Sjur Holsen Nordavind over Europa Det er lunsjtid i Madrid. Klokken har passert halv to, og folk renner i strie strømmer inn på de mange tusen barene og restaurantene som gjør den spanske hovedstaden til det den er. Nå skal det spises. Og drikkes. Og snakkes. Høyt og lenge. Det er lunsjtid i Sevilla, i Valencia, i San Sebastián: Overalt den samme lemenstrømmen for å innta dagens viktigste måltid: overalt den samme gleden over å samles med kolleger, venner eller familie rundt en overdådig mengde mat. Mye kan ha forandret seg i Spania, men lunsjen holdes fortsatt hellig av de fleste spanjoler, i deilig ulydighet mot effektivitetskravene fra den nye tid. Ved lunsjbordet blir de sittende i to stive klokketimer eller mer. Og de drikker vin til, om de aldri så mye skal kjøre noen kvartaler, lukeparkere og gå tilbake på jobben etterpå. Som det er blitt sagt: I syd jobber man for å spise, mens vi nordboere spiser for å jobbe. De nyter maten, vi spiser den. Den nordiske snusfornuft Ganens høyst varierende makt i nord og syd 1 som neppe noe sted er mer minnerikt portrettert enn i Karen Blixens vidunderlige fortelling Babettes gjestebud er fortsatt uttrykk for en av de mest varige, dyptpløyende kulturforskjeller i Europa. Du skal ikke oppholde deg lenge i Middelhavs-området før du møter lokale drosjesjåfører kanskje ikke best kjent for sitt gastronomiske vidd nord for Alpene som snakker med dypt engasjement og bekymring om de amerikanske hurtigmatkjedenes inntog i Roma, Marseille, Athen. Og jeg slutter aldri å forundre meg over at mat og matvaner inntar en så naturlig plass i alt fra det latinske dagliglivets samtaler til avisenes og tvs kjendisintervjuer at det til tider minner stygt om en besettelse. I syd er maten og vinen fortsatt et essensielt, definerende trekk ved en hel livsform og et ufraværlig element i ethvert begrep om det gode liv. Maten og vinen representerer noe selvsagt, noe fundamentalt, midt i hverdagen. Kort sagt: Mat og vin er kultur. Gastronomisk ødemark Forskjellen til et land som Norge kunne knapt vært større. For vel har vi nordmenn rullet oss i dyr olje og billige flybilletter så lenge at knapt noe lenger er fremmed for oss, og vel har vi allerede gjennom flere tiår flørtet vilt og ukritisk med alt som er «kontinentalt» og «europeisk». Mat og vin forblir likevel et overflatefenomen for de fleste, en slags stjålen luksus vi unner oss en fredagskveld i ny og ne når vi endelig har fått barnevakt til toåringen. Det gjør ingen større forskjell at alle plutselig synes det er hot å gå på kokkekurs, eller at Oslo by tok steget fra gastronomisk ødemark til den michelinske stjernehimmelen på et lite tiår: Forskningen på feltet slår fast at norske matog fritidsvaner ligger forunderlig fast, preget av nøkternhet, effektivitet og et klart skille mellom hverdag og fest. 2 Latinernes utsvevende omgang med tid, mat og drikke selv i hverdagen virker fortsatt nesten støtende på oss. Hvordan og hvorfor det er blitt slik, er et
126 samtiden 4 2005 stort og sammensatt spørsmål, men det er neppe veldig misvisende å legge hovedskylden på protestantismen. Gjennom snart et halvt årtusen har menneskene her nord fått den lutherske lære om kontroll, disiplin og forsakelse så hardt hamret inn i seg at det har satt et avgjørende mentalt avtrykk på en hel livsform. Det sentrale er i og for seg ikke protestantismen som sådan, men protestantismens kultur, som fortsatt dominerer oss lenge etter at den lutherske troen har mistet grepet. Århundrer med sekularisering og den har som kjent nådd lenger i nord enn i syd endrer ikke på det faktum at mange nordboere fortsatt går rundt og er dypt protestantiske i hodet, preget av en nesten patologisk tøyling av lidenskapene og en nøysomhet på grensen til det komiske sett i relasjon til velstandsnivået. I takt med kristentroens gradvise tilbakegang i nord har dessuten andre, beslektede tankesett kunnet videreføre essensen i den lutherske livsanskuelsen. Kapitalisme og sosialdemokrati For det første kapitalismen. Som den tyske sosiologen Max Weber påviste i sin berømte bok om protestantismens etikk og kapitalismens ånd for akkurat hundre år siden, var det delvis religiøst betinget at den moderne handelskapitalismen slo igjennom nettopp i Nord-Europa på 1600-tallet, mens den i flere århundrer etter dette slet med å få innpass i det katolske syd. Weber så en klar sammenheng mellom den protestantiske (og fremfor alt den kalvinistiske) kallstanken og de dyder som er nødvendig for å opprettholde kapitalismen som system over tid: en disiplinert, asketisk livsholdning, en vedvarende, sterk arbeidsvilje og en nøktern bokholdermentalitet. Kjernen i den moderne vestlige kapitalismen er en moralsk fundert snusfornuft. 3 En dyptloddende fornuft og nøkternhet har også vært pregende for sosialdemokratiet, som i likhet med protestantismen og den asketiske kapitalismen alltid har hatt sitt sterkeste feste lengst nord i Europa. For mens hele den vestlige sivilisasjonshistorien handler om menneskets forsøk på å skape orden ut av kaos, er det bare etterkrigstidens nordiske sosialdemokratier som i den grad har lyktes med dette prosjektet at selve menneskelivet har begynt å miste interesse. Den uuttømmelige sosialdemokratiske troen på orden, planlegging og faktisk sammenheng mellom intensjoner og resultater, middel og mål, har gjort vår arktisk-protestantiske flik av kloden til et lite mareritt av overambisiøs sosial ingeniørkunst: trygt, gjennomorganisert og fortvilende sterilt. Den lange lunsjen ville ha vært sjanseløs i det nøysomhetens samfunn Gerhardsen og Erlander drømte om og langt på vei lyktes med å bygge opp. Katolikkenes livsfråtseri strider med sentrale grunnsetninger i protestantisk, kapitalistisk og sosialdemokratisk tenkning. Kanskje bør vi vie særlig oppmerksomhet til sammenhengen mellom sosialdemokratiet og kapitalismen, slik de fikk utvikle seg i tett symbiose fra mellomkrigstiden og fremover. Forsøkene på å temme kapitalismen gjennom sosialdemokratisk regulering utgjorde nemlig bare en av de to grunnstenene i den nordiske samfunnsordenen som tok endelig form i annen halvdel av det tyvende århundret, hvor den andre grunnstenen selvsagt var kapitalismen selv. Norden ble det sted på kloden hvor Sovjetunionen og USA gikk opp i en slags høyere sivilisatorisk enhet, preget av et evig og forunderlig fredfullt vekselspill mellom kapitalismen og reguleringen av den. Sammen har disse to kreftene trukket i tospann mot det målet som århundrer med protestantisme hadde beredt den nordiske grunnen for: den totale rasjonalisering av samfunnet eller, om man vil, den absolutte humørløshet. Uten den skepsis til staten og den iboende motviljen mot kapitalistisk effektivitet som ligger innbakt i det katolske verdensbildet, kunne man i Norden bygge opp hyperfungerende velferdssamfunn tuftet på en paradok-
samtiden 4 2005 127 sal blanding av kontroll og dynamikk, hvor sosialdemokratiet og kapitalismen bare har vært to sider av samme protestantiske sak. 4 Samfunn hvor den materielle livskvaliteten har vært historisk og geografisk unik la det være sagt. Men også med vrangsider som er blitt tydeligere etter hvert som globaliseringen har introdusert øvrige livsformer for oss. Nullvisjonen, det nordiske credo Denne spenningen blir indirekte berørt i det som må være en av de viktigste bøkene som er Norske mat- og fritidsvaner ligger forunderlig fast, preget av nøkternhet, effektivitet og et klart skille mellom hverdag og fest. kommet på norsk de siste par årene; samfunnsmedisineren Per Fugellis bok om nullvisjonen fra 2003. Fugellis observasjoner av moderne nordisk livsstil og kultur springer ut av «en fornemmelse av at samfunnet er i ferd med å bli for strengt, for rent, for kresent» og «en illevarslende følelse av at folkesjelen nå vil for mye og tåler for lite, at vi er på vei inn i et utopisk prosjekt som vil gjøre menneskene til engler og jorden til himmel her og nå». 5 Midt oppe i all den nyvunne rikdommen vår, midt oppe i vår nesten grenseløse frihet, ser han et folk som velger å falle på kne for all verdens tenkelige og utenkelige farer og innrette sine liv etter drømmen om det risikofrie samfunn, hvor lysten og gleden må bøye seg for fornuftens dogmatikk. Det er dette som ligger i nullvisjonen: tanken om at vi skal kunne kjøpe eller organisere oss fri fra all risiko og fare, all terror og frykt. Våre «fullkommenhetsnevroser» og vårt «flinkhetsraseri» 6 berøver oss evnen til tvisyn og kritisk sans; jakten på perfeksjon tar styringen med livene våre. Men lykkelige blir vi visst ikke. Ikke bare ser vi mulige farer over alt, som at man kan få testikkelkreft av jordbær eller at gassen i løpeskoene kan eksplodere. Nullvisjonen befaler oss også å nedkjempe alle slike farer, og den utstyrer oss med en urokkelig moralsk tro på at det faktisk går an. I tråd med dette programmet er det ikke til å undre seg over at man i et land som Sverige opererer med en offentlig langtidsplan som skal sikre null barneulykker null barneulykker! i svenske daghjem innen år 2030, eller at norske veimyndigheter vil avskaffe alle dødsulykker i trafikken innen samme tid, for å nevne to av utallige eksempler fra den absurde nordiske virkeligheten. Underforstått: Nirvana kan nås. Hvis vi bare legger alle andre hensyn til side. Fugelli skriver, med henvisning til den franske filosofen Michel Foucault: Alle samfunn trenger et ordnende prinsipp. Det kan være religion med sine bud. Det kan være ideologi med sine dogmer. Det kan være militærmakt med sine våpen. I det avkristnede, avideologiserte og avmilitariserte Norge kan mye tyde på at helse, livsstil og sikkerhet har overtatt som ordensmakt. 7 Den sørgelige bivirkningen er at vi ikke lenger blir i stand til å nyte nettopp nå som velstanden gir oss en historisk mulighet til å gjøre det. Vi ender i det «gravalvorets diktatur» som en annen klok refser, Einar Førde, brukte sin siste tid på jorden til å advare mot;
128 samtiden 4 2005 et samfunn hvor det rett og slett ikke er rom for gleden, fordi den kan være skadelig. Tankegangen er vakkert oppsummert i forordet til en dansk kokebok jeg nylig kom over: Serverer man for sine gæster en udbenet lammekølle, der ødselt er blevet fyldt med rosiner, rucola og ristede pinjekerner, vil køllen uundgåeligt få nogle ved bordet til at fortælle om newzealandsk masseproduktion af får, selv om lammet er pæredansk. Creutzfeldt-Jakobs vil snart blive inroduceret som aftenens æresgæst, og mens man tygger kødet i sig, vil man drøfte, hvad der i grunden smitter mest på et lam eller en okse. Hjernen, milten, leveren eller nervevævet? Måltidet bliver som en russisk roulette. Hvem overlever kaffen? En kornsalat med emmer, timian, abrikoser, æbler, chili og frisk citron-melisse vil få alle i selskabet til at snakke om sprøjtemidler i maden. Ord som Carbendazim, Vinclozolin, Parathionmethyl, Chlorothalonil, Oprodion og Monocrotophos vil flyve over bordet. For den udenforstående kunne det lyde som spændende eksotiske krydderier. Men det er sprøjtemidler. Stort set kan vi i dag kun huske de fortællinger om mad, som ernæringsvidenskapen har skabt. Det hele handler om, hvad der er sundt, og hvad der er usundt. Jo mere tomt for indhold, vort liv er blevet, jo mere optaget er vi blevet af at overleve. Vort fokus er ikke lagt på mere liv. Men på længere liv. Vi vil spise os til en højere og højere gennemsnitslevealder. 8 En slik diagnose er atskillig mindre treffende i Syd- enn i Nord-Europa, og Fugellis bok kunne simpelthen ikke ha vært skrevet i et land som Spania i det minste ikke ennå. Selv drar han på eksempelsanking til Afrika når han skal fremholde andre tankesett og samfunnsformer å strekke seg etter, slik den venstreintellektuelle nordiske eliten har for vane når den jakter på noe genuint og godt. Men han kunne ha spart seg den lange reisen, for negasjonen av våre «sure liv og strenge samfunn» 9 finnes fortsatt lett tilgjengelig i det bedagelige Middelhavs-området. Så lett tilgjengelig at det er underlig at vi nordboere ikke klarer å ta lærdom av den under våre jevnlige turistbesøk ned dit. Syden: nytelsens schizofreni Mye av årsaken ligger nok i vårt uavklarte forhold til nytelsen, som rett nok er i ferd med å komme på moten også i nord, båret frem av internasjonale konsumtrender. Men det blir noe halvhjertet over det hele, for nytelsen har fortsatt et underlig preg av snusfornuft og forsert planlegging over seg i Norden. Vi går rutinemessig av hengslene hver lørdag og et par uker hver sommer, men ellers er vi kledelig nøkterne i alt vi foretar oss. Så langt men ikke lenger; det er den nordiske doktrinen om nytelse, også i en tid med tilsynelatende utagerende hedonisme. Sykliske ritualer og programmert villskap, ja nytelse i hverdagen, nei. Den viktigste arenaen for disse rituelle utblåsningene er fortsatt det latinske Europa. 10 Syden, som det så presist kalles her nord, er fremfor alt den plass hvor nordboerne kan leve ut alt det de holder innestengt gjennom årets kalde, mørke måneder og bedrive en form for moralsk dumping som i omfang langt overgår det sosiale motstykket fra øst som de prøver å skjerme seg mot. Men hvor de samtidig er så umiskjennelig seg selv at det er et åpent spørsmål om de noensinne forlot Tønsberg eller Uddevalla, mentalt sett. Vårt uavklarte forhold til nytelsen kommer egentlig aller klarest frem når vi prøver å hengi oss til den. Pliktens makt over gleden blir ekstra tydelig da. For hvis prototypen på en nordboer i Syden er den uelegant fulle, støyende badegjesten en generalisering som fortsatt kan ha i hvert fall noe for seg må det samtidig presiseres at denne uhemmede og høyst artsfremmede demonstrasjonen av nordisk glede bare lar seg beskue på kveldstid. På den solsvidde formiddagen er situasjonen snudd på hodet: Nå er ikke vår nordiske venn eller venninne lenger støyende og blid, men streng, forknytt
samtiden 4 2005 129 og innadvendt med ergonomisk, jordfarget ransel. Trygg, men inte lycklig på dagtid; en slags evig rødruss etter ni dét er sydenfareren oppsummert. Ønsket om å ta lærdom av «den avslappede, rødvinsdynkede livsholdningen» til disse «livsnyterne der syd i hvitløksbeltet» slik Kvinner og klær ville ha fremstilt det tåler simpelthen ikke møtet med det blendende dagslyset og den knugende bakrusen. Nå ser vi ikke lenger alt det vakre og eksotiske, men bare fluene, søppelet og kaoset. Latinerne er ikke lenger sjarmerende og festlige, men upålitelige, korrupte og inkompetente. Det er simpelthen ikke å forvente at vi tar med oss så mye latinsk livsglede hjem til de kalde vintrene våre når vi ikke en gang makter å ivareta den til utpå dagen derpå. Følelsen varer ikke lenge, slik det ble påstått i reklamen for en av de store turoperatørene for en tid tilbake. Snusfornuften og grunnangsten i oss gjør kort prosess. Frykten for det katolske Kanskje er det ikke så rart, for det ligger dypt plantet i vår nordiske folkesjel at vi ikke riktig tar latinerne på alvor. Her tenker jeg ikke bare på våre århundrelange tradisjoner for å se med skepsis og mistro på alt som er katolsk en uvane som fortsatt er høyst levende iblant oss. 11 Jeg sikter også til at vi så sent som på syttitallet omtalte innbyggerne i det den gang fattige Syd-Europa som degos er, mens vi lo høyt av dypt rasistiske parodier som den lille spanjolen Emmanuel i Hotell i særklasse eller Harald Heide Steen jr.s Spantax-pilot. Oppfatningen av at latinerne rett og slett ikke er til å regne med i livets mer alvorlige spørsmål later til å være inngrodd, slik den svenske statsviteren Ulf Lindström observerte i kjølvannet av forrige EU-kamp i Norden: Socialdemokratin tjugonde århundradets och den västliga nationalstatens överlägsna projekt vann aldrig sina framgånger på gränsöverskridande visioner, allra minst i Norden. När ledarna i kampen inför folkomröstningarna hösten 1994 avlägsnade sig från det konkreta in på det visionära, om samarbete med andra socialdemokratiska partier i Europa for att göra EU till ett socialdemokratisk projekt, svindlade åhörarne. Låt vara att nordiska socialdemokrater känner igen Felipe Gonzalez som partikamrat. Men för de flesta är han först som sist spanjor. 12 Og spanjoler, de kan man ikke stole på. Det er mildest talt underlig at solidariske, sjenerøse bistandsland som Sverige og Norge, som gjennom lengre tid har styrket sine nasjonale selvbilder og sitt internasjonale omdømme ved å reise rundt i den tredje verden og forstå menneskene der halvt i hjel, ikke viser større tillit til og interesse for sine latinske nestennaboer. For Norges del ligger kanskje noe av svaret i at det aldri har vært tid og rom til Europa i vår korte, men svært intense utenrikspolitiske oppvåkning fra omkring 1970 og frem til i dag, slik historikeren Terje Tvedt antyder: «I et historisk og sammenliknende perspektiv har verden helt nylig kommet til oss, enten som mottakere av norsk bistand og hjelp på langt-unna-steder, eller som autentiske alternativer til Vestens politiske utvikling, eller som innvandrere på Veitvet, i Båtsfjord eller på Laksevåg.» 13 Vi har lært oss å omfavne den tredje verden fordi vi har hatt et klart program og en sterk bevissthet om å gjøre det og kanskje fordi den befinner seg på behagelig avstand fra oss. Men kanskje er vårt overfladiske, kunnskapsløse forhold til det latinske Europa vel så representativt for våre egentlige holdninger til verden rundt oss? Det spiller trolig også en viss rolle at de feltene hvor Middelhavs-landene alltid har kunnet fremvise sivilisatoriske kvaliteter som Nord-Europa har hatt relativ knapphet på selv den mest sjåvinistiske skandinav kan ikke fornekte dét alle er knyttet til nytelsen, som vi altså har et så problematisk forhold til. Vi kan alltids beundre maten, vinen, arkitekturen og kunsten deres, men dypest sett tjener de bare til å bekrefte nok et aksiom i nords
130 samtiden 4 2005 oppfatning av syd at det i grunnen bare er fjas de er gode på der nede ved Middelhavet. Det velferdssjåvinistiske utsynet Gjennom snart seks år på norske ambassader i to latinske land har jeg aldri sluttet å undre meg over hvordan besøkende norske forretningsfolk, organisasjonsmennesker og politikere ja, til og med nordmenn som bor mer eller mindre fast under solen møter latinerne med gjensidig forsterkende holdninger av uvitenhet og bedreviteri, som i sum bare kan ende i nedlatenhet. Nedlatenhet på de fleste områder, men aller mest i forhold til latinernes evner på de områder hvor vi i nord er selvutnevnte verdensmestere de offentlige tjenestene. Underforstått og på tross av at det ikke lenger er spesielt vanskelig å finne eksempler på det motsatte: Syd i Europa kan man ikke helsevesen, barnehager, skole og eldreomsorg. At de latinske landene i mange tilfeller bare har valgt litt andre løsninger enn oss, og at deres relasjonsorganisering av velferden (gjennom kirken, fagforeningene, familien etc.) ofte kan gi vel så gode resultater som vår ensidig statssentrerte tilnærming, later ikke en gang til å interessere de besøkende fra nord. Jeg kan vanskelig beskrive denne holdningen som noe annet enn en form for velferdssjåvinisme en usvikelig tro på at det bare er lengst nord i Europa vi virkelig vet å organisere samfunnslivet og de offentlige tjenestene effektivt og godt, og at resten av verden i beste fall har krav på vår overbærenhet når de prøver å kopiere oss, hvilket vi alltid tror at resten av verden gjør. Tanken på at vi skulle ha noe å lære av dem, på at forskjellige former for utveksling av ideer og modeller kan være av gjensidig nytte, er simpelthen fremmed for de fleste nordboere på besøk i syd. Vår egen fortreffelighet er vårt fremste varemerke og jeg er redd det er den besøkende skandinaver best blir husket for også. Når Dyret skal temmes Hvilket fører oss nordover til den andre store møteplassen mellom syd og nord i dagens Europa til Brussel. I en utmerket liten bok fra 1999 med den megetsigende tittelen När Luther komm till Bryssel ser den svenske journalisten Emily von Sydow nærmere på EU som møteplass mellom nord og syd, med utgangspunkt i Sveriges første år som unionsmedlem. 14 Von Sydows tese er at den europeiske unionen i bunn og grunn er en katolsk konstruksjon, hvor protestantene fra det nordlige Europa (Storbritannia, de nordiske landene og deler av Tyskland) alltid har hatt vondt for å finne seg til rette. Ikke bare har de kommet sent og til dels motvillig med i EU (med unntak av grunnleggerlandet Tyskland og utenforlandet Norge): De har også i mangt bevart et utenforskapets perspektiv på hele unionsprosjektet, som er fremmed for den protestantiske tenkningen om hvordan samfunnet skal innrettes. Med støtte i den belgiske teologen Marck Luyckx 15 peker von Sydow blant annet på at katolikkene er legalister, hvor protestanter heller mot forhandlingsløsninger og pragmatisme. Katolikkene misliker det frie markedet, mens det nordlige Europa i hovedsak har sett på EU som en markedsplass og alltid er skeptisk til ytterligere politisk integrasjon. Katolikkene er sentralister, som mistror regionale selvstendighetsbevegelser. De er positive til overnasjonal integrasjon og universalisme, og motsvarende ofte skeptiske til de nasjonale styresmaktene, hvor protestantene har en sterk tro på nasjonalstaten. Katolikker tenderer mot å være konservative og kollektivistiske, mens protestanter preges av fremtidstro og reformvilje og er utpreget individualistiske. Katolikker er hierarkiske, protestanter egalitære. Katolikkene har lett for å ty til abstraksjoner og visjoner, hvor protestanter er direkte og konkrete. Legg til en lang rekke forskjeller i talemåte og temperament, og man begynner å nærme seg et bilde av de sammensatte årsakene til at de
samtiden 4 2005 131 nordlige landene aldri riktig er blitt en del av det store europeiske vi et som EU dypest sett handler om å skape. Noe av årsaken må nok også tilskrives vår ubøyelige nordiske misjonsiver, selv på de saksfelter som ikke alltid er like populære på hjemmebane. Paradokset er slående, ifølge von Sydow: Kjernen i den moderne vestlige kapitalismen er en moralsk fundert snusfornuft. Det som er svenskt är för många ett uttryck fõr småaktighet, förbudsmentalitet, grinighet, eller, förmodar jag i verandafallet, stel formalism. Om det ãr något glittrande tjusigt och exotiskt över en fõreteelse ( ) så kallas det för «osvenskt!» och betyder att man frigör sig från allmoge- og folkhemsoket, gör utländska saker som att dra ut på stan, äta utländsk mat, se på fyrverkerier og magdansöser. ( ) Inte förrãn vi kom till Bryssel började jag höra att det typiskt svenska uppfattades som något positivt. Här tycker vi oss med fog kunna säga att vi har skapat demokratin, vi är jämställdast i världen, vi har renast miljö, bäst djurskydd, säkrast mat, plockvänligaste leksakarna och lägst spädbarnsdödlighet. Vi har mycket att lära övriga Europa. 16 Og belære dem, det gjør vi. Nordiske politikere man kan bare grøsse over tanken på hvordan de norske ville ha vært har inntatt Brussel som de ukorrumperte revisortyper de er, fast bestemt på å vise latinerne vinterveien. Det er som om de vil hevne mange tiår med sur nedbør fra Syd-Europa og sender den tilbake som piskende nordisk hagl mot Middelhavets lune kyster i form av reguleringer, påbud og forbud. Riktignok daterer EUs reguleringsiver seg lenger tilbake enn til Sveriges og Finlands inntreden i 1995, men det nye er en dreining bort fra de universelt latterliggjorte reglene om agurkenes krumning og bananenes lengde det vil si rent markedsmessige standardiseringer til en sterkere detaljregulering av EU-borgernes livsstil. Syd i Europa har man dermed fått seg presentert et ras av nokså artsfremmede bestemmelser de siste årene når det gjelder alt fra bilbeltebruk og røyking til matmerking og alkohol. Disse reguleringene kan i all hovedsak spores tilbake til det snusfornuftige nord, enten direkte i form av nordlig initierte EUdirektiver, eller mer indirekte i form av kulturell påvirkning. Det nordiske, anglosaksiske sunnhetshysteriet er nemlig kommet på moten også i toneangivende politiske kretser i Syd-Europa. Det er nettopp her den norske nei-siden begår en av sine klareste feilvurderinger, når den blåser av påstanden om at de nordiske landene kan påvirke utviklingen i EU i retning av typisk nordeuropeiske verdier, som miljø, matsikkerhet, økonomisk omfordeling, likestilling og en generelt sterkere regulering av samfunnslivet. Stadig flere EU-direktiver i nullvisjonens ånd tyder tvertimot på at nordiske politikere er i ferd med å lykkes i sin iver etter å omforme Unionen, som vestlandske pietister sammenlignet med Dyret i Åpenbaringen under forrige norske EU-kamp. Et helt annet spørsmål er om en slik styrking av den nordiske innflytelsen i EU utelukkende er en god ting. Mange latinere vil vel snarere betakke seg for overspente nordiske politikere som vil kaste alt inn i kampen for det gode,
132 samtiden 4 2005 velorganiserte, risikofrie samfunnet slik det forstås i Norden og skape et Sverige på jord av Unionen. Så rart det enn kan høres ut i nord. Misforstå meg rett: Jeg hører selv med blant dem som ser poenget med tiltak som kan få ned dødstallene på spanske veier eller antallet italienere med lungekreft man er da protestant. Men jeg tror vi skal ha klart for oss at den nordeuropeiske reguleringsiveren av livets gladere sider, som nå altså siver sydover i Europa gjennom det evig detaljopphengte Brussel, på sikt vil kunne komme til å endre en hel livsform minst like effektivt som noe EU-medlemskap ville ha endret det norske samfunnet. For meg er det vanskelig å se at dette er en tendens som bare er positiv. Så samles vi på midten? La meg oppsummere med en spissformulering som dessverre ikke er fullt så overdrevet som den kan se ut: En arketypisk nordboer, preget av århundrers puritanisme og følelseskontroll, burde ha bedre forutsetninger for å sette seg inn i verdensbildet til en muslimsk fundamentalist de absolutte løsningene, fraværet av tvil, det eksalterte alvoret enn det lett utsvevende, lite håndgripelige verdensbildet til en typisk syd-italiener eller andalusier med alt dets slagg av nytelse, form og uvirksom glede. For bak tilsynelatende uvesentlige kulturuttrykk som den norske nistepakken eller den spanske totimers-lunsjen, skjuler det seg atskillig dypere mentalitetsforskjeller med vidtgående politiske og kulturelle følger: På den ene siden et ubøyelig kontrollbehov og en sterk tro på reguleringer; på den andre siden en mindre ambisiøs overbevisning om at det viktigste her i livet tross alt er å ha det bra. Men slike forskjeller er ikke tema for debatt i dag, om Europa slites aldri så mye av indre spenninger med langt dypere røtter enn det siste halvsekelets famlende enhetsbestrebelser i rammene av EF og EU. De små europeiske forskjellene har simpelthen sluttet å interessere oss, fordi vi har så mange store, globale å bekymre oss over som mellom kristenhet og islam, eller alskens gode og onde akser. Dette er uheldig, all den tid pendelen kanskje endelig begynner å svinge, og selv vi nordboere nølende og nesten motvillig begynner å fokusere på Det gode liv i det minste om vi skal tro ukepressen. Da tror jeg samtidig vi skal vise storsinn nok til å innrømme latinerne noen århundrers mentalt forsprang på oss og ta inn over oss at vi følgelig ikke nødvendigvis er bedre enn dem i alt. Kanskje kan vi til og med Gud forby begynne å se på mulighetene for at vi har noe å lære noe av dem, og det på et dypere plan enn å strø parmesanost over maten. Snart vil det uansett være for sent, for globaliseringen later til å jevne ut de forskjellene jeg skriver om, og det i rasende fart. Middelhavslandene er ikke bare under angrep fra alskens nullvisjonære EU-direktiver, som gradvis omformer dem til nordiske forbudssamfunn. I dag utgjør også multinasjonale selskaper og forkjemperne for nye kjønnsroller et underlig tospann i kampen mot de lange lunsjene, som står i veien både for den kommersielle effektivitet og kvinnenes forsøk på å forene familie og arbeidsliv. De amerikanske hurtigmatkjedene er samtidig i ferd med å få grep om den latinske ungdommen noe som kan leses direkte ut av statistikken for overvekt blant unge europeere, hvor Spania (og Malta) nå troner på topp. 17 Det samme er tilfelle med de nordeuropeiske alkoholvanene. For mens fjorårets forsøk fra Nordisk Ministerråd på å få EU til å innføre nordiske alkoholavgifter knapt nok ble lagt merke til i Brussel og takk for det har en annen, motsatt tendens vekket oppsikt de siste årene: Spredningen av nordeuropeisk helgefyll i Syd-Europa, hvor regelen tidligere har vært et moderat, men jevnt konsum av vin. EUs helsekommissær, grekeren Markos Kyprianou, har gjentatte ganger advart mot denne utviklingen, og i et land som Spania har ungdomsfylla blitt et så alvorlig problem at man har måttet stramme inn lovene om
samtiden 4 2005 133 drikking på offentlig sted. Det tradisjonelle, sunne Middelhavs-kostholdet basert på mye fisk, grønnsaker og olivenolje presses også av et oppjaget arbeidsliv hvor stadig færre tar seg tid til å spise riktig, selv i syd. Den populære organisasjonen Slow Food, stiftet i Italia i 1986 og i dag aktiv i over femti land, gjør sikkert en viktig jobb for å slå ring om de lange måltidene og skjerme det kulinariske mangfoldet mot standardiseringen fra den internasjonale matindustrien. Men den er samtidig et klart symptom på at Middelhavskulturen sliter i motbakke, ved at man i dag må skape et program for å redde det som inntil nylig var en prosaisk selvfølge. Nordavinden Samtidig er det interessant å se hvordan det kjølige, snusfornuftige nord heller ikke er fullt så annerledes som vi har lært oss til å tro og som denne artikkelen altså bygger på. Etterkrigstidens egalitære sosialdemokratier fortaper seg i den historiske horisonten, avløst av nye forskjellssamfunn til forveksling lik den øvrige vestlige verden mens mer sydlige synder som smøring og korrupsjon, hedonisme og upålitelighet, mafiavirksomhet og organisert kriminalitet siver inn over de porøse landegrensene våre (slik liker vi i hvert fall å forklare disse fenomenene.) Alkoholforbruket bare øker både i form av kontinentale vinvaner og regulær nordisk fyll trangen til luksus synes umettelig, dyder som punktlighet og nøkternhet er på defensiven, friluftslivet likeså. Selv et land som Tyskland, som på mange måter har vært selve flaggskipet for det ryddige, regelopphengte Nord-Europa, rystes i dag av stadig nye korrupsjonsskandaler, og den berømte tyske Pünktlichkeit er tilsynelatende i fritt fall. 18 Uansett hva man ellers måtte legge i det umåtelig løse begrepet «globalisering», synes dermed én viktig konsekvens å være en samling omkring midten av alle verdiskalaer. Resultatet blir et slags Europa som minste felles multiplum, berøvet den geografisk-kulturelle variasjonen som mange av oss setter så høyt. Det er trist, og vi har lov til å beklage det som skjer. Men ikke uten å innrømme at også nordavinden må ta sin del av skylden. Noter 1. Når jeg noe upresist snakker om syd og nord i Europa, tar jeg utgangspunkt i de to landene jeg kjenner best: Spania og Norge. Men kulturforskjellene jeg beskriver gjelder for et betydelig større område både i det latinske syd og det protestantiske nord, og flere av de stereotypiene jeg løfter frem er trolig mer fremtredende i andre land enn disse to. Skulle jeg selv velge to arketypiske representanter for det overorganiserte, strenge nord og det underorganiserte, glade syd, ville jeg trolig heller ha valgt Sverige og (Syd)- Italia. 2. Den viktigste referansen på dette feltet er Runar Døvings bok Rype med lettøl. En antropologi fra Norge (Oslo, 2003), som går alskens trendanalytikere midt imot: De norske matvanene har ikke endret seg vesentlig med globaliseringen, og de styres fortsatt av en rekke strenge moralske koder. I en sammenlignende undersøkelse fra Statistisk Sentralbyrå (Samfunnsspeilet 1/2005) slås det for eksempel fast at nistepakken, som ifølge Døving (s. 89 ff.) må forstås som en moralsk kategori, fortsatt står solid plantet i matvanene til ett av verdens rikeste og mest bereiste folk. Når det gjelder fritidsvanene våre, se også Christer Thrane: Fritid og sosial differensiering, doktoravhandling ISS/UiO, 2001. 3. Det er ingen grunn til å legge skjul på at Webers tese er omstridt; så omstridt at en ekspert på feltet nylig omtalte debatten siden bokens utgivelse i 1905 som «den akademiske hundreårskrig». Men uavhengig av alle empiriske, teoretiske og metodologiske svakheter Webers innflytelsesrike verk måtte ha, virker det for meg åpenbart at kapitalismen i dens nordeuropeiske støpning har asketiske trekk som svarer godt til den protestantiske arbeidsetikk tenk bare på den norske knickersadelen! 4. De lange linjene i denne utviklingen fra den tidlige kapitalismens gjennombrudd til utviklingen av gjennomrasjonaliserte, byråkratiske statssamfunn er temaet for den store makrotradisjonen i sosiologien i det nittende og dels inn i det tyvende århundre, med
134 samtiden 4 2005 navn som Auguste Comte, Emile Durkheim, Ferdinand Tönnies, Max Weber og noe senere Talcott Parsons. Disse betoner på ulikt vis og med ulike begreper den rasjonalisering, juridisering, teknologisering, individualisering, sekularisering, byråkratisering, avmystifisering og universalisering som i økende grad har kommet til å prege de vestlige samfunn opp gjennom moderne tid. Nord-Europa (og USA) er den region i verden hvor denne moderniseringsprosessen, idealtypisk forstått, begynte tidligst og nådde lengst. 5. Per Fugelli: Nullvisjonen. Essays om helse og frihet, Universitetsforlaget, Oslo 2003, s. 21. 6. Ibid, s. 25 og 31. 7. Ibid, s. 15. 8. Poul Joachim Stender og Susanne Engelstoft Rasmussen: Præsten og Kogejomfruen, Frederiksberg 2003, s. 13. 9. Fugelli: op.cit., s. 69. Hvis jeg skulle nevne én innvending mot Fugellis ellers utmerkede bok, måtte det være at han bare skylder på nyliberalismen når han skal forklare hvordan nullvisjonen er blitt mulig. Sosialdemokratiet nevnes bare en passant (s. 259 ff.); protestantismen ikke i det hele tatt. For meg virker det nokså enøyd å skylde den nordiske reformsyken og strengheten som har preget oss lenge, og som på noen felter kanskje står svakere i dag enn for et par tiår siden utelukkende på den politiske og økonomiske utviklingen siden 1980-tallet. 10. Jf. Runar Døving: «Syden sted, moral og nytelse» i Tradisjon. Tidsskrift for folkeminnevitenskap, vol. 2, 1997, s. 3-13. 11. Jf. for eksempel Arne Bugge Amundsen og Henning Laugerud: Norsk fritenkerhistorie. 1500-1850, Humanist forlag, Oslo 2001. Selv i dag støter man ofte på nedsettende bemerkninger om katolisismen i offentligheten, slik man nylig så det under den famøse debatten om katolikken Janne Haaland Matlary i flere norske aviser. 12. Ulf Lindström: «Skandinavisk exceptionalism?», upublisert artikkel, Bergen 1995, s. 26. Jeg tror for øvrig ikke det er stort annerledes i dag. José Luis Rodríguez Zapatero vil aldri bli veldig godt kjent i Nord-Europa knapt nok som spanjol, og aldri som sosialist mens en mann som Silvio Berlusconi selvsagt bare tjener til å bekrefte myten om italienere som upålitelige halvskurker (i Berlusconis tilfelle er det i og for seg riktig). Og hvem er det egentlig som vet og langt mindre bryr seg om hvem som sitter ved makten i land som Hellas eller Portugal? 13. Terje Tvedt: Verdensbilder og selvbilder. En humanitær stormakts intellektuelle historie, Universitetsforlaget, Oslo 2002, s. 18. 14. Emily von Sydow: När Luther kom till Bryssel. Sveriges førsta år i EU, Stockholm 1999. 15. Ibid, s. 15 ff. For ordens skyld: Det ligger ikke noen kvalitativ vurdering i dette, og jeg vil selv mene at mange av de protestantiske særtrekk som her regnes opp kan være å foretrekke fremfor de katolske motstykkene. For eksempel er våre forhandlingsløsninger som regel mer effektive enn latinernes legalistiske tilnærming til nær sagt ethvert problem, og jeg vil også mene at vår likefremme, lette, no-nonsense væremåte har klare fortrinn i sammenligning med latinernes barokke formalisme. 16. Ibid, s. 10. 17. Jf. The International Obesity Task Force, www.iotf.org. 18. Se for eksempel «Mørketid i Tyskland», Dagens Næringsliv, 13.8.05 eller, for et mer sydlig (og forundret!) perspektiv, «Las tres crisis que minan al coloso europeo», El País, 15.2.04.