KURSOPPGAVER EØS-RETT VÅR 2011 Kursene i EØS-rett går over tre dobbelttimer, til sammen 6 timer. Nedenfor er gitt 6 oppgaver, som vil bli drøftet og gjennomgått i løper av kurset. Det forutsettes at de to første oppgavene er forberedt til første kursdag. Til de neste kursdagene forutsettes det at studentene selv skriver ut og tar med de relevante dommene som skal drøftes. Oppgave 1 Finanger I Les Høyesteretts dom i Rt. 2000. s. 1811 (Finanger I). Dommen er inntatt i materialsamlingen for 2. avdeling (s. 164 flg). 1. Forklar Høyesteretts bruk av praksis fra EF- og EFTA-domstolen 2. Hvorfor er ikke EØS-loven 2 anvendelig? 3. Hva sier dommen om direktivkonform tolkning hva er forholdet til presumsjonsprinsippet i norsk rett, og gir EØS-avtalen grunnlag for et tilsvarende prinsipp som det vi finner i fellesskapsretten? 4. Hvilke hensyn tror du er utslagsgivende for Høyesterett når Storebrand frifinnes? 5. Motorvognforsikringsdirektivene stiller krav til reguleringen av forholdet mellom forsikringsselskap og forsikringstaker. Gir dommen indikasjoner på at gjennomslagsspørsmålet kan stille seg annerledes ved direktiver som stiller krav til forholdet mellom det offentlige og private? 6. Er du enig med Høyesteretts flertall? Grunngi standpunktet. Oppgave 2, Finanger II, statlig erstatningsansvar Les Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2005 s. 1365, Finanger II. Dommen er inntatt i materialsamlingen for 2. avdeling (s. 245 flg). 1. Hva sier dommen om statlig erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen som folkerettslig forpliktelse? 2. Hva kan vi lese ut av dommen om betydningen av EF- og EFTA-domstolens avgjørelser for norske domstolers rettsanvendelse? 3. Hvilke feil finner Høyesterett at er begått, og hvordan vurderes de? 4. Hva skyldes dissensen? 5. Hvordan vurderer du feilene er du enig med flertallet, mindretallet eller har du et eget standpunkt? 6. Finnes det situasjoner der det vil ble erstatningsansvar ved brudd på EØS-avtalen, men hvor det ikke ville blitt det om vurderingen skulle skje på grunnlag av fellesskapsretten? 7. Stusser du over at EØS-avtalen og EFTA-domstolen siteres på dansk? 1
Oppgave 3, malerikjøp, eksportrestriksjon, gebyr På et loppemarked fant Peder Ås et maleri han antok var malt av August Cappelen (1827-52), det var i det minste gammelt nok. Ås kjente til 23 i lov om kulturminner 9. juni 1978 nr. 50 og den relevante forskriften (FOR 2007-01-01 nr 01), og søkte Riksantikvaren om tillatelse til å ta med maleriet til London, hvor han bodde. Ås måtte betale et behandlingsgebyr på kr. 2000, som var ment å dekke utgiftene forbundet med undersøkelse og vurdering av bildet. Det ble konstatert at bildet virkelig var malt av Cappelen, og siden Cappelens produksjon var liten, ga departementet ikke samtykke til at bildet ble ført ut av Norge. Peder Ås syntes dette var urimelig. Ikke bare ble han nektet å ta bildet sitt med seg hjem, han må til og med betale for nektelsen. Hans faste advokatforbindelse Lars Holm mente at både behandlingsgebyret og vedtaket måtte være i strid med EØS-avtalen. Riksantikvaren på sin side erkjente at malerier var omfattet av EØS-avtalens virkeområde, men avviste likevel Holms påstand. (1) Er nektelsen av eksport av bildet forenlig med EØS art 12? (2) Er gebyret Ås må betale forenlig med EØS art 10? Oppgave 4 Nillesaken vareflyt videokassetter Les EFTA-domstolens rådgivende uttalelse i Nille-saken, av 14. mai 1997. Uttalelsen finner du her: http://www.eftacourt.int/images/uploads/05_96_advisory_opinion_n.pdf (1) Hva var Nilles argument for at det kommunale forbudet mot salg av videokassetter andre steder enn i spesialforretninger var en restriksjon i strid med EØS art 11 om fru flyt av varer? (2) Hvorfor kom EFTA-domstolen til at dette antagelig likevel ikke var en restriksjon etter EØS art 11? (3) Hvilken betydning får det for den EØS-rettslige vurderingen dersom det viser seg at det kommunale forbudet rettslig eller faktisk virker direkte eller indirekte diskriminerende? Oppgave 5, Lillevik fotball, alkoholreklameforbudet Lillevik fotballklubb nøt stor popularitet i byen, men økonomien var dårlig. Gleden var derfor stor da det danske bryggeriet Faxe, som nettopp hadde lansert sine produkter i Lillevikområdet, tilbød seg å kjøpe nesten all reklameplass på Lillevik stadion og på fotballklubbens drakter. Faxe brygger øl som inneholder over fire volumprosent alkohol, og 2
mineralvann. Både på øl- og mineralvannetikettene står ordet «Faxe» sentralt. Den reklamen Faxe ville ha plass til lød slik: «Når tørsten er størst Faxe først» Dette var det samme reklamebudskapet Faxe brukte i Norden for øvrig. Alle var ikke like glade for tilbudet. Avholdslaget i byen mente eksempelvis at reklamen var i strid med reklameforbudet i lov om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. 2. juni 1989 nr. 27 (alkoholloven) 9 2, jfr. alkoholforskriften 14 1. Alkoholforskriften 14 1 lyder slik: Reklame for alkoholholdig drikk er forbudt. Forbudet gjelder også bruk av vare- eller firmamerke eller kjennetegn for alkoholholdig drikk, forutsatt at en ikke uvesentlig del av dem reklamen henvender seg til må antas å ville oppfatte den som reklame for alkoholholdig drikk. Forbudet gjelder også reklame for andre varer med samme vare- eller firmamerke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk, med mindre varen har et eget distinkt varemerke/-kjennetegn. Når varen har et eget distinkt varemerke/-kjennetegn, kan det i reklame i tillegg gis opplysninger om vare- eller firmamerke eller kjennetegn, med mindre en ikke uvesentlig del av dem reklamen henvender seg til må antas å ville oppfatte den som alkoholreklame. Avholdslaget mente at reklamen var straffbar, jfr. alkoholloven 10 1, og at idrettslaget ikke burde takke ja til tilbudet. Idrettslaget var uenig og påpekte at riktignok ble navnet Faxe først og fremst forbundet med øl av folk flest, men dette kunne ikke være avgjørende når bryggeriet også produserte mineralvann. Idrettslaget hevdet videre at dersom reklamen var i strid med alkoholloven, var alkoholloven i strid med EØS-avtalen art. 11. Dette fordi reklameforbudet gjør det vanskelig for nye som regel utenlandske bryggerier å komme inn på det norske markedet. Avholdslaget var uenig i at forbudet var et tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon, og subsidiært mente det at forbudet kunne begrunnes i hensynet til folkehelsen, jfr. EØS art. 13. Idrettslaget hevdet også at reklameforbudet, om det rammet reklamen for Faxe, var i strid med reglene om fri bevegelighet for tjenesteytelser, EØS-avtalen art. 36 flg., fordi det hindrer idrettslaget i å tilby reklameplass, blant annet til annonsører hjemmehørende i andre land enn Norge. Drøft og avgjør: om reklamen rammes av reklameforbudet, om reklameforbudet rammes av EØS-avtalen artikkel 11, om reklameforbudet, dersom det rammes av EØS-avtalen art. 11, likevel kan opprettholdes, om reklameforbudet er i strid med EØS-avtalens regler om fri bevegelighet for tjenesteytelser, og om reklameforbudet i alkoholloven, dersom det er i strid med EØS-avtalen, må stå tilbake for EØS-avtalens regler. 3
Du kan forsøke å løse oppgaven ut fra hva du har lært av alminnelig EØS-rett. Dersom du ønsker å se på rettspraksis er følgende dommer særlig sentrale: (1) EF-domstolens avgjørelse i sak C-405/98, Gourmet International, som du finner ved å gå til http://curia.europa.eu/jcms/jcms/j_6/ og så fylle ut rubrikken for saksnummer (velg språk øverst i høyre hjørne). (2) Den norske Pedicel-saken (Vinforum). De to sentrale avgjørelsene her er EFTAdomstolens tolkningsuttalelse i sak E-4/04, Pedicel: http://www.eftacourt.int/images/uploads/e-4-04_judgment_no.pdf og Høyesteretts dom av 24. juni 2009 (Rt. 2009 s. 839) i samme sak. Oppgave 6, forbudet mot bruk av vannscootere Lov om fritids- og småbåter av 26. juni 1998 nr. 47 forbyr bruk av «vannscootere og liknende motordrevne mindre fartøy som er konstruert for å føre personer, og som etter alminnelig språkbruk ikke kan betegnes som båter», jf 40. Selv om kommunene har en viss dispensasjonsadgang, medførte forbudet en bråstopp i salget av vannscootere da det første gang ble innført i 2000: Ingen ville kjøpe produktet lenger, når bruksmulighetene var blitt så innskrenkede. Peder Ås, som tidligere importerte vannscootere til Norge, og som etter at forbudet var blitt innført ikke hadde fått solgt en eneste sykkel, mente at forbudet måtte være i strid med EØS-avtalen artikkel 11: Forbudet mot bruk måtte sidestilles med en kvantitativ importrestriksjon, mente han. Sommeren 2007 brukte derfor han og kompanjongen Lars Holm hver sin vannscooter demonstrativt i et område der det ikke var åpnet for bruk, og der de visste politiet var til stede. Peder hadde brukt en italiensk vannscooter, mens Lars Holm hadde brukt en japansk vannscooter. De nektet å godta den boten de ble ilagt iht. lovens 40a, og da saken kom opp for retten, hevdet de at de måtte frifinnes fordi fritids- og småbåtloven 40 var i strid med EØS-avtalen art. 11. I forhold til Lars hevdet påtalemyndigheten at han ikke under noen omstendighet kunne påberope seg EØS-avtalen, ettersom vannscooteren som han hadde brukt, ikke var produsert innenfor EØS, men i Japan. I forhold til Peder og subsidiært i forhold til Lars hevdet påtalemyndigheten at bruksforbudet overhodet ikke var noe tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon, ettersom de norske reglene direkte bare rammet bruken det var ikke forbudt å importere eller selge vannscootere. Om retten skulle være uenig i det, mente påtalemyndigheten at forbudet uansett måtte anses som lovlig fordi det utgjorde en fullt ut rimelig og nødvendig ivaretakelse av miljøhensyn. Det ble vist til forarbeidene til den opprinnelige lovendringen, der det stod følgende (Ot.prp. nr. 38 (1998 99)): 4
«Hensikten med de nye reglene er å ivareta miljøhensyn. Bruk av vannscootere og liknende er et nytt eksempel på en trussel mot miljøet i de nære sjø- og vannområdene. Antall slike fartøy øker, og stadig flere mennesker plages av støy fra disse. Allmennhetens bruk av vannscootere og liknende er begrenset til lystkjøring og sport, og har ingen nyttefunksjon utover dette. Bruken av slike fartøy er forurensende og kan skade dyrelivet og plantelivet. Dette er et problem som det bør gripes fatt i tidlig, før bruken blir for utbredt.» Peder og Lars på sin side pekte på at det ikke ble produsert vannscootere i Norge, noe påtalemyndigheten ikke bestred. Miljøhensyn kunne da ikke påberopes fordi dette ikke var nevnt i art. 13, hevdet de. Under enhver omstendighet mente de at miljøhensyn ikke kunne rettferdiggjøre et så omfattende forbud som loven inneholdt. 1) Har Lars og/eller Peder rett i at forbudet mot vannscooterbruk i fritids- og småbåtloven er i strid med EØS-avtalen art. 11? 2) Gitt at forbudet er i strid med art. 11: Må Lars og Peder frifinnes, jf. EØS-loven 1 og 2, eller må 40 og 40a i fritids- og småbåtloven uansett gå foran EØS-avtalen art. 11? Du kan forsøke å løse oppgaven ut fra hva du har lært av alminnelig EØS-rett. Dersom du ønsker å se på relevant rettspraksis er følgende av særlig interesse: (1) Høyesteretts kjæremålsutvalg kjennelse av 14. mai 2004, Rt. 2004 s. 834 (2) EF-domstolens avgjørelse av 4. juni 2009 i sak C-142/05, Mickelsen og Roos, som du finner ved å gå til http://curia.europa.eu/jcms/jcms/j_6/ og så fylle ut rubrikken for saksnummer (velg språk øverst i høyre hjørne). 5