Prionsjukdomrner hos dyr

Prionsjukdomrner hos dyr Martha J. Ulvund Norges veterinærhøgskole Institutt for småfeforskning Postboks 264, 4301 Sandnes Bjørn Bratberg Statens veterinære laboratorier Veterinærinstituttet Oslo Michael A. Tranulis Norges veterinærhøgskole Institutt for småfeforskning Key words: prion diseases, scrapie, transmissible spongiform encephalopathy (TSE), bovine spongiform encephalopathy (BSE), feline spong iform encephalopathy (FSE), Creutzfeldt Jakob's disease (CJD) Forekomsten av ku galskap i Storbritannia, og også påvisningen aven uvanlig form for Creutzfeldt-Jakob's sjukdom (CJD) hos yngre mennesker i Storbritannia i 1995, har satt fokus på prionsjukdommene generelt. Artikkelen tar for seg nyere viten og teorier når det gjelder disse sjukdommene hos dyr, og beskriver bl.a. forekomsten av prionsjukdommen scrapie hos sau i Norge. Den økende forekomsten av scrapie i Norge forårsaker bekymring. Fra 1981, da scrapie ble påvist for første gang, og fram til mai 1996, er sjukdommen påvist i 22 saueflokker. Sjukdommen ble diagnostisert i 8 av disse flokkene i 1995, og er foreløpig funnet i 6 flokker i 1996. Dette betyr at over 60 % av tilfellene er påvist de siste 1 1/2 år. Innledning Prionsjukdommer er overførbare og fatale nevrodegenerative lidelser som rammer pattedyr, menneske inkludert. Sjukdommene opptrer som sporadiske, arvelige eller smittsomme, og de har det felles at ett av pasientens egne proteiner, prionproteinet (PrP), akkumulerer i store mengder i hjernen. Den normale formen av dette proteinet kalles Prpc (cellulær), mens den abnorme formen kalles Prpsc (scrapie) (1). Tidligere benevnelser av sjukdommene tok utgangspunkt i de histopatologiske forandringene i hjernen, som er dominert av vakuoliserende (spongiform) degenerasjon i grå substans. Uttrykket ~~Transmissible Spongijorm Encephalopathy» (TSE) brukes fortsatt (2). Forskjellige prionsjukdommer Inntil 1986 var scrapie og «Transmissible mink encephalopathy» (TME) de viktigste prionsjukdommene innen veterinærmedisinen. Da ble bovin spongiform encefalopati (BSE) påvist i England som sannsynlig smitte fra scrapie hos sau (3). Dette har for alvor aktualisert debatten om overføring av prionsjukdommer mellom arter, hvor muligheten for overføring til menneske selvsagt står i sentrum. I Norge har vi de senere år sett en økende forekomst av scrapie hos sau, med 22 verifiserte utbrudd, hvorav hele 16 er registrert siden 1994. Denne utviklingen er svært uheldig og beheftet med betydelige veterinærfaglige, økonomiske og forvaltningsmessige problemer. Hos menneske utgjør den sporadiske formen av Creutzfeldt-Jakob's sjukdom (CJD) minst 85% av alle tilfeller av prionsjukdommer. Årlig insidens er cirka ett tilfelle per million innbygger. CJD opptrer også i arvelig form med autosomal dominant arvegang. Arvelig opptreden viser også syndromene Gerstmann-Stdiussler Scheinker (GSS) og fatal familiær insomnia (FFI). Alle de arvelige formene er knytta til mutasjoner i prionproteingenet. Iatrogen CJD utgjør 1-2%, og skriver seg hovedsakelig fra behandling med humant veksthormon rensa fra hypofyse. Enkelte tilfeller har også oppstått etter corneatransplantasjon og transplantasjon av dura mater (l,4). Den mest bisarre prionsjukdommen hos menneske er imidlertid kuru. Kuru opptrådte hovedsakelig blant kvinner i bestemte regioner på Papua New Guinea, hvor den kvinnelige populasjonen i enkelte landsbyer nærmest ble utradert (5). Sjukdommen var antatt å være smittsom, men det var først da veterinærpatologen W. Hadlow (6) i 1959 påpekte likhetstrekk mellom scrapie og kuru at podingsstudier av de humane formene ble iverksatt. Scrapie var overført til geit eksperimentelt så tidlig som 1938 (7). I dag regner en med at kuru oppstod på New Guinea som et tilfelle av sporadisk CJD, som ble videreført via rituell kannibalisme, hvor kvinnene var særlig aktive. Kuru er nå nærmest utryddet. Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108, 7 455

Etiologi (prioner) Prioner er ikke virus Prionsjukdommene var lenge betraktet som «langsomme virusinfeksjoner», forårsaket av et svært lite virus eller en viruslignende (viroid, virino) partikkel. Svakheten ved denne hypotesen er at en på tross aven stor forskningsinnsats gjennom de siste tiår ikke har kunnet påvise verken viruspartikler eller virus spesifikke nukleinsyremolekyler i infeksiøst hjernemateriale (8). Infektiviteten blir heller ikke redusert av behandling som ødelegger eller modifiserer nukleinsyrer. Proteinødeleggende behandling derimot fjerner infektiviteten fullstendig (9-11). Ved karakterisering av smittsomme hjernefraksjoner ble et proteinaseresistent protein med molekylmasse 27-30 kda, stadig observert (12). Proteinet så ut til å følge infektiviteten, noe som førte til lanseringen aven svært kontroversiell teori, som hadde som utgangspunkt at smittestoffet kun bestod av protein. Begrepet prion ble konstruert av ordene proteinaktig infeksiøst agens, hvor i og o av språklige årsaker byttet plass (13). Proteinet ble kalt prionprotein 27-30 og er en rest av Prpsc, hvor den aminoterminale enden er kuttet. Prionprotein 27-30 polymeriserer raskt til aggregater som i elektronmikroskopet sees som velorganiserte fibriller eller staver (14). Disse ligner de såkalte scrapie-assosierte fibriller (SAF), opprinnelig beskrevet i hjernen hos scrapierammet sau, men senere også i andre arter med prionsjukdom som CJD hos menneske og BSE hos storfe. Prionproteingenet er sekvensert og den genomiske strukturen er bestemt (15). Både Prpc og Prpsc kodes for av ett og samme exon. De er isoformer med identisk primærstruktur, men med svært forskjellig konformasjon. I tillegg er det vist at Prpsc dannes med Prpc som utgangspunkt. De detaljerte mekanismene for denne dramatiske konformasjonsendringen, som hovedsakelig består i en overgang fra a-helix-struktur til B-plater, er ukjente. Nødvendigheten av Prpc for utvikling av prionsjukdommer er demonstrert i en rekke eksperimenter med transgene mus (Tg-mus), hvor prionproteingenet er forandret eller ødelagt. Tg-mus med ødelagt PrP-gen (PrPO/O) utvikler seg tilsynelatende normalt og er fullstendig resistente mot prionsjukdommer (16). Tg-mus hvor PrPgenet fra hamster erstatter mus-prp-genet, blir mottakelige for prioner som kan overføres til hamster, men ikke for prioner som lar seg overføre til mus. Dette illustrerer viktigheten av homologi mellom vertens Prpc-molekyler og det fremmende PrpsC, noe som også utgjør en barriere for overføring av prionsjukdommer mellom arter (1). De arvelige formene for prionsjukdom er alle knytta til spesifikke mutasjoner i PrP-genet. En av disse er GSS, hvor en leucin~prolin utskifting i aminosyre 102 påvises svært ofte. Hos mus er den analoge aminosyren 1Ol. Tg-mus med en leucin~prolin utskifting på dette stedet i proteinet og høye nivåer av det transgene produktet, utviklet spontant prionsjukdom med histopatologiske funn karakteristiske for GSS. Tg-mus med et lavt nivå av det 456 trans gene proteinet forble friske. Dette forklares med at sannsynligheten for en spontan Prpc til Prpsc transformasjon øker jo flere Prpc molekyler organismen produserer. En av de viktigste innvendinger som fortsatt reises mot prionhypotesen er forekomsten av ulike prionstammer. Dette er isolater som beholder sitt karakteristiske mønster av inkubasjonstid og skade i bestemte regioner av hjernen, selv etter passasje over flere generasjoner og mellom ulike arter. Hvordan kan dette være mulig uten et informasjonsmolekyl i smittestoffet? I følge prionhypotesen må de ulike stammene forklares med stabile variasjoner i den tredimensjonale strukturen til Prpsc og ikke ved mutasjoner i et agens spesifikt nukleinsyremolekyl. Bessen og medarbeidere (17) la nylig fram data som er meget relevante i denne sammenhengen, hvor de tar utgangspunkt i to varianter av TME, «hyper» (HY) og «drowsy» (DY). Prpsc-isolatene fra disse har litt forskjellig molekylmasse etter proteinasebehandling og kan derfor lett skilles fra hverandre. I cellefritt miljø omformer begge Prpsc-isolatene med utgangspunkt i to forskjellige 35S-merkete Prpc-molekyler disse til proteinaseresistente 35S_ Prpsc-molekyler med de samme forskjeller i molekylmasse etter proteinasebehandling som de opprinnelige Prpsc-isolatene. Noen av de stammespesifikke egenskapene ser altså ut til å kunne «nedarves» via strukturen alene. I dette forsøksoppsettet er det imidlertid ikke mulig å skille Prpsc og 35S_Prpsc fra hverandre slik at en kan undersøke om det nydannede 35S_Prpsc er infektivt. En av modellene som forsøker å forklare disse resultatene, baserer seg på at Prpc-molekylene tvinges inn i en polymerisert form som er arrangert forskjellig avhengig av typen PrPSC-polymer som først er til stede og danner rammeverket for videre påbygning er (18). Hvis vertsdyrets Prpc-molekyl er for forskjellig fra det fremmende PrpsC, vil en slik transformasjon bli umulig av energetiske grunner og verten forblir frisk. Regionspesifikk skade og inkubasjonstid karakteristisk for BSE-agens ved poding på mus, står i dag helt sentralt i utredningen av mulig smitte til mennesker. Hvis poding på mus med materiale fra humane kasus gir et BSE-typisk anslag, vil en med stor grad av sikkerhet kunne si at vedkommende var smittet av BSE-agens. Mangelen på slike helt sentrale data på det tidspunkt media ble alarmert angående tilfeller av atypisk CJD i Storbritannia har i ettertid blitt svært kraftig kritisert (19). Oss bekjent er slike resultater fortsatt ikke publisert (primo mai). Debatten omkring prionsjukdommenes etiologi har pågått i flere tiår med engasjement fra forskergrupper over hele verden, og siste ord er på langt nær sagt. Det som synes klart er at prionsjukdommene kan knyttes til feilfolding av et spesifikt protein. En rekke arvelige og ikke arvelige lidelser knyttet til feilfolding av proteiner er beskrevet. Eksempler kan være cystisk fibrose, sigdcelle anemi og skjørbuk (20). Scrapie og de andre prionsjukdommene ser ut til å være de eneste «feilfoldings-lideisene» som kan anta en smittsom karakter. Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108, 7

De enkelte prionsjukdommene Scrapie Scrapie hos sau har vært kjent i Storbritannia, Tyskland og Frankrike i over 250 år (21). Scrapie var den første av de spongiforme encephalopatiene som ble vist å være overførbar, sjukdoms symptomer framkom 14 måneder etter intraoculær injeksjon av ryggmargsmateriale fra sau (7). Polymorfi i PrP-genet og mottakelighetfor serapie Med tanke på assosiasjonen mellom PrP-alleler og forekomst av de arvelige former av prionsjukdom, er det kanskje ikke overraskende at det også er beskrevet PrPalleler av betydning for mottakelighet og inkubasjontid for prionsjukdom ved podning eller naturlig smitte av scrapie. Slik assosiasjon ble først beskrevet hos mus, hvor det ble observert forskjeller i inkubasjonstid mellom musestammer etter poding med samme scrapie-isolat. Genet som var ansvarlig for denne assosiasjonen ble kalt Sine (Scrapie incubation). Det er senere vist at dette genet med stor sannsynlighet er identisk med PrP-genet, og at variasjonen består i aminosyreutskiftinger i PrPproteinet. Et slikt fenomen virker logisk ifølge prionhypotesen. Sau er den eneste andre arten hvor et «inkubasjonstidkontrollgen» er beskrevet. Forholdene er helt analoge, igjen dreier det seg om spesielle aminosyreutskiftinger i PrP-molekylet. Hos sau er det variasjon i aminosyrene 136 og 171 i det totalt 256 aminosyrer store PrP-proteinet som peker seg kraftig ut. Polymorfien i kodon 136 er en a1anin (A)-valin (V) variasjon, mens polymorfien i kodon 171 gir en glutamin (Q)-arginin (R) variasjon. Arbeidet med V/A-136-variasjonen startet med flokker av Sjeviot sau, avlet for henholdsvis kort og lang inkubasjonstid etter podning. De med kortest inkubasjonstid var homozygote 136-V N, heterozygotene 136-V/A hadde cirka dobbelt så lang inkubasjonstid, mens homozygotene 136-A/A forble friske (22). Alanin som aminosyre 136 så altså ut til å beskytte mot scrapie. Dette har vist seg å holde stikk for en rekke andre raser også, men det er viktig å merke seg at sau med 136-A/A også er funnet blant de scrapie-rammede. Den tilsynelatende totale beskyttelsen som 136-A/A gir, er antakelig et Sjeviot-fenomen. En undersøkelse som har bidratt til å understreke dette ble foretatt i USA, hvor 31 scrapie-rammede sauer av rasen Suffolk ble studert (23). Overraskelsen var stor da det viste seg at alle de syke dyrene var homo zygote 136- AlA. I tillegg var alle homo zygote 171-Q/Q. Den gjennomsnittlige frekvensen av allelet som gir 171-Q/Q i Suffolk-populasjonen ble estimert tilsi %. Sannsynligheten for at alle scrapie-rammede sauer ved tilfeldighet skulle være 171-Q/Q, er derfor forsvinnende lav. Forfat - terne konkluderer med at 171-Q/Q er avgjørende for mottakelighet for scrapie. Rasen Suffolk og den nært beslektede Hampshire utgjør tilsammen over 80% av alle Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108,7 scrapie-tilfeller i USA, mens Sjeviot utgjør kun 2% av tilfellene. Under slike forhold er det rimelig å fokusere oppmerksomheten på 171-Q/Q polymorfien. Noen franske raser er også undersøkt. Rasene Romanov, Ile-de France og Bleu du Maine ligner det som er beskrevet for Sjeviot, mens rasene Lacaune, Manech og Prealpes ligner Suffolk (24). Utbredelse Scrapie forekommer i dag i de fleste land i Europa, i Nord og Sør Amerika, Kanada, Afrika og Asia. Import av sauer fra land med endemisk scrapie har introdusert sjukdommen i mange land (21). Scrapie har flere ganger vært introdusert med importerte sauer til Australia og New Zealand, men hurtig nedslakting har ført til at den hver gang er blitt utryddet. Island har ført en hard kamp for å utrydde sjukdommen, men fremdeles forekommer det enkelte tilfeller (25). Scrapie er ikke diagnostisert i Danmark, men landet har åpne grenser til Europa, og ingen offisiell sjukdomsregistrering. I Sverige ble det funnet et tilfelle i 1986 (26), og hele flokken ble nedslaktet. Scrapie er i dag utbredt f.eks. i Storbritannia, og har vist en økende forekomst i bl.a. USA og Tyskland (27). Diagnose Det foreligger ingen immunreaksjon eller målbare antistoffer hos sjuke eller smitta dyr. Diagnosen stilles i dag på grunnlag av de histologiske hjerneforandringene, bl.a. vakuolisering av neuroner, spongiform porosering av neuropil og moderat økning av gliaceller. Det er ingen betennelsesreaksjon, og i tidlig fase kan forandringene være svært vanskelige å påvise. Materialet må være ferskt og fikseringen god (10% nøytral bufret formalin). Ved uttak av hjerne bør en snitte 2-3 snitt inn mot basis for å bedre fikseringen. Uttak av mistenkelig hjernemateriale bør skje i samråd med offentlig laboratorium. Ved elektronmikroskopi av hjerneekstrakt er det mulig å påvise scrapie-assosierte fibriller (SAF). Immunhistokjemiske metoder og immunoblotting for spesifikk påvisning av Prpsc er under stadig utvikling, men erstatter foreløpig ikke lysmikroskopi (21). Smitte Smitte skjer per os, og kan også skje parenteralt og maternalt. Fostervann og fosterhinner er antatt å være spesielt smittefarlige (28), men avføring og sekreter kan også inneholde smittestoff. Forsøk hos Suffolk med oral smittebelastning førte til en «nullfase», der agenset ikke kunne påvises de første 8 månedene, deretter skjedde oppformering i tarm og lymforetikulært vev i ca. 2 år, og først etter denne tid kunne smittestoffet påvises i sentralnervesystemet (29). Avkom etter infiserte søyer får lettere scrapie enn avkom etter scrapie-frie dyr, men jo lengre tid lamma har kontakt med mora etter fødselen, desto lettere vil de senere utvikle scrapie. Frekvensen av scrapie hos lam som ble fjernet fra mora ved fødsel var 10%, 457

mens den var 16% og 29% hos de som ble tatt fra etter 4 og 9 måneder, og 41 % hos de som gikk med søya i 20 måneder (30). Værens rolle har vært tillagt mindre betydning når det gjelder smittespredning, bortsett fra spredning av mottagelighet. Enkelte undersøkelser tyder på at væren spiller en stor rolle når det gjelder overføring av sjukdommen (31). Det er ennå mange uavklarte forhold både når det gjelder infeksjonsdose, smitteveier (søya, væren, miljøet), utskillelse av smitte i inkubasjonstida osv. Symptomer Scrapie forekommer på sauer som er mellom 7 mnd og 8 år gamle. Sjukdommen opptrer i en nervøs form og en kløeform. Som regel finner en begge typer symptomer på de samme dyra, men den ene formen dominerer i forhold til den andre (21). Stikkord for den overveiende nervøse formen er: Unormal adferd, rastløshet/oppstemthet, stirrende uttrykk med løftet hode, eller sløvhet med hengende hode, ustøhet, høy løfting av frambeina, inkoordinering, tremor (gjerne hode, frampart). Ofte utløser forskjellige stimuli hyperestesi. Typisk for scrapie er både cerebral dysfunksjon (depresjon, fraværende adferd, hyperestesi, kollaps) og cerebellar dysfunksjon (gangeforstyrrelser, ataksi, hopping med bakbeina i nedoverbakke)(32). Hjernestammesymptomer (cirkling disease etc.) er ikke beskrevet. Stikkord for kløeformen er: Varierende kløe - starter ofte ved halerota, ulltap (halerot, bryst, hals, flanker), hudskraper/skorper etter kløe, biting på hårdekka deler av beina, ekstase ved kløe (smatting, tungesnapping). Manuell kløe utløser alt fra ekstase, tungesnapping, svaiing i bakbeina, til senkning av bakparten og sløvhet. I en undersøkelse av 35 konfirmerte kliniske tilfeller ble reaksjon på provokativ kløe ikke funnet hos 5 dyr, dvs. 14 % av tilfellene (32). Andre funn er skitten ull, klumper i ulla og lange hengende ulldotter. Forandringene i hud/ull er ofte tilnærmet bilateralt symmetriske. Sauen er afebril, matlysten er ofte normal, men kan være nedsatt. Holdet kan være alt fra godt til dårlig. Etter noen uker vil holdet gradvis avta. Det er også typisk at sauene tåler lite anstrengelse. Etter at symptomene først er kommet til syne, vil dyra leve i opptil 4-6 måneder (varierer). Forekomst i Norge I Norge ble scrapie for første gang diagnostisert på to Suffolkværer som ble importert fra England i 1958. De viste symptomer på kløe mens de sto i karantene, og ble aldri plassert ut i norske saueflokker. Vi har ingen verifiserte tilfeller av scrapie før 1958. Siden 1981, da scrapie for første gang ble påvist på norske sauer, er sjukdommen diagnostisert i totalt 22 flokker. Oversikt over alle utbruddene med tidspunkt (år), rase, alder, hovedsymptom og ca. antall dyr som er nedslaktet er gitt i Tabell 1-458 Figur l. Lokaliseringen av alle scrapieutbruddene i Norge, 1981-9.5.1996. 3. Diagnosen er totalt stilt på 34 dyr fra disse 22 flokkene. To av flokkene var fra Sogn og Fjordane, sju fra Hordaland og 13 fra (Figur 1). Åtte av utbruddene ble diagnostisert i 1995, og foreløpig er seks utbrudd funnet i 1996. Sauer av Rygjarase eller krysninger med Rygja har vært innvolvert i nærmere 90% av tilfellene, tilfeller er også påvist hos Dala og Pels, men ikke hos rein Spelsau. Sauene som ble sjuke var 2-8 år gamle, med en gjennomsnittsalder på rundt fire år, men hele 12 av dem var bare to år gamle (Tabell 1-2). Symptomer. Nesten alle sauene (90 %) viste symptomer fra både ens og hud (Tabell 1-3). Hos ca. halvparten var de dominerende symptomene kløe, mens like mange viste overveiende ens-symptomer. Bare ett dyr hadde utelukkende kløe, og to hadde utelukkende ens-symptom, sammen med vantrivsel. Mange dyr er på vakt når de blir observert, og viser ikke kløe. I 22 av tilfellene (65 %) framkom symptomene på drektige dyr, seks viste symptom etter hjemkomst fra fjellbeite, tre like etter lamming. Typiske scrapiesauer med kløesymptomer er vist i Figur 2. Differensialdiagnoser. Ved ISf har vi også mottatt dyr mistenkt for scrapie, som har vist seg å ha annen sjukdom. I antall har disse representert nesten like mange Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108,7

Tabell 1. Oversikt over alle scrapieutbruddene i Norgejo.m. 1981 t.o.m. 1995: Utbrudd nr. og år, sted, rase, alder (år), hovedsymptom og ca. antall dyr avlivet (avrundet til nærmeste 10). Utbrudd Sted Rase Alder Hoved- Avl nr. - år (år) symptom (ca.) 1-1981 Nordfjordeid, Sogn og Fjordane Rygja x Sjeviot 2 (2 stk) CNS, mod. kløe 50 2-1985 Sandane, Sogn og Rygja 2,4,4,5 CNS, avmagring, Fjordane kløe, ulltap 90 3-1987 Rullestad, Rygja 7-8 (2 stk) CNS, kløe 470 Sunnhordland, skitten ull Hordaland Rygja x 3-4 Blæsete 4-1991 Rullestad, Rygja 2 (6 stk) Kløe, 300 Sunnhordland, 3 CNS Hordaland 5-1992 Gjesdal, Dala 3 Kløe, hudlesjoner, 350 CNS etter 2 mnd. 6-1993 Omdal, Moi, Rygja 6 Kløe 70 7-1994 Tysværvåg, Pels 6 Kløe, vantrivsel, 60 ~ 8-1994 hoste, CNS Auklands havn, Rygja x 7 CNS, 80 Sveio, Hordaland Fuglestad Vantrivsel 9-1995 Vikedal Rygja 3 Kløe, CNS 200 10-1995 Vikedal Rygja 4 Kløe, CNS 120 11-1995 Vikedal, Rygja 3 Kløe, CNS 30 12-1995 Saudasjøen Rygja 2 Kløe, CNS 160 13-1995 Sandnes, Dala 2 CNS, ulltap 30 14-1995 Valevåg, Rygja 4-5 Vantrivsel, CNS 380 Hordaland mod. kløe 15-1995 Vindafjord Rygja 5 Avmagring, CNS 180 Vikedal, kløe 16-1995 Fløgstad, Sauda Rygja 21/2 CNS, kløe 70 Totalt 16 Sogn og Fj. 2 Rygja og Middel 3,6 Kløe>CNS:13 >2640 flokker Hordaland: 4 rygja x: (2-8) CNS>kløe:13 : 10 25 (89%) Bare kløe: 1 Dala 2 (7%) Bare CNS:l -', Pels: 1 (4%) Tabell 2. Oversikt over alle scrapieutbruddene i Norge i 1996 - t.o.m. 9. mai. Utbrudd Sted Rase Alder Hoved- Avliv. (år) symptom (ca.) 17-1996 Nesflaten, Rygja x 3,5 Kløe,CNS 70 Dala 18-1996 Sauda, Rygja x 3 CNS, kløe 60 Spel 19-1996 Kvinnherad, Rygja 6 Kløe, CNS 70 Hordaland 20-1996 Kvinnherad, Rygja 6 CNS, kløe 40 Hordaland 21-1996 Vikedal, Rygja 3 CNS 40 22-1996 Sveio, Rygja 5 CNS, kløe 50 Hordaland 6 flokker Rog.3 Rygja og Middel 4,4 Kløe>CNS:2 >330 Hord.3 rygja x: (3-6) CNS>kløe:3 100% CNS:l Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108, 7 459

Tabell 3. De mest framtredende symptomene (stikkord) ved alle 34 verifiserte scrapie-kasus i de 22 utbruddene vi har hatt i Norge (fra 1981 t.o.m. 9. mai 1996). Tilsammen 20 av dyrene er undersøkt klinisk ved NVH, Instituttfor småfeforskning, før avliving. Flokk Sau nr. og symptomer 1 l: Skjelving, inkoordinering, ulltap, hudskorper, ataksi, paralyse. 2: Tremor, stiv hals, stive frambein, progredierende apati. Moderat kløe. 2 3-6: Ataksi, hodetremor, epileptiforme kramper (2 stk), ulltap, avmagring, skrapsår i huden på lend og halerot, kløe mot inventar, smatting i forbindelse med det. 3 7-8: Ataksi, liggende, blindhet. Kløe, skitten, klumpet ull. Etter hvert opistotonus. 9: Avkrefting, ulltap ved halerota, vansker med å reise seg, ataksi, kløe i halerot og lend. 4 10-16: Kløe etter hjemkomst fra fjellet. Bilateralt og tilnærmet symmetrisk skitten og klumpet ull på halsen, brystet, flankene, rundt halerota. Varierende kløe. Napping på beina, biting i lenden med kort, hvit ull her. Tiltagende kløe over flere uker. Avmagring men god appetitt. ens-symptom etter 6-8 uker, med unormal drøvtygging på en, ataksi, stivhet, problem med å legge/reise seg, og moderat hodetremor. 5 17: Hudsår på hode og kryss midtvinters. Sårheiing etter behandling. Tre mnd. senere fremdeles irritasjon i huden, moderat kløe. Etter 2 mnd: Kløe, stivhet, svake bakbein, ataksi. 6 18: Biting på beina i 2 mnd. Subcutant ødem, småsår og skorper rundt halerot, på piper, bryst, hals, med skitten og klumpet ull her. Moderat kløe. 7 19: Hoste, vantrivsel, kløe og skitten ull i flokken. Anspent, sky, tremor i hode og bein, høy hodeholdning. Etter hvert: Spontan kløe i halerota, på beina, flankene, nesen og halsen. 8 20: Avmagring, redusert appetitt. Spiste seint, gikk ofte vekk fra foret, vilt eller forskremt uttrykk i øynene, moderat ataksi. 9 21: Ved klipping sto søya ofte med hodet under drikkekaret og klødde seg i skallen. Unormal reaksjon ved fødselshjelp: For opp, "var helt galen". Kløe tiltok etter lamming. Oppstemt, nervøs, høy hodeholdning, tremor. Ullavfall over nakke, hals, foran og bak bogen, svangene, lårene - tilnærmet symm. Hudskraper på nese, nakke, lår. Snapperefleks ved kløe over lend. Spontan kløe såvidt sett. 10 22: «Rar» i april-mai: Irritert og ustø, mager til tross for god matlyst. Noe kløe og ullavfall. Oppstemt, nervøs, tremor i hode/frampart, urolig ørespill, stygg skitten og klumpet ull ved halerot, svanger, lateralt på bryst, bog, nakke. Uttalt spontan kløe. 11 23: Kløe, ullavfall, snapperefleks ved manuell kløe. Stygg, skitten, klumpet ull ved halerot, lår, bryst, bog, nakke. Nervøs og skremt. 12 24: Kløe siden paring, 5 mnd. senere: Oppstemt, nervøs, høyt hode, urolige øyne, tremor hode/hals, uttalt spontan kløe på sidene, rundt halerota, lateralt på lårene, brystet, halsen. 13 25: Ataksi rundt lamming, symmetrisk ullavfall, god matlyst, spontan kløe såvidt sett. 14 26: Avmagring før og etter lamming. Tam, ataktisk, ble liggende, moderat kløe. 15 27: Sjuk etter lamming; anoreksi, avmagring, nervøs, «heiv med hodet, bykset avgårde», klødde hodet mot steiner. Skorper rundt halerota, klumpet ull over halerot, kryss. 16 28: «Rar» ved hjemkomst fra heia: Skjelvinger, ustø bakpart, klumpet ull. Klødde seg mot steiner. Hodetremor,~ urolige Ører og nesebor, «redde» øyne. Skitten ull over rygg, lend, kryss, halerot, lår, bryst, hals. Uttalt spontan kløe, refleks ved manuell kløe. 17 29: Kløe i lang tid. Etter hvert nervøs, redd, periodevis nedstemt. Skitten ull, ullavfall. 18 30: Ullavfall, tegn på kløe, napping, sky. 19 31: Kløe, sky, senket hode, ataksi. 20 32: Stiv, inkoordinering, ataksi, mod. kløe, ull avfall. 21 33: Avmagring, nervøs, tremor, svak bakpart. 22 34:, Avmagring, dårlig til beins, stiv, kløe. 460 Norsk Veterinærtidsskrift 1996,108,7

dyr, og på disse har vi bl.a. funnet meningitt, CCN, listeriose, fokal symmetrisk encephalomalaci (FSE), fotosensibilitet og lus (Damalinia ovis). Prevalens. Det foreligger få rapporter over prevalensen av histologiske forandringer hos andre sauer i flokken, når diagnosen først er stilt på ett dyr. Vi undersøkte derfor alle hjernene i to flokker som ble avlivet. I flokk 5 ble 108 hjerner undersøkt, i flokk 7,38 hjerner. Det ble funnet små forandringer (intraneuronale vakuoler) som kunne tyde på tidlig scrapie i henholdsvis 8,3% og 10% av hjernene (33,34). Forandringene var så små at diagnosen vanskelig kunne verifiseres på alle. I flokk 6 ble hjernene fra de 12 eldste dyra undersøkt uten at det ble funnet forandringer. Diskusjon. Foreløpig har en ikke funnet noen forklaring på hvorfor sjukdommen dukket opp første gang i Nordfjordeid. I de fleste andre tilfellene har Dyrehelsetilsynet kunnet oppspore kontakter enten ved kjøp og salg, deltagelse i væreringer, felles oppstalling etc. Dette arbeidet er svært viktig. I noen av flokkene har det ikke vært mulig å finne noen forklaring på opptreden. Når det gjelder de kliniske symptomene har våre funn mye til felles med resultatene fra et seks-års prosjekt på Sjetland, der 325 sauer mistenkt for scrapie ble undersøkt (35). Scrapie ble verifisert i 62% av tilfellene. De andre hadde bl.a. meningitt, CCN, listeriose eller pulpy kidneyl FSE. I 34% av tilfellene ble det ikke funnet noen diagnose. Tilsammen 16% (33 scrapietilfeller) ble funnet døde uten forutgående symptomer, og ulltap ble bare sett hos åtte av disse. Inkubasjonstiden er fra sju mnd til åtte år, avhengig av prionstamme og PrP-genet hos vertsdyret. I flere undersøkelser er det i tillegg vist at inkubasjonstiden går ned ved økt smittebelastning. I vårt materiale kan dette bety at smitten hadde fått bygge seg opp over tid i flokk 1, før Figur 2. Sauer med scrapie. Den bakerste klør seg mot forkrybba. Det lyse området i svangen på denforrerste sauen er et typisk tegn på at den har nappet seg her. Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108,7 det første tilfellet ble diagnostisert. I en britisk Suffolkflokk med naturlig scrapie, der en via avl søkte å maksimere insidensen av sjukdommen, ble inkubasjonstiden progressivt kortere inntil flokken døde helt ut etter 16 år. Alderen på dyra som døde av scrapie gikk ned fra 3,3 år til 1,7 år (36). Samvirkende faktorer. Ved obduksjon av voksne sauer ser vi sjelden kaseøs lymfadenitt (KL, Corynebacterium pseudotuberculosis), mens abscesser pga. Actinomyces pyogenes er litt mer vanlig. Omlag halvparten av scrapiedyrene hadde enten KL eller abscedering i indre organer. Disse funnene kan være tilfeldige, men det kan også være grunn til å vurdere eventuell betydning av disse bakteriene som bærere av prioner eller effektorer på immunsystemet (34). I denne sammenheng kan det være av interesse å nevne et utbrudd av scrapie som oppstod i en forsøksflokk av rasen Romanov våren 1993 (24). Dyrene ble brukt i et forsøk hvor naturlig resistens mot parasittene Teladorsagia circumcincta og Trichostrongylus colubriformis ble undersøkt. Omlag et år før scrapie-utbruddet ble alle dyrene foret med store mengder av tredjestadiumslarver fra disse parasittene. I løpet av 14 måneder etter det første tilfellet ble hele 81 % av dyrene rammet av scrapie. Normal insidens av scrapie i flokken ville vært omkring 5%. Scrapie er også funnet i parasitter av andre (30). Islandsk-amerikanske forsøk som angir mulig smittespredning via høymidd er gjengitt i massemedia, men artikkelen som omtaler dette er ikke mottatt i skrivende stund. Kontroll - bekjempelse I Norge bekjempes scrapie ved nedslakting og omfattende saneringstiltak etter mønster fra Island (25). Totalt er over 3 000 dyr slakta i disse flokkene. I tillegg kommer nedslakting av nære kontakter og dyr i direkte slektskap fra andre flokker. I flere land bekjempes scrapie ved å avlive de sjuke dyra sammen med slektninger i direkte blodslinjer. Samtidig vektlegges forhold som reduserer smittespredning i lammingen. Bruk av genetiske markører i avlen (kodon 136) er allerede på forsøksstadiet i Storbritannia. Dette skaper nye spørsmål vedrørende bl.a. konsekvenser av å opprettholde skjult smitte i sauebestanden. Konklusjon Det er viktig at veterinærene kjenner symptomene godt, slik at alle tilfeller blir oppdaget. Det vil også være viktig med videre forskning, både når det gjelder epidemiologi, diagnostikk og biogenetikk. De nevnte PrP-allelene hos Sjeviot og Suffolk er foreløpig ikke undersøkt hos norske scrapiedyr. Begge disse rasene har vært med å danne Rygja og Dala. Kunnskaper om PrP alleler hos våre sauer vil i framtida være basale for forvaltningen og bekjempningen av sjukdommen. 461

'il 30 (I) fil ;j.w ID... " 20 O.w fil.-<.-< <Il.w ~ 10 40r------------------------------------,.9 90 91 92 93 Ar 94 95 96 Figur 3. Antall tilfeller med bekreftet BSE på stoife i Storbritannia. Bovin spongijorm encefalopati Bovin spongiform encefalopati (BSE) er en ny storfesjukdom rapportert første gang fra Storbritannia i 1987. Det første diagnostiserte tilfelle av denne sjukdommen skriver seg tilbake til høsten 1986. Ved gjennomgang av arkivmateriale er det senere påvist hjemeforandringer diagnostiske for BSE fra våren 1985 (37,38,41). Polymorfi i PrP-genet Det er hittil ikke kjent om det forekommer gener som kontrollerer inkubasjonstiden hos storfe. Polymorfisme i det bovine PrP;.genet er kjent, men en undersøkelse av 370 storfe i Skottland viste ingen forskjeller i frekvensen av disse PrP-genotyper hos friske dyr og dyr med BSE (39,40). Utbredelse BSE representerer først og fremst et sjukdomsproblem i Storbritannia, men sjukdommen er også påvist hos stedegent storfe i Irland, Nord-Irland, Frankrike, Sveits og Portugal. BSE er diagnostisert på importdyr til flere land, deriblant Danmark, men er ikke påvist i Sverige, Finland eller Norge. Diagnose Diagnosen stilles på grunnlag av klinikk og histologiske hjemeforandringer. Viktige støttemetoder er PrP immunhistokjemi og påvisning av SAF ved elektronmikroskopi. Undersøkelser har vist at de hjemeforandringer som danner basis for BSE-diagnosen (<<lesion profile» ) tidlig i epidemien (1987-89) ikke har endret seg i diagnostiserte kasus i 1993-95 (42). Det er i Storbritannia lagt opp til et omfattende testsystem av storfe med en klinisk nevrologisk diagnose. Hvis kasus med BSE-mistanke skulle opptre her i landet, vil dyret bli hentet inn til nærmere observasjon før eventuell avlivning og hjemehistologi. 462 Smitte Etter at det første tilfellet var påvist i Storbritannia i 1986, ble det snart klart at en stod overfor en epidemi. Forekomsten var sammenfallende med en utbredt epidemi fra en felles kilde uten horisontal spredning. Mulighetene for smitteoverføring mener britiske forskere oppstod i forbindelse med endring av produksjonsrutinene for kjøttbeinmjøl i 1980-1981, og at storfe ble eksponert for scrapiesmitte i kjøttbeinmjøl som inneholdt resirkulert drøvtyggerprotein. Smittepresset ble trolig forsterket ved at BSE-infiserte storfe kom med i resirkulert kjøttbeinmjøl. Overføring av BSE til mus ble første gang vist i 1988 ved kombinert intracerebral (ic) og intraperitoneal (ip) injeksjon med hjememateriale fra storfe med BSE. Sjukdommen ble også senere vist overført til mus ved foring med hjememateriale fra storfe. Senere er forskjellige typer vev og produkter fra BSE-smitta storfe undersøkt med hensyn på mulig prionsmitte i en musemodell. Bioassays på definerte mottakelige laboratoriedyr er fortsatt den eneste praktiske måte å detektere og måle BSEinfektivitet (38,41). Overføring av BSE til sau (sjeviot) og geit er vist både ved intracerebral og ved oral podning. Podedyrene utviklet forandringer typisk for scrapie (43). Kliniske funn Symptombildet ved BSE er veiledende for diagnosen. Karakteristisk er lang inkubasjonstid, 2-8 år. Sjukdomutviklingen begynner med endret adferd, fryktfølelse og abnormt kraftig reaksjon på berøring og lyd. Dyrene kan virke desorienterte og bli stående og stirre på imaginære objekter. Ataksi, høg beinløfting og annen inkoordinasjon kan opptre relativt tidlig. Mange er aggressive og kan angripe uprovosert (<<mad cows»). Dyrene viser progressiv svekkelse. Symptombildet kan, særlig i et tidlig stadium, variere fra dag til dag. Forløpet er 1-6 måneder. Symptombildet er ikke patognomonisk og gir ikke nok grunnlag for etiologisk diagnose. Det er ingen klinisk kjemiske eller serologiske analyser som kan bekrefte diagnosen (38). Undersøkelser pågår vedrørende verdien av elektroforese av cerebrospinalvæske og elektrokjemisk undersøkelse av urin. Kontroll - bekjempelse I Storbritannia er det lagt opp et stort program for å bekjempe BSE. Sjukdommen ble gjort meldepliktig i 1988. Dyreeiere er pålagt å merke dyrene slik at de kan identifiseres, og alle dyr som mistenkes for BSE skal undersøkes av offentlig veterinær. I tilfelle klinisk mistanke om BSE avlives dyret, hodet sendes nærmeste offentlige laboratorium for bekreftende/avkreftende hjemediagnose, og resten av kadaveret sendes destruksjonsanstalt. Dyrenes verdi kompenseres av landbruksdepartementet. 11988 ble det forbudt å blande kjøttbeinmjøl fra drøvtyggere inn i kraftfor til drøvtyggere. I 1990 ble dette for- Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108, 7

budet utvidet til å omfatte kraftfor til andre pattedyr og fjørfe. I 1991 ble det forbudt å eksportere kjøttbeinmjøl til andre land innen EU, og senere også til tredjeland. I 1991 ble det forbud mot å benytte kjøttbeinmjøl som gjødsel (38). Kontrolltiltakene har ført til en nedgang i antall nye kasus fra årskiftet 1992-93, Figur 3. Det er fra epidemien startet diagnostisert omlag 170 000 tilfeller i mer enn 32 000 besetninger. Dette omfatter ca. 15 % av kjøttfe- og 60 % av mjølkeproduksjonsbesetningene. Det er påvist ca. 22 000 BSE-kasus født etter at det ble forbudt å blande kjøttbeinmjøl i kraftforet til storfe. Faktorer som blir tillagt vekt i denne sammenheng er først og fremst at kraftfor som inneholdt kjøttbeinmjøl kan ha blitt lagret en tid før det ble brukt. Dessuten var det inntil 1990 tillatt å blande kjøttbeinmjøl i kraftforet til gris og fjørfe. Disiplinen i forhold til forbudet mot innblanding av kjøttbeinmjøl i kraftforet og de hygieniske tiltak i formøllene har muligens ikke vært adekvate, slik at mulig smitte fortsatt kunne være tilstede i kraftforet (44). Fra 1993 ble det tatt i bruk en laboratorietest for å påvise drøvtggerprotein i kraftforet. Intrauterin smitte er ikke sikkert dokumentert (45). I musetest (ie og ip) har konfirmerte BSE-kasus ikke hatt påviselig infektivitet i ovarier, fosterhinner, testis, sæd, jurvev eller melk. Bekjempelsestiltakene varierer fra land til land. Andre europeiske land som har diagnostisert BSE på stedegent storfe, regner med å ha fått sjukdommen via importert kjøttbeinmjøl og lokal tilblanding i kraftfor. De diagnostiserte BSE-kasus har, som i Storbritannia, stor geografisk spredning og stemmer overens med en forbåren smitte. BSE har ikke fått stor utbredelse i noen av disse landene. Bekjempelsen i Storbritannia bygger på å ta ut det enkelte dyr som viser BSE-symptomer. Ved BSE-tilfeIlet i Danmark ble hele besetningen avlivet og destruert (46). Det ble foretatt desinfeksjon av bygningene og beitearelaet ble pløyd. I Norge ble det i november 1990 nedlagt forbud mot innblanding av kjøttbeinmjøl i kraftforet til drøvtyggere. BSE er listet under gr. B-sjukdommer. Det er sannsynlig at et eventuelt BSE-utbrudd vil bli behandlet som ved utbrudd av scrapie, slik at mulig infisert materiale ikke inkluderes i dyrefor eller kommer inn i human næringskjede. Felin spongiform encefalopati Felin spongiform encefalopati (FSE) er en naturlig forekommende scrapielignende sjukdom hos voksne katter. Sjukdommen er av ny dato og beskrevet for første gang i England i 1990 (47). Utbredelse Sjukdommen er kjent bare fra Storbritannia og fra ett kasus i Norge, totalt 70 tilfeller (48,49). Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108,7 Diagnose Som ved de andre prionsjukdommene stilles diagnosen på grunnlag av kliniske funn og histologiske hjerneforandringer. Forandringene omfatter vakuolisering i neuroncytoplasma og i neuropil, og er tilstede i alle hjerneavsnitt. Den vanligste støttemetode til histologi er PrP immunhistokjemi og påvisning av SAF ved elektronmikroskopi. Smitte FSE er påvist hos et begrenset antall dyr med stor geografisk spredning. Påvisning av prionprotein og SAF og overføring av sjukdommen til mus ved ic inokulering av hjernemateriale fra en katt med positiv FSE- diagnose bekrefter tilhørigheten til de spongiforme encefalopatiene. En regner med at FSE har oppstått ved foring med BSE-infisert kommersiell kattemat. Kliniske funn Inkubasjonstiden ved FSE er 2-10 år, gjennomsnitt hittil ca. seks år. Kliniske symptomer viser seg gradvis. Dominerende trekk i sjukdomsbildet er forandret oppførsel, ofte engstelse, ataksi, særlig i bakparten, men senere også i forparten, og overfølsomhet for lyd og berøring. Inkoordinasjon viser seg i mange kasus ved overdrevne extremitetsbevegelser (hypermetri) og vanskeligheter med å bedømme avstander. Noen dyr kan vise agressivitet og angripe uprovosert. Andre framtredende trekk er manisk slikking og gnaging på et bestemt område, hypersalivasjon og muskelskjelvinger i hodet. Forløpet av sjukdommen strekker seg over flere uker (50,51). Kontrolltiltak I Storbritannia ble det i 1990 forbudt å blande kjøttproduksjonsavfall (<<specified bovine offals» ) i smådyrfor. I Norge omsettes forskjellige kommersielle kattematprodukter importert fra produsenter i Europa og USA. Det er for øvrig ingen spesielle tiltak overfor denne sjukdommen. FSE er ikke rapportpliktig i Norge. Andre dyrearter I 1990 ble det påvist spongiform encefalopati hos sju av åtte griser 17-37 måneder etter ic, iv, ip og percutan podning med hjernemateriale fra et naturlig BSE-kasus. BSE hadde dermed passert enda en artsbarriere. Tidligere er kuru forsøkt overført til gris, men etter en forsøksperiode på 52-76 måneder kunne det ikke påvises hjerneforandringer hos grisene. Infeksjonsdosen ved podning av BSE materiale på gris var ekstremt høg. Orale overføringsforsøk av BSE til gris er påbegynt, men resultatene foreligger ikke ennå (51). BSE er overført til ape (marmoset) og mink etter parenterai administrasjon av hjernemateriale fra storfe med konfirmert BSE. Marmoset ble valgt fordi den var nyttet til overføring av de humane prionsjukdommene ejd, OSS og kuru (51). Resultatene av parenterai og oral 463

smitteoverføring fra BSE-kasus til fjørfe er foreløpig ikke kjent. Prionsjukdommer hos andre dyrearter enn de forannevnte, og som har sammenheng med BSE-epidemien i Storbritannia, er påvist hos eksotiske ville drøvtyggere og dyr av kattes lekten i zoologiske hager. Spongiform encefalopati er hittil diagnostisert hos åtte kattedyr, og hos seks arter av ville drøvtyggere, ialt 17 dyr, og to dyr av ankolerase storfe. Begge de to førstnevnte dyregrupper hadde åpenbart blitt smittet via foret, den ene gruppen via kadaver og den andre gruppen via kommersielt kraftfor som inneholdt kjøttbeinmjøl (52,41). Fylogenetisk er alle seks eksotiske ville drøvtyggere tilhørende familien Bovidae og er mer beslektet til storfe, sau og geit enn til hjortefamilien. I USA forekommer spongiform encefalopati hos viltlevende dyr av hjortefamilien og kalles Chronic Wasting Disease (CWD) (53). Det kliniske forløpet er langvarig og har gitt navnet til sjukdommen. En regner med at det foreligger horisontal og muligens vertikal smitteoverføring. Sjukdommen er eksperimentelt overført til mink, ilder og geit ved ic inokulasjon, men det har ikke lykkes å overføre sjukdommen til mus. I USA og Kanada forekommer spongiform encefalopati hos mink og betegnes oftest Transmissible Mink Encefalopathy (TME). Fra Europa er TME beskrevet fra tidligere 0st-Tyskland, Russland og Finland. TME oppfattes som en sjeldent forbåren sjukdom, opptrer som besetningsutbrudd, men med usikker smittebakgrunn (54). TME har kort inkubasjonstid på ca. sju måneder ved naturlig forekommende infeksjon, ved parenterai podning fem måneder. TME er eksperimentelt overført til sau, geit og storfe, men ikke til mus. TME er aldri påvist i Norge. Zoonotiske aspekter I forbindelse med BSE-epidemien i Storbritannia, hvor først scrapie og deretter BSE hadde passert flere artsbarrierer, oppstod det spørsmål om BSE også kunne smitte til mennesker og forårsake Creutzfeldt-Jakob's sjukdom. Scrapie hos sau har kjent forekomst i 250 år, men er ikke forbundet med sjukdom hos menneske (21). Opptreden av flere tilfeller med degenerativ hjemesjukdom som ikke kunne skilles fra Creutzfeldt-Jakob's sjukdom i et område i Slovakia ble hevdet å kunne ha sammenheng med scrapie hos sau (55). Forbindelseslinjen til scrapie er imidlertid ikke bekreftet, og en mener at den lokale epidemi i Slovakia skyldes arvelige faktorer. Dette gjelder også økt frekvens av familiær CJD hos en etnisk gruppe av jøder i Libya, der det samtidig forekom scrapie (56). Forskere viser også til insidensen av Creutzfeldt-Jakob's sjukdom på Island og New Zealand som har hatt henholdsvis den høyeste og laveste insidensen av scrapie i verden, ikke er forskjellig. Det er ingen som hittil har klart å vise noen sammenheng mellom Creutzfeldt-Jakobs sjukdom og scrapie (57). I forbindelse med BSE-epidemien i Storbritannia er store mengder kjøtt og melk fra besetninger hvor BSE er 464 diagnostisert, på markedet. Det er derfor sannsynlig at produkter fra disse og andre besetninger med subklinisk BSE-smittede dyr kan ha blitt markedsført. Vanlig varmebehandling vil ikke ha noen smittedrepende effekt (38,58). Det er i museassays gjort omfattende undersøkelser over muligheten for overføring av smitte fra forskjellige vev hos BSE-positive dyr. Smitte fra ekstraneuralt vever i forsøk vist å (bare) forekomme fra ileum hos kalv (59). Bioassay basert på injeksjon på mus, anses på grunn avartsbarrieren av enkelte ikke å være like sensitiv som bioassay på storfe (60). Insidensen av CJD hos menneske blir nøye fulgt i flere land og ligger i flere europeiske land på i underkant av ett tilfelle per million innbyggere. Foreløpig er det i Storbritannia ikke registrert overhyppighet av denne sjukdommen hos personer som er yrkesmessig eksponert for smitte fra storfe, først og fremst slakteriarbeidere, veterinærer og husdyrprodusenter. Imidlertid ble det på europeisk basis funnet en tilsynelatende overhyppighet av CJD hos bønder som drev ervervsmessig storfeproduksjon, men disse tilfellene forekom i land der BSE ikke forekom eller var svært sjelden (61). Oppmerksomheten rundt mulig human smitte via infisert mat tok en ny vending da de britiske helsemyndigheter i slutten av mars 1996 kunngjorde at det var identifisert 10 kasus aven ny variant av Creutzfeldt-Jakob's sjukdom unik for Storbritannia, og at det var en mulig kausal forbindelse til BSE sjøl om det ikke sikkert kunne bekreftes. Det var påvist avvikende klinisk forløp med forekomst hos unge individer og avvikende elektroencefalogram og histopatologisk bilde fra det som normalt foreligger ved Creutzfeldt Jakob's sjukdom (61). Den mulige smitteoverføring antas å datere seg 5-10 år tilbake. Hvis det foreligger en kausal forbindelse mellom CJD og BSE, må det dokumenteres ved podninger på forsøksdyr. Kjennskapet til disse ti tilfellene aven mulig BSE-relatert degenerativ og dødelig forløpende hjemesjukdom har forårsaket politiske beslutninger i mange land om å stanse import av britiske kjøtt og kjøttprodukter og gitt denne mulige matbåme zoonosetrusselen enorm mediaoppmerksomhet. I USA, i flere europeiske land og i J a pan pågår aktivt forksningsarbeide innen både humanog veterinærmedisinen vedrørende prioner og prionassosierte sjukdommer. Behovet for intensivert samarbeid og koordinering både innen diagnostikk og forskning på dette feltet er klart demonstrert. Summary PRION DISEASES IN ANIMALS The occurrence of Bovine Spongiform Encephalopathy (BSE) in Great Britain, as weu as the identification of ten cases of a new variant of Creutzfeldt-Jakob disease in humans in UK in 1995, have made great focus on prion diseases in general. This artic1e updates recent knowledge and theories conceming the Transmissible Spongiform Encephalopathies, as well as the current scrapie si- Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108,7

tuation in Norway. The inereasing oeeurrenee of serapie in Norway causes eoneern. Sinee 1981, when the disease was diagnosed for the first time, and up to May 1996, serapie has been diagnosed in 22 sheep floeks. Serapie was diagnosed in 8 of these flo eks in 1995, and is so far deteeted in 6 floeks in 1996. This means that more than 60% of the eases have been deteeted the last l 1/2 year (Figure 1, Tables 1-3). Serapie is eombatted through stamping out proeedures. Referanser l. DeArmond SJ. Prusiner SB. Etiology and pathogenesis of prion diseases. Am J Pathol1995; 146:785-811. 2. Goldfarb LG. Brown P. The transmissible spongiform encephalopathies. Annu Rev Med 1995; 46: 57-65. 3. Prusiner SB. The prion diseases. Sci Am 1995; 272: 48-51. 54-7. 4. Will RG. Epidemiology of Creutzfe1d-Jakob disease. Br Med Bull 1993; 49:960-970. 5. Gajdusek DC. Unconventional viruses and the origin and disappearance of kuru. Science 1977; 197: 943-60. 6. Hadlow WJ. Scrapie and kuru. Lancet 1959; 2: 289-90. 7. Cuille JU. Chelle P. La tremblante du mouton est bien inoculabie. C R Acad Sci 1938; 206: 78-9. 8. Meyer N. Rosenbaum V. Schmidt B. Gilles K. Mirenda C. Groth D et al. Search for a putative scrapie genome in purified prion fractions reveals a paucity of nucleic acids. J Gen Virol 1991; 72:37-49. 9. Alper T. Cramp WA. Haig DA. Clarke MC. Does the agent of scrapie replicate without nucleic acid? Nature 1967; 214: 764-6. 10. Alper T. Haig DA. Clarke MC. The scrapie agent: evidence against its dependence for replication on intrinsic nucleic acid. J Gen Virol 1978; 41: 503-16. 11. Bellinger-Kawahara C. Diener TO. McKinley MP. Groth DF. Smith DR. Prusiner SB. Purified scrapie prions resist inactivation by procedures that hydrolyze. modify. on shear nucleic acids. Virolog y 1987; 160: 271-4. 12. Prusiner SB. Groth DF, Bolton DC. Kent SB. Hood LE. Purification and structural studies of a major scrapie prion protein. Cell1984; 38: 127-34. 13. Prusiner SB. Novel proteinaceous infectious particles cause scrapie. Science 1982; 216: 136-44. 14. Pan KM, Baldwin M. Nguyen J, Gasset M. Serban A. Groth D et al. Conversion of a-helices into b-sheets features in the formation of the scrapie prion proteins. Proc Natl Acad Sci. U S A 1993; 90: 10962-6. 15. Oesch B. Westaway D. Wiilchli M. McKinley MP. Kent SBH. Aebersold R et al. A cellular gene encodes scrapie PrP 27-30 protein. Cell 1985; 40: 735-46. 16. Bileier H, Fischer M. Lang Y. BluethmannH. Lipp HP. DeArmond SJ et al. Normal development and behaviour of mice lacking the neuronal cell-surface PrP protein. Nature 1992; 356: 577-82. 17. Bessen RA. Kocisko DA. Raymond GJ. Nandan S. Lansbury PT. Caughey B. Non-genetic propagation of strain-specific properties of scrapie prion protein. Nature 1995; 375: 698-700. 18. Weissmann C. Prion diseases. Yielding under the strain. Nature 1995; 375: 628-9. 19. Lesson from BSE for public confidence Nature 1996: 380:271. Masood E. «Mad cow» scare threatens political link between food and agriculture. Nature 1996; 380:273-4. Carr K. BSE: the questions that ne ed answers. Nature 1996; 380:273-4. 20. Thomas PJ. Qu BH. Pedersen PL. Defective protein folding as a basis of human disease. Trends Biochem Sci 1995; 20:456-9. 21. Detwiler LA. Scrapie. Rev Sci. Tech. 1992;11:491-537. 22. Hunter N. Goldmann W. Smith G. Hope J. The association of a codon 136 PrP gene variant with the occurrence of naturai scrapie. Arch Viro11994; 137:171-7. 23. Westaway D, Zuliani V, Cooper CM, Neumann S. Jenny AL, Detwiler L et al. Homozygosity for prion protein alleles encoding glutamine-171 renders sheep susceptible to naturai scrapie. Genes Dev 1994; 8: 959-69. 24. Clouscard C, Beaudry p. Elsen JM. Milan D, Dussaucy M. Bounneau C et al. Different allelic effects of the co dons 136 and 171 of the prion protain gene in sheep with naturai scrapie J Gen ViroI1995;76:2097-101. 25. Sigurdarson S. Epidemiology of scrapie in Iceland and experience with control measures. In: Bradley R. Savey S, Marchant B. eds Dordrecht: Sub-acute spongiform encephalopathies. Kluwer Academic Publishers. 1991; 233-42. 26. Elvander M. Mistenkt fall av scrapie i Sverige. Nordisk Forening for Veterinær patologi (NFVP). Oslo 1986. 27. Kumper H. Scrapie aus klinischer Sicht. Tierarztl Prax 1994;22: 115-20. 28. Pattison IH, Hoare MN, Jebbett JN. Watson WA. Further observations on the production of scrapie in sheep by oral dosing with foetal membranes from scrapie-affected sheep. Br Vet J 1974; 130: lxv-lxvii. 29. Hadlow WJ, Kennedy RC. Race RE. Naturai infection of Suffolk sheep witn scrapie virus. J Infect Dis 1982;146:657-64. 30. Hourrigan JL, Klingsporn A. Clark WW, Decamp M. Epidemiology of scrapie in the United States. In: Prusiner SB. Hadlow WJ, eds Slow transmissible diseases of the nervous system. New York: Academic Press. 1979: Voll. 331-56. 31. Ridley RM, Baker HF. The myth of maternal transmission of spongiform encephalopathy. BMJ J 1995;311:1071-6. 32. Scott PR. Henshaw CJ. Increasing the accuracy of the provisional antemortem diagnosis of scrapie. Agri-Pract 1995; 16 (3):21-5. 33. Ulvund MJ. Bratberg B. Outbreaks of scrapie in Scandinavia. 17th Nordic Veterinary Congress. Procedings and abstract. Reykjavik 1994; Voll. 117. 34. Ulvund MJ. Bratberg B. Outbreaks of scrapie in Scandinavia. Småfenytt 1995;15(1):27-44. 35. Clark AM. Moar JAE. Scrapie: a clinical assessment. Vet Rec 1992; 130: 377-8. 36. Foster JD. Dickinson AG. Age at death from naturai scrapie in a flock of Suffolk sheep. Vet Rec 1989; 125:415-7. 37. Wells GAH. Scott AC, Johnson CT, Gunning RF, Hancock RD, Ieffrey M, et al. A novel progressive spongiform encephalopathy in cattie.vet Rec 1987; 121: 419-20. 38. Kimberlin RH. Bovine spongiform encephalopathy. Rev Sci Tech int Epiz 1992; 11: 347-90. 39. Wijeratne WVS, Curnov RN. A study of the inheritance of susceptibility to bovine spongiform encephalopathy. Vet Rec 1990; 126:5-8. 40. Hunter N, Goldmann W, Smith G. Hope I. Frequencies of PrP gene variants in healthy cattie and cattle with BSE in Scotland. Vet Rec 1994; 135: 400-3. 41. Bradley R. Matthews D :Sub-acute transmissible spongiform encephalopathies:of current concepts an future need, Rev Sci Tech 1992;11:605-34. 42. Simmons MM. Harris p. Jeffrey M, Meek SC. Blamire IWH, Wells GAH BSE in Great Britain: consistency of the neurohistopathological findings in two random annual samples of clinically suspect cases. Vet Rec 1996; 138: 175-7 43. Foster ID, Hope J. Fraser H. Transmission of bovine spongiform encephalopathy to sheep and goats. Vet Rec 1993; 133: 339-41 44. Hoinville LI. Wilcsmith IW, Richards MS. An investigation of risk factors for cases of bovine spongiform encephalopathy born after the introduction of the «feed ban». Vet Rec 1995;136:312-8. 45. Curnow RN, Hau CM. The incidence of bovine spongiform encephalopathy in the progeny of affected sires and dams. Vet Rec 1996; 138: 407-8 Norsk Veterinærtidsskrift 1996, 108, 7 465