Endelig sitter jeg her. Hjertet mitt dunker kraftig, hendene skjelver av redsel. I magen min er jeg sikker på at sommerfuglene er byttet ut med ormer, jeg føler ubehag i istedenfor kribling. I hele mitt seksten år lange liv har jeg aldri gruet meg så mye som nå. Jeg sitter på en benk, en sånn de har i parker. Det grønne treverket bøyer seg etter ryggen min. Jeg presser hendene ned langs siden på benken. Underlaget er hardt og jeg kjenner sprekkene mellom treverket i håndflaten min. Jeg ser opp, solas stråler skinner mot meg. Det er en utrolig varm sommerdag. Jeg lukker øynene. Kjenner solen varmer mot pannen. Jeg kjenner svetteperler danne seg for så å renne nedover pannen, langs nesen og til de tilslutt treffer overleppen min. Jeg stikker tungen ut og kjenner saltsmaken, men så må jeg bevege meg for å få litt luft. Lufta er tørr og jeg vedder på at gradestokken snart må være på 30 grader! Dagen i dag minner meg egentlig litt om late dager på en eller annen Sydenferie. Det er en utrolig deilig dag, bortsett fra disse kravlende ormene i magen min. Sola enser ikke at jeg ikke har det helt bra, den fortsetter å steike. Jeg prøver å samle meg, samle nok mot til det som ligger der foran meg. Nok mot nok til å klare å gjennomføre det. Det siste punktet på listen. Jeg kjenner at en dråpe til med svette renner ned fra pannen min, denne gangen tar den veien helt ned til halsen. Jeg angrer nå, - hvorfor bestemte jeg meg for dette? Denne utfordringen kommer jeg aldri til å klare. Det hele startet for ett år siden. Jeg og venninnen min Rebekka satt en dag det regnet inne på rommet mitt og funderte på forskjellige ting. Regnet pøste ned utenfor og det var ikke særlig mye å finne på. Vi begynte å komme med forslag på ting vi kunne finne på. Se film? Spille spill? Plutselig sa Rebekka - døgne i en mørk skog under åpen himmel! 1
Hadde ikke det vært kult? Jeg husker godt jeg svarte Det hadde vært gøy Rebekka, men jeg ville heller sett deg spise en hel sitron helt alene. Vi lo, lagde grimaser med ansiktene våre og prøvde å forestille oss Rebekka knaske i seg den sure sitronen. Dette var starten på det som skulle bli listen vår. Vi skrev opp alle ting vi drømte om å gjøre, ting vi ikke turte og ting vi hadde lyst til på et ark. Vi nummererte alt i rekkefølge. Hele den dagen ble vi sittende og skrive på ting. Vi drømte om alt fra fjellklatring til pizza spising og førte opp det det ene etter det andre. Før Rebekka dro hjem den dagen sverget vi at uansett hva som skjedde skulle denne listen gjennomføres. Vi spyttet i hendene og delte spytt som et tegn, så løp vi på badet og vasket oss leeenge. Vi var jo tross alt jenter. Allerede et par uke senere hadde vi strøket ut flere ting på listen. Bare et par dager senere igjen ble vi bedt til Rebekkas onkel i Bergen. Han hadde et sommerhus der oppe og Rebekka hadde vært der hver sommer fra hun var liten. For meg ble det min første tur i Bergen og første togtur. Togtur var nummer 12 på listen. I Bergen dykket vi etter steiner på en kjempe fin strand med amatørsnorkler kjøpt på en lekebutikk, vi danset regndans bak sommerhuset, som Rebekka kalt hogga bonga og vi fikk både sett en soloppgang og en solnedgang på samme dag. Det var nummer 17 på listen. Da sola stod midt på den skyfrie himmelen den siste dagen bestemte vi oss for å dra ned på stranda og det viste seg at vi ble liggende der å slappe av resten av dagen. Dagene i Bergen med Rebekka var deilige. Ikke særlig med kjekke gutter å se. Jeg kan huske vi tøyset mye med akkurat det, men det var en god unnskyldning for å ha Twilight maraton som var nummer 20 på listen. Vi hadde det utrolig fint sammen. Jeg elsket Rebekka. Da vi kom hjem igjen fra turen skjedde det mange forandringer på kort tid. Det som skjedde var uforklarlig og grusomt. Mamma kom bare sånn plutselig inn til meg og sa at Rebekka hadde havnet på sykehuset. 2
Mammaen hennes hadde ringt til min mamma og i det øyeblikket visste jeg at det var noe skikkelig galt. Mamma sa noe til pappa på kjøkkenet sånn litt lavt som hun pleier å gjøre når det er noe hun ikke vil at jeg skal vite. Jeg husker at jeg skrek og ble helt vill. Jeg ba henne ikke tro hun gjorde meg en tjeneste ved å juge! Det var akkurat som om det var i går alt sammen, eller som det var i dag. Det med «som i går» er egentlig bare et utrykk for sånne ting. Det er slike ting du faktisk gjenopplever som om du er igjennom det om og om igjen. Jeg hadde det forferdelig. Alt jeg ønsket var å være hos Rebekka. På tirsdagen fikk jeg endelig lov til å komme på besøk. Rebekka lå i senga og så ut som en engel. Jammen var det mye hvitt inne på et sykehus. Sengetøyet, veggene, persiennene som dekket halve vinduet ut mot korridoren, håndkle ved vasken, ja vasken og søppelbøtta hvitt, hvitt, hvitt. Midt i alt det hvite lå Rebekka som også så hvit ut. Kjakene hennes så nesten ut som kritt. Hun var hvit, svett og svart rundt øynene. Det så ut som hun ikke hadde sovet på uker. Jeg listet meg bort til senga, mamma hadde blitt igjen på gangen. Når jeg gikk klakket skoene mine i gulvet og jeg skulle ønske jeg hadde tatt joggesko. Klakkingen sa liksom «jeg er ikke syk, jeg er ikke syk». Joggesko hadde definitivt vært bedre! Hun hvisket til meg; -dette går bra Iris slapp av, det kommer til å gå så bra med meg. Selvfølgelig svarte jeg, men innerst inne visste jeg at jeg dette nok kunne gå andre veien også. Tenk om jeg skulle miste bestevenninnen min for alltid. Jeg var hos Rebekka i nesten en time. Vi snakket litt drakk eplejuice, som jeg var redd for å pælme i meg for hun tok bare en liten slurp. Mammaen hennes satt der, men hun tror jeg nesten ikke at jeg så på en gang når jeg var der. Der og da var det bare meg og Rebekka. Før jeg gikk fortalte Rebekka at hun hadde fått vite at hun hadde en betennelse i hjernen, som het Meningitt. Vi ble enige om at jeg skulle kom tilbake på torsdag. Da skulle jeg kjøpe med Topp. Hun fikk en kos på det 3
klamme kinnet sitt og så gikk jeg og mamma. Ja mamma var inne på rommet nå. Hun pratet med Eva, Rebekkas mor, men jeg hadde ikke fått med meg at hun kom inn. Vi kjørte innom en kinarestaurant på vei hjem. Mamma kjøpte med kylling Chop Suey til meg. Det beste jeg visste. Men det var ikke særlig mye jeg spiste. Jeg tenkte mest på at jeg måtte få googlet Meningitt. Tilbake på rommet tok jeg ikke opp lokket på PC-en engang. Jeg lå på senga og stirret i taket og tenkte at på denne senga hadde jeg og Rebekka sittet for bare noen uker siden. Jeg tenkte på listen vi hadde laget og campingturen som var nummer 1 på listen. Vi hadde pakket godteri, sovepose, bikini og litt brus i tilfelle vi ble tørste. Vi tullet og lo og gikk i skogen bak Rebekkas hus og opp til det faste teltstedet som lå ved tjernet. Jeg lo for meg selv da jeg husket myggen. Det hadde vært en stund siden vi hadde vært der sist og av en eller annen grunn hadde vi klart å glemme all myggen. Vi hadde verken med oss myggspray, myggolje, myggnetting eller sånn elektrisk ting man dreper mygg med. Selvfølgelig stod det under åpen himmel på listen, så teltet lå også hjemme. Til slutt ble vi liggende langt nede i soveposen, spisende godteri i bikini med åpningen knytt igjen over oss. Det var ingen vits i å prøve å bade når vi bare så svart og hørte surringen fra all myggen. Hjem turte vi heller ikke å gå før neste morgen når solen kom frem og det var trygt for oss å komme hjem uten myggestikk. Jeg må ha sovnet under denne mimringen. Da jeg våknet var det allerede blitt en ny dag. Solen skinte inn vinduet til rommet mitt. Det var mamma som hadde vekket meg. Hun satt på sengekanten. Det første jeg møtte var et par blanke, mørke og triste øyne. Hun prøvde å ta seg sammen og jeg skjønte hva som var galt. Jeg visste at det måtte være Rebekka. Jeg brøyt sammen. Jeg gråt og jeg gråt 4
og jeg gråt. Jeg fortsatte å gråte de neste par dagene. Det tok uker før jeg endelig klarte å ta meg sammen igjen. Alt minnet meg om Rebekka. Frokost minnet meg om Rebekka, sola minnet meg om Rebekka, skolen minnet meg om Rebekka, all roen når det var stillhet minnet meg om Rebekka. Til og med senga mi minnet meg om Rebekka, og da jeg skulle sove klarte jeg ikke å tenke på noe annet et Rebekka. Musikk på propp i øret som pappa kaller det ble min redning og min flukt vekk fra stillhet og masse minner som gjorde så vondt. Til slutt føltes det ut som det ikke fantes flere tårer å hente fram. Alt jeg hadde igjen var et stort svart hull som verket i midten av hjertet mitt. Det var nå sommer på nytt. Sommeren året etter min beste venn Rebekka døde. Skoleåret hadde gått nokså greit. Det hadde faktisk vært deilig å ha masse å lese på og studere. På den måten hadde jeg sluppet å tenke på det som hendte. Mamma hadde vært veldig god støtte i denne perioden, hun var der for meg. Men heller ikke henne forstod hvordan det egentlig var inne i den tomme kroppen min. Mamma snakket om Psykolog og alt mulig for hun ville nok hjelpe, men jeg fikk på en måte forklart at jeg ikke var klar. Det var tomt, ja slik føltes lenge, men så en dag helt plutselig var jeg klar. Jeg visste jeg måtte ta fatt på siste del av listen. Det var egentlig ikke mye igjen annet enn å være våken en hel natt, altså døgne, spise en sitron og til slutt trosse min største frykt innenfor reptiler. Sitronen ble en sur opplevelse, døgne var ikke vanskelig jeg kombinerte det med et nytt Twilight maraton. Men så var det reptiler. Derfor sitter jeg her på den grønne harde park krakken og presser hendene ned i underlaget, svetter og ser på solen. Jeg prøver å utsette det hele. Men jeg vil klare dette! Jeg er blitt besatt av at alt på listen må utføres. Jeg skal klare dette selv om Rebekka ikke er her for å støtte meg slik vi lovte å støtte hverandre. Jeg reiser meg besluttsomt og går mot inngangen. Billetten har mamma kjøpt på nettet så jeg bare viser den i 5
luken og brått er jeg inne i den dampende, varme høyluktende reptilparken. Jeg tenker at snart skal en slange ligge og kose seg på skuldrene mine, mens jeg er vettskremt. Ja kanskje dør! Jeg teller skrittene mine 3,4,5,6,7,8,9,10,11 Alt for ikke å ha fokus på slanger. En mann kommer mot meg. Han er høy, tynn, men ikke spinkel, har mørkt krøllete hår og litt skjegg. Jeg står foran noen skilpadder, de er ganske søte. Er det du som er Iris? Spør han. Ja svarer jeg. Det viser seg at denne mannen er ledsageren til mitt verste mareritt. Vi går helt ned til enden av reptilparken hvor slangene bor. Det er små miljøer for de ulike slagene hører jeg han sier litt langt borte. Jeg må puste med magen, jeg er redd jeg ikke skal klare å puste. Jeg står midt i et rom med slanger rundt meg overalt. Det er glass mellom slangene og meg, men jeg er allikevel stiv av skrekk. Jeg har aldri vært så redd før. Mamma er heller ikke her. Hun har denne gangen frivillig sendt meg med denne mannen. Hun vil ikke inn i parken engang har hun forklart. Hun skulle ta en kaffe. Jeg må ut tenker jeg. Jeg blir nesten litt klaustrofobisk og føler jeg må ut derifra. Mannen, han ansatte har nok sett redde folk før og allikevel ser det ut til at han ikke skjønner at jeg nesten dør av skrekk. Han løfter opp en gul, slimete slange. Tungen kommer ut og lager en shhhhh lignende lyd. Jeg skjelver litt. Før jeg vet ordet av det legger han slangen rundt halsen min og sier jeg må stå rolig. Et smil sprer seg i ansiktet hans. Det ser ut som han er stolt for at jeg klarer dette tross min slangeskrekk. Da har han hvertfall fått med seg at jeg er redd tenker jeg. Slangen er kald og litt har sånn skjell aktig skinn. Den er tung og jeg merker at jeg faktisk klarer å tenke dette med en slange rundt halsen! «Mer?» sier mannen. - Nei det er nok nå, forklarer jeg med hele meg og vips har han tryllet slangen vekk fra meg og inn på en gren greie i buret igjen! Jeg svever ut til mamma. Listen er komplett! Etter å ha overtalt mamma om å bruke litt tid på sin favoritt datter kjører mamma meg til en 6
leketøysbutikk. Deretter vil jeg på Rebekkas grav. Mamma er overrasket, men hun ser egentlig glad ut for dette spørsmålet og svarer at hun gjerne vil kjøre meg dit. På graven finner jeg frem listen. Stryker ut den eneste tingen som ikke har strek over seg. Så tar jeg opp gummislangen som jeg kjøpte i lekebutikken og plasserer den over listen på Rebekkas grav. Det blir fint med en slange ved siden av de nydelige blomstene som er på graven fra før. Jeg titter på det hele en liten stund, så snur jeg meg og sier til mamma. «Skal vi kjøpe kylling Chop Suey? Ingeborg Nikoline Thomle Brager 7