RETTSVALG I OPPHAVSRETT

RETTSVALG I OPPHAVSRETT Universitetet i Oslo Det juridiske fakultet Kandidatnummer: 643 Leveringsfrist: 25.11.2010 Til sammen 15906 ord 24.11.2010

Innholdsfortegnelse 1 INTERNASJONAL PRIVATRETT OG OPPHAVSRETT 1 1.1 Innledning 1 1.2 Rettsvalg 2 1.3 Opphavsrettens natur 4 1.4 Territorialitetsprinsippet 6 1.5 Verneting 7 1.6 Max Planck Institute for Intellectual Property 9 1.7 Konklusjon 11 1.8 Opprinnelig eier 11 2 GJELDENDE NORSK RETT 15 2.1 Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk 16 2.1.1 Bernkonvensjonen artikkel 5(2) som hjemmel for rettsvalgsregel 17 2.1.1.1 Lex fori 18 2.1.1.2 Lex protectionis 19 2.1.1.3 Prinsipp om nasjonal behandling 20 2.1.1.4 Konklusjon 23 2.2 Europeisk rett, Forordning nr. 864/2007 (Roma II) 23 2.2.1 Europeisk internasjonal privatretts stilling i Norge 24 2.2.2 Roma II artikkel 8 25 2.2.2.1 Ordlyden i Roma II artikkel 8 første punkt. 25 2.2.2.2 Premiss 26 i fortalen til Roma II 26 2.2.3 Roma II artikkel 8(3), Partsautonomi 27 2.2.3.1 Partsautonomi i forhold til sanksjonering 28 3 RETTSVALGSREGLENE I PRAKSIS 29 I

3.1 Målet med rettsvalgsreglene i opphavsrett 31 3.1.1 Opphavsmannens interesser 31 3.1.2 Produsentenes interesser 32 3.1.3 Allmenne interesser 33 3.2 Anvendelse av rettsvalgsreglene 35 3.2.1 Prinsipper som styrer rettsvalgsregler 35 3.2.1.1 Partsautonomi 36 3.2.1.2 Prinsipp om beste vilkår 36 3.2.1.3 Prinsippet om én bestemt tilknytningsfaktor 36 3.2.2 Opprinnelig eier 37 3.2.3 Eksistens, omfang og varighet 37 3.2.4 Krenkelse av opphavsretten 38 3.2.4.1 Mottakerlandet 38 3.2.4.2 Åndsverkloven 41 3.2.4.3 Avsenderlandet 42 4 OPPSUMMERING 44 5 LITTERATURLISTE 1 II

1 Internasjonal privatrett og opphavsrett 1.1 Innledning Tema for denne oppgaven vil være rettsvalg for ikke-kontraktuelle obligasjoner i opphavsrett. Møtet mellom opphavsrett og internasjonal privatrett har fått lite oppmerksomhet i norsk litteratur så langt, men det blir stadig mer aktuelt i dagens samfunn. Ny teknologi og digitale nettverk har de siste årene ført til betydelig økning i produksjon og grenseoverskridende formidling av åndsverk. Rettsvalgsregler er de reglene som kommer til anvendelse i en sak med internasjonalt tilsnitt, der det er nødvendig å avgjøre hvilket lands rett som får anvendelse på saken. Det har tidligere ikke vært en særlig utbredt tradisjon for å anvende fremmed rett i opphavsrettslige saker. I dag er situasjonen annerledes, og behovet for å definere klare rettsvalgsregler melder seg. Oppgaven vil dreie seg om regler som bestemmer rettsvalget i spørsmål knyttet til opphavsrettens eksistens, omfang og varighet, hvem som er den opprinnelige eier av rettigheten, samt krenkelse av opphavsretten og sanksjoner i forbindelse med en slik krenkelse. Spørsmål som har med kontrakt å gjøre vil ikke bli behandlet her. Et rettslig forhold som kan være utslagsgivende også for ikke-kontraktuelle obligasjoner, er ansettelsesforhold og spørsmålet om hvem som er rette eier av et verk som av arbeidstaker på oppdrag for arbeidsgiver. Jeg vil se nærmere på dette i kapittelet om rettsvalg vedrørende spørsmålet om hvem som er opprinnelig rettighetshaver. I første del av oppgaven ønsker jeg å fremheve hensiktene med den internasjonale privatretten, og hvordan den på best mulig måte kan tjene til å løse opphavsrettslige tvister, sett i lys av opphavsrettens noe spesielle natur. I den neste delen vil jeg gjøre rede for de rettsvalgsregelene som etter all sannsynligvis vil gjelde i norsk lov. I den tredje og siste delen ønsker jeg å gjøre en drøftelse av hvordan rettsvalgsregelene vil fungere i praksis, og hvordan man bør tolke disse reglene for å på best mulig måte imøtegå de utfordringene som kan oppstå i dagens samfunn. Rettstilstanden i Norge på dette området er dessverre ikke klar nok til at oppgaven vil kunne presentere et fasitsvar på hvordan rettsvalgsregler vil komme til å bli anvendt her i landet. Drøftelsen vil gå ut på å belyse de ulike alternativene til rettsvalgsregler og tolkningene av disse. Ut fra dette vil jeg gjøre en vurdering av hvilke alternativer som egner seg best til å ivareta 1

hensikten bak rettsvalgsreglene uten at dette kommer i konflikt med opphavsrettens natur. 1.2 Rettsvalg Et viktig hensyn bak rettsvalgsreglene er å sikre forutsigbarhet og ensartede rettslige avgjørelser. Den nasjonale lovgivningen varierer fra land til land, og det gir oss en bedre oversikt dersom vi på forhånd bestemmer hvilke av disse lovgivningene som eventuelt vil anvendes. Ut fra dette hensynet bør derfor ikke rettsvalget være et resultat av rettens skjønnsmessige vurdering, men vi bør bestrebe i høyeste grad å utforme faste, klare regler. I utformingen av faste regler, er det ønskelig å finne en regel som viser til retten i det landet med nærmest tilknytning til saken. For det første er dette et prinsipp man anvender når man ikke har en fast rettsvalgsregel. Her er det lett å tenke at det er ene og alene opp til rettens skjønn å avgjøre rettsvalgsspørsmålet, men selv når man ikke har en fast regel, må man veie opp mot hverandre de faktorer som det er vanlig å legge til grunn, og man bør også ha satt seg inn i hvordan tilsvarende saker er løst tidligere. I norsk rett har den individualiserende metode vært i bruk, en metode der man vurderer hver sak individuelt for å finne den lovgivningen som har nærmest tilknytning til saken. Selv om det å finne retten med nærmest tilknytning (i hvert fall i teorien) har vært et mål med den individualiserende metode, tar dette ikke særlig godt vare på hensynet til forutsigbarhet. Det er også ønskelig å harmonisere de forskjellige lands rettsvalgsregler. Dette er også med på å underbygge forutsigbarhet. Det er domstolen der søksmålet blir reist som avgjør rettsvalget. Dersom det er ulike rettsvalgsregler i ulike land, vil det kunne oppstå situasjoner der saksøkte har mulighet til å velge et verneting som vil føre til et rettsvalg som er mer fordelaktig for henne enn et annet. Dette kaller vi forum shopping, og dette kan igjen påvirke resultatet av avgjørelsen. En annen grunn til at det er ønskelig med en harmonisering av disse reglene, er at det gjør internasjonalt samarbeid enklere. Mange konvensjoner har bidratt til at de nasjonale lovreguleringene har regler som tilsvarer hverandres. Målet for internasjonal privatrett er derimot ikke å påvirke de nasjonale reglene til å bli like over hele verden, men det er en metode for å få land til i høyest mulig grad å anerkjenne hverandres regler. 2

Rettsvalgsreglene er en del av hvert lands interne lovgivning. For å harmonisere rettsvalgsreglene i de forskjellige landene, finnes for eksempel konvensjoner der målet er at medlemslandene skal velge én og samme rettsvalgsregel. Disse rettsvalgsreglene trer i kraft her i landet når konvensjonen ratifiseres av Norge. Norges interne regler vil dermed bestå av den nasjonale lovgivningen, som er den lovgivningen man anvender på saker som behandles etter norsk rett, og de internasjonale privatrettslige reglene, som avgjør om det er aktuelt å anvende et annet land enn Norges rett. Dersom man kommer fram til at fremmed rett skal anvendes, er det hele denne retten som kommer til anvendelse (med unntak av internasjonale privatrettslige regler). Å anvende ordet lovvalg, som er vanlig i Norsk terminologi, er derfor ikke helt dekkende, da et lands rett består av mer en bare lovbestemmelser. I den grad jeg i denne oppgaven referere til lovvlag eller fremmede lovreguleringer, mener jeg naturligvis hele den nasjonale retten En rettsvalgsregel kjennetegnes ved at den angir en kategori og så en tilknytningsfaktor som henviser til det landet hvis rett skal anvendes. To eksempler på dette er: a. Ved fordeling av arv skal retten der arvelater hadde sitt siste bosted anvendes. b. Ved overdragelse av fast eiendom skal retten der eiendommen befinner seg anvendes. I eksempel a er arv kategorien, og arvelaters siste bosted tilknytningsfaktoren. I eksempel b. er overdragelse av fast eiendom kategorien, og stedet der eiendommen befinner seg er tilknytningsfaktoren. Dersom man har en situasjon der en fast eiendom er gjenstand for arv, vil man måtte avgjøre om arv av fast eiendom skal karakteriseres som et fast eiendoms rettsforhold eller en arverettslig sak, for å vite hvilke av disse to rettsvalgsregelene som skal anvendes. Det mest praktiske er å foreta denne karakteristikken etter retten i det landet domstolen befinner seg, siden det er en avgjørelse som må tas før rettsvalget. Domstolens egen rett kaller vi lex fori. Lex fori skal alltid avgjøre prosessuelle spørsmål, uansett hvilken rett som anvendes på de materielle spørsmålene. 3

1.3 Opphavsrettens natur I det følgende vil jeg foreta en slik karakteristikk av opphavsretten. I løpet av de siste ca hundre år 1 har ikke bare åndsverk i seg selv, men også rettighetene til disse blitt gjenstand for privat handel, som et hvilket som helst annet produkt. Plateselskaper, forlag, filmselskaper osv. er en gruppe som har hatt en stor vekst de siste årene, og det er i dag store penger innenfor mange av disse bransjene. Opphavsretten er også en såkalt jus erga omnes, altså en rettighet som gjelder overfor allmennheten (i motsetning til en rettighet i et kontraktsforhold som bare binder partene). Dette, i tillegg til at opphavsretten er blitt en gjenstand for det private markedet, er egenskaper som opphavsretten har til felles med blant annet eiendomsretten (fast eiendom og løsøre), og noen forfattere har dermed blitt fristet til å sammenlikne disse to rettsområdene. 2 I eiendomsretten er stedet der gjenstanden befinner seg (lex rei sitae), en naturlig tilknytningsfaktor. Det kan være fristende å forsøke å finne et liknende tilknytningssted for opphavsretten, altså et fiktivt lex rei sitae. Fordelen med en slik regel, er at man kun trenger å forholde seg til én rett, og dette gjør rettsvalget mer forutsigbart, og man vil oppnå en mer ensartet anerkjennelse av opphavsretten. Et slikt fiktivt sted vil kunne være for eksempel der verket først ble publisert, eller opphavsmannens hjemland da verket ble skapt. Dette har vist seg vanskelig å gjennomføre på grunn av territorialitetsprinsippet, som jeg kommer tilbake til i neste kapittel. Den essensielle forskjellen på opphavsrett og eiendomsrett, mener Ulmer, er at gjenstanden for opphavsretten ikke er en håndfast ting, den eksisterer ikke i rom. Det er riktignok noe mennesker kan sanse, enten det er å lese et manuskript, høre musikk, oppleve en forestilling osv. Selve innpakningen, eller formen på verket vil i mange tilfeller være håndfaste, som en bok, en CD, en DVD og lignende. Likevel vil ikke gjenstanden for rettigheten, altså selve ideen til verket være håndfast, og det kan derfor ikke være snakk om rettighet i en fysisk ting. I eiendomsrett vil man kunne ta hensyn til hvor tingen eller den faste eiendommen befinner seg i utforming av en 1 Da Bernkonvensjonen ble signert i 1886, åpnet det seg nye muligheter for handel med rettigheter i åndsverk, se Porter side 1. 2 Ulmer, side 7 4

rettsvalgsregel. Det vil man ikke kunne gjøre i opphavsretten, for man kan ikke si at gjenstanden for den har en slik plass i rom eller noe tilholdssted. En av tingene som gjør at det er vanskelig å knytte opphavsretten til et slikt fiktivt sted, er muligheten for reproduksjon og distribusjon av åndsverket. Den enes bruk av verket, påvirker ikke den andres bruk. Det har også lenge vært billig og enkelt å reprodusere de fleste åndsverk i en eller annen form. Kostnadene forholdsvis lave i forhold til markedsprisen, og det er derfor ikke sjelden at såkalt piratkopiering og annen piratvirksomhet forekommer. Med utvikling av teknologien blir ikke bare kopiering, men også distribusjon av kopiene betydelig enklere. Filer med musikk, filmer, serier, foto, bøker osv. kan sendes til alle som har tilgang til internett, og leveringstiden er så godt som ikke-eksisterende. Avsender kan laste opp produktet på sin PC én gang, og denne kan lastes ned et ubegrenset antall ganger hvor som helst i verden. Åndsverk er også noe som lett kan være gjenstand for imitasjon og plagiat, som setter fokus på en rekke spørsmål vi ikke vil finne i eiendomsretten. Sånn sett gjør dette det vanskelig å trekke paralleller til eiendomsretten i fysiske ting, og det er derfor ikke særlig praktisk å forsøke å anvende reglene for internasjonal privatrett i eiendomsretten som en modell for rettsvalgsreglene i opphavsrett. Et annet aspekt med opphavsretten som er verdt å merke seg, er at i Bernkonvensjonen 3 er det bestemt at opphavsretten skal gjelde uten noen krav til formaliteter. Man har med andre ord rett på beskyttelse uten at opphavsretten eller verket er registrert. Patentretten er en immateriell rettighet på linje med opphavsretten, men for en patentrett kreves registrering av rettigheten for at den skal nyte rettslig vern. I utgangspunktet må patenter registreres i hvert enkelt land man ønsker vern i. Nå er det imidlertid opprettet et system for patenter, kalt the Madrid System. 4 Gjennom avtalene the Madrid Agreement 5 og The Madrid Protocol 6 er i dag 85 land knyttet til dette systemet, der patenter som blir registrert i systemet, får beskyttelse i de øvrige landene knyttet til 3 Se kapittel 2.1. 4 The Madrid system for the international registration of marks 5 Madrid Agreement Concerning the International Registration of Marks 6 Protocol Relating to the Madrid Agreement Concerning the International Registration of Marks 5

dette systemet. I forhold til disse landene er det derfor bare nødvendig å søke om beskyttelse av rettigheten én gang. 7 Vi ser at både for patentretten og for opphavsretten som immaterielle rettigheter, er det nødvendig for hvert enkelt land å anerkjenne disse rettighetene, men i opphavsretten hvor det ikke finnes noen registrering, må rettigheten anerkjennes etter de nasjonale reglene. Patentrettigheten vil ikke være stiftet før den er registrert, mens i opphavsrett må man anse rettigheten som stiftet i dét det ferdigstilles eller publiseres (noen lands regler stiller krav til at verket må ha vært fiksert i en fysisk form for å få vern). Opphavsretten skiller seg også de immaterielle rettigheter som må registreres, og dette er nok et argument for at opphavsretten er sui generis, det vil si unik i sin karakteristikk. Det vil derfor ikke være aktuelt å anvende andre kategoriers rettsvalgsregler analogt, men man trenger en egen rettsvalgsregel i opphavsrett. 1.4 Territorialitetsprinsippet I territorialitetsprinsippet ligger det at de rettigheter og plikter en stats lovgivning gir, ikke anerkjennes utenfor dette landets territorium. Opphavsretten er territoriell i den forstand at den må anerkjennes i hver og en stat for å ha beskyttelse i de respektive landene. Det vil som sagt ikke si at statene uttrykkelig skal anerkjenne hver og en rettighet, men verket som det kreves beskyttelse for, må falle inn under reglene som er utformet i hvert enkelt av landene der rettighetshaver ønsker vern om opphavsretten. For eksempel må bedømmelsen av om en handling er en krenkelse av en opphavsrett, sees i lys av reglene i det landet handlingen blir begått i. Dette må gjelde både i spørsmålet om det i det hele tatt eksisterer en rettighet, og i spørsmålet om handlingen representerer en krenkelse. Kort sagt er det opp til hvert enkelt land hvilke verk som skal nyte opphavsrettslig vern, samt hva vernet omfatter. 8 Territorialitetsprinsippet begrunnes ofte i suverenitetsprinsippet. Som ordet tilsier, betyr dette prinsippet at alle stater er suverene i sin lovgivning. Hver enkelt stat skal selv bestemme hvilke lover og regler som gjelder innenfor landegrensene, og de kan avsi og gjennomføre rettslige avgjørelser på egen jord. En stat kan altså stifte rettigheter og 7 Mer om dette systemet og disse avtalene finnes på WIPOs hjemmeside, http://www.wipo.int/madrid/en/ 8 Se kapittel 2.1. Bernkonvensjonen stiller opp visse minimumskrav til vernet. 6

plikter innenfor sitt eget territorium, men disse har ingen virkning i andre land, med mindre disse landene har valgt å anerkjenne slike rettigheter og plikter. Det er selvsagt ikke kun i opphavsretten at suverenitetsprinsippet spiller en avgjørende rolle. Det er jo nettopp på grunn av dette prinsippet at vi har internasjonal privatrett. I utgangspunktet kan man jo derfor si at alle rettsområder er territorielle. Men gjennom internasjonal privatrett har man forsøkt å utarbeide rettsvalgsregler som skal fremme en viss forutsigbarhet og da er det naturligvis ønskelig når en rettighet først er stiftet, at den anerkjennes også i andre land. 9 I hvilken grad dette gjelder for opphavsretten, vil jeg komme tilbake til. Fordi gjenstanden for opphavsretten er avhengig av en slags definisjon for å eksistere, er et verk noe som må anerkjennes i hver enkelt stat. 10 I opphavsretten er dette gjort ved å lage en lovgivning som setter rammene for hva som må oppfylles for at et verk skal oppnå opphavsrettslig vern, og disse reglene kan variere noe fra land til land. Når det gjelder handlinger foretatt med utgangspunkt i et verk, enten det er utnyttelse av verket lovlig eller en krenkelse av det, er det altså lovgivningen i dette landet der disse handlingene utføres som skal anvendes. Man kan med andre ord ikke anvende nasjonal rett på handlinger som er foretatt i utlandet. Tidligere var det også slik at man ikke kunne bringe inn for den nasjonale domstolen, saker vedrørende handlinger begått i utlandet. Ikke bare valget av lovgivning, men også valget av verneting var begrenset til landet der handlingen ble foretatt. 1.5 Verneting Reglene om internasjonalt verneting bestemmer i hvilke(t) land man har domsmyndighet. I noen tilfeller er det kun ett land som har verneting, men ofte kan saksøker velge mellom to eller flere. Et av hensynene som ligger til grunn for vernetingsreglene, er hvilken rettskraft dommer fra landet med verneting har i andre stater. I erstatningssaker bør man også tenke på hvor saksøkte har økonomiske verdier. Sitter man med en avgjørelse som ikke har rettskraft i noen av landene saksøkte har verdier, vil man ikke kunne få tilgang til disse. Det er også et bakenforliggende vern for 9 Strömholm, side 192 10 Van Eechoud, side 102 7

saksøkte i vernetingsreglene, slik at saksøker ikke skal kunne trekke noen for retten i et vilkårlig land altså et hensyn til forutsigbarhet. Som med rettsvalgsreglene, springer også vernetingsreglene ut fra suverenitetsprinsippet. Vi finner derfor ikke nøyaktig like sett med vernetingsregler i de forskjellige landene. Innenfor Europa er arbeidet med konvensjoner og forordninger som skal harmonisere disse reglene (det gjelder også utenlandske dommers rettskraft) stadig i utvikling 11, men det er fremdeles en stor del av verden som ikke omfattes av disse avtalene. Tidligere antok man at vernetingsreglene for opphavsrettslige tvister var begrenset til landet der bruken eller krenkelsen fant sted. Disse sakene hadde før i tiden en mer strafferettslig karakter, og mange av disse sakene gikk som straffesaker. Verneting i straffesaker er begrenset til det landet der handlingene blir begått og dette er sannsynligvis årsaken til at det har vært et slikt begrenset valg av verneting i alle opphavsrettslige tvister. 12 Det alminnelige utgangspunktet for verneting er domisilprinsippet, det vil si at man kan reise sak ved saksøktes alminnelige verneting, som det heter i 4-4 i tvisteloven 13. Samtidig heter det i 4-3 første ledd at tvister i internasjonale forhold kan bare anlegges for norske domstoler når saksforholdet har tilstrekkelig tilknytning til Norge. 4-4 gjelder for alminnelig verneting, og det kommer ikke tydelig fram fra 4-3 første ledd at dette gjelder for internasjonalt verneting. Det står likevel i 4-3 annet ledd (om internasjonalt verneting) at dersom verneting ikke kan påvises etter 4-4 eller 4-5, men saken likevel er undergitt norsk domsmyndighet, kan søksmål reises.... Dette må bety at reglene om alminnelig verneting (og valgfritt verneting i 4-5) også gjelder i internasjonale saker hvor saksøker har verneting i Norge. Domisilprinsippet tar hensyn til vernet av saksøkte, slik at vedkommende ikke uventet kan bli saksøkt i et land hun har lite eller ingen kjennskap til. Saksøktes hjemland er også ofte et sted der vedkommende har verdier, og med hensyn til rettskraft, vil det være en fordel ved for eksempel erstatningssaker. 11 Se for eksempel EU Forordningen Nr. 593/2008 (Roma I om rettsvalg i kontrakt) og Nr 864/2007 (Roma II om rettsvalg i ikke-kontraktuelle obligasjoner). 12 Ulmer, side 15 13 Lov om mekling og rettergang i sivile tvister 17. juni Nr. 90, 4-4 8

I tillegg til domisilprinsippet, finner vi spesielle vernetingsregler i 4-5, hvor tredje ledd gjelder verneting for saker vedrørende erstatning utenfor kontraktsforhold. Dette er alternative verntingsregler som gjelder i tillegg til domisilprinsippet, det vil si at saksøker har valgmuligheten. Erstatningssaker kan anlegges på det sted skaden oppstod, eller der virkningen inntraff eller vil kunne inntreffe og dette kaller vi locus delicti. I 4-6 inneholder en generell regel om at verneting kan avtales. Det er ikke spesifiser at dette må avtales før tvisten oppstår (med unntak av forbrukersaker), og det må bety at verneting også kan avtales i tvister som har oppstått utenfor kontrakt. Tilsvarende regler finner vi også i Luganokonvensjonen 14 som er et motstykke til EUs Brussel I-forordning. 15 Disse reglene gjelder for EUs medlemsstater, samt Norge, Island og Sveits. I artikkel 2 finner vi domisilprinsippet, mens de særlige verneting (valgfrie) er oppstilt i artikkel 5 og de eksklusive i artikkel 22. I artikkel 5 tredje punkt, heter det at saker om erstatning utenfor kontraktsforhold kan føres for domstolen ved skadestedet. I tilsvarende bestemmelse i Brussel I, er det ikke noe krav til at det er en erstatningssak, kun at det er ved ikke-kontraktuelle forpliktelser. Det er vel ikke særlig praktisk at slike saker ikke omhandler et erstatningskrav, men det er ikke strengt tatt nødvendig i en sak der man for eksempel ønsker å få brakt en handling eller et forhold til opphør. Reglene er stort sett de samme som i tvisteloven, og det er ikke noe som tilsier at opphavsrettslige tvister har eksklusivt verneting. Så lenge det er snakk om et sivilt søksmål, er det ikke noe i norsk eller europeisk rett som sier at domisilprinsippet ikke gjelder og en sak må anlegges i det landet den krenkende handling ble utført. 1.6 Max Planck Institute for Intellectual Property 14 Lov om endringer i tvisteloven m.m. og om samtykke til ratifikasjon av Luganokonvensjonen 2007 om domsmyndighet og om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer i sivile og kommersielle saker. LOV- 2009-06-19-79. 15 Regulation (EC) No 44/2001 Council Regulation on jurisdiction and the recognition and enforcement of judgments in civil and commercial matters 9

Max Planck Institute for Intellectual Property er en del av en uavhengig, tysk gruppe vitenskapelige institutter. Instituttet driver systematiske studier av internasjonal immateriell rett, og utøver også sin innflytelse på utviklingen av dette rettsområdet. Det ble grunnlagt i 1966 av den tyske rettsviteren Eugen Ulmer, som satt som direktør for instituttet fram til 1973. I 1975 presenterte instituttet en utredning angående rettsvalg i immaterialretten, skrevet av Ulmer. Utredningen ble skrevet på oppfordring av det tyske justisdepartementet, og var ment å skulle bidra til utarbeidelsen av et nytt EUreglement. Det ble riktignok ikke utformet noen slike regler i den nærmeste tiden etter utgivelsen, men utredningen har vært en viktig kilde for senere forfattere på dette området. Selv om den er skrevet før de største teknologiske utfordringene, har den lagt et viktig grunnlag for utviklingen av rettsvalg i immaterialrett. Ulmer mener at rettsvalgsregelen i opphavsrett må være lex protectionis, det vil si retten i det landet der opphavsretten skal beskyttes, det såkalte beskyttelseslandet. 16 Med dette mener han landet der retten blir utnyttet (i form av for eksempel reproduksjon og distribusjon) eller i det landet en påstått krenkelse av en opphavsrett fant sted. 17 Ulmer kommer til dette resultatet ved en drøftelse av territorialitetsprinsippet, opphavsrettens natur og internasjonale konvensjoner. I 2004 ble det startet et prosjekt ved Max Planck instituttet for å lage et sett med regler for internasjonal privatrett i opphavsrett, kalt CLIP (Conflict of Laws in Intellectual Property). 18 CLIP-prinsippene skal være ferdigstilt i 2011, hvor de vil bli publisert sammen med kommentarer. Gruppen som arbeider med CLIP har de siste årene publisert midlertidige utkast, hvor det siste var klart i september 2010. Målet med dette arbeidet er at disse reglene skal kunne tjene som en modell for internasjonal privatrett og nasjonal lovgivning, eventuelt som utfyllende rett i eksisterende lovgivning eller som retningslinjer ved tolkning av eksisterende lovgivning, og som veiviser i kontraktsforhold og øvrige rettslige forhold. 19 16 Schutzland, se van Eechoud, side 105. 17 Ulmer, side 11. 18 http://www.cl-ip.eu/ 19 Hentet fra CLIPs forord på http://www.cl-ip.eu/. 10

1.7 Konklusjon Opphavsrettens territorielle natur taler til fordel for å anvende lex protectionis i opphavsrettslige tvister. Dette gjelder i det minste for opphavsrettens eksistens, omfang og varighet (om det i det hele tatt foreligger en rettighet) og for krenkelse av opphavsretten (om utførte handling representerer en krenkelse). Såfremt dette gjelder om det eksisterer en rettighet, er dette i tråd med CLIP-prinsippene artikkel 3:102 hvor det står at retten som skal anvendes på eksistens, gyldighet, registrering (ikke aktuelt for opphavsrett) og varighet av en opphavsrett, er retten i det landet man ønsker beskyttelse i, altså lex protectionis. Dette er også utgangspunktet når det gjelder krenkelser, og en tilsvarende henvisning til lex protectionis finner vi i artikkel 3:601 (1). Det hersker imidlertid større tvil rundt spørsmålet om hvem som er opprinnelig eier av rettigheten, og her opereres det med ulike rettsvalgsregler i ulike land. 1.8 Opprinnelig eier Jeg vil nå se nærmere på de alternative løsningene for en rettsvalgsregel som gjelder for spørsmål om hvem som er opprinnelig eier av rettighetene. Ulmer mente da han publiserte sitt utkast om rettsvalg i opphavsrett, at hovedregelen for rettsvalg når det gjelder spørsmålet om hvem som er opprinnelig eier skal være lex protectionis. 20 Et gjennomgående prinsipp i de ulike nasjonale regelverkene, er at selve skaperen av verket er den opprinnelige rettighetshaver til det (dog ikke alltid). I de fleste tilfeller vil det være uproblematisk å identifisere personen som har skapt verket, og dermed også hvem som er den opprinnelige rettighetshaveren. Også her finnes det ulikheter i forskjellige retter. Et eksempel på dette er en regel i fransk lov der det er et unntak fra regelen om den faktiske skaperens rettigheter når det gjelder oppslagsverk. I slike tilfeller er rettighetshaveren den i hvis navn verket er blitt tilgjengeliggjort i. Dette betyr at ikke bare fysiske, men også juridiske personer kan være opprinnelig eier. Et annet eksempel er at ulike lovgivninger har ulike syn på om det er produsenten eller de kreative skaperne som ansees som den rette opphavsmannen til et kinematografiske 20 Ulmer, side 36. 11

verk. 21 Rettsvalgsregelen kan i disse tilfellene være avgjørende for hvem som anses som opprinnelig eier. Jeg skal se nærmere på saker der et åndsverk er laget på bestilling av arbeidsgiver eller oppdragsgiver, og saker der det er mer enn én opphavsmann. I disse situasjonene kan vi fort støte på problemer dersom vi anvender lex protectionis. Ulmer mente i sin tid at på tross av disse forskjellene i nasjonal lovgivning, måtte hovedregelen være lex protectionis, men i de nevnte tilfellene ville det være ønskelig å anvende en rettsvalgsregel som kun viser til ett bestemt lands rett. Han mente at rettsvalget burde falle på retten i det landet som var opphavsmannens hjemland på den tiden verket ble skapt, det vi kaller lex origins. I CLIP-prinsippene har man imidlertid gått helt bort fra lex origins. Hovedregelen finner vi i artikkel 3:201, og her bruker de den samme formuleringen som på rettsreglene som gjelder for eksistens og krenkelse, altså er rettsvalgsregelen lex protectionis også her. Dersom en situasjon har en nær tilknytning til et annet land der man har work-for-hire -bestemmelser, anerkjenner man den som er rettighetshaver etter denne bestemmelsen, men forutsatt at man konstruerer forholdet mellom partene slik at det passer inn under lex protectionis. Det andre landets regler kommer dermed ikke til anvendelse, men man konstruerer en overdragelse av de økonomiske rettighetene slik at man ivaretar de forutsetningene partene hadde seg i mellom ved skapelsen av verket. Denne regelen finner vi i artikkel 3:201 (2). 22 Dersom det foreligger en kontrakt mellom partene om overdragelse av rettighetene (særlig fra arbeidstaker til arbeidsgiver), skal spørsmålet om hvem som er rette innehaver av rettighetene bestemmes etter retten som partene velger, jf. CLIPprinsippene 3:401 (2). En avtale om overføring av rettigheter må derfor anerkjennes dersom avtalen er gyldig etter den retten partene benytter seg av. 21 Ulmer, side 37. 22 Arttikkel 3:201 (2): If the situation has a close connection with another State that has a work made for hire provision or deems a transfer or exclusive license of all economic rights in the work to have taken place by virtue of the parties contractual relationship, effect may be given to such rules by constructing the parties relationship under the law applicable according to paragraph 1 as involving a transfer or exclusive license of all economic rights in the work. 12

Dersom det er flere enn en skaper av verket, skal forholdet dem imellom behandles etter retten med nærmest tilknytning til saken dersom det ikke finnes en rettslig avtale mellom partene, i følge CLIP-prinsippene artikkel 3:402. The American Law Institutes Intellectual Property: Principles Governing Jurisdiction, Choice of Law, and Judgements in Transnational Disputes (ALI-prinsippene) er prinsipper liknende CLIP, men er utarbeidet i USA og er også ment å skulle fungere som retningslinjer i internasjonale privatrettslige tvister om opphavsrett. I disse prinsippene er lex origins godtatt som rettsvalgsregel i spørsmål om hvem som er opprinnelig eier av verket. 23 Dersom CLIP og ALI-prinsippene vil bli fulgt i framtiden, vil Europa og USA forholde seg til hver sin rettsvalgsregel når det gjelder hvem som er opprinnelig eier av verket. I USA vil det være lex origins, mens her i Europa vil vi anvende lex protectionis. Dersom man velger å anvende lex protectionis som rettsvalg når det gjelder eierrettighetene, kan man risikere at ulike personer ansees som rettighetshaver i forskjellige land. Der en arbeidsgiver ansees på som rettighetshaver, vil partenes forutsetning ved ansettelsen og senere ved framstillingen av verket, være at arbeidsgiver sitter med disse rettighetene. Det virker lite rimelig at arbeidstaker skal kunne utnytte verket på en måte som er i strid med de forutsetningene som lå til grunn ved skapelsen av verket. Dersom videre overdragelse er aktuelt, er det heller ikke særlig praktisk at forskjellige land anerkjenner forskjellige personer som eier av rettighetene. Det vil i så fall være vanskelig for tredjemann å identifisere den rette eier, og i en eventuell kjede av overdragelser ville man kunne ende opp med en fullstendig uoversiktelig situasjon. Lex origins må sies å være en mer effektiv løsning enn den som foreslås i CLIP. I mange tilfeller vil det være uproblematisk å identifisere skaperen av verket, og dermed også denne personens hjemland. Dersom problemer skulle oppstå der to eller flere personer har skapt et verk sammen, foreslår van Eechoud (som stiller seg bak lex origins) at dersom de ikke deler hjemland, vil man kunne anvende felles nasjonalitet, dersom dette er mulig. Dersom en av eller begge disse faktorene er felles for noen, men ikke for alle skaperne, vil man kunne velge landet som flertallet av skaperne er knyttet 23 Dreyfuss/ Beckstein i Leible/ Ohly side 24 og 25. 13

til. Hun mener også at dersom ingen av disse faktorene er felles, må spørsmålet behandles under lex fori. 24 Van Eechoud forsvarer lex origins med at misforholdet som har oppstått mellom produsenter og opphavsmennene rettferdiggjør det å bruke opphavsmannen som den ene tilknytningsfaktoren som bestemmer rettsvalgsregelen. 25 Hun sier at selv om man, ved å se på dette forholdet, skulle tro at vi hadde en rekke nasjonale retter som tilgodeser produsentene, er dette fremdeles sjelden. De aller fleste retter bestemmer at det er den faktiske skaperen av verket som er opprinnelig eier. Hun mener at fordi de fleste land har valgt å beskytte skaperen av verket, på tross av produsentenes sterke rolle som rettighetshaver, rettferdiggjør dette en favorisering av opphavsmannen også i internasjonale privatrettslige regler. 26 Denne regelen kan fungere dersom spørsmålet om hvem som er opprinnelig eier er gjenstand for en tvist mellom opphavsmann og produsent. Det vil i så fall være et spørsmål som klargjør hva som er lex origins. Dersom det kun er et tilleggsspørsmål i en sak som gjelder andre aspekter av opphavsretten, oppstår de samme problemene med partenes forutsetninger som vi får med lex protectionis. Lovgivningen i opphavsmannens hjemland kan ha en meget fjern tilknytning til forholdet mellom opphavsmann og arbeidsgiver, og det er ikke sikkert at denne lovgivningen ivaretar de forutsetningene som lå til grunn ved ansettelsesforholdet eller ved skapelsen av verket. En annen innvending mot å anvende lex origins på spørsmålet om hvem som er opprinnelig eier, er at det er bred enighet om at lex protectionis skal anvendes på alle andre spørsmål i opphavsrettslige tvister. Man vil dermed måtte dele opp saker og anvende to ulike lovreguleringer, noe man gjerne ønsker å unngå. 27 Den noe tungvinte regelen i CLIP er omdiskutert også innenfor gruppen som har utarbeidet den. Det var et knapt flertall for lex protectionis, og Kur og van Eechoud som begge deltar i CLIP-prosjektet, forsvarer hver sin rettsvalgsregel i sine publikasjoner. 28 Fordelen med regelen er at den forsøker å hente det beste fra to verdener. På den ene siden fører den til at alle spørsmål skal behandles etter samme lovregulering, samtidig 24 Van Eechoud, side 25 Se prinsippet om én bestemt tilknytningsfaktor, kapittel 4.2.1.3 26 Van Eechoud, side 180. 27 Annette Kur, side 13. 28 Kur, side 12 og 13. van Eechoud, side 180. 14

som man å knytte rettsvalget til én av partene. På den andre siden ønsker de også å ta hensyn til de forutsetninger opphavsmann og produsent har seg i mellom, og å anerkjenne rettighetsoverdragelse dersom dette er gjort i kraft av lov i et land som må sies å ha en nær tilknytning til situasjonen. Uansett er CLIP-prinsippene bare veiledende, og de avgjør på ingen måte hvilken rettsvalgsregel som kommer til anvendelse i Norge. Spørsmålet om hvilken rettsvalgsregel som gjelder for spørsmålet om hvem som er opprinnelig eier av en opphavsrett, må sies fremdeles å stå åpent i norsk rett. Rognstad heller mot å anvende lex origins, men uten å ta stilling til forslaget som er fremmet i CLIP. 29 Han trekker blant annet fram Bernkonvensjonen artikkel 14 bis (2) a), der det står at [f]astleggelsen av hvem som innehar opphavsretten til kinematografiske verk, er forbeholdt lovgivningen i det land der vern kreves. Denne artikkelen bestemmer at lex protectionis skal regulere spørsmålet om hvem som er eier av et kinematografisk verk, og man kan da tenke seg at dette er spesifisert fordi en annen rettsvalgsregel gjelder generelt. Dersom lex origins viser seg å skape problemer i situasjoner der det er flere skapere av ett og samme verk, mener Rognstad at man må supplementere med den individualiserende metode. Det er uklart om han her mener at man skal anvende den individualiserende metode til å finne den retten som har nærmest tilknytning til saken, eller om han mener å anvende den individuelle metode til å avklare lex origins. I det første tilfellet vil det i så fall være snakk om å anvende alle mulige tilknytningsfaktorer. I det siste tilfellet vil det være snakk om å anvende de tilknytningsfaktorer som er knyttet til skaperne av verket, for eksempel felles nasjonalitet eller at et flertall av skaperne har samme hjemland. 2 Gjeldende norsk rett 29 Rognstad, side 422 15

I norsk rett har vi foreløpig ingen faste rettsvalgsregler når det gjelder opphavsrett. I tillegg til retningslinjene i CLIP-prinsippene, finnes det også andre retningslinjer som kan bety noe for rettsvalget i opphavsrett i Norge. Jeg nå se på hvilken rolle Bernkonvensjonen og Roma II-forordningen spiller i rettsvalgsspørsmålet her i landet. 2.1 Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk 30 ble først vedtatt i Bern 9. september 1886. Den har blitt revidert flere ganger, senest i Paris i 1971. I 2010 er 164 stater tilsluttet konvensjonen, og Norge sluttet seg til den i 1896. Konvensjonen administreres av World Intellectual Property Organisation (WIPO), som er et spesialorgan for FN, og har som oppgave å fremme utviklingen av immaterielle rettigheter globalt. 31 Bernkonvensjonen regulerer i hovedsak prinsippet om nasjonal behandling, det vil si at et land skal gi minst samme vern til utenlandske opphavsmenn som til sine egne. Formålet med konvensjonen var å skulle hindre stater i å lage regler som diskriminerte utenlandske verk slik at de fikk dårlig eller ingen beskyttelse. Det var heller ikke lenger mulighet til å senke graden av beskyttelse til det nivået som fantes i verkets hjemland, en metode en del land hadde tatt i bruk før konvensjonen. 32 I tillegg stiller konvensjonen opp noen minimumskrav til vern av utenlandske verker, samt et krav om at dette vernet skal oppnås uten krav til formaliteter. Konvensjonen, og dermed også disse minimumskravene, gjelder kun på utenlandske verk. Det vil si at nasjonale verk i prinsippet kan ha et svakere vern enn de utenlandske. Initiativet til konvensjonen ble tatt av Association littéraire internationale 33, en uavhengig organisasjon som har som formål å representere interessene til de som driver 30 Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk av 1886 Se hele den norske oversettelsen av Bernkonvensjonen på http://www.kopinor.no/kopiering-ogopphavsrett/bernkonvensjonen/dok/bernkonvensjonen+-+paristeksten.158.cms 31 http://www.kopinor.no/kopiering-og-opphavsrett/bernkonvensjonen 32 Van Eechoud side 56 og 58. 33 I dag heter organisasjonen Association littéraire et artistique internationale 16

med skapende virksomhet. 34 Det er derfor ikke overraskende at en del av formålet bak konvensjonen var å verne rettighetene til skaperen av verket 35, til tross for at i noen av deltakerlandene lå til grunn et hensyn til allmenne interesser. 36 Bernkonvensjonen kom imidlertid ikke på den tiden i konflikt med hensynene bak de ulike landenes lovgivning, da det den i første omgang ikke stilte generelle krav til de nasjonale reglene. De landene som prioriterte de allmenne interesser framfor opphavsmannens interessert, eller som kanskje satte økonomisk vern over ideelt vern, kunne fortsette å gjøre dette uten at det var i strid med konvensjonen. 37 I senere tid har konvensjonen imidlertid satt større krav til vern av rettighetene til selve skaperen av verket, og dette kan vi blant annet se i artikkel 6 bis 38. Denne artikkelen verner om opphavsmannens ideelle rettigheter. Her står det blant annet at opphavsmannen uansett økonomiske rettigheter, [beholder rettigheten] til å gjelde som opphavsmann til verket, og til å motsette seg enhver (...) endring av verket og enhver annen krenkelse av det, som kan skade hans ære eller anseelse. I USA har det vært mer fokus på å beskytte de økonomiske interessene i opphavsretten. 39 USA er nå tilsluttet konvensjonen, men dette skjedde ikke før i 1989. 2.1.1 Bernkonvensjonen artikkel 5(2) som hjemmel for rettsvalgsregel Det hersker tvil om Bernkonvensjonen oppstiller noen rettsvalgsregel når det gjelder saker vedrørende opphavsrett. Regelen det strides om, finner vi i artikkel 5(2), og her står det: Nytelsen og utøvelsen av disse rettigheter er ikke betinget av at noen formalitet iakttas og er uavhengig av om verket har vern i sitt hjemland. Der ikke annet er fastsatt i nærværende konvensjon, bestemmes rekkevidden av vernet samt de rettslige 34 http://www.alai.org/ 35 Porter, side 3. to protect, in as effective and uniform manner as possible, the rights of autors in their literary and artistic works, fra premiss 26 i fortalen til Roma II. 36 Som det var i USA og Storbritannia, se Porter side 3. 37 Porter, side 2. 38 Fra revisjonen i 1928, Romateksten. 39 Bl.a. ved at arbeidgiver i et ansettelsesforhold etter amerikanste standarder har de økonomiske rettighetene i de åndsverk som blir skapt under dette ansettelsesforholdet. 17

midler opphavsmannen tilsikres for å kunne verne om sine rettigheter, utelukkende av lovgivningen i det land der vern kreves. 40 I første punktum ser vi at konvensjonen er til hinder for at stater kan kreve noen form for formalitet for å anerkjenne en opphavsrett, og vi ser også prinsippet om nasjonal behandling i det at vernet i hjemlandet ikke skal tas i betraktning. Det er delte meninger om andre punktum i bestemmelsen kun er en videre presisering av prinsippet om nasjonal behandling, eller om den representerer en rettsvalgsregel. Noen mener det er en rettsvalgsregel som viser til lex fori, andre mener den viser til lex protectionis. Jeg vil se nærmere på hvordan denne regelen kan tolkes i tråd med disse to rettsvalgsreglene, samt redegjøre for argumentene mot at dette er en rettsvalgsregel. 2.1.1.1 Lex fori Ut fra ordlyden, bestemmes (...) utelukkende av lovgivningen i det land der vern kreves, kan man forstå bestemmelsen slik at man skal anvende retten til det landet man går til sak for vern av opphavsretten i. Med andre ord kan man forstå det slik at den domstolen som får saken anvender sin egen rett, altså det som kalles lex fori. På 1800-tallet og fram til tidlig på 1900-tallet var det ikke uvanlig at saker om krenkelse av en opphavsrett ble behandlet som straffesaker, og i slike saker er landet der den krenkende handlingen fant sted, det eneste landet med verneting. 41 I disse tilfellene ville alltid lex fori og lex protectionis sammenfalle, og det var ikke nødvendig å ta stilling til om artikkel 5(2) var en rettsvalgsregel for det ene eller det andre alternativet. Det er derfor kanskje ikke så unaturlig å ville forsvare bruken av lex fori på et område hvor det ikke har vært tradisjon for å anvende fremmed rett. Det er kanskje slik at ordlyden i seg selv gir en indikasjon om at regelen er lex fori, men det finnes en rekke argumenter mot at dette bør være gjeldende regel. For det første er 40 Oversatt av advokat Astri M. Lund, se lenke til hjemmesiden i note 2. Engelsk versjon: The enjoyment and the exercise of these rights shall not be subject to any formality; such enjoyment and such exercise shall be independent of the existence of protection in the country of origin of the work. Consequently, apart from the provisions of this Convention, the extent of protection, as well as the means of redress afforded to the author to protect his rights, shall be governed exclusively by the laws of the country where protection is claimed. 41 Van Eechoud, side 108. 18

det i internasjonal privatrett generelt uheldig å bruke lex fori som rettsvalgsregel. Dette er fordi det kan gi saksøker en urettmessig fordel ved at hun kan velge å føre en sak i det landet som har mest gunstige regler for henne selv (gitt at denne domstolen har verneting 42 ). Altså forumshopping. For det andre er ikke kriteriene for valg av verneting og valg av lovgivning de samme, og vi har sett at kriteriene for de to valgene tjenes av ulike formål. Etter domisilprinsippet 43 har domstolen i landet til saksøkte domsmyndighet. I internasjonal privatrett ønsker man å velge en lovgivning som har nær tilknytning til saken. Valg av verneting har i dette tilfelle tilknytning til parten, men det kan likevel ha liten eller ingen tilknytning til selve saken. Dersom rettsvalgsregelen viser til lex fori, vil det si at man kan velge retten i et land som har verneting selv om denne retten ikke har noen tilknytning til saken, og dette er i strid med hva man ønsker å oppnå med rettsvalgsregler, altså å finne den lovgivningen som med nærmest mulig tilknytning. Et tredje argument mot bruken av lex fori er at man ikke har en lovgivning å forholde seg til dersom man har rettslige spørsmål utenfor en rettssak. Denne tolkningen har som nevnt liten oppslutning. Så vidt jeg vet, finnes det heller ikke noe rettspraksis der denne tolkningen har blitt lagt til grunn, og det er derfor ikke særlig praktisk å anvende Bernkonvensjonens artikkel 5(2) som hjemmel for lex fori. 2.1.1.2 Lex protectionis De fleste forfattere er av den oppfatning at lex protectionis er den generelle regelen i saker vedrørende opphavsrett, og noen av disse forfatterne finner også hjemmelen for dette i Bernkonvensjonens artikkel 5(2). 44 For å komme til denne konklusjonen, må man for å unngå å komme fram til lex fori, lese country where protection is claimed som country for which protection is claimed. 45 I tillegg til at vi finner en slik tolkning i litteraturen, finnes det også eksempler på rettspraksis der denne bestemmelsen har blitt direkte lagt til grunn som hjemmel for lex protectionis. Dette ble gjort blant annet i en 42 Mer om verneting i kapittel 1.5 43 Se reglene om internasjonalt verneting 44 Van Eechoud, side 107, note 302 45 Det landet vernet kreves for (min oversettelse), se engelsk tekst note n.n 19

dom fra tyske Bundesgerichtshof i Alf fra 1992 46. Saken gjaldt uautorisert produksjon av et leketøy som skulle forestille TV-figuren Alf. Rettighetshaveren til denne figuren var amerikansk, og den uautoriserte produksjonen foregikk av en tysk produsent i Tyskland. I denne avgjørelsen sier retten at Bernkonvensjonens artikkel 5(2) kommer til anvendelse slik at retten i landet der man ønsker beskyttelse, skal anvendes. 47 Retten kommer fram til at dette er tysk rett, siden dette er stedet den krenkende handlingen fant sted. En slik direkte anvendelse av bestemmelsen som en rettsvalgsregel forekommer imidlertid ganske sjelden, men vi ser likevel bruken av lex protectionis i opphavsrettslige saker uten referanse til konvensjonen. Det finnes dessverre ikke norsk rettspraksis som tar stilling til dette spørsmålet, men van Eechoud viser til flere tyske og nederlandske dommer der retten har valgt lex protectionis. 48 Selv om tysk høyesterett har anvendt artikkel 5(2) til å forsvare lex protectionis, finner vi ikke rettspraksis der retten gjør rede for sin tolkning av denne regelen. Nettopp fordi Bernkonvensjonen faktisk er anvendt som hjemmel for en rettsvalgsregel, og det er en konvensjon som Norge er bundet av, er det vanskelig å utelukke muligheten til å kunne anvende artikkel 5(2) som hjemmel for lex protectionis også i Norge i framtida. De fleste nyere forfattere ser imidlertid ut til å enes om at dette ikke er en direkte rettsvalgsregel. 49 2.1.1.3 Prinsipp om nasjonal behandling Hos andre forfattere er det gitt uttrykk for at Bernkonvensjonen artikkel 5(2) ikke inneholder noen rettsvalgsregel. Det har også vist seg enklere å finne begrunnelser for dette synet enn for de to alternativene overfor. 46 Urteil des Bundesgerichtshofs vom 17. Juni 1992 - I ZR 182/90 - ALF - OLG Hamburg 47 Die Rechtsmacht des Urhebers wie des Nutzungsberechtigten einesurheberrechtlichen Verwertungsrechts gehört zum Umfang des gewährtenschutzes und richtet sich gemäß Art. 5 Abs. 2 Satz 2 RBÜ nach den Rechtsvorschriften des Landes, in welchem der Schutz beansprucht wird, sonach nach der deutschen Rechtsordnung. 48 Van Eechoud, side 109 og 110 49 Van Eechoud side 109 hvor hun slutter seg til denne konklusjonen og hvor hun henviser til andre forfattere som gjør det samme. 20

For det første er det lite som tyder på at det ved vedtagelsen av konvensjonen var noen hensikt om å utforme en rettsvalgsregel. Det var jo som nevnt slik at opphavsrettslige tvister i hovedsak ble ført i det landet der den påstått krenkende handlingen ble utført, og det var ikke noen tradisjon for å anvende fremmed rett. Det er derfor ikke særlig sannsynlig at de som forfattet konvensjonen eller de landene som på den tiden signerte den, i det hele tatt har tatt stilling til rettsvalgsspørsmålet. På den tiden var rettsvalg i opphavsretten heller ikke noe tema i litteraturen. Dett var noe som for alvor begynte å debatteres da Ulmer gav ut sin utredning på 70-tallet. Mye av den senere litteraturen om rettsvalg i opphavsrett refererer til dette verket. Haimo Schack 50 refererer i sin bok fra 1979 til flere franske og tyske forfattere som enda ikke skiller mellom lex fori og lex protectionis. 51 Det virker ikke som om spørsmålet om en rettsvalgsregel i opphavsrett før denne tid var særlig aktuelt, og det er derfor mye som tyder på at man ikke har ment å bestemme en slik regel med denne konvensjonen. Dersom man har tatt stilling til en rettsvalgsregel, mener Schack at det er lite sannsynlig at de har tenkt igjennom lex protectionis, for så å feile i utformingen av ordlyden. Dette gjør seg som argument for å innfortolke lex fori i stedet for lex protectionis, men det tjener også som argument mot en rettsvalgsregel. Som nevnt tidligere, var hensikten med konvensjonen å beskytte opphavsmenn ved å innføre prinsippet om nasjonal behandling. Ser man artikkelens annet punktum i lys av det første, er det etter min mening mest sannsynlig at dette kun er en regel som bestemmer at ingen land kan ha regler som behandler utenlandske opphavsmenn dårligere enn sine egne. Dette er i så fall en bestemmelse som stiller krav til nasjonal lovgivning som gjelder for utlendinger, uten at den sier noe om rettsvalget i opphavsrettslige saker. Utenlandske opphavsmenn 52 er for øvrig ikke en god beskrivelse av hva som faller inn under konvensjonen. Det er heller snakk om utenlandske verk. Dette finner vi i Bernkonvensjonens artikkel 5(3), der det står at en opphavsmann fra land A som har utgitt et åndsverk i land B, skal ha samme beskyttelse som andre åndsverk i land B der 50 Tysk dommer og proffessor ved Universitetet i Kiel 51 Van Eechoud, side 108 52 Se kopinors hjemmeside: http://www.kopinor.no/kopiering-og-opphavsrett/bernkonvensjonen der man anvender dette uttrykket om prinsippet bak konvensjonen. 21