Page 1 of 6 Rt-1975-992 INSTANS: Høyesterett - dom DATO: 1975-10-03 PUBLISERT: Rt-1975-992 STIKKORD: (Hjelmaas-Larsen) Skatterett - spørsmål om kapitalisert pensjonsforpliktelse kunne danne grunnlag for avskrivninger. SAMMENDRAG: Ved overdragelse av en forretningseiendom forpliktet kjøperne seg til å betale selgeren - som en del av kjøpesummen - en årlig pensjon så lenge selgeren levde. Ved inntektsligningen krevet kjøperne - foruten fradrag for den årlige pensjonsytelse - at den kapitaliserte verdi skulle medregnes i avskrivningsgrunnlaget for eiendommen. Antatt at det ikke i skatteloven var hjemmel for dobbelt fradrag, og at det ikke forelå en så fast ligningspraksis at den var blitt bindene for ligningsmyndighetene. Høyesterett tok ikke standpunkt til om den praksis som innrømmet dobbelt fradrag ved føderåd tilknyttet gårdsbruk, hadde fått den karakter at ligningsmyndigheten var forpliktet til å følge den, men uttalte at denne praksis i hvertfall ikke kunne kreves lagt til grunn utenfor dette område. SAKSGANG: L.nr. 162B/1975 PARTER: Karin Hjelmaas-Larsen (advokat Åsmund Simonsen - til prøve) mot Karmøy kommune (høyesterettsadvokat Olav T Laake). FORFATTER: Tønseth, Røstad, Michelsen, Blom, Leivestad. Dommer Tønseth: Fru Erna Waage overdrog pr. 1. januar 1971 Kaien I i Kopervik, som er en forrethingseiendom, til sine to døtre, Karin Hjelmaas-Larsen og Ella Gismervik. Som en del av kjøpesummen forpliktet de to kjøpere seg til å betale fru Waage en årlig pensjon stor kr. 15.000 så lenge hun levde. Verdien av pensjonsytelsen kapitalisert etter reglene i arveavgiftsloven var kr. 270.000. Ved inntektsligningen for 1971 krevde fru Hjelmaas-Larsen, foruten fradrag for den årlige pensjonsytelse, at dens kapitaliserte verdi skulle medregnes i avskrivningsgrunnlaget for eiendommen. Dette nektet ligningsmyndighetene å godkjenne, også etter klage fra fru Hjelmaas- Larsen. Ligningsnemndas begrunnelse var at hun ville få fradrag to ganger for samme beløp «hvis den kapitaliserte pensjonsforpliktelse skal tillegges avskrivningsgrunnlaget og det samtidig skal gis fradrag for de årlige pensjonsbeløp». Etter ligningsmyndighetenes oppfatning var det ikke hjemmel i skatteloven for sådant dobbelt fradrag. Fru Hjeimaas-Larsen brakte spørsmålet om riktigheten av ligningen på dette punkt inn for Karmsund herredsrett, som 29. januar 1974 avsa dom med slik domsslutning: «1. Karmøy kommune v/ ordføreren frifinnes. 2. Hver av partene bærer sine omkostninger.» Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til rettens domsgrunner. Fru Hjelmaas-Larsen har med samtykke fra Høyesteretts kjæremålsutvalg anket herredsrettens dom direkte til Høyesterett. Fru Hjelmaas-Larsen erkjenner at det ikke i landsskatteloven kan påvises en bestemt og klar hjemmel for at en skattyter kan kreve fradrag ved inntektsligningen for avskrivning av den kapitaliserte pensjonsforpliktelse, samtidig som det gis fradrag for den årlige pensjonsytelse (senere benevnt «dobbelt fradrag»). På den annen side finnes det ingen regel i skattelovgivningen som er til hinder for sådant dobbelt fradrag. Og uten hensyn til de prinsipielle innvendinger som måtte kunne reises mot en slik ordning, må da den langvarige og faste praksis som er etablert på dette område, være bindende for ligningsmyndighetene. På denne bakgrunn anfører fru Hjelmaas-Larsen ved sin anke over herredsrettens lovanvendelse prinsipalt at det er en feil når retten ikke fant at det har dannet seg en bindende praksis for rett til nedskrivning på grunnlag av den kapitaliserte verdi
Page 2 of 6 Side 994 av en livrente - pensjon - og for samtidig fradrag for den årlige pensjonsytelse. Subsidiært hevdes det å være en feil at herredsretten ikke fant grunn til å ta standpunkt til om det for føderådstilfelle har dannet seg en bindende ligningspraksis, og heller ikke har tatt standpunkt til om en slik praksis er avgjørende også for behandlingen av livrente eller pensjon utenom føderåd. Det hevdes videre å være uriktig når retten fastslår «at likningsmyndighetene gjennom meget lang tid har nektet å godta at den etablerte praksis for føderåd gis anvendelse for livrente eller pensjon ved overdragelse av annen næringsvirksomhet». Videre er det en feil når det i dommen sies at Oslo ligningsnevnd så sent som i 1965 nektet å godta et krav som det her omhandlede. Tvert imot er det på det rene at Oslo fylkesskattestyre i 1965 etter tilråding fra Oslo ligningskontor i et tilfelle la til grunn at skattyteren var berettiget til både å avskrive den kapitaliserte livrenteverdi og føre pensjonsytelsen til utgift. Fru Hjelmaas-Larsen anfører også at hun måtte ha en begrunnet forventning om at hun hadde rett til dobbelt fradrag. Hun viser til at hennes mann - som er statsautorisert revisor - hadde undersøkt såvel ligningspraksis som teori og funnet at hun ville ha krav på sådant fradrag. Overdragelsen av eiendommen var ordnet i tillit hertil. Forutsetningen om beregnelighet med hensyn til den skattemessige situasjon, likebehandling og rettferdighet må også lede til at hun får medhold i sitt krav overfor ligningsmyndighetene. For øvrig er fru Hjelmaas-Larsens anførsler for Høyesterett i det vesentlige de samme som for herredsretten. Fru Hjelmaas-Larsen har nedlagt sådan påstand: «Ligningen av Karin Hjelmaas-Larsen for 1971 oppheves forsåvidt angår retten til å medregne den kapitaliserte verdi av livrenten til E. Waage med i avskrivningsgrunnlaget for eiendommen Kaien I sammenholdt med fradrag for årlig livrente til E. Waage. Den ankende part tilkj ennes saksomkostninger for Høyesterett og for Herredsretten.» Ankemotparten, Karmøy kommune, henholder seg til herredsrettens dom som hevdes å være riktig så vel i resultatet som i begrunnelsen. Kommunens anførsler for Høyesterett er i alt vesentlig de samme som for herredsretten. Det hevdes således fortsatt at skatteloven ikke gir hjemmel for dobbelt fradrag. Tvert imot er det et prinsipp i skattelovgivningen at det ikke to ganger kan kreves fradrag for samme beløp. Når det gjelder det her omhandlede tilfelle, fremgår dette blant annet av bestemmelsen i landsskattelovens 44 første ledd punkt c. Videre bestrider kommunen at det, når det gjelder livrente eller pensjon utenom føderådstilfelle, foreligger en praksis som har tillatt dobbelt fradrag og som er bindende for ligningsmyndighetene i denne sak. Side 995 Kommunen lar det stå åpent om det for føderådstilfelle foreligger en praksis som nå må anses som bindende for ligningsmyndighetene. Det erkjennes imidlertid at det her foreligger en meget lang, fast og entydig praksis. Men det bestrides at dette får konsekvenser også utenfor føderådstilfeller i tradisjonell forstand. Når det gjelder betydningen av ligningspraksis i sin alminnelighet, anfører kommunen at i de meget få tilfelle hvor Høyesterett har ansett seg bundet av ligningsmyndighetenes praksis, har det foreligget en entydig praksis av meget lang varighet, vesentlig lenger enn den som det høyst kan være tale om i dette tilfelle. Kommunen bestrider at det vil virke urettferdig eller urimelig om fru Hjelmaas-Larsen ikke blir gitt medhold i sitt krav. Karmøy kommune har nedlagt sådan påstand: «1. Herredsretten dom stadfestes. 2. Karin Hjelmaas-Larsen tilpliktes å betale Karmøy kommune v/ ordføreren saksomkostninger
Page 3 of 6 for herredsretten og for Høyesterett.» Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Karmsund herredsrett hvor den ankende parts ektefelle, statsautorisert revisor Tor Hjelmaas-Larsen, og ligningssjef i Karmøy, Herman Rolland, er avhørt som partsrepresentanter. Videre avgav to vitner forklaring, ett er nytt for Høyesterett. Det er fremlagt en del nytt skriftlig materiale. Av dette nevner jeg resultatet av en undersøkelse av praksis ved en rekke ligningskontorer når det gjelder det her omhandlede spørsmål, foretatt av kontorsjef hos fylkesskattesjefen i Vest-Agder, Torleif Vik. Videre nevner jeg resultatet av forespørsler fra den ankende parts prosesisfullmektig, eller på hans foranledning, til en rekke advokater og statsautoriserte revisorer om deres kjennskap til denne praksis. For øvrig kommer jeg tilbake til det nye materiale i den utstrekning det har betydning for mitt resultat. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme stand som for herredsretten. Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten, og jeg kan stort sett slutte meg til dens begrunnelse. Jeg er således enig i at det ikke i skatteloven er direkte hjemmel for det dobbelte fradrag som fru Hjelmaas-Larsen har krevd. Tvert imot må det anses som en grunnleggende regel at det ved inntektsligningen ikke skal gis fradrag to ganger for samme utgift. Dette, etter min mening uomtvistelige prinsipp, er det - som påpekt av herredsretten - flere steder gitt klart uttrykk for i innstillingen fra skattelovkomitén av 1899 som ligger til grunn for de alminnelige skattelover av 1911. Spørsmålet blir så om det kan påvises en ligningspraksis som likevel kan gi fru Hjelmaas- Larsen rett til det dobbelte fradrag som hun krever. Som det fremgår, er det På en slik angivelig praksis hun nå bygger sin påstand. Side 996 Det må, som uttalt av herredsretten, legges til grunn at ligningsmyndighetene i et bestemt tidsrom i betydelig utstrekning godtok krav om fradrag for den kapitaliserte verdi av livrenter - pensjonsytelser - også utenom føderåd tilknyttet gårdsbruk, samtidig som det ble gitt fradrag for de årlige pensjonsytelser. Uten at det foreligger sikre opplysninger om det, kan vel dette ha skjedd også før 1965. Men det synes som om det først var etter dette tidspunkt at ordningen ble praktisert i større utstrekning. Forholdet er at den skrivelse av 8. april 1963 fra skattedirektøren til skatteinspektøren i Finnmark som er nevnt av herredsretten, og som gav anvisning på dobbelt fradrag, først ble brakt til kunnskap i en videre krets da skrivelsen ble referert i 15. utgave av Thomles kommentar til landsskatteloven, som kom ut i 1965. Her må det bemerkes at i det tilfelle fra 1965 som er nevnt i herredsrettens dom, er det riktig at Oslo ligningsnemnd kom til at det måtte gis fradrag for den årlige livrenteytelse, men at det forhøyede avskrivningsgrunnlag ikke ble godkjent. Dette ble fastholdt også ved klagebehandlingen, men det endelige resultat ble at ligningskontoret med tilslutning av kommuneadvokaten anbefalte fylkesskattestyret å godta skattyterens krav om dobbelt fradrag. Dette standpunkt synes for øvrig ikke å være foranlediget av den nevnte uttalelse fra skattedirektøren. Selv om det har vært vanskelig å få et klart billede av praksis, må det, som alt nevnt, formodes at ligningsmyndighetene i stor utstrekning fulgte den fremgangsmåte som skattedirektøren hadde gitt anvisning på. Men det er På det rene at ikke alle ligningskontorer gjorde det. Som nevnt av herredsretten har skattedirektøren opplyst at Trondheim og Bergen ligningskontorer hele tiden konsekvent nektet å etterkomme krav om dobbelt fradrag. Heller ikke de undersøkelser som jeg tidligere har nevnt, gir et entydig billede av praksis i det aktuelle tidsrom. Den praksis som hadde utviklet seg etter ca. 1965, må antas å være brakt til opphør ved skattedirektørens sirkulære av 25. august 1972 til fylkesskattesjefene og ligningssjefene, hvor det uttales at «inntil det foreligger rettskraftig dom i sak hvor spørsmålet er reist, antar en at ligningsmyndlghetene når det gjelder tilfeller hvor avskrivningsgrunnlaget ikke tidligere er fastsatt, bør unnlate å ta til følge påstand om tillegg for kapitalisert verdi av pensjonsforpliktelser ved salg av bedrift eller forretning».
Page 4 of 6 Den ligningspraksis som det her er tale om, og som kan betegnes som tilnærmet fast, strakte seg således over høyst 7-8 år. Og heller ikke i dette tidsrom var praksis entydlg, tvert imot er det påvist viktige unntak. Jeg anser det for utvilsomt at den ikke hadde en slik karakter at den var blitt bindende for ligningsmyndighetene. Jeg føyer til at det etter min oppfatning må stilles særlige krav til fastheten og varigheten av ligningspraksis når det som Side 997 her ikke bare er tale om praksis som hjelpemiddel ved tolking av en skattebestemmelse hvis innhold er tvilsom, men om anvendelse av praksis som grunnlag for en fremgangsmåte som klart er i strid med skatteloven. Spørsmålet er så om den ligningspraksis som har dannet seg når det gjelder føderåd i tradisjonell forstand, har etablert en for ligningsmyndighetene bindende norm ved den skattemessige behandling av andre pensjonsytelser. Kommunen har som nevnt akseptert at det for føderåd i tilknytning til gårdsbruk foreligger en meget lang og fast praksis for at ligningsmyndighetene godkjenner at føderådets kapitaliserte verdi tillegges det øvrige avskrivningsgrunnlag, og at det samtidig gis fradrag for de årlige ytelser. Denne fremgangsmåte ble det gitt anvisning på så tidlig som i instruks for revisjon av jordbruksregnskaper fastsatt av Riksskattestyret 1. februar 1935, og den er gjentatt i de regler som senere er gitt. Og det må legges til grunn at denne fremgangsmåte ubrutt har vært godtatt av ligningsmyndighetene i hvert fall siden 1935. Om denne praksis har fått den karakter at ligningsmyndighetene er blitt forpliktet til å følge den, finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til. Uansett hvordan det måtte forholde seg hermed, finner jeg nemlig - som herredsretten - at den praksis som har dannet seg for føderåd, ikke har avgjørende betydning for den skattemessige behandling av livrente - pensjon - utenom føderåd i tradisjonell forstand. For det første skal det etter min mening særdeles meget til før det må godtas at en fremgangsmåte som har dannet seg overfor en bestemt næring, men som klart er i strid med skatteloven, utvides til å gjelde også utenfor det avgrensede område. Hertil kommer at føderådsytelser, spesielt i naturalia, vanligvis vurderes lavt. Videre er den del av kostprisen som refererer seg til jord, skog og våningshus på gårdsbruk ikke gjenstand for avskrivning. Den kapitaliserte verdi av føderåd vil derfor ikke gi seg særlige betydelige utslag rent skattemessig. Som et tredje moment kan nevnes at loven selv har en rekke særbestemmelser for beskatningen av jordbruk. For så vidt er en særbehandling av føderåd i tilknytning til jordbruk ikke prinsipielt sett i strid med skattelovens system. Selv om det må erkjennes at det kan tenkes å ville bli vanskelige grensedragninger, er jeg alt i alt kommet til at den ordning som må anses etablert for føderåd i tradisjonell forstand, ikke kan kreves lagt til grunn også utenfor dette område. Tilbake står da fru Hjelmaas-Larsens anførsel om sine forutsetninger om en bestemt skattemessig behandling av ordningen ved overdragelsen av forretningseiendommen. Hertil er bare å si at hun for så vidt ikke kan ses å stå i nevneverdig annen stilling enn flertallet av de skattytere som må finne seg i å bli skuffet i sine forventninger med hensyn til sin skattemessige situasjon. Jeg finner at herredsrettens omkostningsavgjørelse bør bli Side 998 stående. Saken har dreiet seg om et spørsmål av prinsipiell betydning som ikke tidligere har vært forelagt domstolene, og jeg antar at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom: Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Page 5 of 6 Dommer Røstad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Dommerne Michelsen, Blom og Leivestad: Likeså. Av herredsrettens dom (sorenskriver Olav Askvik): - - - Retten skal bemerke: Bestemmelsen i l.sktl. 44 første ledd bokstav e må sies å være en selvstendig fradragsregel, som kommer til anvendelse selv om det ikke gjelder en utgift til inntektens ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse, jfr. Rt-1938-969. Pensjon eller livrente som en selger har betinget seg ved salg av gårdsbruk eller forretningsvirksomhet, kan kreves fratrukket inntekten med hjemmel i denne bestemmelse. Dersom en skulle gi fradrag for livrente som driftsomkostning, aitså etter første ledd nr. 1 a, ville en bare kunne gi fradrag for rente av den kapital som livrenten representerer, men ikke for nedbetaling av selve forpliktelsen - kapitalverdien, jfr. innstillingen fra Skattelovkomiteen av 1899 116. Skattelovkomiteen av 1899 som inngående har drøftet likningen av føderåd og livrente m.v., kan ikke sees å ha tatt opp spørsmålet om kapitalisering av slike ytelser ved gevinstberegning eller som grunnlag for avskrivning. I forslaget til regler om avskrivninger - forslagets 33 d - er det inntatt bestemmelse om at fradrag bare kan godkjennes i den utstrekning forringelse ikke allerede måtte være tatt i betraktning etter reglene under bokstav a og b, hvilket tilsvarer for det vesentlige de någjeldende bestemmelser i l.sktl. 44 a og b: Komiteen har på side 126 og side 297, begge steder første spalte, uttalt at det ikke for samme utgift kan gis dobbelt fradrag, først som avskrivning på driftsmidler og dernest som vedlikehold. Det samme er kommet til uttrykk i Ryghs Formue og Indtægt side 467, hvor det sies at ingen utgiltspost kan, om den enn i og for seg hører hjemme på passivasiden, oppføres der, forsåvidt skattyteren allerede i annen anledning har fått fradrag for den. Videre sier Rygh på side 469 at dersom kjøpesummen har bestått i periodiske ytelser som føderåd, grunnrente, royalties o.l. blir disse i denne forbindelse ikke å behandle som ervervsomkostninger, men som utgifter forbundne med tingens besittelse. Disse uttalelser må ses som uttrykk for et prinsipp, nemlig at det ikke uten særskilt hjemmel kan gis fradrag for en utgiftspost to ganger. Når l.sktl. 44 c nr. 1 ikke viser til paragrafens bokstav e, men bare Side 999 til bokstav a og b, kan dette ikke tolkes antitetisk. Det synes grunn til å anta at lovgiverne bare har regnet fradrag etter bokstav a og b som aktuelle alternativer til fradrag for avskrivning. På grunnlag av disse bestemmelser og lovens prinsipp om at det ikke skal gis fradrag for samme utgift to ganger, samt at en i forarbeidene til skattelovene ikke har tatt standpunkt til spørsmålet om fradrag for en livrentes kapitaliserte verdi, er retten kommet til at det ikke er hjemmel i skatteloven til å godkjenne den kapitaliserte verdi av livrente eller pensjon som grunnlag for beregning av avskrivning på driftsmidler, når den årlige livrente blir ført til fradrag ved likningen. Retten er således ikke enig med professor Aarbakke, som hevder at retten til å regne kapitalverdien av forpliktelsen med i kostprisen, bygger på skattelovens forarbeider, som anser den dobbelte fradragsrett kompensert ved regelen i l.sktl. 39 c, som utelukker fradrag for forpliktelsens kapitalverdi ved likningen. Dette standpunkt synes å være dårlig i samsvar med det Skattelovkomiteen av 1899 uttaler på side 117 første spalte etter først å ha drøftet hvilken likhingsmåte som bør nyttes og til slutt foreslår den ordning som nå nyttes, nemlig: «Paa den annen side antages heller ikke nogen af de i føderaadskontrakten deltagende parter med rette å kunne beklage sig: Visstnok bliver ved denne fremgangsmåte beskatningen meget sværere end tilbørligt for tageren og meget lettere end tilbørligt for giveren.» Denne uttalelse skulle ikke tilsi at føderådsyteren, som det her diskuteres, skulle måtte ytes ekstra fordeler i tillegg til den beskatningsmåte komiteen foreslo. Professor Aarbakke uttaler videre at den nevnte forutsetning slår ikke lenger til for innenlandske aksjeselskaper, som nå er fritatt for plikt til å svare formuesskatt. En tør uttale at dette standpunkt synes å ville virke lite avklarende bl.a. når aksjeselskaper nå igjen er pålagt å betale formuesskatt til
Page 6 of 6 staten. Tross det standpunkt retten ovenfor er kommet til, må det erkjennes at det gjennom likningspraksis er godkjent at den kaapitaliserte verdi av føderåd tillegges kostprisen ved gevinstberegning og ved fastsettelse av grunnlaget for avskrivninger. Retten finner ikke grunn til å ta stilling til om denne praksis må sies å være så festnet at den må praktiseres som gjeldende rett, men finner det tilstrekkelig å drøfte spørsmålet om den praksis som har utviklet seg for føderåd, kan sies å ha avgjørende betydning for livrente og pensjon ved overdragelse av forretning eller bedrift. I den forbindelse antas det tilstrekkelig å fastslå at likningsmyndighetene gjennom meget lang tid har nektet å godta at den etablerte praksis for føderåd gis anvendelse for livrente eller pensjon ved overdragelse av annen næringsvirksomhet. I instruks for revisjon av jordbruksregnskaper fastsatt av Riksskattestyret 1. februar 1935, ble det gitt anvisning på å medregne kapitalverdien av føderåd i kostprisen for eiendommen. Av likningsdirektør Torgersens artikkel i Bedriftsøkonomen 1966 5 fremgår det at selv om det var godkjent dobbeltfradrag for føderåd, nektet likningsnemnda så sent som i 1965 å godkjenne tilsvarende fradrag ved overdragelse av forretning. Advokat Trætteberg sier også i sin betenkning av 3. juli 1970 at det synes å være etablert en fast likningspraksis gående ut på at kapitalverdien Side 1000 av føderåd regnes som en del av kostprisen, men at det ikke er på det rene hvorvidt tilsvarende fast praksis foreligger når det gjelder andre regelmessige ytelser. Retten kommer etter dette til at den fast etablerte praksis for føderåd, ikke kan sies å foreligge for pensjon ved overdragelse av forretning eller bedrift. Det må derfor undersøkes selvstendig om det for sistnevnte forhold kan sies å være etablert en fast praksis som må betraktes om rettslig bindende norm. Det kan i denne sak ikke sies å være ført bevis for at det før 1963 i særlig utstrekning er godkjent avskrivning av den kapitaliserte verdi av livrente. Derimot antar retten at likningsmyndighetene fra 1963 i de fleste kommuner har godkjent slike fradrag, idet skattedirektørens brev av 8. april 1963 antas å være tillagt vekt som autoritativ uttalelse. Det antas dog å ha vært forholdsvis få tilfelle i 1963 og 1964 inntil nevnte brev ble kjent for skattyterne og deres rådgivere. Statsautorisert revisor Leif Smith har som vitne forklart at han ved forespørsel til kolleger i området fra Flekkefjord til Stavanger er blitt kjent med «fra 24 til 29 tilfelle» hvor slike krav er godtatt av likningsmyndighetene. På den annen side har likningssjef Rolland ved Karmøy likningskontor forklart at denne sak er det første tilfelle hvor slikt krav er reist i de fire år han har vært likningssjef i Karmøy. Retten legger til grunn at krav om avskrivning på kapitalisert verdi av livrente fremsatt i tiden fra 1964 til 1971 i det største antall tilfelle er godtatt av likningsmyndighetene. Det er opplyst bl.a. fra Oslo og Vest-Agder at slike krav nå ikke blir imøtekommet på grunnlag av skattedirektørens sirkulære av 25. august 1972. Imidlertid har Oslo likningsnemnd nektet å godkjenne slike krav så sent som i 1965. Videre er opplyst av skattedirektøren at Trondheim og Bergen likningskontorer konsekvent har nektet å godta slike krav. Under disse omstendigheter kan det neppe sies å ha foreligget en ensartet praksis over hele landet, idet likningsmyndighetenes standpunkt i de store byer må tillegges vesentlig vekt. Noen dom ang. dette spørsmål er ikke kjent. Retten er etter dette kommet til at det ikke kan sies å ha foreligget en så fast og entydig likningspraksis, at den praksis som er påvist kan betraktes som en rettslig bindende norm som retten må legge til grunn i denne sak. Saksøkeren har hevdet at det i denne sak må sies å ha foreligget en mer langvarig likningspraksis enn den som er lagt til grunn i Rt-1973-679. Retten er ikke enig i dette. I Rt-1973-679 på side 683 uttaler Høyesterett at det er godtgjort under saken at Nortankdommen er lagt til grunn for en massiv og ensartet likningspreksis inntil denne saken ble reist. Nortank-dommen ble avsagt av Oslo byrett 5. november 1963, altså nesten 10 år før dommen av 2. juni 1973. Dessuten må en regne med at dom ang. et prinsippspørsmål som ikke blir påanket, og som altså blir godtatt av Finansdepartementet, har en meget sterk sedvanedannende virkning. Etter det resultat retten er kommet til, må saksøkte få medhold i sin påstand. - - -