Kurs om stedsnavn Hva er et stedsnavn? Ifølge stedsnavnloven er stedsnavn navn på geografiske punkt, linjer og områder som kan kartfestes. Sagt på en annen måte, er et stednavn et språklig uttrykk som utløser forestillingen om et sted hos en større eller mindre gruppe mennesker. Noen navn er kjent av nær sagt alle i landet, som navnene Oslo, Bergen og Trondheim, mens andre navn kjennes bare av noen få mennesker, for eksempel navnene på de forskjellige åkerlappene på et gårdsbruk. Man regner med at det finnes fire-fem millioner stedsnavn i Norge. Mange av disse har ikke blitt nedskrevet og registrert, men har kun blitt overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Mange av disse navnene er i ferd med å forsvinne etter hvert som landskapet og næringsveiene endrer seg og eldre mennesker som kjenner det gamle navneforrådet faller fra. Nye navn kommer til, for eksempel gjennom adressenavngivningen. Stedsnavn er helt nødvendige for at vi skal klare å orientere oss. Men stedsnavn er ikke bare adresser eller merkelapper vi bruker når vi skal finne frem, de kan fortelle om språket vårt, om bosetning, kultur, samferdsel og arbeidsliv. Stedsnavn kan fortelle om dyre- og planteliv på stedet (Porsmyr - Fugleleikmyra), om utseende (Rødholmene - Rundtjern), om terrengforhold på stedet (Sandvika - Leirvika), om menneskelig aktivitet og bruk av naturen (Tjærehjellberget - Snarehaugen - Linåkeren - Dansarhaugen) m.m. Noen navn er sammenligningsnavn (Merrapanna - Møkkalassene). Mange navn har en gjennomsiktig betydning, som Sandvika, mens noen er utolkede eller usikkert tolket (for eksempel Sola og Tasta i Rogaland). Hvor gamle er navnene? Det nøyaktige tidspunktet for når de enkelte stedsnavnene ble til, er det ofte umulig å avgjøre. Men ut fra visse språklige kjennetegn og bosetningshistoriske forhold kan man si litt om stedsnavnenes relative alder. Man regner med at de eldste nåværende stedsnavnene i Norge går tilbake til tiden rundt Kristi fødsel. Blant de eldste navnene finner vi elvenavn som Vefsna og Orkla og øynavn som Træna og Bømlo. Mange gårdsnavn kan også ha svært høy alder. Gårdsnavn der sisteleddet går tilbake på det norrøne ordet vin engslette (Skøyen (Skǫðin) i Oslo og flere steder på Østlandet, usikker opprinnelse - Voksen i Oslo av vágr våg, bukt + vin) eller heim bosted (Fossum i Oslo, foss + heim) skriver seg stort sett fra før vikingtiden, mens navn på -stad, -bø/-by, -set og -tveit er typiske for vikingtiden. Navn på -rud/-rød rydning er fra tiden mellom år 1000 og 1349 (svartedauden). Etter svartedauden tok det lang tid før det var nødvendig å rydde nye gårder igjen. Mange gårdsnavn er belagt skriftlig i kilder tilbake til middelalderen, og da vet man at de er i hvert fall eldre enn årstallet de er belagt. Andre ting som kan være med på å aldersbestemme navnene, er arkeologiske funn på stedet og størrelsen på gårdene og skattene de har betalt.
Normeringshistorie Normering av navn er å fastsette skrivemåten av dem. Den første bevisste normeringen av skrivemåten av norske stedsnavn kom på første halvdel av 1800-tallet. Mange navn, i hovedsak gårdsnavn, var skriftfestet før dette, for eksempel i jordebøker (lister over gårder, gårdparter osv. der leieavgiften eller landskylden ble registrert) fra middelalderen og fremover. I det gammelnorske skriftsystemet var det godt samsvar mellom skriftsystemet og lydsystemet, det vil si at navnene som ble skrevet ned fikk en form som lå nær opp til talemålsformene. Men i senmiddelalderen gikk det gammelnorske statsstyringsverket i oppløsning, og København ble sete for statsstyret på begynnelsen av 1500-tallet. Dermed ble det et brudd på den gammelnorske skrifttradisjonen i styringsverket, og navneverket fikk et dansk preg. Dansk rettskrivning på denne tiden var inkonsekvent og vaklende og brukte mange overflødige bokstaver, og mange av navnene fikk etter hvert danskpregede skriftformer som lå langt fra talemålsformene. (Eksempel Sinsen: Sindtzenn 1578, Synndtzenn 1617). I noen tilfeller ble også navnene feiltolket av de danske skriverne, for eksempel ble Snåsa skrevet Sneaasen (egentlig betydning norrønt snǫs hvasst fremspringende fjell ). Da det skulle komme en revidert matrikkel i 1838, ble det derfor vedtatt å gå gjennom matrikkelen (offentlig liste over grunneiendommer) med tanke på skrivemåten av navnene. Dette vedtaket har sammenheng med den økende nasjonale bevisstheten i Norge på 1800- tallet. Dette revisjonsarbeidet ble gjort av kaptein Gerhard Munthe, som endret mange av de danskspråklige skriftformene i norskspråklig retning, med utgangspunkt i skriftformer fra middelalderen og den lokale uttalen av navnene. Blant annet fjernet han mange stumme bokstaver, skiftet ut c med k og byttet b, d, g med p, t, k i en del navn. I andre halvdel av 1800-tallet begynte normeringen av skrivemåten på kart. Oluf Rygh ble navnekonsulent for Norges geografiske oppmåling fra 1879, og var den første ordinære navnekonsulenten i offentlig tjeneste. Noen tiår etter Munthes revisjon kom det ønsker fra flere hold om å rette på skriftformene i matrikkelen, og i 1878 oppnevnte regjeringen en kommisjon som skulle ta seg av dette (Sophus Bugge, Johan Fritzner og Oluf Rygh). De samlet inn uttaleopplysninger og eldre skriftformer. Diftong ble innført i mange navn, og former som botn og vatn. Etter dette har det kommet flere resolusjoner om skrivemåten av stedsnavn. -1913: Regler for skrivemåten av stedsnavn på offentlige kart. Navnene skulle skrives i samsvar med lokal uttale og etter nynorsk (landsmålets) rettskrivning -1929: Mer detaljerte regler om skrivemåten på kart, som bygget på de tidligere reglene -1933: Mer utførlige regler, instituering av konsulentordningen -1957: Rettskrivningsendringene fra 1938 gjorde det aktuelt med en ajourføring av reglene fra 1933. Resolusjonen fra 1957 hadde mer elastiske regler, og tillot flere målføreformer enn tidligere.
-Dagens stedsnavnlov ble innført i 1991 (med endringer i 2006). Hovedregelen i stedsnavnloven er at det ved fastsetting av skrivemåten av stedsnavn skal tas utgangspunkt i den nedarvede lokale uttalen, og at skrivemåten skal følge gjeldende rettskrivningsprinsipper. Konflikt gårdsnavn/etternavn Vi som driver med normering av stedsnavn får iblant sinte reaksjoner på at vi forandrer navnene. Disse reaksjonene kommer ofte i saker der gårdsnavn/bruksnavn også er i bruk som etternavn. Som oftest ønsker folk at navnet på gården/bruket de bor på skal skrives på samme måte som etternavnet deres, og de ser på etternavnet som det riktige eller egentlige navnet. Imidlertid er det slik at gårdsnavnet eller bruksnavnet er det opprinnelige navnet, som først i senere tid er tatt i bruk som etternavn. Gårds- og bruksnavn kan være mange hundre år gamle, mens bruken av faste etternavn først ble vanlig utover på 1800-tallet, og lovfestet først i 1923. Før den tid fungerte gårdsnavnene i personnavn mer som adresser, det vil si at hvis Anne Larsdatter Bråten flyttet fra Bråten til Haugen, ble hun deretter omtalt som Anne Larsdatter Haugen. Ofte er det skrivemåten av gårdsnavnene fra 1600-, 1700- og 1800-tallet som har blitt videreført som etternavn, slik at vi i dag har etternavn som Wiigh, Wiik og Vigh av gårdsnavnet Vik. Det er også viktig i slike saker å understreke at stedsnavn og personnavn er underlagt to forskjellige lover, lov om stadnamn (stedsnavnloven) og lov om personnavn (navneloven). Den skrivemåten som blir vedtatt for et gårds- eller bruksnavn har ingen innvirkning på skrivemåten av etternavnet. Den har heller ingen innvirkning på privat bruk av navnet, for eksempel i foretak. Stedsnavntjenesten Stedsnavntjenesten er delt inn i fire områder: Nord-Norge, Midt-Norge, Vestlandet og Østlandet og Agderfylkene. I hvert område er det to navnekonsulenter og én sekretær. I tillegg finnes det en stedsnavntjeneste for kvenske navn. Stedsnavntjenesten er administrativt underlagt Språkrådet, men ligger faglig under departementet. Det finnes også en samisk stedsnavntjeneste som ligger under Sametinget. Stedsnavntjenesten har rådgivende funksjon, det er altså ikke vi som bestemmer hvordan navnene skal skrives, men vi kommer med en faglig vurdering. Alle statlige, fylkeskommunale og kommunale organ som skal vedta skrivemåter av stedsnavn, skal legge saken frem for stedsnavntjenesten før det gjøres vedtak. Saksgangen i adressenavnsaker Saksgangen som er beskrevet nedenfor, gjelder når kommunen skal fastsette skrivemåten av adressenavn. Tilsvarende saksbehandlingsregler gjelder også i andre navnesaker der
kommunen er vedtaksorgan for skrivemåten av et navn, for eksempel navn på hyttefelt, boligfelt, skoler, barnehager, torg, og navn på broer, tunneler og veikryss som er en del av det kommunale veinettet. 1 Kommunen reiser navnesak Å reise navnesak vil si å sette i gang prosessen med å få fastsatt skrivemåten av et stedsnavn etter reglene i lov om stadnamn. Vanligvis er det kommunen selv som tar opp navnesaker der den har vedtaksmyndighet, for eksempel i forbindelse med adressetildeling eller at det bygges et nytt sykehjem i kommunen. Ofte er det snakk om flere navn samtidig, og da er det som regel naturlig å ta opp sakene og forberede og behandle dem samtidig. 2 Kommunen forbereder saken Før administrasjonen legger frem sin innstilling, bør det hentes inn opplysninger og synspunkter fra lokalmiljøet, språkkyndige og lokalhistorikere. 3 Høring Når kommunen har kommet med sitt forslag, gjerne med flere alternative navn, skal saken ut på høring. Når det gjelder navn på nye kommunale navneobjekter (adressenavn, navn på institusjoner o.l), er det først og fremst lokale organisasjoner med tilknytning til navnet som formelt sett har uttalerett etter reglene i stedsnavnloven. Eksempler på slike organisasjoner er velforeninger, borettslag, historielag og språkorganisasjoner. Høringsfristen er to måneder. Kommunen skal gjøre saken og høringsfristen kjent for alle parter som har rett til å uttale seg, for eksempel gjennom å kunngjøre saken i to aviser som er alminnelig lest på stedet. Sakspapirene skal være tilgjengelig for gjennomlesning, for eksempel på kommunens nettsider. Det er naturlig at lokale organisasjoner med tilknytning til navnet får tilsendt saken direkte. Reglene om høring er først og fremst knyttet til skrivemåten av navnene. Når det gjelder valg av navn på gater og veier og andre kommunale anlegg, er det ikke lovfestet noen egen høringsrunde. Det vanlige er likevel at navnene blir valgt etter at lokale organisasjoner har uttalt seg. Av praktiske grunner vil det derfor være naturlig å gjennomføre én høringsrunde der høringspartene får uttale seg om både valg av navn og skrivemåte samtidig. 4 Saken sendes til stedsnavntjenesten Kommunen sender saken sammen med innkomne høringsuttalelser til stedsnavntjenesten. Det letter arbeidet til stedsnavntjenesten dersom en kort begrunnelse for navnevalget og den foreslåtte skrivemåten er tatt med i saksdokumentene. I forbindelse med adressering er det også en fordel om det er lagt ved kartutsnitt som viser den aktuelle adresseparsellen. Stedsnavntjenesten skal gi sin tilråding om skrivemåten av de foreslåtte navnene innen to måneder. Dersom kommunen ber om det, kan stedsnavntjenesten også kommentere navnevalget, for eksempel når kommunen har flere forslag til navn på én og samme adresseparsell.
5 Vedtak Etter at høringsuttalelsene er hentet inn og stedsnavntjenesten har kommet med sin tilråding, skal kommunen gjøre vedtak om skrivemåte. Saken avgjøres av det organet i kommunen som har vedtaksmyndighet i navnesaker, for eksempel formannskapet, kulturutvalget, bygningsrådet eller et bydelsutvalg. Dersom det gjennom høringsuttalelsene og/eller tilrådingen fra stedsnavntjenesten kommer frem at det er tvil om skrivemåten av et eksisterende stedsnavn som skal brukes som del av et nytt adressenavn, bør det reises navnesak for skrivemåten av navnet i primærfunksjonen. Dette kommer jeg inn på nedenfor. 6 Kunngjøring av vedtak Vedtak om adressenavn skal etter stedsnavnlovens 6 andre ledd kunngjøres i minst to aviser som er alminnelig lest på stedet, eller gjøres kjent på annen måte. Det er naturlig at vedtaket kunngjøres på kommunens nettsider. Kunngjøringen skal blant annet inneholde opplysninger om klagerett og klagefrist. 7 Innmelding av vedtak og informasjon til berørte parter Vedtak om adressenavn skal sendes direkte til stedsnavntjenesten og eventuelt andre statlige organer som skal bruke navnet i tjenesten. I tillegg skal alle vedtak om adressenavn rapporteres til SSR. 8 Klage Hva kan man klage på? Etter stedsnavnloven er det bare skrivemåten av adressenavn som kan påklages, og ikke selve navnevalget. Hvem kan klage? Hvem som har klagerett i en navnesak, går frem av stedsnavnlovens 10. I saker som gjelder adressenavn og navn på kommunale anlegg og institusjoner, er det først og fremst lokale organisasjoner med tilknytning til navnet som har klagerett. Klageretten gjelder også for andre offentlige organer og virksomheter, som for eksempel Kartverket og andre som skal bruke det aktuelle navnet i tjenesten. Etter 10 i forskriften til stedsnavnloven skal en klage alltid begrunnes. Begrunnelsen må behandle alle navn eller navneledd som klagen gjelder. Hvem skal klagen sendes til? Klagen skal sendes til vedtaksorganet, det vil si til kommunen i saker som gjelder adressenavn. Kommunen forbereder klagesaken på samme måte som ved førstegangsbehandlingen. Det vil blant annet si at navnet på nytt må ut på lokal høring og sendes til stedsnavntjenesten for uttalelse. Dersom klageren ikke får medhold av kommunen, skal saken sendes til Klagenemnda for stedsnavnsaker. Klagenemndas vedtak er endelig.
Hvordan vi jobber i adressenavnsaker Når en kommune sender oss en liste med navneforslag, er det først og fremst skrivemåten av navnene vi ser på. Vi vil likevel kommentere det dersom vi mener at navneforslagene kan oppfattes som komiske eller støtende, eller dersom de passer dårlig på stedet (Elvis Presley boulevard foreslått i kystkommune i Midt-Norge). Navnene sjekkes mot skrivemåten i SSR (Sentralt stedsnavnregister, Norges offisielle register over stedsnavn i offentlig bruk) og opplysningene i vårt arkiv (herredsregisteret, bustadnamnregisteret, kart, bygdebøker, Norske Gaardnavne m.m.). Dersom navneforslagene er nylagde navn som ikke finnes her (Grevlingstien, Elgfaret og lignende) må skrivemåten være i samsvar med norsk rettskrivning. Primærfunksjonen primærfunksjonen til et navn er den lokaliteten som først bar navnet. Ifølge stedsnavnloven skal skrivemåten i primærfunksjonen som hovedregel være retningsgivende for skrivemåten i andre funksjoner. Status i SSR: Vedtatt navnet har vært behandlet i formell navnesak. Kommunen har plikt etter stedsnavnloven til å bruke vedtatt skrivemåte av navnet. Godkjent navnet har ikke vært behandlet i formell navnesak. Dersom et navn har flere godkjente skrivemåter, er det som hovedregel skrivemåten på navneenhetsplassen (anbefalt skrivemåte) som skal brukes. Påklaget navnet har fått en vedtatt skrivemåte som så er påklaget. Kommunen må vente til klagesaken er avgjort før navnet kan tas i bruk i adressenavn. Avslått/Historisk skrivemåten kan ikke brukes. Noen eksempler (fra Grue kommune): Nordsethvegen - her er skrivemåten Nordset vedtatt, og kommunen må bruke denne, altså Nordsetvegen. Risbergsvegen, - Risberget (Godkjent) er eneste skrivemåte i SSR. Skrivemåten er i tråd med rettskrivningen, altså ingen merknader. Voldsnesgutua - SSR har bare Vollsnes (Godkjent). Uttalen er /vø:lsnes/, navnet kommer av mannsnavnet Vifill. Både skrivemåten Voldsnes- som kommunen foreslår, og Vollsnes som er registrert i SSR, er misvisende med hensyn til navnets opphav og uttale. Vi anbefaler derfor navnesak.
Rønåsen - SSR har Rønnåsen og Rønåsen (Godkjent), førstnevnte er anbefalt. Vi tilrår skrivemåten Rønnåsen i samsvar med uttaleopplysningene i vårt arkiv og anbefalt skrivemåte i SSR. Gaupestien - forleddet er ikke et navn, men et vanlig ord (appellativ). Forslaget er i tråd med rettskrivningen, altså ok. Valg av adressenavn Gatenavn er ingen ny skikk, det fantes gatenavn i flere av byene våre allerede i middelalderen. Eksempler er Langstræti (nå Store Langgata) i Tønsberg, Maríukirkjualmenningr (nå Dreggsallmenningen) i Bergen og Kaupmannastræti (nå Krambugata) i Trondheim. Forskjellen på disse navnene og dagens adressenavn, er at de gamle navnene vokste frem av seg selv på samme måte som andre stedsnavn, mens dagens adressenavn kommer til gjennom kommunale vedtak, mer som en slags dåp. Men det å fastsette navn fra offentlig hold er heller ikke en spesielt ny skikk. Noen eksempler fra Oslo: Kongens gate fikk navnet sitt da Christian 4 anla byen i 1624, navnet Prinsens gate kom til omkring 1700, Pløens gate i 1864 og Maries gate og Østerdalsgata i 1879. Når kommunen skal velge adressenavn, finnes det noen ulovfestede prinsipper som bør vektlegges. Disse prinsippene er hentet fra boken Adresser og stadnamn av Botolv Helleland, som er tilgjengelig i pdf-format på Språkrådets nettsider, og de er også å finne (i forkortet versjon) i brosjyren. 1 Navnet skal ikke kunne forveksles med andre offisielle stedsnavn i kommunen Av praktiske grunner er det viktig å unngå at samme navn blir brukt om mer enn én adresseparsell i kommunen. Adressenavnene i kommunen må heller ikke være så like at de lett kan forveksles (eks. Selandsveien, Lelandsveien, Felandsveien i Lindesnes kommune). Før et nytt navn blir vedtatt, må kommunen derfor sørge for at det ikke kan forveksles med allerede eksisterende navn i kommunen eller tilstøtende områder i nabokommunene. Man bør begrense bruken av navn med samme forledd, som f.eks. Bergsvegen og Bergsbakken. Av hensyn til utrykningstjenestene og andre brukere bør slike beslektede navn plasseres i nærheten av hverandre. 2 Navnet bør bygge på den lokale navnetradisjonen Å bygge på den lokale navnetradisjonen vil si at man prøver å føre videre lokale, tradisjonelle stedsnavn og navnemønster i adressetildelingen. Det kan for eksempel være aktuelt å ta i bruk navn på teiger og nedlagte husmannsplasser som Sørtorpet, Sagbakken, Nyjordet, Kalveberget og Lykkja. Forutsetningen for å bruke slike navn er at den veien eller det området som skal ha navn, ligger på eller like ved stedet som har navnet fra før, slik at det er naturlig å overføre det. På denne måten bidrar man til å bevare stedsnavn som kanskje ellers ville gått ut av bruk.
Dersom man lager nye stedsnavn, bør man bygge på det tradisjonelle ordtilfanget. En kan gjerne bruke mer dialektale ord som gutu (dialektform av gate brukt om krøttervei) og linne ('linje, veistrekning, grenselinje') som alternativer til de mer vanlige etterleddene vei/veg og gate. Utenlandske lånord som allé, aveny, chaussé og terrasse er noe brukt i de større byene, men passer mindre bra i småbyer og i bygdemiljøer der det ikke er tradisjon for slike ord i adressenavnene. Dersom de skal brukes bør de passe på stedet, det bør altså være en allé på stedet hvis dette etterleddet skal brukes. Det fins mange eksempler på at private utbyggere markedsfører sine prosjekter med prangende og konstruerte navn som Oppenåsen Panorama eller Finstad Hageby. For å unngå at markedstilpassede navn tas i bruk og fester seg fremfor mer tradisjonelle stedsnavn og navnelaginger, er det viktig at kommunen er tidlig ute med adressetildeling. Stedsnavnloven gjelder ikke for private (utbyggere), og hvis et mindre heldig, privat navn tas i bruk, er det lite kommunen kan gjøre med dette (eksempel fra Øyer). 3 Navnet bør passe på stedet At et navn bør passe på stedet, vil si at navnet uttrykker ett eller flere særdrag ved adresseparsellen eller området rundt. Ved siden av ord for ferdselsåre (vei/veg, gate/gutu, tråkk, sti osv.) kan man også bruke ord som karakteriserer terrenget der veien ligger, som slette, haug, eng, bakke, jorde, helling, li, voll osv. Tradisjonelle stedsnavn som fins i området, har vanligvis bakgrunn i lokale natur- og kulturforhold og vil derfor ha en naturlig tilknytning til stedet, jf. forrige punkt. 4 Navnene bør være varierte Variasjon og mangfold er viktige navngivingsprinsipper. Det språklige mangfoldet ved adressenavn kan komme til uttrykk på flere måter. Et knippe tradisjonelle stedsnavn som Huken, Bråtan, Kulpa og Tømmerholtet er eksempel på et slikt mangfold. Variasjon i bruken av etterleddet (se punkt 3 ovenfor) er også med på å skape variasjon. I navngivingen er det dessuten mulig å dra inn en lang rekke betydningsområder som på ulike måter avspeiler mangfoldet ved lokalsamfunnet i eldre og nyere tid. I områder med få tradisjonelle stedsnavn kan det være aktuelt å samle navn i grupper innenfor bestemte betydningsområder, som for eksempel navn knyttet til gårds- og skogsarbeid (Slåttenga, Ploglendet, Tømmervelta) eller dyrenavn (Rådyrfaret, Ekornveien, Elgtråkket, Oterslepa og Revebakken). Slike gruppenavn får imidlertid lett et stereotypt preg og bør ikke overdrives. Dersom man ønsker å bruke slike gruppenavn, bør man velge betydningsgrupper som mest mulig avspeiler lokale forhold, både når det gjelder natur- og kulturliv. I Son i Vestby kommune har man for eksempel i et boligfelt ved Saga (gammelt sagbruk) innført navn som Sagbruksveien, Tømmeråsen, Sponkroken og Plankesvingen. 5 Navnet bør ikke virke støtende eller komisk Når man lager nye navn, må man tenke på de som skal bo der. Derfor bør man ikke velge et navn som kan virke støtende eller komisk. Det vil likevel ikke si at man skal unngå tradisjonelle navn i området som kan gi negative assosiasjoner for folk som ikke kjenner til det lokale navnetilfanget og talemålet. Et eksempel er veinavnet Dysterbråtan i Ås kommune
i Akershus. Dysterbråtan er opprinnelig navnet på en gammel husmannsplass under gården Dyster. Gårdsnavnet Dyster, som er et gammelt navn, har usikker tolkning, men har ingen sammenheng med adjektivet dyster mørk, trist, tungsindig. Til tross for enkelte protester og oppslag i lokalavisa, der det blant annet kom forslag om å endre navnet til Gladbråtan eller Solbråtan, valgte kommunen å holde på Dysterbråtan. 6 Navnet bør være lett å oppfatte, skrive og uttale Adressenavnene skal hjelpe oss til å finne frem dit vi skal. Når man skal velge navn, bør man derfor legge vekt på at navnet er lett å oppfatte, skrive og uttale. Generelt kan vi si at en kort sammensetning er bedre enn en lang. Dersom det passer lokalt, bør man for eksempel vurdere Haugsbakken som veinavn istedenfor Haugsbakkvegen. 7 Man bør unngå å bruke navn på nålevende personer i adressenavnene Dette har sammenheng med den særlige prestisjen som de aktuelle personene vil få gjennom en slik oppkalling. Omdømmet til en person kan dessuten endre seg over tid. Helst bør det gå minst fem til ti år fra en person er død til en eventuelt velger å ta i bruk personnavnet som en del av et stedsnavn. Dette navngivingsprinsippet er i samsvar med anbefalingene i en FN-resolusjon vedtatt av United Nations Group of Experts on Geographical Names (UNGEGN) på en konferanse i Berlin i 2002 (VIII/2 Commemorative naming practices for geographical features). Line Lysaker Heinesen 22 85 72 36 l.l.heinesen@iln.uio.no stedsnavn@iln.uio.no