Egentlig skulle det være en avslappet ferie: Christine ville til Norderney for å hjelpe sin venninne Marleen med å pusse opp kafeen hennes. Men så blir hun presset av sin mor til å ta med faren. Allerede turen oppover bringer henne til randen av et nervesammenbrudd, for den 73 år gamle Hans har sin egen oppfatning av saker. Han er ikke mer enn så vidt kommet frem til øya før han med sjarm og egenrådighet overtar styringen på byggeplassen. Og enda verre blir det når Hans treffer øyas journalist Gisbert von Meyer Dora Heldt, født på Nordsjøøya Sylt i 1961, er utdannet bokhandler og har siden 1992 fartet rundt som representant for bokforlag. Hun bor i Hamburg. Hun hadde allerede skrevet et par populære romaner før hun gikk helt til topps på samtlige bestselgerlister i det tyskspråklige Europa med På ferie med pappa, som er solgt i opplag på til sammen over 700 000 eksemplarer.
Dora Heldt På ferie med pappa Oversatt av Morten Ole Mørch Bastion
Originaltittel: Urlaub mit Papa 2009 Deutscher Taschenbuch Verlag GmbH & Co. KG, Munich/Germany Published by agreement with Agentur Literatur Hebel & Bindermann, Berlin Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverksloven eller avtale om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Bastion forlag Boks 21 Vinderen 0319 Oslo ISBN 978-82-90583-36-6 ISBN 978-82-90583-18-2 Oversetter: Morten Ole Mørch Omslagsfoto: Getty Images/Privat Tilrettelegging omslag: Bokkompaniet AS/Trygve Skogrand Tilrettelagt for ebok av eboknorden as www.bastion.no
Til min far, som har en del av Hans i seg, og til min mor, som heldigvis har problemfrie knær.
Telefonen ringte om natten Det dreier seg da bare om to uker. Min mors stemme lød vennlig, men meget bestemt. Jeg hadde allerede hatt en dårlig magefølelse ved begynnelsen av telefonsamtalen. Og han er din far, andre barn hadde gledet seg. Mamma, hva mener du med andre barn? Jeg er 45! Jeg burde ikke en gang ha innlatt meg på samtalen. Mor valgte å overhøre svaret mitt. Jeg har sagt til ham, at dere kan trenge hans hjelp fordi håndverkere er så dyre på øyene. Og de gjør jo dessuten akkurat som de selv vil når ingen holder øye med dem. Han kan jo da ha dem under oppsikt. Og dessuten gi en håndsrekning her og der. Han hjelper jo så gjerne. Nå måtte jeg si et eller annet. Mamma, vent nå litt. Jeg reiser jo til Norderney for å hjelpe Marleen med oppussingen av pensjonatet og kaféen hennes, jeg kan ikke i tillegg ta hånd om Pappa Du behøver overhodet ikke bekymre deg noe særlig om ham, han klarer seg da på egen hånd. Middag må dere jo uansett spise, og da kan dere jo lage til ham også. Om kvelden klarer han seg med noe småtteri, og kaker til ettermiddagskaffen kan dere også kjøpe, Marleen behøver ikke bake noe ekstra for hans skyld. Jeg lurte på når min far hadde begynt å gjøre ting selv. Det var seks uker siden sist jeg hadde besøkt mine foreldre, og da hadde det vært annerledes. Helt annerledes. Jeg anstrengte meg for at den økende panikken ikke skulle høres på stemmen min. Mamma, jeg synes ikke det er noen god idé, jeg Christine, jeg har da aldri bedt deg om noe før. Dette er et
nødstilfelle. Jeg må bli på sykehuset i to uker, og så lenge kan jo ikke Hans klare seg alene hjemme. Jeg tror han kan klare seg utmerket på egen hånd. Men ikke koke og vaske og den slags. Nå gir du deg. Han er din far. Og du kan da for en gangs skyld ta ham med i et par uker. Du har jo fri. Ikke lag noen historie av dette, er du snill. Dessuten har han alltid hatt lyst til å reise til Norderney. Men jeg kan overhodet ikke beskjeftige meg med ham der. Og hvordan Æsj, det ordner seg alltids. Dessuten bor jo Kalle på Norderney, du vet, fars gamle venn. Ham kan han jo besøke. Da kan han jo også bo hos dem. Christine, jeg ber deg. Hanna er inne på fastlandet. Deres yngste, Katharina, får sitt andre barn. Din søster og du ser jo ikke ut til å få til noe slikt. Bare mødre presterer å bytte tema på den måten. Mamma, jeg er Nettopp, sier jeg jo. Da er det altså avgjort. Pappa kommer neste lørdag til Hamburg, du plukker ham opp på jernbanestasjonen, og dere kjører sammen til Norderney. Han kan jo ikke alt det der med ferger og den slags. Da er det bedre at du er sammen med ham. Og jeg kan føle meg trygg når jeg drar til sykehuset for å få operert kneet mitt. Min siste sjanse: La oss nå snakke litt rolig om dette. Det går ikke på den måten, jeg Du behøver ikke bekymre deg, vennen min. Jeg noterer alt som er av betydning og sender deg det. Altså, ha en hyggelig kveld. Pappa hilser. Han gleder seg. Ha det godt. Jeg stirret på telefondisplayet. Forbindelsen var brutt. Tilsynelatende var saken avgjort. Jeg skulle feriere med min far. For første gang på
tredve år. Den siste turen hadde endt med at han av pedagogiske grunner hadde latt meg bli stående igjen ved en veikro utenfor Kassel. Jeg var vanskelig i puberteten, det tilstår jeg, men Kassel fant jeg likevel i drøyeste laget. Selv om han hentet meg etter en halv time og hadde dårlig samvittighet i tre uker. Og nå, etter tredve år, var det på n igjen. I det minste gikk turen denne gangen ikke via Kassel.
Oh my papa Min bror beskrev en gang vår far med ordene; Han har øyne som Terence Hill og er engstelig som Rattata. Sistnevnte er den feige hunden til Lucky Luke, denne magre kjøteren som ved enhver ukjent lyd og enhver forandring av ren og skjær angst kaster seg i fanget på sin herre. Far kaster seg naturligvis ikke i fanget på noen, til det er han for godt oppdratt. Og han er heller ikke på noen måte så dum som dette dyret, men han har virkelig svært blå øyne. Beskrivelsen er slett ikke så dårlig. Mens jeg gikk opp trappen til Theas leilighet, tenkte jeg på hvordan jeg mest mulig skånsomt kunne formidle omstendighetene rundt vårt reisefølge. Thea og jeg har kjent hverandre i femten år, hun kjenner hele familien min og setningen Hans blir med til Norderney ville for så vidt ha sagt det hele. Men jeg måtte gjøre denne setningen positivt ladet, vi hadde jo gledet oss til disse to ukene. Jeg ville heller ikke at noen skulle oppleve min far som slitsom, men det er han dessverre. Jeg formulerte setningene i hodet. Thea, kan du tenke deg, Hans blir med oss. Blir ikke det hyggelig? Det gikk ikke. Hei Thea, mor har endelig fått en avtale for å operere kneet sitt. Spiller det noen rolle for deg om Hans blir med til Norderney? Han er dessverre ikke i stand til å ordne med matlaging og den slags på egenhånd. Gikk heller ikke. Thea, du kjenner jo og liker faren min. Hva synes du om å ta ham med til Norderney, slik at han ikke går mor på nervene på sykehuset? Storartet. Thea, jeg har funnet ut at Hans kan hjelpe oss med å pusse opp Marleens pensjonat. Jeg vil gjerne ha ham med. Det ville hun ikke komme til å tro på. Thea, si meg en gang Entrédøren ble åpnet. Thea stod foran meg med en handlekurv i hånden. Hallo, Christine, jeg skulle akkurat til
Hans blir med. Det var ikke velformulert. Thea hevet øyenbrynene. For å handle? Til Norderney. Hvilken Hans? Din? Ja. Han. Med oss? Til Marleen? På lørdag? Ja. Jeg hadde ventet en kraftig reaksjon, et uforstående blikk eller et krampaktig utbrudd, men ikke noe slikt skjedde. Uberørt satte Thea handlekurven fra seg og gikk inn igjen i leiligheten. Jeg fulgte etter henne ut på kjøkkenet og så på mens hun begynte å lage te. Plystrende. Jeg kjente igjen Oh my papa og gjorde en anstrengelse for å få henne til å forstå. Mor ringte meg. Hun har jo skullet få et nytt kne, og nå hadde sykehuset plutselig fått en mulighet. En eller annen har vel meldt avbud. Min tante er på ferie, min søster seiler i Danmark og min bror er på forretningsreise. Altså var jeg den eneste hun kunne få fatt i. Du kjenner jo far, han kan ikke være hjemme alene i to uker. Han vet ikke en gang hvordan man koker kaffe. For ikke å snakke om poteter. Eller et egg. Dessuten er han fargeblind og kler seg deretter hvis ingen holder et øye med ham. Jeg grublet på hva mer jeg kunne si uten å frata ham enhver verdighet. Det var vanskelig. Jeg ville ikke at Thea skulle ha et dårlig inntrykk av ham, men på den annen side har han enkelte vaner eller uvaner som forsiktig sagt er heller uvanlige. Jeg synes faren din er artig. Jeg måtte svelge. Det var ikke et uttrykk jeg ville ha valgt. Thea helte kokende vann i tekannen og vendte seg mot meg. Hans er da virkelig i god form. Og hvis han har lyst til å hjelpe oss,