var midt i smørøyet.

- På bygdas meieri fikk vi kjøpe kjernemelk uten rasjoneringskort og smør og ost på kort. For en familie med mange barn var dette viktig for kostholdet. - De evakuerte fikk bidrag til livets opphold fra staten. Pappa jobbet også en del på bondegårdene og fikk melk, kjøtt, smør og ull som betaling. Vi fikk også god kontakt med folket i bygda og var etter dagens terminologi rakst og godt integrert. Vi som var barn var nok en viktig årsak til dette. - Tidlig i januar 1945 fikk vi barna ski. Jeg husker vi fikk beskjed om å gå ned til Handelslaget og ta ut ski. Det var en stor dag. Skiene var vel neppe av beste kvalitet, fordi jeg klarte å brekke 3 par før våren kom. Det var dog ski. - Spørsmålet om skolegang kom også tidlig opp. Det var tydelig at skolemyndighetene var tvilende til om vi hadde høyt nok nivå til å følge våre jevnaldrende i undervisningen. Almar var ferdig med folkeskolen så han var ingen problem. Han fikk senere gå et sløykurs lenger nede i dalen, noe han

syntes å like veldig godt. Astri gikk 1 år på folkeskolen, så var hun også ferdig. Problemet syntes å være hvilke klasser Otto og jeg skulle plasseres i. Jeg hadde gått 2 år på skolen hjemme og Otto 4 år. Vi ble begge plassert i samme klasse. Jeg kom vel på riktig nivå, men Otto burde vært plassert i en høyere klasse. Senere viste seg at denne diskusjonen var helt overflødig. Både Otto og jeg var helt på høyde med de andre når det gjaldt nivå. Jeg ble bl.a. nektet å svare i klassen fordi de andre elevene også skulle slippe til. Dette var ikke fordi jeg alltid kunne min ABC, men fordi jeg var rapp i kjefte. - Av andre ting som jeg spesielt minnes fra tiden i Uvdal vil jeg nevne da freden kom, 8. mai 1945. Den dagen var vi guttunger over alt i bygda. Bl.a. var vi ved Folkets Hus da det kom en lastebil med flere unge jenter på lasteplanet. På noen av dem kunne man tydelig se at håret var klippet. Selv i en liten fredelig bygd som Uvdal var motsetningene sterke og dette var en del av oppgjøret med de som var på den gale siden under krigen. - Sommeren 1946 var jeg gjetergutt på en seter i en liten sidedal til Uvdal, som heter Smådøldalen. Almar var også gjetergutt i en periode, på en seter i Dagali. Jeg kamperte sammen med en hyggelig budeie og ca. 30 geiter. På nabosetra kamperte to søstre av budeia som jeg

var sammen med, så det var et hyggelig lag. Min oppgave var å sørge for at geitene var på setra når de skulle melkes om kveldene. Om natta var geitene på setra, så morgenmelkingen var ingen problem. I tillegg fikk jeg prøve å melke geitene og hjelpe til med ystinge. Når det i tillegg rant en liten elv forbi, som det var ørret i så skjønner dere at det var rene idyllen for meg. Melkingen var et problem for meg, spesielt melkingen av de store geitene. For dere urbane ungdom for jeg opplyse at man står på skrevs over geita når man melker. Jeg var så liten at i stede for geitemelker ble jeg geiterytter. Jeg har vært i Smådøldalen senere, sammen med Linn og Astri, men jeg må jo innrømme at dalen, over 50 år etter, ikke var så idyllisk som jeg husket. - I løpet av 1945 ble hele familien samlet igjen. Liv kom hjem allerede i januar, Trygve i februar og Evald utpå høsten. Familien hadde igjen øket til 9 barn. Helga kom til verden den 18. desember 1945, så nå var alt som vanlig. Vi levde som vanlige familier i Uvdal. Vi fikk mange gode

kamerater, og deltok i det daglige livet i bygda. Evald, som hadde vært ute i den store verden, introduserte oss for både fotball og sjakk, noe jeg fikk stor glede av senere. - Det ble gitt ut en egen informasjonsavis for de evakuerte. Her ble bl.a. offentliggjort lister over hvor de enkelte var plassert omkring i landet. Det ble også gitt informasjon om når de evakuerte kunne reise til bake til Finnmark. Presset var stort og mange reiste ulovlig, allerede sommeren og høsten 1945. - Det ble reist spørsmål i vår familie om vi ikke skulle reise tilbake, men dette ble fort avslått. Vi hastet oss ikke og først våren 1946 reiste Pappa og Almar nordover for å prøve å skaffe et provisorisk husvære for familien, slik at vi kunne komme oppover senere på sommeren/høsten. Bøndene i Uvdal hadde hjulpet oss, så vi hadde både 1 ku (Rosa) og noen høns som skulle med oss nordover. Evald skulle reise med kua, mens vi andre skulle reise på normal måte. Det var vemodig å måtte reise fra Uvdal, og forlate skolekammerater og gode venner. Jeg følte at det var Uvdal

som nå var mitt hjem, og at jeg var som en Uvdøling. Jeg snakket bl.a. Uvdalsdialekt og sa både kon, dikkan og føtan, Olderfjord var bare et fjernt minne. I ettertid har jeg ofte tenkt på hvor godt Uvdalingene tok i mot oss og hvor snille de var mot oss. Om dette kom av medlidenhet, eller av at folket var slik vet ikke jeg, men bare konstaterer at vi hadde det veldig godt i Uvdal.

Evald Nilsens erindringer fra evakueringen året 1944. Historien er basert på dagboksnotater, som ble nedskrevet for hver dag i året 1944, samt etter min egen og mine foreldres hukommelse om det som foregikk. ( Jeg starter på togreisen Melhus Gullskogen.) Toget hadde et kullfyrt lokomotiv, som tidvis hadde kraftig svart røyk. Og det gikk sakte, antakelig pga. mange vogner. Det var mye folk med. Det ble en omstendelig reise med mange stopp -. Omsider var vi på Lillehammer, hvor toget fikk stopp igjen. Mens vi sto der, ble vi plutselig påkjørt av et tog som kom bakfra på samme spor. - Vårt tog gjorde et kraftig hopp forover. Det var gammeldagse vogner med en langsgående korridor, og dør fra korr. til en kupe med tversgående seter,et bord og vindu. Plass for åtte- ti personer. Spesielt unger falt fra setene i noen kupeer, men ingen var skadet. Men dører smalt opp, og det singlet i knust glass. Etter noen tid kom der Jernbane- personale som gikk gjennom vognen og spurte om noen var skadet. Det ble en lengre pause før vi var i gang igjen, men på Hamar var det stopp pånytt. Det var mat som ble servert. Omsider var vi i Oslo. Og Almar og jeg ( Fjorten og seksten år ) så med store øyne på byen og trafikken. Vi måtte gå fra Østbanest. til Vestbanest. Og det var en lurvet gjeng som ble ledet gjennom byen av en uniformert hirdsoldat. Det ble stopp underveis, på et serveringssted,hvor vi fikk suppe og brød. Her var det en tf. på en vegg like ved der vi satt. Denne tf. lånte vår hirdsoldat

Han snakket med noen om en evakuerings- famile. Jeg kunne høre hvert ord som ble sagt, og det var ingen tvil om at det var nettopp oss han snakket om. Jeg sa fra til foreldrene våre, som mente at jeg nok tok feil. Vi ble fulgt videre til Vestbanest.og plassert på et jernbanetog som skulle til Kongsberg. Her dukket det opp et ektepar i førti- årene som tok kontakt med foreldrene våre og gav uttrykk for at de kunne tenke seg å overta ansvaret for Liv ( som var en søt liten toåring) for kortere eller lengre tid.- - Mor var sterkt tvilende, mens pappa var på gli. Jeg spurte om meningen var at Liv skulle bli med dem nå, og de svarte: Helst det Jeg ble forskrekket, og spurte faren min om han var gått fra vettet. Mamma sa også at dette går ikke. Noen andre passasjerer som tydelig ikke var evakuerte, begynte også å vise interesse for samtalene som foregikk. Paret som ønsket å overta lille Liv ble urolige. De ba om undskyldning og forlot toget En liten time senere var vi på Gullskogen ved Drammen, hvor vi ble plassert i en stor arbeidstjeneste leir ( AT- leir). Datoen var 26.11. 1944. Programmet her var 1: Grundig dusjing, avlusing ( man sprøytet hvitt pulver under klærne overalt,samt i håret ) 2: Legeundersøkelser i leiren. Oppholdet her kom til å bli avgjørende på mange måter, for resten av tiden vi var evakuerte. - - I leiren var det stort sett folketomt. I administrasjons- brakka var det en del hirdoffiserer og hjelpepersonell. Blant annet sykepleiere som var arrogante iflg min mor. Hun beskyldte dem for å være årsak til at Egil fikk lungebetennelse. Hun visste at han var forkjølet og ville bade ham sjøl, men fikk beskjed at dette klarte de best selv. De lot han ligge naken på en kald sement- benk, før de fikk klær på han. På denne leiren dukket det opp en mann iført grønne ridebukser og blanke lærstøvler,- - Kaptein Brun- - tidligere militær kaptein, nå nasist. Han virket sympatisk og innbød oss evakuerte til å komme med ham til

Uvdal i Numedal. - - Noen familier hadde meldt seg på, men pappa var skeptisk: Hva skal vi leve av? Det er jo 15 mil til sjøen! Og hvor får man fisk og annen mat. Men kapt. Brun beroliget. Dere er jo flyktninger som har rømt p.g.a at russerne kom. Dere får underhold av staten, ungene kommer på skole o.s.v. Men jeg må ha svar idag. Jeg reiser med fem familier til Uvdal i morgen Blant de evakuerte i leiren var det noen som advarte at vi kunne bli sendt til Tyskland. Det avgjorde saken. - - Dagen etter, den 1/12-1944, skiltes våre veier, så langt, - etter 26 dagers reise. Trygve var blitt igjen i Narvik. Liv ble innlagt på St. Josefs Hospital i Drammen. En drosje hentet meg og tre mindre barn til Rove Sanatorium i Holmestrand. Resten av familien reiste med kapt. Brun til Uvdal. Egil måtte bli med til Uvdal. Men han burde nok ha vært på Drammen Sykehus. Kanskje hadde han hatt en sjangse der. I ettertid har jeg hørt av min mor at før de kom opp til Uvdal, til den gamle gården Dokken, hadde kapteinen pr. tf. organisert flere damer fra nabogårdene som hadde fyrt opp i huset, og kokt kjøttssuppe. Der var brød melk o.s.v. for de nærmeste dagene. Og sengeplasser hadde man også fått i stand. - -. Som avskjed sa kapt. Brun til foreldrene våre: Nå har jeg gjort mitt. Nå må bygdefolket overta, og gjøre så godt de kan. Iflg. min avdøde mor. ( Magnar sine erindringer fra Uvdal ) _ Fortsettelse av Ev. Nilsens evakuerings- erindringer. Overlegen på Rove Sanatorium, som jeg kom til var en Stornasist i Vestfold, har jeg i ettertid fått vite. Han var eier av, og hadde i mange år drevet tuberkolose- klinikken Rove, som det het i lokalmiljøet. Han var en

erfaren lungespesialist, og også den som organiserte Helsetjenesten på Gullskogen AT- leir, etter det jeg hørte. På legeundersøkelsen som ble foretatt første dag på Gullskogen fikk alle Tub.undersøkelsen Pirquet, som er en rift på armen, påsmurt tub.basiller Av de ti medlemmer av E. Nilsen fam. var det bare jeg som var smittet. Alle de ni andre var negative ved sjekk av Pirquet prøven. Selv i dag, år 2010 syns jeg dette er et enestående resultat, så smittsom Tub. ble ansett å være. Betjeningen på Rove. San. var minst femti prosent nasist- vennlige fram til freden kom åttende mai- 1945. Disse personene forsvant etter hvert og nye kom inn i stedet.- Dr. Hansen, eier av Rove Sanatorium, ble også arrestert. Det skulle vise seg at jeg ble praktisk talt et helt år på Rove Sanatorium. Jeg vurderer det slik at det var Dr. Hansen, overlegen på Rove San. som reddet livet mitt høsten 1944. - - Da jeg ble utskrevet nov./des. 1945 hadde jeg lagt på meg nitten kg. Og vokst 12 cm. Og hadde følelsen at jeg hadde over- vunnet sykdommen. Selv om legene advarte meg mot tungarbeid og kondisjons- trenining. Da jeg endelig kom til Uvdal, og gården Dokken, fant jeg resten av familien. Unntatt lille Egil, som jeg hadde båret så mange ganger. En liten hvit marmor sten med på skrift, på Uvdal Kirkegård, fortalte Egils skjebne. Hjemme på Dokken oppdaget jeg straks at her ville det snart bli familie- økning. - Helga var underveis! Uvdal var en trivelig bygd å bo i. Det var mange gårder der, og en god del ungdom. De fleste av gårdene hadde jakt rettigheter på Elg og villrein, og fiskerett i fjellvann og vassdrag på Hardangervidda, som ligger tett inntil bygda. Sammen med to kamerater gikk vi en dag til skytebanen, hvor de drev skytetrening. Her fikk vi alle prøveskyte noen skudd med mauser. Avstand var

100 m. Det var en helt ny erfaring for en 18- åring. - - I Uvdal ble jeg til høsten 1946. Far og Almar reiste våren 1946 nordover for å ordne provisorisk husrom, slik at resten av familien kunne komme etter om høsten. Det viste seg at Uvdals bøndene tok kapt. Brun på ordet. De hadde samlet penger og kjøpt kua Rosa, som gikk med kalv. Hun var egentlig kvige og 1.gangs fødende, og skulle ikke kalve før våren 1947. Å være røkter for kua Rosa, fra Uvdal i Numedal, til Olderfjord i Porsanger høsten 1946, ble min jobb. Men heldigvis hadde jeg en dreven reise planlegger ved navn Grøtjorden, som korresponderte og telefonerte i dagevis med jernbane og hurtigrute selskapene, samt evakuerings myndigheter i sør og nord - -. Resten av familien, med Astri som 1. barnevakt, reiste en dag i sept. 1946. Med tog nordover. Det var: Mamma- Astri- Otto- Magnar - Trygve - Ågot Liv og Helga. De skulle til Trondhjem, til evakuerings leiren Korsvika. Det var ikke uten bekymring jeg fulgte hele gjengen til toget på Rødberg st. Og så alle plassert på toget, men måtte bli med bussen til Uvdal før toget gikk. Et par dager etter fikk jeg beskjed fra naboen, som hadde tlf. Mamma hadde ringt Grøtjorden og meldt at alle var vel framme i Korsvika. Tre- fire dager senere var reisepapirene for kua Rosa og meg klare. Dagen etter reiste jeg til Rødberg st. Der sto Rosa ferdig plassert i en såkalt Kuvogn. Utenpå vogna sto det med store bokstaver: 8 hester 24 mann! Det var store skyvedører på begge langsider av vogna. Disse kunne lukkes helt, eller låses fra innsiden i forskj. Luftestillinger. På kortsiden var der feste- muligheter for dyr. Rosa sto på den ene kortsiden, på motsatt side hadde bonden som leverte Rosa lagt fire høyballer, en bøtte, et fat og en spade var

også med i reisegodset. Jeg installerte meg på motsatt side i vogna med min sovepose, koffert og ryggsekk med mat. En times tid senere gikk toget, og turen til Olderfjord var begynt. Turen gikk stort sett med korte stopp på enkelte st. men da vi nærmet oss Kongsberg, ble døren på vogna åpnet på en stasjon. Utenfor sto en jerbane- mann og en bonde som holdt en diger okse i neseringen ved hjelp av en stav festet i ringen. Er det en ku her fra før. Ja, da går det bra til Oslo, sa bonden. Og inn i vogna kom bonden med oksen etter seg. Oksen luktet litt på kua, men lot seg binde til en veggring ved siden av kua. Jeg var litt spent på det nye selskapet, da toget kjørte videre. Men oksen var rolig helt til vi om kvelden var parkert på Østbanest. ved en lasteplattform, som jeg kunne gå rett ut på. Jeg spurte jernbane- folkene som penset vogna til plattformen hvor jeg kunne finne vann til dyrene. De viste meg det, og spurte hvorfor jeg var i vogna. Jeg fortalte at jeg skulle videre til Trondhjem med kua. De anbefalte meg å Låse døra mot plattformen fullstendig for natta. Jeg hentet en bøtte vann til Rosa og lot henne drikke. Men da ble oksen urolig og ville ha vann, han også. Rosa fikk halv bøtte, og oksen resten. Jeg måtte etter ny bøtte vann, som de drakk av etter tur. Til slutt fikk begge litt høy, og da var alt i orden. Jeg kunne klappe oksen,og han luktet på meg, og den nye røkteren var nok akseptert. Jeg lukket og låste det jeg kunne. Vi roet for oss for natta i kuvogna, der på Østbanest. Tidlig på morgenen dagen etter dukket det opp to jernbanefolk med tau, som skulle hente oksen. De ville feste tauet rundt de 25 cm lange, spisse hornene hans. Men den gikk ikke. Oksen blåste i nesa og ristet på hodet. Gutta drog seg tilbaka. Vi har ikke en sjangse mot han, dersom han blir forbannet, fastslo de. Slaktehusets folk får hente han. Slaktehuset var bare ca. 100m fra plattformen. - - De neste to som kom, var mer drevne. Den ene

hadde stang han festet i neseringen på oksen. Den andre satte et tau fast rundt ene framfoten på oksen. Det beste er at du går ut med kua først, sa de Og da kom oksen også rolig ut. Jeg og Rosa kunne gå inn i vogna vår igjen. Rosa fikk vann og høy da vi var alene. Etter en tid kom der et pense lokomotiv, som flyttet oss, og koblet oss til et godstog. Jeg spurte pensefolkene hvem lok- føreren for godstoget var. Og fikk snakke med han, og fikk forklart at jeg var med toget hans til Trondhjem og hadde ku med, og trengte vann noen ganger for dagen. Han var velvillig heten selv, og spurte hvor ofte jeg trengte vann. Og det ble vi jo enige om. Og senere stoppet han alltid til noenlunde riktig tid, og meldte fra, at nå har du god tid til vann, i bekken der, eller vannkrana her. Toget hans var et damp lokomotiv med kullbinge og fyrbøter, som fylte kull under dampkjelen som holdt liv i dampmaskinen. Det var bare de to som kjørte toget. De var grundig kjent på linjen, og det ble mange stopp på små- stasjoner, som hadde en telefon i en kasse, hvor de ringte og konfererte med togledelsen, som regel med vente tid som resultat. I løpet av dag nr.to på toget var vi langt oppe i Gudbrandsdalen. Jeg la meg mens de fortsatt kjørte, og da jeg våknet tredje dag, tror jeg vi sto på Hjerkinn så vidt jeg husker. Om tredje dag er det bare å si at vi kom til Trondhjem etter middag, hvor vogna ble penset til plattformen for Handelsfjøset, som jeg skulle til, iflg. reisepapirene. Det var bare å gå rett ut. - - Selve handelsfjøset var bare ca. 50m fra vogna. Jeg fant fram til kontoret, og spurte om de hadde plass for en ku i pensjon noen dager, til den dagen vi skulle reise med hurtig ruta nordover. Det hadde de. Jeg fikk en mann med meg. Vi hentet kua inn til handelsfjøset, hvor hun fikk en bås med nr. Mannen noterte hvor vi skulle og

Rosa fikk en merkelapp på hornet. Med navn på kua, hvilken rase, og eierens navn. Jeg fikk tre høyballer,samt Rosas reisegods over til et lager de hadde. Deretter reiste jeg med drosje til Korsvika leir. På leir kontoret fikk jeg rom i en brakke, og vite stedet Agnete Nilsen m/ fam. bodde. Det ble gjensyns glede. De var spente på hvordan Rosa så ut. Vi måtte reise ned alle sammen til Handelsfjøset med trikken for å se henne, og klappe henne. Tilbake i leiren fikk jeg lære hvor spisesalen var. Det var kveldsmat, og ikke fritt for at det var godt å sitte ved et bord og spise skikkelig mat sammen med ungene, fremfor ryggsekk brødet mitt, og det jeg hadde i sekken. Dagen etter var jeg på rederi kontoret, og ville kjøpe billett til Honningsvåg på Hurtigruta for meg og Rosa. Men da de hørte at jeg ville ha en ku med, var det stopp. Det var bestilt plass for Rosa og meg til samme hutigrute som fru Nilsen/m fam. skulle reise med. Men vi har ikke plass for ku på noen rute på uker.- Men jeg har jo brev fra evakuerings- myndighetene, som skriver at plass til kua er i orden. - - Hjelper ikke, sa de. Du får reise tilbake med kua. Først skal jeg i alle fall ringe, og spørre hvordan sånt som dette kan skje, sa jeg. Da var det annen på kontoret som som sa at dette må vi snakke med med en tredje person om. Det var antakelig en avd.sjef eller noe slikt, som etter hvert kom ut, og fikk forklart saken. Han så på brevet mitt og billett- bestillingen o.s.v. Dette må vi se nærmere på,sa han. Han har jo en bekreftelse i brevet. Du får komme tilbake om tre dager,sa han. De tok kopi av brevet mitt. Tre dager etter var jeg tilbake. - - Du og kua får plass om åtte dager, - (en bestemt dato.) Kom tilbake i neste uke, så ordner vi billett, var beskjeden. Mamma og ungene måtte reise mange dager før meg. Men de visste hvilken dato jeg skulle reise fra Trondhjem med kua. Mens jeg ventet på min tur, gikk jeg hver dag lange turer i Trondhjem, og gjorde meg kjent i byen. Billett og papirer for transport av kua fikk jeg også som avtalt. Transport av

høyballene og kua til brygga tok handelsfjøset seg av,men jeg måtte kontakte en bestemt person der,dagen før avreise. Avreise dagen reiste jeg grytidlig fra Korsvika leir til Handelsfjøset. Der hadde de nok vært enda tidligere på beina enn jeg. Jeg fant kontaktpersonen min og vi ble enige om å frakte reisegodset vårt( høyballer og div.) først til hurtigruta og levere det. Kua påtok jeg å leie de fem- sekshundre meter det var til hurtigrute kaia. Jeg betalte for hotell oppholdet og transporten de hadde hatt for oss. Jeg lagde grime av tauet jeg hadde, som Rosa fikk på, før vi dro. Vi gikk på fortauet, og var nesten nede på kaia, da en stor lastebil dundret forbi. Rosa ble redd. Hun var nok ikke vant med slikt fra Uvdal. Jeg fikk henne vekk fra veien, inn mellom noen hus hvor vi stoppet. Jeg hadde litt salt i pose i lomma. Hun fikk litt av det i handa mi. Jeg måtte klappe og snakke med henne før hun roet seg. Så gjorde vi et nytt fremstøt mot kaia, og det gikk bra. Etter hvert fant jeg styrmannen som ledet lastingen av båten, og forklarte at jeg hadde ku med. Han visste at det ble transport av ku fra Trondhjem. Og de kom med en transport- bås for hester og storfe. En meget solid sak som kua gikk inn i, gjennom en åpning bak, med en solid dør og låsebolter. Det var solide U- formede bolter øverst i hvert hjørne av kassen, beregnet på kroker fra vinsjen, som løftet kua ombord i båten. Vi tar kua om bord til slutt etter lastingen, sa styrmannen. Jeg fikk god tid til å gi Rosa vann og høy mens hun sto i det fri. Men så måtte hun inn i Transport- båsen, hvor jeg tjoret henne fast foran i båsen, med god lengde på tauet, så hun kunne legge seg. Litt høy fikk hun også i starten, inn i båsen. Det var ca. 50-60 cm klaring mellom vegg og kua. Det var plassen røkteren hadde til rådighet til å stelle kua. - -. Tilslutt ble båsen med Rosa løftet ombord og plassert på et dekk under øverste dekk, dermed ble det tak over dyrene.

Det kom etter hvert fire- fem hester om bord. De sto i samme rom som kua. Jeg fikk ordnet meg lugar, spiste middag om bord, og ordnet meg med tørrmat og melk på lugaren. Et problem som meldte seg var at noen av mann- skapet stadig la gods helt inntil kubåsen bak, slik at jeg fikk problemer med å komme inn til kua og fore henne. Fikk hjelp til å huke av bakdøra på båsen. Dermed trengte jeg ikke så stor plass for å komme inn og stelle for henne. Men hestene ble stadig urolige når jeg matet kua. De var nok sultne. En av hestene gikk opp på forbeina og sparket bakover, samtidig med begge bakbein, etter meg. Noen røkter som matet dem,så jeg aldri. Men etter hvert forsvant hestene på land, men bedre plass ble det ikke. Det kom stadig gods jeg måtte klatre over,for å komme til kua. Jeg klaget til styrmannen og han lovet å rette det han kunne. Skuta er alltid overfyllt av gods nordover og jeg har frivakter, og da er det andre som laster på den ledige plass de finner. Dagene gikk egentlig fort, og en formiddag, 4- døgn etter Trondhjem, var vi i Honningsvåg. Jeg forlot skuta med koffert og ryggsekk. Rosa ble løftet ut av båten med vinsj, og jeg var om bord og fikk en halv balle høy,bøtta og spaden hennes over på en palle som også ble løftet på land. Det blåste en temmelig sterk vind, men det var sol og blå himmel i Honningsvåg den septemberdagen. Jeg ble gledelig overrasket da jeg fikk vite av skips ekspeditøren at lokal båten lå ved kaia, og skulle gå til Porsanger om et par timer. Jeg bestilte øyeblikkelig plass for Rosa og meg. Jeg må snakke med skipperen først. Du får bli med,sa han. Vi fant skipperen, og jeg kunne peke på Rosa i transport- båsen. Vi må ha henne på fordekket, men det går sjøl om det blåser. Det er jo varmt i været, sa han. og glad var jeg. Jeg løste billett både for Rosa og meg. Og skjønte at jeg ville se Olderfjord igjen i løpet av etter- middagen. Og kua hadde jeg også med.

Det ble en delvis våt tur til å begynne med, med sterk motvind over Magerøy- sundet. Spruten slo stadig inn over kua, som sto like bak Bakken på båten. Det var presenning over henne,men den blåste av. Jeg fikk hjelp av en av mannskapet. Vi fikk bundet presenningen så fast det lot seg gjøre. Men kua måtte ha luft også. - - Jeg ble sjøsyk, og det tror jeg kua også ble, for det var usedvanlig mye bløt møkk i båsen hennes, da vi var fremme i Russenes. Det ble mindre sjø da vi nærmet oss Repvåg, som var første anløp. De fortsatte langs land og jeg trodde de gikk mot Smørfjord, men så satte de kursen rett mot Bringnes. Og det ble en ny runde med vind og sjø før vi var under land igjen. Da vi rundet Bringnes så jeg Olderfjord igjen. Evakueringen var helt ute av tankene. Det var en del folk på brygga. Jeg så noen av brødrene mine også. Det var spennende å se om de klarte å vinsje kua opp på kaia. Det så høyt ut, dit opp. Hvordan jeg kom meg opp på kaia sjøl,med koffert og ryggsekk, husker jeg ikke. De klarte å vinsje henne opp, og sette henne pent ned også. Jeg fikk også den halve høyballen hennes, bøtta og spaden fra båten. Det var nok av folk ved kua Rosa. Hvem som vågde seg inn i båsen og løsnet tauet, så hun kunne komme ut, vet jeg ikke. Antakelig var det mamma. For jeg mener at hun sto med tauet i handa, og kua ved siden av, mens hun snakket med den. Jeg tenkte jeg skulle leie Rosa hjem til Myrslett etter turen. Men fikk beskjed at: Det skal du slippe. Du har jo koffert og rygg sekk å bære hjem. Og dermed dro hun med kua,og ungene gikk etter. Etter å ha vært ku- røkter i 2100 km. fra Uvdal til Olderfjord, ble man de- gradert og disket, da det gjensto en km!

Pappa dukket også opp etter hvert, blant folk på kaia. Han ville bære kofferten hjem. Antakelig syns han jeg hadde vært flink gutt, som hadde fått kua fra Uvdal i Numedal, til Olderfjord i Porsanger. Da jeg kom til Myrslett var Rosa travelt opptatt med å beite av det grønne gresset der. Hun hadde tydeligvis akseptert sitt nye hjem. Da jeg så den provisoriske hytta og gammen, og det store tomte- hullet for kjellermuren til det nye huset vårt, skjønte jeg for alvor hvilken kjempe jobb det ville bli å gjenreise huset. - - Og ikke minst, alt det andre som var rasert i hele Finnmark. - - Og alt måtte bli nytt. - - Gamle tida før krigen, var bare et minne.