Tekst: Ole Winther Bilder: THOMAS KALVATN EGSET & Produsenten DESIGN & INTERIØR 20 NORDLYS Norske designere treffer av og til tonen, og får frem en klang som tiltaler interiørpublikummet her hjemme. TIGERSTADEN har snakket med to unge designere som gjennom lamineringsteknikk har gjort nettopp dette når de har skapt sin diva.
22 To unge, norske designere står bak den nye lampen Diva fra Northern Lighting. Disse er Thomas Kalvatn Egset og Peter Natedal. Begge er 28 år, har master i møbeldesign ved Kunsthøgskolen i Oslo, og er bosatt i henholdsvis Oslo og Porsgrunn. Vi ønsket å høre mer om prosessen bak smellvakre Diva, og tilværelsen som nyetablerte møbeldesignere i en bransje som er hardt rammet av finanskrisen. Først hvorfor navnet Diva? Dette navnet oppstod en sen kveld etter et par øl sammen med Over Rogne, som er designsjef hos Northern Lighting. Når vi først hadde kommet på dette navnet, kunne vi ikke tenke oss noe navn som ville passe bedre enn nettopp Diva. Lampen har jo en tydelig feminin karakter, og akkurat som en kvinnelig diva, vil denne lampen alltid være midtpunktet i det rommet den befinner seg i. Og hva har inspirert dere i arbeidet med Diva? For meg er estetikken et mål i seg selv, sier Peter. Det gir en stor glede å se et vakkert produkt, og ofte kan det være mitt eneste utgangspunkt når jeg designer. Hva som gjør noe vakkert er selvfølgelig et komplekst tema, og det finnes ingen fasit. Det er nettopp dette som er spennende ved å jobbe med design, siden man alltid jobber for å finne det perfekte formuttrykket. For meg er det å se andre jobbe kreativt en inspirasjon, men også ønsket om å lage et rammeverk som vil hjelpe andre å uttrykke seg kreativt, sier Thomas. Jeg er en metodisk designer, og med rammeverk mener jeg å skape noe som kan benyttes i flere forskjellige sammenhenger som har med design å gjøre. Vi har to forskjellige tilnærminger til design, og det er fusjonen av disse tilnærmingene som gjør Diva så vellykket i våre øyne, er både Peter og Thomas enige om. Fortell om utgangspunktet for Diva, og prosessen som ligger bak lampen. Etter å ha blitt kjent i studietiden, ønsket vi å samarbeide videre om et nytt prosjekt. Siden vi ikke hadde noen føringer, gjorde det at vi kunne leke fritt det er en luksus. Det eneste utgangspunktet var at vi ville utforske lamineringsteknikk, som er en veletablert håndverksmetode i Norge og Skandinavia. Målet var ikke at vi skulle ende opp med en lampe, men etter hvert som formen kom til syne, var det helt opplagt at designprosjektet var ment som nettopp det, sier Thomas. Når du ser profilen på spilene til Diva, er de alle like, fortsetter Peter. Formen er egentlig bare en rett strek, DIVA-designerne Peter og Thomas på 100 % Design -messen i London.
24 brutt av et halvt skråstilt rektangel. Vi lekte med denne formen i et dataprogram, siden det ga oss muligheten til å forme utallige uttrykk ut i fra den samme spilen. Med disse modellene som utgangspunkt, kunne vi gå i prototypeverkstedet for å utvikle formen videre. Dataen kan være et bra idemyldringsverktøy, men det er når du får materialet mellom hendene i verkstedet at mye av den kreative prosessen starter. Vi endte til slutt med to komposisjoner gulvlampen og pendellampen. De har begge det samme utgangspunktet, men spilene er komponert på forskjellige måter. Og nå er Diva ferdig utviklet, og dere er i gang med promoteringen. Hva har skjedd så langt, og hvordan er hun mottatt? Vi lanserte Diva på 100 % Design -messen i London i september i år. Norge har deltatt der i flere år under navnet 100 % Norway, og i år var vi så heldige at vi fikk promotert Diva gjennom denne tilstedeværelsen. Vi ble både lettet, stolte og glade når både presse og innkjøpere ga Diva positiv respons selvsagt håper vi at dette skal bidra til gjennomslag også utenfor Norge, sier Peter. Vi begynte imidlertid promoteringen før Diva var ferdigstilt, og også før vi hadde rukket å få en proff samarbeidspartner for distribusjon og salg, skyter Thomas inn. hvert fall ikke på selvstendig basis. Men: Er man flink, står på, skaffer seg et navn og får produkter i produksjon, er det definitivt mulig å leve av design. Vi er fortsatt unge, har mange år foran oss å se frem til, og skal passe på å se mulighetene i en verden som endrer seg hele tiden. I hvor stor grad må dere tenke kunder og marked når dere jobber med produktdesign? Dette vil variere veldig fra prosjekt til prosjekt, men design handler om å lage produkter for mennesker. Det er viktig å inkludere tanken på dette tidlig i designprosessen. Når det gjelder lampeserien Diva, hadde vi allikevel ikke markedet i tankene da vi designet. Vi designet et produkt vi selv likte, og tilfeldigvis var det en del andre mennesker som også gjorde det samme, sier Peter. T homas fortsetter: For oss som er relativt nyutdannet kan det være en tøff omstilling plutselig å skulle tenke på kunder og marked; på en skole som Kunsthøgskolen kan man lett bli ganske selvsentrert som designer. Tar man ikke hensyn til kundenes og markedets behov, vil man imidlertid ofte ende opp med et produkt som ikke har livets rett. Dette er en balansegang mye av en designers oppgave er jo å skape behov som kundene ikke visste at de hadde, både på det funksjonelle og det estetiske plan. Selve prototypene viste vi på møbelmessen i Stockholm i 2006, og deretter på messer og utstillinger i blant annet Köln og Berlin. Vi har mye å takke InsideNorway for; det er et prosjekt norsk møbelindustri står bak, som jobber for å vise det beste av norsk møbeldesign i utlandet. Samtidig brukte vi også mye tid på å få til en industriell pro duksjon av Diva. Utfordringene har vært mange, men vi har samarbeidet tett med Kistefors Møbler på Dokka som skal produsere lampen. Dermed har vi også funnet frem til en optimal måte å produsere Diva, fortsetter Thomas. Men hva gjør dere for å lage butikk ut av designjobben? Og greier dere det? Foreløpig jobber vi begge med andre ting ved siden av designpraksisen. Dette er fordi designprosesen til produkter ofte er svært lang, og det kan ta flere år før det genereres inntekt av det man designer, sier Peter. Dette er nok en problemstilling mange designere kjenner seg igjen i, og faren er at man lett kan miste den kreative gløden i denne perioden. Det er nok også mye av grunnen til at mange som utdanner seg innen dette, ikke blir designere på heltid i Har dere begynt å snuse på det internasjonale markedet? Ja, absolutt, sier de begge. Northern Lighting har et stort kontaktnett i utlandet, så vi håper og tror Diva vil nå frem mange steder i utlandet i årene framover. Utover det har vi ingen konkrete avtaler med utenlandske produsenter enda. Mens vi har inntrykk av at det for norske innkjøpere ofte handler om pris, ser vi at utenlandske innkjøpere er mer opptatt av produktets særegenhet og historie. Siden vi aldri vil greie å konkurrere på pris internasjonalt, må vi altså være tydelig på andre verdier som blant annet estetikk, kvalitet, funksjon og konsept. Hvilke miljøhensyn tar dere når dere planlegger produksjon av det dere designer? Valgene man tar i en designprosess har konsekvenser for miljøet som hele tiden må overveies. Som designere prøver vi hele tiden å strekke oss etter en mer bærekraftig tankegang. For oss og for mange andre er allikevel gamle vaner vonde og vende. Med tid og stunder vil vi nok allik evel komme dit. Naturlige mål å strekke seg etter er et gjennomtenkt valg av materialer, bevissthet rundt hvor mye energi
26 som kreves av produksjonen og i hvor stor grad produktene kan nedbrytes og gjenvinnes naturlig. Målet er jo å lage noe som andre kan få stor glede av i mange, mange år. Hvordan oppfatter dere rammebetingelsene for norske designere i dag? Det er definitivt muligheter for norske designere, men gjennom finanskrisen er disse vanskeligere å få øye på, og mange møbelprodusenter sliter dessverre. Imidlertid burde det ikke være slik at man kutter på produktutviklingen i krisetider, snarere motsatt; følgen av en slik policy er jo ofte at man graver sin egen grav, sier Thomas. Det må nevnes at det offentlige, gjerne ved ambassadene i utlandet, er flinke til å promotere norske designere, det er ofte industrien selv som henger etter. Det er ingen grunn til at norsk møbelindustri ikke skal lykkes i like stor grad som våre naboland Sverige og Danmark, ja Italia også for den saks skyld. Vi har jo lang tradisjon for møbelproduksjon, men det må satses mye sterkere på nyskapning for å ivareta dette. Selv er vi ganske overbevist om at det vil åpnes mange nye dører for designere i tiden fremover. At norsk design er på fremmarsj, så vi tydelig på 100 % Design i London i år. Men hvorfor er det så få norske designmerkevarer? På tross av at vi har tradisjoner for møbelproduksjon i Norge, har vi ikke de samme tradisjonene som designnasjon og det er heller ikke gjort i en håndvending å skape slike merkevarer innen design. Norge har mange internasjonale merkevarer innenfor andre industrier, så designbransjen kan hente mye kunnskap om dette fra disse. Heldigvis finnes det norske designbedrifter som nå tør å satse proaktivt internasjonalt, og målbevisst jobber med å bygge merkevare i utlandet. Vi tror og håper flere vil komme etter. Så hva må norsk designbransje bli bedre på? Vi må bli flinkere til å tørre. Tørre å satse internasjonalt, og ikke være redd for hoppkanten. Det er en stor risikovegring her i landet, men man må jobbe bevisst med å bygge opp selvtilliten som designnasjon, og ha tro på at man kan bidra i en verden som flommer over av god design fra også andre steder. Og hva skal dere selv bli bedre på? Å samarbeide mer på tvers av designprofesjonene. Det er først da det kan oppstå noen virkelige gode produkter. Vi må også i større grad slutte å prøve å bli som designerne i utlandet, men heller fokusere på det som gjør oss unike som designere her i Norge, og bruke den kunnskapen innenfor mange felt som finnes her i landet, sier Peter. Å finne tilbake til noe av den kreativiteten og nesten naive innstillingen til design man hadde som designstudent, er også et mål, legger Thomas til. Det er lett å miste det fokuset i en verden der mye handler om penger og profitt. De aller fleste designklassikerne i verden hadde et helt annet utgangspunkt enn økonomisk gevinst når de ble skapt, og dette er noe vi hele tiden prøver å huske på. Designlokomotivet Norway Says feiret ti år i år, samtidig som de avsluttet sitt samarbeid. Hva tenker dere om den suksessen de rakk å oppnå? Norway Says fokuserte på seg selv, og det norske navnet, i en tid hvor ingen andre norske designere gjorde det. De opp nådde mye oppmerksomhet rundt seg selv når fenomenet Norway Says ble født. De har også banet vei for nye norske designere, i forhold til å tørre å satse i et internasjonalt marked, forteller Thomas, og fortsetter: I dag står vi derimot overfor nye utfordringer som en ny generasjon med designere står i kø for å adressere. Vi gleder oss til å selv gå løs på disse, men også til å se nye tendenser innenfor norsk møbeldesign fra alle de andre aktørene. Hva skal dere gjøre for at nettopp dere blir det nye designlokomotivet? I stedet for å pøse ut masse designprodukter som det kanskje ikke er bruk for, skal vi designe noen få, gode produkter som er gjennomførte fra a til å; produkter vi kan stå for, og være stolte av. Diva-lampene er vi begge enige om er et slikt produkt. Om vi blir et designlokomotiv får riktignok tiden vise et lokomotiv akselererer jo som kjent sakte, men når det først har fått opp farten er det umulig å stoppe! Så planen er å fortsette å jobbe i tospann? Peter og Thomas er samstemte: Vi kommer nå til å jobbe med noen prosjekter hver for oss, samtidig som vi ser for oss at vi kommer til å ta opp igjen samarbeidet senere. Med bildet av en lekker, smekker Diva på netthinnen synes vi nettopp dét høres ut som en god idé.
tekst: Cecilie Tyri Holt FOTO: GRY JUVODDEN DESIGN & INTERIØR 66 Graffiti som kunstform Graffiti er en urban uttrykksform med en historie som har mange likhetstrekk med kunsthistorien. De unge aktørene utvikler sin stil inspirert av de gamle mesterne, og utskuddene trosser etablerte systemer for å uttrykke seg. Men nå har vandalen JameOne blitt tatt inn i gallerivarmen.
68 Graffitiens historie kan sammenlignes med da kunstn erne i Paris opprettet det såkalte Salon des Refusés De refusertes salong i 1863. Paris var den ubestridte kunstmetropolen på den tiden. Alle som representerte en kreativ uttrykksform som for eksempel poesi, maleri, skulptur og så videre, befant seg i Paris. Salongen var en stor juryert utstilling som alle kunstnere søkte på. I 1863 refuserte Salongjuryen en rekke kunstverk som i dag er en del av den kunstneriske kanon. Édouard Manets (1832-83) banebrytende maleri Dejuner sur l herbe Frokost i det grønne falt ikke i smak hos juryen, og han tok initiativet til å sette opp en utstilling av de refusertes arbeider rett utenfor Salongen. Impresjonistene lagde rett og slett sin egen utstilling ute. På lignende måte har graffitikunstnere arbeidet ute helt siden Cornbreads tags på busser og murer i Philadelphia på slutten av 1960-tallet. En annen likhet mellom De refusertes Salong og graffitikunstnerne er nettopp det refuserte aspe ktet. Uttrykket er ikke godkjent. Men de mest kjente arbeidene fra kunsthistorien er ofte gjort av kunstnere som møtte enorm motstand i sin egen samtid. Som for eksempel Manets nevnte maleri. Og Edvard Munchs (1863-1944) Det syke barn ble på slutten av 1800- tallet faktisk sammenliknet med fiskefarse i hummersaus. Motstand gjør imidlertid sterk, og kunsthistorien har utviklet seg nettopp på grunn av disse utskuddene som har en annen tilnærming til kreative uttrykksformer. Graffitiens gamle mestere JameOne er en av de gamle mesterne innen graffiti i Oslo. Han begynte å skrive allerede i 1986 etter at han et par år tidligere ble inspirert av graffiti på Stovners T-banestasjon. Der så jeg graffiti for første gang. Boblebokstaver. Etter det begynte jeg å bli med moren min til Stoversenteret, og hang ved T-banen mens hun handlet. Det kom bare mer og mer graffiti, og jeg begynte å kopiere tagsene når jeg kom hjem. Så kom filmen Beat Street, og da tok det helt av, forteller JameOne. Graffiti har sin opprinnelse i USA, og forbindes med bydelen Bronx i New York. Professor ved institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, Cecilie Høigård, har skrevet boken Gategallerier. Her karakteriserer hun TAKI 183 i New York som den moderne graffitiens første konge. Han var den første som dekket en hel by med sin tag. Graffitikulturen kom til Europa tidlig på 80-tallet, og etablerte seg i Oslo noen år senere. Det var ungdommen fra østkanten som først trykket hip hop-kulturen til sitt bryst. Høigård skriver at de første spede forsøk på å lage norsk graffiti kom i 1983. Våren 1984 så de første masterpiecene dagens lys i Oslo. DD II som bestod av Dowe og Dezy, de to D er lagde piecen Feel the Art på Stovner. Omtrent samtidig lagde Herman fra The Crew Burner på Valkyrie plass stasjon. JameOne er en av de tidligste graffitimalerne i Oslo siden han faktisk hang rundt Stovner T-banestasjon i 1984. Jeg er fra Romsås, men vi begynte etter hvert å henge litt i byen på writers bench. På McDonald s i Karl Johan møtte vi mange writers fra andre siden av byen. I oktober kunne JameOne åpne dørene til sin første separatutstilling StudioGraf ved Oslo Prosjektrom. Utstillingen bestod av malerier på l erret, col lager, et par installasjoner, en vegg tapetsert med ulike skisser og en piece på vegg.
70
72 JameOne forteller at da de begynte å skrive, eller write, måtte de bevise i miljøet at de faktisk var flinke. I begynnelsen ble det krig mot de andre graffitiaktørene fra andre deler av Oslo som skrev over deres tags med ord som toy som betyr amatør. Men JameOne ble tidlig ansett som en writer med talent. Han forteller at da han bodde hjemme kom det ofte yngre folk som ville ha skisser av ham. Mange graffitikunstnere har startet sin karriere ved å lære av en mentor eller en læremester. Som i kunsthistorien finnes det også gamle mestere innenfor graffitikulturen. Vi har et ord for det å være inspirert av andre writere; å bite stilen til noen. Jeg er inspirert av den opprinnelige New York-graffitien fra tidlig 70- og 80-tall. Før fantes det kun filmen Style Wars (1983) og boka Subway Art (1984) som forøvrig fortsatt regnes som bibelen. Boka presenterer en rekke T-baner fra New York. Nå har graffiti blitt så stort, og det har kommet mange nye bøker som viser hvem graffitiveteraner er inspirert av. Det er veldig interessant å se, sier JameOne. Anonym berømmelse Graffitikunstnere velger det offentlige rom for å uttrykke seg i. The name of the game is fame siterer Høigård. Det å bokstavlig talt signere hele byen minner mye om narsissisme, men i tillegg skal man være anonym. Det er en interessant motsetning mellom berømmelse og anonymitet innen street art-kulturen. I 2000 satte byrådet i Oslo opp en 10-punkts strategi for bekjempelse av tagging, hvor de definerer både graffiti og tagging som tekst eller bilder som uten tillatelse blir malt eller skrevet på offentlig synlig sted. Men graffitikunstnerne har et mye mer utviklet vokabular enn Oslo Kommune. De benytter begreper som throw ups, piece og tags. JameOne forklarer at tags er grunnsteinen i graffiti. Tags bygges opp til piecer. En tag er en signatur. Piecer hadde ikke vært til hadde det ikke vært for tags. Tags var der helt fra begynnelsen og vil alltid være der. Throw-ups er fylt inn kjapt med farge, så kommer konturer. Den prosessen går ganske fort, forteller JameOne. Det er vel mer enn det kunstneriske uttrykket som ligger til grunn for at en såkalt throw-up går fort å lage, nemlig det ulovlige aspektet ved graffiti. Strategien til Oslo Kommune var for 9 år siden å innføre nulltoleranse for tagging i alle former i kommunal virksomhet. Graffitikulturen kan betraktes som en livsstil som inneholder musikk og dans, i tillegg til å være en kreativ uttrykksform. Er anonymiteten en del av graffitikonseptet, eller handler det kun om det ulovlige aspektet når man ikke kan vise sin identitet? Man vil være anonym hovedsaklig fordi det er ulovlig, men det er jo navnet som er hovedfokus i graffiti. Før fantes det ikke Internett eller mobiltelefon, så da skrev vi beskjeder til hverandre på Karl Johan. Vi stakk opp på Majorstua. Når du har sett en tag over hele byen, føles det nesten som man på en måte kjenner personen bak. Så det er alltid veldig interessant å faktisk møte personen bak en tag, sier JameOne. JameOne poengterer at han ikke ønsker at det skal bli lovlig med graffiti overalt. Det er jo ikke alt som passer inn, samtidig som det er en greie at det faktisk er ulovlig. Men jeg vil at det skal bli flere lovlige vegger. Det bør heller fokuseres på det kreative aspektet ved graffiti og ikke nødvendigvis ulovligheten. Myndighetene bør ha en dialog med graffitikunstnere i stedet for nulltoleranse. Da blir det et hardere miljø. Uansett hvor mange lovlige vegger som blir tilgjengelige, så kommer det ikke til å bli noe mindre graffiti. Men det kommer til å bli bedre kvalitet over arbeidene. En by får den graffitien den fortjener, sier JameOne. Kunstnerbegrepet I oktober kunne JameOne åpne dørene til sin første separatutstilling StudioGraf ved Oslo Prosjektrom. Utstillingen bestod av malerier på lerret, collager, et par installasjoner, en vegg tapetsert med ulike skisser og en piece på vegg. Det er ikke noe nytt at gatekunsten blir tatt inn i gallerivarmen. På midten av 90-tallet ble arbeidene til den New York- baserte gatekunstneren Jean-Michel Basquiat (1960-88), alias Samo, solgt for 5 millioner kroner stykket. Før det hadde den JameOne troner på kulturhuset Hausmanias endevegg. I bakgården til Café Sara i Hausmannsgate har JameOne malt en urban jungel med mursteiner, flamingo og kolibri.
KULTUR 74 italienske kunsthandleren Claudio Bruni laget en graffitiutstilling som bestod av lerretsgraffiti av Lee Quinones i Roma 1979. Verkene ble solgt for tusen dollar stykket. Graffitiens estetikk er ikke idyllens estetikk, det er verken blomsterenger eller storbyens hvite trehus som er de naturlige rammer. Graffitien inngår i en større visuell helhet av storbyliv og storbypuls, kantete og hard. Graffiti hører gata til, skriver Høigård. Gjør ikke det å bringe gatekunsten inn i gallerier, og til lovlige arenaer, graffiti mykere? Jo, jeg er egentlig skeptisk til å ta graffiti inn i gallerier fordi det liksom ikke blir graffiti lenger. Det blir noe annet. Men jeg syns jeg fikk det til ganske bra på utstillingen. Jeg syns jeg har fått til en viss stemning over det. Det er graffiti. Det er ikke noe bullshit. Det er ekte. Og det er ekstra hyggelig at andre writere sier det. Det er jo det beste komplimentet man kan få, sier JameOne. Han forklarer at det var en naturlig overgang for ham å ta graffiti inn i en gallerikontekst fordi han alltid har malt. Det ville blitt helt unaturlig for ham å representere et annet kunstnerisk uttrykk. En annen ting som forandres med en gang et arbeid plasseres i en gallerisammenheng, er betraktningsmåten, eller persepsjonen, av verket. Det er veldig forskjellig å betrakte et kunstverk ute i bybildet mens man er på vei et sted, sammenliknet med persepsjonen av et verk i et galleri som man oppsøker nettopp for å bruke tid på å betrakte kunstverk. Utstillingen på Oslo Prosjektrom viste ulike sider ved graffitikulturen, i tillegg til andre kunstverk som baserer seg på graffiti og street art. JameOne har blant annet laget collager bestående av fotografier av piecer, biter av avispapir og skisser som han har montert på tre- og papplater. Graffitikunstner er en veldig uvant tittel for meg. Av samfunnet rundt blir jeg jo betraktet som en vandal. Men siden jeg nå har laget en piece på en vegg inne i et galleri, så er det plutselig kunst. Men hadde piecen vært rett utenfor hadde det vært hærverk. StudioGraf på Oslo Prosjektrom var min første separatutstilling. Ved åpningen tenkte jeg litt sånn: Er jeg plutselig kunstner nå eller? forteller JameOne. Back to the roots JameOne har vært en del av graffitimiljøet i en del år nå, og han har selvfølgelig tatt den obligatoriske pilegrimsferden til graffitiens arnested, New York. Der hang jeg sammen med graffitiveteraner, og var faktisk den første norske writeren til å male på T-banen i New York, forteller JameOne. Det er mange samtidskunstnere som bruker elementer fra graffiti og street art. Graffiti er mye mer populært nå enn for 10 år siden. Nå virker det som om alle kunststudenter enten driver med graffiti eller har drevet med det. Sånn var det jo ikke før. Før var det mange flere regler. Man måtte ha outline, fill-in, 3D, skygge og shining. De yngre er ikke så gira på de reglene som var i hip hop-perioden på 80-tallet. Nå er folk mye mer frie. Det syns jeg er positivt. Det er viktig at graffiti utvikler seg, og at det er lov til å gjøre flere ting, sier JameOne. Fugl og fisk JameOne, hvis navn faktisk er inspirert av en James Bondplakat han hadde hengende på gutterommet på Romsås, er godt representert i Oslo by. Han har gjort oppdrag for baren Ryes på Grünerløkka. I bakgården til Café Sara i Hausmannsgate har han malt en urban jungel med mursteiner, flamingo og kolibri. Og bare et steinkast unna troner Jame- One på kulturhuset Hausmanias endevegg. Han forteller at han også skal male et kattepensjonat og en koifisk butikk i Ås. Andre oppdragsgivere er Luftforsvaret (330 Skvadronen på Sola) og Norsk Hydro (oljeplattform). JameOne er også representert med eget kapittel i boken Oslo Graffiti, som ble gitt ut på Ocht forlag tidligere i høst, og kan kjøpes i Oslo Kunst materiell på Grünerløkka. Alle kunstneriske uttrykksformer drar nytte av litt motstand. Dersom man må kjempe for å oppnå noe, er utfallet mye mer givende. Går vi tilbake til De refusertes salong ser vi at det faktisk er disse kunstnerne de uglesette aktørene som representerer kunsthistoriens utvikling. Det som ikke dreper deg gjør deg sterkere. For kontakt med kunstneren sjekk www.myspace.com/jame1 ameone@hotmail.com ACNE, FILIPPA K, POLO RALPH LAUREN, J BRAND, HUNTER, UGG, CANADA GOOSE, JUICY COUTURE, PARAJUMPERS OG MYE MER DU FINNER OSS I PALEET, KARL JOHANS GT 37 41, 0162 OSLO TLF. 22 33 47 56