Masarykuniversitetet Det filosofiske fakultet Institutt for germanistikk, nordisk og nederlandistik

Masarykuniversitetet Det filosofiske fakultet Institutt for germanistikk, nordisk og nederlandistik Norsk språk og litteratur Adriana Audyová Sigbjørn Obstfelder Norges første modernist Bachelor hovedoppgave Veileder: doc. PhDr. Miluše Juříčková, CSc. Brno 2015

Erklæring Jeg erklærer herved at jeg har utarbeidet hovedoppgaven min selv ved bruk av oppgitt bibliografi og kilder. 25. april 2015 Underskrift

Takk Jeg vil først og fremst takke min veileder doc. PhDr. Miluše Juříčková, CSc. for hennes veiledning, støtte og nyttige kommentarer. Jeg vil også takke min mor og Martin Jelínek for støtte, Martin Vala for verdifulle råd, Pau de Quadras, Martin Hansen og Janne Felix Wissenberger for deres hjelp med språket.

Innholdsliste 1. Innledning... 5 2. Sigbjørn Obstfelders liv... 7 3. Sigbjørn Obstfelders verk... 10 3.1 Prosadikt... 10 3.2 Prosa... 15 4. Modernistiske tendenser i norsk litteratur... 20 4.1 Obstfelder som symbolist... 22 5. Obstfelders påvirkning... 25 5.1 Obstfelder og Munch i dialog... 28 6. Avslutning og konklusjon... 31 7. Resymé på tsjekkisk... 32 8. Litteratur og kilder... 34 9. Vedlegg... 37 4

1. Innledning Denne oppgaven handler om Sigbjørn Obstfelder. Han er først og fremst en stor norsk dikter, men han er forfatter og dramatiker også. Jeg skriver om hans forfatterskap og om hans rolle i litteratur fordi han gjorde mye for utviklingen av norsk moderne litteratur og var den eneste forfatter på den tida som kunne utnytte modernistiske og symbolistiske trekk både i lyrikk og prosa. Her følger en oversikt over oppgavens disposisjon nå. Første del handler om forfatteren og hans liv. Han levde et kort, men interessant liv. I Kristiania studerte han både filologi og tekniske fag. Han hadde på den tiden mulighet til å reise mye, så han kunne få mye inspirasjon fra verdens litteratur. Han reiste til Amerika og rundt Europa. Han reiste fra by til by, ofte til fots men han fikk aldri noe fast holdepunkt. Obstfelder led hele livet sitt av både psykiske og fysiske problemer som påvirket hans verk og førte til for tidlig død. Videre skriver jeg om hans verk, som ikke er omfangsrik, men har en viktig plass i norsk litteratur og leter etter modernistiske trekk. Jeg har valgt å analysere fortrinnsvis hans prosatekster fordi jeg har ikke plass til å skrive om alt. I den første delen av kapitlet fokuserer jeg på en spesiell type litteratur prosadikt og i den andre delen drøfter jeg Obstfelders romaner Korset, En præsts dagbog som Obstfelder kunne ikke fullføre og To noveletter. Etterpå skriver jeg om de nye modernistiske tendensene i norsk litteratur på den tiden. Jeg belyser og forklarer de nye tendensene, viser typiske trekk vi kan finne hos modernistisk litteratur og grunnen hvorfor de forfatterne har skrevet på denne måten. Videre forklarer jeg den situasjonen som var i Norge på 1800-tallet, hvordan det norske samfunnet utviklet seg, og hvordan denne endringene påvirket litteraturen. Jeg gjennomgår symbolismen og de symbolske trekkene som finnes i Obstfelders verk og analyserer noen av hans prosadikt. I forbindelse med modernismen og symbolismen må jeg også nevne Knut Hamsun. Han er en av de mest kjente forfattere i Norge og har mye til felles med Sigbjørn Obstfelder på 1800-tallet. Noen felles trekk vil bli drøftet. Jeg fortsetter med Obstfelders påvirkning. Jeg viser en oversikt over Obstfelders forbilder og hvem som ble inspirert av Obstfelder. Videre belyser jeg Obstfelder og Munch i dialog. 5

Kilder jeg bruker er først og fremst Samlede skrifter I-III som er en oppsummering av hans verk. Bøkene ble gitt ut i forbindelse med 100-årsmarkeringen for hans død, 29. juli 1900. Bøkene omfatter all hans poesi og prosa, men også andre tekster. Videre arbeider jeg med romanen Korset som ble oversatt til tsjekkisk. Min sekundære litteratur er diverse norske litteraturhistorie, boka Obstfelder og mystikken skrevet av Arne Hannevik og forskjelige internettkilder. Arne Georg Hannevik (1924 2001) var professor i litteraturvitenskap ved Historisk-Filosofisk fakultet ved Universitet i Oslo. Hans doktoravhandling var om Sigbjørn Obstfelder. Den svenske litteraturhistorikeren Reindar Ekner drøfter også Obstfelder i sine verk. 6

2. Sigbjørn Obstfelders liv I dette kapitlet skriver jeg om Obstfelders karriere som dikter, forfatter og dramatiker og også om hans liv. Han var den merkeligste og mest originale blant 1890-årenes lyrikere. Sigbjørn Obstfelder var født i Stavanger 21. november 1866 som sønn av bakermesteren Herman Frederik Obstfelder (1828-1906) og hans kone Serina Egelandsdal (1836-1880). Sigbjørn var den syvende av 16 barn. Barndommen var for ham ikke lykkelig. Etter Sigbjørns fødsel gikk det ikke bra med farens forretning. Den dårlige økonomien i hjemmet virket trykkende. Sigbjørn mistet tidlig sin mor. Drømmen om en morsskikkelse som ligger bak kvinnedyrkingen i hans poesi kan stamme fra dette sjokket i barndommen. 1 Det kalles morsbinding. I en del av gymnastiden bodde Sigbjørn på hybel i Stavanger. Han tok Artium ved Kongsgaard skole i 1884. Fra ungdomstiden en del skisser og penneprøver er bevart Allegro sentimentale (1884) er en av dem. Han eksperimenterer og søker på mange måter i sin poesi. Han fikk anledning til å dra til Kristiania ut på høsten, og i 1884 begynte han å studere filologi. En tid bodde han på studenthjemmet Underhaugsveien. Den første bok fikk han trykt var en satirisk skildring av forholdene ved hjemmet, Heimskringlam (1889). Etter to år ga han opp studiet og gikk inn i 3. klasse på Kristiania tekniske skole. Da han våren 1890 skulle avlegge avsluttende eksamen, fikk han et nervesammenbrudd som hindret ham i det. Etter sommeren dro han likevel til sin bror i Amerika for å søke lykken sin. Men resultat var ikke så bra. Han bevarte en sterk medfølelse med samfunnets ringeaktede og ulykkelige særlig i sine siste år var han opptatt av sosiale spørsmål. Etter å ha bodd noen måneder sammen med broren, dro han til Chicago for å søke arbeid. Han bestemte seg for å bli komponist. I slutten av juli dro han tilbake til Norge for å utdanne seg som musiker. Men da han kom til Kristiania ble han innlagt på sinnssykehus. Hans symptomatologi hadde et klart schizofrent preg. Sinnssykdommen påvirket hans senere forfatterskap. Tre måneder senere var anfallet over og han dro hjem til Stavanger. Han ville begynne på musikkstudiet, men det var ingen muligheter for å ta opp det systematiske musikkstudiet 1 NETTUM, R. N., P. AMDAM og B. BIRKELAND. Norges litteraturhistorie IV. 4. opplag, Oslo: J. W. Cappelens Forlag, 1991., s. 111-112 7

han hadde drømt om da han dro fra Amerika. Han visste ikke hva han skulle ta seg til. Han tenkte på å reise tilbake Amerika igjen, eller gifte seg og stifte familie. Om høsten dro han til Paris. Han bodde noen uker med kunsthistorikeren Jens Thiis (1870 1942). Vennskapet med Thiis hjalp ham ut av de dystre følelsene og gav ham mot til å utfolde seg som lyriker. Reisen inspirerte ham til å produsere en ny lyriken, og i 1893 hjalp vennene hans ham å få utgitt sine Digte. Noen få av dem hadde tidligere vært i tidsskrifter. Samlingen inneholder ca. 30 enkeltdikt, de fleste fra den første fasen (1890-91). Noen ble forsynt med årstall. Obstfelder ville vise at han var ute før lyriker Vilhelm Andreas Wexels Krag (1871 1933) som utgav sin samling i 1891. Tematisk er det ikke stor forskjell på diktene før og etter sykdommen. Diktsamlingen fra 1893 skulle bli Obstfelders eneste. De neste årene av sitt liv skriver han prosa og skuespill. Han er stadig på reise i Norge og i utlandet. Høsten og vinteren 1893-94 tilbringer han i København, året etter i Stockholm. Store steder som Paris, Berlin og London fascinerer og frastøter ham. Jeg- personene i To noveletter (1895, «Liv», «Sletten») er speilbilder av Obstfelder. Den lille romanen Korset skrev Obstfelder i 1896. Hovedmotiv er sjalusi. Den har også dypere mening. Hovedvekten ligger på de små reaksjoner, og stilen har det samme lyriske preg som i novellene. For ettertiden er hans korte prosadikt blitt stående som det mest betydelige i hans produksjon. I 1895 forberedte Obstfelder en samling, men selvkritikken holdt ham tilbake. Av de ca. 30 prosadiktene som er bevart, ble bare 12 trykt i hans egen levetid. Det var hans sinssykdom som gav ham drømmebilder som kunne han uttnyte symbolsk det gjelder prosadiktene med mørkt preg. Temaene er angst, skyldfølelse og engstelse ved den fysiske kjærlighet. Det meste av Obstfelders dramatikk er diktning om kvinnen. Enakteren Esther skrevet i 1892, trykt 1899, Om våren, spilt på Nationalteateret i 1902. Han prøvde å få sitt dramatiske hovedverk De rode dråber (1897). Den ytre handlingen er uklar, utviklingen foregår gjennom sjelelige vending. 8

Jeg-romanen En præsts dagbog gav resultatet av hans grubling. Verket ble aldri fullført. En præsts dagbog, utgitt etter hans død i 1900, la beslag på all hans åndelige energi i han siste leveår. Resten av sitt liv hadde han ingen faste interesserer og han hadde ikke andre inntekter enn dem han fikk for sine artikler og litterære arbeider. Med unntak for Korset som kom i tre opplag, var honorarene små. Hans vandrerliv kan i korthet oppsummeres slik: han besøkte Brussel, Paris, København, Berlin, Belgia, Holland, London, Bӧhmen og Sør-Tyskland, Praha og München, han bodde noen uker i Rothenburg og i Bayern. Noen uker var Obstfelder i Normandie også. Etter å ha besøkt København dro han tilbake til Norge. Da faren hans kom fra Amerika, var Sigbjørn alvorlig syk. Han ble innlagt på Københavns Kommunehospital, der han døde av tuberkulose den 29. juli 1900. Hans eneste barn, datteren Lili, ble født på hans begravelsesdag 1. august. 9

3. Sigbjørn Obstfelders verk Sigbjørn Obstfelder regnes med sin eiendommelig stil som første Norges modernist... men hvorfor? Han levde et vanskelig liv som virket på ham og hans forfatterskap. Han reiste mye i livet sitt og hadde mulighet å se og kjenne nye ting om litteratur-retninger. I hans verk kan vi finne de fleste og mest synlige modernistiske trekk. Obstfelder er først og fremst kjent som dikter, men han skrev også skuespill og prosa. Og det er prosa som jeg sikter meg inn mot. Grunnen er at hans dikt «Jeg ser» eller «Navnløs» er veldig kjent, mens hans prosa er ikke så mye drøftet. Jeg skriver om hans skrivestil og modernistiske trekk i hans prosa. I Norske Intelligenssedler (nr. 270, 9. nov. 1896) Hans Ånrud (1863 1953) skrev om Obstfelder at hans talent er «absolut eiendommeligt». «Forbilder eller beslektede forfattere må man gå til russisk eller fransk litteratur for å finne. Talentets eiendommelighed er den stille intense inderlighed.» 2 Jeg fokuserer først og fremst på Dikt i prosa, Mindre fortellinger og skisser, To novelleter og romaner Korset og En præsts dagbog. For det første har jeg ikke plass til å beskrive alt og for det andre er de modernistiske trekk mer synlige i prosa hos Obstfelder. Obstfelders stil ligger i hans følsomme og melodiske ord. Slik den virker i korte lyrikk eller prosatekster. Obstfelder ville ikke produsere et stort format av tekster men for ham var det en sjel, ånd og de egentlige realiteter. Setningene er ofte korte, men bare én sterk rytmetopp, sjelden ufullførte. De virker avrundet, avsluttet i seg selv, men rytmen virker ikke særlig stakkato selv om den er kort, for hevningene er ikke særlig høye og senkningene ikke særlig dype. 3 3.1 Prosadikt Obstfelder begynte å skrive mindre prosastykker. Større og friere rytmer står til hans disposisjon. Det er Baudelaire som har inspirert Obstfelder. Dikteren gir avkall på diktets strengere formverden, men til erstatning for rytme, rim og strofeform får han mer frihet til å følge stemningslivets og fantasiens vekslinger. 2 OBSTFELDER, Sigbjørn. Samlede skrifter I-III. Femte reviderte og utvidete utgave 2000 ved Arne Hannevik. Norge: Gyldendal Norsk Forlag, 2000., s. 308, d. III 3 op. cit., s. 310, d. III 10

Prosadiktet er i alminnelighet et kort prosastykke. Vi kan si at det er en kort prosatekst som blir oppfattet som et dikt. Prosadiktet inneholder en motsetning mellom to sjangre: poesi og prosa. Vi kan da si at det er en sjangerhybrid. Prosadiktet er følgelig en vag sjanger. Det kan sies å være et lyrisk dikt i ubunden form. Det beskriver en situasjon, ofte på en anekdotisk måte og uten å utvide den til novellens større, handlingskrevende form. Språket er lyrisk, stemningsbeveget eller billedrikt og i det hele tettere enn vanlig normalprosa. Det er ofte mer et anslag enn en gjennomført beskrivelse. I behandlingen av motivet kan det ligne på et vanlig dikt. Prosadikt er en sjanger som står diktet nærmere enn det gjør fortellende diktning. Prosadiktet kom til Norden på slutten av 1800-tallet, og det gjaldt først og fremst det symbolistiske prosadikt. Det var det danske tidsskriftet Taarnet som importert den franske symbolisme. Symbolistenes ikon Baudelaire ble presentert for det nordiske publikum i tidsskriftet Ny Jord med flere av hans prosadikt i 1889. Mange skrev i denne perioden prosadikt som helhet, men med mindre grad av metapoetisk refleksjon enn franskmennene. Siden få har interessert seg for prosadiktet i Norge, har veien å gå for å gjøre dette utvalget vært en møysommelig leting i rundt 2500 norske diktsamlinger og over tre hundre forfatterskap fra 1890 og fram til i dag. Nå for tiden er prosadiktet blitt stadig mer populært for nye, norske lyrikere. Prosadikt er en egen sjanger, en selvstendig tekst som ikke står i en kontekst, men er ment å skulle leses for seg. Prosalyrikk er derfor noe annet en prosadikt. En kort definisjon av sjangeren kunne lyde slik: Prosadikt er et kort prosastykke som betraktes som et dikt, p.g.a. et fortettet språk eller på grunn av en annet likhet med lyrikk. Obstfelder ville utnytte prosadiktningen på to måter. For det første ville han skildre det skiftende stemningslivet hos et «jeg» eller hos andre personer. Det var stemninger som ut fra de situasjoner de var knyttet til, kunne utvide seg til en undring over livets alvor. Han forsøkte også på ekspresjonistisk vis å uttrykke mer voldsomme og mørke følelser som fortvilelse, kjønnsangst og sjalusi. Karakteristisk hos Obstfelder er en enkel form. Med denne enkle form er det kulturmennesket han vil analysere, og ved hjelp av de forestillingene og symbolene søker han å oppnå kontakten med de dypeste krefter i menneskesinnet. I årene 1890 1892 var Obstfelder interessert i den lyriske sjanger. Han hadde skrevet mindre prosastykker og begynt på «Esther». De to første prosadiktene kommer fra oppholdet i Belgia. Han kan leve seg inn i andre personers sinn og uttrykke seg gjennom dem. Det første prosadiktet «Genre» er om å fange inn sinnsbevegelsene hos en ung kvinne 11

som er alene i en skumringstime. Den begynner med en replikk, skildrer henne utenfra og fortsetter med hvordan mørket virker på én. Resten av diktet er kvinnens monolog som har hallusinasjons preg: Gud, hvad er det? Jeg forstår det ikke! Jeg har slukket lyset, jeg har stængt døren, jeg ligger her så stille. Det er akkurat som der står en over mig hele tiden! Jeg føler hans varme ånde. Jeg tør ikke åbne øinene! 4 Slik prosadiktet slutter. Hun får nesten farlige minner. Det andre diktet fra samme tid, «Hustru», har de største perspektiver og symbolverdi. I den knytter han kjærligheten og naturen sammen på. I bakgrunnen ligger forestillingen om kvinnen som et vesen kontakt med naturen, mens mannen er det alvorlige mennesket. Omkring til samme motiver som er tone og stil i «Hustru» ligner de to prosadiktene «Ormen» og «Hvepsen». De viser hvordan betraktning av insekter vekker til livet dype følelser hos mennesker. «Ormen» er ganske kort stykke og det dreier seg om «en liden bitte orm» som klatrer i gresset. I «Hvepsen» møter vi en gammel mann som som finner en veps som ikke vil fly ut. Den vil ikke forsvinde. Når den er kommet ned, så kryber den op igjen, når den er kommet op, så kryber den ned igjen. Som om den ledte efter noget. Den er ganske taus. Mærkelig taus. Næsten uhyggelig taus. 5 Mannen blir opptatt av vepsen. Han ser på vepsen et par dager. Endelig vepsen dør. Mannen begynner å tenke om hva vepsen kan føle for hverandre: Kanskje havde de gåt og stukket hinanden med bråddene hele livet igjennem. Eller er det bare menneskene, som stikker sin egen slegt? 6 Vi kan se at tankene er ganske bitre. I mellomtiden kom hans kone inn for å se hva som han gjør. Da hun får også dystre tanker om sin mann: Hvad er det med min mand? tænkte hun. Hun følte på sig, at der var noget som ikke var ganske som ellers. 7 Til slutt står mannen ved vinduet gråtende. Kvinnen nærmer seg: Men før hun vidste ord af det, følte hun hans arme om sig og hans hånd gjennem sit grå hår. 4 op. cit., s. 83, d. II 5 op. cit., s. 110, d. II 6 op. cit., s. 112, d. II 7 op. cit., s. 113, d. II 12

Hvad er det? råbte hun halvt forskrækket. Han pegte på de to døde hvepse. To døde hvepse! På det hun kunde mindes havde det ikke hændt, og så skulde to døde hvepse ha skylden for det! 8 De to stykkene er ganske enkle likevel presise i sin skildring med moralske poenger. Foregående prosadiktene som Obstfelder skrev i Kristiania vinteren 1893 er mer bagatellmessige. Det er for eksempel «Blåveis». Det gir et slags situasjonsbilde. Det foregår om vinterdag og man ser «en jentunge» med en bukett blåveis. Men så var det bare hennes blå øyne han så. - blot to øine, som står og smiler og lyser og sender en hel stjerneregn av blinkende blåveis. 9 De har den samme forsiktige språkføring, men har ikke det dype alvor som de tidligere. Etterpå nevner jeg for eksempel «Skovhuset» eller «Tornerose». De to ble publisert sammen og det synes at det foregår i det samme «lille røde skovhus». En helt annen stemning er i de to tekstene «Det tre kongsdøtre» og «Den friske sang», som Obstfelder skrev til tre av de bildene med eventyrmotiver som maleren Gerhard Peter Franz Wilhelm Munthe (1849 1925) hadde stilt ut på Sort og Hvidt-Udstillingen vinteren 1893. Den het Elleve fantasier om norske eventyr (bilde 1, 2). Utover høsten og vinteren 1893-1894 skrev Obstfelder fem prosadikt som hører sammen. De er preget av mørke stemninger. De prosadiktene er resultater av konsentrasjonen om sykdomstidens erfaringer. Det første er «Byen». Likesom i diktet «Jeg ser» er han utenfor denne byens verden men denne gang blir opplevelsen av fremmedheten voldsommere. I de fire prosadiktene i denne gruppen handler det om forholdet til kvinnen. De er «Bugen», «Den sortklædte», «Natten» og «Den forladte». I «Den forladte» finner man det samme møte med en fiendtlig omverden som i «Byen». I «Bugen» møter vi en kvinne som er gravid og opplever angstfølelse som i «Genre». En annen stemning er i «Den sortklædte». Det handler om «en jomfru» som er blind. Hun følger etter «jeg» og hvisker til ham «-Mand!». De går opp på trappa til et takvindu. Hun knapper op sit liv, hendes hænder skjælver. 8 op. cit., s. 113, d. II 9 op. cit., s. 86, d. II 13

-Se, siger hun. Er det vakkert? Og hun klynger sig op til mig, og hun stryger hen ad mit ansigt, min hals, mit bryst, mit hele legeme. Med bløde, vare hænder. Og disse hænder hvisker: -Blind. 10 Slutten gjelder ikke bare hennes øyne, men også hun som hele kvinne. Kvinnen kaller ikke ham med navn men bare som «Mand». Men samtidig viser stykket medfølelse med kvinne som er blind og søker kjærlighet. I «Natten» finner vi en mann som venter og drømmer om kvinne. Han er ganske redd og utålmodig. Kommer du ikke, kvinde, du den mægtige, du, som kan føde, og slynger dig om mig, med dit legemes stråler? Nu kommer snart dagen, den vanvittige dag, og det er for sent. 11 Plutselig hører han en lyd og han synes at det er hennes «fjed». Det kan kanskje være bare hallusinasjoner. Slik fortsetter den siden hun endelig kommer men det er ikke sikkert om det bare er hallusinasjon. Man får motstridende følelser av den. I dette diktet er kvinne oppfattet som bare framstiller men ikke person. «Høst» som er fra vinteren 1894-1895 har sammenheng med livsholdningen i «Liv» og «Sletten». Innledningen i «Høst» finner man nemlig i et tidlig utkast til «Sletten». Kanskje skulle det også ha vært med i To novelletter. Året 1894 var ikke veldig produktivt for Obstfelder. Bare prosadiktet fra høsten 1894 «Jeget» er mer spekulativt enn de andre. Det handler om det jeg som skaper verden. Gud er her oppfattet som en personlighet, det øverste jeg. Noen ting skrev han i Danmark om vinteren. I 1895 forberedte Obstfelder en samling, men selvkritikken holdt ham tilbake. Av de ca. 30 prosadikt ble bare 12 trykt i hans levetid. Hans prosadikt var resultatet av en skepsis overfor rim og et fast metrum. Han ville gi uttrykk for det moderne storbylivs sammensatthet og den virkning det hadde på menneskesjelen, og til det trengte han en 10 op. cit., s. 97, d. II 11 op. cit., s. 98, d. II 14

litteraturtype som balanserte mellom diktet og novellen, i et språk som stod talemålet nær, men var suggestivt, fortettet, rytmisk. Han kalte det «surnaturalism». 12 3.2 Prosa To novelletter kom ut på Jon Griegs forlag i Bergen, høsten 1895. De gikk i liten grad inn på personer og handling, men forsøkte mer å karakterisere stemningen i fortellingen. Stemningen omkring forfatteren ble annerledes enn to år tidligere. Jeg-personene er speilbilder av denne søkende Obstfelder. De er passive tilskuere til livet, men heftig engasjert i sitt sjeleliv og i kvinnen. Han arbeider bevisst med rolig stilen og ordøkonomi er målet. «Liv» er fortalt i første person. Hovedpersonen er en mann som søker frem mot en erkjennelse av tilværelsens natur. Men noen fullstendig oversikt over hans problemer gir novelletten ikke, og ikke noen løsning på dem. I «Liv» er denne mannen forfatter. Han har reist hjemmefra og lever nå i en stor by. Men fortellerens indre liv blir ikke overdøvet av storbyens larm og bråk. Han kan sitte i timevis på en tom kjellerkafé og meditere. Han er så fjernt fra mennesker at når han hører på deres diskusjoner, begriper han ikke at det interesserer dem. Han skjønner heller ikke hva de snakker om og han føler seg fremmed, nesten irritert: For mig er det blot en konsert af menneskestemmer. Jeg ser, hvordan deres hjerner arbeider for at finde det rette ord, jeg hører deres røster hæve sig og sænke sig. Til tider blir de vrede. Da kan jeg ofte være meget nær ved at briste i latter. 13 Den som kommer til å hjelpe ham videre på veien mot en dypere livsinnsikt, er en ung dødssyk kvinne som han treffer. Hun er utestengt fra livet, men hennes sjel vokser i dødens nærhet. Det er et intimt forhold mellom dem. Han pleier henne, snakker med henne og er hennes eneste menneskelige kontaktpunkt i denne tiden før hun dør. Slik er Liv demonstrert: 12 HANNEVIK, Arne. Obstfelder og mystikken: En studie om Sigbjørn Obstfelders forfatterskap. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1960., s. 165 13 op. cit., s. 88, d. I 15

Hun heder Liv. Et eiendommeligt navn. Ægte norsk er det også. Jeg ser for mig endnu hendes øine, da hun nævnte det. Det var, som om hun så langt ud mod et land, der ligger i en skult solverden, og som navnet var nøglen til. I fem døgn havde hun ligget syg ovenover mig uden nogen til at hjælpe eller pleie sig. Hun er fremmed her, forældreløs, og har vist ingen venner heller. Hvor nætterne må ha været lange og fulde af angst! 14 Bildet av Liv har to funksjoner her. For det første er det skjebne. Det er en slags forbindelse mellom det store liv og den unge pike. Hun kan åpne hans øyne for nye dimensjoner i naturens liv. Hennes død vekker ikke hans sorg. Storbyen gjør ham helt syk. Hans følelse blir nesten like sterk som i prosadiktet «Byen». Han må bort fra dette og derfor vil han dra ut til havet for å vente på svaret på spørsmålet sitt: I nætterne ved det store hav, vil ikke da gådens ord komme og sænke sig hviskende ned i min ånd vel svagt og usikkert fra først af, som svingning der ei er blit tone, men så sterkere, eftersom alt blir tausere og tausere. Når alle de skurrende lyd er forstummet, når man har glemt mig, og jeg selv har glemt, vil det da komme, og alt bli klart, og min sjel vågne? 15 Han prøver også å finne ut svaret på andre eksistensielle problem: «Hvorfor er jeg til?»...han er ikke sikker på om at han skal finne svaret. «Sletten» handler om en 34-årige mann som lever for sin meditasjon. Han elsker slettelandet. Han tror å ha funnet livets mening i sin egen sjel og i kontakt med universet. Da han treffer en ung kvinne, gjør hans innsikt et stort inntrykk på henne. De blir lykkelige sammen, men «Sletten» fremhever kostnaden ved den passive holdning som er livsangsten. I denne novella er kvinnen så åndeliggjort og mannens forhold til henne er også erotisk. Her spiller stemningene en stor rolle. I første del av «Sletten» er det mange naturstemninger. Novelletten er en beretning om to elskende som får hverandre. De får naturopplevelsene, det er mannens følelser, og det er den indre sjelelige utvikling som den unge kvinnen gjennomgår. Det er mannen som vekker den unge kvinnen til bevissthet om hvor hennes liv er. Det vesentlige er ingen disharmoni i kjærligheten. Forholdet mellom mannen og kvinnen virker som om de åndelige komponenter er de vesentlige for mannen. 14 op. cit., s. 92, 93, d. I 15 op. cit., s. 100, d. I 16

Novelletten får sin verdi av den fine formulering av naturstemningene og meditasjonene, av skildringen av atmosfæren omkring møtene mellom de to. Ved begynnelsen av novella bor mannen ute på en slette noen uker. Det er i overgangen mellom sommer og høst. Akkurat som mannen i «Liv» har det fortellende jeg i «Sletten» søkt bort fra den menneskehet, men denne gang er han i naturen. Han møter en kvinne. Han anfører hvordan han ventet på å få følge henne hjem og hvordan naturen var. Noen dager senere ber ham om et møtte men hun kommer ikke. Så besøker hun ham uventet. Etter dette besøket opptar hun hans tanker enda mer enn før. Hun tenker over alt hun har gjort. Det ser ut at deres forhold dreier seg om hele tilværelsen. Til høsten møter de to hverandre. Hun ser ut som hun er forandret. Hun oppfører seg som en alminnelig festglad kvinne. Men han vet at hennes glede ikke har vært ekte. Etter denne hendelsen blir hun borte for ham. Korset, den korte kjærlighetsromanen kom ut på dansk Gyldendal i København høsten 1896. Hovedmotivet er sjalusi mellom menn om kvinnens gunst. Det er om kjærlighet og død, om lidenskap og lidelse, trofasthet og troløshet. Dypere går et annet: hvordan mistro kan føre et menneske i døden. Psykologien er forfinet, vekten ligger på de små, mimoseaktige reaksjoner, og stilen har det samme lyriske preg som i novellene. 16 I denne romanen ligner Obstfelder på samtidens forfattere så romanen er lite original. Romanen er skrevet i jeg-formen og er veldig musikalsk og rytmisk. Fortelleren sitter mange år etterpå og gjenkaller i hukommelsen sin store opplevelse. Historien av romanen er ganske enkel. En ung mann treffer en kvinne og det oppstår kjærlighetsforhold mellom dem. Han vil ikke vite om hennes fortid, men etter hvert kan han ikke unngå å få vite om den. Han er blitt kjent med billedhuggeren Bredo, som Rebekka, den kvinnen, har vært hans elskerinne til og modell for tidligere. Bredo kommer til å stå mellom fortelleren og hans elskede. Rebekka har et barn og til slutt treffer han hennes tidligere ektemann, en mann som driver kikkervirksomhet ved Bredos atelier. Rebekka føler fortellerens voksende kulde. Da han etter møtet med hennes tidligere mann 16 NETTUM, R. N., P. AMDAM og B. BIRKELAND. Norges litteraturhistorie IV. 4. opplag, Oslo: J. W. Cappelens Forlag, 1991., s. 121 17

kommer tilbake til deres hus ved havet, har hun druknet seg. I en dagbok og i et brev forklarer hun at hun har gått i døden for å redde deres kjærlighet til et evig liv. Vilhelmine Ullmann (1816 1915) begynnte å plassere Obstfelder med denne romanen blant symbolistene: «Det er det ubevidste sjæleliv, det der styres a fen ukjent åndens magt, de søger at give udtryk i digtningen med en dæmpet klang af dom og forkyndelse. Denne dikter kommer med den stille ånd, som efter skriften tilhører det kvindelige væsen.» 17 Romanen ble en stor suksess med positive anmeldelsene og på kort tid var den trykt i tre opplag. Jeg-romanen En præsts dagbog skulle bli hans hovedverk men det skjedde ikke. Verket ble aldri fullført. Romanen var utgitt etter hans død i 1900. Verket er preget av å finne løsningen på de evige spørsmål, finne enheten i tilværelsen. Stilen er veldig hektisk og urolig. Avsnittene er ganske korte, og de handler mesteparten om prestens tanker. Obstfelder lar hovedpersonen sin finne svar og løsning, på disse problemene. Denne stemningen fortsetter gjennom hele boken. Men de spørsmålene som reises er for vanskelige til at man kan svare på dem. Presten er dratt opp på fjellet, han vil se Gud, og i tordenen møter han Jehova, den strenge fars-gud. Da stiger solen opp. Helle himlen var roser - den så meg midt inn i øynene, mild, vennlig, med et smil som en høy moders. I dette møtet med mors-gudinnen er det reminisenser fra Dantes paradis Dantes Divina commedia var en av de bøker Obstfelder førte med seg på sine reiser. 18 Det ser ut som at Obstfelder selv har stått oppe i de problemer presten er besatt av. Presten ville komme frem til den fulle religiøse opplevelse av guddommen, han ville se Gud som er i verden. Vi føler fra teksten en usikkerhet om hva guddommen er, tvil på om den eksisterer. Obstfelder utnytter igjen sin sinnsykdoms erfaringer i dette verket. Selv om det 17 op., cit., s. 312, d. III 18 NETTUM, R. N., P. AMDAM og B. BIRKELAND. Norges litteraturhistorie IV. 4. opplag, Oslo: J. W. Cappelens Forlag, 1991., s. 126 18

ikke nevnes sinnssykdom i romanen, kommer fra det en angst- og avskyreaksjonene og også med hallusinatorisk preg da han så Jehova. I alle disse prosatekstene som har jeg nevnt møter vi karakteristiske moderne trekk. Søken etter identitet i tilværelsen, kirken mister sin makt. Ofte møter vi jeg-personene. Man finner mistillit, angst og skepsi til samfunnet og hvordan det utvikler seg. Stemningen er gjerne trist og dyster. Stilen er musikalsk med korte setninger. 19

4. Modernistiske tendenser i norsk litteratur Dette kapitlet omhandler modernismen i Norge. Det skjedde store framsteg i andre halvdel av 1800-tallet. Mange trodde at utviklingene ville gjøre livet lettere og bedre for stadig flere mennesker. Det gjorde det også. Men framskrittet hadde også sine negative sider som forfatterne ble stadig mer opptatt av. Den teknologiske utviklingen skapte grunnlag for modernisering av landbruket. Norge beveget seg fra et gammelt samfunn til et moderne industri og klassesamfunn. Folk begynte å tvile på at utviklingen bare var av det gode. I et moderne samfunn blir enkeltindividet i mer grad overlatt til seg selv enn i det gamle samfunnet. Det gir større frihet til den enkelte, men på en annen side også føre til større ensomhet. Den enkelte kan komme til å føle seg som en fremmed. Denne følelsen kalles fremmedgjøring, og nettopp fremmedgjøring blir et viktig tema i diktningen på 1890-tallet. Det enkelte mennesket føler seg ikke bare som en fremmed i samfunnet, slik utlendinger og innvandrere kan føle, men også som en fremmed i livet. Landet var nettopp blitt fritt og selvstendig, og man var på jakt etter en egen identitet. Denne identiteten fant man i den realistiske tradisjonen man hadde. Den norske kunsttradisjonen er realistisk, men det er ikke sagt at Norge ikke har hatt tilløp til modernistiske tendenser opp gjennom historien. Henrik Wergeland (1808 1845) brøt med mange klassiske regler for tradisjonell diktekunst i mange av sine dikt. Nyromantikkene på 1890-tallet viser tendenser til modernistiske tilnærminger. I 1850 debuterte Henrik Ibsen (1828 1906) med skuespillet Catilina. I 1899 utga han sitt siste drama, Når vi døde vågner en dramatisk epilog. Ibsens forfatterskap på en måte svarer til den generelle litteraturhistoriske utviklingen i perioden. I 1850-tallsgenerasjonen figurerte Ibsen sammen med Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832 1910), men også Jacobine Camilla Collet (1813 1895) og Aasmund Olavsson Vinje (1818 1870). Det fins en brytning mellom romantikk og idealisme på den ene siden og realisme, rasjonalisme og modernitet på den andre. Den andre viktige forfattergenerasjonen er realisme- og naturalisme generasjonen. De nye som kom til, var Arne Garborg (1851 1924), Alexander Kielland (1849 1906), Jonas Lie (1899 1945) og Amalie Skram (1846 1905). Den tredje epokegjørende forfattergenerasjonen kom til omtrent 1890. De mest kjente nye forfatterne er Knut Hamsun, Hans E. Kinck (1865 1926), Vilhelm Krag, Tryggve Andersen (1866 1920) og Sigbjørn Obstfelder. Denne generasjonen 20

representerer en generell reaksjon mot realistisk og naturalistisk diktning. Det fins en stor interesse for lyrikk og prosalyrikk. Det modernistiske i Norge er knyttet til den danske kritikeren Georg Brandes (1842 1927). Han hadde en forelesningsrekke om Hovedstrømninger i det 19. Aarhundredes Litteratur som startet ved Københavns Universitet i 1871. Han trakk fram Adam Gottlob Oehlenschlägers (1779 1850) helteskikkelser og uttalte: «Det er ikke den moderne Tids Sjælsindhold som i dem bliver formet; med Bevidsthed skrues Psychologien tilbage og en Udrensning af alt egentlig og utvetydigt Moderne forsøges.» 19 Viktig var på den tiden magasinet Samtiden. Det er det eldste kulturelle magasinet i Norge. Det kom første gang i 1890 og det var i Samtiden Obstfelder debuterte. Opp gjennom tidene har flere moderniske bevegelser eksistert; som den første regnes de franske «les modernes» som ca. 1700 gjorde opprør mot antikke forbilder. Selve ordet modernisme oppstod i spanskspråklig litteratur ca. 1890, hvor det ble brukt om en retning i lyrikken i slekt med vår nyromantikk. 20 Modernismen har mange trekk. Det er skildring av det ensomme rastløse mennesket på søken etter identitet og likevekt i tilværelsen, gud er død og kirken har mistet sin makt. Skildringer tar ofte utgangspunkt i individet jeget og man er på jakt etter harmoni og fellesskap med andre mennesker. Individet skildres som utilfreds, urolig, ute av likevekt, søkende på jakt etter å helbrede et brudd full av fremmedfølelse. De store heltene for modernistene er først og fremst Sigmund Scholmo Freud (1856 1939), Friedrich Wilhelm Nietzsche (1844 1900) og Charles Robert Darwin (1809 1882). Modernisme brukes som fellesbetegnelse for beslektede retninger og tendenser innen kunst. Det kan være non-figurativ kunst, arkitektur og musikk, men først og fremst er det språklig eksperimentell poesi. Formelle trekk ved modernismen er ofte brutt med det tradisjonelle eller tradisjonalismen, særlig realismen. I lyrikk kan vi finne det som uten rim og rytme og vanlig strofeinndeling, 19 ANDERSEN, Per Thomas. Norsk litteratur-historie. Oslo: Universitetsforlaget AS, 2001., s. 205-206 20 Nyromantikken 1890-1905. [online]. [cit. 2015-03-28]. Fra: http://www.vgskole.no/teachers/norsk/litteratur/1850_1900/nyromantikken.php 21

vanskelig billedspråk. De bruker nye og spesielle metaforer og metonymier. Romaner er uten kronologi, sjangerblanding, flere stemmer, og indre monolog med oppløst syntaks altså oppløsning av tradisjonell form. I forbindelse med modernisme skal jeg komme inn på begrepet poetisk modernisme. Denne typen modernisme søker å uttrykke følelsen av angst, ensomhet, fremmedgjøring og kaos gjennom en sprengt lyrisk form og innhold. De poetiske modernistene kunne også være opptatt av urbane forhold. Modernistene fant det vare enkeltindividet som med et fremmedgjort jeg, og uten noen solid basis i sosiale nettverk og tradisjoner, og lot seg rive med av den kraftige påvirkningen fra det ubevisste sjelelivet. Poetisk modernisme kom generelt sent til Norge, men allerede i 1890-årene kan vi finne modernistiske trekk hos enkeltforfattere som Sigbjørn Obstfelder og Knut Hamsun. 4.1 Obstfelder som symbolist Symbolismen var en retning som fikk stor betydning for nyromantikken. Den oppstod innenfor lyrikken, prosalitteraturen og billedkunsten. Charles Baudelaire introduserte denne formen for lyrikk allerede på midten av 1800-tallet, og de andre dikterne fulgte etter. Symbolistene reagerte mot realismen og naturalismen. De interesserte seg for både ytre og indre virkelighet. De ville avdekke negative samfunnsforhold. Sanseopplevelsene og stemningene stod sentralt i diktningen. Symbolistene ønsket å flytte fokus fra samfunnet over til individet. For dem var den egentlige virkeligheten den indre, selve «jeg-et». De brukte utradisjonelle uttrykksformer og regelmessigheter i tradisjonell diktning ble mer eller mindre oversett. De ville uttrykke sentrale sider ved sin indre virkelighet ved å framheve disse gjennom symboler. Forfatterne var opptatt av symbolistiske ideer, filosofien til Nietzsche og tankegrunnlaget til Freud. Nietzches filosofi tok vekk kirken, myndigheter og andre autoriteter og Freud ledet tanker og konsentrasjon innover mot sjelens innerste sider. De var på jakt etter ens egentlige jeg. Symbolismen var preget av forestillinger om fantasien. Sjelen og naturen var også begreper som preget retningen. Symbolistene ville frigjøre versifiseringens teknikker for å kunne tillate større rom for flyt, og bevege seg mot ubundne vers. Symbolistisk poesi søkte heller å fremkalle enn å beskrive. Bilder ble benyttet for å virkeliggjøre poetens sjel eller smerte gjennom de ulike 22

sansene som lukt, lyd og farger. Symbolismen passet mindre inn i prosalitteraturen enn den gjorde for poesien. I Norge fant Sigbjørn Obstfelder en bekreftelse i fransk symbolisme og tilsvarende hos Gunnar Reiss-Andersen (1896 1964). Det er Obstfelder symbolisme jeg vil fokusere på. Da var han i Frankrike, ble han kjent med symbolismen. Symbolismens første representant i Frankerike, Charles Baudelaire var en basis for Obstfelders kortprosa. Baudelaire ble presentert i det danske tidsskrift Ny Jord i 1889, og de danske symbolistens bevegelse Taarnet. Programmet ble presisert av lyrikeren Jens Johannes Jørgensen (1866 1956). Symbolistene opererer med et konkret fokusplan som det sentrale, men bildene er der ikke for sine egenes del; de besjeles og får symbolverdi. Selv om Obstfelder var den mest konsekvente mellom nordmennene med symbolismen, kan vi finne mange symbolistiske trekk hos for eksempel Vilhelm Krag, Knut Hamsun og Hans E. Kinck. Når det gjelder Obstfelders symbolistiske oppføring innenfor hans verk, var det først og fremst hans sinnsykdom som gav ham drømmebilder som han kunne utnytte symbolsk. Det er mest synlig i prosadiktene hans. Hans språk blir billedlig og han tar utgangspunkt i det konkrete. Han uttrykker en slag korrespondansen mellom den ytre og indre «jeg-et». Temaene er skyldfølelse, kjærlighet og angst. Flere av prosadiktene hans er preget av hans hallusinasjoner og mareritt. I «Hunden» fins det en fokusplan, som er uttrykt av sjelelige erfaringer, hallusinasjoner og skyld for alle menneske som har brakt over dyrene. I titlene «Pilen», «Ormen» og «Bugen» fins det en eksakt, menings-eller symbolplan. I «Hustru» er det kanskje den største symbolverdi en gul sommerfugl som utvider seg til å bli et seksuell- eller fruktbarhetssymbol. Dette prosadiktet har tilknitning til hans livsopplevelse og fornemmelse av sammenheng mellom kjærlighetslivet og livet. Det begynner med kort innledning: Hustru, fire børn. Hun har dækket ansigtet med sine hyder. Hun ser et hvidt seil glide langsomt bort. Hendes ungdom. 21 Etterpå åpner hun vinduet og se en sommerfugl som er antakelig et fruktbarhetssymbol. Han setter seg på hennes hånd og så kommer kommer et nytt moment inn: Du gule sommerfugl! Trode du, jeg var en blomst. Jeg er snart gammel kone, jeg. 22 21 op. cit., s. 84, d. II 22 op. cit., s. 84, d. II 23

Fuglen flyr bort til en rose og kvinnen begynner å fantasere om hva hun vil gjøre. Jeg vil ta min gule silke på, og min arm skal være nøgen. Mine brudesko vil jeg spænde om mine vrister. 23 Men i det øyeblikk kommer hennes mann inn og spør henne om hvorfor hun har den gule silke på, hvorfor har hun «storkroser i håret sitt» og hvorfor hun har hennes arm «nøgen». Hun svarer bare at hennes skuldre er finere enn sommerfugls vinger, hun skal visne uten at ha sett en manns øye og fordi at hun er ung. Hun ville vise at hun er høyere enn sommerfugls vakre skapning. Den slutter at hun ville lyse amoren bort fra mannes ansikt: -Eier jeg dig osgå idag, herskerinde? Og jeg vil svare: -Du eier mig ikke. Du låner mig af det store liv, som digter roser og sommerfugle. 24 I dette prosadikt viser Obstfelder en kvinne som et vesen i kontakt med naturen, mens mannen er den alvorlige åndsmennesket. Prosadiktet fra denne tiden er preget med kvinneforherligende diktning og det finnes morsmotiver ganske ofte. Det er kvinnens lengsel etter å fornye kjærligheten. Diktet kom ut i 1892 etter oppholdet i Paris. 23 op. cit., s. 84, d. II 24 op. cit., s. 85, d. II 24

5. Obstfelders påvirkning I dette kapittelet skriver jeg om Obstfelder hvem han har influert og hvem som Obstfelder har hatt innvirkning på. Jeg begynner med Obstfelders forbilder. Hver eneste forfatter eller kunstner gir inspirasjon hos noen. Det gjelder også Obstfelder. Videre fortsetter jeg med de som har fått inspirasjon hos Obstfelder og til slutt skriver jeg om en viktige forfatteren Knut Hamsun og forbindelsen mellom ham og Obstfelder. Jeg skrev i forrige kapittel om symbolisme og om at det var først og fremst den franske dikteren Charles-Pierre Baudelaire som gjorde innflytning på Obstfelder. Baudelaire var født 1821 og døde 1867. Han var en fransk dikter, essayist, oversetter og kunstkritiker. Hans mest kjente verk, Les Fleurs du mal, uttrykket skjønnhetens endrede vesen i det moderne, indurstrialiserte Paris på 1800-tallet. Baudelaires meget originale prosapoetiske stil påvirket en generasjon av andre poeter, inkludert Paul Marie Verlaine (1844 1896) og Jean Nicolas Arthur Rimbaud (1854 1891). Han er grunnleger for begrepet «moderne» som henviser til den flytende, forgjengelige livserfaringen i det urbane storbylivet, og ansvaret som kunsten har for å fange og gjengi denne erfaringen. 25 Turen til Paris høsten 1892 synes å ha iverksatt Obstfelders interesse for prosadiktet. Den som hadde gjort denne sjanger populær var Ivan Sergejevitsj Turgenjev (1818 1883) eller Baudelaire. Og det er Baudelaire som har inspirert Obstfelder. Baudelaires Petits Poemes en prose ble delvis oversatt til nordiske språk omkring 1890. Om prosadiktet skrev den franske poeten: Hvem av oss ser det ikke som i ærgjerrige stunder har drømt om åpenbaringen av en poetisk prosa, musikalsk, uten rytme og rim, passende smidig og passende motspenstig til å kunne underordne seg sjelens lyriske strømdrag, drommens bølgebevegelser, bevissthetens rykkvise sprang. 26 Baudelaires program for denne nye og vanskelig definerbare sjanger måtte tiltale en dikter som Obstfelder. Han søkte etter noe nytt og prosadikt passet godt i Obstfelders forestilling. 25 Charles Baudelaire. In: Wikipedia: the free encyclopedia [online]. San Francisco (CA): Wikimedia Foundation, 2001, 30. 8. 2014 [cit. 2015-03-15]. Fra: http://no.wikipedia.org/wiki/charles_baudelaire 26 Hannevik: Obstfelder og mystikken. En studie i Sigbjørn Obstfelders forfatterskap. 1960 s. 144 25

Den som var påvirket senere av Obstfelder kan man si er mesteparten av de modernistene som kom etter ham. Obstfelder inntar en viktig plass som forløper for modernismen. Han har betydd mye for de finske og svenske modernistene på 1920-tallet, og ekspresjonisten Pär Lagerkvist (1891 1974) som Sigbjørn Obstfelder satte høyt. I perioden 1900 1945 er det to hovedtendenser som går parallelt innenfor litteratur og kultur. Den ene er tradisjonalisme, og den andre er modernisme som Obstfelder startet med. «Stillheten efterpå» er et dikt skrevet av Rolf Jacobsen (1907 1994) som blir sett på som en av de første modernistene i Norge. Jacobsen førte både storbysivilisasjonen, maskinene og teknikken inn i norsk poesi. Diktene hans er modernistiske med motiver hentet fra byen og maskinenes verden. Han viser en begeistring for det moderne samfunnets mangfoldighet som står i kontrast til andre diktere. I diktet prøver han å fortelle oss at det ligger noe bak alt den hektiske måten vi lever på og det som ligger bak alt er stillheten. Vi trenger stillheten som en motvekt til støyen og stresset den moderne verden utsetter oss for. Jacobsen vil at vi skal forstå at det ikke er tingene, men stillheten bak dem, som er viktig. Grunnstemningen i diktet kan både være pessimistisk og optimistisk ved at det enten kan være for sent eller så kan det likevel være håp for stillheten etterpå. «Det er ingen hverdag mer» er et dikt skrevet av Gunvor Hofmo (1921 1995) som blir regnet for å være den mest sentrale modernistiske lyrikeren i Norge. Dette diktet er litt annerledes enn det første når det gjelder oppbygning. Dette er mindre fritt, men som et mer tradisjonelt dikt med enderim og rytme. Diktet er skrevet etter krigen, og det er tydelig at Hofmo var en motstander av hva som skjedde under krigen, og viser sympati for ofrene. Stemningen i diktet er ganske pessimistisk, og det ligger noe tungt over det hele. Karl Ivar Lo-Johansson (1901 1990) har kalt Korset sin «gymnasiastbibel», og Aksel Sandemose (1899 1965) har avlagt vitnesbyrd om sin «Obstfelder-besettelse» i unge år. Personen Obstfelder har gitt trekk til hovedskikkelsen i den store østerrikske lyriker Rainer Maria Rilkes Malte (1875 1926). 27 Andre forfatter som jeg nevner er Stein Mehren (1935) en av de fremste norske moderne lyrikere. Med sin originalitet og billedskapende evne vi kan si at han på sitt beste fortjener nivået til Obstfelder. 27 R.N. Nettum, Per Amdam, Bjarte Birkeland Norsk litteraturhistorie, bing 4 Fra Hamsun til Falkberget, J. W. Cappelens forlag A.S., 1975, 1991., s. 126 26

Siste navn som jeg nevner er Knut Hamsun. Knut Hamsun var født 1859 og døde 1952. Han var en av de mest berømte norske forfattere. I 1920 fikk han Nobelprisen i litteratur for romanen Markens Grøde (1917). Han har mye til felles med Obstfelder. Det finnes mange forbindelser mellom de to. Først og fremst er det at de levde på samme tid og hadde lik familiebakgrunn. Begge to var fokusert og opptatt av samme problematikken i litteratur og var påvirket av Baudelaires tanker og verk. Begge to var i Amerika for å søke noe mer enn de hadde før i livene deres, de publiserte sine verk i Samtiden og skrev prosadikt. Hamsun mente at i 1880-årenes var realisme en gammeldags form for diktning, og at den skildret moderne mennesker på en overflatisk måte. Denne tiden var preget av konstitusjonell parlamentarisme. Perioden 1875 1885 preges av kampen for liberalisme og blomstring av tro på muligheten av sosiale reformer. De norske forfattere hadde lignende sosial status som politikere. De mest berømte som skrev om det var Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Jonas Lie. De ville «sette problemer under debatt», skrev Brandes. I sine kontroversielle offentlige forelesningene hevdet Hamsun at litteratur ikke bør tjene noen sosiale eller politiske formål. Han gjorde narr av Ibsen og de andre forfattere. Hamsun ønsket seg bøker med «virkelig psykologi», det vil si bøker der motsetningene i menneskesinnet kom fram. Han ville legge vekt på menneskenes indre liv som Obstfelder. De to hadde det samme nøkkelord det ubevisste sjeleliv. 28 Men hos Hamsun vokser den senere til en bevisst kritikk av den industrielle utvikling og fremmedgjøringen i den liberalistiske verden, mens hos Obstfelder forekommer det ikke. Peter Kirkegaard skrev om Hamsun i en studie: «He labels Hamsun's work as modernist simply because it reflects a certain historical configuration og social modernity.» 29 Hamsun debuterte med romanen Sult (1890). I Sult er hovedpersonen navnløs. Han forelsker seg også etter at han har passert en kvinne på en gate. Det er et kjærlightstema som var også Obstfelder opptatt av. Det er en kunstnerroman som viser hva mangel på mat kan gjøre med et menneske. Det er også om en person som føler seg fremmed både i byen og tilværelsen. For Hamsun var det en bok om det moderne, sammensatte sjelelivet. Både i Pan og Mysterier fins det likhetene med Obstfelders verk også. 28 BERGE, Anne Lene a Øystein ROTTEM. Spor: Teoribok VK I og VK II. Oslo: J. W. Cappelens Forlag AS, 2003., s. 74 29 HUMPÁL, Martin. Knut Hamsun's Novels: The roots of modernist narrative, Hunger, Mysteries and Pan. Oslo: Solum forlag, 1998. s. 17 27

De tre fortellingene belyser opplevelsen av den moderne psyke i tre forskjellige måter og foreslår tre ulike svar på spørsmålet om hvorfor de er modernist. Hos Hamsun fins det liknende trekk som hos Obstfelder. Formen er ny, Hamsun bruker også jeg-personen. I Sult er handlingen lagt til en by. Angstfølelsene er de same som i Obstfelders «Byen». Vi treffer både hos Obstfelder og Hamsun kjærlighetstema, forholdet til naturen og en slags mystikk i verkene deres. Det dystre inntrykket som er på linje med Obstfelder er mer enn bare merkelig utfoldelse. Den er karakteristisk for den nye diktning ved sin mangel på sosial kritikk. 5.1 Obstfelder og Munch i dialog Edvard Munch passer ikke godt inn i forrige kapittel. Grunnen til er at Munch og Obstfelder influerte hverandre seg i mellom. De to levde på samme tid, og å være gode venner og skapte sine innflytelser. Munch skulle lage tegninger til Obstfelders debutsamlingen. Obstfelder skrev om Munch i tidsskrift Samtiden og holdt foredrag om ham i Studentersamfundet. 30 «Two artists in different media can hardly get closer to each other without losing their identity than Munch and Obstfelder did.» 31 Dette skrev Reindar Ekner om Obstfelder og Munch i boka si som handler om symbolismen. Først skal jeg skrive om Edvard Munch. Han ble født 12. desember 1863 og døde 23. januar 1944. Han var norsk maler, grafiker og representant for modernismen. Hans mor døde da han var barn slik som Obstfelders og denne erfaring påvirket ham slik som Obstfelder. Det er kanskje grunnen til at de to interesserte seg i lignende temaer. Munch vokste ut av den åndelige atmosfæren i jugendstil og hans kunst har noen trekk ved denne stilen. Han studerte i Oslo, hvor han var påvirket av naturalisme, franske impresjonister og postimpresjonister. Hans arbeid har en tendens til symbolisme og ekspresjonisme som 30 Dagbladet. KLEVE, Marie L. Tror de har funnet ukjent Obstfelder-dikt [online]. 2007, 19. 2. 2007 [cit. 2015-03-28]. Fra: http://www.dagbladet.no/kultur/2007/02/19/492495.html 31 BALAKIAN, Anna. The Symbolist Movement in the Literature of European Languages [online]. John Benjamins Publishing Company, 1982 [cit. 2015-03-28]. Fra: https://books.google.cz/books?id=ocj6gvt5qyuc&printsec=frontcover&hl=cs&source=gbs_ge_sum mary_r&cad=0#v=onepage&q&f=false 28