Page 1 of 7 Rt-1971-337 INSTANS: Høyesterett - dom DATO: 1971-03-20 PUBLISERT: Rt-1971-337 STIKKORD: Skatterett. SAMMENDRAG: I forbindelse med vassdragsregulering ble det ekspropriert bruksrett til et neddemmet skogareal. Eieren ble inntektslignet av engangserstatningen for neddemmet skog med tillegg av 25 %, jfr. vassdragsreguleringsloven 16 nr. 3. Høyesterett opphevet ligningen. Når intet annet var tilbake på skattyterens hånd enn den verdiløse formelle eiendomsrett, måtte ekspropriasjonen av bruksrett likestilles med avhendelse, jfr. landsskatteloven 43 annet ledd. 25 %- tillegget måtte skattemessig følge den øvrige del av erstatningen og være fritatt for inntektsbeskatning på samme måte. SAKSGANG: L.nr. 56/1971 PARTER: Nils E. Guldseth (advokat Peer Lea - til prøve) mot Selbu kommune (høyesterettsadvokat Rolf Opdahl). FORFATTER: Tønseth, Fagereng, Schweigaard Selmer, Hiorthøy, Nygaard. Dommer Tønseth: Ved kgl. res. av 8. desember 1961 fikk Selbu kommunale elektrisitetsverk tillatelse til å regulere blant annet vannet Sørungen i Selbu. Overskjønn til fastsettelse av erstatning for de inngrep som reguleringen medførte, ble avhjelmet ved Midt-Trøndelag herredsrett 8. februar 1966. Ved overskjønnet ble gårdbruker Nils E. Guldseth tilkjent blant annet engangserstatning for sine påstandsposter 3, 10 og 11 med til sammen kr. 36.000, hvortil kom 25 % tillegg i henhold til vassdragsreguleringslovens 16 nr. 3, det vil si et tillegg på kr. 9.000. Dette gav en samlet erstatning på kr. 45.000 under disse poster, som gjaldt: Side 338 «3. Realisasjonsverdi av neddemmet skog og hugst av ikke hugsmodent virke. 10. Flytting av stall på leiet grunn hos t.nr. 69. --- 11. Opparbeidelse av nye velteplasser.» Av engangserstatningen ble kr. 7.000 utbetalt som forskudd i 1964 og kr. 14.000 i 1965. Det samlede beløp, kr. 21.000, ble medtatt ved innteksligningen av Guldseth i 1965. Denne ligning er ikke angrepet. De resterende kr. 24.000 fikk Guldseth utbetalt i 1966, og beløpet ble av ligningsmyndighetene ført opp som inntekt i dette år, dog med skjønnsmessig ansatt fradrag kr. 2.500 for opparbeidelse av velteplasser (erstatningspost 11). Guldseth mente at disse kr. 24.000 med fradrag av kr. 2.500 ikke var skattepliktig inntekt og klaget til ligningsnemd og overligningsnemd, men uten å få medhold. Han anla deretter sak ved Midt-Trøndelag herredsrett, som imidlertid godkjente ligningen, bortsett fra den skjønnsmessige ansettelse av fradraget for velteplasser. Herredsrettens dom har denne domsslutning: «Den foretatte ligning for 1966 oppheves. Ved den nye ligning skal fradraget for velteplasser etter ligningsmyndighetenes skjønn fastsettes til den del av engangserstatningen som referer seg til tap av den fremtidige skogproduksjon på de velteplasser som denne erstatningen omfatter. Forøvrig kan ligningen gjennomføres slik som den foretatte ligning for 1966. Hver part bærer sine saksomkostninger.» Guldseth anket til Frostating lagmannsrett. Selbu kommune motanket for så vidt angikk herredsrettens avgjørelse av forholdet med velteplassene, og Guldseth godtok i lagmannsretten at fradraget under denne post var satt til kr. 2.500. I tillegg hertil fikk han medhold i et krav om fradrag for kr. 120 for flytting av stall (erstatningspost 10). Lagmannsrettens dom av 30. desember 1969 har
Page 2 of 7 denne domsslutning: «1. Ligningen av Nils E. Guldseth for 1966 stadfestes, dog således at han gis et ytterligere inntektsfradrag på kr. 120,-. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.» En dommer dissenterte og fant at ekspropriasjonen av bruksrett til det neddemmede areal måtte likestilles med avståelse av eiendomsrett, og at erstatningen for skogsvirke derfor ikke var skattepliktig inntekt. Guldseth har anket til Høyesterett over avgjørelsen om innteksbeskatning av den erstatning som knytter seg til erstatningspost 3 i overskjønnet, det vil si engangserstatningen for neddemmet skog, og om beskatning av 25 %-tillegget. Ved dette siste gjelder anken beskatningen av hele tillegget, også den del som er knyttet til postene 10 og 11 og til det rentebeløp som engangserstatningen innbefatter. Da kommunen ikke har motanket, er saken for Høyesterett begrenset til disse spørsmål. Saksforholdet, herunder overskjønnsrettens grunner for erstatningsfastsettelsen, fremgår av de tidligere retters domsgrunner. Side 339 Den ankende part gårdbruker Guldseth hadde så vel for herredsrett og lagmannsrett som i sin ankeerklæring til Høyesterett rettet en rekke innsigelser mot inntektsbeskatningen av engangserstatningen med tillegget. Under forhandlingene for Høyesterett er hans ankepunkter begrenset til følgende to: 1. Ekspropriasjonsinngrepet fratar ham enhver rådighetsutøvelse over det neddemmede areal, tilbake på hans hånd er alene en verdiløs formell eiendomsrett. Inngrepet må derfor likestilles med avhendelse av arealet. Da erstatningen er ansatt etter bruksverdi - ikke tomteverdi - og da han har sittet i mer enn 10 år med eiendommen, som ikke er anskaffet for å avhendes med fordel, følger det av skattelov for landet 43 annet ledd at det engangsvederlag som er knyttet til det neddemmede område ikke er skattepliktig inntekt. 2. Det bestrides at 25 % -tillegget er skattepliktig inntekt. På begge disse punkter er Guldseths anførsler for Høyesterett i det vesentlige de samme som for de tidligere retter, og utover det som er gjengitt vises for så vidt til disse retters domsgrunner. Guldseth har nedlagt denne påstand: «1. Den fastsatte ligning for 1966 oppheves. 2. Ved den nye ligning kjennes ligningsmyndighetene uberettiget til å innteksbeskatte den del av erstatningen for neddemmet skog uten tillegg av rentene som ikke er tatt til inntekt ved ligning i 1965. 3. Likeledes kjennes ligningsmyndighetene uberettiget til å inntektsbeskatte det 25 % tillegg til erstatningene som er ytet i medhold av vassdragsreguleringsl. 16 pkt. 3, dog således at der likevel ikke for denne post gjøres noen endring i ligningen for 1965. 4. Ankemotparten tilpliktes å erstatte det offentlige sakens omkostninger for alle retter.» Ankemotparten Selbu kommune hevder at lagmannsrettens dom er riktig i konklusjonen, og er enig i lagmannsrettens begrunnelse. Kommunen anfører således også for Høyesterett at erstatningen for hugsten på det neddemmede område er regulær inntekt av skog og skattepliktig inntekt etter skattelov for landet 48. Videre er 25 % -tillegget en fordel vunnet ved eiendom og derfor skattepliktig inntekt etter skattelovens 42. Ved begge forhold anføres at skatteplikten er forankret i sikker retts- og ligningspraksis. Kommunens anførsler ved disse spørsmål er forøvrig i alt vesentlig de samme som for herreds- og lagmannsrett, og det vises for så vidt til disse retters domsgrunner. Selbu kommune har lagt ned denne påstand: «1. Frostating lagmannsretts dom stadfestes dog således at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsrett. 2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Page 3 of 7 Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Side 340 MidtTrøndelag herredsrett, hvor den ankende part avgav forklaring. Det ble videre avhørt 3 vitner, hvorav to er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en rekke dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i samme stilling som for de tidligere retter. Jeg er ved begge de spørsmål som saken nå er begrenset til, kommet til et annet resultat enn de tidligere retter. Engangserstatningen for neddemmet skog. Jeg tar som utgangspunkt at Selbu kommunale elektrisitetsverk har fått stetsevarig rett til å holde neddemmet det areal hvor skogen er avvirket. Jeg nevner videre den uttalelse fra overskjønnsretten som lagmannsretten har referert og sluttet seg til, hvoretter de arealer som er satt under vann eller blir forsumpet, vil bli permanent uproduktive og verdiløse for grunneierne. Dette innebærer imidlertid at ekspropriasjonsinngrepet har berøvet Guldseth enhver rådighetsutøvelse over arealet, slik at det på hans hånd alene er tilbake en verdiløs formell eiendomsrett. At dette er tilfellet, har kommunen også erkjent for Høyesterett. Når inngrepet er så altomfattende, er det etter min oppfatning naturlig at det likestilles med avhendelse i forhold til bestemmelsen i skattelov for landet 43 annet ledd om inntektsbeskatning av realisasjonsgevinster. Jeg kan her ikke som lagmannsretten se at man er bundet av retts- og ligningspraksis i motsatt retning. Det er således ikke søkt påvist noen avgjørelse av Høyesterett som behandler et tilfelle av så ekstrem rådighetsinnskrenkning som i denne sak. Og hva ligningspraksis angår, så synes denne å ha sitt utgangspunkt i den høyesterettsdom som er nevnt av lagmannsretten, og som er inntatt i Rt-1932-233. Som påpekt av lagmannsretten lå imidlertid saksforholdet der annerledes an enn i vår sak, hvorfor den ligningspraksis som er knyttet til dommen av 1932 ikke kan være avgjørende. Kommunen har anført, hva også lagmannsretten tillegger vekt, at det har rettstekniske fordeler at man holder seg til det formelle eierforhold og ikke lar skatteplikten være avhengig av en skjønnsmessig vurdering av hvor omfattende rådighetsinnskrenkning den formelle eier er påført. Jeg er i og for seg enig i dette, jfr. også det som er uttalt herom i dom inntatt i Rt-1970-975. Heller ikke dette hensyn kan imidlertid være avgjørende i det foreliggende tilfelle, hvor det ikke er spørsmål om en slik vurdering, idet det intet er tilbake annet enn en verdiløs formell eiendomsrett. Da erstatningen er ansatt etter bruksverdi, og da Guldseth har sittet i mer enn 10 år med eiendommen, som ikke var anskaffet for å avhendes med fordel, vil etter dette den engangserstatning som er knyttet til det neddemmede areal, være fritatt for inntektsbeskatning, jfr. skattelov for landet 43 annet ledd. 25 % -tillegget, vassdragsreguleringslovens 16 nr. 3. Som alt nevnt er jeg også her kommet til et annet resultat enn de tidligere retter, idet jeg har funnet at heller ikke det Side 341 lovbestemte tillegg til den regulære ekspropriasjonserstatning er gjenstand for inntektsbeskatning i dette tilfelle. Det er nemlig etter min oppfatning det eneste naturlige å se hele det engangsvederlag som Guldseth har fått, som en samlet pris for det han har måttet avstå, og i dette vederlag - prisen - inngår også 25 %-tillegget. Og også dette tillegg er realisert ved avståelsen av bruksretten til angjeldende areal og sammen med den egentlige ekspropriasjonserstatning. Når de to deler av det samlede vederlag har så nøye tilknytning til hinannen, ville det være kunstig å splitte opp det samlede vederlag ved den skattemessige behandling. Da den regulære del av engangserstatningen i dette tilfelle er fritatt for inntektsbeskatning, bør resultatet være det samme for tillegget. Også her har lagmannsretten uttalt at det syn Guldseth har forfektet - og som faller sammen med det jeg er kommet til - ikke har støtte i rettspraksis. Jeg kan heller ikke her se påvist rettspraksis eller ligningspraksis av slik fasthet at det kan ha noen avgjørende betydning for resultatet. I den samlede engangserstatning som er tvistegjenstand, kr. 36.000, inngår etter det som er opplyst en rentegodtgjørelse hvis størrelse ikke er oppgitt og derfor er ukjent. Av Guldseths påstand for Høyesterett fremgår at han godtar at disse renter er skattepliktig inntekt, og jeg legger også dette til grunn. Av lagmannsrettens dom fremgår at han hadde innrømmet at også 25 %-tillegget til rentene
Page 4 of 7 skulle skattlegges som inntekt. Under forhandlingen for Høyesterett har han gått tilbake på dette. Jeg antar imidlertid at tillegget er skattepliktig inntekt på samme måte som de renter det knytter seg til. Når ligningen for 1966 oppheves, gjelder dette derfor ikke så langt rentene med tillegg er ansett som skattepliktig inntekt. Den ankende part har hatt fri sakførsel for alle retter. Ved kgl. res. av 17. november 1961, gitt i medhold av skattebetalingsloven av 21. november 1952, er fastsatt regler om fordeling av prosessomkostninger mellom stat og kommune hvor - som i denne sak - kommunen har ført saken også på statens vegne. Slik denne sak ligger an, antar jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør ilegges, og at det ikke er tilstrekkelig grunn til å endre de tidligere retters omkostningsavgjørelse. Jeg stemmer for denne dom: Ligningen for 1966 oppheves. Ved den nye ligning legges til grunn at den engangserstatning som ble fastsatt ved Midt- Trøndelag herredsretts overskjønn av 8. februar 1966 for postene 3, 10 og 11 med tillegget av 25 %, ikke er skattepliktig inntekt. Dette gjelder dog ikke så langt engangserstatningen og tillegget omfatter renter. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Side 342 Kst. dommer Fagereng: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Schweigaard Selmer, Hiorthøy og Nygaard: Likeså. Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Hans Flock): --- Retten vil innledningsvis bemerke --- Eiendomsretten til de neddemmede områdene er ikke blitt ekspropriert. Eksproprianten har kun en rådighetsrett, om enn av et særdeles eksklusivt slag. I sine betraktninger rundt erstatningsfastsettelsen sier overskjønnsretten at «de arealer som blir satt under vann eller som må antas å bli forsumpet antas å bli gjort permanent uproduktive og verdiløse for grunneieren». En har derfor grunn til å tro at skjønnsretten har verdsatt de eierbeføyelser som måtte være tilbake på grunneierens hender til kr. 0,-. Man skal være klar over at det i disse forhold vil være en meget flytende overgang av tilfeller fra der eieren tross ekspropriantens inngripen vil kunne ha en rekke mer eller mindre verdifulle beføyelser i behold, til dette tilfelle hvor eiendomsverdien for eieren kun ligger i håpet om at nye veier innen kraftforsyningen vil gjøre ekspropriantens oppdemmingsrett interesseløs samtidig som utviklingen skal kunne gi utvaskede arealer nytt liv. Retten finner det riktig i relasjon til skatteloven å legge vekt på det formelle. En grensedragning vil kunne skape de vanskeligste problemer og bevirke den største usikkerhet. Det har tross alt ikke foregått noen eiendomsovergang, og skattelovens 43 kan følgelig ikke komme til anvendelse. Det neste spørsmål blir så om man kan finne noen hjemmel for å inntektsbeskatte den del av engangserstatningen som refererer seg til erstatningen for den hugstmodne skogen. Spørsmålet blir nærmere bestemt om dette erstatningsbeløp i relasjon til landsskattelovens 48 blir å anse som «utbytte av skogbruk». Retten er klar over det betenkelige i å fortolke bestemmelsen utvidende. Til tross for dette, er en kommet til at erstatning for hugstmoden skog naturlig må kunne regnes som utbytte av skogbruk i landsskattelovens forstand Det vil kunne bero på en tilfeldighet om den hugstmodne skogen var blitt drevet ut av eieren på «frivillig» vis, eller om den som her blir avstått til en ekspropriant mens den ennå står på rot. I begge tilfeller har den ved eierens investering og kultivering nådd frem til det hugstmodne stadium hvor den naturlig skal gjøres om til utbytte for eieren. Ved å anvende en slik fortolkning av landsskattelovens 48, har en etter rettens mening ikke på noen måte kommet i strid med rettspraksis. Spesielt vil påpekes at dommen referert i Utvalget 1965 220 flg. (som kom til samme resultat som byretten, se Utvalget 1962 340 flg.) ikke direkte kan få anvendelse for vårt spørsmål. Ikke så meget fordi den angikk brannerstatning i stedet for ekspropriasjonserstatning, men fordi den skog som var forsikret og som det ble utbetalt erstatning for var ungskog med brystmål på under 15 cm. Som det senere vil fremgå - og som det også tydelig fremgår av byrettsdommen - ligger det her en vesentlig forskjell. Denne ulikhet gjør etter rettens
Page 5 of 7 mening at Høyesteretts betraktninger omkring fortolkningen av 48 i relasjon til Side 343 brannerstatninger ikke for denne sak har den interesse de ellers ville ha hatt Etter nå å ha slått fast at engangserstatning ved ekspropriasjon av hugstmoden skog er gjenstand for inntektsbeskatning, går en over til å drøfte saksøkerens anførsel om at enkelte deler av engangserstatningen på kr. 45.000,- under enhver omstendighet ikke kan være gjenstand for inntektsbeskatning. --- Endelig er for det fjerde av saksøkeren hevdet at de kr. 9.000,- som i medhold av vassdragsreguleringslovens 16 nr. 3 første ledd ble lagt til engangserstatningen (25 %-tillegget) må være fritatt for inntektsbeskatning. Man står på ny i prinsippet overfor spørsmålet om dette beløp skal ansees som «utbytte av skogbruk» i landsskattelovens 48's forstand. Retten er enig med saksøkeren i at beløpet ikke kan gå inn under -ens ordlyd. Årsaken til dette finner man i begrunnelsen for tillegget som jo ligger i at lovgiveren har villet at grunneierne skal få en viss del av de verdier som blir skapt ved at vassdragene blir regulert. Det er bare for å få en praktisk omregningsmåte at man har latt denne grunneierens anpart ha som basis den erstatning som forøvrig blir gitt ham for grunnrettigheter og ulemper. I vårt tilfelle blir følgelig ikke saksøkeren gitt noen overpris for skogen, en overpris som ville ha vært gjenstand for inntektsbeskatning. Derimot får han et tillegg i erstatningen motivert ut fra andre betraktninger, men regnet ut hovedsakelig på basis av erstatningen for skogen Heri ligger etter rettens mening en vesensforskjell. Derimot har retten kommet til at 25 % -tillegget i engangserstatningen kommer inn under den almindelige regel i landsskattelovens 42 når det der er tale om «enhver fordel som er vunnet ved eiendom». Dette til tross for at retten er klar over at ikke ethvert gode som tilflyter en person, mer eller mindre tilfeldig, er gjenstand for inntektsbeskatning.--- Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kr. Fr. Myrdahl, dommer Rolf Theisen og byrettsdommer Johan Kr. Borten): --- Lagmannsretten er i det vesentlige kommet til samme resultat som herredsretten, og skal bemerke: Sørungen har tidligere vært regulert mellom kotene 447,5 og 453,5. Ved den nye regulering bli reguleringsgrensene kote 459 og 453,5. Det neddemmede felt har stort sett en bredde på mellom 20 og 40 meter. Retten til neddemming er stadigvarende. Den skog som ved oppdemning settes under vann, skal tilhøre kommunen. Det er enighet om at eiendomsretten til det neddemmede areal fortsatt skal være hos de gamle eiere, som skal ha erstatning for de skader og ulemper som voldes. Om disse skader sies det i overskjønnet: «De arealer som blir satt under vann eller må antas å bli forsumpet antas å bli gjort permanent uproduktive og verdiløse for grunneieren.» Det har fra kommunens side vært nevnt at det for grunneierne kan være av økonomisk verdi å kunne disponere over neddemningsområde i forbindelse med salg av hyttetomter like ovenfor neddemningsfeltet. Lagmannsretten er ikke enig i det. Et slikt reguleringsbelte vil være så lite tiltrekkende for hyttefolk at det omkringliggende område vil få Side 344 en redusert verdi som hyttetomter. Guldseth har da også fått erstatning for en slik verdireduksjon. Lagmannsretten legger derfor til grunn for sin avgjørelse at neddemningsfeltet er blitt gjort «permanent uproduktivt og verdiløst for grunneieren.» Guldseths prinsipale standpunkt er at det skjer en form for formuesoverføring som ikke kan inntektsbeskattes når et skogområde blir snauhugget for å benyttes til annet formål. Lagmannsretten er ikke enig i dette syn. Ved moderne skogsdrift hvor skogen snauhugges over et område, vil avvirkningen riktignok innebære et formuesinngrep forsåvidt som områdets verdi etter hugsten vil være betydelig mindre enn forut for avvirkningen. Allikevel kan det ikke gis inntektsfradrag for denne kapitalfortæring, fordi landskattel. 48 bygger på det prinsipp at beskatningen skal følge avvirkningen og ikke den årlige tilvekst. Denne er ikke tidligere inntektsbeskattet. Dette prinsipp antas også å måtte anvendes selv om snauhuggingen av skogen ikke er ledd i vanlig skogsdrift, men
Page 6 of 7 skjer fordi grunnen f.eks. skal neddemmes. Det vises til Thomle note 1 til landskattel. 48. Erstatningen for det neddemmede område er satt etter bruksverdi, ikke tomteverdi. Guldseth har eiet område i mer enn 10 år. Det antas således at hvis det neddemmede område var blitt «avhendet», ville gevinsten ved avhendelsen ikke kunne inntektsbeskattes, jfr. landskattel. 43. Det gjelder også skogsverdien, jfr. uttalelse fra skattedirektøren i U. 1964 183. Det er da Guldseths subsidiære standpunkt at selv om han formelt fremdeles er eier av det neddemmede område, så er de inngrep han må tåle, så omfattende at det er naturlig å likestille det med eiendomsoverføring. I brev av 25.10.1967 til skatteinspektøren i Sør-Trøndelag har skattedirektøren referert en uttalelse av 2.9.1966 i et analogt tilfelle, og hvor det bl.a. sies: «Skattedirektøren finner å måtte holde fast ved at ekspropriasjon av en positivt avgrenset rett, ikke kan likestilles med avhendelse, idet en henholder seg til det syn Høyesterett har lagt til grunn i dom referert i Rt-1932-233 og som siden er fulgt i ligningspraksis.» Henvisningen til høyesterettsdommen fra 1932 er ikke overbevisende. Det gjaldt der et areal egnet til tomter og hvor eksproprianten fikk adgang til å bygge en kraftledning, som umuliggjorde tomtesalg. Erstatningen ble påvirket av dette forhold, og spørsmålet var om erstatningen kunne inntektsbeskattes etter 43, siste ledd, som «gevinst der erhverves ved salg av tomter.» Høyesteretts flertall (4 dommere) fant ikke å kunne sidestille overdragelse av begrenset rådighet over fast eiendom med selve grunneiendommens avståelse. «Det maa nemlig ansees utilstedelig at anvende en saadan utvidende analogisk fortolkning paa en bestemmelse som den her omhandlede.» Det gjaldt altså her spørsmålet om å ilegge skatt på grunnlag av en analogisk lovfortolkning, noe flertallet fant betenkelig. Mindretallet fant at det ikke var «føie til at feste seg ved uttrykket «salg» i 43 siste ledd, men tvertimot føie til med salg at sidestille et forhold som nærværende, der i realiteten inneholder en avhendelse av arealets tomteverdi.» Også skattemyndighetene har vært tilbøyelig til å legge de reelle forhold til grunn og se bort fra det formelle. Side 345 Det kan således vises til U. 1963 180. Forholdet var her at et strandområde ved Oslofjorden ble pålagt en stadigvarende og meget vidtgående bruksrett for almenheten. Skattedirektøren forela saken for Finansdepartementet og pekte på at grunneieren faktisk ville bli stillet på samme måte som om han hadde foretatt en ordinær avhendelse av arealet med påhefte av visse spesielle bruksrettigheter for seg. Disse rettigheter representerte en beskjeden del av arealets totale verdi, som lå i muligheten for tomtesalg. Finansdepartementet antok at «avtalen må betraktes som salg av tomt og derfor medfører skatteplikt.» De synspunkter som her har vært lagt til grunn synes å være helt overensstemmende med mindretallets fra 1932. I en uttalelse fra Skattedirektøren i U. 1953 56 var det spørsmål om å inntektsbeskatte en engangserstatning for skade og ulempe ved regulering av et vassdrag. Der ble det uttalt: «Verdireduksjonen antas i dette tilfelle ikke å være så stor at det kan bli tale om å likestille skadetilføyelsen ved avhendelse.» Det ble derfor ikke spørsmål om gevinstbeskatning, men også her er man inne på å likestille en omfattende skadetilføyelse med avhendelse. Lagmannsretten antar etter dette at meget taler for skattemessig å likestille en stadigvarende og så omfattende bruksrett som den foreliggende, med en avhendelse av selve området. Lagmannsretten antar imidlertid at spørsmålet ofte har vært oppe for ligningsmyndighetene og at det er riktig som skattedirektøren uttaler i brevet av 25.10.1967, nemlig at ligningspraksis går ut på å inntektsbeskatte skogsverdien ved neddemning av skogområder, så lenge den formelle eiendomsrett til grunnen ikke overføres. Denne praksis føler lagmannsretten seg så pass bundet av at den ikke finner å burde innta et annet standpunkt. Det må også erkjennes at det har rettstekniske fordeler å kunne holde seg til det formelle, og ikke la skatteplikten være avhengig av en skjønnsmessig vurdering av hvor omfattende den erhvervede bruksrett er. Et mindretall, byrettsdommer Borten, finner å måtte legge til grunn at den foreliggende ekspropriasjon av bruksrett, skattemessig må likestilles med en overdragelse av eiendomsrett til området, og finner derfor at erstatningen for skogsvirke ikke kan inntektsbeskattes. Lagmannsretten er etter dette kommet til at den del av engangserstatningen på kr. 36.000 som
Page 7 of 7 refererer seg til skogsvirke, i prinsippet må kunne inntektsbeskattes. --- Overensstemmende med vassdragsreguleringslovens 16 tredje ledd har Guldseth mottatt 25x % tilleggserstatning til alle de erstatningsbeløp han er tilkjent. For engangserstatningen utgjør dette tilleggsbeløp kr. 9.000 som han mener ikke kan inntektsbeskattes, bortsett fra en mindre del som refererer seg til renter, jfr. hans anførsler referert ovenfor. Som herredsretten har pekt på, er synspunktet bak en slik tilleggserstatning at det kan være rimelig at grunneierne ved et vassdrag som blir utbygget, bør få en andel av de verdier som skapes gjennom utbygningen. Guldseth mener derfor at tilleggserstatningen faktisk er en erstatning for «latente egenskaper» ved eiendommen, og at tilleggserstatningen må sees under synsvinkelen overføring av formuesverdier. Når denne erstatning er ordnet som et fast lovbestemt tillegg til de Side 346 enkelte erstatningsposter, er det bare for å ha en teknisk enkel måte å ordne forholdet på. Etter lagmannsrettens mening har det synspunkt Guldseth forfekter, ikke støtte i rettspraksis eller ligningspraksis. Konsekvensen av Guldseths synspunkt skulle være, at 25 %-tillegget heller ikke skulle kunne inntektsbeskattes hvor tillegget refererer seg til en årlig erstatning for tap i inntekt som følge av reguleringen. Guldseth har ikke trukket denne konsekvens, hverken forsåvidt angår den årlige erstatning han er tilkjent eller forsåvidt tillegget refererer seg til renter. Men også hvor selve erstatningsposten refererer seg til engangserstatning for skade og tap som følge av reguleringen, antas det at 25 % -tillegget må kunne inntektsbeskattes etter landskattel. 42 nr. 1, som en «fordel, vunnet ved eiendom.» Det vises forsåvidt til Rygh: Formue og Indtækt side 307 V. Hvorvidt den del av de kr. 9.000,- som refererer seg til erstatning for skog, også kunne ha vært beskattet etter landsk.l. 48, finner lagmannsretten etter dette ikke grunn til å komme inn på. ---